Underveis
Inge Eidsvåg
Underveis Vandringer i et landskap mellom tro og tvil
© CAPPELEN DAMM AS 2015 Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. ISBN 978-82-02-49279-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Bente Bergan Omslagsbilde: Vegard Stalsberg: Havfolket (tresnitt) Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Lite vet mennesket. Runeinnskrift på en trespade fra Oseberg-graven, 834 e. Kr. Det er bara de grovt okunniga som tror att de vet något om människohjärtat. Vi andra säger: vi vet inte. Inte säkert. Går och lyssnar så länge vi lever. Pär Lagerkvist: Fra Antecknat.Ur efterlämnade dagböcker och antekningar (1977)
Innhold
Vi vet så lite. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
I. Den smale vei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13
II. Landskapet åpner seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27
III. En tidsreise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
42
IV. Kristendommen blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
72
V. Kampen om lyset. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
97
VI. Nyateismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 VII. Et forsøk på oppmåling av fast grunn. . . . . . . . 143 VIII. Gjester i hverandres sinn . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 IX. Menneske først!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179
X. To diktere og to svar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 XI. Min tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 XII. I mangel av konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283
Vi vet så lite
Hvis noen for 60 år siden hadde spurt om mitt livssyn og min tro, ville svaret ha vært enkelt. Jeg trodde at Gud var i himmelen og at han var allmektig og god; at Jesus var født av jomfru Maria, at han ble korsfestet og for opp til himmelen den tredje dag – og en dag skal komme igjen for å dømme oss alle. Hvis jeg skikket meg vel, ville jeg komme til himmelen. Helvete var for de slemme, for Hitler og Stalin og alle dem som ikke trodde på Gud. Vår gud. Hva tror jeg på i dag? Hva er mitt livssyn, og hvilken vei har jeg gått fra barnetroens forestillingsverden til der jeg nå er? Det er dette jeg har prøvd å skrive om, så ærlig jeg kan. Bakteppet er kristendommen og den kristne tradisjon, da det er den kulturen jeg er vokst opp i og kjenner. Denne boka er verken et anklageskrift eller et forsvarsskrift. Den er ikke skrevet for å bevise eller motbevise noe, og jeg har ingen tidløse sannheter å bringe til torgs. Min hensikt har vært å lete etter sammenhenger, stille noen spørsmål, rydde opp i tankefloker, forklare meg. Men aller viktigst har det vært å skape et rom for undring. For vi vet så lite, og det meste av det vi tror vi vet, er foreløpig. Jeg har aldri noen gang følt meg så klok, 9
som da jeg var gymnasiast. Da hadde jeg gjennomskuet livet og menneskene, og jeg hadde sterke meninger om det meste. Jeg skjønte ikke hvorfor vår tysklærer innimellom så på oss, fuktet leppene på sin karakteristiske måte og sa: «Wenige wissen wie viel man wissen muss, um zu wissen wie wenig man weiss.» (Få vet hvor mye man må vite, for å vite hvor lite man vet.) Senere har livet lært meg at bredpennet skråsikkerhet er lite egnet, hvis en vil nærme seg de store gåtene. Det betyr ikke at vi slutter å søke etter svar, men at vi åpent innrømmer hvor foreløpige både vi og svarene er. Vi er som ørreten, som i korte øyeblikk spretter over vannflaten og i glimt får en anelse om hvordan verden er. Når vi skreller vekk jomfrufødselen og oppstandelsen, hinduenes sjelevandring og muslimenes paradishage, der «storøyde jomfruer venter med blyge blikk»1 – hva blir igjen av verdier i religionene? Ta jula, for eksempel. Den er en kristen høytid, der legenden om Jesu fødsel er selve grunnfortellingen. Men jula er også en midtvintersfest, en feiring av solsnu, en markering av gamle tradisjoner. Selv om jeg ikke bekjenner meg til de kristne dogmene, gleder jeg meg til julefeiringen. Til samværet med familie og venner; til å lytte til Bachs juleoratorium i Lillehammer kirke og kjenne meg løftet av en lengsel uten ord; til å høre juleevangeliet og la meg berøre av skjønnheten og dybden i den vakre fortellingen; til å lytte til Sølvguttene, når de synger jula inn; til å kjenne følelsen av høytid. Er dette vag religiøsitet eller sekulær åndelighet? Har jeg rett til å ta del i slike opplevelser uten å ha korsets stempel på inngangsbilletten? Og enda viktigere: Hva er det innerste i de drømmer og lengsler som mennesker til alle tider 10
har kalt religiøse? Hva gir livet mening, hvis tråden oppover brister? Jeg håper at mine refleksjoner kan være av interesse også for andre som befinner seg underveis, og som undres på om det er noe blivende sted. Lillehammer, den 28. april 2015
I. Den smale vei Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten, da går det så bra på veien til himmelens land. Søndagsskolesang fra 1870-årene, ukjent forfatter
Teologen i trappa Fra jeg var syv–åtte år og noen år framover var jeg fast bestemt på å bli prest når jeg ble stor. Hver søndag formiddag, før søndagsprekenen på radioen, tørrtrente jeg hos bestemor i Gammelstua. Med Bibel og salmebok under armen og iført pappas vinterfrakk, bega jeg meg ned til min lille menighet. Den bratte loftstrappa tjente som prekestol. Der sto jeg i fullt ornat med dagens tekst foran meg, mens menigheten (det vil si bestemor) satt på torvkassen ved ovnen. Hun ymtet nok innimellom frampå om at dette var tullskap. «Vanvittighetens mulm og mørke, stor på jorderiket er», kunne hun utbryte når jeg var i ferd med å ese over av teologiske fakter. Men jeg tror også hun syntes det var spennende å høre hva den unge kapellanen hadde på hjertet. Og jeg prekte – om synd og fordervelse, frelse og for13
tapelse, død og oppstandelse. Jeg leste Skriftens ord med innlevelse og inderlighet, forkynte og formante, sang og lyste velsignelsen. Hvis det var en hustrig gråværsdag og jeg kjente at menigheten trengte litt ekstra piff, leste jeg fra Johannes’ åpenbaring om da den femte engel blåste i sin basun og avgrunnens brønn åpnet seg. Opp av brønnen steg røyk som fra en stor ovn, og ut av røyken kom det gresshopper, som ble gitt samme makt som skorpionene. De måtte ikke skade gresset på jorden eller noe annet grønt, «men bare de menneskene som ikke hadde Guds segl på pannen». De skulle ikke drepes, men pines i fem måneder. Pinen var som «når et menneske blir stukket av en skorpion». Og menneskene skulle «søke døden, men ikke finne den».1 Bestemor likte aldri å høre dette. Hun grøsset og ba meg lese noe annet. En gang forlangte hun å få se svart på hvitt at det virkelig var så ille, hun stolte nok ikke helt på teologen i trappestolen. Målet på en vellykket preken var en liten tåre i bestemors øyekrok. Da visste jeg at ordene ikke hadde falt på steingrunn, og at min gjerning ikke ble øvd forgjeves. Hvis denne virkningen uteble, tydde jeg alltid til fortellingen om den fortapte sønn. Det var en sikker vinner, uimotståelig for selv det mest forherdete hjerte. Kanskje ble virkningen ekstra sterk, fordi bestemor fryktet at den unge teologen i trappa selv en dag kunne bli borte og trengte å bli funnet igjen.
14
«Just nu drager Jesus forbi» Miljøet jeg vokste opp i var preget av bedehus og indremisjon. Med jevne mellomrom gikk sterke vekkelser over bygda. Jeg var med på bønnemøter i nabogårdene og samlinger på bedehuset. Jeg husker den gode atmosfæren etter møtene, når emissærens stemme forstummet og sangen stilnet, når kaffen og vaflene kom på bordet og vi igjen kunne vende blikket mot det timelige. Da kjente jeg fellesskapet som en lun vegg omkring oss, og den syndige verden var langt borte. Men jeg husker også angsten for fortapelsen, det skremmende ved omvendelsens sukk og gråt, fortvilelsen over selv å være en synder i tanker, ord og gjerninger. Jeg var vekselvis fascinert og skremt, grepet og frastøtt av det jeg opplevde. Ett vekkelsesmøte gjorde et spesielt inntrykk. Jeg var 12 år, det var en mørk novemberkveld og samling hos Jonny og Sigurd på nabogården. Med bleksottige lommelykter kom vi ruggende som vandrelys langs sølete gårdsveier, små klumper av mennesker som hadde gjort seg ferdig med fjøsstellet ekstra tidlig den kvelden. Vi hengte av oss ytterklærne i gangen, hilste på hverandre og snakket lavmælt. Den vesle stua ble fylt av en forlegen høytidsstemning, som om vi var der for aller første gang. Alle hadde steget ut av hverdagen og inn i et rom der Guds ånd og kraft snart skulle virke. Emissæren hadde ord på seg for å være en makeløs predikant. Han hadde mørk dress og hvit skjorte, briller med svart innfatning og Bibel med gullskrift på permen. På en stol ved siden av lå en slitt Hagstrøm-gitar, en himmelsk 15
harpe som etter hvert skulle klinge med toner fra en overjordisk virkelighet. Det ble et vekkelsesmøte som ennå sitter i kroppen. Jeg husker sangen som løftet oss på en bølge av dragende toner, den hevet og senket oss, som var vi om bord på et skip på vei til det lovede land. Just nu drager Jesus forbi, just nu drager Jesus forbi. Skjønt ond er din vei, Han ser etter deg. Just nu drager Jesus forbi. Var det meg han så etter? Kanskje var dette min mulighet til å komme gjennom og bli frelst? Varmen strålte gjennom kroppen, blodet banket og brøt i årene. Alt ble fremmed og rart. Snart stemte emissæren i neste sang. Kast deg i Frelserens armer, legg deg til ro ved hans bryst. Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst. Jeg lukker øynene og ser ennå for meg den lille flokken av trauste naboer, nå med en merkelig glød i blikket, som i en rus. Og midt blant dem: min egen mor, hun også fremmed nå. Jeg ser bøyde hoder over foldete hender, hører den blødende sangen og de forpinte sukkene, takk Jesus, takk! Og inne i det magnetiske feltet: emissæren, en søyle av lys. Han skrur de inntrengende formaningene inn i oss, mens de hvite hendene modellerer budskapet, sanselig og sterkt. 16
Han dasker oss rundt ørene med bibelske ord, det er som om han tørrtrener for en dag å rundsnakke Vårherre. Så griper han igjen gitaren, holder den forsiktig som om den er knuselig, legger den tynne snora rundt halsen, slår et par akkorder. Nå stemmer han i sangen om løftene som ikke kan svikte. Dette er alvor, og i refrenget synger vi alle med. Himmel og jord skal brenne, høyder og berg forsvinne, men den som tror skal finne: Løftene rokkes ei! Hele stua er fylt av dirrende syndenød. Det er som om himmel og jord allerede brenner, og løftene kan bare innfris til den som tror. En etter en tar han oss nå for seg: «Hvordan har du det med din Gud? Er du frelst og forløst? Vil du ta imot Jesus i kveld?» Jeg hadde krøpet opp i hjørnet av sofaen og håpet i det lengste å kunne vente med det viktige valget. Da sto med ett den tunge skikkelsen foran meg, med den åpne Bibelen i høyre hånd og de sterke brilleglassene dugget av religiøs opphisselse. «Er du frelst, gutt?» Hjertet hamret, det sprengte i tinningene, den tørre tungen vokste og fylte munn og svelg. Var jeg frelst? Jeg fikk ikke fram et ord. Emissæren må ha sett min rådløse fortvilelse, for etter å ha lagt hånden på hodet mitt, gikk han videre til neste synder. Motstridende følelser flommet vilt inne i meg. Forlegenhet og skam over ikke å kunne svare, anger for at jeg hadde latt sjansen gå fra meg, redsel for hva som nå kunne hende. Men dypt inne kjente jeg også en sår ydmykelse jeg ikke 17
hadde språk for. Emissæren hadde grafset i mitt aller innerste, det mykeste og mest sårbare, det som ingen tolvåring vet å verne. Senere i livet har jeg alltid skydd grupper der det uskrevne motto er: «Kom som du er – og bli som oss!»
Gud – hvor er du? Etter slike opplevelser hendte det at jeg vendte meg direkte til Gud for å få bønnesvar. Selvfølgelig trodde jeg på ham, men jeg grep meg stadig oftere i å undres på hvorfor han ikke kunne gi meg et tegn på at han var til. Mine anrop kunne skje spontant, som når jeg plumpet i søledammen og søndagsklærne ble tilskitnet. «Gud, la dette være noe jeg har drømt. Skru tida tilbake til sekundet før jeg falt, så skal jeg være forsiktig og se meg for.» Men ingenting skjedde. Jeg lå der våt og skitten, mens Gud så på. Eller når jeg hadde tråkket over og ankelen var hoven som en stokk. «Gud, la foten min være bra igjen når jeg våkner i morgen tidlig. Da skal jeg svare emissæren neste gang han spør om jeg er frelst.» Men om morgenen var foten like hoven, ja faktisk stivere og vondere enn kvelden før. Gud hadde ikke rørt ved den. Om kvelden etter at jeg hadde lagt meg, ba jeg om at Gud skulle sende en liten stråle av lys gjennom rommet, eller vise et kors på vinduet. Men ingenting skjedde, intet lys og intet kors. Etterpå lå jeg i senga og kjente meg forlatt, sveket på et vis. Jeg hadde bedt så inderlig og håpet så sterkt, men han var taus. Så kom de mørke tankene. Hadde Gud glemt meg? Eller 18
var jeg en så stor synder at han ikke lenger ville ha noe med meg å gjøre? Hvorfor sendte han ikke et eneste lite tegn? Hva med alle dem som vitnet om at de hadde fått bønnesvar og både hadde sett og hørt? Fortjente de så mye bedre enn meg? Jeg ga ikke opp. Jeg holdt muligheten åpen for at Gud verken lot seg lokke eller befale. Han ville selv bestemme når han skulle vise seg, og da ville det bli kraftfullt. Slik var jeg på utkikk etter gudsbevis. Ikke i det dagligdagse og alminnelige, men i noe sjeldent og dramatisk. Jeg hadde vært mørkredd siden jeg var liten, men det ble verre nå. Spesielt på veien fra melkerampen, forbi «Krysset hans Bernhard» og over «Halsen», der fikk jeg det for meg at Gud ville la noe skje. Han var sikkert blitt så lei masingen min at han nok ville ta i så jeg aldri glemte det. Når jeg om vinteren var på vei heimover fra sangøvelse etter skoletid, var jeg livende redd. Jeg tryglet og ba om at Gud ikke måtte vise seg for meg nå, men vente til jeg så utelampa på trappa. Jeg var også redd når jeg var ute på sjøen. At det plutselig skulle blåse opp til storm eller at Stenkløvpynten skulle sprekke og ramle ned og forårsake en flodbølge som ville sluke oss alle. Jeg hadde lest om at slikt kunne skje. Men ingenting hendte. Mitt høyeste ønske var å få se Jesus vandre på sjøen når vi var ute og fisket, langt borte og slik at bare jeg kunne se ham. Han skulle komme mens pappa rodde og satt med ryggen til. Så ville han løfte hånden til hilsen, hemmelig, bare til meg. Og jeg skulle nikke tilbake. Deretter skulle jeg aldri mer tvile. Heller ikke her ble jeg bønnhørt. Var jeg allerede for19
støtt og fordømt? Et syndig lite krek som ikke fant nåde for Menneskesønnens blikk. Barabbas på korset, horen, den spedalske – alle dem hadde han sett og kommet i møte. Men ikke meg. En dag i religionstimen på skolen leste vi fortellingen om da Gud befalte Abraham å ofre sin sønn Isak: «Da de kom til det sted Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin.»2 Fortellingen skaket meg. I siste øyeblikk reddet Gud Abraham fra å bli bøddel og Isak fra å bli offer. Men det var nære på. Jeg så for meg min egen far som «rakte ut hånden og tok kniven». Ville han ha gjort det samme som Abraham, hvis Gud hadde befalt det? Denne fortellingen førte til min første alvorlige disputt med en lærer. Han forklarte at Gud ville prøve Abrahams tro og lydighet. Fordi han besto prøven, slapp han å få sønnens blod på sine hender. Jeg kunne ikke godta dette. Tanken opprørte meg. Jeg skjønte ikke hvorfor Vårherre, som en gang hadde skapt oss med forstand og fri vilje, kunne kreve at vi blindt skulle følge en ordre, uten selv å tenke. Jeg forsto heller ikke Abraham, som i umælende lydighet kunne gjøre seg i stand til å drepe sin egen sønn. Hvordan kunne han være sikker på at det var Gud og ikke Satan som hadde gitt befalingen? Og hvorfor måtte en far være forpliktet til å utføre en så bestialsk ordre? Gud grep inn og reddet Isak i siste øyeblikk. Men sin egen sønn reddet han ikke. Jesus ble spikret til korset mens Gud så på. Ville han ikke eller greide han ikke å komme ham til unnsetning? 20
Jeg følte at jeg ble viklet inn i en spindelvev av farlige tanker og uløselige problemer. Så jeg ikke langt nok? Tenkte jeg ikke dypt nok? Var det jeg som var egenrådig og kranglevoren? Stolte jeg ikke på at Guds veier var uransakelige – og at prestene, som hadde studert disse tekstene i århundrer, skjønte mer enn meg? En annen hendelse filtret seg inn i offerfortellingen og disputten med læreren. Avisene skrev om en rettssak som foregikk i Jerusalem. Bak skuddsikkert glass satt Adolf Eichmann (1906–1962). Han hadde vært leder for den avdelingen i Gestapo som hadde organisert utryddelsen av jødene i det tyskokkuperte Europa. Etter krigen greide han å flykte, og i mange år bodde han i Argentina under falsk navn. I 1960 ble han kidnappet av det israelske etterretningsvesen og ført til Jerusalem. Nå satt han der, med et aldri så lite smil om de stramme munnvikene. En korrekt funksjonær i grå dress, som aldeles ikke så ut som noen massemorder. Jeg slukte alt jeg kom over om denne rettssaken. Det som gjorde sterkest inntrykk var ikke det skuddsikre glassburet, ikke de væpnete vaktene, ikke de myndige dommerne. Det som for alltid har bitt seg fast i bevisstheten er Eichmanns forklaring for retten, hvor han igjen og igjen gjentok at han bare fulgte ordre fra Partiets Fører. Igjen og igjen bedyret han at han hadde vært en vanlig tysk borger, en arbeidsom funksjonær som adlød landets lover. Han anså det ikke som sin oppgave å overprøve lover, som landets myndigheter hadde gitt. Den 8. mai 1945 sprakk illusjonen. Eichmann skrev da i sin dagbok at han «heretter måtte leve uten fører, et vanskelig liv som individ». Han ville ikke lenger motta direkti21
ver fra noen, heller ingen ordre og befalinger, «det ville ikke lenger være noen retningslinjer å følge – det var kort sagt et helt ukjent liv som lå foran meg».3 Eichmann hadde gått inn i Partiet, underkastet seg Føreren og sluttet å tenke selv. Føreren bød, han adlød. Eichmann ble funnet skyldig og dømt. Dommen slo fast, liksom Nürnberg-dommene 15 år tidligere, at ethvert menneske er ansvarlig for sine handlinger uansett hvilken ordre det har mottatt. For det finnes en rett som er høyere enn nasjonens lover, en siste appellinstans om rett og galt: den lille stemmen inni oss, vår egen samvittighet. En naturlov gitt alle mennesker til alle tider, også kalt ærefrykt for livet. Senere har jeg tenkt at den som krever absolutt lydighet, gjør seg selv til noe mer enn et menneske. Den som blindt underkaster seg andres befalinger, gjør seg til noe mindre enn et menneske. Abraham ble reddet i siste øyeblikk. Eichmann løp linen ut. Begge tilhører en slekt hvor noen av de største forbrytelser er begått i lydighetens navn.
Oppvåkningen 15 år gammel reiste jeg heimefra for å begynne på realskolen ved Trondheim Katedralskole. For en fisker- og småbrukersønn fra Hitra, som de første åtte årene verken hadde opplevd elektrisk lys eller innlagt vann, var møtet med byen som å emigrere til et fremmed land. Kulturkollisjon blir et feil uttrykk, for jeg kjente ikke at jeg hadde noe å kollidere med. Jeg var et gudsord fra landet, som ble valset ned av lyder, lukter, bygninger, trikker, utstillingsvinduer, brosteinsgater og fremmede mennesker. Det var 22
som å skulle begynne livet på nytt igjen, lære å gå, snakke, lese. Jeg kom til et land der kodene var annerledes, språket annerledes, klærne annerledes, menneskene annerledes. På skolen fikk jeg nye fag, engelsk, kjemi og gymnastikk i egen gymsal. I friminuttene og etter skoletid diskuterte vi NATO og atomvåpen, men også spørsmålet om Guds eksistens, arvesynden og statskirkeordningen. Alt med et alvor og et engasjement jeg siden aldri kan huske å ha opplevd. Om natta hendte det jeg drømte om dette, men da floket argumentene seg sammen, som et fiskegarn som krabben hadde vanlaget. De andre i klassen snakket i munnen på hverandre, men jeg kom aldri til orde. En dag i 1. gymnasklasse kom jeg over ei bok, som jeg fremdeles har i bokhylla. Jeg husker ikke om jeg kjøpte den eller fikk den av noen. I ettertid ser jeg at den, kanskje mer enn noe annet, bidro til en åndelig oppvåkning. Tittelen var Why I am Not a Christian4, skrevet av den britiske filosofen og matematikeren Bertrand Russell (1872–1970).5 Den var kommet ut første gang i 1957, deretter i flere opplag. Innledningsartikkelen, som ga boka dens tittel, var et foredrag Russell hadde holdt allerede i 1927. Når jeg blar i denne boka i dag, ser jeg at jeg har streket under lange passasjer på hver side og gjort notater i margen, dessuten oversatt en rekke ord fra engelsk til norsk. Det er tydelig at innholdet må ha gjort inntrykk, og slik husker jeg det også. Bertrand Russell satte ord på tanker jeg ennå ikke hadde språk for. Han løftet kristendommen ut av vanetenkningens skyggetilværelse, holdt den opp i lyset og ba meg se. Og jeg stirret storøyd på det han viste meg. Russell åpnet sitt innledende essay med å spørre hva som 23
måtte til for at man kunne kalle seg kristen? Han pekte på to forutsetninger. Man måtte tro på Gud og udødeligheten – og man måtte mene at Jesus var – om ikke guddommelig, så i alle fall den beste og klokeste blant mennesker. Russell aksepterte ingen av disse forutsetningene. Først tok han for seg de ulike gudsbevisene som kirken hadde framført opp gjennom tidene. Det enkleste var argumentet om den første årsak. Alt vi ser her i verden har en årsak. Når man går lenger og lenger bakover i årsakskjeden, kommer man til den første årsak. Denne gir man navnet Gud. Dette argumentet ble punktert da Russell som attenåring leste John Stuart Mills selvbiografi, der Mill blant annet skrev: «Min far lærte meg at spørsmålet ’Hvem skapte meg?’ ikke kan besvares, siden det straks fører til et nytt spørsmål: ’Hvem skapte Gud?’» Dette viser det gale i argumentet om den første årsak, sa Russell. For hvis allting har en årsak, da må også Gud ha en årsak. Deretter gjennomgikk han andre gudsbevis som var blitt framsatt, og han gjendrev alle. Ikke med ironi eller latterliggjøring, men med logiske og stringente argumenter som hamret mot min inntrykksømme forstand. (Russell ble visstnok en gang spurt om hva han ville svare hvis han etter døden møtte Gud, som spurte hvorfor han ikke hadde trodd på ham. «Ikke nok bevis, Gud, ikke nok bevis», var Russells lakoniske svar.) Når det gjaldt Russells oppfatning av Jesus og hans lære, pekte han – overraskende nok – på læresetninger der han var mer enig med Jesus enn det de fleste kristne var. For eksempel ordene i Bergprekenen om at hvis noen slår deg på det ene kinnet, skal du også by fram det andre; og hvis noen tar kappen fra deg, skal du også gi ham skjorten.6 24
Dette var gode moralske leveregler, mente Russell, men hvor mange kristne etterlevde dem? Det samme var Jesu råd til den rike mannen som spurte om hva han skulle gjøre for å arve det evige liv? «Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige», sa Jesus.7 Russell innrømmet at heller ikke han levde opp til disse fordringene, men så var han da heller ikke kristen. (En dårlig unnskyldning, hvis han virkelig mente at dette var en god leveregel.) Den alvorligste moralske bristen hos Jesus var, ifølge Russell, det faktum at han fullt og fast trodde på helvete. I sin store domstale sammenlignet Jesus Menneskesønnen med en gjeter, som skilte sauene fra geitene. Sauene, som sto på hans høyre side, skulle «ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt». Geitene på hans venstre side var forbannet «til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans». – «Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»8 Læren om helvete karakteriserte Russell som «grusomhetens doktrine». Den hadde forårsaket ufattelige lidelser opp gjennom historien, og Jesus måtte «holdes delvis ansvarlig for dette». Derfor satte Russell både Buddha og Sokrates høyere enn Jesus, moralsk sett. Russell innså at det som beveget mennesker til å tro på Gud, ikke var intellektuelle argumenter, men tradisjon og trygghet. Barn lærte religion fra barnsben av, og troen ga trygghet. Gud ble en storebror som passet på og holdt en i hånden. For religion var først og fremst tuftet på frykt, mente Russell. Frykt for det ukjente, frykt for å være alene, frykt for døden. Jeg husker at da jeg stavet meg gjennom disse tekstene, var jeg fylt av en angstfylt oppspilthet. Inne i hodet mitt var 25
to vektskåler. I den ene lå Bertrand Russells argumenter, glassklare og overbevisende. I den andre lå barndommens trygge tro. Var jeg virkelig villig til å avsette Vårherre bare fordi jeg hadde stavet meg gjennom ei bok på engelsk?