Jenny Colgan Det lille bakeriet på strandpromenaden

Det lille bakeriet på strandpromenaden

Sagt om Jenny Colgan: «Denne morsomme, søte boken er Jenny Colgan på sitt aller beste.»

– Heat «Hun er veldig, veldig morsom.» – Express «En smakfull komedie.» – Red «Kvikk, morsom, intens og observant.» –Daily Mail «Søtere enn sukkertøy […] vi slukte hver eneste side.» – Cosmopolitan «En smart og morsom historie vevd sammen med uimotståelig sjarm.»

– Closer «Chick-lit med et etisk kick.» – Mirror «En morsom historie om kjærlighet, jobb og meningen med livet.»

– Company «En smart og vittig kjærlighetshistorie.» – Observer «Proppfull av observasjoner som får deg til å brøle av latter […] umulig å legge fra seg.» – Woman «En fabelaktig blanding av varme, kløkt og uimotståelige godsaker fra barndommen.» – Candis «En annerledes chick-lit-forfatter […] Colgan er aldri redd for å prøve noe nytt, og det funker alltid.» – Image «En Colgan-roman er som å høre sin beste venn fortelle siste nytt på en rødvinssnurr – underholdende, dramatisk og hysterisk morsomt.»

– Daily Record «En underholdende leseropplevelse.» – Sunday Express

Jenny Colgan

Det lille bakeriet på strandpromenaden Oversatt av Stine Aspebakken Linstad

© 2015 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © Jenny Colgan 2014 ISBN 978-82-02-51297-2 1. opplag 2016 Denne boken ble først utgitt i 2015 på norsk av Cappelen Damm AS Originalens tittel: The Little Beach Street Bakery Oversettelse: Stine Aspebakken Linstad Omslagsdesign: Hanna Larsson / www.formgivningsfabriken.se Sats: Type-it AS Trykk: Scandbook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Anna-Marie Fourie – min første leser og kjære venn – som bor altfor langt unna, og som vet hva det vil si å vente på at noen skal komme hjem fra sjøen.

I wish I was a fisherman Tumbling on the seas Far away from dry land And its bitter memories Casting out my sweet line With abandonment and love No ceiling bearing down on me ‘Cept the starry sky above With light in my head You in my arms Woohoo!

The Waterboys, «Fisherman’s Blues»

Rise up rise up you fine young men The ship she sails in the morn Whether it’s windy, whether it’s cold, or whether there’s a deadly storm «Sir Patrick Spens», tradisjonell skotsk ballade fra 1300-tallet

Kapittel 1 Mange år senere og mange mil unna, da hun var blitt en gammel dame, var det vanskelig for Polly å forklare at det var slik de hadde levd på den tiden. At de noen ganger kunne kjøre over til fastlandet med bil, mens de andre ganger måtte ta båt. At de av og til kunne være totalt avskåret fra resten av verden, og at ingen visste når det ville skje eller hvor lenge det ville vare, tidevannstabellene kunne bare spore bølgene, ikke været.

«Var det ikke grusomt?» pleide Judith å spørre. «Å vite at du var helt avskåret fra resten av verden, mener jeg.»

Og Polly tenkte tilbake på hvordan havet hadde glitret i sola ved høyvann, hvordan det glødet rosa, lyserødt, fiolett i solnedgangen, og man visste at nok en dag var over og at man ikke var på vei noe sted.

«Faktisk ikke,» svarte hun da. «Det var fint. Man måtte bare lene seg tilbake, finne seg til rette. Man hadde bare seg selv og de andre på Mount Polbearne å tenke på. Vi måtte forsikre oss om at alt var høyt nok oppe på land, og om strømmen fortsatt fungerte, så var det fint, og om den ikke gjorde det, vel, da taklet vi det også. Da kunne man se stearinlysene skinne i hvert eneste lille vindu. Det var koselig.»

«Det høres ut som om det skjedde for hundre år siden.»

9

Polly smilte. «Jeg vet det, vennen min. Men det er ikke så veldig lenge siden, ikke egentlig. For meg føles det som om det var i går. Hvis du først slår rot et sted, så er det alltid med deg. Men alt dette kom selvfølgelig senere. Til å begynne med var det grusomt.» * 2014 Polly bladde raskt gjennom papirene som var blitt overrakt henne i en blank mappe prydet med et bilde av et fyrtårn. Det var et vakkert bilde. Hun prøvde å være positiv.

Og de to mennene som befant seg i rommet, var hyggelige. Hyggeligere enn de behøvde være, så hyggelige at de merkelig nok fikk henne til å føle seg verre i stedet for bedre. Men hun var mer lei seg enn sint eller opprørsk.

De satt på bakrommet til det lille kontoret i den ombygde stasjonsbygningen som hun og Chris hadde vært så stolte av. Bygningen var liten og sjarmerende, og det sto en gammel, ubrukelig peis midt i det som for lenge siden hadde vært venteværelset.

Nå var begge rommene i en tilstand av kaos: mapper var trukket ut fra arkivskapene, pc-ene var dratt frem og papirer lå strødd utover. De hyggelige mennene fra banken gikk tålmodig gjennom alt sammen. Chris satt i en kontorstol og furtet, som om han var en femåring som akkurat hadde blitt fratatt yndlingsleken sin. Polly fór frem og tilbake og prøvde å være til nytte, og med jevne mellomrom sendte han henne et overdrevent sarkastisk blikk, som hun forsto at betydde: «Hvorfor i alle dager er du så hjelpsom overfor disse menneske som prøver å ødelegge 10

for oss?», og selv om hun visste at han hadde et poeng, så kunne hun ikke hjelpe for det.

Først senere gikk det opp for henne at banken betalte disse menneskene nettopp for å være hyggelige: for å oppmuntre til hjelpsomhet, unngå konfrontasjoner, hindre krangler. Dette gjorde henne enda tristere, både på sine egne og Chris’ vegne, men også for disse hyggelige mennene, hvis jobb var å bevitne andre menneskers ulykke.

Det var ikke deres skyld. Men Chris mente selvfølgelig at det var det.

«Så,» sa den eldste av de to mennene, som bar turban, og balanserte små, pertentlige briller på nesetippen.

«Den normale fremgangsmåten ved en konkurs er at konkursbegjæringen blir fremstilt for tingretten. Dere trenger ikke å møte opp begge to, det holder at en av dere er til stede.»

Polly krympet seg ved ordet «konkurs». Det lød så endelig, så alvorlig. Det var noe som skjedde med dumme popstjerner og kjendiser. Ikke hardtarbeidende mennesker som dem.

Chris snøftet sarkastisk. «Det kan du gjøre,» sa han til Polly. «Du elsker jo tydeligvis å hjelpe til.»

Den yngre mannen så medfølende på ham. «Jeg vet at dette er vanskelig for dere.»

«Hvordan kan du vite det?» spyttet Chris. «Har du noen gang blitt slått konkurs, kanskje?»

Polly så ned på det vakre bildet av fyrtårnet igjen, men det hadde mistet effekten. Hun prøvde å tenke på noe annet. Hun beundret i stedet de nydelige tegningene fra Chris’ portefølje, som de hadde hengt opp på veggen da de flyttet hit sju år tidligere, da de begge var i midten av 20-årene, og optimistisk hadde startet sitt eget grafiske 11

design-byrå. Det hadde begynt så bra med noen av Chris’ tidligere klienter, og Polly hadde jobbet utrettelig med å etablere nye kontakter, lagt ned uendelig mange timer i å bygge nettverk og drive innsalg hos bedrifter over hele Plymouth, ja så langt bort som til Exeter og Truro.

De hadde investert i en leilighet i et nybygd leilighetskompleks ved havna i Plymouth, minimalistisk og moderne, og hadde gått på alle de riktige restaurantene og barene, for å bli sett og for å gjøre forretninger. Det hadde fungert bra – en stund. De hadde følt seg fremadstormende, og nøt å si at de drev sitt eget firma. Men så kom finanskrisen i 2008, og den nye datateknologien gjorde det enklere for folk å manipulere bilder selv, å utføre sitt eget designarbeid. Bedriftene kuttet utgiftene til eksterne tjenester, markedsføring og frilansere, og la i stedet ansvaret over på sine egne ansatte. Yrket som grafisk designer hadde, som Chris påpekte, falt ned i en bølgedal. Jobben ble fremdeles gjort. Bare ikke av dem.

Polly hadde jobbet for harde livet. Hun hadde aldri sluttet å komme med ideer, reklamere, gi tilbud, alt for å selge inn sin talentfulle bedre halvdel. Chris, derimot, hadde trukket seg helt tilbake. Han forbannet verden for at den ikke lenger ville ha hans fantastiske kunstneriske bidrag og kalligrafikunnskaper. Han ble furten og mutt.

Polly hadde prøvd å møte humøret hans med en positiv holdning – noe som etter hvert hadde blitt vanskeligere og vanskeligere å opprettholde.

Selv om hun aldri ville innrømme det, ikke overfor seg selv engang, var det et faktum at denne dagen til slutt hadde kommet – lenge etter at hun hadde tryglet ham om å legge ned og finne seg en ny jobb, og han hadde beskyldt henne for å være illojal og konspirere mot ham – som en 12

slags lettelse. Det var ubehagelig, fryktelig, skamfullt, selv om mange av dem de pleide å barhoppe med i den trendy delen av Plymouth sentrum, gjennomgikk – eller kjente folk som gikk gjennom – akkurat det samme. Moren til Polly forsto det absolutt ikke. Hun anså konkursen som noe tilsvarende fengsel. De ble nødt til å selge leiligheten, begynne på nytt. Men å ha Mr. Gardner og Mr. Bassi fra banken her ga i hvert fall inntrykk av at noe var i ferd med å skje, det ble endelig ryddet opp. De siste to årene hadde vært så miserable og utmattende, både profesjonelt og personlig. Forholdet deres var blitt satt på vent, de var blitt to mennesker som ufrivillig delte en leilighet. Polly følte seg utbrent.

Hun så bort på Chris. Han hadde fått noen nye rynker i ansiktet, som hun ikke hadde lagt merke til før. Hun innså at det var en stund siden hun hadde sett ordentlig på ham. Bare det å gløtte opp på ham da han kom hjem fra kontoret – hun gikk alltid hjem først, mens han ble igjen for å gå over de få prosjektene deres om og om igjen, som om ren og skjær perfeksjonisme kunne forandre det uunngåelige – hadde til slutt føltes som en beskyldning, en bebreidelse.

Det verste var at dersom det var privatlivet deres som hadde gått i stykker, ville alle de kjente ha vært fulle av sympati og hjelp og råd og forsikringer, men en mislykket bedrift … da var folk redde for å si noe som helst. De holdt seg på avstand, ville ikke snoke, selv ikke Pollys vanligvis så fryktløse bestevenninne Kerensa.

Kanskje det var av frykt – frykten for at det ville ramme dem også, frykten for å miste alt man hadde jobbet så hardt for – en frykt som var for dyp, for sterk, og at alle trodde at situasjonen deres var smittsom. Kanskje 13

det var fordi ingen egentlig forsto hvor ille det var. Kanskje de hadde vært for flinke for lenge til å opprettholde den vellykkede fasaden: se glade ut, spandere måltider ute med kredittkortet og holde pusten hver gang de dro det gjennom bankterminalen, hjemmelagde bursdagsgaver – gudskjelov for at Polly kunne bake, det var nyttig, klamre seg fast til den jålete, svarte Mazdaen, som selvfølgelig måtte selges nå. Polly brydde seg ikke om bilen.

Men hun brydde seg om Chris. Eller hun hadde i hvert fall gjort det en gang. Det siste året hadde hun ikke sett spor av den Chris hun kjente så godt. Den søte, morsomme mannen som hadde vært så sjenert og klønete da de møttes, og som blomstret opp da han startet sitt eget konsulentfirma. Polly hadde støttet ham i alt. De var et team. Og hun hadde bevist det gang på gang, ikke minst ved å begynne å jobbe i firmaet. Hun hadde investert hver eneste krone av sine egne oppsparte midler (selv om det ikke hadde vært all verden etter at lånene var nedbetalt), hun hadde kjempet og kjempet for å skaffe dem oppdrag, sjarmert og sjonglert og slitt seg ut på alle tenkelige måter.

Det gjorde selvfølgelig alt enda verre. Da han til slutt kom hjem den kalde vårkvelden, som føltes mer som en uendelig vinter, og satte seg tungt ned, så hun ordentlig på ham, og han sa bistert: «Det er over.»

Lokalavisene ble lagt ned, så de trengte ikke lenger reklame eller layout eller design … og bedriftene trengte ikke lenger flyers, de designet og printet dem ut selv. Alle var designere nå, og fotografer, og alt det som Chris en gang hadde vært så dyktig til, utført med så stor nøysomhet og presisjon. Det var egentlig ikke finanskrisen, selv om den ikke akkurat hadde gjort ting lettere. Verden for14

andret seg. Han kunne like gjerne ha forsøkt å selge personsøkere eller kassetter.

Det var flere måneder siden de hadde hatt sex, men hun våknet ofte tidlig og fant ham liggende lys våken ved siden av seg mens han desperat prøvde å få regnestykket til å gå opp i hodet, eller bare lot angsten og fortvilelsen velte over seg. Og hun lette desperat etter en løsning for å kunne trøste ham, men ingenting hjalp.

«Det kommer aldri til å funke,» bjeffet han til ethvert forslag hun kom med, alt fra bryllupsinvitasjoner til skoleårbøker. Eller «Det er meningsløst.» Han hadde blitt mer og mer trangsynt, helt til han nærmest var uutholdelig å jobbe med. Og fordi han ikke likte noen av Pollys forretningsideer, og fordi de nesten ikke hadde noen oppdrag, fikk også hun mindre og mindre å gjøre. Hun lot ham dra først om morgenen, så han kunne ta seg en joggetur, det var den eneste måten han kunne koble av på, hadde han sagt, og hun hadde bitt seg i tunga for ikke å påpeke at hver gang hun foreslo noe – en tur ut, en spasertur langs havna, en piknik, ting som ikke kostet noe – snerret han tilbake at det var nytteløst og at han ikke hadde lyst.

Polly hadde prøvd å få ham til å gå til en lege, men det var enda et bortkastet forslag. Han nektet å innrømme at noe var galt – med ham, med dem, med alt. Det var bare en fase, alt kom til å ordne seg. Så hadde han tatt henne i å se på stillingsannonser på nettet, og det hadde vært startskuddet. Krangelen de hadde hatt den kvelden, hadde nærmest fått taket til å løfte seg, og alt hadde kommet for dagen, hvor mye penger han hadde lånt, hvor mye verre situasjonen var enn han hadde latt henne få vite. Hun stirret på ham med åpen munn.

15

En uke senere – etter en ulidelig lang uke i stillhet – hadde han kommet hjem, satt seg ned og sett henne inn i øynene.

«Det er over.»

Og nå satt de her, i ruinene av alt de hadde kjempet for, sammen med de to hyggelige mennene fra banken, og hver eneste drøm de hadde hatt, og hver eneste plan de hadde lagt mens de fremdeles trodde alt var mulig – hvert dokument hun hadde sett ham signere som en innvielse av skrivebordet, mens de sprettet champagnen inne på det fine, lille kontoret og stirret henført på sin egen annonse på Gule Sider – alt var forsvunnet, inn i en verden som overhodet ikke brydde seg om hvor hardt de hadde jobbet eller hvor sterkt de hadde ønsket det eller noen av de andre klisjeene som, når alt kom til alt, var totalt irrelevante. Det var over. Ikke et eneste fyrtårnbilde i hele verden kunne endre på det.

Kapittel 2 «Jeg har jo ikke mistet alt,» sa Polly til seg selv mens hun gikk gjennom byen i den kjølige vårvinden. Hun prøvde desperat å psyke seg opp ved å huske alt hun hadde å være takknemlig for, hun skulle møte bestevenninnen sin og hadde ikke lyst til å troppe opp med gråten i halsen.

«Jeg er frisk og rask, bortsett fra den dumme ankelen som jeg forstuet da jeg danset på et utested, men det fortjente jeg. Jeg har utdanning. Jeg har mistet alle pengene mine i en konkurs, men det gjør folk hele tiden. Jeg har ikke opplevd noen naturkatastrofe. Alle i familien min er friske. Sykt irriterende, men friske. Forholdet mitt er … vel, folk har hatt det verre. Mye verre. Vi skal jo ikke skilles.»

«Hva i all verden er det du driver med?» sa Kerensa, høyt. Selv om hun balanserte på skyhøye hæler, beveget hun seg like raskt som Polly gjorde i converse, og hadde nå tatt henne igjen på vei hjem fra jobben sin som administrasjonskonsulent. «Leppene dine beveger seg, altså. Er det sånn at du holder på å gå inn i en psykose her? Jeg har faktisk hørt at …»

«Hva da?»

«At det kan være en mestringsstrategi. For dere med mislykket-liv-syndrom.»

17

«KERENSA!» utbrøt Polly. «Du er fæl. Og nei, jeg holdt bare på med å lage en mental liste over alt jeg har å være takknemlig for, hvis du absolutt må vite det. Jeg hadde nettopp kommet til ‘skal ikke skilles’.»

Kerensa satte opp et uttrykk som mest sannsynlig ville ha vært spørrende om hun ikke hadde tatt så mye Botox at det stort sett var umulig å se hva hun egentlig følte, noe hun umiddelbart gjorde høylytt rede for.

«Herregud. Seriøst? Og hva mer er det som står på den lista, egentlig? To armer og to bein?»

«Jeg trodde liksom poenget med å møtes var at du skulle muntre meg opp.»

Kerensa holdt triumferende opp posene med klirrende vinflasker.

«Det kan du banne på at jeg skal. Så, fortsett, hvor langt kom du? Etter å ha strøket ut hjemløs og arbeidsledig og alt det, mener jeg.»

De hadde stoppet utenfor Kerensas velholdte town house, der to små appelsintrær rammet inn den blanke røde døren med messingbeslag.

«Nå er jeg faktisk ikke så sikker på om jeg har lyst til å bli med inn likevel,» sa Polly, men hun mente det ikke.

Det var sånn Kerensa forholdt seg til livet, hun gikk rett på sak. Noe Polly, i ærlighetens navn, kunne ha gjort litt oftere det siste året, ettersom bedriften gradvis sank ned i avgrunnen, og Chris ble mer og mer utilgjengelig. Hun hadde bedt Kerensa om et profesjonelt råd én eneste gang, etter at de hadde drukket litt på et julebord for noen år tilbake, og Kerensa hadde sagt at det de gjorde var risikabelt, og bønnfalt henne om ikke å spørre mer. Polly hadde overbevist seg selv om at enhver investering innebar en viss risiko, og temaet ble aldri nevnt igjen.

18

«Vel, nå er du her uansett, og jeg kan jo ikke spise så mye Pringles alene,» sa Kerensa muntert og fant frem nøkkelringen fra Tiffany.

«Du spiser aldri Pringles likevel,» klaget Polly. «Du setter dem frem og sier: ‘Å, jeg spiste en gigantisk lunsj som jeg fortsatt går og drøvtygger på. Vær så snill, spis! Jeg kan ikke ha dem i huset. De går bare ut på dato.’ Noe Pringles aldri gjør, forresten.»

«Vel, hvis du blir, er du hjertelig velkommen til å prøve å spre dem utover et mer passende tidsaspekt, i stedet for å sluke dem som om du var sulten som en ulv, slik du pleier.»

Før Polly fikk sagt mer, løftet Kerensa hendene i været, avvæpnende.

«Bli med inn, ok?»

«Ok,» sa Polly. * Polly lukket øynene mens hun sa det, men det var et faktum, avgjort av Mr. Gardner og Mr. Bassi, banken kom til å ta leiligheten. Da hun fortalte det til moren, hadde moren reagert som om hun hadde hatt et barn og så solgt det. Det var en av grunnene til at hun ikke sa mer til moren enn det som strengt tatt var nødvendig.

«Men jeg prøver å se positivt på det.»

«På å være hjemløs?»

«Ti stille. Jeg må bare finne et nytt sted å bo.»

Kerensa prøvde å rynke brynene, før hun så ned på Pringles-smulene som Polly hadde etterlatt seg på BoConcept-sofaen.

«Bare du?»

Polly bet seg i leppen. «Det er ikke slutt. Det er bare …

19

Jeg vet ikke helt om jeg og Chris sammen i en trang, stusselig utleieleilighet, er det mest …»

Hun pustet dypt inn og tok en stor slurk av vinglasset.

«Han sier at han vil bo hjemme hos moren sin en stund. Bare til … til vi kommer litt ovenpå igjen, hvis du skjønner hva jeg mener? Så kan vi se hvor landet ligger da.»

Polly gjorde sitt ytterste for å late som om dette var resultatet av en rolig og veloverveid felles beslutning, og ikke av endeløse krangler og sutring.

«Jeg mener, det kan være bra med litt … forandring.»

Kerensa nikket.

«Helt til leiligheten er solgt … jeg mener, jeg har jo ingenting. Hvis den selges for mer enn vi regner med, så dekker den kanskje lånene, men …»

«Du tror ikke at den gjør det?»

«Med min flaks,» sa Polly, «sitter jeg mest sannsynlig igjen med et par dollarsedler etter salget, og idet jeg forlater banken med dem i hånden, slår lynet ned og brenner dem opp. Og så faller et piano ned fra oven og lander på hodet mitt.»

Kerensa klappet henne på hånden.

«Hvordan går det med Chris, da?»

Polly trakk på skuldrene. «Samme som før. De fra banken var faktisk ganske hyggelige. Hensynsfulle, hvis du skjønner hva jeg mener?»

«For en forferdelig jobb!»

«Det er likevel en jobb,» sa Polly. «Det skal ikke noe mer til for å imponere meg for øyeblikket.»

«Leter du?»

«Ja,» sa Polly. «Jeg er overkvalifisert og altfor gammel til 20

hver eneste jobb på hele jorda, i tillegg til at det tydeligvis ikke fins betalte nybegynnerjobber lenger. Og så trenger jeg et sted å bo først.»

«Du vet at du kan bo her, ikke sant?» sa Kerensa.

Polly så seg rundt i det smakfullt innredede og plettfrie rommet. Kerensa manglet på ingen måte tilbud fra menn – et resultat av en svært veltrent kropp, dyre klær og en utrolig arrogant utstråling – men hadde aldri vært i nærheten av interessert i å binde seg til noen. Hun var som et elegant kattedyr, tenkte Polly mismodig, mens hun selv minnet mer om en stor, blid og klumsete hund. En springer spaniel, kanskje. Hun hadde langt, rødblondt hår og smalt ansikt.

«Jeg sover heller i en søppelkontainer enn å risikere vennskapet vårt ved å bo sammen igjen.»

«Vi elsket jo å bo sammen!» sa Kerensa.

«Det gjorde vi absolutt ikke!» svarte Polly. «Du var ute hver eneste helg med de brautende båtidiotene, og du tok aldri oppvasken.»

«Vel, for det første ba jeg deg alltid med.»

«Og jeg dro ikke, på grunn av idiotene.»

Kerensa trakk på skuldrene.

«For det andre vasket jeg aldri opp fordi jeg aldri spiste noe. Det var du som strødde mel og tørrgjær ut overalt.»

Pollys forkjærlighet for å bake var like sterk, mens Kerensa, derimot, mente at karbohydrater var tilnærmet det samme som rottegift og at hun garantert hadde glutenallergi. Det var i det hele tatt nokså utrolig at de var så gode venner.

«Uansett. Det skjer ikke,» sa Polly bistert. «Men jeg orker bare ikke tanken på å flytte sammen med en gjeng 20-åringer og late som om jeg er ung og trendy.»

21

Hun hadde fylt 32 tidligere på året. Nå lurte hun på om hun slapp å kjøpe bryllups- og dåpsgaver til absolutt alle hun kjente. En personlig konkurs var uten tvil en god unnskyldning.

Kerensa smilte. «Selvfølgelig hadde du klart å leve deg inn i rollen som ung og trendy. Du må bare begynne å gå ut på byen igjen.»

«Hjelp …»

«Være våken hele natta og snakke om meningen med livet og røyke marihuana.» «Å, herregud …»

«Bo i telt på forskjellige musikkfestivaler.»

«Seriøst,» sa Polly. «Her er jeg et eneste stort sår, og du bare gnir salt inn i det. Gni, gni, gni … Nam. Salt.»

Kerensa rakte henne Pringles-boksen med godt innøvd likegyldighet.

«Så bli boende hos meg, da, sier jeg jo.»

«På den rådyre sofaen i toromsleiligheten din på ubestemt tid?» sa Polly. «Takk, men nei takk. Jeg må vel bare begynne å sjekke litt på nettet og finne meg noe eget.

Alene. Det blir sikkert … gøy.» * Kerensa og Polly satt tause foran laptopen. Polly skrollet gjennom leilighetene som var innenfor budsjettet banken hadde satt opp for henne. Det var på ingen måte et oppløftende syn. Leieprisene hadde steget voldsomt. Det var håpløst.

«Det der er jo et kott,» sa Kerensa med jevne mellomrom. «Det har ikke vinduer engang. Hvorfor i alle dager har de tatt bilde av den flekkete veggen der? Hvordan ser de andre veggene ut da? Jeg kjenner igjen den gata fra da 22

jeg datet han ambulanse-fyren. Det er der folk alltid blir slått i hodet med flasker. En slags lokal attraksjon.»

«Det fins ingenting,» sa Polly. Panikken kom krypende.

Hun hadde ikke hatt en anelse om at låneutgiftene deres var så lave sammenlignet med prisene i leiemarkedet. «Absolutt ingenting.»

«Hva med å dele en treromsleilighet?»

«De er så dyre, og så må man betale for tv og mest sannsynlig dele den med en eller annen psykopat som har vekter på rommet.»

Jo lenger ned på listen hun kom, jo mer engstelig ble hun. Hun var fortsatt usikker på hvor mye hun kunne senke kravene til standard, men hun ble mer og mer sikker på at hun var nødt til å bo alene. Uansett hvor optimistisk hun prøvde å være overfor Kerensa og Chris og moren, så var det som hadde skjedd forferdelig, og det kom ikke til å bli noe bedre med det første. Tanken på å gråte i smug på rommet sitt i en leilighet full av festglade ungdommer, var i beste fall ynkelig, og i ærlighetens navn, helt patetisk. Hun måtte begynne på nytt, få tilbake gnisten. Hun kunne ikke kle seg som om hun var ti år yngre og ha lange samtaler om et eller annet boyband.

Eller flytte tilbake til moren, som elsket henne og ville gjøre hva som helst for henne, men som også utvilsomt ville sukke dypt og komme med deprimerende spørsmål om henne og Chris, og snakke om andre folks barnebarn og … Nei! Forholdet mellom henne og moren var greit, men hun tvilte sterkt på at det ville overleve dette.

Så hva skulle hun gjøre?

Kapittel 3 Neste morgen var Kerensa oppe og ute av døren like etter klokka seks for å være med på militær bootcamp-trening i en park i nærheten, selv om det var mars og regnet hamret mot vinduene. Hun spurte selvfølgelig om Polly ville være med, men Polly bare stønnet og snudde ryggen til.

Hun var en smule fyllesyk, og hadde fortsatt smaken av Pringles i munnen.

Da Kerensa hadde forsvunnet ut døren, laget Polly seg kaffe og ryddet så godt hun kunne i den lille, allerede plettfrie leiligheten. Det var nytteløst. Overnattingsbagen hennes ødela inntrykket uansett hvor hun satte den, og hun skjønte heller ikke hvordan Kerensa alltid fikk dandert putene så elegant i sofaen, hun fikk det i hvert fall ikke til. Hun hanket opp kaffekoppen, sølte litt på det kjempedyre teppet og bannet. Nei. Dette gikk ikke.

Hun åpnet laptopen igjen. Stillingsannonsene kunne vente, hun trengte først og fremst et sted å bo.

Hun gikk gjennom hver eneste prisaktuelle utleieleilighet i Plymouth på nytt, men saktere denne gangen. De var enten ufattelig stygge, eller lå i et område hvor hun ikke ville ha turt å gå ut av bilen engang. Hun skrollet seg ned, side etter side, helt til hun nådde bunnen av listen.

Det var det. Ingenting igjen. Det var ikke et eneste sted 24

hun kunne tenke seg å dra og se på engang, langt mindre flytte til.

Mange av vennene hennes, ikke bare Kerensa, hadde tilbudt henne å låne et ekstra soverom eller en sofa, men hun orket ikke tanken på det heller. De forsiktige spørsmålene om hvordan hun hadde det, og den bekymrede mumlingen. De fleste av dem var gift også, hadde fått barn. Hun mistenkte at et par av venninnene gjerne skulle hatt henne der som en lett tilgjengelig barnevakt, men hun holdt ikke ut tanken på å liste seg rundt i frykt for å bli boende for lenge, som en eller annen enslig gammel tante og gratis hjemmehjelp.

En gang for lenge siden, da hun var i 20-årene, hadde hun vært sikker på at hun og Chris kom til å være gift og etablert nå. At Chris tjente godt, og at hun var hjemme med en baby … og her satt hun nå. Æsj, hun måtte slutte å tenke på det. Hun kunne enten rulle seg rundt i selvmedlidenhet, eller hun kunne kjempe seg videre. På impuls utvidet hun søket til å gjelde hele landet. Wow. Hvis hun flyttet til Wales, kunne hun bo flere steder. Fine steder. Eller på det skotske høylandet.

Eller på landsbygda i Nord-Irland. Eller i Peak District.

Hun visste strengt tatt ikke hvor Peak District lå, men det viste seg i hvert fall å være mange steder hun kunne flytte til uten penger, uten kontakter, uten Pringles-kjøpende venner og uten jobber … Hmm, kanskje ikke.

Hun snevret inn søket igjen og huket av for hele sørvest-England, og det var da hun så det.

Det var et navn hun ikke engang hadde tenkt på på mange år. De måtte ha reist dit på en eller annen skoletur, alle gjorde det. Mount Polbearne. Hun var overrasket over at det fortsatt bodde folk der.

25

Hun studerte det lille bildet. Det var ikke mye informasjon, men det skilte seg fra de hundrevis av andre bildene hun hadde skrollet forbi, ved at det var tatt utenfra, i stedet for innenfra, og det viste et lite vindu under et skrått tak, der malingen hadde begynt å flasse av rammen, og taksteinene var taggete og så gamle ut. «Uvanlig beliggenhet», sa omtalen, noe som vanligvis betydde «uaktuelt høl». Hun klikket likevel og tok en stor slurk av den kalde kaffen.

Mount Polbearne, ja. Det var en tidevannsøy, som var helt avsondret fra fastlandet ved høyvann, hun husket i hvert fall det. De hadde reist med buss, og det var en opphøyd, brosteinsbelagt vei som forbandt øya til fastlandet, overstrødd med fryktinngytende skilt som advarte om farene ved å kjøre over veien til øya idet tidevannet kom inn, eller å krysse den med båt når det var høyvann.

De hadde hylt opprømt da vannet steg opp over brosteinene, overbevist om at de ville drukne alle sammen. Det sto rester etter gamle trær langs veien, som pleide å stå på land, og ruinene av en kirkeruin på toppen av øya, og en suvenirbutikk hvor hun og Kerensa hadde kjøpt gigantiske kjærligheter med jordbærsmak. Men det var vel ingen som bodde der. Halvparten av tiden kunne man ikke komme seg vekk derfra engang. Det var umulig å pendle til en jobb.

Det var et annet bilde på siden. Bygningen så praktisk talt forlatt ut. Taket var vindskjevt, og vinduet hun hadde sett på det første bildet, var skittent og åpnet seg utover.

I underetasjen var det et stort tomrom etter en forlatt butikk. Det var åpenbart at plasseringen midt ute i havet hadde gjort det vanskelig for den å overleve. Polly lurte på om en oversvømt vei kanskje ikke var en like stor tu26

ristattraksjon som tidligere. Nå for tiden dro alle til surfestrender og fornøyelsesparker og dyre fiskerestauranter.

Cornwall hadde virkelig endret seg de siste årene.

Men det var noe som fanget oppmerksomheten hennes, prospektet hadde to rom og et lite bad. Det var ikke en trang hybel, og heller ikke et kollektiv, det var en leilighet. Innenfor budsjettet hennes. Og ikke bare det, det ene rommet, oppholdsrommet, var stort: over 40 kvadratmeter. Oppholdsrommet i leiligheten deres i Plymouth var ikke i nærheten av så stort, det var smalt og trangt med opplyste speil i hver ende for å skape en illusjon av større plass. Hun lurte på hvilken etasje den lå i, ettersom den så ut til å ligge like under takskjegget. Hvis den lå i andre, og butikken i underetasjen var nedlagt, betydde det at det ikke var noen andre i bygningen – bortsett fra rottene. Hmm. Så fikk hun øye på et tredje bilde. Det var utsikten fra vinduet, tatt innenfra.

Utenfor vinduet var det … ingenting. Bare en rett linje inn i evigheten, eller havet, som det viste seg å være ved nærmere øyesyn. Bildet var tatt en dag hvor himmel og hav var i samme grålige nyanse og gikk umerkelig over i hverandre. Det var som et stort, tomt lerret. Polly stirret fascinert på bildet. Det så ut akkurat sånn som hun følte seg: hult, tomt. Men det var også merkelig beroligende.

Akkurat som om det var greit at hele verden var grå, det var bare sånn det var. Da hun så ut av vinduet i leiligheten deres, så hun andre mennesker som dem selv, som satte seg inn i Audiene og BMW-ene sine, som laget middag i wokpanne – bortsett fra at de ikke var slått konkurs, og bortsatt fra at de fortsatt snakket sammen. Å se ut av vinduene var stressende. Men dette … dette var noe helt annet.

27

Hun søkte opp Mount Polbearne på Google Earth, og ble overrasket over å se at det faktisk var et par gater med steinhus som ledet ned fra kirkeruinene på toppen av øya.

Gatene førte ned til en liten havn, og på den ene siden av den opphøyde veien lå en håndfull fiskebåter. Stedet var åpenbart ikke blitt modernisert i takt med resten av Cornwall, plassert i en lite populær del av landet og langt fra motorveien, hadde det nok blitt oversett. Men det lå bare åtte mil fra Plymouth, så hun kunne fortsatt svippe hjemom for å være med på ting …

Med skjelvende fingre klikket hun på «Kontakt utleiemegler»-knappen.

Kapittel 4 «Den eneste løsningen nå,» sa Kernesa, som var iført en latterlig blazer med gullknapper, som likevel fikk henne til å se irriterende trendy ut, «er å gifte seg med en rik mann. Og det kommer du ikke til å finne i det rottereiret der, det vil jeg bare ha sagt.»

«Tusen takk for gode råd,» sa Polly. Hun var kledd i svart. Vanligvis hadde hun aldri på seg svart, det passet ikke til det rødblonde håret og den lyse huden, og det fikk henne til å se kortere ut. Men det var som om hun hadde glemt hvordan hun levde det vanlige livet sitt. Hun var uten jobb, uten sin bedre halvdel og uten et sett med raslende bilnøkler.

«Du er nødt til å holde deg i nærheten av en by,» sa Kerensa. «Gå på barer i noe fancy og få noen på kroken.» «Å? Så det er det som er livsmottoet ditt?» «Ærlig talt,» sa Kerensa og himlet med øynene, og Polly så raskt ut av vinduet før Kerensa begynte å synge Beyoncé-sanger.

Det var en grå og overskyet lørdag, og de hadde etter mye om og men klart å komme seg ut av Plymouth, totalt forvirret av GPS-en og alle de smale, forblåste veiene den ville at de skulle ta. Til slutt hadde de blitt enige om at så 29

lenge de hadde havet på sin venstre side, ville de komme frem, og det hadde funket.

De fant en parkeringsplass ved den opphøyde veien, og en tidevannstabell som ingen av dem hadde tenkt på å sjekke før de dro, så de ble stående på parkeringsplassen og studere øya på avstand. Til slutt sa Kerensa det de begge tenkte.

«Det ser … vindfullt ut.»

Hun hadde rett: Mount Polbearne hadde et forblåst, falleferdig preg over seg. Bølgene var bekymringsverdig høye, og det så ikke akkurat ut til at skiltet kunne holde hva det lovet, at det ville være mulig å kjøre over til øya om 20 minutter. Stedet så ut som noe fra fortiden, noe verden hadde glemt, der kirkeruinene kastet lange, truende skygger over de knapt synlige gatene.

«Det ser jo litt romantisk ut,» sa Polly optimistisk.

«Jeg lurer på om de fortsatt plyndrer skip,» sa Kerensa.

«Og gifter seg med søskenbarna sine.»

«Det er ikke så langt fra byen,» sa Polly.

Kerensa så på klokka. «Vel, det kommer jo litt an på, gjør det ikke? Hva om jeg har hatt en grusom martinirelatert ulykke, og du ikke kommer deg til meg fordi det flommer over på alle bauer og kanter her ute. Og du har jo ikke bil engang! Se deg rundt!»

Det virket øde og forlatt, og bare smale landeveier førte bort fra den lille parkeringsplassen.

«Jeg ser ikke noe busstopp her heller, gjør du? Hvordan skal du komme deg til Plymouth da? Med hest og kjerre?»

Polly sukket. Dagen før hadde hun, på ordre fra Kerensa, dratt og sett på et par av leilighetene som lå nærmere hjemme. Begge hadde vært ubeskrivelig møkkete, 30

befolket av folk i 20-årsalderen, med oppvaskkummer fulle av oppvask og kjøleskap med navnelapper på hyllene og lukten av uvasket sengetøy og gamle sykler i kommunale ganger. Hun hadde ikke begynt å gråte før Kerensa sov tungt.

«Det er jo bare snakk om en kort periode,» sa hun optimistisk. «Til leiligheten blir solgt.»

«Den leiligheten som er helt lik alle de 15 000 andre overprisede toppleilighetene med havutsikt som er bygd i Plymouth de siste ti årene, mener du?»

Polly rynket brynene. Chris hadde alltid sett på seg selv som en mann med nese for gode investeringer, og hun husket iveren hans. «De har et treningsstudio i kjelleren, Pol!» (Han hadde brukt det én gang.) «Det er fingeravtrykkslås!» (Alltid ødelagt.) Det den ikke hadde – hage, plass til barnerom – ble aldri nevnt.

«La oss ta en rask titt,» sa hun.

Vannet trakk seg overraskende raskt tilbake, som om den avdekket en magisk vei. De kjørte forsiktig over og parkerte på den andre siden, som var helt tom for biler – det var i tidligste laget for turistsesongen, resonnerte Polly, og for kaldt – med unntak av en grå Vauxhall Astra, som tilhørte en overvektig ung mann i billigdress og knallrødt slips. Han kravlet ut, og selv om han bare hadde sittet i bilen, virket han andpusten.

«Oi, oi!» sa han med en overraskende humoristisk tone.

«Er det dere som er byjentene våre?»

Kerensa snøftet. «Mener han Plymouth?» sa hun. Selv om Kerensa var født og oppvokst i Plymouth, likte hun å gi inntrykk av at hun følte seg mer hjemme i London, Paris eller New York.

«Hysj,» sa Polly.

31

«Dette må virkelig være et lite sted hvis du syns at Plymouth er rene Las Vegas,» sa Kerensa mens hun steg ut av bilen og umiddelbart satte fast en av stiletthælene mellom to brosteiner.

Den korpulente mannen kom nærmere. Han var faktisk mer gutt enn mann. Det slo Polly hvor ung han så ut til å være. Noe som kun impliserte at hun ikke var det lenger, men det var hun, sa hun til seg selv. Absolutt.

Han smilte med hele ansiktet. Polly tenkte at dersom han hadde vært født i et annet århundre, så ville han sannsynligvis ha tørket seg i panna med et prikkete lommetørkle akkurat nå.

«Lance Hardington,» sa han, og ga dem begge et fast håndtrykk mens han så dem dypt inn i øynene. Han hadde åpenbart vært på et eller annet kurs. Kerensa kvalte et fnis. Det var vanskelig å se for seg noen som passet dårligere til navnet sitt, enn Lance.

«Hyggelig å hilse på deg, Lance,» kurret hun, og ansiktet hans ble enda rødere.

«Slutt med en gang,» sa Polly lavt, da de begynte å gå etter ham. Han beveget seg overraskende raskt til å være såpass overvektig. «Å, jeg har det bare litt gøy,» sa Kerensa.

«Du kommer til å skremme livet av ham.»

«Ja, gøy, ikke sant?»

Lance snudde seg og hevet øyebrynene på en måte som åpenbart sa fort dere, tid er penger, og det ser ut til at dere har altfor mye av det ene og knapt noe av det andre. Han gjorde et stort nummer ut av å sjekke mobilen, men Polly tok seg god tid og så seg rundt. Det var faktisk ganske fint på dette lille stedet, langt fra alle lydene og trafikken i Plymouth. De sto på en brygge i utkanten av byen 32

like ved den opphøyde veien, som fortsatte rundt en bukt til venstre for dem, og skuet ut mot havet. Over dem lå slottskirken – mer en ruin, egentlig, med vegger som var fulle av hull og dekket med mose – og så utover den rotete samlingen av værbitte hus i kornisk skifer og sandstein, de fleste med flassende vinduskarmer. Det var veldig få biler der, Polly gjettet på at innbyggerne pleide å sette dem igjen på fastlandet og gå over.

De smale gatene snirklet seg helt ned til den lille havna til venstre for dem, der mastene på fiskeskøytene raslet og klirret i vinden, og bølgene skvulpet mot steinene i den gamle moloen. Langs havna lå det et gatekjøkken som solgt fish and chips, en noe nedslitt suvenirbutikk og et gammelt vertshus, som fortsatt hadde vanntrau til hester utenfor, og noe som så ut som en gårdsplass. Det var tydeligvis stengt. Helt i den andre enden av havna la Polly merke til et høyt fyrtårn med svarte og hvite striper. Malingen hadde falmet. Det så forsømt ut.

«Et sted med stort potensial,» gryntet Lance Kerensa så mistenksomt rundt seg. «Så hvorfor er det ingen som har utnyttet dette potensialet ennå?» sa hun.

«De fleste andre steder er blitt oppdaget allerede.»

«Det er alltid best å være med helt fra starten,» sa Lance kjapt.

«Men det har regnet konstant her i rundt fem år,» sa Kerensa. «Er du helt sikker på at det blir noen start i det hele tatt?»

«Det beste med Mount Polbearne,» sa Lance kjapt for å skifte tema, «er hvor urørt det er. Stille, ingen trafikkstøy.

Kun fred og fordragelighet.»

Kerensa snøftet. «Og du bor her, eller?»

Lance lot seg ikke vippe av pinnen.

33

«Nei, men jeg hadde ELSKET det.»

«Fred og fordragelighet,» mumlet Polly, og undret seg over om det ikke var akkurat det hun trengte.

Lance la kursen videre langs havna, og de travet lydig bak ham. Mellom brosteinene hadde det dannet seg små vannpytter som var forsøplet med fargerike fiskefluer, fiskegarnrester og noe som kunne se ut som innvoller. Kerensa skar en grimase.

«Bo hos meg,» hveste hun. «For alltid. På et sted hvor det er kafeer og Zara.»

«Min opprinnelige tro på ‘for alltid’ har endret seg betraktelig i løpet av den siste tiden,» sa Polly.

Lance stoppet til slutt foran det siste huset langs den nedslitte lille paradegata. Det falske smilet hans ble enda falskere idet han stanset. De to kvinnene betraktet bygningen foran dem. Polly måtte kjempe mot sin spontane reaksjon – som var å snu seg og løpe for livet.

«Dette må være en feil,» sa Kerensa.

«Nei,» svarte Lance, som plutselig så ut som en uskyldig skolegutt. «Det er riktig hus.»

«Dette burde jo ha vært revet, ikke leid ut.»

Med ett ble grunnen til at leilighetens kvadratmeterpris lå lavere enn gjennomsnittet, veldig tydelig. Bygningen var liten og smal, bygd i skittengrå stein. Førsteetasjen hadde et stort buet vindu som var knust på flere steder og uendelig skittent. Gjennom vinduet kunne man så vidt skimte dystre silhuetter av store maskiner som hadde stått urørt i årevis.

«Hva er som har skjedd her?» sa Kerensa. «Har det vært brann?» «Å, nei!» sa Lance hjertelig. «Bare generelt …» Stemmen hans døde ut i forsøket på å unngå ordet «forfall».

34

Han skyndte seg mot kortsiden av bygningen, der taket hellet faretruende over en liten dør som man måtte bøye hodet for å komme seg inn gjennom, tok frem en stor messingnøkkel og låste opp. Hengslene skrek av smerte.

«Er det mange som har vært på visning her, eller?» spurte Kerensa, mens hælene hennes klapret mot hellene.

Lance ignorerte henne.

Innenfor døren var det ingenting annet enn bekmørke og en svak lukt av mugg. Lance brukte iPhonen sin som lommelykt til han fant en snor i taket og trakk i den. En gammeldags lyspære, nesten uten watt og dekket av støv, summet høylytt til live, og avdekket en morken tretrapp.

«Og dette oppfyller selvfølgelig alle sikkerhetsforskrifter for utleie?» fortsatte Kerensa, som om de svinset rundt i en fasjonabel penthouseleilighet. Lance mumlet noe uforståelig og ledet dem opp trappen. Polly fulgte hakk i hæl, litt for nærme hans velfødde bakdel. Hjertet hennes sank ytterligere. Dette var håpløst, det var jo ikke forsvarlig engang.

Lance fomlet etter enda en nøkkel, og dreide den om i en ny dør på toppen av trappene. Polly krysset fingrene for et «ta-dah!»-øyeblikk idet hun steg inn i rommet.

Det uteble.

Vel. Det var stort. Det var det, i hvert fall, sa Polly til seg selv. De sto i den ene enden av et stort loftsrom med skråtak, som fliker av dagslys trengte inn gjennom. Gulvet besto av nakne trebord. I den andre enden var taket høyt med synlige bærebjelker. Ved den nakne murveggen sto et bord med to ulike stoler, som ble små ved siden av den store, sotete vedovnen. På den ene langsiden førte en liten korridor mot venstre, sannsynligvis til soverommet og badet, som var plassert i et mursteinstilbygg på baksi35

den. Langs den ene veggen sto restene av et horribelt kjøkken i melamin, og en annen merkelig ting: en gigantisk jernkomfyr. Lance la merke til at hun stirret på den.

«De greide ikke å flytte på den,» sa han, «Gudene vet hvordan de har fått den opp hit. Men jeg mener, eh, sjarmerende nostalgisk, ikke sant?»

I den delen av rommet hvor taket skrånet ned mot vinduene, sto en skitten og ekkel sofa, full av revner og sprekker. Polly gikk forsiktig mot den, gulvet knirket for hvert eneste skritt.

«Dette stedet raser jo snart rett ut i sjøen,» sa Kerensa krast. «Er det mange rotter her, forresten?»

«Nei,» sa Lance, og så skuffet ut. Det hadde tydeligvis vært utfordrende å få noen til å komme og se på dette stedet i det hele tatt. I samme øyeblikk skar en høy, ulende lyd gjennom lufta. Alle tre hoppet av forskrekkelse. Polly løftet blikket brått, og gjennom hullet etter en manglende takstein kunne hun se en enorm måke som tydeligvis holdt konsert. Lyden var øredøvende.

«Bare rotter med vinger, altså,» sa Kerensa.

Polly hørte ikke etter, hun gikk mot vinduene. Da hun bøyde seg ned, kunne hun se at malingen var i ferd med å flasse av og at de enkle rutene hadde flere sprekker i seg.

Hun kom til å fryse. Det var kaldere inne enn ute.

Hun myste ut gjennom det skitne, saltdekkede glasset.

Hun var høyere oppe enn mastene på båtene, og kunne se forbi moloen med de duvende bøyene og linjen av skrikende måker, rett ut mot havet. Det var en sprekk i det lavt hengende skydekket der sola trengte gjennom og glaserte skumkanten på en fjern bølge, fikk den til å glitre og danse i sollyset. Hun kjente et hint av et smil i munnviken.

36

«Polly! POLLY!» Polly snudde seg rundt, klar over at hun ikke hadde fått med seg et ord av hva Kerensa hadde sagt.

«Kom igjen, nå drar vi hjem. Vi stopper et sted på veien og tar et deilig glass hvitvin. Jeg tviler på at Polbearne er befengt med små trendy barer og restauranter. Med unntak av det sjarmerende gatekjøkkenet, selvfølgelig.»

De kjøttfulle kinnene til Lance hadde begynt å henge.

«Hvorfor pusser ikke eieren opp dette stedet?» spurte Kerensa. «Det er ingen som noensinne vil leie det sånn som det ser ut nå.»

«Jeg har sagt det til henne,» sa Lance mismodig. «Det er ingen som vil kjøpe det heller. Det er en skikkelig pest og en plage.»

«Flott, en desillusjonert eier og et hus fullt av hull og sprekker, med rotter i kjelleren,» sa Kerensa. «Tusen HJERTELIG takk for at du tok deg tid. Kom igjen, Polly.»

Polly kastet et siste lengselsfullt blikk ut mot havet.

«Vet du,» sa hun. «Det nytter kanskje ikke å være så kravstor når man er hjemløs.»

«Du tuller nå?» sa Kerensa. «Familien din kommer til å saksøke meg når du omkommer her ute.»

«Jeg skal be dem om å ikke gjøre det,» svarte Polly. Hun snudde seg for å stå ansikt til ansikt med venninnen.

Kerensa så forskende på henne. Polly hadde riktignok en mild fremtoning, men Kerensa visste godt at det bodde en styrke i henne. Den samme styrken som hadde fått henne til å kjempe innbitt for firmaet og forholdet sitt, selv når det var klinkende klart for resten av verden at alt var tapt.

«Jeg er jo nødt til å bo et eller annet sted.»

37

«Polly. Kjære deg. Dette er et svart hull som i tillegg er plassert på verdens ende.»

«Kanskje,» sa Polly, «det er nettopp i et svart hull på verdens ende jeg har mest lyst til å befinne meg akkurat nå.»

«Utmerket,» sa Lance, men rødmet og la til: «Jeg mener, jeg er så lei meg for … eh, vel, jeg tror …»

Polly lot ham ikke lide altfor lenge. «Jeg må ha en veldig kort leiekontrakt,» sa hun.

Lance løftet hendene for å markere at det ikke var noe problem.

«Og taket …»

«Ja?» «Ikke noe dagslys inn gjennom taket. Jeg syns det er et rimelig krav.»

«Hmm.» «Og ikke minst …» sa hun til slutt. «Hva med …» Så oppga hun halvparten av leieprisen som var oppgitt i annonsen.

Lance så ut som en femåring som sårt trengte å gå på toalettet. «Eh, jeg er sikker på at det ikke … Jeg mener, jeg blir nødt til å snakke med noen på kontoret … Jeg mener, forhandle …»

Kerensa så rasende på Polly. «Du mener ikke alvor nå?»

Polly tenkte tilbake på den deprimerende saumfaringen av de lite attraktive leilighetene i Plymouth. «Det er den eneste muligheten.»

«Du kan ikke gjøre dette! Dette er helt krise!»

«Jeg leier det jo bare, jeg skal ikke investere sparepengene mine i dette. Og det er bare for en liten stund …

Dessuten er det snart sommer.»

«Sommeren er her snart nå, ja,» gjentok Lance.

38

«Sommeren hopper sikkert over England i år,» sa Kerensa. «Og dette stedet er en dødsfelle.»

Polly hadde et drag rundt munnen som Kerensa hadde sett før, det betydde at hun praktisk talt var umulig å overtale.

«La oss gå og spise lunsj og snakke om dette,» sa Kerensa i desperasjon.

I samme øyeblikk slapp måken en svær bæsj gjennom hullet i taket. Kerensa rynket på nesa.

«Hvor kan vi finne et bra lunsjsted her i området?»

Lance trakk litt nervøst i skjortekragen.

«Eh … I Plymouth?»