James Dashner
Oversatt av Cecilie Winger
James Dashner Originalens tittel: The Death Cure Oversatt av Cecilie Winger Text © James Dashner First published by Delacorte Press, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Random House, Inc, New York James Dashner has asserted his rights under the Copyright, Designs and Patents Act, 1988, to be identified as the Author of this work. All rights reserved. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-44476-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Juve Design Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boka er til mamma – det beste mennesket som noensinne har levd
kapittel 1
Det var lukten som begynte å gjøre Thomas helt gal. Ikke det å være alene i tre uker. Ikke de hvite veggene, taket og gulvet. Ikke mangelen på vinduer eller det faktum at de aldri slukket lyset. Nei, ingen av disse tingene. De hadde tatt klokken hans, de fôret ham med nøyaktig det samme måltidet tre ganger om dagen – en tjukk skive skinke, potetmos, rå gulrøtter, brødskive, vann – men snakket aldri med ham, de lot aldri noen andre få komme inn i rommet. Ingen bøker, ingen filmer, ingen spill. Komplett isolasjon. I over tre uker nå, skjønt han hadde begynt å lure på hvor god han var til å holde telling med tiden – siden han bare kunne basere seg på instinktet. Han prøvde så godt han kunne å gjette seg til når det var natt, og sørget for ikke å sove mer enn normalt. Måltidene hjalp ham, selv om det ikke virket som om de kom helt regelmessig. Som om meningen var å få ham til å føle seg desorientert. Alene. I et polstret rom rensket for alle farger – med få unntak, nemlig et ganske så bortgjemt toalett i rustfritt stål i hjørnet og et gammelt treskrivebord som Thomas ikke hadde noen bruk for. Alene i uutholdelig stillhet, med ubegrenset tid til å tenke på sykdommen som hadde 7
slått rot inne i ham: sykdommen de kalte oppblussingen, et taust, snikende virus som langsomt fjernet alt det som gjør en person til et menneske. Ingen av disse tingene gjorde ham sprø. Men han stinket, og av en eller annen grunn var det akkurat dét som satte nervene hans på høykant, det var det som skar seg inn i hans ellers så solide mentale helse. De lot ham ikke få dusje eller bade, og ikke hadde de gitt ham noe klesskift eller noe å vaske seg med etter at han ble plassert der. En enkel klut ville ha hjulpet. Den kunne han ha dyppet i vannet de ga ham å drikke, så han kunne ha vasket ansiktet i det minste. Men han hadde ingenting, bare de møkkete klærne han hadde hatt på seg da de låste ham inn. Ikke engang sengetøy – han sov sammenkrøket, med rumpa kilt inn i hjørnet av rommet, med foldede armer, som om han prøvde å omfavne og klemme til seg litt varme, ofte skalv han. Han visste ikke hvorfor den vonde lukten fra hans egen kropp var det som skremte ham mest. Kanskje det i seg selv var et tegn på at han var fortapt. For av en eller annen grunn gikk den forverrede hygienen ham skikkelig på nervene, den forårsaket forskrekkelig tanker. For eksempel at han var i ferd med å råtne, brytes ned, at han var like pyton og stinkende innvendig som han følte seg utvendig. Det var det som skremte ham, selv så irrasjonelt det kunne virke. Han hadde massevis av mat og akkurat nok vann til å slukke tørsten, han fikk mer enn nok hvile, og han trente så godt han kunne i det lille rommet. Ofte løp han i timevis på stedet hvil. Logikken sa ham at det å være møkkete ikke hadde noe å gjøre med hvor sterkt hjertet var, eller hvordan lungene fungerte. Men uansett hadde hjernen hans begynt å tro på at den uopphørlige 8
stanken var et tegn på at døden kom i full fart, og at den kom til å svelge ham hel. Disse mørke tankene fikk ham til å begynne å lure på om Teresa faktisk ikke hadde løyet den siste gangen de snakket sammen, den gangen hun fortalte at folk sa at det var for seint for Thomas, at de insisterte på at han hadde bukket under for sykdommen altfor fort, at han var blitt gal og voldelig. At han hadde mistet all forstand allerede før han ankom dette forferdelige stedet. Til og med Brenda hadde advart ham om at ting var i ferd med å utvikle seg i gal retning. Kanskje begge to hadde hatt rett. Og under alt dette var han veldig bekymret for vennene. Hva hadde skjedd med dem? Hvor var de? Hva gjorde oppblussingen med hjernene deres? Etter alt de var blitt utsatt for, var det slik dette skulle ende? Raseriet krøp innpå ham. Som en skjelvende rotte på jakt etter litt varme, bitte litt mat. Og for hver dag som gikk, ble raseriet stadig sterkere. Det ble så intenst at Thomas noen ganger grep seg selv i å skjelve ukontrollert, før han spolte sinnet tilbake og tvang det vekk. Han ville ikke at det skulle forsvinne for godt, han ville bare lagre det et sted der det kunne vokse seg større. I påvente av det rette tidspunktet, det rette stedet, til å slippe det løs. Det var OND som hadde gjort alt dette mot ham. OND hadde stjålet livet hans og livet til vennene hans, og de brukte dem til et eller annet formål som de hadde bestemt var nødvendig. Uansett konsekvenser. Og det skulle de få betale for. Det sverget Thomas på for seg selv tusen ganger hver dag. Alle disse tankene for gjennom hodet hans mens han satt der, på det han kanskje trodde var den tjueandre for9
middagen han satt fanget i det hvite rommet, med ryggen støttet mot veggen, vendt mot døra, og det stygge skrivebordet foran den. Det gjorde han alltid – etter å ha spist frokost, etter å ha trent. Mot alle odds håpet han alltid at døra skulle åpne seg – faktisk åpne seg, helt åpnet – hele døra, ikke bare den lille luken nederst, den de skjøv maten hans inn gjennom. Han hadde allerede prøvd utallige ganger å åpne døra selv. Og skrivebordsskuffene var tomme, ingenting der, bortsett fra lukten av mugg og sedertre. Han sjekket hver morgen, bare i tilfelle noe på magisk vis hadde dukket opp mens han sov. Slike ting kunne av og til skje når det var OND som hadde regien. Og sånn satt han og stirret mot den døra. Mens han ventet. Hvite vegger og stillhet. Lukten av hans egen kropp. Overlatt til tunge tanker om vennene – Minho, Newt, Stekepanna, de få andre lysningsboerne som fortsatt var i live. Brenda og Jorge, som forsvant ut av syne etter at de alle ble reddet av en enorm, flygende berg. Harriet og Sonya, de andre jentene fra Gruppe B, Aris. Og på Brenda og den advarselen hun hadde gitt ham etter at han hadde våknet opp for første gang i det hvite rommet. Hvordan hadde hun faktisk snakket inne i hodet hans? Var hun på hans side eller ikke? Men mest av alt tenkte han på Teresa. Han klarte ikke å få henne ut av hodet, til tross for at han hatet henne ørlite grann sterkere for hvert øyeblikk som gikk. Det siste hun hadde sagt, var: OND er god, og enten det var rettferdig eller ikke, hadde hun i hvert fall i Thomas’ øyne blitt symbolet på alle de forferdelige tingene som hadde skjedd. Hver gang han tenkte på henne, brant raseriet inni ham. Kanskje alt dette raseriet var det siste båndet som 10
forbandt ham til hans sunne forstand mens han ventet. Spise. Sove. Trene. Tørste etter hevn. Det var det han gjorde i tre dager til. Alene. På den tjuesjette dagen ble døra åpnet.
kapittel 2
Thomas hadde forestilt seg at det ville skje, en mengde ganger, han hadde tenkt på hva han ville gjøre, hva han ville si. Hvordan han kom til å storme fram og angripe hvem det nå enn var som kom inn, at han skulle spurte ut, rømme, flykte. Men disse tankene hadde han tenkt snarere som et tidsfordriv enn noe annet. Han visste at OND ikke kom til å tillate at noe av det skjedde. Men han var likevel nødt til å planlegge hver eneste lille detalj før han foretok seg noe. Da det virkelig skjedde – da døra smatt opp på gløtt med en dempet lyd og deretter åpnet seg på vidt gap – ble Thomas overrasket over sin egen reaksjon: Han gjorde ingenting. Noe sa ham at det hadde dukket opp en usynlig barriere mellom ham selv og skrivebordet – akkurat som det hadde vært da de var på internatet, etter flukten fra labyrinten. Det var ikke riktig tidspunkt for handling. Ikke ennå. Han følte bare ørlite forbauselse da Rottemannen kom inn – den samme fyren som hadde fortalt lysningsboerne om den siste prøvelsen de ble tvunget gjennom, da de måtte krysse Svimark. Samme lange nesen, samme røyskattaktige øyne, fett hår, tydeligvis gredd slik at det skulle skjule at halve hodet hans var skallet. Samme lat12
terlige hvite dress. Men han så blekere ut enn sist gang Thomas så ham, han hadde en tjukk mappe full av titalls krøllete og dårlig stokkede papirer i albuekroken, og drasset på en stol med rett rygg. «God morgen, Thomas,» sa han med et stivt nikk. Uten å vente på svar lukket han døra, plasserte stolen bak skrivebordet og satte seg. Han la mappen foran seg, åpnet den og begynte å bla gjennom arkene. Da han fant det han hadde lett etter, stoppet han og lot isteden hendene hvile oppå mappen. Så lyste han opp i et patetisk glis, med blikket festet på Thomas. Da Thomas omsider sa noe, innså han at han ikke hadde snakket på ukevis, og at stemmen hans hørtes ut som et hest kvekk. «Det vil bare bli en god morgen hvis du slipper meg ut.» Ikke så mye som et snev endret seg i mannens ansiktsuttrykk. «Jo da, jo da, jeg vet det. Ingen grunn til bekymring – du kommer til å få høre mange gode nyheter i dag. Stol på meg.» Thomas tenkte over bemerkningen, skamfull over at han lot den løfte humøret hans, selv bare for et øyeblikk. Han burde vite bedre nå. «Positive nyheter? Stemmer det ikke at dere valgte ut oss fordi dere mente at vi er intelligente?» Rottemannen tidde i flere sekunder før han svarte. «Intelligente, ja. Blant andre og viktigere grunner.» Han tidde og så granskende på Thomas før han fortsatte. «Tror du at vi morer oss over alt dette? Tror du det morer oss å se dere lide? Alt dette tjener en hensikt, og veldig snart kommer du til å skjønne hvorfor.» Intensiteten i stemmen hans hadde bygd seg opp, til han til slutt praktisk talt ropte ut det siste ordet, og nå var han rød i ansiktet. 13
«Hoi sann,» sa Thomas, som følte seg stadig litt modigere for hvert øyeblikk som gikk. «Snau banen og pust med magen, gamle mann. Det ser ut som om du er tre skritt unna å få hjerteinfarkt her.» Det føltes herlig å si disse ordene høyt. Mannen reiste seg fra stolen og lente seg fram over skrivebordet. Årene i halsen hans svulmet som stramme rep. Han satte seg langsomt ned igjen og trakk pusten dypt flere ganger. «Man skulle tro at nesten fire uker i denne hvite kassen hadde gjort deg litt mer ydmyk, gutt. Men du virker jo enda mer arrogant enn noen gang.» «Har du tenkt å fortelle meg at jeg ikke er gal, da? At jeg ikke har oppblussingen, aldri er blitt smittet?» Thomas kunne bare ikke la være. Raseriet steg så voldsomt i ham at han følte det som om han kom til å eksplodere. Men han tvang seg til å snakke rolig. «Det er det som har bevart forstanden min gjennom hele denne tiden – innerst inne vet jeg at dere løy for Teresa, at dette bare er enda en av testene deres. Så hvor skal jeg hen neste gang? Skal dere sende meg opp til den tomblåste månen? Tvinge meg til å svømme tvers over havet i bare undiken?» Han smilte for å understreke ordene. Rottemannen hadde sittet og stirret på Thomas med blanke øyne gjennom hele denne bablende talen. «Er du ferdig?» «Nei, jeg er ikke ferdig.» Han hadde ventet i dagevis på å få en anledning til å få snakke, men nå som den omsider hadde kommet, ble han helt tom i hodet. Han hadde glemt alle de scenarioene som han hadde spilt gjennom i hodet. «Jeg … vil at du skal fortelle meg alt. Nå.» «Å, Thomas.» Rottemannen sa det lavt, som om han 14
skulle overbringe en trist nyhet til et lite barn. «Vi løy ikke for deg. Du er smittet av oppblussingen.» Thomas ble satt ut, en kuldegysning skar inn gjennom det brennende raseriet. Løy Rottemannen nå også? undret han. Men han trakk på skuldrene, som om denne opplysningen var noe han hadde hatt mistanke om hele tiden. «Greit, men jeg har ikke begynt å bli gal ennå.» På et visst tidspunkt – etter all den tiden de brukte på å krysse Svimark, da han var sammen med Brenda og omgitt av skrullinger – hadde han akseptert det faktum at han kom til å bli smittet av viruset før eller senere. Men han hadde også sagt til seg selv at enn så lenge sto alt fortsatt bra til. At han fortsatt var ved sine fulle fem. Og det var alt som betydde noe i øyeblikket. Rottemannen sukket. «Du skjønner ikke. Du skjønner ikke hva jeg kom inn hit for å fortelle deg.» «Hvorfor skulle jeg stole på så mye som ett ord som kommer ut av kjeften på deg? Hvordan i all verden kan du forvente at jeg skal gjøre det?» Thomas la merke til at han hadde reist seg opp, selv om han ikke kunne huske at han hadde gjort det. Brystkassen hans hevet og senket seg i takt med de dype åndedragene. Han måtte gjenvinne kontrollen over seg selv. Rottemannens blikk var kaldt, øynene var som svarte brønner. Likegyldig om denne mannen løy, skjønte Thomas at han var nødt til å høre alt han hadde å si, hvis han noen gang skulle ønske å slippe ut av dette hvite rommet. Han tvang pusten til å roe seg. Han ventet. Etter flere sekunder med stillhet fortsatte gjesten hans: «Jeg vet at vi har løyet for deg. Mange ganger. Vi har gjort noen grusomme ting mot deg og vennene dine. Men alt det var faktisk ledd i en plan som dere ikke bare var enige i, men også hjalp oss med å sette ut i livet. Vi ble 15
nødt til å gå litt lenger enn vi hadde håpet i begynnelsen – det er det ingen tvil om. Imidlertid har vi hele tiden forholdt oss til kjernen av det kreatørene så for seg – det dere så for dere i kreatørenes fravær, etter at de ble … utrensket.» Thomas ristet langsomt på hodet. Han visste at han hadde hatt noe å gjøre med disse menneskene en gang på en eller annen måte, men selve tanken på å gjennomføre det han selv hadde vært utsatt for, var fullkomment ubegripelig. «Du svarte meg ikke. Hvordan kan du overhodet tro at jeg skal stole på noe av det du sier?» Han husket selvfølgelig litt mer enn han ga uttrykk for. Vinduet inn til fortiden hans var grimete og uklart, og det avslørte lite annet enn flekkete glimt, men han visste at han hadde jobbet sammen med OND. Han visste at Teresa også hadde det, og at de hadde hjulpet til med å skape labyrinten. Han hadde også hatt andre glimt av minner. «Fordi, Thomas, vi ikke ser noen verdi i å holde deg uvitende,» sa Rottemannen. «Ikke nå mer.» Thomas kjente seg brått sliten, som om all styrke var blitt tappet ut av ham, og han satt igjen helt ribbet. Han sank ned på gulvet med et tungt sukk. Han ristet på hodet. «Jeg skjønner ikke engang hva det betyr.» Hva var poenget med å ha en samtale når man ikke kunne stole på det som ble sagt? Rottemannen fortsatte å snakke, men nå var tonen endret. Den var mindre distansert og nøktern, og mer doserende. «Du er tydeligvis vel vitende om at vi er rammet av en forferdelig, verdensomspennende sykdom som fortærer menneskehetens hjerne. Alt vi har foretatt oss mot dere så langt, har vi bevisst gjort av én og utelukkende én hensikt, nemlig å analysere hjernemønstrene deres og å bygge en blåkopi ut fra dem. Målet er at vi 16
skal kunne bruke denne blåkopien til å utvikle en helbredende kur mot oppblussingen. Livene som er gått tapt, smerten og lidelsen – dere visste utmerket godt hva som sto på spill da vi startet dette. Det visste vi alle sammen. Alt vi har gjort, er blitt gjort utelukkende for å sørge for at den menneskelige rase skal overleve. Og vi er veldig nær nå. Veldig, veldig nær.» Ved flere anledninger hadde minnene kommet tilbake til Thomas. Da han gjennomgikk forvandlingen, og i drømmene han hadde hatt etterpå, hadde han fått flyktige glimt her og der, som kjappe lynnedslag i hjernen. Og akkurat nå, mens han hørte på mannen i den hvite dressen, føltes det som om han sto på en klippe, og at alle svarene snart skulle til å flyte opp fra dypet, slik at han endelig skulle se helheten. Trangen til å gripe fatt i disse svarene var nesten for sterk til at han kunne holde den i sjakk. Men fortsatt var han på vakt. Han visste at han hadde spilt sin rolle i alt dette, at han hadde hjulpet til med å utforme labyrinten, at han og andre nykomlinger hadde overtatt etter at de originale kreatørene døde, og at de hadde sørget for å holde planen levende. «Jeg husker nok til å skamme meg over meg selv,» innrømmet han. «Men å oppleve all denne mishandlingen er mye vanskeligere enn å planlegge den. Dette er bare ikke riktig.» Rottemannen klødde seg på nesen og flyttet litt på seg i stolen. Noe sa Thomas at han hadde nådd inn til ham. «Vi må nesten se hva du tenker når denne dagen er over, Thomas. Vi får se. Men la meg få stille deg et spørsmål: Sier du faktisk at det ikke er riktig å ofre livet til noen få for å redde utallige andre?» Nok en gang snakket mannen med heftig lidenskap, og han lente seg forover. «Dette er et eldgammelt aksiom, men tror du at hen17
sikten kan hellige middelet? Når det ikke finnes andre valg?» Thomas bare stirret. Det var et spørsmål som det ikke fantes noen gode svar på. Det var mulig at Rottemannen smilte, men det så mer ut som om han gliste hånlig. «Bare ikke glem at en gang i tiden mente du det, Thomas.» Han begynte å samle sammen papirene sine, men gjorde ikke mine til å gå. «Jeg er her for å fortelle deg at alt sammen er bestemt, og at opplysningene våre nesten er komplette. Vi står på randen av noe stort. Så snart vi har blåkopien, skal du få lov til å sutreputre så mye du vil om hvor urettferdige vi har vært mot vennene dine.» Thomas hadde lyst til å avbryte mannen med noen sinte ord, men han holdt tilbake. «Hvordan kan det at dere torturerer oss, resultere i den blåkopien du snakker om? Hvordan kan det å sende en gjeng med motvillige tenåringer til forskjellige forferdelige steder, og til og med se at de dør – hvordan i all verden kan det ha noe som helst å gjøre med å finne en helbredende kur mot en sykdom?» «Det har faktisk alt i verden å gjøre med det.» Rottemannen sukket tungt. «Snart kommer du til å huske alt igjen, gutt, og jeg har en følelse av at du kommer til å angre en hel del. I mellomtiden er det noe du er nødt til å vite – det kan kanskje til og med få deg til å ta til vettet igjen.» «Og hva er det?» Thomas ante faktisk ikke hva mannen skulle til å si nå. Gjesten hans reiste seg, glattet over rynkene i buksa og rettet på jakken. Deretter klappet han hendene sammen bak ryggen. «Oppblussingsviruset lever i hver eneste del av deg. Foreløpig har ikke oppblussingen hatt noen virk18
ning på deg, og det vil den heller aldri få. Du er medlem av en ekstremt sjelden gruppe med mennesker. Du er immun mot oppblussingen.» Thomas svelget, stum. «Ute i verden, i gatene, kaller de folk som deg immunanter,» fortsatte Rottemannen. «Og de hater dere oppriktig og intenst.»