Utdrag Noen måneder i livet mitt

Noen måneder i livet mitt

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 1

14.11.2023 09:07

Michel Houellebecq

Noen måneder i livet mitt Oversatt av Tom Lotherington

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 3

14.11.2023 09:07

Michel Houellebecq Originalens tittel: QUELQUES MOIS DANS MA VIE Oversatt av Tom Lotherington Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-81173-0 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagdsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: Philippe Matsas © Flammarion Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Satt i 10,7/14,5 pkt. Sabon og trykt på 60g Holmen Book Cream 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 4

14.11.2023 09:07

2022

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 5

14.11.2023 09:07

Det verste mediaoppstyret i siste kvartal av 2022, uten at det var det verste som skjedde for min del, det var støyen som ble utløst av samtalen jeg hadde med Michel Onfray i et ekstranummer av tidsskriftet Front populaire. Slik jeg ser det, ble det ikke egentlig noen debatt om viktige verdispørsmål, det var snarere bare en ny vri på den evinnelige kjeklingen min med muslimene. Jeg bruker dette barnslige ordet med vilje for å fremheve at det inngår en god del dumskap i denne krangelen – en dumskap som jeg uten å nøle innrømmer at jeg bidrar med mitt til og vel så det.

Dette gjelder i særlig grad den første episoden, som førte til en rettssak i 2002, året etter utgivelsen av romanen Plattform, som følge av et intervju jeg ga i bladet Lire. Jeg er unektelig den som har det meste av skylden, det oser en aggressivitet av enkelte av mine uttalelser som jeg aldri kjenner maken til i virkeligheten, men å straffeforfølge meg for «rasehat 7

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 7

14.11.2023 09:07

i form av hatefull ytring» var heller ikke helt treffende. Det var unødvendig strengt og dessuten en ren skivebom. Islam er, som alle vet, ikke en rase, men en religion som er utbredt i alle fire verdenshjørner og i de forskjelligste etniske grupper.

Det er ikke bare islam som ikke er en rase, islamismen er heller ikke det, og dette var man litt mindre klar over før det blodige attentatet på Bali, som minner så sterkt om det som forekommer i Plattform.

Min eneste unnskyldning – men den er ikke ubetydelig – er at jeg ikke hadde sitatsjekket dette intervjuet. Det er ikke bare det at man kan komme i skade for å si litt av hvert i en muntlig samtale, det kan ofte være nødvendig å gjøre det, i hvert fall for visse personer som trenger å prøve ut ekstreme og til og med selvmotsigende synspunkter før de kommer frem til det de kan stå inne for; de har på en måte behov for å begynne med å utforske hele feltet for mulige diskurser. Jeg er tydeligvis en sånn person.

Ved konfliktens opprinnelse kommer det så inn en tredje kilde til dumskap, skjønt akkurat der dreier det seg snarere om ondskap. Uten den drepende lederartikkelen til Pierre Assouline1 ville denne saken aldri ha blitt noen sak. Pierre Assouline har forfulgt meg så lenge med et så utemmet hat at jeg har gitt opp å finne ut hva det kommer av. Da jeg så at også 1 Pierre Assouline, journalist, forfatter, daværende sjefredaktør i det litterære månedsbladet Lire.

8

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 8

14.11.2023 09:07

han var satt på tiltalebenken, i egenskap av ansvarlig redaktør for trykt skrift, tenkte jeg på den kjente lignelsen om skorpionen som, midt ute på den flommende elven, stikker brodden i ryggen på flodhesten som den er avhengig av for å komme seg over, og dermed dømmer dem begge til den visse død; når alt kom til alt, syntes jeg han fortjente å sitte der minst like mye som jeg.

Den andre episoden utspilte seg i 2015 etter utgivelsen av min roman Underkastelse. Dumheten var denne gangen ikke på min side. Underkastelse er ikke på noen måte en «islamofob» roman, det holdt jeg den gangen fast ved til det siste, og det gjør jeg ennå, og forresten er det ingen ansvarlig religiøs leder for noe muslimsk trossamfunn som har anklaget den for å være noe sånt. Dumheten var altså heller ikke på muslimenes side, den hørte hjemme i det vanlige kobbelet av mediatullinger som hele tiden glefser etter buksebeina mine. Dumhet – eller ondskap? Pierre Assouline er mye rart, men han er ikke dum, i hvert fall ikke fullt ut. Når det gjelder andre, som Ali Baddou,2 kan man begynne å lure, men der må man ta det sak for sak.

Underkastelse er altså ikke en islamofob roman, derimot er den helt uten tvil en dypt ambivalent roman, en roman som driver sin ambivalens til det 2 Ali Baddou (f. 1974), kjent fransk-marokkansk radio- og TV-journalist.

Beskyldte romanen Underkastelse for å være gjennomsyret av islamofobi.

9

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 9

14.11.2023 09:07

ytterste i bokas siste setning. En av de mest minneverdige litterære komplimenter jeg har fått, fikk jeg av Emmanuel Carrère da han sammenholdt denne siste-setningen: «Jeg ville ikke få noe å angre på», med den tilsvarende i 1984: «Han elsket Store Bror.»

Denne setningen, «Jeg ville ikke få noe å angre på», kan faktisk like gjerne bety, og det med samme grad av sannsynlighet: «Jeg kommer til å angre på alt».

Og dette «alt» er ikke omvendelsen til den katolske tro som Huysmans lyktes med, men som hans leser og fortolker ikke kom i mål med ett århundre senere. Dette «alt» er Myriam, den jødiske kjæresten han mistet. Men kjærlighetstapet er et tema jeg kommer tilbake til og belyser skarpere i min neste roman Serotonin, da med angeren og ruelsen hos den som alene har skylden for at kjærligheten gikk tapt.

Nå er det jeg som mister tråden, jeg snakker for mye om meg selv. For å komme tilbake til denne samtalen med Michel Onfray, må jeg vedgå at jeg følte meg ille berørt da jeg gjenleste de passasjene som forstanderen ved Stormoskeen i Paris hadde pekt anklagende på. For denne gangen er det helt sikkert at jeg hadde fått lese gjennom samtalen på forhånd. Riktignok var det en ualminnelig lang samtale det dreide seg om, min oppmerksomhet kan ha dabbet av her og der, men det var ingen god unnskyldning i dette tilfellet. I betraktning av alt jeg har utestående med islam, burde jeg vært spesielt oppmerksom på nettopp disse passasjene.

10

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 10

14.11.2023 09:07

Jeg var ille berørt, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da var det at Haïm Korsia, storrabbiner i Frankrike, grep inn og åpnet veien for et mulig møte. Etter min mening var det bare en ansvarlig religiøs leder i den jødiske menigheten som kunne lykkes med dette opplegget. Av grunner som jeg avstår fra å utbrodere, var det bare en ansvarlig representant for den jødiske menigheten jeg følte meg beredt til å stole på.

Litt av gammel vane hadde jeg kalt de utdragene man bebreidet meg, for tvetydige; når det gjaldt det første av dem, var det verre enn som så, dessverre. Den uttalelsen var så kjapp og så omtrentlig at den rett og slett var usann, og dessuten tåpelig. Jeg gjengir den her, for det må til: «Jeg tror at det den såkalt ‘rotekte’3 franske befolkningen ønsker, det er slett ikke at muslimene assimileres, men rett og slett at de slutter å stjele fra dem og true dem. Kort sagt at de viser respekt for loven og respekterer dem. Ellers fins det en annen god løsning, at de drar sin vei.»

Det er ikke rart at da forstanderen ved Stormoskeen i Paris leste denne teksten, forsto han det sånn: «Du sier at alle muslimer stjeler.» Det beklager jeg oppriktig, og jeg ber om forlatelse til alle de muslimer som denne teksten har kunnet fornærme – det 3 Les français de souche, tilsvarende «etnisk franske».

11

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 11

14.11.2023 09:07

vil si så godt som alle muslimer, er jeg redd. Det var ikke det jeg mente, jeg mente til og med omtrent det motsatte. Jeg tar altså uten å nøle avstand fra denne idiotiske setningen som jeg ønsker å erstatte med det følgende: «Størstedelen av den såkalt ‘rotekte’ befolkningen i Frankrike, etter min mening, ønsker ikke først og fremst at muslimene assimileres. Alt snakket om slør, burkini, halal-mat osv., det ville de ikke bry seg en døyt om så snart de ikke lenger oppfattet muslimene som en trussel mot egen sikkerhet, og dette har ingenting med tenkning å gjøre. Så snart disse ‘rotekte franskmennene’ begynner å tenke, innser de at en from etterlevelse av en hvilken som helst religion er uforenlig med kriminalitet, at dette er to radikalt forskjellige livsvalg. Men man tenker ikke når man er redd, og det de også vet, erfaringsmessig, er at de strøkene hvor muslimene er mange, er også strøk med mye kriminalitet. Derfor har de logisk nok en tendens til å holde seg unna disse strøkene. Hva kan man gjøre med det? Det vet ikke jeg. Insisterer imamene i prekenene sine i tilstrekkelig grad på at omsetning av dop ikke er tillatt i islam? Ikke vet jeg.

Og har prekenene deres noen effekt? Det vet jeg heller ikke. Det jeg vet, eller i hvert fall det som for meg virker selvinnlysende, det er at vi ikke står overfor et problem med noen religion, men rett og slett med kriminalitet. Man burde høre om igjen de programmene som radiomannen Maurice lagde på Sky12

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 12

14.11.2023 09:07

rock om de såkalt ‘følsomme’ drabantbyene for over tjuefem år siden – noen av dem er tilgjengelige på internett. De har holdt seg godt, og der er det aldri noe spørsmål om islam. Når man slenger om seg med ordet ‘islam’ til alle kanter, gjør man ikke annet enn å tåkelegge et problem som Maurice behandlet med fullt klarsyn. Det franskmenn ber om, og til og med forlanger, enten de er rotekte eller ikke, det er at utenlandske kriminelle blir utvist, og generelt at rettsvesenet blir strengere med lovbryterne, også med dem man kaller ‘småkriminelle’. Mye strengere.»

Setningene med spørsmålstegn etter byr på et vanskelig problem for forstanderen, det er jeg klar over.

Islam er en religion der menneskets forhold til sin skaper er det som først og fremst betyr noe, et forhold som ikke noe presteskap har rett til å legge seg opp i. Dette punktet var han veldig klar på. Han på sin side forsto at jeg kom fra en annen kultur preget av en katolisisme med et vertikalt strukturert presteskap som absurd kulminerer med dogmet om pavens ufeilbarlighet. Dette kunne i visse tilfeller føre til uløselige situasjoner, men ikke i det tilfellet jeg er opptatt av her, og jeg gjentar konklusjonen: Problemet er ikke islam, det er kriminaliteten. Og siste ord i saken hører rettsapparatet til. Folk forventer rett og slett at politi og rettsvesen gjør jobben sin.

Det andre utdraget er lengre og dermed nesten automatisk mindre dumt, men det munner dessverre 13

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 13

14.11.2023 09:07

ut i en mer ubestemmelig og mer angstvekkende problematikk. Jeg gjengir først originalteksten: «Da den historiske Reconquista begynte, var Spania virkelig under muslimsk herredømme. Vi er ennå ikke akkurat i samme situasjon. Det man allerede nå kan slå fast, er at folk bevæpner seg. De skaffer seg skytevåpen, de får seg opplæring på skytebanen. Det er ikke snakk om helsprø gærninger. Den dagen hele landområder virkelig ligger under islamistisk kontroll, da tenker jeg at det kommer til å bli ytt motstand. Det kommer til å bli utført attentater og skytinger i moskeene, på kafeer som muslimene bruker, kort og godt Bataclan på vrangen. Og muslimene vil da ikke nøye seg med å sette ut levende lys og blomsterbuketter. Så da, ja, da kan ting begynne å skje ganske fort. Noe av det mest bemerkelsesverdige ved reaksjonene på ‘brevet fra generalene’,4 var å se hvor stor del av alle franskmenn det er som venter seg en borgerkrig i nær fremtid.»

Det er bare spesielt ondsinnede og falske mennesker som f.eks. Edwy Plenel5 som kunne ta dette for å være en oppfordring til å begå attentater mot muslimer. Sånn var det selvsagt ikke, men denne teksten så unektelig ut til å antyde at jeg tilhører «den store delen av alle franskmenn som venter seg en borger4 Et kontroversielt innlegg i samfunnsdebatten (april 2021) som advarte om borgerkrigstilstander i Frankrike, undertegnet av et stort antall høyere offiserer.

5 Fransk venstreradikal pressemann og samfunnsdebattant.

14

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 14

14.11.2023 09:07

krig i nær fremtid». Sånn var det heller ikke, og dette har jeg forsøkt å uttrykke klarere i følgende korrigerte versjon: «Den dagen hele landområder virkelig ligger under islamistisk kontroll, da tenker jeg at det kommer til å bli ytt motstand. Det kommer til å bli utført attentater og skytinger i moskeene, på kafeer som muslimene bruker, kort og godt Bataclan på vrangen. Og muslimene vil da ikke nøye seg med å sette ut levende lys og blomsterbuketter. Så da, ja, da kan ting begynne å skje ganske fort. Noe av det mest bemerkelsesverdige ved reaksjonene på ‘brevet fra generalene’, var å se hvor stor del av alle franskmenn det er som venter seg en borgerkrig i nær fremtid. Jeg tror ikke for min del at alle betingelsene for at dette skal skje, er oppfylt på det nåværende tidspunkt. Først måtte det bli sånn at politiet faktisk ikke kunne gå inn i visse områder; det er ikke tilfelle. De har vanskeligheter, de må iblant ty til kraftige virkemidler, men de klarer det. Deretter måtte det være at selve hæren ikke klarte å ta seg inn i området, og det synes jeg per i dag virker usannsynlig. Og til sist måtte jihadistenes fraksjon av salafistene, som er veldig i mindretall, overvinne det store kvietistiske flertallet. Alt dette gjør at det for tiden virker usannsynlig med en borgerkrig i Frankrike. Imidlertid må man ikke glemme en pussig, men konstant historisk lærdom: Det er ikke majoriteten som skaper historien; det er voldelige og målbevisste minoriteter. I begynnelsen av den 15

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 15

14.11.2023 09:07

franske revolusjon var det ikke mulig å se for seg at en ekstremistisk fraksjon av Berget skulle komme til å seire og innføre skrekkveldet. I begynnelsen av den russiske revolusjon var det ikke mulig å se for seg at bolsjevikene skulle gripe makten og straks gi seg i kast med å bygge opp fangeleirsystemet.

Sammenligningen med dagens situasjon kan selvsagt virke absurd. Historiske hendelser er aldri nøyaktige kopier av hverandre; den russiske revolusjon forløp ikke som den franske, den iranske revolusjonen er også annerledes; uansett må faren ved ekstremistiske minoriteter aldri undervurderes.»

Det var storartet av forstanderen for Stormoskeen i Paris å ta imot denne beriktigelsen, for han selv tilhører utvilsomt det moderate flertallet, og i denne teksten ser jeg jo for meg at han kan komme til å lide nederlag og til og med at det er en mulighet for at han blir drept av noen som tilhører det ekstremistiske mindretallet. Når dette er sagt, ser jeg på ingen måte dette nederlaget, ei heller drapet, som uunngåelig, jeg mener fortsatt at et skarpt blikk på fortidens feiltagelser burde gjøre det mulig å unngå at de gjentar seg, men det bekymrer meg at ingen historiker i våre dager ser ut til å inneha det nødvendige intellektuelle nivå for å se hva disse feiltagelsene har felles, og jeg er fortsatt redd for at de kan komme til å bli gjentatt.

For å komme kort tilbake til Edwy Plenel, og jeg håper det blir for siste gang, er det ironiske i denne 16

61983 Noen måneder i livet mitt – s. 16

14.11.2023 09:07