Jacob Grey Kråkene

Kråkene

Jacob Grey

Kråkene Dyremaneren 1 Oversatt av Stian Omland, MNO

Jacob Grey Originalens tittel: FERALS - Crow Talker Oversatt av Stian Omland Copyright © 2015 Jacob Grey All rights reserved. Published 2015 by HarperCollins Children's Books, a division of HarperCollins Publishers, 195 Broadway, New York, NY 10007, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-43958-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: © HarperCollinsPublishers Ltd 2015 Omslagsillustrasjon: © Jeff Nentrup Sats: Type-it As, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Med en spesiell takk til Michael Ford

“Noen av likene ble funnet med bitemerker. Andre hadde falt fra stor høyde eller var oppsvulmede og hadde gift i blodet. Den dag i dag er det ingen som vet hva – eller hvem – som sto bak den underlige serien med drap som rammet Blackstone den skjebnesvangre sommeren.“ – Mørkesommermysteriet av hovedbibliotekar Josephine Wallace, Blackstone sentralbibliotek

Kapittel 1

Natta tilhørte ham. Han kledde seg i dens skygger, luktet dens dufter. Han smakte på dens lyder og stillhet. Kra sprang fra tak til tak, en gutt bare sett av månens hvite øye og de tre kråkene som svevde på den mørke himmelen over ham.

Blackstone strakte seg utover som en bakteriekoloni i alle retninger. Kra registrerte korte glimt av byen – skyskrapere som raget i øst, de endeløse skråtakene i de fattigere strøkene i vest, og de rykende skorsteinene i industriområdet. I nord dominerte forlatte leiegårder.

Elva Blackwater lå et sted i sør, en bølgende suppe som førte skitt bort fra byen uten noen gang å gjøre den renere. Kra kjente den tunge stanken.

Han skrenset bort til den skitne ruta i et takvindu.

Kra la hendene stille på glasset og myste ned i det dempede lysskinnet. En krumbøyd vaktmester trillet en kost og en bøtte gjennom gangen under ham, fortapt i sin egen verden. Han så ikke opp. De gjorde aldri det.

Kra fortsatte videre, skremte opp en tjukk due og trippet rundt en eldgammel reklameplakat, trygg på at kråkene kom etter. To av fuglene var knapt synlige – flakkende skygger så svarte som tjære. Den tredje var hvit, og de lyse fjærene fikk ham til å skinne som et spøkelse i mørket.

7

Jeg er skrubbsulten, mumlet Skrik, den minste av kråkene. Stemmen hans var en tynn klage.

Du er alltid skrubbsulten, sa Dyster mens han slo jevnt og langsomt med vingene. De unge er så grådige.

Kra smilte. For alle andre ville kråkenes stemmer bare lyde som skrikene til vanlige fugler. Men Kra hørte mer.

Mye mer.

Jeg vokser ennå! sa Skrik og flakset fornærmet.

Synd at hjernen din ikke gjør det, humret Dyster.

Melke, den blinde, gamle, hvite kråka, svevde over dem. Som vanlig sa han ingenting i det hele tatt.

Kra senket farten for å få igjen pusten, og lot den kalde lufta fylle lungene. Han registrerte nattas lyder – suset fra en bil på glatt asfalt, dunkene fra musikk i det fjerne.

Lenger unna: en sirene og en mann som ropte, utydelig.

Om stemmen var hevet i sinne eller glede ga Kra blaffen i. Der nede holdt Blackstones vanlige mennesker til. Her oppe, omgitt av byens ragende silhuett … det tilhørte ham og kråkene hans.

Han passerte gjennom den varme luftstrømmen fra en ventil, stanset, og sperret opp neseborene.

Mat. Noe salt.

Kra småløp bort til kanten av hustaket og kikket ned.

Der nede sto en dør åpen til et smug fullt av søppeldunker. Det var baksiden av en døgnåpen restaurant.

Kra visste at de ofte kastet helt fin mat – sikkert rester, men han var ikke kresen. Han lot blikket sveipe innom hver eneste mørke krok. Han så ingenting som bekymret ham, men på bakkenivå var det alltid risikabelt. Deres sted, ikke hans.

Dyster landet ved Kra og la hodet på skakke. Det butte nebbet blinket gyllent, som refleksen fra et gatelys. Tror du det er trygt? spurte han.

8

En brå bevegelse tiltrakk seg Kras blikk – en rotte som rotet i søppelposene der nede. Den løftet hodet og betraktet ham uten frykt. «Jeg tror det,» sa Kra. «Vær på vakt.»

Han visste at de ikke trengte påminnelsen. De hadde lett etter mat sammen i årevis, og han stolte mer på dem enn på seg selv.

Kra svingte et bein utfor kanten på taket og landet stille på toppen av brannstigen. Skrik feide ned og satte seg på kanten av en søppeldunk, mens Dyster glidefløy ut på takhjørnet med utsikt til hovedgata. Melke slapp seg ned på rekkverket på avsatsen så klørne skrapte mot metallet. Alle holdt utkikk.

Kra snek seg ned stigen. Han huket seg sammen et øyeblikk, med blikket festet på bakdøra til restauranten. Lukta av mat fikk magen hans til å rumle voldsomt.

Pizza, tenkte han. Hamburgere også.

Han rotet rundt i den nærmeste dunken og fant en gul skumplasteske som fortsatt var varm. Han åpnet den på gløtt. Pommes frites! Han stappet dem i munnen. Fete, salte, litt svidde i endene. De var gode. Den syrlige eddiken svidde i halsen, men det brydde han seg ikke om. Han hadde ikke spist på to dager. Han svelget uten å tygge og holdt på å sette dem i vrangstrupen.

Så stappet han inn flere. En falt ut av hånda hans, og Skrik var der på et øyeblikk og angrep resten med nebbet.

Et hest rop fra Dyster.

Kra krympet seg og krøket seg sammen ved dunken, mens øynene søkte i mørket. Hjertet hans gjorde et hopp da fire skikkelser fylte enden av smuget.

«Hei!» sa den høyeste. «Kom deg vekk fra sakene våre!»

9

Kra snublet bakover med esken presset mot brystet.

Skrik tok av, og vingene klasket i lufta.

Skikkelsene kom nærmere, og en bue av gatelys fanget ansiktene deres. Gutter, kanskje et par år eldre enn ham.

De fillete klærne tydet på at de var hjemløse.

«Det er nok,» sa Kra og nikket mot dunken. Det var uvant å snakke med andre mennesker. Det skjedde så sjelden. «Nok til alle,» gjentok han.

«Nei, det er det ikke,» sa en gutt med to ringer i overleppa. Han gikk foran de andre, vagget selvsikkert nærmere. «Det er bare nok til oss. Du stjeler.»

Skal vi ta dem? sa Skrik.

Kra ristet på hodet. Noen potetbiter var ikke verdt å bli skadet for.

«Ikke rist på hodet til meg, din skitne lille tyv!» sa den høye. «Du er en løgnhals!» «Æsj – han stinker, også,» sa en mindre gutt med et snerr.

Kra kjente at han ble varm i ansiktet. Han rygget et skritt.

«Hvor tror du at du skal?» spurte gutten med lepperingene. «Kan du ikke bli en stund?» Han kom helt bort til Kra og skubbet ham hardt i brystet.

Det plutselige angrepet kom uventet på Kra, og han falt og landet på ryggen. Esken skjøt ut av hendene hans, og pommes fritesene ble strødd utover bakken. Gutten kom nærmere.

«Nå slenger han dem på bakken!»

«Har du tenkt å plukke dem opp?»

Kra kom seg på beina. Han hadde ingen utvei. «Dere kan få dem.»

«For seint,» sa lederen. Han strøk tunga over lepperingene. «Nå må du betale. Hvor mye penger har du?»

10

Kra vrengte lommene og kjente hjertet dundre.

«Ingen.»

Det blinket i et knivblad på vei opp av guttens lomme.

«I så fall tar vi tyvefingrene dine i stedet.»

Gutten stupte fram. Kra grep tak i kanten på søppeldunken og svingte seg opp på den.

«Han er rask, hva?» sa gutten. «Ta’n.»

De tre andre omringet dunken. Én feide etter Kras ankel. En annen begynte å riste på dunken. Kra vaklet for å holde balansen. Alle fire lo.

Kra så et avløpsrør tre meter til venstre for seg og hoppet. Men idet fingrene hans fikk tak i metallet, løsnet røret fra veggen med et ras av murstøv. Han falt og traff asfalten med siden så lufta ble slått ut av lungene. Fire glisende ansikter nærmet seg.

«Hold ham nede!» sa lederen.

«Vær så snill … nei …» Kra kjempet imot, men guttene satte seg på beina hans og dro i armene. Kra lå sprikende på ryggen da han med kniven bøyde seg over ham.

«Hvilken skal vi ta, gutter?» Han pekte med knivbladet, først på den ene av Kras hender, så den andre. «Venstre eller høyre?»

Kra kunne ikke se kråkene. Frykten pumpet gjennom ham.

Gutten huket seg ned og hvilte kneet på Kras bryst.

«Elle, melle, deg fortelle.» Knivspissen danset fram og tilbake.

Pass opp, Kra! ropte Dyster. Alle guttene kikket opp mot kråkas gjennomtrengende skrik. Så kom en hånd ovenfra og grep knivgutten i kragen. Gutten klynket idet han ble revet bort fra Kra. Det lød et smell – hud mot hud – og kniven klapret i bakken.

11

Hvor kom han fra? spurte Skrik.

Kra satte seg opp. En høy, tynn mann holdt gutten med lepperingene i nakken. Brunt, stritt hår stakk ut under mannens flekkete lue. Han hadde flere lag skitne klær, deriblant en gammel brun frakk som var strammet rundt livet med et fillete, blått taubelte. Et bustete skjegg dekket kjeven i ujevne flekker. Kra gjettet at han var midt i tjueårene, og hjemløs.

«La ham være,» sa mannen med hes stemme. I halvmørket var munnen hans et svart hull.

«Hva bryr det deg?» spurte gutten som holdt Kras venstre arm.

Mannen dyttet gutten med lepperingene hardt mot søppeldunken.

«Fyren er gæren!» sa gutten som holdt beina til Kra. «Vi stikker.»

Lederen plukket opp kniven og viftet med den mot den hjemløse mannen.

«Du er heldig som er så skitten,» snerret han. «Jeg vil ikke at kniven skal bli møkkete. Kom igjen, gutta.»

De fire angriperne snudde seg og stormet ut av smuget.

Kra kom seg på beina mens han pustet tungt. Han kikket opp og så at kråkene satt sammen på rekkverket til brannstigen og fulgte taust med.

Etter at gjengen hadde rundet hjørnet, pilte en mindre skikkelse ut av mørket i smuget og stilte seg tett inntil mannen. Det var en gutt på sju eller åtte, gjettet Kra. Det smale ansiktet var blekt, og det skittenblonde håret sto rett opp. «Å ja, og ikke kom tilbake!» ropte han og hyttet med neven.

Kra smatt mot potetene som lå strødd på bakken. Han begynte å feie dem tilbake i esken. Ingen grunn til å la et 12

godt måltid gå tapt. Han kjente hele tiden blikket til redningsmannen og gutten i ryggen.

Da han var ferdig, stappet han esken i den dype jakkelomma og skyndte seg mot brannstigen.

«Vent,» sa mannen. «Hvem er du?»

Kra snudde seg mot ham, men så i bakken. «Jeg er ingen.»

Mannen fnøs. «Jaha? Så hvor er foreldrene dine, Ingen?»

Kra ristet på hodet igjen. Han visste ikke hva han ellers skulle svare.

«Du bør være forsiktig,» sa mannen.

«Jeg kan passe på meg selv.»

«Ser ikke sånn ut for oss,» sa gutten og løftet haka litt.

Kra hørte kråkenes klør bevege seg på rekkverket over ham. Mannens øyne skjøt opp til dem, og han ble smal i blikket. Munnen hans dro seg opp til en skygge av et smil. «Venner av deg?» spurte han.

På tide å dra hjem, sa Dyster.

Kra begynte å gå opp stålstigen uten å se seg tilbake.

Han klatret raskt, hånd over hånd, mens de kvikke føttene nesten ikke laget en lyd på stigen. Da han kom opp på taket, kastet han et siste blikk ned og så mannen følge med mens den unge gutten rotet i dunken.

«Noe fælt er på vei,» ropte mannen. «Noe skikkelig grusomt. Får du problemer, snakk med duene.»

Snakk med duene? Kra snakket bare med kråker.

Duer! sa Skrik, som om han hadde hørt Kras tanke.

Du hadde fått mer fornuft ut av en stein!

Sikkert spenna gæren, sa Dyster. Mange mennesker er det.

Kra halte seg over kanten på taket og begynte å småløpe. Men mens han løp, klarte han ikke å kvitte seg med 13

det siste mannen sa. Han hadde ikke virket gal i det hele tatt. Ansiktet hans var intenst og øynene klare. Ikke som de gamle fyllikene som snublet rundt i gatene eller satt på huk i døråpninger og tigget om penger.

Og vel så viktig, han hadde hjulpet Kra. Han hadde utsatt seg for fare, helt uten grunn.

Kras kråker fløy over ham, skar rundt bygninger og kretset tilbake på vei til det trygge reiret. Hjemme.

Hjertet hans begynte å roe seg etter hvert som nattemørket omfavnet ham.