
Det er en grå regnværsdag, og Snefrid sitter ved i vinduet og ser ut i hagen.
«Nå får selleriplantene mine masse vann,» sier hun til Nissen i godstolen.
Nissen ser på tv og følger ikke med på hva Snefrid sier.
Han bare grynter til svar.
Men hva er det for en lyd? Snefrid lytter. Det høres ut som om noen gråter i kjelleren.
I kjelleren sitter Spøkelset i en stor dam av tårer. Han er så våt at Snefrid må vri ham opp.
«Men kjære deg, hva er det som er så trist?»
«Alle sier at jeg er morsom og søt,» gråter Spøkelset.
«Jeg vil ikke være morsom og søt. Jeg vil være skummel.»
«Jeg syns du er kjempeskummel, jeg,» trøster Snefrid og gir ham en klem. «Du er slett ikke morsom og søt.»
«Det er bare noe du sier for å være grei,» snufser Spøkelset.
Stakkars Spøkelset, tenker Snefrid. Jeg må finne på noe lurt.