JacobGrey Svermen Dyremaneren2
OversattavStianOmland,MNO
JacobGrey
Originalenstittel:Ferals–TheSwarmDescends
OversattavStianOmland
Copyright©2016JacobGrey
Allrightsreserved.Published2016byHarperCollinsChildren’sBooks, adivisionofHarperCollinsPublishers,195Broadway,NewYork, NY10007,USA
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-43960-6 1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:©HarperCollinsPublishersLtd2016
Omslagsillustrasjon:JeffNentrup Sats:Type-itAS,Trondheim2016 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litausen2016 Satti10,5/13,5pktSabonogtryktpå80gEnsoluxCream1,8.
SitatetfraWilliamShakespearesKongHenrikV(Aschehoug,1995) ergjendiktetavJohanFredrikGrøgaard.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel. www.cappelendamm.no
Kapittel1
Hererdetspøkelser,tenkteKra.Kanskjeikkedentypen somsvevdegjennomtommerom,smeltemeddørerog hylte,mentristereånder.Herhangsorgenigjen,taus,og bortefradelevendesminne.
HansåpåklokkahanhaddefåttavSmule–toom natta.
Detteerendårligidé, saDyster.Hansattpåengrein tremeteroverKra,mednebbethvilendeidetykkebrystfjærene. Jegereldreenndeg.Hvorforerdetaldrinoen somlyttertilerfaringensstemme?
«Jeglyttet,jeg,»saKra.«Jegvalgtebareålaværeå brymegomdet.»
Hanprøvdeåhøresselvsikkerut,menhanvartørri munnenderhansattsammenkrøketogskalvibuskene. Husetforanhamvarforlatt,malingenflassetavveggene, somvardekketavgraffiti.Hanteltetohelevinduer,restenvarentensprukketellerspikretigjen.Plenenforan husetvarsåovergroddatdetikkeengangfantesensti borttildøra.Etavtrærnesomvokstevedhusethadde veltetietuvær,oggreinene,somhaddeknustendelav taket,sånåuttilåvokseinnibygningen.
Hjem,kjærehjem, mumletSkrikoghoppetnervøst bortoverKrasskulder.Klørnetildenungekråkaprikket ihudentilKra,selvgjennomskinnjakka.
Hjem?tenkteKra.Detføltesikkesånn.Ikkeidethele tatt.
Hanletteihukommelsen,menfantikkedettestedet der.Hanhaddeværtfemårgammeldakråkenebarham bort,ogingentingvedbygningenforanhamvirketkjent.
Bortsettfradenurovekkendefølelsenavgrunårhanså pådet–følelsenfradrømmene.
Erikkeforsentådratilbaketilkirken,Kra, saDyster. Vikantadesøtpotetpannekakenesomvarigjenetter middag.Oghvordanvetviegentligatdetteerdetriktige stedet?
«Jegbarevetdet,»saKraogkjenteenunderligvisshetinnerstinne.
Flaksendevingerlødmedetsmellbakham,ogen tredjekråkelandetpåbakken.Hunvartynnogglatt,og hoggdetsmalenebbetijordaogtvangoppensprellende mark.Denslimeteskapningenvredogkveiletsegmens kråkenkastethodetbakoveroggomletdeniseg.
Hei,Skimre! saSkrikogblåsteoppbrystet.
Kystenerklar, sahunnkråkamensløsejordsmulerfalt franebbet. Hvaerdetdereventerpå?
Påatdenneungemannenskaltatilfornuft, saDyster. Lahistorienligge.
Ikkeværensånngledesdreper, saSkimreogstraktepå vingene.Dehaddeetdragavblåttogrødt,somoljesøl påvåtasfalt. Dettokmegenmånedåfinnedettestedet. HvisKraikkegårinn,gjørihvertfalljegdet.
«Vildereslutteåsnakkeommegsomomjegikkeer her?»saKra.Forengangsskyldgakråkenesegmed kjeklingen.DetskjeddesjeldennåsomSkimrevarmed igruppa.Kråkervarsta.Delikteåkrangle,ogdelikte endabedreåfådetsisteordet.BortsettfraMelke,den hvitekråkaKrahaddevokstoppmed.Iløpetavalle
åreneireirethaddehansagtmindreenntjueord.Kra skulleønskedengamlekråkafortsattvarhosdem.
Hanreisteseg,rettetutkorsryggenogkastetetraskt blikkbortovergata.Ingenavhuseneidennebydelenvar beboddelenger.Allefamilienehaddeflyttetdajobbene forsvantetterMørkesommeren–denhemmeligekrigen mellomdyremanernesomhaddebruttutåtteårtidligere.Enødelagt,rustensparkesykkellåienrennestein fullavløv,oglengernede,iettreihagenforanethus, hangenskjevhuskeifrynsetetau.
Kralurteetøyeblikkpåhvordandethaddeværtå vokseoppher.Haddehanlektmedandrebarnfradisse nåforlattehusene?Detvarvanskeligåforestilleseg lydenavlatterpåetstedsomvarsåbegredelig,sånedtyngetavstillhet.Medbankendehjertebegyntehanå bevegesegbortinnkjørselenmothuset.Ytterdøravar spikretigjen,menhanvilleikkehanoenproblemermed åklatreinnavetvindu.
Deterikkeforsentåsnu, saDysterogblestasittende pågreinasi.
DetvarlettforDysteråsi–dettehusetbetyddeikke noeforham.MenforKravardetalt.Isåmangeår haddefortidenhansværtetmysterium–etåpenthav utenkarttilåvisevei.Mendettestedetvaretlandemerke,oghankunneikkeignoreredetlenger.Han kunnejofinnehvasomhelstderinne.
Hanstakkhåndaijakkelommaogtokutdetslittebildet–etfotoavforeldrene,fraenlykkeligeretid.Smule haddegittdettilham.Duemanerenhaddehellerikke villetatKraskulledrahitinatt–haddemumletomat detvar«bortkastettid».Kralottommelenstrykeover ansiktenederes.Desåutakkuratsomdahanfantdem iDødsriket.Hanhaddebarefåttnoenfådyrebareøye-
blikksammenmeddem,ogsidendahaddehjertetverket ettermer.Fantesdetnoebedrestedålæremeromdem, ennher?
Hanskyldtedemåikkesnu.
DaKrakjentepåenavplankeneforandøra,oppdaget hanatdenvarløs.Hangrepbestemttakidenogfikk denlettav,fullavrustnespiker.Deandrevarhellerikke noeproblem,oghanhaddesnartryddetvei.
Krakjentekråkeneventeogsnuddeseg.Ogganske riktig,alletresattpåbakken.
«Lamegfågåinnalene,»sahan.
Skimrenikket,ogSkrikhoppetnoenskrittbakover. Dystersåbortmedetdramatiskkastmedhodet.
Innenfordøravardetenlysbryter,menKrableikke overrasketdadetikkeskjeddenoedahantrykketpå den.Luftavarkjøligoginnestengt.Ihalvmørketkunne hanskjelneveltedemøblerogbildersomhangskjevtpå veggene.Enbredtrappførtefragangentilenavsats,før dengikkskråttvideretilandreetasje.Krasynteshanså noebevegesegderoppe–enrotte,ellerenfugl,kanskje, mendahansåetterpånytt,vardetingenting.
Krakjenteenvagfølelseavtilhørighet.Småtingvirket kjente–enlampeskjerm,etdørhåndtak,enfilletegardin.Ellerkanskjedetbarevarhodetsomlurteham,som gjernevillesenoeviktigiresteneetterforlatteliv.
GjennomenbuetdøråpningkunneKraseennedsunketsofaogledningersomtøtutavenkontaktpåveggen,ogdahangikkdenveien,åpnetutsiktensegmotet spisestuebord.
Etstøtavredselgjordeføttenehansblytunge.Han kjenteigjenrommetframarerittene.Detvarherdet skjedde–rettvedsidenavakkuratdetbordetvarforeldrenehansblittmyrdetavSpinnemannensedderkopper.
Nåvarbordetdekketavstøv,menKrafikksegikketil ågånærmere.
Istedetsnuddehansegmottrappaigjen.Trinnene knirketidethangikkopp.Forhverttrinnblehanhjemsøktavenvoksendenostalgi.Dahankomoppiandre etasje,fortsatteføtteneautomatiskmotendørmedet liteskiltformetsomettog.Pådetstoordsomhankjente igjenfraSmuleslesetimer–«Jacksrom».
JackCarmichael.
Enganghaddedetværtnavnethans.
Kratrakkpustendyptogskjøvoppdøra.
Blikketfaltpåvinduetiveggenmidtimot,ogknærne bletilgelé.Dedrømmeaktigeminnenekrystalliserteseg tilrendyrketredsel.Kragreptakidørkarmenforågjenvinnebalansen.
Hanhusketforeldrenesbestemtegrepidetdedroham oppavsengaoghaltehammotvinduet.Dehaddeholdt hamsåhardtatdetgjordevondt,ogørenederesvirketdøveforpanikkskrikenehans.Såhaddefarenåpnet vinduet,ogmorenhaddedyttethamut.Krahaddesett bakkenkommevirvlendemotseg,haddekjentredselen vokstemenshanfalt…
Hantrakkpustenmensminnetskraftblesvakere.
Iårevishaddedetværthansenesteminneomdem,et minnesomhaddefåttblibetentitankenehans.Atdeså hjerteløsthaddeforlattham.Nåvisstehanatdetikke varhelehistorien.Detvarbareénsetningienfortellingsomhaddebegyntflereårhundrertidligere–enfortellingomdyremanereikrigmedhverandre.Foreldrene haddeikkeforsøktådrepeham–dehadde beskyttet ham,vedåfåhamsålangtbortfraSpinnemannensom mulig.
Kraåpnetøyneneogsåbortfravinduet.Hanskalv.
Restenavrommetvarnestenhelttomt.Påetparhyllerlådetlittpapir,ognoenklesbyltervardyttetinniet hjørne.Krahaddeikkeforventetatrommetskullevære bevartsometmuseum,menhankjentelikeveletstøtav raseri.Noenhaddetattalletingenehans.
Sinnetforsvantlikerasktsomdethaddekommet,og etterlotsegbareennummensorg.Selvfølgeligvarhuset blittgjennomsøktogplyndret.Flustavsmåforbrytere haddebenyttetsegavkaosetMørkesommerenførtemed seg.Kragjettetatetfinthussomdettehaddeværtetlett bytte.
Hanlotføttenebærehamoverdetmugneteppettil vinduet.Glassetvarsprukket,oghangnedbortlitt dampmedermetpåskinnjakka.Utenforvarnattastille, stjerneneklarepåenskyfrihimmel,ogmånenskinte svakt.
Krasukket.Smulehadderett–detvarikkenoepoeng åkommehit.Fortidenvardød.
Så,mellomgreineneutenfor,fikkhanøyepånoe.Et blektansiktdukketframframørketvedentrestamme.
Krakjentehjertethoppe.Ansiktetbevegetsegikkei detheletatt,barestirretopppåham.Detvarengammelmann,medhudsåhvitathanlikesågodtkunnehatt sminke,somenklovn.Hvemvarhan?Oghvagjorde hanher,iKrashage?
Kragreptakivinduet.Hanprøvdeårykkedetoppfor åropetilmannen,mendetrikketsegikke.Hanrykket pånytt,ogvinduetgafrasegetskingrendeknirk.Han skulletilååpnemunnen,dahanhørtenoentrekkepustenipanikkbakseg.
«Hvemerdu?»saenstemme.
Krabråsnuddeogsåhaugenmedklærihjørnetbevege seg.Derlåenjente,pakketinniensovepose.Hunvar
tynn,medmørkt,sammenfiltrethårrundtdetskitne ansiktet.Hunsåuttilåværeetårellertoeldreenn ham.
Kraryggettilhanstøttesammenmedvinduet.Musklenehansvilleløpe,menredselenlammetham.Hanfant igjenstemmensbruk.
«Jeg…»begyntehan.Menhvaskullehanegentligsi? Hvorskullehanbegynne?Øynenehennesvartrassige, menhanmerketsegatdevarskremteogså,ogredselen hansminsketlitt.Hanløftethendeneforåviseathan ikkevarnoentrussel.«Determitthus,»sahan.«Hvem er du ?»
Jentareistesegogristetavsegsoveposen.Hunplukketoppetballtrepågulvetvedsidenavseg,ogknokene blehvitedahunløftetdet.
«Erdualene?»spurtejenta.
Krahusketmannenutenforogkastetetrasktblikkut igjen.Menansiktetvedtreetvarborte.Kråkenevarhellerikkeåse.
«Eh…ja,»sahan.
«Såhvisdetteerditthus,hvorforborduikkeher?» sajentaoghyttetmothammedballtreet.Hunsåutsom hunikkevillehaproblemermedåbrukedet.
Kraholdtgodavstandtilhenne.«Jegharikkebodd herpålenge,»sahan.Hanletteetterenbedreforklaring, menkomikkepåhvahanskullesi.
Jentastrammetgrepetomballtreetigjen.Hunvirket klartilågåløspåhamhvishansanoegalt.
«Mammaogpappa…kastetmegut,»lahantil.Det varpåenmåtesant.
Detvirketsomdetfikkjentatilåslappeavlitt.«Velkommeniklubben,»sahun.
«Hvilkenklubb?»spurteKra.
Jentarynketpannen.«Deteretuttrykk,»sahun.«Det betyratvierisammebåt.»Krabegynteåbliforvirret.
«Detteerethus,ikkeenbåt,»sahan.
Hanskjønteikkehelthvorfor,mendetfikkjentatilå le.«Hvilkenplanetkommerdufra?»sahunogristetpå hodet.
«Denne,»svarteKra.Haninnsåathungjordenarrav ham.Mendetvarihvertfallbedreennathunprøvdeå dratilhammedballtreet.«Erdualene?»spurtehan.
Jentanikket.«Jegharvelegentligrømthjemmefra.Jeg harboddherinoenuker.JegheterSelina,forresten.»
«Kra,»saKra.
«Erdetenforkortelsefornoe?»
«Egentligikke,»svartehan.
«Jegvissteatdetvarnoentommehusrundther,»sa Selina.Hunviftetmedballtreetogpekterundtirommet. «Dettevirketsomdetbesteavmangedårlige.»
«Takk,»saKra.«Dettevarrommetmitt.»
Jentagliste.«Deterveldigfint.Rottelortengjørdet ganskehjemmekoselig.»
Kraklarteikkelaværeåle.Dethaddetatthamen stund,menhanfikkgradvis,medPippogSmuleshjelp, tilåsnakkemedfolk.«Deterdesviddegardinenesom gjørutslagetformeg.»
Selinastilteballtreetinntilveggen.«Du,jegkandra, hvisduvil.»
Krabletaus.Hanfikkenrarfølelseimagen.Detvar aldrinoensomspurtehvahanville,såhanvissteegentlig ikke.Hankikketpådefilleteklærneogdettynneansiktet.Hvorskullehundrahvishansparkethenneut?Det varvelandrehushunkunneslåsegtili.Menhanhadde nettoppmøtthenne,oghunvirketgrei,bortsettfradet medballtreet.
Jentabegynteåplukkeoppsoveposen.
«Dutrengerikkeådra,»skyndtehansegåsi.«Jeg skalikkebli.Jegerferdigher.»
Hunnølte.«Å–borduetannetstednå?»spurtehun. Kraregistrerteetdesperatglimtiøynenehennes.Han tenktepåSt.Franciskirke,hvorhanboddemedSmule ogPipp.Hanbrøtøyekontakten.
«Påenmåte,»sahan.
Selinasmilteskjevt.«Detergreit–jegskjønnerdet. Jegkanpassepåmegselv.»
Krastuderteansiktethennesoglurtepåomhunbare lotsomhunvartøff.Ikirkenhaddehanenmadrass, varmeogmat.Enmilliongangerbedreenndette.Kunne hantahennemeddit?Detvarmasseplass.Hjertethans prøvdeåfåhamtilåsinoe,menhodetstrittetimot.Han vissteatSmuleikkekomtilålikedethvishandukket oppmedenfremmed.Ogdessuten,hvordankunnede holdemanerkreftenesinehemmeligforhenne?
Nei,detvarforrisikabelt.
«Deterikkedet,»sahan.«Deterbareikkejegsom bestemmerder.»
Hunnikket.«Ikketenkpådet.»
Hanfikkdårligsamvittighet.Detmåttebliveldig kaldtheromnatta.Oghvordanfikkhunmatutenkråkertilåhjelpeseg?
«Du,»sahan,«dusersultenut.Jegkankommetilbakemedlittmat,hvisduvil.»
Jentarødmet,menløftethaka.«Jegtrengerikkenoe hjelp,»sahun.
«Nei,såklart,»saKra.«Jegtenktebare…Jegvet hvormankanfåtakimat,skjønnerdu.Ibyen.»
«Detgjørjegogså,»sahunlittirritert.«Jegsulter ikke,greit?»
Enubehageligtaushetsenketseg.Hanhaddeikke mentåfornærmehenne.
«Du,»sahuntilslutt.«Kanskjevikanfortellehverandredetvivet?Jegkanvisedeghvorjeggår,såkandu gjøredetsamme.Torømlingersomhjelperhverandre?»
Krablunket.Hanhaddeikkeregnetmedetsånttilbud.«Hvamenerdumedsammen?»
«Hvorforikke?»spurteSelina.«Hvamedimorgen kveld?Klokkati.»
Krakjenteathannikketalleredeførhanfikktenktseg om.
HanhørteSkriksstillekurringutenfra. Deersikkert uroligeformeg. Kravilleikkeatdeskullekommeinnog skremmeSelina.
«Jegmågå,»sahan.
Hunstudertehamnøyemedrynketpanne.«Greit,»sa hun.«Hadet,Kra–viseesimorgen.Jegskalpassepå verdisakenetilforeldrenedineimellomtiden.»
«Verdisaker?»spurteKra.Haddehunfunnetnoei huset?
Hunsmilteigjen.«Barespøker,»sahun. «Åja,»sahanogblerød.«Skjønner.Ja,hadet.»
Hangikkut,ogkjentefortsattrødmenihuden.Men dahangikknedtrappa,kjentehanseglettibrystet. Detvarsålengesidenhanhaddesnakketmedetvanlig menneske,ogbortsettfraetparglipper,haddedetikke gåttsåverst.HanlurtepåomhanskullefortelleSmule omjenta.Duemanerenhaddeikkesåmyetidtiloverstil ikke-manere.
Hanstansetistua.Nåfaltallverdensspørsmålham inn.Hvorhaddehunrømtfra,oghvorfor?Hvorlenge haddehunværtheroghvordanhaddehunklartseg? Men,detvarflustmedtidtilåspørresenere.
Fantdunoe? spurteSkimreoghoppettilsidedahan lukketytterdørabakseg.
«Egentligikke,»løyKra.«Komigjen,vidrarhjem.»
Ingentingidetheletatt? spurteSkimreoglahodetpå skakke.
«Deterenruin,»saKra.«JegskullehahørtpåDyster.»
Hvavardetjegsa, saDyster.
KravissteathanburdefortelleomSelina,mendekom baretilåprotestere,akkuratsomdehaddemedLydia.
Dessutenhaddekråkeneholdttinghemmeligeforham helelivet.Detvarunderligtilfredsstillendeåhasinegen hemmelighet–selvomdetbarevarnoelite.
Devarakkuratkommettilendenavhagen,daenskikkelsedukketoppforandem.
Krablegrepetaviskaldpanikk.Hangispet,ogkråkenelettetmedvilleskrik.Hanrygget,snubletoggikk rettpåbaken.Hverenestemuskelihelekroppenville løpe,menhanføltesegheltuteavstandtilårøreseg.
Mannenstakkhodetfram.«JackCarmichael?»spurte han.Stemmenvardempet,meninnstendig.Meden bølgeavavskysåKraatmannenstennervarskarpe emaljeskårsomstakkutavtannkjøttet.
Kjennerduham? spurteSkrik.
Kraklarteåristepåhodet.Detvarmannenmeddet hviteansiktetsomhanhaddesettfravinduet.Pånært holdsåKraataltiansiktetvarblekt–blodløsmunn,en flatpressetlitennese,ogstoreøynesomikkeblunketog stirretpåhambaksmå,fargedebriller.Ansiktetvarså magertsompåetskjelett,medmørkegroperunderkinnbeina,oghanhaddeverkenhårellerøyebrynidethele tatt.Hanvarkleddienlangsvartfrakksomvarkneppetheltoppihalsen.
Skimrelandetpåengreinovermannenoggafraseg etskarptskrik.
«Jegvildegikkenoevondt,»samannenogkastet raskeblikktilbeggesider.«Hvisdu er JackCarmichael, altså?Kråkemaneren?»
«Hvemerdu?»spurteKraogkomsegpåbeina. «Hvorforspionererdupåmeg?»
Denblekeskikkelsenstakkhåndainnenforfrakken, ogKrastivnet.HansåDystersprevingene,klartilå kommefeiende.Menmannentrakkikkeframetvåpen. Detvarenstein,omtrenthalvpartensåstorsomKras knyttneveogpolertsådenglinsetsvart.
«DenneerfraElizabeth,»sadenfremmedeogholdt denforanseg.«ElizabethCarmichael.»
Krakjenteordenenappeihjertet.«Morenmin? Kjenteduhenne?»
«Kanskje,»samannen.Hannølte.«Jegmåvelha gjortdet.Engang.»Munnenhansvredsegtilenskygge avetsmilsomforsvantlikerasktigjen.«Naturligvis nærmerehennenåennnoengang.»
Eh…hvaskaldetbety? spurteSkimre.
Krastirretpåsteinensomlåimannenshånd.Jomer hanså,destovanskeligerebledetåfokuserepåhvorden sluttet.Denvaregentligikkeheltsvart–dyptinniden vardetsomomfargervirvletlangsomt,gledframogforsvant.Kratrakksegunna,ogmannenkometterhamog straktesteinenendalengerfram.
«Dentilhørerdeg,ungemann.Kråkemaneren.Taden. Taden. »
Detkanværeenfelle, saSkrik.
Krahørtedesperasjonenidenfremmedesstemme, menpåetellerannetvisvarhansikkerpåathansnakketsant.Steinen var hans.Hanvisstedet,innerstisje-
len.Hanstrakteuthånda,ogmannenslappsteinenned ihåndflatenhans.DenvarlettereennKrahaddeforventet,ogunderligvarm.
«Hvaerdet?»spurteKra.
Istedetforåsvareløftetmannendetblekeansiktet medetrykkogsankinnimørketigjen.«Jegmådra,»sa han.«Jegvilikkehanoemeddenågjøre,kråkemaner. Denerdinbyrde,alene.»
Krasnuddesegogsåendueflakseutavetvindupå baksidenavforeldreneshus.EnavfuglenetilSmule.Den fløybortsomengråskygge.
Hanlukketnevenomsteinen.Hanregistrertesåvidt atkråkenegafraseglyder,menhanvarforkonsentrertomdenmerkeligefølelsenavsteinensompulsertei håndahans.Kanskjedetbarevarrytmenfrahansegne hjerteslag?
DaKrasåoppigjenvardenfremmedeborte.Skrik landetpåskulderenhansogkløphamlettiøretmed nebbet.
«Au!»saKra.«Hvorforgjordedudet?»Hanstakk steinenilomma.
Fordiduikkehørteetter, saSkrik. Gårdetbra?
Kranikketlangsomt.«Vidrartilbaketilkirken.Og… viholderdetteforossselv,erdetgreit?»
Skrikhumret. Hvemskullevifortelledettil?Deter joikkeakkuratnoenandresomforstårkråkemål,eller hva?
«Godtpoeng,»saKra.