IngvarAmbjørnsen
23-salen
©IngvarAmbjørnsen1981
©1990J.W.CappelensForlaga.s UtgittførstegangiCub-serieni1990
Denneutgave:
©CAPPELENDAMMAS2010
ISBN978-82-02-32499-5
1.utgave,1.opplag2010
Omslagsdesign:JesperEgemar
Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,Litauen2010
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASer enhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattiden utstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvar oginndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Forord
Storedeleravhandlingenidennebokenforegår påLiersykehus.Mangevilkunnekjenneseg igjen. Og jeg vil gjøreleserenoppmerksompåatdeti denneromanenikke gårnoeskillemellomdiktog virkelighet.
Bokeneretforsøkpååyteden gruppenpasienter somjeg varmedpåå«behandle»etsnevavrettferdighet.Foråforandredeuverdigeforholdenefor dissepasientene,måopinionenkunnedanneseg et bildeavhvasomforegikkbaklukkededører. Det viserblantannetavsløringenefraReitgjerdetsykehus.Reitgjerdetbletilensyndebukkforforholdsom finnespåflerepsykiatriskesykehusiNorge. 23-saleneretstykkenorsksamtidshistorie.Hendelsenejeg beskrivererhentetframinegenhukommelse,slikjeg opplevdedemdajeg arbeidetsom pleiemedhjelperpåLiersykehusi1974og '75.
Iskildringenavsykehuseterdetbarenavnenepå personeneibokensomeroppdiktede. Deeneste personene jeg harværtnødttilådikteopp,varpleierne meddekritiskeholdningenetilsykehuset. Defantes dessverreikkeivirkeligheten.
Hølen,juli1981
IngvarAmbjørnsen
Nattslottet
Ibunnenavdalensnorriksveienseg. Denligger somensort,buktendeslangemellomjordene. Den strekkerseg frasør-vest,derbyenliggersvulmende og skitten,motdetspredtbebygdehøydedrageti nordøst.
Deternatt.Mørkoktobernatt, gnistrendekaldt. Byenanesbareietlysskjæroverhorisonten,rødgul, fjernt.Langsveienstårlyktestolper,blålyskjegler trefferasfalten,lyserforingen. Dalenhviler.
Detersomdeslakedalsideneånderfredfullt,som omselve jorda pusterutetteråhabåretfremfrukter, ioverflod.
IetlandavsteinoggruserdennedalenetGosen. Jordaerfeit,sortsombek.Og fruktbar. Daleneret stykkeNorge,deneretbildepålandet.Velstanden lyseravdetmeste–frade gamle gårdene,store,rike, tildenyoppførteferdighusenemedprivatbilerioppkjørslene.Ibygdashjerte,enbank,postkontor,frisør, etsamvirkelag.Og trebensinstasjonersomperlerpå ensnor.Bygdesamfunnethererriktpådetmeste.
Menaltharsittmotstykke.Sannhetenliggeretsted mellomkontrastene.
Oppeidalsidenmotøstliggerenklyngemørke
steinhus,dystre,tunge.Enlevning framiddelalderen?Et gammeltslott,deradelenen gang svinset overdansegulvene?Ånei!Idissemørkesteinhusene haraldristormennsattsinfot.Ihundreårharbygningeneværtforbeholdtarbeidsfolk,trofasteslitere og ulykkeligeparier.
Noentusenavdesomvarmedåbyggeoppvelstandenstrandether.Og herlevdemangeavdemsine livtil grunne.
Middelalder?
Nei,norsknåtid.
Detstårenvinterkleddmannundertrærne.
Hanstårmedenneveihverjakkelomme,og med føttene godtplantetirimfrosset gress. Deterknakendekaldt.Høstnattmedmyriaderavstjerner,og skarpluktavveksteriforråtnelse.Overhamleker vindenitretoppene,fårdødtløvtilåfallenedmellom grenene.Mørke,fallendeflak,ristetutavenenda mørkerenatt.Ensekkutenbunn.
Tankene gjøruvantesprang islikenetter...Mest avalttenkerhanpåMennesket. PåMennesketi runddansenmellomhåpog fornedrelse,visjonerog bittervirkelighet. Densirkelensomaldrikanbrytes. Stjernenetindrerog mennesketerukuelig.Slukkes etlyspåhimmelen,tennesetnyttetannetsted.
Inattvilhanhelstleveitroenpåmenneskets usliteligetrass!
Ivest,vedendenavenslakskråning,innhylletav storvokstetrær,tegneretsteinhusseg isilhuettmot himmelen.Mørkereennnattenerdethuset.Medsine treetasjervirkerdetoverveldendeidelandligeomgivelsene.Alledesmårutedevindueneliggermørke.
Alleunntattett.Ilysetfraenenslig pæreiførsteetasjekanhanskimtebegynnelsenpåen gang elleren korridor.Gulmaltevegger.Grålinoleum.Etbrannslukningsapparat. Detsmårutedevinduetbyrpået gløttinnienfortidhanhaddehåpetåfå glemme. Menminnetlarseg ikkeslette.
Husetblirenbauta,etminnesmerkeoverlikegyldighet,tankeløshet.Herersåstillenå. Dødtog stille.
Hvorforvendtehantilbake?Kanskjehåpethanat altbarevarenvonddrøm,atjordenelåøde,uten bebyggelseheltoppmotåsenebakham.Menaltstår somdengang. Detvaringendrøm,menetstykke Norgeibegynnelsenav1970-årene.
Og ingen,ingenfantdetbryetverdåreagere.
Somenforbryterharhanvendttilbaketilåstedet, menutenfryktforpågripelseog straff.Fordenlegale misgjerning krevesingenannenstraffenndenpine ettertanken gir.
Herkanman gansketrygt gråtehøyt,og viteat ingenlytter.
OnkelNoahog barkskutaCuttyArk
Allefamilierharsineskjulteskjærisjøen.Konflikter og spenningersomingenorkerellerønskerådrafrem idagen.Undervannsskjærmanmanøvrererutenom pårespektfullavstand.IfamilienWiegerthetetav disseskjæreneonkelBenjamin.
DaAndreasvarliten,forbandthanalltidonkel Benjaminmedsommeren.Og detvarikkesåmerkelig,fordetvarisommerferienatonkelBenjaminkom påbesøk.Ellersvistehanseg aldri.Hvis guttenspurte foreldrenehvorforonkelenikkekunnekommepå besøkoftere,foreksempelijulen,varsvaretatonkel Benjaminvarså«fryktelig opptatt».
Menhverenestesyvendejulikomhanmedtoget fra Drammen.Sammenmedfarsomhaddedratt avgårdekveldenførforåmøteham.Andreassyntes atdetvarrartatfarendroforåhenteonkelBenjamin,menshanselv,brødreneog morenbareskulle møtefrempåstasjonennårtogetkom.Mendetvar ikkelovåstilleformangespørsmålomonkelen.Og selven guttungemedhodetfulltavundring kanane deusynlige grensenesomikkemåforseres.
Andreasbetmyenysgjerrighetiseg nårdet gjaldt onkelBenjamin.Egentlig kostetdethamikkesåmye, fordetviktigstevaratonkelen kom. OnkelBenjamin
betyddestartskuddetforsommeren. Daførstvardet tidforstrandturermedsaft,brødskivermedostog sand,våtebadebukserog badeballersomforsvant retttilhavsførstedagen.
FornåronkelBenjaminvarpåplass,drohelefamilienpåhytta.Og derbledeitrehelefellesferieuker, entendetvarsolellerregn.Hvertenesteårdrodetil hyttautemellomsvabergene,og alltidpådensamme magiskedatoen.Syvendejuli.
Dagenbegyntemedattogetkom glidendeinnpå stasjonen,medfarog onkelBenjaminsomhang utav togvinduetog vinket.Såsteg deavmorgentogetmed kofferterog eskerog pikk-pakk.Hvertenesteår gjentokdetseg. Detvarentradisjonsåubrytelig atdet varutenkelig atdennedagenkunnestartespånoen annenmåte,etannetsted.InntildetåretdaAndreas fyltesyvår,og detikkeblenoensommeridethele tattfordionkelBenjaminvarborteforbestandig.
DetvardaonkelBenjaminbletiletskjærsom alltidsidenlålikeundervannskorpen.
Minnenefrasomreneidenlillerødmaltehytta vedhavet.Haddehannoensinnefåttetvepsestikki feriene?Badevannetvaralltidvarmt,og de gangene dethaddehøljetned,syntesAndreasåhuskeatregnethaddeværtvarmtsomhansegenkropp,og bare enkjærkommenavveksling fraendeløserekkerav soldager. Detreukenepåhyttavardetparadisethan haddesettforsittindreøyenårsøndagsskolelæreren snakketomlandetbakdehimmelskeportene.«Evig liv»–detbetyddeevig ferie. Påhyttamellomsvabergene.Og midtidetteparadisetstoonkelBenjamin. Hanvarendelavdet,likeviktig somsolenog det saltevannet.
Benjaminvarmorensenestebror.Hanvarenhøy og hengsletmannsom gikkmedutrolig langeskritt, og somnestenaldrisaetordtilnoen.Hanhadde etsvaktsmilsomsjeldenslapptakileppenehans, og tonestensorteøynesomoftevirketfjerne. På hodethaddehanikkeethårstrå,menmorenhadde en gang forlengesiden gitthamensolhatt,og den gikkog sovhanmed.Hattenvarlyseblåog haddeet reklamemerkeforenmotorsag påpullen.Benjamin sattedenpåhodetsåsnartdenblefunnetfremetter denårligeinnflyttingen,og hantokdenikkeavseg førfarsaatnåskalvilåsehyttafordenne gang. Hvertårhaddemusenetattsindelavdetsomble liggendeigjen,og hattentilonkelBenjaminstohøyt påmenyen. Desistetoårenevardenbremløs.
– Det gjøringenting,saonkelBenjamin.–Lameg fåhattenmin!Og dahaddehanbruktoppordkvoten sinfordendagen.
SommerendaAndreasfyltefemår,bleenjubelsommerforferiefolket.Solenbaktefraenblåhimmel,og varmerekordenefratidligereårfaltsom gamle rundetider.Bøndenerevseg ihåretog baGudomregn. Andreasløpnakenomkring,selvomhansåsmått begynteåføleseg for gammeltildet.Hverdag togetfamilienavgårdetilstrandenmeddetsamme frokostenvarunnagjort. Demarsjertei gåsegang gjennomdenforblåsteskogen,tilsinegen«hemmeligestrand»,–etsmaltsandbeltesomlåinneklemt mellomtoodder. Derhaddedetdannetseg den renestelagune,medkrystallklartvannsom glitretog krusteseg oversandbunnen. Detvarfamiliensfaste tilholdssted.
Førstikaravanen gikkfarenmedenlatterlig stor
kortbukseog etparfiskebollehvitebensomaldrible brune–barerødeog hovne–føttenestukketnedi etparsorte,spissekontorsko.Hanbarbademadrasseneog detstorrutedepleddetsomtjentesombord og omkledningstelt.Såfulgtedetostorebrødrenetil Andreas,Kurtog Jakob,medhversinbadebukseog medfiskestengersomvar glemtmeddetsammede fikkøyepådenvarmesanden.Og såmoren,med nistekurvenmedsvettostog smeltetsmør,lunken «Sapp»og enlang pilstilfarog onkel.Andreasog onkelBenjamindannetbaktroppen.Farensang høyt og falsktathankomfraAlabamamedenbanjopå kneet,brødrenesnakketimunnenpåhverandreom hvalfiskerog spennendedykkereventyrpåenmeter vann,og morenbråktemestavallenårhunskulle forsøkeådempedem.
OnkelBenjaminog Andreas gikkbakerst,og fordi onkelennestenaldriåpnetmunnen,syntesAndreas athanlike godtkunnetiestillehanogså. Dessuten forstohannestenbestandig hvaonkelenmente,selv omdetikkeblebruktsåmangeord.Hanvarsåflink tilålage grimaser,onkelBenjamin. Dukunnelese iansiktethansomdetvarnoksaltimaten.Onkelensanestenaldrietordtilforeldrene.Hansvarte somoftestnårnoensnakkettilham,menbaremed enstavelsesord.Ilangeperioder,oftefleredageri strekk,kunnehanværetaussom graven,og davar detteunderlige«sløret»iblikkethanstydeligereenn ellers. Dapleidemorenåsiatingenskulleplageonkel Benjaminmedsnakk.
–KandereikkeseatonkelBenjaminsitterog tenker?sahun.
Og sålotallehamsitteifred.
Gansketidlig forstoAndreasatonkelenikkevar sliksomdeandrevoksnemenneskenehankjente. Detvarikkebaredetathansnakketsålite.Han oppførte seg annerledes,komaldrimedformaninger, kløpaldrismå gutteriøreflippene.Avog tilvardet envåtflekktilbakepåstolennårhanreisteseg fra middagsbordet. Dakremtetfar,blerøditoppen,og saja,ja.Mendetvarsjelden.
Dethendteogsåathan gafraseg rarelyder,nesten somenkusomrautet,mendetvarendasjeldnere, og dakommorenalltidfremmedbrunedropssom såveldiggodeut,mensombarevarforonkler.
Andreasundretseg,menstiltefåspørsmål.Onkel Benjaminmåtteværeverdenssnillestemenneske,og hanhaddealltidså godtid.
Selvomfarenihverenesteferiesaathanskulle slappeav,vardetalltidetellerannetsomstopåprogrammet.Entakrennesomvartett,etekstrastrøk maling.Nårdeallevarpåstrandenomdagen,var hanmestopptattmedåinstrueredetoeldstesønneneistupog dykking. Devar gamlenoktilåbli medhampådyperevann.Andreasvarminstemann og kunneikkesvømme,og komofteiannenrekke.
MenonkelBenjaminhaddemasseravtid. DetvirketsomomhanhaddemerlysttilåpusleistrandkantenmedAndreasennådeltaidestorebragdene somutspantseg lengerute.
Detteårethaddeonkelenmedseg enlitenrødfoldekniv.Hanbardeniensnorrundthalsen,og akkuratsomdenutslittesommerhatten,tokhanfoldeknivenmedseg isengenomkvelden.Hanlånteden ikkeborttilnoen,og kaltedenbare«gaven».
Påstrandenlettehanog Andreasmellomsteinene
etterbarkbiter. Desomvarstorenok,spikketonkelensmåbåterav.Hanutstyrtedemmedkvistmaster og matpapirseil,ispinnerorog kjølavto-tomsspiker. Deseiltesomfullriggere.Andreasvarhenrykt.Han haddeeidmangebåter,meningenkunnemåleseg meddesomonkelBenjaminspikketavbark.Onkelenbruktemyetidpådem,menvarikkesånøyemed utseendet.Forhamvarseilføringenviktigst.Omog omigjenprøvdehanskrogenepåvannet,tokdem oppigjen,bareforåskjæreavenfin,litenkrøllet flis.Balansenvaravgjørende.
Andreasvarsomenredersommedlengselog forventning såbåtensintaformmellomhendenepå dyktigehåndverkere. DaonkelBenjaminomsidervar ferdig medskrogetog begynteåboremastehull,trippet guttenavforventning.Og dadesammenvasset utfrastrandenog storakryggetog ventetpå gunstig vind,varhanfullavspenning somsteg tiljubel dabarkbåtenskjøtfartienplutselig vindrose. Dalo beggetohøytog stampetivannetsåsprutensto.I noenkortesekundervardeforentientilstandsom opphevetallebarrierer.Tobarnbasterundtidet lunknevannetog ropteog skrek.
Desamletaldrioppbarkbåtenenårdedrohjemovertilhytta.Båteneskullefåseilesinegensjø. Enkelte gangerklatretonkelenog hanopppåden høyesteknausen,derfarenog brødrenestupte,forå følgeenbarkbåtmedøynene.Langtderutevippet skipetoppog nedpåbølgene. Detbledrevetfremav mildsommervindsomfikkseileneavmellomlagspapirtilåblafre.Noen gangervardetrødesyltetøyflekkerellerskjolderavsmeltetsmørpådem.Som flaggettilverdensminsterederi.
Dennespesiellesommeren,denneheltuvanlige søndagen!Alttidlig påmorgenenbleAndreasklar overatikkealtvarsomdetpleide.Familienhadde sattseg tilfrokostbordetsomvanlig,eggeneblehalshuggetog brødkurvensendtrundt.Somvanlig.Men onkelBenjaminvirketkvikkere,mervåken. Detsedvanlige,litttristesmilethang ennåvedleppenehans, menblikketvarklarere,nestenrenset.Andreassåat foreldreneogsålamerketildet. Deveksletblikkover bordet:–Legg merketilBenjaminnå,sablikkene. –Hanerforandret.
Plutselig begynteonkelBenjaminåsnakke:–Kan jeg fålittmerkaffe,sahan.– Densmakteså godti dag.Kaffen.
Etøyeblikksattallesomforstenet.Såkremtetfar, og morsamedhøyog klarstemmeatdetkunne hanselvfølgelig få.Kaffevardetnokav!SåskjenkethunikoppentilonkelBenjamin,oggaseg ikke førdetrantover.Utoverdendukenhunhaddebrodertpåhalvevinteren:– Det gjøringenting,sahun. – Den gamlefillahaddejeg tenktåbruketilpusseklut likevel!
Rettetterpåreistehunseg og lukketseg innepå utedoeniskogkanten.Farsnakkethøytog støyende ompentværog blåhimmel,menallerundtbordet kunnehøreatmor gråt.Og selvAndreas,somvar minst,forstoathunikke gråtoverspiltkaffe.
MenonkelBenjaminbaresmilte,og slurpetiseg avdenoverfyltekaffekoppen.
Detvar denne dagenonkelBenjaminbleomdøpttil onkelNoah.Andreasdøptehamisittstillesinn,på tofotsaltvann.Og Noahprotestertealdri.Atdåps-
barnetikkefikkendråpevannpåhodet, gjorde ikkeseremonienmindrehellig forAndreas.Onkelen varjoblanksomenbiljardkule,og Andreashadde forståttatensomdøpesskalblivåtihåret. Derforskvettethanvannoppoverlåreneog magentil Benjamin. Dersåhannemlig utsomen gjenfødt Esau.
Dennenoeunderligedåpsseremonienskjeddeetteratdehaddefunnetetuvanlig stortbarkstykke,og etteratonkelenhaddefortaltetlangteventyrsom etsetseg innietfemår gammelt guttesinn.
Barkbitenlåpåstranden. Denhaddeblittførtinn avtidevannetkveldeniforveien.Og denvarstor! StørreennnoenbarkbitAndreashaddesett. Den varovertredvecentimeterlang,tykk,haddehverken sprekkerellerkvister.Andreaskastetseg overden medetfrydefullthyl.
IhendenetilonkelBenjaminbledentilenvakker skute. Detvarplasstiltremasterpåden,mellomlagspapiretimatpakkenstrakkikketildadenskulle riggestil.Mensonkelenspikket,tokskutaform,og han snakket. Heletiden.Hanfortalteeteventyrfra enheltnyverden.
Isegselv vardeteteventyratonkelBenjaminsnakket. Detvareventyretommannensomfantordene, etteretlivitaushet.
EventyrethanfortaltevardetvakresteAndreas haddehørt. DetvarhistorienomdeneldgamleNoah og seilskutahans,CuttyArk.
Detvaren gang en gammel, gammelmann,med langthårog langtskjegg.Hanboddevedstranden derdetstorehavetbegynner. Derhaddehanog fami-
lienhansboddsålengenoenkunnehuske.Noah var giftmedThi-rilog haddetresønner. Deterså lengesidenatingensomlevernåkanhuskedet. Derforhardetblitttileteventyr,såviskalhuskedet likevel.
Noahog familienhansdyrketjorda. Devarflinke bøndersomslethardtframorgentilkveld. Devar gladeijordaog ivekstenedehaddeplantetder,og snakkettilplanteneakkuratsomdesnakkettilhverandre.Og selvomplanteneikkesvartedem,syntes Noahog sønneneatdekunnehøredemnynnefornøydomkveldenetteratdevarblittvannetog stelt. Omdetersantvetingennå,menmangesaatder Noahstakkenfingerijorda,derspirteenplanteved nestefullmåne.Makentilhagenog jordenetilNoah haddeingensett. Denbugnetnestenoverav grønnsakerog frukt.Landetbleså grøntog frodig atdet gikk gjetordomdetoverheleverden.
Menenhøstkomenforferdelig stormmedlynog tordenog regn.Havetrasteog kastetstorebølger innoverland,trærog blomstermåttekloreseg fast tiljordaforikkeåbliblåstbortavdensterkevinden.Folktorteikkeå gåut,forensåkraftig storm kunneingenhuskeåhaopplevd.Uværetvarteog rakk,og tordenskrallenevarsåvoldsommeatnoen farligetrollsomlåog sovifjellenelangtbortevåknet. Dehaddeliggetihulenesineog snorketitusen år.Haddeikketordenskrallenevekketdem,hadde desovetitusenårtil.
Datrollenevåknetavstormen,syntesdeatde haddefåttaltforlitesøvn. Devarsåmorgengretne og såsultneatdenestenkunnespise gråstein.
Davardetatetavtrollenehusketenhistoriehan
haddehørten gang omdet grønnelandetvedbreddenavdetstorehavet. Dadeandretrollenefikkhøre omlandetsombugnetaveplerog kålog kornog honning,bledeendamersultne,og debestemteseg forådrapårøvertokt.
DendagenfaltdetenforbannelseoverNoahsland.
Trollenekomtilbakeforåplyndreog stjele.Hver enestehøsttrampetdeneddeungeplantene,og rev medseg detmesteavavlingene.Ikkeførhaddeplantenefåttvokseseg storeog sterkeog begyntåbære frukt,såvartrollenedermeddeumetteligemagene sine.
Endag satteNoahseg nediskyggenunderdet storetuntreet,enstoralm.Menshansattder,sovnethan.Og menshansov,haddehanenmerkelig drøm.Idrømmensatthanogsåunderalmen,og treet snakkettilham.
–Hørpåmeg,saalmen,–såskaljeggideg et godt råd.Forjeg kansedueren gammelmannsomhar slitthardt,og atduikkeerblittbelønnetforstrevet ditt.Imorgenvedsoloppgang skaldubryneøksen og huggemeg ned.Og såskaldubyggeenbåtsom kanfraktedeg og desomfølgerdeg overhavet.Båten skaldubyggeavalmfraskogendin,og avmeg skal duhuggekjølog ror. Duskaltameddeg allesom vilværemed,og duskallastebåtenmedfrøfraalle planteneihelelandet.Ikkeenenesteplanteskaldu latilbakeutenåhabedtdenomfrøførst.
–Men...menhvorskaljeg seile?saNoah.
– Duskalseiletilenannenverden,saalmen.–For franåavskaldettelandettilhørerisene.Gånå,og gjørsomjeg harsagt!
DahanvåknetundretNoahseg overdrømmen.