Intensjon og uskyld

Innhold

Pamodoro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klassen i blokk 7 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hullet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Cindy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ninne og de andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68411 Intensjon og uskyld – s. 5

7 21 43 63 103 121 139

25.02.2026 13:52

Pamodoro

68411 Intensjon og uskyld – s. 7

25.02.2026 13:52

Fortellingen om Pamodoro er på mange måter fortellingen om landet vårt. Det lille, lange landet hvor man til enhver tid enten kan se en måke eller et fjell, og som oftest begge deler. Pamodoro kalte oss til og med for måkene sine, og vi elsket ham for det, der vi satt på tribunen og så hvordan han ledet tyr etter tyr i døden. Vi var umettelige.

Det var den første tyrefekterfestivalen etter uavhengighetserklæringen, og det var liksom så passende at en liten rund stallgutt, som ingen hadde hørt om før, skulle ta landet vårt med storm. Han kunne vært hvem som helst, men han var en av oss, og vi hyllet ham som en helt til han etterlot oss i skyggen av det han hadde vekket.

I løpet av festivalens innledende dager viste Pamodoro seg som en formidabel tyrefekter. Etter å ha lagt tre tyrer i bakken den første dagen var navnet hans på alles lepper, og de neste dagene viste han magien sin frem til de oppmøtte i arenaen gang på gang. Festivalen fant sted hvert år i potetferien, og forvandlet byen fullstendig. Det

INTENSJON OG USKYLD – 9

68411 Intensjon og uskyld – s. 9

25.02.2026 13:52

fantes ikke en husvegg eller teltduk som ikke var dekorert med tepper, flagg og plakater, og om man gikk rundt uten et oransje tørkle, fikk man raskt knyttet et om halsen av en fremmed. Hvis man møtte en tyrefekter på gaten i støvete lyseblå drakt, hilste man og ønsket lykke til. Hadde man en blomst, ga man den vekk, og tyrefekteren som tok imot, spiste kronbladene og ga stilken tilbake.

Hvert år var det noen som mistet livet, og det skulle man ære.

Festivalen var årets største begivenhet. Mens kampene pågikk, var gatene så tomme at ingen så hvor tomme de var. Alle var stuet sammen i og rundt arenaen, der duften av raspeballer og spekemat hang i luften. Barnehagene, sykehusene og skolene sto så godt som tomme. Det var til og med en egen inngjerdet seksjon på tribunen til politiet og de innsatte fra fengselet. Hele byen stod i en stor sirkel rundt Pamodoro, og resten av landet fulgte med på radio og fjernsyn. Det var dette samholdet Pamodoro kjente på når han

10 – EIKE AALEN ØI

68411 Intensjon og uskyld – s. 10

25.02.2026 13:52

stod i arenaen. Det han fikk til, var uhørt. En enkel bondesønn, ikke engang en odelsgutt, og uten tidligere meritter. Han var liten og elegant.

Den røde sverdfisken ble han kalt, den runde enhjørningen, blodappelsinen. Det var første gang rikskringkastingen sendte direkte fra festivalen, og Pamodoro følte virkelig han kunne kjenne alles blikk på seg når han lokket og lurte tyr etter tyr, fram og tilbake, rundt og rundt i arenaen, til skrik og begeistring. Han traff hver gang, og stakk dem ned én etter én. Det var vanlig å gi seg etter en dag eller to med suksess, men Pamodoro bare fortsatte. «Det er blikkene deres som styrer min lanse. Takk. Takk», sa han på direktesendt fjernsyn, og morgenen etter stod ordene trykt på forsiden av landets aviser. Han ble elsket for disse ordene, og de som var til stede, kjente hvor sanne de var. Hver gang han stakk, gikk det frysninger og fryd gjennom arenaen. Han var ikke en dirigent slik det kunne se ut til, men heller ikke en marionett. Han gikk i ett med alle oss som så på. Vi fantes alle sammen i bevegelsene hans, og det var slik

INTENSJON OG USKYLD – 11

68411 Intensjon og uskyld – s. 11

25.02.2026 13:52

han lyktes igjen og igjen, det var slik vi lyktes igjen og igjen. De lange øyenvippene og de små øreflippene hans dirret der han stod og bukket til jubelen som ikke ville ta slutt før han løftet hånden og lukket den. Stille ble det, og det var en stillhet ingen av oss hadde opplevd maken til. Den vokste og vokste til den ble brutt av et spedbarns gråt, og med gråten fulgte en ny runde med applaus for Pamodoro.

Da søndagen kom, var festivalen slutt. Festlighetene hadde vart natten igjennom, og folk samlet seg rundt paraderuten til Pamodoro og eselet hans. Folk lente seg ut av vinduer og balkonger, og han kunne ikke se annet enn hender og ansikter. Avisene anslo at over tjue tusen hender rørte ved eselet og Pamodoro i løpet av turen gjennom byen. Lårene og underarmene hans var varme og numne da han red ut gjennom byporten. Tusenvis av søvnige og lurvete festivaldeltakere fulgte ham gjennom porten, og paraden gikk langsomt i oppløsning etter hvert som folk tok av mot øst

12 – EIKE AALEN ØI

68411 Intensjon og uskyld – s. 12

25.02.2026 13:52

eller vest. For Pamodoro føltes det som om han hadde vært en del av en stor kropp som nå gikk i oppløsning uten at det var noe han kunne gjøre.

Da han la seg på sengen i suiten i øverste etasje av Hotel Sentral neste kveld, var han helt alene for første gang siden festivalens start. Det var likevel først da han leste avisen neste morgen, at ensomheten ble overveldende. En eldre dame hadde sittet alene hjemme og fulgt sendingen på sitt nye åttetommers fjernsyn, og da hun skulle ut for å røyke, hadde hun blitt rystet over å se hvor tomme gatene var, og snublet i trappen. Hun ble først funnet skjelvende utenfor døren sin av en gruppe lærerstudenter på vei hjem fra festlighetene morgenen etter.

Da Pamodoro leste notisen om damen, låste han seg inne i suiten sin. Først forstod han ikke hvorfor hun gjorde så sterkt inntrykk på ham, men så begynte han å tenke på alle dem som ikke hadde tatt del i opptredenen hans på festivalen. Han fikk opptakene fra fjernsynssendingene brakt opp på

INTENSJON OG USKYLD – 13

68411 Intensjon og uskyld – s. 13

25.02.2026 13:52

rommet sitt, og så gjennom dem fra start til slutt mens han lå i badekaret. Han kunne ikke finne magien han hadde følt i arenaen, igjen i de hurtige bevegelsene på sort-hvitt-bildene. Avisoverskriftene om ham bleknet i forhold til den lille notisen. Det fantes ingen bilder av de tomme gatene, men han kunne se dem klart for seg. En avis hadde skrevet: «Et helt folk lyser opp hans røde kinn». Overskriften fikk Pamodoro til å tenke på parfymelampen i porselen han hadde hatt på nattbordet sitt som liten, av et gjeterbarn som sov inntil en sau. Det var et slikt dust lys han hadde forestilt seg i kinnene sine.

Uansett hvor man var i hovedstaden, kunne man se brannen. Det nybygde Hotel Sentral var den høyeste bygningen den gang, og det som gikk igjen i intervjuene i avisen neste morgen, var at flammene hadde vært røde som en solnedgang, som kinnene hans, som tyreblod, og så videre.

Eselet ble funnet gressende på den nærmeste gravplassen, men det var ingen spor etter Pamo-

14 – EIKE AALEN ØI

68411 Intensjon og uskyld – s. 14

25.02.2026 13:52

doro, og samme kveld ble det erklært landesorg.

Da det ble klart at brannen mest sannsynlig startet i suiten hans, begynte avisene å spekulere.

Ryktene og teoriene florerte. Hadde han overlevd brannen? Var presset blitt for stort? Levde han i ro og mak i et annet land? Hadde han vært homofil, eller kanskje han egentlig hadde vært kvinne?

Hver dag stod en ny etterligner fram og påstod at han var den ekte Pamodoro. Folk mente de hadde sett ham både her og der, men det var umulig å vite hvilke historier som faktisk var sanne. «Å møte en Pamodoro» ble raskt innlemmet i den ellers konservative listen over landets ordspråk.

Det skulle gå over tretti år før vi fikk vite hva som egentlig hadde skjedd med Pamodoro. I mellomtiden var det mange som mente å ha møtt ham både i øst og vest. Avisene slo med jevne mellomrom opp kornete bilder med voldsomme overskrifter, men det var umulig å vite hva som var sant og ikke. Selv om det ble holdt en stor offentlig begravelse for ham, var det likevel som om vi

INTENSJON OG USKYLD – 15

68411 Intensjon og uskyld – s. 15

25.02.2026 13:52

visste at han ikke var død. Pamodoro hadde kommet seg ut i tide, og kjørt fra hovedstaden i en stjålet bil, uten å ta blikket fra det brennende hotellet i bakspeilet. Da han nådde en liten landsby ved grensen utpå ettermiddagen, fylte Pamodoro sekken sin med proviant fra markedet, og begynte å gå. Grenseovergangene var strengt bevoktet på den tiden, så han var nødt til å krysse fjellene til fots. Det ble fort mørkt, og han hadde ikke med seg noen lykt. Da han skulle finne et sted å sove i skumringen, mistet han fotfestet og falt ned i en bergsprekk. Han ble så forslått at han nesten ikke klarte å bevege seg. Hvis han ikke hadde hatt med seg proviant, og noen flasker å samle regnvann i, ville han nok ikke klart seg. Da journalistene spurte hvordan han hadde kommet seg over grensen, tretti år senere, fortalte han at en edel ulv hadde trukket ham ned fra fjellene i bytte mot høyrearmen hans. Og selv om det er lite som kan slås fast med sikkerhet, må Pamodoro ha mistet armen sin på en eller annen måte, for den manglet den dagen han kom tilbake til landet vårt.

16 – EIKE AALEN ØI

68411 Intensjon og uskyld – s. 16

25.02.2026 13:52

Utenfor en barneskole i en liten grenseby var faktisk en ulv blitt skutt av en lærer, noen dager etter brannen i hovedstaden.

Vi hadde kanskje aldri fått se Pamodoro igjen, eller høre beretningen hans, om ikke en ung journalist hadde kjent ham igjen i en bar på andre siden av kloden mens hun skrev en reportasje om den lokale motstanden mot vindmøller i landet.

Da han bestilte et glass vin fra hjemtraktene sine, gikk hun bort til ham, og fortalte at hun hadde vokst opp med fjernsynsopptakene av Pamodoro i arenaen. Hun fortalte at han hadde vært et lyspunkt for henne og så mange andre i oppveksten.

At han representerte en svunnen tid for landet deres, som nå var preget av høy inflasjon, boligkrise, og kutt i folketrygden. Pamodoro hadde lyst til å fortelle henne at festivalen ikke hadde vært slik hun forestilte seg, men han fikk seg ikke til det. Han klarte ikke å fortelle sin sannhet når hennes stod så klart for ham. Han ville at hun skulle tro på det hun trodde på. De spiste sam-

INTENSJON OG USKYLD – 17

68411 Intensjon og uskyld – s. 17

25.02.2026 13:52

men, og snakket til langt på natt. Hun stilte en rekke spørsmål som startet med «Var det virkelig sånn at …» og «Er det virkelig sant at …», og Pamodoro svarte og spurte henne om hvordan det gikk i hjemlandet. De snakket om alt som hadde skjedd, om at tyrefekting nå var forbudt, og om parken som var bygget på tomten til Hotel Sentral. Pamodoro hadde lest om alt dette i avisene, men det var først nå han forstod at ordene faktisk hadde beskrevet hendelser i landet hans. Han kunne se det så tydelig for seg nå, og gruet seg til spørsmålet han visste nærmet seg. Han hadde blitt gjenkjent før, og endte alltid opp med å bli spurt om å komme tilbake. Da journalisten tilbød ham å ta samme fly som henne neste dag, føltes det for første gang mulig å reise, og samtidig som om han ikke hadde noe valg. Han var liksom nødt, og før han fikk tenkt seg om, satt han på flyet og så utover fjellpasset han en gang hadde krysset til fots.

18 – EIKE AALEN ØI

68411 Intensjon og uskyld – s. 18

25.02.2026 13:52

Da Pamodoro trådde ut av flyet, var solen ved å stå opp, og selv om han ikke hadde vært i hjemlandet på over tretti år, var det likevel noe kjent med luften da han gikk nedover flytrappen. Noen snakket sammen, mens andre så ned i telefonene sine. Han forstod hva de sa, men det var som om de snakket en dialekt han aldri hadde hørt før.

Inne i følelsen av å være hjemme svulmet en fornemmelse av å være kommet til et helt fremmed sted. Da han satte føttene på rullebanen, lot han de andre passasjerene gå forbi og ble stående litt i morgensolen. På asfalten lå noe som lignet en tann. Han bøyde seg for å plukke den opp, men da han rørte ved den, viste det seg å være et vissent kronblad. Han gned bladet mellom fingrene til det gikk i oppløsning. Journalisten kom tilbake, tok ham under armen, og de gikk sammen bort til terminalen. Skyvedørene gikk opp, blitzene knitret, og Pamodoro vinket og smilte så godt han bare kunne, men endte med å se ned i gulvet da de presset mikrofoner og telefoner opp i ansiktet hans. Helt siden flukten hadde han forsøkt å

INTENSJON OG USKYLD – 19

68411 Intensjon og uskyld – s. 19

25.02.2026 13:52

finne ord for alt som hadde skjedd, men det var først nå det føltes mulig. Han klarte ikke å løfte blikket, men munnvikene skalv opp i et smil han ikke selv forstod.

68411 Intensjon og uskyld – s. 20

25.02.2026 13:52

Klassen i blokk 7

68411 Intensjon og uskyld – s. 21

25.02.2026 13:52

Vi må fortelle om den lille. Vi har så mye å fortelle, og vi vil alle fortelle det på hver vår måte. Vi kan ikke engang bli enige om vi skal si han eller hun, for vi vet ikke hvem han er, eller hvor hun kommer fra. Noen kaller ham for den fremmede, og andre tror ikke engang på at hun finnes. Det eneste vi kan bli enige om, er at vi er tjue i klassen, og at fortellingen må begynne med snøen.

Alle fortellinger begynner med snøen. Hvert år er det noen som gleder seg til snødagen og lukkedagen, og hvert år er det noen som gruer seg. Når det først begynner å snø, går det sjelden mer enn en uke før dørene lukkes. De voksne får det travelt med alt som skal ordnes, og vi bare leker og gjør som vi vil. Det beste med lukkedagen er at alle foreldrene våre kommer tilbake fra gruven, at alle er samlet i blokken igjen. Vi løper opp og ned trappene. Setter pultene fram i klasserommet i tredje, og ruller frisørstolene ut fra depotet i fjerde. Vi skifter lyspærer, tørker støv, tenner lys som ikke har vært tent siden forrige vinter, og når kvelden kommer, er alt klart.

INTENSJON OG USKYLD – 23

68411 Intensjon og uskyld – s. 23

25.02.2026 13:52