Til Rodney, Austin og Georgia. L.G
Til Zowie og Muttley. S.M.K.
Lesley Gibbes
Originalens tittel: Fizz and the Handbag Dognapper
Oversatt av Carina Westberg, MNO
Copyright © Text, Lesley Gibbes 2016
Copyright © Illustrations, Stephen Michael King 2016 By arrangement with Allen & Unwin, Australia and Ia Atterholm Agency, Sweden.
Norsk utgave:
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017
ISBN 978-82-02-52976-5 1. utgave, 1. opplag 2017
Illustrasjoner: Stephen Michael King
Omslagsdesign og materiedesign: Stephen Michael King og Trish Hayes Sats: Cappelen Damm AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Satt i Berkeley Oldstyle Book og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
o g d en
Den dårlige nyheten
a Jazz kom på jobb på Soldal politistasjon, luktet han straks at det var trøbbel i gjære. Aldri før hadde han sett betjent Brysk se så bekymret ut.
«Jeg vil snakke med deg på kontoret mitt,» sa betjenten. Remi og Amadeus satt allerede ved skrivebordet.
«Hva er det som foregår?» hvisket Jazz.
«Det er et spaningsoppdrag utenom det vanlige,» sa Remi og logret ivrig med halen.
«Betjent Brysk kalte meg inn i dag morges.
Jeg tror det har noe med veskehundnapperen å gjøre.»
Jazz grøsset.
Betjent Brysk og resten av laget hans ved
Soldal politistasjon hadde arbeidet med den saken hele uka. To veskehunder var blitt
bortført fra kjendisbegivenheter i Soldal by, og ingen visste hvem som sto bak, eller hvorfor. De hadde ikke engang mottatt krav om løsepenger!
Betjent Brysk åpnet saksmappen på
skrivebordet og dro ut to bilder: en lysebrun miniatyrmops og en hvit chihuahua. Jazz gjenkjente hundene straks. Milo og Kiki.
Milo var modell for Pierre Le Trendes kolleksjon av herrevesker. Kiki var med sangartisten Diane Diva overalt.
«Jeg har dessverre dårlig nytt,» sa betjent Brysk og fant fram et tredje bilde i saksmappen. «Veskehundnapperen har slått til igjen!»
Jazz var så spent at det kriblet i hele kroppen. Hvem ville det neste offeret for kidnapperen være?
«Jeg beklager å måtte si det, Jazz,» sa betjent Brysk og holdt opp et bilde av en hvit bolognesehund. «Det siste offeret for veskehundnapperen er Cindi.»
Jazz klynket. Cindi var søsteren hans.
Hun var veskehund for en berømt kvinnelig skuespiller som bestandig tok henne med
på store arrangementer. Helt siden den første hunden ble bortført, hadde Jazz’ familie vært engstelig for at noe skulle skje med Cindi.
«Så leit, Jazz,» sa Remi og presset snuten trøstende mot ham.
«Det var dårlig nytt,» sa Amadeus.
Jazz ristet på hodet. Ikke Cindi!
«Hv-hva skjedde?» spurte han.
«Cindi forsvant fra filmpremieren på
Et hundeliv i går kveld,» sa betjent Brysk.
«Kjendisledsageren hennes forlot henne ved et buffébord mens hun skrev autografer. Da hun kom tilbake, var Cindi borte.»
«Det eneste vi har funnet, var et halvspist
stykke baconkake med hvit leverstrøssel.»
«Jeg har aldri hørt om hvit leverstrøssel,»
sa Amadeus og ristet på hodet.
«Ikke jeg heller,» sa betjent Brysk. «Jeg har sendt kaken til laboratoriet slik at de kan ta prøver av den. Men resultatene kommer ikke før i morgen.»
«I morgen!» sa Jazz. «Det må da være noe vi kan gjøre i dag!»
«Det er det,» sa betjent Brysk. «Du, Remi og Amadeus skal ut på hemmelig oppdrag med det samme!»
