Jacob Grey Svermen

Svermen

Jacob Grey

Svermen Dyremaneren 2

Oversatt av Stian Omland, MNO

Jacob Grey Originalens tittel: Ferals – The Swarm Descends Oversatt av Stian Omland Copyright © 2016 Jacob Grey All rights reserved. Published 2016 by HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers, 195 Broadway, New York, NY 10007, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-43960-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: © HarperCollinsPublishers Ltd 2016 Omslagsillustrasjon: Jeff Nentrup Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litausen 2016 Satt i 10,5 / 13,5 pkt Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8.

Sitatet fra William Shakespeares Kong Henrik V (Aschehoug, 1995) er gjendiktet av Johan Fredrik Grøgaard.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Med en spesiell takk til Michael Ford

Kapittel 1

Her er det spøkelser, tenkte Kra. Kanskje ikke den typen som svevde gjennom tomme rom, smelte med dører og hylte, men tristere ånder. Her hang sorgen igjen, taus, og borte fra de levendes minne.

Han så på klokka han hadde fått av Smule – to om natta.

Dette er en dårlig idé, sa Dyster. Han satt på en grein tre meter over Kra, med nebbet hvilende i de tykke brystfjærene. Jeg er eldre enn deg. Hvorfor er det aldri noen som lytter til erfaringens stemme?

«Jeg lyttet, jeg,» sa Kra. «Jeg valgte bare å la være å bry meg om det.»

Han prøvde å høres selvsikker ut, men han var tørr i munnen der han satt sammenkrøket og skalv i buskene.

Huset foran ham var forlatt, malingen flasset av veggene, som var dekket av graffiti. Han telte to hele vinduer, resten var enten sprukket eller spikret igjen. Plenen foran huset var så overgrodd at det ikke engang fantes en sti bort til døra. Et av trærne som vokste ved huset hadde veltet i et uvær, og greinene, som hadde knust en del av taket, så nå ut til å vokse inn i bygningen.

Hjem, kjære hjem, mumlet Skrik og hoppet nervøst bortover Kras skulder. Klørne til den unge kråka prikket i huden til Kra, selv gjennom skinnjakka.

7

Hjem? tenkte Kra. Det føltes ikke sånn. Ikke i det hele tatt.

Han lette i hukommelsen, men fant ikke dette stedet der. Han hadde vært fem år gammel da kråkene bar ham bort, og ingenting ved bygningen foran ham virket kjent.

Bortsett fra den urovekkende følelsen av gru når han så på det – følelsen fra drømmene.

Er ikke for sent å dra tilbake til kirken, Kra, sa Dyster. Vi kan ta de søtpotetpannekakene som var igjen etter middag. Og hvordan vet vi egentlig at dette er det riktige stedet?

«Jeg bare vet det,» sa Kra og kjente en underlig visshet innerst inne.

Flaksende vinger lød med et smell bak ham, og en tredje kråke landet på bakken. Hun var tynn og glatt, og hogg det smale nebbet i jorda og tvang opp en sprellende mark. Den slimete skapningen vred og kveilet seg mens kråken kastet hodet bakover og gomlet den i seg.

Hei, Skimre! sa Skrik og blåste opp brystet.

Kysten er klar, sa hunnkråka mens løse jordsmuler falt fra nebbet. Hva er det dere venter på?

På at denne unge mannen skal ta til fornuft, sa Dyster.

La historien ligge.

Ikke vær en sånn gledesdreper, sa Skimre og strakte på vingene. De hadde et drag av blått og rødt, som oljesøl på våt asfalt. Det tok meg en måned å finne dette stedet.

Hvis Kra ikke går inn, gjør i hvert fall jeg det.

«Vil dere slutte å snakke om meg som om jeg ikke er her?» sa Kra. For en gangs skyld ga kråkene seg med kjeklingen. Det skjedde sjelden nå som Skimre var med i gruppa. Kråker var sta. De likte å krangle, og de likte enda bedre å få det siste ordet. Bortsett fra Melke, den hvite kråka Kra hadde vokst opp med. I løpet av alle 8

årene i reiret hadde han sagt mindre enn tjue ord. Kra skulle ønske den gamle kråka fortsatt var hos dem.

Han reiste seg, rettet ut korsryggen og kastet et raskt blikk bortover gata. Ingen av husene i denne bydelen var bebodde lenger. Alle familiene hadde flyttet da jobbene forsvant etter Mørkesommeren – den hemmelige krigen mellom dyremanerne som hadde brutt ut åtte år tidligere. En ødelagt, rusten sparkesykkel lå i en rennestein full av løv, og lenger nede, i et tre i hagen foran et hus, hang en skjev huske i frynsete tau.

Kra lurte et øyeblikk på hvordan det hadde vært å vokse opp her. Hadde han lekt med andre barn fra disse nå forlatte husene? Det var vanskelig å forestille seg lyden av latter på et sted som var så begredelig, så nedtynget av stillhet. Med bankende hjerte begynte han å bevege seg bort innkjørselen mot huset. Ytterdøra var spikret igjen, men han ville ikke ha noen problemer med å klatre inn av et vindu.

Det er ikke for sent å snu, sa Dyster og ble sta sittende på greina si.

Det var lett for Dyster å si – dette huset betydde ikke noe for ham. Men for Kra var det alt. I så mange år hadde fortiden hans vært et mysterium – et åpent hav uten kart til å vise vei. Men dette stedet var et landemerke, og han kunne ikke ignorere det lenger. Han kunne jo finne hva som helst der inne.

Han stakk hånda i jakkelomma og tok ut det slitte bildet – et foto av foreldrene, fra en lykkeligere tid. Smule hadde gitt det til ham. Duemaneren hadde heller ikke villet at Kra skulle dra hit i natt – hadde mumlet om at det var «bortkastet tid». Kra lot tommelen stryke over ansiktene deres. De så ut akkurat som da han fant dem i Dødsriket. Han hadde bare fått noen få dyrebare øye9

blikk sammen med dem, og siden da hadde hjertet verket etter mer. Fantes det noe bedre sted å lære mer om dem, enn her?

Han skyldte dem å ikke snu.

Da Kra kjente på en av plankene foran døra, oppdaget han at den var løs. Han grep bestemt tak i den og fikk den lett av, full av rustne spiker. De andre var heller ikke noe problem, og han hadde snart ryddet vei.

Kra kjente kråkene vente og snudde seg. Og ganske riktig, alle tre satt på bakken.

«La meg få gå inn alene,» sa han.

Skimre nikket, og Skrik hoppet noen skritt bakover.

Dyster så bort med et dramatisk kast med hodet.

Innenfor døra var det en lysbryter, men Kra ble ikke overrasket da det ikke skjedde noe da han trykket på den. Lufta var kjølig og innestengt. I halvmørket kunne han skjelne veltede møbler og bilder som hang skjevt på veggene. En bred trapp førte fra gangen til en avsats, før den gikk skrått videre til andre etasje. Kra syntes han så noe bevege seg der oppe – en rotte, eller en fugl, kanskje, men da han så etter på nytt, var det ingenting.

Kra kjente en vag følelse av tilhørighet. Småting virket kjente – en lampeskjerm, et dørhåndtak, en fillete gardin. Eller kanskje det bare var hodet som lurte ham, som gjerne ville se noe viktig i restene etter forlatte liv.

Gjennom en buet døråpning kunne Kra se en nedsunket sofa og ledninger som tøt ut av en kontakt på veggen, og da han gikk den veien, åpnet utsikten seg mot et spisestuebord.

Et støt av redsel gjorde føttene hans blytunge. Han kjente igjen rommet fra marerittene. Det var her det skjedde – rett ved siden av akkurat det bordet var foreldrene hans blitt myrdet av Spinnemannens edderkopper.

10

Nå var bordet dekket av støv, men Kra fikk seg ikke til å gå nærmere.

I stedet snudde han seg mot trappa igjen. Trinnene knirket idet han gikk opp. For hvert trinn ble han hjemsøkt av en voksende nostalgi. Da han kom opp i andre etasje, fortsatte føttene automatisk mot en dør med et lite skilt formet som et tog. På det sto ord som han kjente igjen fra Smules lesetimer – «Jacks rom».

Jack Carmichael.

En gang hadde det vært navnet hans.

Kra trakk pusten dypt og skjøv opp døra.

Blikket falt på vinduet i veggen midt imot, og knærne ble til gelé. De drømmeaktige minnene krystalliserte seg til rendyrket redsel. Kra grep tak i dørkarmen for å gjenvinne balansen.

Han husket foreldrenes bestemte grep idet de dro ham opp av senga og halte ham mot vinduet. De hadde holdt ham så hardt at det gjorde vondt, og ørene deres virket døve for panikkskrikene hans. Så hadde faren åpnet vinduet, og moren hadde dyttet ham ut. Kra hadde sett bakken komme virvlende mot seg, hadde kjent redselen vokste mens han falt …

Han trakk pusten mens minnets kraft ble svakere.

I årevis hadde det vært hans eneste minne om dem, et minne som hadde fått bli betent i tankene hans. At de så hjerteløst hadde forlatt ham. Nå visste han at det ikke var hele historien. Det var bare én setning i en fortelling som hadde begynt flere århundrer tidligere – en fortelling om dyremanere i krig med hverandre. Foreldrene hadde ikke forsøkt å drepe ham – de hadde beskyttet ham, ved å få ham så langt bort fra Spinnemannen som mulig.

Kra åpnet øynene og så bort fra vinduet. Han skalv.

11

Resten av rommet var nesten helt tomt. På et par hyller lå det litt papir, og noen klesbylter var dyttet inn i et hjørne. Kra hadde ikke forventet at rommet skulle være bevart som et museum, men han kjente likevel et støt av raseri. Noen hadde tatt alle tingene hans.

Sinnet forsvant like raskt som det hadde kommet, og etterlot seg bare en nummen sorg. Selvfølgelig var huset blitt gjennomsøkt og plyndret. Flust av småforbrytere hadde benyttet seg av kaoset Mørkesommeren førte med seg. Kra gjettet at et fint hus som dette hadde vært et lett bytte.

Han lot føttene bære ham over det mugne teppet til vinduet. Glasset var sprukket, og han gned bort litt damp med ermet på skinnjakka. Utenfor var natta stille, stjernene klare på en skyfri himmel, og månen skinte svakt.

Kra sukket. Smule hadde rett – det var ikke noe poeng å komme hit. Fortiden var død.

Så, mellom greinene utenfor, fikk han øye på noe. Et blekt ansikt dukket fram fra mørket ved en trestamme.

Kra kjente hjertet hoppe. Ansiktet beveget seg ikke i det hele tatt, bare stirret opp på ham. Det var en gammel mann, med hud så hvit at han likeså godt kunne hatt sminke, som en klovn. Hvem var han? Og hva gjorde han her, i Kras hage?

Kra grep tak i vinduet. Han prøvde å rykke det opp for å rope til mannen, men det rikket seg ikke. Han rykket på nytt, og vinduet ga fra seg et skingrende knirk. Han skulle til å åpne munnen, da han hørte noen trekke pusten i panikk bak seg.

«Hvem er du?» sa en stemme.

Kra bråsnudde og så haugen med klær i hjørnet bevege seg. Der lå en jente, pakket inn i en sovepose. Hun var 12

tynn, med mørkt, sammenfiltret hår rundt det skitne ansiktet. Hun så ut til å være et år eller to eldre enn ham.

Kra rygget til han støtte sammen med vinduet. Musklene hans ville løpe, men redselen lammet ham. Han fant igjen stemmens bruk.

«Jeg …» begynte han. Men hva skulle han egentlig si?

Hvor skulle han begynne? Øynene hennes var trassige, men han merket seg at de var skremte også, og redselen hans minsket litt. Han løftet hendene for å vise at han ikke var noen trussel. «Det er mitt hus,» sa han. «Hvem er du?»

Jenta reiste seg og ristet av seg soveposen. Hun plukket opp et balltre på gulvet ved siden av seg, og knokene ble hvite da hun løftet det.

«Er du alene?» spurte jenta.

Kra husket mannen utenfor og kastet et raskt blikk ut igjen. Men ansiktet ved treet var borte. Kråkene var heller ikke å se.

«Eh … ja,» sa han.

«Så hvis dette er ditt hus, hvorfor bor du ikke her?» sa jenta og hyttet mot ham med balltreet. Hun så ut som hun ikke ville ha problemer med å bruke det.

Kra holdt god avstand til henne. «Jeg har ikke bodd her på lenge,» sa han. Han lette etter en bedre forklaring, men kom ikke på hva han skulle si.

Jenta strammet grepet om balltreet igjen. Hun virket klar til å gå løs på ham hvis han sa noe galt.

«Mamma og pappa … kastet meg ut,» la han til. Det var på en måte sant.

Det virket som det fikk jenta til å slappe av litt. «Velkommen i klubben,» sa hun.

«Hvilken klubb?» spurte Kra. 13

Jenta rynket pannen. «Det er et uttrykk,» sa hun. «Det betyr at vi er i samme båt.» Kra begynte å bli forvirret.

«Dette er et hus, ikke en båt,» sa han.

Han skjønte ikke helt hvorfor, men det fikk jenta til å le. «Hvilken planet kommer du fra?» sa hun og ristet på hodet.

«Denne,» svarte Kra. Han innså at hun gjorde narr av ham. Men det var i hvert fall bedre enn at hun prøvde å dra til ham med balltreet. «Er du alene?» spurte han.

Jenta nikket. «Jeg har vel egentlig rømt hjemmefra. Jeg har bodd her i noen uker. Jeg heter Selina, forresten.»

«Kra,» sa Kra. «Er det en forkortelse for noe?»

«Egentlig ikke,» svarte han.

«Jeg visste at det var noen tomme hus rundt her,» sa Selina. Hun viftet med balltreet og pekte rundt i rommet.

«Dette virket som det beste av mange dårlige.»

«Takk,» sa Kra. «Dette var rommet mitt.»

Jenta gliste. «Det er veldig fint. Rottelorten gjør det ganske hjemmekoselig.»

Kra klarte ikke la være å le. Det hadde tatt ham en stund, men han fikk gradvis, med Pipp og Smules hjelp, til å snakke med folk. «Det er de svidde gardinene som gjør utslaget for meg.»

Selina stilte balltreet inntil veggen. «Du, jeg kan dra, hvis du vil.»

Kra ble taus. Han fikk en rar følelse i magen. Det var aldri noen som spurte hva han ville, så han visste egentlig ikke. Han kikket på de fillete klærne og det tynne ansiktet. Hvor skulle hun dra hvis han sparket henne ut? Det var vel andre hus hun kunne slå seg til i. Men han hadde nettopp møtt henne, og hun virket grei, bortsett fra det med balltreet.

14

Jenta begynte å plukke opp soveposen.

«Du trenger ikke å dra,» skyndte han seg å si. «Jeg skal ikke bli. Jeg er ferdig her.»

Hun nølte. «Å – bor du et annet sted nå?» spurte hun.

Kra registrerte et desperat glimt i øynene hennes. Han tenkte på St. Francis kirke, hvor han bodde med Smule og Pipp. Han brøt øyekontakten.

«På en måte,» sa han.

Selina smilte skjevt. «Det er greit – jeg skjønner det.

Jeg kan passe på meg selv.»

Kra studerte ansiktet hennes og lurte på om hun bare lot som hun var tøff. I kirken hadde han en madrass, varme og mat. En million ganger bedre enn dette. Kunne han ta henne med dit? Det var masse plass. Hjertet hans prøvde å få ham til å si noe, men hodet strittet imot. Han visste at Smule ikke kom til å like det hvis han dukket opp med en fremmed. Og dessuten, hvordan kunne de holde manerkreftene sine hemmelig for henne?

Nei, det var for risikabelt.

«Det er ikke det,» sa han. «Det er bare ikke jeg som bestemmer der.»

Hun nikket. «Ikke tenk på det.»

Han fikk dårlig samvittighet. Det måtte bli veldig kaldt her om natta. Og hvordan fikk hun mat uten kråker til å hjelpe seg?

«Du,» sa han, «du ser sulten ut. Jeg kan komme tilbake med litt mat, hvis du vil.»

Jenta rødmet, men løftet haka. «Jeg trenger ikke noe hjelp,» sa hun.

«Nei, så klart,» sa Kra. «Jeg tenkte bare … Jeg vet hvor man kan få tak i mat, skjønner du. I byen.»

«Det gjør jeg også,» sa hun litt irritert. «Jeg sulter ikke, greit?»

15

En ubehagelig taushet senket seg. Han hadde ikke ment å fornærme henne.

«Du,» sa hun til slutt. «Kanskje vi kan fortelle hverandre det vi vet? Jeg kan vise deg hvor jeg går, så kan du gjøre det samme. To rømlinger som hjelper hverandre?»

Kra blunket. Han hadde ikke regnet med et sånt tilbud. «Hva mener du med sammen?»

«Hvorfor ikke?» spurte Selina. «Hva med i morgen kveld? Klokka ti.»

Kra kjente at han nikket allerede før han fikk tenkt seg om.

Han hørte Skriks stille kurring utenfra. De er sikkert urolige for meg. Kra ville ikke at de skulle komme inn og skremme Selina.

«Jeg må gå,» sa han.

Hun studerte ham nøye med rynket panne. «Greit,» sa hun. «Ha det, Kra – vi sees i morgen. Jeg skal passe på verdisakene til foreldrene dine i mellomtiden.»

«Verdisaker?» spurte Kra. Hadde hun funnet noe i huset?

Hun smilte igjen. «Bare spøker,» sa hun. «Å ja,» sa han og ble rød. «Skjønner. Ja, ha det.»

Han gikk ut, og kjente fortsatt rødmen i huden. Men da han gikk ned trappa, kjente han seg lett i brystet.

Det var så lenge siden han hadde snakket med et vanlig menneske, og bortsett fra et par glipper, hadde det ikke gått så verst. Han lurte på om han skulle fortelle Smule om jenta. Duemaneren hadde ikke så mye tid til overs til ikke-manere.

Han stanset i stua. Nå falt all verdens spørsmål ham inn. Hvor hadde hun rømt fra, og hvorfor? Hvor lenge hadde hun vært her og hvordan hadde hun klart seg?

Men, det var flust med tid til å spørre senere.

16

Fant du noe? spurte Skimre og hoppet til side da han lukket ytterdøra bak seg.

«Egentlig ikke,» løy Kra. «Kom igjen, vi drar hjem.»

Ingenting i det hele tatt? spurte Skimre og la hodet på skakke.

«Det er en ruin,» sa Kra. «Jeg skulle ha hørt på Dyster.»

Hva var det jeg sa, sa Dyster.

Kra visste at han burde fortelle om Selina, men de kom bare til å protestere, akkurat som de hadde med Lydia.

Dessuten hadde kråkene holdt ting hemmelige for ham hele livet. Det var underlig tilfredsstillende å ha sin egen hemmelighet – selv om det bare var noe lite.

De var akkurat kommet til enden av hagen, da en skikkelse dukket opp foran dem.

Kra ble grepet av iskald panikk. Han gispet, og kråkene lettet med ville skrik. Han rygget, snublet og gikk rett på baken. Hver eneste muskel i hele kroppen ville løpe, men han følte seg helt ute av stand til å røre seg.

Mannen stakk hodet fram. «Jack Carmichael?» spurte han. Stemmen var dempet, men innstendig. Med en bølge av avsky så Kra at mannens tenner var skarpe emaljeskår som stakk ut av tannkjøttet.

Kjenner du ham? spurte Skrik.

Kra klarte å riste på hodet. Det var mannen med det hvite ansiktet som han hadde sett fra vinduet. På nært hold så Kra at alt i ansiktet var blekt – blodløs munn, en flatpresset liten nese, og store øyne som ikke blunket og stirret på ham bak små, fargede briller. Ansiktet var så magert som på et skjelett, med mørke groper under kinnbeina, og han hadde verken hår eller øyebryn i det hele tatt. Han var kledd i en lang svart frakk som var kneppet helt opp i halsen.

17

Skimre landet på en grein over mannen og ga fra seg et skarpt skrik.

«Jeg vil deg ikke noe vondt,» sa mannen og kastet raske blikk til begge sider. «Hvis du er Jack Carmichael, altså? Kråkemaneren?»

«Hvem er du?» spurte Kra og kom seg på beina.

«Hvorfor spionerer du på meg?»

Den bleke skikkelsen stakk hånda innenfor frakken, og Kra stivnet. Han så Dyster spre vingene, klar til å komme feiende. Men mannen trakk ikke fram et våpen.

Det var en stein, omtrent halvparten så stor som Kras knyttneve og polert så den glinset svart.

«Denne er fra Elizabeth,» sa den fremmede og holdt den foran seg. «Elizabeth Carmichael.»

Kra kjente ordene nappe i hjertet. «Moren min?

Kjente du henne?»

«Kanskje,» sa mannen. Han nølte. «Jeg må vel ha gjort det. En gang.» Munnen hans vred seg til en skygge av et smil som forsvant like raskt igjen. «Naturligvis nærmere henne nå enn noen gang.»

Eh … hva skal det bety? spurte Skimre.

Kra stirret på steinen som lå i mannens hånd. Jo mer han så, desto vanskeligere ble det å fokusere på hvor den sluttet. Den var egentlig ikke helt svart – dypt inni den var det som om farger virvlet langsomt, gled fram og forsvant. Kra trakk seg unna, og mannen kom etter ham og strakte steinen enda lenger fram.

«Den tilhører deg, unge mann. Kråkemaneren. Ta den.

Ta den.»

Det kan være en felle, sa Skrik.

Kra hørte desperasjonen i den fremmedes stemme, men på et eller annet vis var han sikker på at han snakket sant. Steinen var hans. Han visste det, innerst i sje18

len. Han strakte ut hånda, og mannen slapp steinen ned i håndflaten hans. Den var lettere enn Kra hadde forventet, og underlig varm.

«Hva er det?» spurte Kra. I stedet for å svare løftet mannen det bleke ansiktet med et rykk og sank inn i mørket igjen. «Jeg må dra,» sa han. «Jeg vil ikke ha noe med den å gjøre, kråkemaner.

Den er din byrde, alene.»

Kra snudde seg og så en due flakse ut av et vindu på baksiden av foreldrenes hus. En av fuglene til Smule. Den fløy bort som en grå skygge.

Han lukket neven om steinen. Han registrerte så vidt at kråkene ga fra seg lyder, men han var for konsentrert om den merkelige følelsen av steinen som pulserte i hånda hans. Kanskje det bare var rytmen fra hans egne hjerteslag?

Da Kra så opp igjen var den fremmede borte. Skrik landet på skulderen hans og kløp ham lett i øret med nebbet.

«Au!» sa Kra. «Hvorfor gjorde du det?» Han stakk steinen i lomma.

Fordi du ikke hørte etter, sa Skrik. Går det bra?

Kra nikket langsomt. «Vi drar tilbake til kirken. Og … vi holder dette for oss selv, er det greit?»

Skrik humret. Hvem skulle vi fortelle det til? Det er jo ikke akkurat noen andre som forstår kråkemål, eller hva?

«Godt poeng,» sa Kra.