Inntrengeren av Tana French

Tana French

Inntrengeren Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Tana French Originalens tittel: Trespasser Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Copyright © Tana French 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55641-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon-Roman og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Oonagh

PROLOG

Mamma hadde mange historier om pappa. I den første jeg husker, var han en egyptisk prins som ville gifte seg med henne og flytte til Irland for alltid, men familien tvang ham til å reise hjem for å gifte seg med en arabisk prinsesse. Mamma var en god historieforteller, hun. Historier om ametystringer på de lange fingrene hans, om at de danset under virvlende lys, om at han luktet av krydder og bartrær. Jeg lå med utstrakte armer og bein under dyna, like dyvåt av svette som om jeg hadde tatt en dukkert – det var vinter, men kommunen styrte varmen for hele blokken, og vinduene i de øverste etasjene kunne ikke åpnes – og stappet fortellingen så langt inn i meg som jeg kunne, og holdt på den. Jeg var liten. Den fortellingen holdt meg rak i ryggen i årevis, helt til jeg fylte åtte år og fortalte den til Lisa, bestevenninnen min, som holdt på å le seg skvett i hjel.

Noen måneder senere, da det ikke var like sårt lenger, stormet jeg inn på kjøkkenet en ettermiddag, satte nevene i siden og forlangte at hun fortalte sannheten. Mamma nølte ikke engang: Hun sprutet oppvaskmiddel i vannet og sa at han var legestudent fra Saudi-Arabia. Hun traff ham mens hun studerte sykepleie – mange fine detaljer der med lange vakter og latteren når de var slitne, og om hvordan de hadde reddet livet til et barn som var blitt påkjørt. Da hun fant ut at jeg var på vei, hadde han allerede flyttet hjem til Saudi-Arabia, uten å legge igjen noen adresse. Hun sluttet på sykepleierstudiet og fikk meg.

Den historien holdt meg i gang en stund til. Jeg likte den, jeg begynte til og med å legge hemmelige planer om å bli den første på skolen som ble lege, jeg hadde det jo i blo7

det og greier. Det varte til jeg ble tolv år og fikk gjensitting for et eller annet, for da kom mamma med en skjennepreken om at jeg ikke fikk bli sånn som henne, som ikke hadde avgangsvitnemål og bare kunne drømme om noe annet enn vaskejobb og minstelønn resten av livet. Jeg hadde hørt det tusen ganger, men den dagen slo det meg at man faktisk må ha tatt avgangseksamen for å studere sykepleie.

På trettenårsdagen min satt jeg overfor henne med kaken mellom oss og sa at denne gangen ga jeg meg ikke, jeg ville vite det. Hun sukket, sa at jeg var gammel nok til å få høre sannheten, og fortalte meg at det var en gitarist fra Brasil som hun hadde vært sammen med i et par måneder, helt til han hadde banket henne opp hjemme hos seg en kveld. Da han sovnet, hadde hun rappet bilnøklene hans og kjørt som en gærning hele veien hjem gjennom mørke, regntomme gater mens øyet dunket i takt med vindusviskerne. Da han ringte og hulket og sa unnskyld, kunne hun til og med ha funnet på å bli sammen med ham igjen – hun var tjue år – hadde det ikke vært for at hun hadde fått vite om meg da.

Hun la på røret.

Det var den dagen jeg bestemte meg for å bli politi når jeg ble stor. Ikke fordi jeg hadde tenkt å ta en Catwoman mot alle mishandlerne i verden, men fordi mamma ikke har lappen. Jeg visste at politiskolen lå midt i landet et sted. Det var den kjappeste måten å komme meg ut av mammas leilighet på uten å havne i et blindspor av en vaskejobb.

På fødselsattesten står det Ukjent, men det lar seg gjøre likevel. Gamle venner, DNA-databaser. Det hadde gått an å fortsette å mase på mamma, øke presset for hver gang, helt til jeg fikk et svar som var så nær sannheten at jeg kunne jobbe videre med det.

Jeg spurte henne ikke flere ganger. Da jeg var tretten, var det fordi jeg hatet henne for all tiden jeg hadde kastet bort på å forme livet mitt rundt de hersens fortellingene hennes.

Da jeg ble eldre, da jeg hadde kommet inn på politiskolen, var det fordi jeg trodde jeg skjønte hva hun hadde gjort, og jeg skjønte at hun hadde rett.

1

Saken kommer inn, eller den kommer i hvert fall inn til oss, på en sånn frossen og avstengt januarmorgen som gir deg følelsen av at solen aldri kommer til å hale seg over horisonten igjen. Jeg og partneren min holder på å avslutte enda et nattskift – av den typen som jeg ikke trodde fantes på drapsavdelingen: en stor porsjon med kjedelig og en enda større en med idiotisk, garnert med et skred av papirarbeid. To stykker krapyl hadde bestemt seg for å avslutte lørdagen med å bruke hodet til et tredje krapyl som dansegulv, av grunner som ikke var klare for dem selv engang. Vi fant seks vitner, alle som én fullstendig skitings, alle som én med en versjon som skilte seg fra de fem andres, og dessuten syntes alle som én at vi burde glemme drapssaken og heller etterforske hvorfor han ble kastet ut av puben / lurt til å kjøpe dårlig skunk / dumpet av kjæresten. Da vitne nummer 6 ga meg beskjed om å finne ut hvorfor han ikke fikk dagpenger lenger, var det hakket før jeg svarte at det ikke skulle vært lov å være så dum, og kastet hele gjengen på huet og ræva ut derfra, men partneren min er bedre på tålmodighet enn jeg er, en viktig grunn til at jeg beholder ham.

Vi klarte til slutt å få fire av vitneforklaringene til å stemme overens, både innbyrdes og med de tekniske sporene, så nå kan vi sikte ett krapyl for drap og et annet krapyl for grov kroppskrenkelse. Dermed har vi antakelig sørget for at verden forskånes for alskens dritt jeg ikke gidder å tenke på.

Vi har framstilt krapylene for fengsling, og vi er i gang med å skrive rapportene slik at de skal ligge pent og pyntelig på sjefens pult når han kommer på jobb. Overfor meg sitter Steve og plystrer, noe som ville fått meg til å hoppe på 9

de fleste andre, men han gjør det på riktig måte: en gammel folkevise som jeg så vidt husker fra allsangen da jeg var liten, lavt og fraværende og fornøyd, med pauser når han må konsentrere seg, og så på’n igjen med lette triller og toner når rapporten begynner å løsne igjen.

Han, den hviskende duren fra datamaskinene, og vintervinden på tomgang utenfor vinduene: bare det og stillhet.

Drapsavdelingen holder til på Dublin Castle, midt i hjertet av byen, men bygningen vår ligger bortgjemt et stykke unna de fancy greiene som turistene kommer for å se, og veggene våre er tjukke – selv ikke morgentrafikken langs Dame Street slipper gjennom som mer enn et mykt, beskjedent sus. Virvaret av ark og bilder og håndskrevne lapper på pultene ser ut som om de lades opp og durer av ting som venter på å skje. Utenfor de høye skyvevinduene tynnes natten ut i kjølig grått, og rommet lukter kaffe og varme radiatorer. På det tidspunktet, hvis jeg kunne se bort fra at nattskiftet er kjipt på alle mulige måter, kunne jeg ha likt avdelingen.

Steve og jeg vet om alle de offisielle grunnene til at vi blir belemret med nattskift. Vi er enslige, ingen kone og ektemann og unger som venter på oss; vi er de yngste på avdelingen og tåler bedre å bli trøtte enn karene som nærmer seg pensjonsalderen; vi er grønnskollingene – til og med jeg etter to år – så det er bare å bite det i seg. Og det gjør vi.

Det er ikke som med tiden i uniform, når en kan be om overføring hvis sjefen er slem og fæl. Det finnes ingen annen drapsavdeling å overføres til – den finnes det bare én av.

Hvis det er det vi vil, og det vil vi begge to, må vi ta imot det vi får.

Noen jobber faktisk på den drapsavdelingen jeg så for meg for lenge siden, den der de bruker dagen på en knivskarp mental dragkamp med psykopatgenier mens de vet at ett lite blunk kan bli det som skiller seier fra enda et lik i vente. Steve og jeg, vi får glo på de utspekulerte psykopatene når de blir fulgt forbi avhørsrommet der vi sitter og dunker hodet mot enda en Årets ektefelle fra en evin10

nelig rekke med partnerdrapssaker, saker som sjefen gir til oss fordi han vet at det gjør meg skikkelig sur. Sånn sett var hodedansende krapyl i det minste en forandring.

Steve trykker på skriv ut, og skriveren i hjørnet begynner å skrangle og hvese. «Er du ferdig?» spør han.

«Nesten.» Jeg ser gjennom rapporten på jakt etter skrivefeil slik at sjefen ikke har noe å ta meg for.

Han folder hendene over hodet og strekker seg bakover så stolen knirker. «Øl? Tidligpubene åpner snart.»

«Nå tuller du.»

«For å feire.»

Steve er gud hjelpe meg bedre enn meg til å være positiv også. Jeg sender ham et blikk som burde kvele den tanken i fødselen. «Feire hva da?»

Han gliser. Steve er trettitre, ett år eldre enn meg, men han ser yngre ut. Kanskje det er skoleguttkroppen med hengslete bein og tynne skuldre, kanskje det oransje håret som stikker ut på alle de gærne stedene, eller kanskje den hersens endeløse munterheten. «Vi tok dem, fikk du ikke med deg det?»

«Bestemoren din kunne tatt dem.»

«Sikkert. Og hun hadde tatt seg en øl etterpå.»

«Var ikke hun alkoholiker?»

«Skikkelig fyllebøtte. Jeg prøver bare å leve opp til hennes standard.» Han går bort til skriveren og begynner å sortere ark. «Kom igjen.»

«Nei. En annen gang.» Jeg har ikke overskuddet. Jeg vil dra hjem, ta en løpetur, slenge noe i mikroen og smelte hjernen med søppel-tv, og så få meg litt søvn før jeg må gjøre alt sammen enda en gang.

Døren slenges opp, og O’Kelly, overbetjenten, stikker hodet inn av døren, tidlig ute som vanlig for å se om han kan ta noen på fersken mens de sover. Som oftest er han strålende og blankpolert når han kommer, duftende av dusj og baconfrokost, med hvert hårstrå i hentesveisen på plass – jeg kan ikke bevise at poenget er å strø salt i såret hos trøtte krek som stinker nattskift og tørre wienerbrød 11

fra Spar, men det ville vært likt ham. I dag er han i det minste skrukkete i kantene – poser under øynene, teflekk på skjorta – og med det har jeg sikkert brukt opp dosen med tilfredshet for resten av dagen.

«Moran, Conway», sier han og ser mistenksomt på oss.

«Har det dukket opp noe bra?»

«Gateslagsmål», sier jeg. «Én drept.» Bare glem at vi går glipp av alt som er gøy: Den egentlige grunnen til at alle hater nattskiftet, er at det aldri dukker opp noe bra. Viktige drapssaker med en sammensatt bakgrunnshistorie og fascinerende motiv skjer kanskje om natten, innimellom, men de blir ikke oppdaget før om morgenen. De eneste drapene man får rede på, begås av fulle krapyl, og motivet er at de er fulle krapyl. «Vi har rapportene klare.»

«Dere fikk iallfall noe å gjøre. Ble den oppklart?»

«Mer eller mindre. Vi får resten på plass i kveld.»

«Bra», sier O’Kelly. «Da har dere tid til å ta denne.» Så holder han opp en utskrift av en henvendelse.

Dum som jeg er, blir jeg spent et øyeblikk. Hvis det dukker opp en sak via sjefen, i stedet for direkte fra sentralen til avdelingen, er det fordi den er spesiell. Noe som kommer til å bli så pass oppsiktsvekkende, eller vanskelig, eller kinkig, at det ikke kan gis til nestemann på listen, saken trenger de rette personene. En sak rett fra sjefen summer gjennom avdelingen, den får alle til å rette seg opp og følge med. En sak rett fra sjefen vil si at Steve og jeg endelig, endelig har jobbet oss ut av taperhjørnet på lekeplassen: at vi får være med.

Jeg må knytte neven for å stanse hånden som vil strekke seg etter arket. «Hva er det?»

O’Kelly snøfter. «Du kan tørke bort det glupske uttrykket, Conway. Jeg plukket det med meg på veien. Sa jeg skulle ta det med opp, så slapp Bernadette. Ifølge patruljen på åstedet var det opplagt snakk om partnerdrap.» Han slenger loggen på pulten min. «Jeg sa ellers takk, men at dere skulle si hva det opplagt var snakk om. Vet jo aldri, kanskje du er så heldig at det er en seriemorder.»

12

Så sentralen skulle slippe, du liksom. O’Kelly tok med loggen for å nyte ansiktsuttrykket mitt. Jeg lar det ligge.

«Dagskiftet kommer når som helst.»

«Og dere er her nå. Hvis du har en fryktelig viktig avtale, er det vel best at dere kommer i gang med oppklaringen.»

«Vi holder på med rapportene.»

«Gi deg, Conway, du trenger ikke å leke James Joyce.

Bare gi meg det dere har. Best dere får opp farten: Det er i Stoneybatter, og nå er det veiarbeid langsmed elven igjen.»

Etter et øyeblikk trykker jeg på skriv ut. Steve, den lille spyttslikkeren, har allerede slengt skjerfet rundt halsen.

Sjefen står borte ved tusjtavlen og studerer vaktlisten.

«Dere trenger en til på denne», sier han.

Jeg kan kjenne at Steve prøver å få meg til å bevare roen.

«Vi klarer nok en opplagt partnerdrapssak på egen hånd», sier jeg. «Dem har vi hatt mange nok av.»

«Og en med litt erfaring kan lære dere hvordan dere etterforsker dem på riktig måte. Hvor lang tid brukte dere på å oppklare saken med den rumenske ungjenta? Og det til tross for at to vitner så at typen stakk henne ned, og at pressen og likestillingskoret hylte om rasisme, og at hvis det hadde vært en irsk jente, hadde vi arrestert noen for lenge siden –» «Vitnene nektet å si noe.» Øynene til Steve sier: Hold kjeft, Antoinette, men for seint. Jeg har tatt åtet, akkurat slik O’Kelly visste at jeg kom til å gjøre.

«Nettopp. Og hvis vitnene nekter å snakke med dere i dag, vil jeg ha en dreven kar som får dem til å gjøre det.»

O’Kelly dunker pekefingeren mot tavlen. «Breslin begynner nå. Ta ham. Han er flink med vitner.»

«Breslin har det travelt», svarer jeg. «Han har sikkert noe bedre å bruke tiden sin på enn å gå rundt og leie på oss.»

«Ja, det har han, men nå må han det. Derfor er det best dere ikke kaster bort tiden hans.»

13

Steve nikker i vei og sender høylytte tanker min vei: Hold munn, det kunne vært mye verre. Det kunne det. Jeg biter i meg neste argument. «Jeg ringer ham fra bilen», sier jeg, tar opp loggen og stikker den i jakkelommen. «Han kan møte oss der.»

«Gjør det. Bernadette kontakter teknikerne og patologen, og jeg skal få henne til å få tak i litt ekstra mannskap, men dere trenger ikke all verden på denne saken.»

O’Kelly går mot døren og rasker med seg arkene på skriveren på veien. «Og hvis dere ikke vil dumme dere ut foran Breslin, må dere få i dere litt kaffe. Dere ser helt jævlige ut.»

Gatelyktene rundt Dublin Castle er fremdeles tent, men byen er så vidt i ferd med å lysne til noe som minner om morgen. Det regner ikke – det er bra: Et sted på den andre siden av byen kan det være fotavtrykk som venter på oss, eller sigarettsneiper med DNA på – men det er så iskaldt og fuktig i luften at disen blir til en glorie rundt lyktene, den typen fukt som trekker inn i kroppen til det kjennes som om margen er kaldere enn luften rundt. Frokostkafeene er i ferd med å åpne, og det lukter stekte pølser og busseksos.

«Trenger du en kopp kaffe først?» spør jeg Steve.

Han strammer skjerfet i halsen. «Nei, er du gæren. Jo fortere vi kommer oss dit …»

Han avslutter ikke, det trengs ikke. Jo fortere vi kommer oss til åstedet, desto mer tid får vi før skolelyset kommer for å vise oss stakkars idioter hvordan ting skal gjøres. Jeg vet ikke hvorfor jeg bryr meg, ikke nå, men det er en slags trøst at Steve også gjør det. Vi er langbeinte begge to, vi går fort, og vi konsentrerer oss om skrittene.

Vi er på vei til bilparken. Det hadde vært kjappere å ta min bil eller Steves, men det gjør en bare ikke. Aldri. I noen nabolag liker de ikke politiet, og den som kaster en flaske mot Audi TT-en min, kommer til å få bank. Og det finnes saker – det er umulig å vite hvilke på forhånd, iallfall hundre prosent sikkert – der det å komme kjørende i egen 14

bil er som å gi privatadressen til en gjeng gærne villmenn.

Før en vet ordet av det, er katta bundet fast til en murstein, tent på og kastet inn gjennom vinduet.

Det er som oftest jeg som kjører. Jeg er en bedre sjåfør enn Steve og en mye dårligere passasjer, så når jeg kjører, kommer begge fram i godt humør. I bilparken henter jeg ut nøklene til en oppskrapt Opel Kadett. Stoneybatter ligger i en gammel del av Dublin, arbeiderklasse og ikke-arbeidet-en-dag-klasse, iblandet en håndfull japper og kunstnere som kjøpte under boomen fordi det var så herlig autentisk, med andre ord fordi de ikke hadde råd til noe finere. Noen ganger vil du ha en bil som folk snur seg etter. Ikke denne gangen. «Å, faen», sier jeg idet jeg svinger ut av garasjen og skrur opp varmluften i bilen. «Jeg kan ikke ringe Breslin nå. Jeg må kjøre.»

Det får Steve til å smile. «Synd. Og jeg må lese loggen.

Det er bare dumt å komme fram til åstedet uten å være forberedt.»

Jeg tråkker pedalen i bånn på gult, tar loggutskriften opp av lommen og slenger den bort til ham. «Sett i gang. Gi meg noen gode nyheter.»

Han skumleser. «Henvendelsen kom til Stoneybatter politistasjon klokken seks over fem. Innringeren var mann, nektet å oppgi navn. Skjult nummer.» Altså en amatør hvis han tror at det hjelper. Telefonselskapet kan gi oss det nummeret i løpet av noen timer. «Han sa at en kvinne hadde skadet seg i Viking Gardens 26. Betjenten spurte hva slags skade; han svarte at hun hadde falt og slått hodet. Betjenten spurte om hun pustet; han svarte at det visste han ikke, men at det ikke så bra ut. Betjenten begynte å forklare hvordan han skulle undersøke vitale funksjoner, men da sa han: ‘Få en sykebil ned dit. Fort’, og la på.»

«Gleder meg til å treffe ham», sier jeg. «Tipper han var borte før det kom noen.»

«Klart det. Da ambulansen kom, var døren låst, og ingen lukket opp. Da patruljen kom fram, brøt de den opp og 15

fant en kvinne i stua. Hodeskader. Ambulansepersonellet erklærte henne død. Ingen andre hjemme, ingenting som tyder på innbrudd, ingenting som tyder på ran.»

«Hvis det var en sykebil fyren ville ha, hvorfor ringte han da til Stoneybatter politistasjon? Hvorfor ikke nødnummeret?»

«Kanskje han trodde at de kunne spore nummeret hans, mens en politistasjon ikke hadde den slags teknologi.»

«En komplett idiot, altså», sier jeg. «Supert.» O’Kelly hadde rett om veien langs elven: Departementet for gravearbeid på måfå er i full gang med trykkluftbor i den ene filen, mens den andre er blitt til en floke som får meg til å lengte etter supervåpen. «På med lysene.»

Steve tar fram blålyset under setet, lener seg ut av vinduet og setter det på taket. Jeg skrur på sirenen. Det skjer ikke så mye. Folk lirker seg hjelpsomt et par–tre centimeter til sides, lenger kommer de ikke.

«Fy faen», sier jeg. Dette er jeg ikke i humør til. «Hvordan har det seg da at patruljen tror det er snakk om partnerdrap? Bor det noen andre der? Ektemann, samboer?»

Steve skumleser igjen. «Står ikke.» Håpefullt sideblikk bort på meg: «Kan jo hende de tar feil. Kanskje det er noe bra likevel.»

«Nei, det er det faen ikke. Det er enda en forbaska partnerdrapssak, eller så ble hun ikke drept engang, men døde etter et forbaska fall sånn som innringeren sa, for hvis det fantes en eneste forpult liten mulighet for at det var noe halvveis bra, hadde O’Kelly ventet til dagskiftet gikk på, og gitt den til Breslin og McCann eller noen andre sleske – Faen!» Jeg deljer håndflaten mot hornet. «Er jeg nødt til å hoppe ut og arrestere noen?» Idioten forrest i køen oppdager plutselig at han sitter i en bil, og begynner å kjøre, resten flytter seg ut av veien, og jeg smeller pedalen i bånn, svinger ut på broen og over Liffey til nordsiden.

Den plutselige nestenstillheten, borte fra graving og veiarbeidere, er merkbar. De lange rekkene med butikkskilt og høye bygninger i rød murstein krymper og deler seg inn 16

i små husklynger, gir lyset plass til å breie seg over himmelen og gjør det lave skylaget grått og lysegult. Jeg skrur av sirenen; Steve lener seg ut av vinduet og tar inn blålyset igjen. Han holder det i hånden: gnir litt skitt av glasset, vender på det for å se om det er rent. Han leser ikke videre.

Steve og jeg har kjent hverandre i åtte måneder, vært partnere i fire. Vi møttes under en annen etterforskning, det var mens han jobbet på uoppklarte saker. Til å begynne med likte jeg ham ikke – alle andre gjorde det, og jeg stoler ikke på folk som alle andre liker, dessuten smilte han for mye – men det forandret seg fort. Da vi hadde løst saken, likte jeg ham godt nok til å bruke mine fem minutter som O’Kellys gullunge til å legge inn et godt ord for Steve. Timingen var god – jeg var ikke på jakt etter en partner for min egen skyld, jeg likte å holde på alene, men O’Kelly hadde begynt å mase om at ferskinger uten peil ikke kjørte sololøp på hans avdeling – og jeg angrer meg ikke, selv om Steve er en munter liten dritt. Han kjennes rett: tvers overfor meg på avdelingen når jeg kikker opp, skulder ved skulder på åsted, ved siden av meg ved avhørsbordet. Oppklaringsraten vår er høy, samme hva O’Kelly sier, og som oftest går vi og tar den ølen for å feire. Steve kjennes som en venn, eller noe på grensen til det. Men vi holder fremdeles på å begripe oss på hverandre, kan ikke love noe ennå.

Jeg begriper meg i det minste så pass på ham at jeg vet når det er noe han vil si. «Hva er det?» sier jeg.

«Ikke la sjefen gå deg på nervene.»

Jeg gløtter bort: Steve ser på meg, fast i blikket. «Påstår du at jeg er nærtagende? Seriøst?»

«Det er ikke verdens undergang om han synes at vi bør bli flinkere med vitner.»

Jeg kaster meg inn i en sidegate i fartsgrensen ganger to, men Steve kjenner kjøringen min godt nok til at han ikke stivner. Det er jeg som biter tennene sammen. «Jo, det er det faen meg. Jeg hadde vært nærtagende hvis jeg brydde meg om hva Breslin eller de andre synes om avhørsteknik17

ken vår, og det bryr meg midt på leggen. Men hvis O’Kelly synes at vi ikke klarer oss på egen hånd, kommer vi alltid til å få dønn kjedelige saker, og vi kommer alltid til å ha en eller annen dust som ser oss over skulderen. Og det er liksom helt greit for deg?»

Steve trekker på skuldrene. «Breslin er bare oppbakking.

Det er uansett vår etterforskning.»

«Vi trenger ikke oppbakking. Det vi trenger, er å få lov til å gjøre jobben vår selv.»

«Det får vi. Før eller siden.»

«Jaha? Når da?»

Steve svarer ikke, naturlig nok. Jeg sakker på farten – Kadetten har veigrep som en handlevogn. Stoneybatter holder på å få søndagsmorgenen i gang: Joggere dundrer langs gangstiene, dritsure tenåringer haler i hunden og murrer over hvor urettferdig alt sammen er, en jente i nattklubbantrekk er på vei hjem med gåsehud på beina og skoene i hånden.

«Jeg takler det ikke så mye lenger», sier jeg.

Folk møter veggen. Det skjer oftere på sånt som sedelighets- og narkotikaavsnittet, der den samme råtne dritten flommer mot deg hver eneste dag og ingenting av det du gjør, forandrer noe som helst: De jobber vettet av seg, og så havner de samme jentene på gata igjen, bare med en ny hallikslask; de samme narkisene fortsetter å kjøpe det samme stoffet, bare fra en ny hai. Tetter de igjen ett hull, flommer dritten opp et nytt sted og fortsetter å strømme på.

Det gjør noe med folk. Hvis vi på drapsavdelingen sperrer noen inne, får folk han ellers hadde drept, leve videre. Vi kjemper imot én drapsmann om gangen, ikke absolutt alt av menneskenaturens verste trekk, og vi kan få has på én drapsmann. Folk holder ut på drap. Holder ut hele karrieren.

Uansett avdeling holder de ut mye lenger enn to år.

Mine to år har vært spesielle. Sakene gjør meg ingenting – jeg kunne tatt den ene kannibal- eller barnedrapssaken etter den andre uten at det hadde gått ut over nattesøvnen.

18

Det er som jeg sa, vi kan få has på én drapsmann. Det er noe helt annet å få has på sin egen avdeling.

Steve begriper seg så pass på meg at han skjønner når jeg ikke bare letter på trykket. Etter en liten stund spør han: «Hva ville du gjort i stedet? Gått tilbake til Savnetgruppen?»

«Nei. Ikke faen.» Jeg går ikke bakover. «En skolekamerat er medeier i et sikkerhetsselskap. Svære greier, internasjonalt, livvakt for kakser; ikke noe dill med butikktyver på Penneys. Han sier at hvis jeg er i markedet noen gang …»

Jeg ser ikke bort på Steve, men jeg merker at han sitter urørlig og kikker på meg. Jeg vet ikke hva han tenker. Steve er en grei fyr, men han liker å gjøre folk til lags. Uten meg kunne han ha passet fint inn på avdelingen hvis han hadde lyst. En av gutta, få jobbe på de spennende sakene og ha det gøy, enkelt og greit.

«Det er godt betalt», sier jeg. «Og der ville det faktisk vært en fordel å være kvinne. Det er det mange vil ha til kona eller datteren: kvinnelige livvakter. Til seg selv også.

Ikke fullt så synlig.»

«Skal du ringe til ham?» spør Steve.

Jeg svinger inn øverst i Viking Gardens. Skydekket har lettet nok til at lyset siver gjennom, et tynt lyslag dekker skifertak og skjeve gatelykter. Vi har ikke sett så mye sol på en hel uke.

«Jeg vet ikke», sier jeg.

Jeg er kjent i Viking Gardens fra før. Jeg bor ti minutters gange unna – fordi jeg liker Stoneybatter, ikke fordi jeg ikke har råd til noe finere – og en av løpeturene jeg tar, går forbi her. Veien er mindre spennende enn den høres ut: en rufsete blindvei med viktorianske rekkehus vendt mot et lappete fortau. Lave skifertak, blondegardiner, inngangsdører i gilde farger. Gata er så smal at alle de parkerte bilene må stå med to dekk på fortauet.

Vi slipper ikke unna å ringe til Breslin stort lenger, snart lurer sjefen på hva han gjør der hvis han dukker opp på 19

jobb. Før vi går ut av bilen, ringer jeg rett til svareren – det kan muligens gi oss noen ekstra minutter, og jeg slipper i det minste å småprate – og legger igjen en beskjed. Jeg får saken til å høres usigelig kjedelig ut, det skal ikke så mye til, men jeg vet at det ikke hjelper. Breslin ser på seg selv som uunnværlig. Han dukker opp like kjapt til en gørr partnerdrapssak som han ville gjort hvis det gjaldt en seriemorder som flådde ofrene sine, for han vet med seg selv at det er ute med offeret hvis ikke han kommer og redder situasjonen. «Nå går vi», sier jeg og slenger vesken over skulderen.

Nummer 26 er huset i enden av veien, det med sperrebånd og politibil og åstedsteknikernes hvite varebil. En klase med unger utenfor sperrebåndet sprer seg da de ser at vi kommer («Uææ! Stikk!» «Du, dama, ta han der, han stjeler Toffypops på butikken –» «Hold kjeften på deg!»), men vi blir fulgt med øynene bortover gata likevel. Bak blondegardinene popper vinduene spørsmål som om det var popkorn.

«Jeg har lyst til å vinke», hvisker Steve. «Får jeg lov til å vinke?»

«Skjerp deg.» Men adrenalinet virker på meg også, uansett hvor mye jeg kjemper imot. Selv når vi vet at en trent sjimpanse kunne gjort jobben, kjenner vi det når vi går til åstedet: Vi er gladiatorer på vei til arenaen, noen hjerteslag unna en kamp som skal få keisere til å heie på oss. Så tar vi en titt på åstedet, arenaen og keiseren fordufter, og vi kjenner oss ynkeligere enn noensinne.

Betjenten utenfor døren er bare en guttunge, lang, ustø hals og store ører som holder en altfor stor hatt på plass.

«Morn», sier han, retter ryggen og prøver å finne ut om han skal hilse til lua. «Betjent JP Dooley.» Eller noe sånt. Dialekten kunne trengt teksting.

«Kriminalbetjent Conway», sier jeg og tar opp hansker og skotrekk fra vesken. «Og det er kriminalbetjent Moran.

Har du sett noen i nærheten som ikke burde være her?»

«Bare de ungene, liksom.» Noen må snakke med ungene, 20

og med foreldrene. Sånn er det med gamle nabolag: Folk legger seg fremdeles borti andres saker. Det passer ikke for alle, men det passer oss. «Vi har ikke gått dør-til-dør ennå.

Vi tenkte at dere kanskje ville at det skulle gjøres på deres vis, liksom.»

«Godt tenkt», sier Steve og tar på seg hanskene. «Vi skal sette noen på det. Hvordan var den da dere kom hit?»

Han nikker mot inngangsdøren, malt i en harmløs blåfarge; den er fliset opp der de slo den inn. «Stengt», svarer betjenten kjapt.

«Ja, jo da, det skjønte jeg», sier Steve, men med et smil som gjør det til en spøk dem imellom, ikke den refsen jeg ville ha delt ut. «Stengt på hvilken måte? Låst, sikkerhetslåst, bare smekket igjen?» «Å, skjønner, beklager, jeg –» Betjenten er blitt rød. «Det er en Chubb-lås og en Yale. Men sikkerhetslåst var den ikke. Bare smekket igjen.»

Hvilket vil si at hvis gjerningsmannen gikk ut denne veien, dro han bare døren igjen etter seg; han trengte ikke nøkkel. «Gikk alarmen?»

«Nei. Altså, det er et alarmsystem» – betjenten peker på boksen oppe på veggen bak oss – «men den var ikke på.

Den ulte ikke da vi gikk inn engang.»

«Takk», sier Steve og smiler enda en gang. «Fine greier.»

Betjenten blir sprutrød. Steve har fått seg en tilhenger.

Døren åpnes, og Sophie Miller stikker ut hodet. Sophie har store, brune øyne, kroppen til en ballerina og får den hvite kjeledressen til å se elegant ut på et vis, så derfor er det mange som prøver å gi henne pes, men de prøver bare én gang. Hun er en av de beste åstedsteknikerne vi har, og dessuten liker vi hverandre. Synet av henne gjør meg mer lettet enn det burde.

«Hei», sier hun. «Det var på tide.»

«Veiarbeid», sier jeg. «Står til? Hva har vi her, da?»

«For meg ser det ut som enda et partnerdrap. Har dere fast bestilling på det, eller?»

«Bedre enn gjengoppgjør», sier jeg. Jeg merker Steves 21

kjappe og overraskede blikk og retter et kjølig et tilbake.

Han vet at Sophie og jeg er venner, men han burde også vite at jeg ikke løper til henne for å klage min nød om drapsavdelingen. «I partnerdrapssaker hender det i det minste at det finnes vitner som er villige til å si noe. Vi får gå inn og se.»

Huset er lite. Vi kommer rett inn i stua-skråstrek-spisestua. Tre dører derfra, og jeg vet allerede hvilken dør som leder hvor: soverom ut til venstre, kjøkken rett fram, bad ut til høyre – det er like ens hjemme hos meg. Innredningen er ikke det minste lik. Lilla teppe på laminatbelegget, tunge, lilla gardiner som prøver å se dyre ut, lilla pledd lagt kunstnerisk over den hvite skinnsofaen, lite minneverdig lerretsbilde med lilla blomster. Rommet ser ut som om det ble innredet ved hjelp av en interiør-app der en legger inn budsjett og yndlingsfarger, og så kommer alt sammen i en varebil dagen etter.

Inne er det fremdeles kvelden i forveien. Gardinene er trukket for, lyset i taket er av, men gulvlampene står på i hjørnene. Sophies teknikere har hodelykter på – én sitter på kne inntil sofaen og bruker tape til å plukke opp fibre, en annen pensler fingeravtrykkspulver over et småbord, en tredje sveiper langsomt over rommet med et videokamera.

Rommet er kvelende varmt og stinker stekt kjøtt og duftlys.

Teknikeren foran sofaen vifter seg over brystet for å prøve å få litt luft inn i kjeledressen.

Gasskaminen står på, liksomkullet gløder, og flammene blafrer manisk i det overopphetede rommet. Kaminen er lagd av tilhugget stein, liksomrustikk for å passe inn i den pene, lille arbeiderboligen. Kvinnens hode hviler på hjørnet av kaminsteinen.

Hun ligger på ryggen, kalvbeint, som om noen kastet henne dit. Den ene armen ligger inntil kroppen, den andre over hodet, bøyd i en rar vinkel. Hun er kanskje 1,70 høy, tynn, med stiletthæler, selvbruning i massevis, en tettsittende koboltblå kjole og et klumpete smykke i liksomgull.

Ansiktet er skjult bak blondt hår, som selv ikke drap har 22

klart å floke til etter iherdig bruk av rettetang og hårspray.

Hun ser ut som Dead Barbie.

«Har vi identifisert henne?» spør jeg.

Sophie peker med haken på et bord ved siden av inngangsdøren: noen brev og en liten bunke med regninger.

«Mest sannsynlig er det Aislinn Gwendolyn Murray. Det er hun som eier huset – det ligger en beregning av eiendomsskatt der inne.»

Steve blar gjennom regningene. «Ingen andre navn», sier han til meg. «Ser ut til at hun bodde alene.»

Men et lite blikk på rommet er nok til at jeg skjønner hvorfor alle tror det er snakk om da-han-banket-henne. På det lille, runde bordet i spisestuedelen ligger det en lilla duk; det er dekket på til to med elegant brettede hvite tøyservietter, og gassflammene glitrer i porselen og pusset sølv. Åpen flaske rødvin, to glass – rene – en høy lysestake. Lyset har brent helt ned, lysestaken har fått stearinstalaktitter, som har lagd flekker på duken.

Det er en bred blodflekk på kaminkanten som sprer seg utover, mørk og klissete, fra hodet. Ingenting noen andre steder så vidt jeg kan se. Ingen gadd å løfte henne etter at hun falt, ingen holdt henne, prøvde å vekke henne ved å riste i henne. Kom seg bare til helvete ut derifra.

Falt og slo hodet, sa innringeren. Det kan enten være sant, så fikk sussebassen panikk og stakk av – det hender, snille borgere kan bli så livredde for å få problemer at de oppfører seg like forkavet som en seriemorder – eller så hjalp han henne med fallet.

«Har Cooper vært her?» spør jeg. Cooper er patologen.

Han liker meg bedre enn de fleste mennesker, men han ville ikke ha ventet på meg likevel. Er vi ikke på åstedet når Cooper kommer for å gjøre innledende undersøkelser, er det vårt problem, ikke hans.

«Akkurat gått», sier Sophie. Hun holder øye med teknikerne. «Han sa at hun var død, sånn i tilfelle vi ikke så det.

Siden hun lå rett ved siden av kaminen, rotet det til hastigheten på temperaturfall og stivhet, så dødstidspunktet er 23

usikkert: når som helst mellom klokken seks og elleve i går kveld.»

Steve nikker mot bordet. «Antakelig før halv ni, ni.

Hadde det vært senere, ville de ha begynt å spise.»

«Hvis ikke en av dem jobber senvakt», sier jeg. Steve noterer det i boken: Noe ekstramannskapet kan sjekke så snart vi har identifisert middagsgjesten. «I henhold til samtaleloggen gjaldt det skade som følge av fall. Sa Cooper noe om hvorvidt det kan stemme?»

Sophie fnyser. «Ja, særlig. Den typen fall. Bakhodet er knust, og skaden ser ut til å passe med hjørnet på kaminen.

Cooper er rimelig sikker på at det var det hun døde av, men han vil ikke uttale seg før etter obduksjonen, sånn i tilfelle peruansk pilgift eller noe. Men hun har også skrubbsår og en stor bloduttredelse på den venstre siden av kjeven, et par skadede tenner – antakelig brudd i kjevebeinet også, men Cooper vil ikke sverge på det før han har henne på obduksjonsbordet. Hun falt ikke ned på kaminen fra to ulike vinkler samtidig.»

«Hun ble slått i ansiktet», sier jeg. «Hun ramlet bakover og slo hodet mot kaminen.»

«Det er dere som er etterforskerne, men det er sånn det høres ut for meg.»

Kvinnens negler er lange og koboltblå for å matche kjolen, og perfekte: Ingen er brukne, ingen er skadet engang.

De pene fotobøkene på salongbordet ligger fortsatt fint på rad; på rad står også de pene pyntegreiene i glass og vasen med lilla blomster på kaminhylla. Det har ikke vært noen slåsskamp her. Hun fikk ikke sjansen til å ta opp kampen.

«Hadde Cooper noen forslag til hva han slo henne med?» spør jeg.

«Knyttneven», sier Sophie, «ut fra mønsteret på blåmerket. Altså er han høyrehendt.»

Altså ingen våpen, altså ingenting med fingeravtrykk som kan matches mot en mistenkt. Steve sier: «Et slag som er så hardt at det skader tennene, må ha gått ut over hånden 24

hans. Det klarer han ikke å skjule. Og hvis vi er heldige, har han slått hull på huden og etterlatt seg DNA på ansiktet hennes.»

«Kun hvis hendene hans var bare», sier jeg. «På en kveld som i går er det store sjanser for at han brukte hansker.»

«Inne?»

Jeg nikker mot bordet. «Hun kom ikke så langt som til å skjenke i vin engang. Han hadde ikke vært her så lenge.»

«Ja ja», sier Steve påtatt muntert. «Det er i hvert fall drap. Og du som var redd for at vi ble kalt ut fordi en bestemor hadde snublet i katten.»

«Supert», sier jeg. «Jeg sparer seiersdansen til senere. Sa Cooper noe mer?»

«Ingen forsvarsskader», sier Sophie. «Alle klærne er på plass, ingenting som tyder på nylig samleie, og ingen av prøvene viste sæd, så seksuelt overgrep kan dere glemme.»

«Hvis ikke han prøvde seg, da», sier Steve. «Hun sa nei, så han slo for å presse henne. Og da han skjønte hva som hadde skjedd, ble han redd og stakk av.»

«Greit. Dere kan glemme fullbyrdet voldtekt. Fornøyd?»

Sophie har bare truffet Steve én gang. Hun har ikke bestemt seg for om hun liker ham ennå.

«Voldtektsforsøk rimer heller ikke», sier jeg. «Gikk han liksom rett inn og stakk hånden opp i skrittet på henne?

Uten å vente til de hadde fått seg et glass vin og det var større sjanse for å lykkes?»

Steve trekker på skuldrene. «Greit nok. Kanskje ikke.»

Han går ikke rett inn i sutremodus slik mange andre ville gjort hvis partneren motsa dem, særlig foran damer som ser ut sånn som Sophie gjør. Nei, han mener det. Det er ikke sånn at Steve ikke har noe ego – alle etterforskere har det – men han er ikke nødt til å være den med størst baller til enhver tid. Det er fordi han vil få ting gjort, noe som er bra, og bli likt, noe som er en nyttig egenskap og noe jeg følger nøye med på.

«Har dere funnet mobilen hennes?» spør jeg.

«Ja. På det lille bordet der borte.» Sophie peker med pen25

nen. «Den er blitt sjekket for fingeravtrykk. Så vær så god hvis dere vil leke med den.»

Før vi går gjennom resten av huset, setter jeg meg på huk ved siden av liket og bruker den ene fingeren til å løfte håret bort fra ansiktet, forsiktig. Steve setter seg ved siden av meg.

Hver eneste drapsetterforsker jeg kjenner til, gjør det: tar en ordentlig titt på den dreptes ansikt. Det gir ingen mening, ikke for vanlige folk. Hvis vi var ute etter et mentalt bilde av avdøde, for at vi skulle huske på hvem vi jobber for, ville hvilken som helst selfie på mobilen gjøre bedre nytte. Hvis vi trengte en dose raseri for å få hjertepumpa i gang, ville skadene fungere bedre enn ansiktet. Men vi gjør det, selv med de ekle som knapt har noe ansikt igjen; etter en uke utendørs om sommeren, drukningsdød – vi stiller oss ansikt til ansikt med dem uansett. De verste krypene på avdelingen, de som ville gitt puppene hennes poeng på en skala fra en til ti mens hun lå og ble kaldere, ville likevel vist henne den respekten.

Hun er et sted under tretti år. Hun var pen, før noen bestemte seg for å gjøre den venstre siden av kjeven til en blodig, lilla kul; ikke smellvakker, men pen nok, og hun jobbet hardt for det. Hun har på seg et lass med sminke fra A til Å og lagt på riktig måte; nese og hake kunne vært småjentesøte, men de er blitt utstikkende slik de blir når man sulter seg over lang tid. Den gapende munnen viser små, blekede tenner og levret blod, men den er fin: myk og full; den tunge underleppen ser tåpelig ut nå, men var sikkert tiltrekkende i går. Under tre øyenskygger som er duset sammen, er øyenlokkene så vidt åpne, øynene stirrer opp i det ene takhjørnet.

«Jeg har sett henne før», sier jeg.

Steves hode farer opp. «Å? Hvor da?»

«Er ikke sikker.» Jeg har god hukommelse. Steve kaller den fotografisk. Det gjør ikke jeg, for det hadde hørtes helt dust ut, men jeg vet når jeg har sett noen før, og denne kvinnen har jeg sett.

26

Hun så annerledes ut da. Yngre, men det kan ha vært fordi hun veide mer – ikke feit egentlig, men mykere – og med mye mindre sminke: omhyggelig lagt foundation en tone mørkere enn hudfargen, tynt lag med maskara ytterst.

Håret var brunt med myke krøller, satt opp i en klossete knute. Marineblå drakt med skjørt, en anelse for tettsittende, høye hæler som gjorde henne ustø i anklene: voksenklær til en eller annen stor anledning. Men ansiktet, den lille oppstoppernesa og den litt tunge underleppen, de var de samme.

Hun sto i solskinnet, svaiet framover mot meg, håndflatene på vei oppover. Høy stemme som skalv litt: Men, men, vær så snill jeg bare må – Selv var jeg uttrykksløs, trippet utålmodig, tenkte: Patetisk.

Hun ville ha noe av meg. Hjelp, penger, skyss, råd? Jeg ville bli kvitt henne.

«Jobb?» spør Steve.

«Godt mulig.» Det uttrykksløse ansiktet krevde viljestyrke, for på fritiden ville jeg ha sagt at hun skulle ha seg vekk.

«Vi sjekker henne i systemet når vi er tilbake på stasjonen. Hvis hun kom inn for å anmelde typen for vold …»

«Jeg har aldri jobbet med vold i nære relasjoner. Må ha vært mens jeg fremdeles gikk i uniform. Og jeg kan ikke …» Jeg rister på hodet. Søkelyssveipene fra teknikernes hodelykter gjør rommet ubestemmelig og truende, gjør oss til byttedyr på sprang. «Jeg kan ikke huske noe sånt.»

Jeg ville ikke vært så ivrig etter å bli kvitt henne, ikke hvis hun fikk bank. Den smale glipen under øyenlokkene gir henne et utspekulert uttrykk, som en unge som jukser mens de leker gjemsel.

Steve retter seg opp, lar meg ta den tiden jeg trenger. Han ser på Sophie med spørrende øyenbryn og peker på lysrektangelet fra kjøkkendøren. «Kan jeg …?»

«Kjør på. Vi har filmet der inne, men ikke sett etter fingeravtrykk ennå, så ikke puss sølvtøyet.»

27

Steve smyger seg forbi teknikerne og ut på kjøkkenet.

Taket er så lavt at han omtrent må bøye seg i døråpningen.

«Funker det greit?» spør Sophie og vipper med hodet i hans retning.

«Helt greit. Akkurat det bekymrer meg ikke.» Jeg lar den dreptes hår falle over ansiktet igjen og reiser meg. Jeg har lyst til å bevege meg, for hvis jeg gikk fort og langt nok, kunne jeg tatt igjen minnet. Hvis jeg begynner å trave rundt på åstedet hennes, kommer Sophie til å kaste meg på dør, uansett om jeg er etterforskningsleder.

«Høres festlig ut», sier Sophie. «Nå som dere har sett rommet slik det var da vi kom, kan vi kanskje slå på lyset og slutte å surre rundt i mørket?»

«Vær så god», sier jeg. En av teknikerne skrur på lyset i taket, noe som gjør rommet enda mer deprimerende. Hodelyktene ga i det minste stedet litt personlighet, selv om den var ekkel. Jeg smyger meg mellom de gule spormarkørene og inn på soverommet.

Det er lite, og det er ryddig. På toalettbordet – i snirklete hvitt og gull og med rysjet bordskjørt, à la noe en åtteåring ville valgt til prinsesserommet – ligger det ingenting av all sminken, bare enda et duftlys og to parfymeflasker som er til pynt, ikke til bruk. Ingen prøvde og forkastede antrekk slengt på sengen; den tusenfrydmønstrete dyna ligger stram og rett, overstrødd med fire sånne pynteputer som jeg aldri skjønner vitsen med. Aislinn ryddet opp da hun hadde gjort seg klar, hun gjemte ethvert spor, for fri og bevare seg for at sussebassen skulle skjønne at hun fra naturens side ikke så ut som noe han hadde plukket ut fra en katalog. Han hadde ikke kommet så langt, men hun hadde regnet med at han gjorde det.

Jeg tar en titt i det plassbygde klesskapet. Mange plagg, for det meste drakter og finkjoler, helt vanlige klesmerker med kontrastfarger og en glitterdetalj, sånne antrekk som blir vist fram på morgen-tv sammen med blodtypedietter og resurfacing-hudpleie. Tar en titt i bokhylla i snirklete hvitt og gull: flust av kjærlighetsromaner, flust av gamle 28

barnebøker, flust av sånne redselsfulle bøker der forfatteren kunngjør meningen med livet gjennom historien om en slumunge som lærer å fly, noen få bøker om kriminalitet i Irland – savnede personer, gjengkriminalitet og drap, ironisk nok – noen urban fantasy-bøker som faktisk ser greie ut. Jeg ser gjennom bøkene. Det åndelige rælet og true crime-bøkene er fulle av understrekninger, men ingen lapper faller ut med her er den skyldige. Jeg tar en titt i nattbordskapet: en tusenfrydmønstret eske med papirlommetørklær, en laptop, en uåpnet sekspakning med kondomer. En titt i papirkurven: ingenting. En titt under sengen: ikke så mye som en hybelkanin.

Offerets bopel er den muligheten vi får til å bli kjent med et menneske vi aldri kommer til å møte. Folk filtrerer vekk og vrir på ting, selv overfor venner, og vennene filtrerer vekk enda en gang: De har ikke lyst til å si noe stygt om den drepte fordi tanken på vennen som nå er borte, gjør dem sentimentale, eller så vil de ikke at vi skal feiltolke den lille besynderligheten. Men bak inngangsdøren hjemme blir filtrene borte. Når vi åpner den døren, ser vi etter det som ikke er overveid: etter det som ville blitt ryddet bort før noen kom på besøk, det som lukter rart, det som har havnet under sofaputene. Tabbene offeret ikke ville at noen skulle få se.

Dette huset gir meg ingenting. Aislinn Murray er et glanset ukebladbilde. Her inne er alt så påpasselig at en skulle tro hun ventet at noen med skjult kamera skulle brase inn og brette ut privatlivet hennes på nettet.

Paranoid? Kontrollfrik? Rett og slett umenneskelig kjedelig?

Men kan du ikke bare, skjønner du ikke at jeg – Hun avslørte mer, var mer levende i det ene øyeblikket, enn i alle detaljene der hun bodde. Jeg kunne ikke ha visst det, hun gikk ikke rundt med Framtidig drapsoffer på brystet, men allikevel: Jeg hadde sett et levende drapsoffer inn i øynene, og jeg avviste henne.

Så snart teknikerne er ferdige, leter vi ordentlig, og kan29

skje vi finner noe mer da, men slik det ser ut nå, spiller ikke Aislinns personlighet – hvis hun hadde det – noen rolle.

Hvis vi kan identifisere sussebassen og sikre nok spor mot ham, trenger vi ikke bry oss filla om hvem Aislinn var. Likevel gjør det meg urolig å høre den lyse småjentestemmen der det ikke skulle vært noe som helst.

«Finner du noe?» spør Steve i døråpningen.

«Fint lite. Hvis hun ikke lå rett der ute, hadde jeg ikke trodd at hun fantes engang. Hva med kjøkkenet?»

«Et par interessante ting. Kom og se.»

«Takk og lov», sier jeg og blir med. Jeg ser for meg et kjøkken med krom og liksomgranitt, billigvarianten av keltisk tiger-trenden, i stedet er det overprofilert furu, rosarutet voksduk, innrammede trykk av høner i rosarutete forklær. Alt jeg finner ut om denne kvinnen, gir meg et dårligere grep om henne. Utenfor vinduet har hun den samme miniterrassen som jeg har, sånn bortsett fra at Aislinn satte en snirklete benk der, slik at hun kunne sitte og nyte utsikten til muren mot nabohagen. Jeg sjekker bakdøren: låst.

«Den første tingen», sier Steve. Han åpner stekeovnen forsiktig, lirker den hanskekledde fingeren innenfor ovnsdøren i stedet for å ta på håndtaket.

To langpanner, fulle av mat som har skrumpet inn til sprø, brune klatter: noe som ser ut som poteter og et eller annet innbakt. Han drar ned den halvåpne døren til grillovnen: to svarte klumper, som enten må ha vært fylt sopp eller kuruker.

«Og så?» sier jeg.

«Alt er blitt stekt i hjel, men det har ikke tatt fyr. Knottene er fremdeles skrudd på, men stekeovnen er blitt slått av med bryteren på veggen. Og se her.»

Et fat fullt av grønnsaker – brekkbønner, erter – på benken. En halvfull kasserolle med vann på en av kokeplatene.

Bryterknotten til kokeplaten står på fullt.

«Soph», roper jeg. «Er det noen som har skrudd av komfyren? Enten dere eller patruljemannskapet?»

«Ikke vi», roper Sophie tilbake. «Og jeg sa klart ifra: Har 30

dere vært borti noe, sier dere ifra til meg nå. Jeg er rimelig sikker på at jeg skremte vannet av dem. Hvis de hadde fiklet med komfyren, hadde de nok innrømt det.»

«Og så?» sier jeg til Steve. «Kanskje sussebassen var seint ute, så Aislinn skrudde av komfyren.»

Steve rister på hodet. «Grillovnen, kanskje. Men ville du skrudd av komfyren, eller satt den på svak varme, og satt inn all maten for å holde den varm? Og ville du latt grønnsakvannet blitt kaldt, eller ville du latt det koke?»

«Jeg lager ikke mat. Jeg har mikro.»

«Jeg lager mat. En ville ikke ha skrudd av hele greia, i hvert fall ikke hvis kjæresten var forsinket. En ville latt vannet småkoke slik at grønnsakene kunne legges i med det samme han kom.»

«Det var han som skrudde den av», sier jeg.

«Ser sånn ut. Han ville ikke at røykvarsleren skulle ule.»

«Soph. Kan du se etter fingeravtrykk på komfyrbryteren på veggen for meg?»

«Skal bli.»

«Har dere sett etter fotavtrykk her inne?»

«Nei, jeg lot dere to valse rundt der inne først for å gjøre livet mer interessant», roper Sophie. «Det første vi gjorde, var å se etter fotavtrykk. Det regnet en del i går kveld, så noen utenfra ville hatt våte sko, men sporene hadde tørket for lenge siden – det er jo så varmt her – og det var ikke nok til avtrykk. Vi fant noen biter med tørket jord, her inne og der inne, men de kan ha vært fra betjentene som var først på åstedet, og det var uansett ikke nok til å sikre identifiserbare avtrykk.»

Mitt bilde av sussebassen forandrer seg. Jeg så for meg en sutrende, liten tufs som var uheldig med knyttneveslaget, en som sikkert satt vettskremt hjemme i leiligheten og ventet på at vi skulle dukke opp, slik at han kunne avsløre alt og si at det var hennes egen feil. Men den fyren ville vært ute av døren før Aislinn traff gulvet. Han ville ikke vært i stand til å stå i ro og tvinge seg selv til å tenke strategisk.

«Han har is i magen», sier jeg.

31

«Nemlig», sier Steve. Stemmen har et løft i seg, sånn som når du kjenner lukten av god mat og plutselig blir sulten.

«Han har akkurat slått kjæresten i gulvet. Han vet antakelig ikke om hun lever eller er død, men han er kald nok til å tenke på røykvarslere og det som står i ovnen. Hvis han er nybegynner, er han et naturtalent.»

Røykvarsleren henger over hodet på oss. «Men hvorfor ville han ikke at maten skulle utløse røykvarsleren?» spør jeg. «I en brann forsvinner mange av bevisene også. Er han heldig, kan liket bli så ødelagt at vi ikke kan fastslå om det er drap.»

«Kan ha noe å gjøre med alibiet hans, kanskje. Hvis røykvarsleren ble utløst, ville noen ha kommet hit lenge før. Kanskje han tenkte at jo lengre tid det gikk før vi fant henne, desto verre ville det bli å stadfeste når døden inntraff – og av en eller annen grunn vil han ikke at tidspunktet skal stadfestes.»

«Hvorfor ringte han da og meldte ifra i dag tidlig? Hun kunne blitt liggende her en dag til, kanskje lenger, før det kom noen. Da hadde det vært umulig å si når hun døde. Vi ville vært heldige om vi klarte å begrense tidspunktet til en tolv timers periode.»

Steve gnir seg taktfast i bakhodet og får det røde håret til å reise seg i tuster. «Kanskje han fikk panikk.»

Jeg lager en tvilrådig lyd. Sussebassen flimrer hit og dit som et hologram: patetisk pyse, beregnende planlegger, pyse igjen. «Han er iskald på åstedet, men så tilter han noen timer senere? Så pass at han ringer til oss?»

«Folk er gærne.» Steve strekker seg opp og trykker inn testknappen på røykvarsleren med kulepenntuppen. Den piper: fungerer. «Eventuelt så var det ikke han som ringte.»

Jeg smaker på den. «Han stikker til noen andre: kamerat, bror, kanskje faren. Forteller ham hva som har skjedd.

Kameraten lytter til samvittigheten: Han kan ikke la Aislinn bli liggende her, ikke når hun kan være i live og livet kanskje står til å redde. Så snart han er alene, ringer han og melder ifra.»

32

«Hvis det var sånn», sier Steve, «må vi få tak i kameraten.»

«Ja.» Jeg tar fram notatboken fra jakkelommen: Mistenktes omgangskrets ASAP. Så snart vi vet hvem sussebassen er, trenger vi en liste over omgangskretsen hans. En kamerat med samvittighet er noe av det etterforskere liker aller best.

«Så til den andre tingen», sier Steve. «Hun hadde ikke satt over grønnsakene eller helt i vinen. Som vi sa hadde han akkurat kommet inn av døren.»

Jeg stikker notatboken ned i lommen igjen og ser meg rundt inne på kjøkkenet. Et skap fullt av porselen med søte, rosa blomster, tomt kjøleskap bortsett fra lettyoghurt og ferdigkuttede gulrotstaver og en topakning med fruktterte fra M&S til dessert. Noen oppbevarer hele personligheten på kjøkkenet, men ikke Aislinn. «Jaha. Og så?»

«Så hvordan rakk de å begynne å krangle? Dette er ikke et ektepar som har brukt årevis på å kjefte, slik at de kan eksplodere i en kjempekrangel fordi han glemte å kjøpe melk. Disse to er fortsatt på fin-middag-stadiet og viser seg fra sin beste side. Hva kan de begynne å krangle om med det samme han er innenfor døren?»

«Tror du ikke at det var en krangel? Var det noe han planla?» Jeg vipper opp søppeldunken: kartong fra M&S og et tomt yoghurtbeger. «Neppe. Den teorien fungerer bare hvis han er en iskald sadist som plukker ut offeret og dreper henne for spenningens skyld. Og han gir seg ikke med ett slag.»

«Jeg mener ikke at han kom hit for å drepe henne. Ikke nødvendigvis. Jeg synes bare …» Steve trekker på skuldrene og plirer mot en porselenskatt med rosarutet sløyfe som ser sky på oss fra vinduskarmen. «Jeg synes bare at det er rart.»

«Det hadde vært noe.» På et av skapene henger en rosa notisblokk: Renseri, dopapir, salat. «Krangelen kan ha begynt før han kom. Hvor er mobilen?»

Jeg tar mobilen med inn på kjøkkenet, der er vi ute av veien for teknikerne. Steve flytter seg nærmere for å lese 33

over skulderen på meg, noe som er enda en ting svært få kan gjøre uten å irritere vettet av meg. Steve klarer å unngå å puste inn i øret mitt.

Det er en smarttelefon, men Aislinn har skjermlås med strykfunksjon, ikke kode. Hun har to uleste meldinger, men jeg går gjennom kontaktene først. Ingenting under mamma eller pappa eller lignende, men hun har en ICE-kontakt: Lucy Riordan og et mobilnummer. Jeg skriver det opp i boken til senere bruk – Lucy er så heldig at hun skal få identifisere henne formelt. Så går jeg inn i Aislinns tekstmeldinger og begynner å pusle sammen middagsgjesthistorien.

Sussebassens navn er Rory Fallon, og han skulle komme klokken åtte i går kveld. Han dukker opp på Aislinns mobil for første gang for sju uker siden, den andre uka i desember.

Hyggelig å treffe deg – håper du hadde en fin kveld. Har du lyst til å ta en drink på fredag?

Aislinn lot ham få slite litt. Jeg er opptatt den kvelden, kan kanskje på torsdag, og da han brukte noen timer på å svare henne: Oi sann, har akkurat lagt planer for torsdagen! Hun hadde satt ham på prøve ved å foreslå dager, tidspunkt og steder, helt til hun endelig bestemte seg for at han hadde gjort nok, og ble med ut på en drink på byen. Han ringte henne dagen etter, hun svarte ikke før på tredje forsøk. Han tryglet henne om å få ta henne med ut på en dyr restaurant – hun lot ham få gjennomgå den gangen også, avlyste samme morgen (Fryktelig lei for det, det har kommet noe i veien i kveld!) og fikk ham til å flytte på avtalen.

Et eller annet sted i huset kommer vi til å finne boken The Rules.

Jeg har ikke sans for kvinner som leker med andre folk, eller for menn som leker med. Sånt tull er for tenåringer, ikke for voksne folk. Og når det går galt, går det skikkelig galt. De første par rundene er det morsomt når fyren halser etter slik en valp løper etter tyggeleken sin. Så tar man en runde for mye, og vips så har man huset fullt av drapsetterforskere.

Innimellom Aislinns små påfunn ligger resten av hennes 34

spennende liv: påminnelse om en tannlegetime; noen meldinger fram og tilbake med Lucy Riordan om Game of Thrones; en uke gammel telefonbeskjed fra en mulig kollega som er helt fra seg fordi e-postkontoen er hacket, og kan Aislinn forklare ham hvordan han tilbakestiller passordet? Ikke det minste rart at hun måtte få så mye drama ut av et restaurantbesøk.

Invitasjonen på hjemmelaget middag må ha skjedd ansikt til ansikt eller per telefon – anropsloggen viser massevis fra Rory, noen besvart, andre ikke, ingen fra Aislinn til ham – men han bekreftet i en tekstmelding. Onsdag kveld: Hei, Aislinn. Ville bare sjekke at det fortsatt passer klokken 20 på lørdag? Hva slags vin skal jeg ta med?

Hun lot ham vente til dagen etter før hun svarte. Ja 20 på lørdag! Trenger ikke ta med noe, bare deg selv:-) «Hvis han dukket opp uten en bukett med røde roser», sier jeg, «hadde han vært ille ute.»

«Kanskje han ikke visste det», sier Steve. «Ingen blomster her.»

Vi har sett drap hvor det har kokt over av teitere grunner.

«Det kan forklare hvordan det skjedde så fort. Han kommer, og så ser hun at han kommer tomhendt …»

Steve rister på hodet. «Og så? Ut fra det vi ser her, er hun ikke typen som ville sendt ham på dør og sagt at han fikk faen meg se til å komme tilbake med en bukett. Hun ville vært passiv-aggressiv: stivnet og latt ham vri hjernen for å finne ut hva galt han hadde gjort.»

Problemet med at Steve tar det så fint når han blir motsagt, er at jeg synes jeg må være like flink. «Sant nok. Ikke rart hun ble drept.» Av og til blir jeg redd for at hvis jeg jobber for lenge sammen med Steve, kommer jeg til å bli sjarmerende.

Aislinn lot uoppnåelig-opplegget ligge overfor venninnen Lucy. I går kveld, 18.49: Gud jeg er så spent at det er helt vilt!!! Synger inn i korketrekkeren mens jeg gjør meg klar, skikkelig fjortis med hårbørstemikrofon. Patetisk eller?

35

Lucy svarte med det samme. Kommer an på hva du synger Beyoncé:-D Kunne vært verre … det er vel ikke Put a ring on it Neei!!! Run the world!

Da så, det er innafor. Bare ikke mat ham med selleri og knekkebrød, du må ikke la ham besvime av sult før du får det som du vil:-D Ha-ha morsom du. Lager biff wellington Du da!! Gordon ramsay Hallo den er bare fra Marks & Sparks!

Skjønner. Ha det gøy. Og vær forsiktig, greit?

Må ikke bekymre deg sånn. Forteller alt i morgen. Stor klem Den ble sendt 19.13. Tidsnok til at Aislinn rakk å legge det siste laget med sminke, det siste laget med hårspray, sette M&S-middagen i ovnen, bytte ut Beyoncé med stemningsmusikk og tenne duftlyset før det ringte på døren. «‘Vær forsiktig’», sier Steve.

Når vi snakker med Lucy, må vi få vite hvorfor hun var bekymret: at Rory ble aggressiv den gangen på puben da han trodde at Aislinn så på en annen mann, eller at han fikk henne til å ha på seg kåpen inne på restauranten fordi kjolen var for utringet, eller at han hadde vært sammen med en venn av en venn og at han ifølge ryktet hadde banket henne, men at Aislinn trodde det var overdrevet og at han var kjempehyggelig og at det eneste han trengte var en som behandlet ham på riktig måte. «Det er det samme gamle», sier jeg. «Neste gang mamma spør hvorfor jeg er singel, skal jeg fortelle henne om denne saken. Eller den forrige. Eller den før der igjen.»

Opplagt snakk om kjærlighetskrangel, akkurat slik patruljemannskapet sa. Vår venn Rory la seg omtrent på serveringsfatet og stakk et eple i kjeften. Jeg har visst at dette kom til å skje helt siden vi dro fra avdelingen, men for tosken i meg kjennes det likevel som et spark i kjeften.

I partnerdrapssaker er oppklaringen for det meste ganske 36

opplagt. Spørsmålet er ikke om du kan arrestere fyren, eller henne, men om du klarer å sette sammen en indisierekke som holder i retten. Det er mange som liker det – det pynter på oppklaringsprosenten, ser bra ut for ledelsen – men ikke jeg: Det vil si at partnerdrap gir deg null kred på avdelingen, der jeg kunne trengt det, for alle vet at oppklaringen var enkel. Noe som også er den andre grunnen til at de irriterer meg: Dumheten kjenner ingen grenser. Kverker du kona eller mannen din, eller en one-night stand, hva tror du egentlig kommer til å skje? At vi kommer til å stå der med åpen munn og klø oss i hodet over den ufattelige gåten?

Hm, ikke vet jeg, må ha vært mafiaen? Sjokkmelding: Vi kommer til å peile oss rett inn på deg, bevisene kommer til å nå deg over hodet, og du kommer til å få livstidsdom. Hvis du har lyst til å drepe noen, får du vise meg så pass respekt at du lar det bli noen, hvem som helst, andre enn den absolutt mest opplagte personen i hele verden.

Det er én ting med mobilen som ikke passer til grenseløs dumhet. Etter hurrameldingene med Lucy går det ingenting ut eller inn på omtrent en time. Og så, klokken 20.09, en tekstmelding fra Rory: Hei, Aislinn. Ville bare sjekke at jeg har rett adresse? Jeg står utenfor Viking Gardens 26, men det er ingen som svarer når jeg ringer på. Har jeg gått rett?

Meldingen er merket med ulest.

Steve prikker på tidspunktet. «Han var ikke seint ute, i hvert fall. Ingen grunn til at hun skulle skru av ovnen.»

«Mm.» 20.15 ringte Rory til Aislinn. Hun svarte ikke.

Han ringte henne igjen klokken 20.25. Klokken 20.32 tekstet han henne: Hei, Aislinn. Lurer på om jeg har rotet med ukene? Jeg trodde jeg skulle komme på middag i kveld, men du er visst ikke hjemme. Du får si hva som har skjedd når du har tid. Ulest igjen.

«Ja, særlig», sier jeg. «Han vet godt at han ikke har rotet med ukene. Hvis han ville dobbeltsjekke, ligger jo avtalen i innboksen hans.»

Steve sier: «Han prøver å få det til å høres ut som at uan37

sett hva som har gått galt, er det hans feil. Han har ikke lyst til å gjøre Aislinn sur.»

«Eventuelt vet han at vi kommer til å lese dem, og vil at vi skal få det inn, høyt og tydelig, at han er en forsagt, liten, hyggelig fyr som aldri kunne ha funnet på å slå daten i ansiktet selv om han hadde vært der inne, og det var han åpenbart ikke, jeg lover altså, bare se på mobilen, ser dere alle disse meldingene?»

Gjerningspersonen i partnerdrap prøver seg ofte på sånne påfunn: tar en titt på det de har gjort, og begynner å dikte en historie. Av og til fungerer det også – ikke på oss, men på juryen. Rory Fallon vinklet den fint: nok meldinger til å vise at han virkelig prøvde å få tak i Aislinn, helt sant, men ingenting etter 20.32-meldingen, slik at han ikke ser ut som en stalker. Nok en gang, ikke grenseløst dumt.

«Det innsnevrer i hvert fall tidspunktet for når hun døde», sier Steve. «Hun tekstet Lucy tretten minutter over sju. Innen klokken ble ti over åtte, var hun død.»

«I hvert fall?» Det får meg til å se opp fra mobilen. «Tror du at disse meldingene kan være ekte?»

Steve ser avventende ut. «Sikkert ikke.»

«Gi deg. Stakk det tilfeldigvis noen innom for å drepe henne akkurat da Rory skulle komme for å spise biff Wellington? Mener du det?»

«Sikkert ikke, sa jeg. Bare at … vi har et par snodige ting her, da. Jeg prøver å være objektiv.»

Herlighet. Søte lille Stevie prøver å overbevise oss begge om at vi har fått en spesiell sak i fanget, bare så dagen blir bedre, og jeg går fra surpomp til smørblid og slutter å snakke om sikkerhetsselskapet til kameraten min, og alle lever lykkelig alle sine dager. Jeg gleder meg til denne saken er oppklart.

«Nå henter vi inn Rory Fallon, så får vi svar», sier jeg.

Hvis vi er heldige, og patetisk pyse-versjonen av Rory er den som stemmer, kan det til og med hende at han legger alle kortene på bordet så fort at jeg rekker en løpetur og noe mat før jeg slukner.

38

Det fanger Steves oppmerksomhet. «Vil du gå på ham først?»

«Ja. Hvorfor ikke?»

«Jeg så for meg den dreptes venninne – Lucy. Hvis hun vet noe, ville det vært kjekt å få klarhet i det før vi begynner med Rory. Gå inn med all den ammunisjonen vi kan få tak i.»

Noe som ville vært den perfekte måten å etterforske saken på hvis det var en ordentlig drapssak med en sånn utspekulert psykopat som lusker i skyggene og vil utfordre oss, ingen tufs som ble rød i toppen og rasende på kjæresten, en som fortjener hver eneste snarvei vi kan oppdrive.

Men Steve ser på meg med et håpefullt valpeblikk, og jeg tenker samme faen. Han kommer til å gå på en smell en dag, han også, ingen grunn til å trekke ham ned med min.

«Hvorfor ikke?» sier jeg. Jeg slukker Aislinns mobil og slipper den ned i beslagsposen igjen. «Da drar vi for å snakke med Lucy Riordan.»

Steve smeller igjen ovnsdøren. Vindpustet farer gjennom kjøkkenet, svidd og mektig av kjøtt på grensen til å råtne.

Sophie sitter på huk ved siden av kaminen og sikrer prøver av blodflekken. «Nå skal dere få jobbe i fred for oss», konstaterer jeg. «Hvis du finner noe vi burde få vite om, får du slå på tråden.»

«Den er grei. Ingen overraskelser så langt. Offeret tok en ganske grundig rundvask før middagsavtalen – så godt som hver eneste overflate her inne er blitt tørket av – og det er fint: Hvis vår venn satte igjen fingeravtrykk, kan vi bevise at de ikke har sittet der lenge. Men hittil har vi ikke funnet en dritt. Ser ut til at du kan ha hatt rett i at han hadde på seg hansker. Kryss fingrene.»

«Ja», sier jeg. «Bare sånn at du er klar over det: Don Breslin dukker opp når som helst.»

«Supert. Nå fikk jeg hjertebank.» Sophie slipper en vattpinne ned i et prøveglass. «Hva skal dere med ham egentlig?»

39

«Sjefen synes vi trenger en som er flink med vitner.» Det får Sophie til å løfte hodet og se på meg. Jeg trekker på skuldrene. «Eller noe i den duren, ikke vet jeg. Så Breslin skal bistå oss på denne saken.»

«Nei men, så hyggelig, da», sier Sophie. Hun skrur på lokket og begynner å merke prøven.

«Han er bare oppbakking», sier jeg. «Alle funn du gjør, går enten rett til meg eller Moran. Hvis du ikke får tak i oss, fortsetter du bare å ringe til du får svar. Greit?»

En av grunnene til at det tok Steve og meg så lang tid å oppklare partnerdrapet på den rumenske jenta, grunnen som vi ikke kommer til å nevne for O’Kelly, er at da et vitne endelig tok mot til seg og ringte, fikk vi ikke vite om det.

Det gikk to uker til før vitnet prøvde på nytt – ikke verst bare det, for de fleste ville tenkt: Glem det – og fikk tak i meg. Han sa at den som svarte den første gangen, var en mann, irsk dialekt – noe som snevrer det inn til alle på avdelingen unntatt meg – som hadde lovet å gi beskjed videre.

Jeg tror ikke at det var Breslin, men jeg er langt ifra sikker nok til å satse etterforskningen på det.

«Ikke noe problem.» Sophie ser på alle teknikerne i tur og orden. «Enten Conway eller Moran, ingen andre. Har alle fått med seg det?»

Teknikerne nikker. Teknikere bryr seg filla om etterforskere og våre problemer – de fleste synes vi er en gjeng primadonnaer som burde prøve å gjøre litt ordentlig arbeid til en forandring – men de er hundre prosent lojale overfor Sophie. Breslin kommer ikke langt med dem.

«Det samme med mobilen og laptopen hennes», sier jeg.

«Når de får tilgang til e-posten, Facebook eller hva som helst, vil jeg at det skal gå rett til oss.»

«Greit. En av IT-fyrene hører faktisk etter når folk sier noe. Jeg skal passe på at det går til ham.» Hun slipper prøveglasset ned i en sporsikringspose. «Vi skal holde dere oppdatert.»

Jeg ser på Aislinn en siste gang mens jeg er på vei ut.

Sophie har dratt håret til side for å ta prøver, i håp om DNA 40

fra slaget. Døden begynner å overta ansiktet, begynner å trekke leppene bort fra tennene, synke ned i hulrommet under øynene. Allikevel treffer hun meg med det dirrende minnet. Vær så snill jeg må bare – Og jeg, bare så vidt i stand til å skjule tilfredsstillelsen: Sorry. Kan ikke hjelpe deg.

«Hun gikk meg på nervene», sier jeg. «Den gangen jeg traff henne.»

«Noe hun gjorde?» spør Steve. «Noe hun sa?»

«Husker ikke. Et eller annet.»

«Eller ingenting. Det skal ikke mye til for å gå deg på nervene hvis du er i det hjørnet.»

«Takk skal du faen meg ha.»

«Jeg liker ham», bedyrer Sophie. «Du kan få beholde ham.»

Tankene er opptatt med hvor jeg har sett den drepte før.

Forsvarsverkene er nede.

Jeg bøyer meg under sperretapen. En opptaker stikker omtrent øyet ut på meg, og noe som høres ut som en kamphund, flyr i ansiktet på meg. Jeg hopper opp før jeg rekker å stanse, knyttnevene i været, og hører knatringen av falske klikk fra et mobilkamera.

«Kriminalbetjent Conway har dere mistenkte i saken var det en seriemorder ble offeret utsatt for seksuelt overgrep –» Journalister er som oftest bra. Alle har sine kontakter – er vi tidlig ute med å gi journalistkontakten tips, lekker han det vi vil han skal lekke, og sier ifra om ting vi bør vite – men selv med de andre fungerer det som oftest greit. Vi vet hvor grensene går, ingen går for langt, alle er fornøyd.

Louis Crowley er unntaket. Crowley er en liten snørrunge som jobber for Courier, en tabloidavis som har spesialisert seg på å trykke akkurat litt for mange detaljer i voldtektssaker til glede for lesere som er ute etter mer harmdirrende skandaler eller noe enn det de får i vanlige aviser. Stilen hans er poet pluss pervo – slappe skjorter og flassete regnfrakk, mørk, krøllete hestehale gredd over en diger, fettete måne – 41

og ansiktsuttrykket har grodd fast i rettferdig krenkelse.

Jeg ville heller ha pusset tennene med motorsag enn å tipse Crowley.

«Fulgte drapsmannen etter offeret bør kvinner i området ta forholdsregler leserne våre fortjener å få vite –» Han har opptakeren i ansiktet på meg, mobilen klikker i den andre hånden, og det stinker patsjulipomade av håret hans – Crowley står helt oppunder nesa på meg. Jeg klarer å la være å kjøre skulderen inn i kjeften på den lille dritten, for rapporten jeg må skrive, blir for lang. Bak meg hører jeg Steve si muntert: «Ingen kommentar. Ingen kommentar til at vi ikke har noen kommentar. Ingen kommentar til at vi ikke har noen kommentar om at vi ikke har noen kommentar.»

Klasen med unger sprer seg igjen, måpende. Blondegardinene skjelver. Luften kjennes hard og kald etter det overopphetede huset. Crowley rykker opptakeren unna akkurat tidsnok, før jeg rekker å slenge igjen bildøren. Jeg rygger ut på veien uten å se bak meg.

«For en dott», sier Steve og rister jakkeermene som om Crowley flasset på ham. «Det var kjapt. Han rekker ettermiddagsutgaven og greier.» «‘Politiet nekter å avvise ryktene om forfølgelse. Politiet forvirret av mulig seriemorder. Politiet: Ingen kommentar til nabokvinners frykt.’» Jeg vet ikke hvor vi er på vei hen engang, vi har ikke adressen til Lucy Riordan, men jeg kjører som om vi er i en biljakt. «‘Politiet slår bedriten journalist midt i trynet.’»

I løpet av de siste månedene har Crowley dukket opp på vel mange åsteder, og litt for tidlig. Vi har en forhistorie – i fjor prøvde han å true fram et sitat fra en tenåring som så pusherfaren få to kuler i bakhodet. Da sa jeg at hvis han ikke dro til helvete, skulle jeg arrestere ham for å hindre etterforskningen, og dermed spradet han av gårde mens han murret om politivold og trykkefrihet og Nelson Mandela – men jeg står ikke akkurat i noen særstilling. Halve etaten har bedt Crowley dra til helvete på et eller annet vis. Det er 42

ingen grunn til at han skal velge å hevne seg på meg, spesielt ikke så lenge etterpå. Og selv om hans lille hode hadde bestemt seg for å bli opphengt i meg, forklarer ikke det hvordan han får vite om hvilke saker jeg har, samtidig som jeg får vite det.

Journalister har så klart metoder de ikke sier noe om til oss. Crowley har sikkert en skanner han stiller inn på politiets frekvens når han er på jobb, og som han bruker til å lete etter par som har telefonsex resten av tiden. Men likevel: Jeg synes det er rart.

Ingen kommer seg inn på drapsavdelingen uten en egen, formidabel evne til å komme seg under huden på folk og til å sprelle der til personen gjør hva som helst for å bli kvitt deg; ikke uten å være beredt til og fornøyd med å gjøre det, selv om vitnet du prøver å bearbeide, er fullstendig knust og gråter sine modige tårer for faren. Jeg er ikke unntaket – og det er ikke Steve heller, selv om han gjerne skulle likt å tro det. Jeg ble ikke akkurat sjokkert den første gangen det gikk opp for meg at ikke alle lar det talentet være forbeholdt avhørene. Det begynner å kjennes rett, sånn som pistolen på hofta gir deg slagside når den ikke er der. Noen av karene kan ikke legge det fra seg. De bruker det for å skaffe seg det de vil ha, eller for å komme seg forbi hvem det nå er som står i veien. Eller for å knuse en de vil ha knust.

Steve holder munn, noe som er riktig taktikk. Uten å legge merke til det har jeg kjørt langt inn i Phoenix Park, sikkert fordi det er det eneste stedet hvor jeg kan kjøre uten å vase meg inn i trafikk og idioter. Veiene er rette, mellom store, myke enger og rader med enorme, gamle trær, og jeg kjører fort som faen. Kadetten holder på å dåne.

Jeg sakker på farten. Svinger lett og smidig til side etter å ha blinket i god tid og fulgt med i bakspeilet.

«Vi trenger Lucy Riordans adresse», sier jeg. «Jeg har mobilnummeret hennes.»

Vi tar fram mobilene. Steve ringer kontaktpersonen i et av mobilselskapene og setter på høyttaleren. Vi hører på den jevne ringelyden. Dåhjort ser på oss under nakne gre43

ner. Jeg oppdager at jeg fortsatt har skotrekk på – det er bare flaks at de ikke skled på pedalene og forårsaket en kollisjon. Jeg tar dem av og hiver dem i baksetet. Solskinnet er fortsatt tynt og uten varme; det kjennes fortsatt som daggry.