Ingvar Ambjørnsen 23-salen

23-salen

Ingvar Ambjørnsen

23-salen

© Ingvar Ambjørnsen 1981 © 1990 J.W. Cappelens Forlag a.s Utgitt første gang i Cub-serien i 1990 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-32499-5 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Jesper Egemar Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord Store deler av handlingen i denne boken foregår på Lier sykehus. Mange vil kunne kjenne seg igjen.

Og jeg vil gjøre leseren oppmerksom på at det i denne romanen ikke går noe skille mellom dikt og virkelighet.

Boken er et forsøk på å yte den gruppen pasienter som jeg var med på å «behandle» et snev av rettferdighet. For å forandre de uverdige forholdene for disse pasientene, må opinionen kunne danne seg et bilde av hva som foregikk bak lukkede dører. Det viser blant annet avsløringene fra Reitgjerdet sykehus. Reitgjerdet ble til en syndebukk for forhold som finnes på flere psykiatriske sykehus i Norge.

23-salen er et stykke norsk samtidshistorie. Hendelsene jeg beskriver er hentet fra min egen hukommelse, slik jeg opplevde dem da jeg arbeidet som pleiemedhjelper på Lier sykehus i 1974 og '75.

I skildringen av sykehuset er det bare navnene på personene i boken som er oppdiktede. De eneste personene jeg har vært nødt til å dikte opp, var pleierne med de kritiske holdningene til sykehuset. De fantes dessverre ikke i virkeligheten.

Hølen, juli 1981 Ingvar Ambjørnsen 5

Nattslottet I bunnen av dalen snor riksveien seg. Den ligger som en sort, buktende slange mellom jordene. Den strekker seg fra sør-vest, der byen ligger svulmende og skitten, mot det spredt bebygde høydedraget i nordøst.

Det er natt. Mørk oktobernatt, gnistrende kaldt.

Byen anes bare i et lysskjær over horisonten, rødgul, fjernt. Langs veien står lyktestolper, blå lyskjegler treffer asfalten, lyser for ingen. Dalen hviler.

Det er som de slake dalsidene ånder fredfullt, som om selve jorda puster ut etter å ha båret frem frukter, i overflod.

I et land av stein og grus er denne dalen et Gosen.

Jorda er feit, sort som bek. Og fruktbar. Dalen er et stykke Norge, den er et bilde på landet. Velstanden lyser av det meste – fra de gamle gårdene, store, rike, til de nyoppførte ferdighusene med privatbiler i oppkjørslene. I bygdas hjerte, en bank, postkontor, frisør, et samvirkelag. Og tre bensinstasjoner som perler på en snor. Bygdesamfunnet her er rikt på det meste.

Men alt har sitt motstykke. Sannheten ligger et sted mellom kontrastene.

Oppe i dalsiden mot øst ligger en klynge mørke 7

steinhus, dystre, tunge. En levning fra middelalderen? Et gammelt slott, der adelen en gang svinset over dansegulvene? Ånei! I disse mørke steinhusene har aldri stormenn satt sin fot. I hundre år har bygningene vært forbeholdt arbeidsfolk, trofaste slitere og ulykkelige parier.

Noen tusen av de som var med å bygge opp velstanden strandet her. Og her levde mange av dem sine liv til grunne.

Middelalder?

Nei, norsk nåtid.

Det står en vinterkledd mann under trærne.

Han står med en neve i hver jakkelomme, og med føttene godt plantet i rimfrosset gress. Det er knakende kaldt. Høstnatt med myriader av stjerner, og skarp lukt av vekster i forråtnelse. Over ham leker vinden i tretoppene, får dødt løv til å falle ned mellom grenene. Mørke, fallende flak, ristet ut av en enda mørkere natt. En sekk uten bunn.

Tankene gjør uvante sprang i slike netter . . . Mest av alt tenker han på Mennesket. På Mennesket i runddansen mellom håp og fornedrelse, visjoner og bitter virkelighet. Den sirkelen som aldri kan brytes.

Stjernene tindrer og mennesket er ukuelig. Slukkes et lys på himmelen, tennes et nytt et annet sted.

I natt vil han helst leve i troen på menneskets uslitelige trass!

I vest, ved enden av en slak skråning, innhyllet av storvokste trær, tegner et steinhus seg i silhuett mot himmelen. Mørkere enn natten er det huset. Med sine tre etasjer virker det overveldende i de landlige omgivelsene. Alle de smårutede vinduene ligger mørke.

8

Alle unntatt ett. I lyset fra en enslig pære i første etasje kan han skimte begynnelsen på en gang eller en korridor. Gulmalte vegger. Grå linoleum. Et brannslukningsapparat. Det smårutede vinduet byr på et gløtt inn i en fortid han hadde håpet å få glemme.

Men minnet lar seg ikke slette.

Huset blir en bauta, et minnesmerke over likegyldighet, tankeløshet. Her er så stille nå. Dødt og stille.

Hvorfor vendte han tilbake? Kanskje håpet han at alt bare var en vond drøm, at jordene lå øde, uten bebyggelse helt opp mot åsene bak ham. Men alt står som dengang. Det var ingen drøm, men et stykke Norge i begynnelsen av 1970-årene.

Og ingen, ingen fant det bryet verd å reagere.

Som en forbryter har han vendt tilbake til åstedet, men uten frykt for pågripelse og straff. For den legale misgjerning kreves ingen annen straff enn den pine ettertanken gir.

Her kan man ganske trygt gråte høyt, og vite at ingen lytter.

I

Onkel Noah og barkskuta Cutty Ark Alle familier har sine skjulte skjær i sjøen. Konflikter og spenninger som ingen orker eller ønsker å dra frem i dagen. Undervannsskjær man manøvrerer utenom på respektfull avstand. I familien Wiegert het et av disse skjærene onkel Benjamin.

Da Andreas var liten, forbandt han alltid onkel Benjamin med sommeren. Og det var ikke så merkelig, for det var i sommerferien at onkel Benjamin kom på besøk. Ellers viste han seg aldri. Hvis gutten spurte foreldrene hvorfor onkelen ikke kunne komme på besøk oftere, for eksempel i julen, var svaret at onkel Benjamin var så «fryktelig opptatt».

Men hver eneste syvende juli kom han med toget fra Drammen. Sammen med far som hadde dratt avgårde kvelden før for å møte ham. Andreas syntes at det var rart at faren dro for å hente onkel Benjamin, mens han selv, brødrene og moren bare skulle møte frem på stasjonen når toget kom. Men det var ikke lov å stille for mange spørsmål om onkelen. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de usynlige grensene som ikke må forseres.

Andreas bet mye nysgjerrighet i seg når det gjaldt onkel Benjamin. Egentlig kostet det ham ikke så mye, for det viktigste var at onkelen kom. Onkel Benjamin 13

betydde startskuddet for sommeren. Da først var det tid for strandturer med saft, brødskiver med ost og sand, våte badebukser og badeballer som forsvant rett til havs første dagen.

For når onkel Benjamin var på plass, dro hele familien på hytta. Og der ble de i tre hele fellesferieuker, enten det var sol eller regn. Hvert eneste år dro de til hytta ute mellom svabergene, og alltid på den samme magiske datoen. Syvende juli.

Dagen begynte med at toget kom glidende inn på stasjonen, med far og onkel Benjamin som hang ut av togvinduet og vinket. Så steg de av morgentoget med kofferter og esker og pikk-pakk. Hvert eneste år gjentok det seg. Det var en tradisjon så ubrytelig at det var utenkelig at denne dagen kunne startes på noen annen måte, et annet sted. Inntil det året da Andreas fylte syv år, og det ikke ble noen sommer i det hele tatt fordi onkel Benjamin var borte for bestandig.

Det var da onkel Benjamin ble til et skjær som alltid siden lå like under vannskorpen.

Minnene fra somrene i den lille rødmalte hytta ved havet. Hadde han noensinne fått et vepsestikk i feriene? Badevannet var alltid varmt, og de gangene det hadde høljet ned, syntes Andreas å huske at regnet hadde vært varmt som hans egen kropp, og bare en kjærkommen avveksling fra endeløse rekker av soldager. De tre ukene på hytta var det paradiset han hadde sett for sitt indre øye når søndagsskolelæreren snakket om landet bak de himmelske portene. «Evig liv» – det betydde evig ferie. På hytta mellom svabergene. Og midt i dette paradiset sto onkel Benjamin.

Han var en del av det, like viktig som solen og det salte vannet.

14

Benjamin var morens eneste bror. Han var en høy og hengslet mann som gikk med utrolig lange skritt, og som nesten aldri sa et ord til noen. Han hadde et svakt smil som sjelden slapp tak i leppene hans, og to nesten sorte øyne som ofte virket fjerne. På hodet hadde han ikke et hårstrå, men moren hadde en gang for lenge siden gitt ham en solhatt, og den gikk og sov han med. Hatten var lyseblå og hadde et reklamemerke for en motorsag på pullen. Benjamin satte den på hodet så snart den ble funnet frem etter den årlige innflyttingen, og han tok den ikke av seg før far sa at nå skal vi låse hytta for denne gang.

Hvert år hadde musene tatt sin del av det som ble liggende igjen, og hatten til onkel Benjamin sto høyt på menyen. De siste to årene var den bremløs.

– Det gjør ingenting, sa onkel Benjamin. – La meg få hatten min! Og da hadde han brukt opp ordkvoten sin for den dagen.

Sommeren da Andreas fylte fem år, ble en jubelsommer for feriefolket. Solen bakte fra en blå himmel, og varmerekordene fra tidligere år falt som gamle rundetider. Bøndene rev seg i håret og ba Gud om regn.

Andreas løp naken omkring, selv om han så smått begynte å føle seg for gammel til det. Hver dag toget familien avgårde til stranden med det samme frokosten var unnagjort. De marsjerte i gåsegang gjennom den forblåste skogen, til sin egen «hemmelige strand», – et smalt sandbelte som lå inneklemt mellom to odder. Der hadde det dannet seg den reneste lagune, med krystallklart vann som glitret og kruste seg over sandbunnen. Det var familiens faste tilholdssted.

Først i karavanen gikk faren med en latterlig stor 15

kortbukse og et par fiskebollehvite ben som aldri ble brune – bare røde og hovne – føttene stukket ned i et par sorte, spisse kontorsko. Han bar bademadrassene og det storrutede pleddet som tjente som bord og omkledningstelt. Så fulgte de to storebrødrene til Andreas, Kurt og Jakob, med hver sin badebukse og med fiskestenger som var glemt med det samme de fikk øye på den varme sanden. Og så moren, med nistekurven med svett ost og smeltet smør, lunken «Sapp» og en lang pils til far og onkel. Andreas og onkel Benjamin dannet baktroppen. Faren sang høyt og falskt at han kom fra Alabama med en banjo på kneet, brødrene snakket i munnen på hverandre om hvalfisker og spennende dykkereventyr på en meter vann, og moren bråkte mest av alle når hun skulle forsøke å dempe dem.

Onkel Benjamin og Andreas gikk bakerst, og fordi onkelen nesten aldri åpnet munnen, syntes Andreas at han like godt kunne tie stille han også. Dessuten forsto han nesten bestandig hva onkelen mente, selv om det ikke ble brukt så mange ord. Han var så flink til å lage grimaser, onkel Benjamin. Du kunne lese i ansiktet hans om det var nok salt i maten. Onkelen sa nesten aldri et ord til foreldrene. Han svarte som oftest når noen snakket til ham, men bare med enstavelsesord. I lange perioder, ofte flere dager i strekk, kunne han være taus som graven, og da var dette underlige «sløret» i blikket hans tydeligere enn ellers. Da pleide moren å si at ingen skulle plage onkel Benjamin med snakk.

– Kan dere ikke se at onkel Benjamin sitter og tenker? sa hun.

Og så lot alle ham sitte i fred.

16

Ganske tidlig forsto Andreas at onkelen ikke var slik som de andre voksne menneskene han kjente.

Det var ikke bare det at han snakket så lite. Han oppførte seg annerledes, kom aldri med formaninger, kløp aldri små gutter i øreflippene. Av og til var det en våt flekk tilbake på stolen når han reiste seg fra middagsbordet. Da kremtet far, ble rød i toppen, og sa ja, ja. Men det var sjelden.

Det hendte også at han ga fra seg rare lyder, nesten som en ku som rautet, men det var enda sjeldnere, og da kom moren alltid frem med brune drops som så veldig gode ut, men som bare var for onkler.

Andreas undret seg, men stilte få spørsmål. Onkel Benjamin måtte være verdens snilleste menneske, og han hadde alltid så god tid.

Selv om faren i hver eneste ferie sa at han skulle slappe av, var det alltid et eller annet som sto på programmet. En takrenne som var tett, et ekstra strøk maling. Når de alle var på stranden om dagen, var han mest opptatt med å instruere de to eldste sønnene i stup og dykking. De var gamle nok til å bli med ham på dypere vann. Andreas var minstemann og kunne ikke svømme, og kom ofte i annen rekke.

Men onkel Benjamin hadde masser av tid. Det virket som om han hadde mer lyst til å pusle i strandkanten med Andreas enn å delta i de store bragdene som utspant seg lenger ute.

Dette året hadde onkelen med seg en liten rød foldekniv. Han bar den i en snor rundt halsen, og akkurat som den utslitte sommerhatten, tok han foldekniven med seg i sengen om kvelden. Han lånte den ikke bort til noen, og kalte den bare «gaven».

På stranden lette han og Andreas mellom steinene 17

etter barkbiter. De som var store nok, spikket onkelen små båter av. Han utstyrte dem med kvistmaster og matpapirseil, ispinneror og kjøl av to-toms spiker.

De seilte som fullriggere. Andreas var henrykt. Han hadde eid mange båter, men ingen kunne måle seg med de som onkel Benjamin spikket av bark. Onkelen brukte mye tid på dem, men var ikke så nøye med utseendet. For ham var seilføringen viktigst. Om og om igjen prøvde han skrogene på vannet, tok dem opp igjen, bare for å skjære av en fin, liten krøllet flis. Balansen var avgjørende.

Andreas var som en reder som med lengsel og forventning så båten sin ta form mellom hendene på dyktige håndverkere. Da onkel Benjamin omsider var ferdig med skroget og begynte å bore mastehull, trippet gutten av forventning. Og da de sammen vasset ut fra stranden og sto rakrygget og ventet på gunstig vind, var han full av spenning som steg til jubel da barkbåten skjøt fart i en plutselig vindrose. Da lo begge to høyt og stampet i vannet så spruten sto. I noen korte sekunder var de forent i en tilstand som opphevet alle barrierer. To barn baste rundt i det lunkne vannet og ropte og skrek.

De samlet aldri opp barkbåtene når de dro hjemover til hytta. Båtene skulle få seile sin egen sjø.

Enkelte ganger klatret onkelen og han opp på den høyeste knausen, der faren og brødrene stupte, for å følge en barkbåt med øynene. Langt der ute vippet skipet opp og ned på bølgene. Det ble drevet frem av mild sommervind som fikk seilene av mellomlagspapir til å blafre. Noen ganger var det røde syltetøyflekker eller skjolder av smeltet smør på dem. Som flagget til verdens minste rederi.

18

Denne spesielle sommeren, denne helt uvanlige søndagen! Alt tidlig på morgenen ble Andreas klar over at ikke alt var som det pleide. Familien hadde satt seg til frokostbordet som vanlig, eggene ble halshugget og brødkurven sendt rundt. Som vanlig. Men onkel Benjamin virket kvikkere, mer våken. Det sedvanlige, litt triste smilet hang ennå ved leppene hans, men blikket var klarere, nesten renset. Andreas så at foreldrene også la merke til det. De vekslet blikk over bordet: – Legg merke til Benjamin nå, sa blikkene.

– Han er forandret.

Plutselig begynte onkel Benjamin å snakke: – Kan jeg få litt mer kaffe, sa han. – Den smakte så godt i dag. Kaffen.

Et øyeblikk satt alle som forstenet. Så kremtet far, og mor sa med høy og klar stemme at det kunne han selvfølgelig få. Kaffe var det nok av! Så skjenket hun i koppen til onkel Benjamin, og ga seg ikke før det rant over. Utover den duken hun hadde brodert på halve vinteren: – Det gjør ingenting, sa hun.

– Den gamle filla hadde jeg tenkt å bruke til pusseklut likevel!

Rett etterpå reiste hun seg og lukket seg inne på utedoen i skogkanten. Far snakket høyt og støyende om pent vær og blå himmel, men alle rundt bordet kunne høre at mor gråt. Og selv Andreas, som var minst, forsto at hun ikke gråt over spilt kaffe.

Men onkel Benjamin bare smilte, og slurpet i seg av den overfylte kaffekoppen.

Det var denne dagen onkel Benjamin ble omdøpt til onkel Noah. Andreas døpte ham i sitt stille sinn, på to fot saltvann. Og Noah protesterte aldri. At dåps19

barnet ikke fikk en dråpe vann på hodet, gjorde ikke seremonien mindre hellig for Andreas. Onkelen var jo blank som en biljardkule, og Andreas hadde forstått at en som døpes skal bli våt i håret. Derfor skvettet han vann oppover lårene og magen til Benjamin. Der så han nemlig ut som en gjenfødt Esau.

Denne noe underlige dåpsseremonien skjedde etterat de hadde funnet et uvanlig stort barkstykke, og etterat onkelen hadde fortalt et langt eventyr som etset seg inn i et fem år gammelt guttesinn.

Barkbiten lå på stranden. Den hadde blitt ført inn av tidevannet kvelden i forveien. Og den var stor!

Større enn noen barkbit Andreas hadde sett. Den var over tredve centimeter lang, tykk, hadde hverken sprekker eller kvister. Andreas kastet seg over den med et frydefullt hyl.

I hendene til onkel Benjamin ble den til en vakker skute. Det var plass til tre master på den, mellomlagspapiret i matpakken strakk ikke til da den skulle rigges til. Mens onkelen spikket, tok skuta form, og han snakket. Hele tiden. Han fortalte et eventyr fra en helt ny verden.

I seg selv var det et eventyr at onkel Benjamin snakket. Det var eventyret om mannen som fant ordene, etter et liv i taushet.

Eventyret han fortalte var det vakreste Andreas hadde hørt. Det var historien om den eldgamle Noah og seilskuta hans, Cutty Ark. Det var en gang en gammel, gammel mann, med langt hår og langt skjegg. Han bodde ved stranden der det store havet begynner. Der hadde han og fami20

lien hans bodd så lenge noen kunne huske. Noah var gift med Thi-ril og hadde tre sønner. Det er så lenge siden at ingen som lever nå kan huske det. Derfor har det blitt til et eventyr, så vi skal huske det likevel.

Noah og familien hans dyrket jorda. De var flinke bønder som slet hardt fra morgen til kveld. De var glade i jorda og i vekstene de hadde plantet der, og snakket til plantene akkurat som de snakket til hverandre. Og selv om plantene ikke svarte dem, syntes Noah og sønnene at de kunne høre dem nynne fornøyd om kvelden etter at de var blitt vannet og stelt.

Om det er sant vet ingen nå, men mange sa at der Noah stakk en finger i jorda, der spirte en plante ved neste fullmåne. Maken til hagen og jordene til Noah hadde ingen sett. Den bugnet nesten over av grønnsaker og frukt. Landet ble så grønt og frodig at det gikk gjetord om det over hele verden.

Men en høst kom en forferdelig storm med lyn og torden og regn. Havet raste og kastet store bølger inn over land, trær og blomster måtte klore seg fast til jorda for ikke å bli blåst bort av den sterke vinden. Folk torte ikke å gå ut, for en så kraftig storm kunne ingen huske å ha opplevd. Uværet varte og rakk, og tordenskrallene var så voldsomme at noen farlige troll som lå og sov i fjellene langt borte våknet. De hadde ligget i hulene sine og snorket i tusen år. Hadde ikke tordenskrallene vekket dem, hadde de sovet i tusen år til.

Da trollene våknet av stormen, syntes de at de hadde fått altfor lite søvn. De var så morgengretne og så sultne at de nesten kunne spise gråstein.

Da var det at et av trollene husket en historie han 21

hadde hørt en gang om det grønne landet ved bredden av det store havet. Da de andre trollene fikk høre om landet som bugnet av epler og kål og korn og honning, ble de enda mer sultne, og de bestemte seg for å dra på røvertokt.

Den dagen falt det en forbannelse over Noahs land.

Trollene kom tilbake for å plyndre og stjele. Hver eneste høst trampet de ned de unge plantene, og rev med seg det meste av avlingene. Ikke før hadde plantene fått vokse seg store og sterke og begynt å bære frukt, så var trollene der med de umettelige magene sine.

En dag satte Noah seg ned i skyggen under det store tuntreet, en stor alm. Mens han satt der, sovnet han. Og mens han sov, hadde han en merkelig drøm. I drømmen satt han også under almen, og treet snakket til ham.

– Hør på meg, sa almen, – så skal jeg gi deg et godt råd. For jeg kan se du er en gammel mann som har slitt hardt, og at du ikke er blitt belønnet for strevet ditt. I morgen ved soloppgang skal du bryne øksen og hugge meg ned. Og så skal du bygge en båt som kan frakte deg og de som følger deg over havet. Båten skal du bygge av alm fra skogen din, og av meg skal du hugge kjøl og ror. Du skal ta med deg alle som vil være med, og du skal laste båten med frø fra alle plantene i hele landet. Ikke en eneste plante skal du la tilbake uten å ha bedt den om frø først.

– Men . . . men hvor skal jeg seile? sa Noah.

– Du skal seile til en annen verden, sa almen. – For fra nå av skal dette landet tilhøre risene. Gå nå, og gjør som jeg har sagt!

Da han våknet undret Noah seg over drømmen.

22