Illusjonen av Clive Cussler & Jack Du Brul

Illusjonen

Clive Cussler og Jack Du Brul

Illusjonen Oversatt av Kurt Hanssen

Clive Cussler og Jack Du Brul Originalens tittel: Mirage Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2013 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300 New York, NY 10118 USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-55645-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG

UTENFOR DELAWAREMOLOEN 1. AUGUST 1902 Før ekkoet etter det første dunket på lugardøren hadde dødd hen, var kaptein Charles Urquhart lys våken. Et helt liv på havet hadde gitt ham reflekser som en katt. Da det banket på for andre gang, kjente han av vibrasjonene gjennom madrassen at skipets maskiner var slått av, men vannet som strømmet forbi langs stålskroget fortalte ham at Mohican ennå ikke hadde begynt å sette ned farten. Lys med samme farge som oppvaskvann trengte inn rundt gardinen som var trukket foran det eneste kuøyet i rommet. Siden skipet hadde kurs mot nord og hans lugar lå på styrbord side, anslo Urquhart at klokken nærmet seg ni om kvelden.

Han hadde sovet mindre enn en halv time, etter tjue beinharde timer på vakt mens lasteskipet passerte gjennom halen på en av sesongens første orkaner.

«Kom inn,» ropte han og svingte beina ned fra brisken.

Dekket hadde et gulvteppe som var vevd så tynt at han kjente de kjølige metallplatene som lå under.

Det knirket i lugardøren idet den ble åpnet, lyset fra en gasslanterne laget en kileformet stripe over dørterskelen.

Skipet hadde elektrisk generator, men de få lampene den ga strøm til, var reservert for broen. «Unnskyld at jeg forstyrrer, sir,» sa tredjeoffiseren, en waliser som het Jones.

«Hva er det?» spurte Urquhart mens han ristet av seg de siste restene av søvnen. Ingen vekket kapteinen med mindre det var en nødsituasjon, og han visste at han måtte være forberedt på alt.

5

Mannen nølte et øyeblikk før han sa: «Vi er ikke sikre.

Vi trenger Dem på broen.» Han stoppet igjen. «Sir.» Urquhart kastet av seg sengeklærne. Han stakk føttene ned i et par gummistøvler og slengte en sjuskete slåbrok over skuldrene. En kasjettlue satte prikken over i-en på det latterlige antrekket. «Kom igjen.»

Broen lå ett dekk over lugaren. En rormann sto bak det store eikeroret, blikket hans stirret ikke fram over baugen, som det skulle ha gjort, isteden var det festet på babord dør som førte ut på skipets korte broving. Urquhart fulgte blikket, og selv om ansiktsuttrykket hans ikke forandret seg, begynte tankene å svirre.

Omtrent tre kilometer unna klamret et uhyggelig, blått lys seg til horisonten og visket ut de siste strålene fra den synkende solen. Det hadde ikke samme farge som et lyn eller som Sankt Elms ild, noe kapteinen først hadde hatt mistanke om. Blåfargen var dypere, et fargeskjær han aldri hadde sett før.

Og med ett utvidet det seg. Ikke som når tåken stiger opp fra havoverflaten, men som om et gigantisk hjerte slår. Plutselig befant de seg på innsiden av den lysende effekten, og det var som om fargen hadde tekstur. Urquhart kunne liksom føle lyset mot huden, og hårene på armene og den tykke pelsen som dekket brystkassen og ryggen reiste seg og begynte å klø som om tusenvis av insekter kravlet over kroppen.

«Kaptein,» ropte annenstyrmannen engstelig. Han pekte på den store kompasskulen som var montert over vinduene på broen. Inne i den væskefylte slingrebøylen spant kompasset rundt som en snurrebass.

Som enhver god sjømann fulgte kaptein Urquhart rutiner, og når en rutine ble brutt, skulle det noteres i skipsloggen.

Han kikket bort på kronografen, som hang på bakveggen over et kartbord, så han kunne notere ned tidspunktet for dette merkelige fenomenet. Til hans store forferdelse pekte begge viserne rett nedover.

Ikke som om den var halv sju, der den korte timeviseren står halvveis mot romertallet sju, men rett ned.

6

Han gikk bort til den for å sjekke mekanismen, og klarte ved et uhell å rykke løs metallnøkkelen til opptrekkeren.

Nøkkelen falt ned på dørken som om krefter som var sterkere enn tyngdekraften, hadde kastet den i stor fart. Den spratt ikke opp, det var som om den klistret seg til metalldekket. Han bøyde seg for å ta den opp igjen, men klarte ikke engang å få en negl inn mellom nøkkelen og dekket.

Igjen stirret han mot vest, men det koboltblå lyset gjorde at sikten bare var noen titalls meter. Han la merke til at sjøen rundt skipet var så stille at den virket fast, som om overflaten hadde frosset til og blitt glatt som en skøytebane, bortsett fra at den fortsatt var svart som antrasittkull.

Noen av mannskapet nede på hoveddekket fikk øye på Urquharts silhuett i døren til brovingen. Den ene la en hånd rundt munnen og ropte: «Hva er det som skjer, kaptein?»

Stemmen nådde fram til ham som om mannen hadde ropt fra bunnen av en brønn.

Andre menn dukket opp der nede, og Urquhart merket at de var nervøse og engstelige. Han visste at sjøfolk var en overtroisk gjeng. Hver eneste en av dem hadde med seg talismaner av forskjellig sort, drømmefangere i miniatyr, harelabber og lykkeklinkekuler. En gang hadde han tjenestegjort sammen med en fyr som hadde en liten krukke med alkohol i lommen som inneholdt restene av den avkappede lillefingeren hans. Han hevdet at fingeren var lykkebringende fordi han hadde mistet den. Urquhart hadde aldri bedt ham om en grundigere forklaring på hvorfor det var sånn.

For å få tankene deres over på noe annet enn den merkverdige situasjonen, pekte han på noen løse kjettinger som lå slengt vilkårlig på den forreste lasteluken til Mohican.

«Den kjettingen må gjøres ordentlig fast,» sa Urquhart med sin mest kommanderende stemme, «hvis ikke er fanden løs.»

De fire mennene beveget seg bort fra rekken i full fart, ivrige etter å ha noe å gjøre, som skipssjefen hadde hatt 7

mistanke om. Men akkurat som han erfarte med nøkkelen, klarte ikke de muskuløse sjøfolkene å rikke på så mye som et ledd av kjettingen. Den rustne massen med stål kunne vært sveist fast til luken, så godt satt den.

Det hadde akkurat gått opp for Urquhart at skipet hans hadde blitt til en kjempestor magnet da han hørte skriket, et utenomjordisk smertestønn som steg høyere og høyere uten avbrudd.

Ulyden ble ekstra ubehagelig fordi han kjente igjen stemmen, til tross for smertene som forvrengte den, og han visste hva som var i ferd med å skje med mannen.

Maskinsjefen, som var skotsk, hadde lugaren sin litt lenger nede i samme korridor som Urquhart. Han nådde fram til McTaggerts dør og stormet inn bare sekunder etter at han hørte ham skrike.

I lyset fra messingparafinlampen som Urquhart hadde revet fra annenstyrmannen, så han den skjorteløse skotten sitte på sengen med et skrekkslagent uttrykk etset inn i ansiktet. Han klorte seg på brystet, eller mer nøyaktig på det store arret som skar gjennom venstre pektoralmuskel.

Arret var en suvenir etter en trykkjeleeksplosjon for tjue år siden, og McTaggert pleide å skryte av at under arret var en bit legert metall som skipskokken som sydde ham sammen den gangen, ikke hadde klart å fjerne.

«Rull deg rundt, Connor,» ropte Urquhart, men han visste at det var for sent.

Maskinisten utstøtte et nytt skrik, en lyd så skarp og smertefull at Urquhart rykket til. Rødt spytt begynte å boble ut mellom leppene til Connor McTaggert. Blikkene til de to mennene møttes, og en taus hilsen gikk fra den ene til den andre. Farvel.

Spyttstrimen ble til en jevn strøm av fyldig arterieblod idet metallsplinten som satt i brystet hans skar gjennom hjerte og lunger idet den ubønnhørlig ble dratt ned mot dekket av de sterke magnetiske kreftene som var i sving.

Smertene som hadde gjort ansiktet om til en stygg maske, hadde forsvunnet, og den mørkerøde flekken som strakte 8

seg fra haken og ned på brystet, var det eneste beviset på de siste grusomme sekundene hans.

Et øyeblikk senere kom en surklende, sugende lyd, før det metalliske klirret da splinten traff dekket etter å ha beveget seg gjennom McTaggerts kropp.

Urquhart lukket lugardøren før resten av mannskapet fikk se liket. Han gikk tilbake til broen, askegrå i ansiktet og litt skjelven på hendene. Det uhyggelige lyset spredte seg fortsatt over skipet, og mennene på dekk hadde gitt opp forsøket på å gjøre fast kjettingen og stirret engstelig i retning av stedet der lyset først dukket opp.

Havet var fortsatt flatt som glass, og det var ikke så mye som et vindpust i skipets rigg. Røyken fra kjelene som fortsatt ble fyrt opp, skjøt rett opp i luften og ble hengende over Mohican som et mørkt teppe.

Det gikk tjue minutter uten at noe forandret seg, men så, som om en lampe ble slått av, forsvant lyset fullstendig.

I neste øyeblikk var bølgene tilbake på havoverflaten, og røyken begynte å drive bakover idet nordavinden feide over skipet. I vest, der fenomenet først hadde dukket opp, lå det ikke noe annet enn en mørk himmel overstrødd med stjerner. En natt på havet hadde aldri virket mer normal.

Urquhart stilte seg sammen med de gjenværende skipsoffiserene i det innerste hjørnet av styrhuset mens de tok en omvei vestover for å se om et annet skip hadde vært i episenteret for den overjordiske auraen. Han ga dem ordre om å sy Connor McTaggert inn i sengetøyet og senke liket over bord. De var såpass nær havnen i Philadelphia at de kunne holde maskinistens dødsfall skjult, og når de forlot byen igjen, kunne hans fravær bortforklares med at han hadde rømt skipet.

De fant ingen tegn til andre fartøy i området, og etter å ha lett i en time, mente Urquhart at de hadde kastet bort nok tid. Men likevel, da de nådde fram til Phili, planla han å rapportere hendelsen i tilfelle andre skip hadde vært utsatt for den merkelige effekten. McTaggerts død skulle forbli en hemmelighet av den enkle grunn at den ville forsinke dem 9

i flere dager eller uker i påvente av vitneforklaringer og en etterforskning.

Han var ikke tilfreds med den manglende respekten han viste sin venn, men han følte seg sikker på at McTaggert, som var ugift, ville forstå.

Charles Urquhart rapporterte om hendelsen til Kystvakten, som han hadde lovet seg selv, og historien ble plukket opp av lokalavisen. Den døde maskinisten ble ikke nevnt.

Det ble heller ikke nevnt at noen andre skip hadde opplevd samme fenomen. Mohican klarte å halte seg tilbake til Philadelphia. Men et annet skip med en besetning på fem mann hadde forsvunnet sporløst.

1

NORD-SIBIR NÅTID Det var et landskap fra en annen verden. Svarte klipper tårnet opp over de enorme, glitrende snøslettene. Vinder med en fart på hundre og ti kilometer kom hylende ut av stillheten og pisket bortover. Himmelen var av og til så klar at det var som om jorden ikke hadde atmosfære. Andre ganger klynget skyene seg til bakken så bestemt at solen kunne være skjult i ukevis.

Det var et landskap hvor det ikke var meningen at det skulle bo mennesker. Selv de mest hardføre innfødte unngikk dette området og bodde lenger nede ved kysten i knøttsmå landsbyer som de kunne pakke sammen når de jaktet villrein.

Alt dette gjorde det til det ideelle stedet hvor sovjeterne kunne bygge et superfengsel tidlig på 1970-tallet, et fengsel ment for kriminelle av den farligste sorten – de politiske fangene. Bare Gud og noen få byråkrater visste hvor mange sjeler som hadde strøket med bak de dystre betongveggene.

Fengselet var bygd for fem hundre fanger, og fram til det ble stengt i årene etter Sovjetunionens fall, hadde en jevn strøm blitt fraktet inn med lastebil på den isolerte tilkjøringsveien for å erstatte de som bukket under for kulden og frihetsberøvelsen og brutaliteten.

Ingen graver viste hvor mennenes levninger lå, det var bare en grop med aske fra de kremerte likene – en veldig stor grop – som nå lå begravd i permafrosten et kort stykke fra hovedporten.

11

I tjue år sto anlegget tomt og overlatt til det lunefulle været, men selv ikke de beryktede vintrene i Sibir kunne gjøre stort for å slite ned strukturen av sement og stål. Da folk kom tilbake for å gjenåpne fengselet, oppdaget de at det var nøyaktig som det var da det ble stengt, uforanderlig, ugjennomtrengelig og, mest av alt, umulig å rømme fra.

En enslig lastebil lakkert i mattgrønne kamuflasjefarger tråklet seg framover i retning fengselet, som lå i skyggen av et merkelig fjell som så ut som om det var kløvd i to, med en bratt, vertikal vegg mot nord, og Nordishavet fem mil unna. Veien hadde dype hjulspor, fordi deler av den ble til en hengemyr om sommeren, og hvis veiarbeiderne ikke rakk å jevne den ut før telen satte inn, beholdt veien samme struktur som et vaskebrett. Snøfokket hadde lagt seg i fonner der brøytebilene ikke hadde åpnet veibanen bredt nok.

Solen hang lavt i horisonten, kald og fjern. Om noen få uker ville den synke bak kanten på verden for siste gang og ikke dukke opp igjen før neste vår. Temperaturen lå bare et hakk over sytten minus.

Lastebilen nærmet seg det steinklosslignende fortet, de fire vakttårnene reiste seg som minareter. En ytre ring av nettinggjerde med piggtråd omkranset hele den åtte tusen kvadratmeter store bygningen. Et skilderhus sto rett innenfor gjerdet til høyre for innkjøringsveien. Mellom skilderhuset og fengselet sto et pukkelrygget tungtransporthelikopter som var lakkert polarhvitt.

Først da lastebilen stanset, kom en godt innpakket vaktpost vaggende ut av den lille oppvarmede hytten sin. Han visste at lastebilen var ventet, men da han kikket gjennom frontruten, kjente han ikke igjen sjåførene. Han holdt AK74-geværet, den oppdaterte versjonen av Mikhail Kalasjnikovs ærverdige AK-47, innenfor rekkevidde i en stropp som hang fra skulderen.

Han gjorde tegn til at sjåføren skulle komme ut av førerhuset.

Med en resignert skuldertrekning åpnet sjåføren døren, og støvlene hans knaste mot den hardpakkede snøen.

12

«Hvor er Dmitrij?» spurte vaktposten.

«Hvem er Dmitrij?» svarte sjåføren.

Det hadde vært en test. Fangetransportens faste sjåfører het Vasilij og Anton.

Sjåføren fortsatte: «Hvis du mener Anton eller Sasja» – Vasilijs kallenavn – «har Antons kone fått babyen, enda en gutt, og Sasj ligger til sengs med lungebetennelse.»

Vaktposten nikket og følte seg mindre ubekvem over at det hadde kommet fremmede til det hemmelige fengselet. De hørte tydeligvis til i samme skvadron som det faste mannskapet. «Vis meg papirene dine, og be den andre sjåføren om å komme ut med sine.»

En liten stund senere var vaktposten sikker på at mennenes papirer var ekte. Han svingte angrepsriflen lenger bak på ryggen og låste opp porten. Han skjøv porten utover mens piggtrådkveilene klirret illevarslende.

Eksosen strømmet ut i en hvit sky da sjåføren akselererte gjennom porten og under et åpent fallgitter som ga tilgang til den sentrale gårdsplassen der de fire fengselsblokkene var satt opp. Foran dem lå trappen til inngangen, selve døren hadde passet bedre til et bankhvelv enn til et hus. To vaktposter i hvit kamuflasjedrakt ventet ved døren. Lastebilen svingte i en stram bue, før den langsomt begynte å rygge mot mennene. Da den ene av dem mente at den var nær nok, løftet han en hånd. Sjåføren tråkket på bremsene. Det var imot protokollen å la bilen bli stående på tomgang, i tilfelle en fange skulle klare å stjele lastebilen, så han skrudde av tenningen og stakk nøklene i lommen.

En annen nøkkel på et annet knippe åpnet bakdøren. De to vaktpostene hadde løftet AK-geværene mot skulderen da døren åpnet seg med et knirk.

Der inne satt en enslig fange, lenket til gulvet med jern rundt håndledd og ankler. Han hadde på seg blå fangedrakt og en tynn, polstret jakke for å stenge ute litt av polarluften. Ved første øyekast så det ut som om han hadde kortklippet, mørkt hår, men hodet hans var faktisk glattbarbert.

Det var et intrikat design med sammenflettede tatoverin13

ger som fikk det til å se ut som om han hadde hår. Tatoveringene fortsatte rundt halsen og forsvant ned i V-halsen til fangeskjorten. Han var ikke nødvendigvis en storvokst mann, men det var en umenneskelig intensitet i de iskalde, blå øynene som gjorde at han så farlig ut.

«Ok, min venn,» sa sjåføren i en tilgjort hyggelig tone, «du er hjemme.» Tonefallet ble mørkere. «Hvis du lager trøbbel, dør du her og nå.»

Fangen sa ingenting, men villskapen i blikket døde hen som om han hadde skrudd ned en slags innebygd raseriregulator. Han nikket én gang, et tegn på at han ville samarbeide.

Sjåføren gikk inn i lastebilen og låste opp lenken som holdt fangen sikret til gulvet i det vindusløse lasterommet.

Sjåføren rygget ut og fangen subbet etter ham. Fangen rykket til av smerte da han hoppet ned på bakken. Han hadde vært låst i samme stilling de siste seks pinefulle timene.

Overleveringen var ikke fullført før han hadde fått av seg lenkene han hadde på seg, så alle de fire mennene gikk opp trappen og inn i fengselet.

Slaggbetongveggene i mottakshallen var malt i den spygrønne fargen som preget alle sovjetiske institusjoner. Gulvene var av bar betong, og det var tre meter opp til taket.

Rommet var ikke stort varmere enn luften utenfor, men her inne blåste det tross alt ikke. Til høyre for døren var det et bur med sprinkler. Inne i buret sto to andre menn. De var ikke kledd i uniformer, men hadde på seg klær som lignet på det fangen gikk i.

Begge mennene var svære, de målte minst en nittiåtte, hendene var på størrelse med slegger og bicepsene og brystkassene strammet seg under skjortene. I likhet med den nyankomne fangen var også de pyntet med tatoveringer på halsen, men den ene hadde en piggtrådbit tatovert på pannen for å vise at han var dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til benådning.

Den nye fangen ble ledsaget inn i rommet med sprinkler.

Den ene bevæpnede vaktposten ga angrepsriflen sin til en 14

kollega og tok ned et sett med lenker fra en krok over et tomt skrivebord. Sammen med sjåføren gikk de inn i avlukket og lukket sprinkeldøren. Den låste seg automatisk etter dem.

«Det var da en stygg ny type dere kom med,» sa den livstidsdømte fangen. «Vi hadde håpet på noe penere.»

«Du skal være glad for at du får noe i det hele tatt, Marko,» sa fangevokteren til ham. «Og de blir aldri værende pene lenge sånn som du behandler dem.»

Den gigantiske mannen trakk på skuldrene som for å vise at han var enig. «La oss se hvor du har vært, småen. Ta av deg skjorten.»

I det russiske fengselssystemet er tatoveringer som en CV, de forteller andre hvor mange år en mann har sittet inne, hva slags forbrytelser han har begått, hvem han jobbet for på utsiden og all mulig annen informasjon. En kattetatovering betyr at mannen har vært tyv, og hvis han har flere kattedyr tatovert på kroppen, betyr det at han jobbet med en gjeng. Et kors på brystet blir vanligvis påført ufrivillig, og betyr at han er slaven til en eller annen.

Sjåføren kikket bort på vaktposten, som nikket til dette avviket fra de faste prosedyrene og gikk i gang med å låse opp jernene rundt ankler og håndledd. Da fangen var frigjort, sto han stille som en statue, blikket hans forlot aldri Marko, livstidsfangen som sto øverst i fengselshierarkiet og faktisk styrte det på vegne av fangevokterne.

«Ta av deg skjorten, hvis ikke kommer du deg ikke levende ut herfra,» sa Marko.

Hvis det å bli truet på livet for andre gang på like mange minutter skremte fangen, så viste han ingen tegn til det.

Han ble stående ubevegelig og uten å blunke mens det gikk ti sekunder. Og etter en lang overveielse, som om dette var hans egen idé, dro han ned glidelåsen i den tynne jakken og begynte likeglad å kneppe opp skjorten.

Han hadde ingen kors på brystet, selv om nesten hver eneste kvadratcentimeter av huden var dekket av primitive fengselstatoveringer.

15

Marko skjøv seg bort fra veggen og sa: «La oss se hva vi har her.»

Fangen, som het Ivan Karnoff – selv om han hadde hatt mange navn i årenes løp, og siden han hadde mer søreuropeiske enn slaviske trekk, var det utvilsomt et alias – visste hva som fulgte. Han kjente fengselskulturen, forsto hver eneste undertone og nyanse, og de neste sekundene kom til å bestemme hvordan resten av tiden hans her ville bli.

Marko tårnet over Karnoff der han snek seg innpå ham bakfra, og hvitløkstanken som sivet ut fra huden til tross for kulden, var overveldende.

Ivan Karnoff så det for seg i hodet, vurderte vinkler og stillinger, men først og fremst holdt han oppmerksomheten vendt mot Markos nestkommanderende. Da øynene hans utvidet seg ørlite, virvlet Karnoff rundt og grep Markos håndledd et øyeblikk før han nesten rakk å dundre den enorme knyttneven sin inn i Karnoffs nyre med et hammerslag som antagelig ville fått organet til å sprekke. Deretter løftet Karnoffs kne seg mens han tvang Markos arm nedover. De to knoklene, spolebeinet og underarmsbeinet, brakk i sammenstøtet, og de skarpe endene stakk ut gjennom huden da underarmen ble bøyd i to.

Karnoff var i bevegelse før Markos nervesystem rakk å fortelle hjernen om de voldsomme skadene. Han var på den andre siden av rommet med to skritt, og dunket pannen rett i nesen på den andre fangetillitsmannen. Vinkelen var ikke optimal, på grunn av mannens høyde, men nesen brakk likevel.

I et slagsmål oppnår man ett kritisk mål med den taktikken. Uansett motstanderens størrelse eller styrke, blir øynene automatisk fylt med tårer. De neste sekundene var mannen rett og slett blind.

Da hjernen hans endelig reagerte på traumet, fylte Markos smerteskrik rommet.

Karnoff slo løs på nesen til den andre mannen. Høyre, venstre, høyre, og så smalt han en stiv hånd mot halsen hans, ga musklene et sjokk så de klemte seg hardt rundt hals16

arterien. Uten blod koblet mannens hjerne rett og slett ut, og han kollapset.

Total tidsbruk: fire sekunder.

Mer enn nok til at sjåføren og fangevokteren rakk å reagere. Sjåføren hadde tatt et skritt tilbake, mens fangevokteren hadde tatt ett skritt fram med hånden på den svartlakkerte batongen som hang i en ring i utstyrsbeltet.

Vaktposten konsentrerte seg om å få trukket den ut, han visste at så snart han hadde våpenet i hånden, var det han som hadde overtaket.

Det er en tabbe å tro at et våpen gir overtak før man har rukket å ta det i bruk. Han konsentrerte seg om sine egne bevegelser og ikke om hva motstanderen gjorde.

Karnoff fikk hånden på tuppen av batongen rett før den var løs fra ringen den hang i, og han krasjet inn i vaktposten som hadde armen i en klønete posisjon mellom brystkassene deres. Begge mennene var kraftige, og sammenstøtet da de traff veggen på buret var mer enn nok til at kuleleddet øverst på vaktpostens overarmsbein spratt løs fra leddflaten på skulderbladet, og rev av flere muskler og fibre som forbandt armen med skulderen.

Vaktposten utenfor buret hadde hevet riflen mot skulderen og ropte usammenhengende ordrer, men han hadde åndsnærværelse nok til ikke å skyte inn i et så lite rom der bare én av de fem mennene utgjorde en trussel.

Karnoff virvlet rundt mot sjåføren, men da svingte tre og et halvt kilo med stållenker mot hodet hans og han hadde ikke tid nok til å unngå dem.

Slaget fikk ham til å vakle samtidig som blodet sprutet der de skarpe jernene rev opp huden ved tinningene. Sjåføren kastet seg over ham før han kollapset mot gulvet, ikke helt bevisstløs, men heller ikke helt til stede. Med raske, innøvde bevegelser fikk han satt jern på Karnoffs håndledd og ankler.

Karnoff begynte å presse seg opp fra gulvet.

Sjåføren tok et skritt unna og sa med lav stemme: «Lykke til her inne, min venn. Du kommer til å trenge det.»

17

Vaktposten på utsiden husket endelig på alarmen og klikket på en bryter under skrivebordet. I løpet av noen sekunder hadde hornet tilkalt seks andre menn. Nå hadde Karnoff reist seg, men trassen, som hadde gjort ansiktet hans til en maske, var borte nå. Han hadde gjort det han måtte gjøre – sette seg i respekt umiddelbart. Han var ikke en som man bråkte med, men han hadde ikke noe uoppgjort med vokterne, bare med de andre innsatte. Skulderen som ble slått ut av ledd, var bare en uheldig omstendighet.

«Jeg har gjort mitt,» sa han til vokterne, som klødde i fingrene etter å rive ham i småbiter. «Jeg skal ikke gjøre mer motstand, og jeg beklager det med kollegaen deres.»

Den første vaktposten fikk endelig åpnet døren, og til tross for Karnoffs ord og passivitet, kunne ikke mennene styre seg. Karnoff var bare takknemlig for at de brukte knyttnevene og ikke batongene da de kastet seg over ham og begynte å slå. Så sparket en vokter Karnoff i hodet med en støvel med ståltupp, og slagene forsvant fra bevisstheten hans.

Karnoff hadde mistet tidsbegrepet og hadde ingen anelse om hvor lenge det tok før han våknet igjen. Han verket over hele kroppen, noe som fortalte ham at de hadde fortsatt å banke ham opp lenge etter at han ble slått bevisstløs, men det var som forventet. Han kunne ikke forestille seg at barmhjertighet var en del av stillingsbeskrivelsen til en vokter i et supersikkert fengsel i verdens verste ende.

Cellen var knøttliten, bare så vidt stor nok til at han kunne strekke seg helt ut på det iskalde gulvet. De bare veggene var av slaggbetong og døren av solid metall, med en åpning nederst til mat og en annen i øyehøyde til observasjon.

Han var innesperret på isolat.

Perfekt, tenkte han.

Han var fortsatt lenket på hender og føtter, og i forvirringen hadde ikke fangevokterne innsett at han fortsatt hadde på seg transportlenkene som han hadde på seg da han kom.

18

Perfekt, gliste han.

Og i raseriet og ønsket om å straffe fangen hadde ikke fangevokterne gjennomført den vanlige kroppsransakelsen, ellers ville de tatt fra ham det kunstige beinet.

Perfekt. Han visste at han ikke ville få noen problemer.

Juan Cabrillo hadde brutt seg ut av mer enn ett fengsel i løpet av sitt liv, men dette var første gang han hadde brutt seg inn i et fengsel.

Hele poenget med slagsmålet hadde vært å havne på isolat så snart han kom dit. Marko og bøllekompisen hans hadde vært perfekte mål, men om nødvendig ville Cabrillo like lett ha gått løs på fangevokterne. Ingen av de som jobbet her var hederlige borgere som utførte en nødvendig, men deprimerende jobb. De var håndplukkede banditter som egentlig tilhørte den private hæren som var under kommandoen til Pytor Kenin, admiral og kanskje den nest mest korrupte mannen på planeten. Cabrillos plan gikk ut på å unngå fengselets indoktrineringsprosess totalt.

Han tok seg på stedet der han hadde blitt slått med lenkene. Det hadde nesten sluttet å blø. Han kikket ned på brystet. Tatoveringene så ekte ut, selv om de hadde blitt malt på i flere runder på fire timer i løpet av den siste uken om bord på Oregon. Kevin Nixon, en tidligere spesialeffekt-kunstner i Hollywood, hadde malt på det spesielle blekket, og advart ham om at det raskt ville begynne å falme. Det var derfor Cabrillo hadde vært så ivrig etter å komme på isolat så snart han kom til fengselet.

Juan rullet opp buksebeinet og sjekket protesen som var festet rett under kneet. Den var verken den mest realistiske eller den mest funksjonelle i samlingen hans. Denne var spesialbygd til dette oppdraget for at han skulle kunne smugle inn så mye utstyr som mulig. Leggen var en nesten helt perfekt sylinder, bare litt smalere der ankelen skulle være. Hvis en fangevokter hadde satt på fotlenkene, ville han blitt mistenksom med en gang, men sjåføren som kjørte lastebilen sto på Cabrillos lønningsliste for dette oppdraget. På hele turen var det bare han som hadde festet lenkene på Cabril19

los bein, noe de hadde planlagt og koreografert om og om igjen.

Juan kjente på den blodige tinningen og ønsket at de hadde øvd enda litt ekstra på det.

Siden han ikke kjente fengselets rutiner, bestemte han seg for at det var best å vente en stund før han gikk i gang.

Det ville også gi ham litt tid til å komme seg etter julingen han hadde fått. Den første delen av operasjonen, da de kapret lastebilen som fraktet den virkelige Ivan Karnoff, hadde gått uten problemer. De to sjåførene og fangen ble bastet og bundet i et forlatt hus i en nesten glemt havneby som var det nærmeste tettstedet før fengselet.

Når denne operasjonen var over, skulle noen ringe til myndighetene i byen, og da ville Karnoff nok en gang være på vei til den skjebnen som måtte vente ham her.

Den andre delen, å bli smuglet inn i fengselet, hadde gått like lett som forventet. Det var den tredje fasen som fikk Cabrillo til å nøle. Max Hanley, Cabrillos beste venn, nestkommanderende på det 168 meter lange lasteskipet Oregon og grinebiter på heltid, ville kalle det sinnssykt.

Men det var det Juan Cabrillo og hans team gjorde på rutinebasis – de fikk til det utrolige av de rette grunnene.

Og rett pris.

Og selv om dette oppdraget hadde et personlig element for Cabrillo, hevet han seg heller ikke over resten av de tjuefem millionene dollar som de hadde blitt garantert.

I løpet av de neste trettiseks iskalde timene ble Cabrillo kjent med rutinene for fanger som satt på isolat. Det var ikke rare greiene.

Omtrent klokken tolv på dagen, gjettet han, ble åpningen nederst på døren åpnet og et metallbrett med en tynn grøt og en klump svart brød på samme størrelse og med samme konsistens som en håndgranat, skjøvet inn. Han hadde omtrent like lang tid på å spise som fangevokteren brukte på å fôre de andre innsatte på denne avdelingen og tømme toalettbøttene som mennene sendte ut til ham. Skulle man dømme etter lydene til fangevokteren som utførte denne 20

ensformige oppgaven, var det seks andre som satt i isolat.

Ingen av fangene sa noe, noe som fortalte Cabrillo at hvis han prøvde seg, ville det bli represalier.

Han forholdt seg taus, ignorerte maten og ventet. En hårete hånd strakte seg inn etter brettet. Vakten mumlet: «Gjør som du vil. Maten blir ikke bedre,» og så ble åpningen lukket igjen.

Siden Cabrillo nå var sikker på at ingen sjekket mennene her nede mer enn den ene gangen om dagen de fikk mat, satte han i gang. Etter å ha tatt av seg protesen og åpnet lokket som kunne skrues av, plasserte han forsiktig utstyret rundt seg. Først låste han opp lenkene med en nøkkel. Nøkkelen var et duplikat som var laget etter originalen som sjåføren hadde på seg. Det var en lettelse å slippe å klirre rundt som gjenferdet til Jacob Marley. Det kjentes utrolig godt å ta på seg skjorten og jakken som hadde blitt slengt inn i cellen med ham. Det neste han tok ut av beinet var ti–tolv rør fylt med et kittaktig stoff – nøkkelen til hele operasjonen. Hvis det ikke fungerte som lovet, hvis Mark Murphy og Eric Stone, Cabrillos dyktige researchteam, hadde rotet det til, ville dette bli historiens korteste fengselsflukt.

Han spente på seg protesen igjen, tok av lokket på et av rørene og strøk et aldri så tynt lag av gelen på mørtelen mellom to av betongblokkene nærmest gulvet.

Alle mulige slags fryktelige tanker glimtet gjennom Cabrillos hode da gelen ikke reagerte som den hadde gjort da de eksperimenterte med den om bord på Oregon. Men hjernen kan finne på skumle scenarioer i løpet av brøkdelen av et sekund. Den kjemiske reaksjonen var en smule langsommere.

Stone og Murph hadde kommet fram til den kjemiske sammensetningen i mørtelen som ble brukt her ved å lese gjennom tusenvis av sider med frigitte dokumenter i Arkhangelsk, der selskapet som hadde bygd anlegget på 70-tallet holdt til. (Når sant skal sies, hadde et team fra Oregon brutt seg inn i anlegget og scannet dokumentene i løpet av tre netter og matet dem inn i skipets hoved21

computer for oversettelse, og så hadde Eric og Mark satt i gang.)

På under ett minutt hadde det syreholdige kittet brutt mørtelen helt ned. Deretter festet Cabrillo en sonde til røret så han kunne stikke den inn i den smale sprekken han hadde laget, og la på mer gel for å etse bort resten av mørtelen på den andre siden av blokken. Da han var sikker på at den var ferdig, sparket han blokken inn i det trange kryperommet mellom hans cellevegg og fengselets ytre kjellermur. Han stirret inn i mørket og så at den neste hindringen var en prefabrikkert betongkloss som hvilte på en sokkel av sement. Hver seksjon veide sikkert ti tonn eller mer.

Mørtelsyren ville ikke virke på den, men pakken med C-4 plastisk sprengstoff ville takle jobben uten problemer.

2

Cabrillo brukte nesten en time på å utvide hullet etter den ene mursteinen, til en åpning som han kunne krabbe gjennom. I tilfelle det skulle komme en tilfeldig inspeksjon gjennom kikkhullet, stablet han steinblokkene foran hullet i veggen så det var akkurat plass til å presse seg inn bak dem. Med den elendige belysningen i cellen ville det skape en optisk illusjon som viste at veggen var like hel.

Deretter gikk han løs på veggen ved siden av celledøren.

Istedenfor å bruke det syreholdige kittet og ta vekk én og én blokk, valgte han heller å etse bort all mørtelen han kunne nå på et område litt større enn sin egen kropp. Nok en gang var det en forholdsregel i tilfelle en fangevokter eller fengselsdirektøren skulle komme forbi. Han hadde ikke tenkt å sprenge seg gjennom resten av mørtelen før han var klar til å gå videre.

Den nest siste gjenstanden i protesen hans var en knøttliten sender. Når han trykket på knappen og signalet ble sendt til mennene som ventet om bord på skipet, hadde han seks minutter på seg til å finne mannen han hadde kommet for å redde, sprenge C-4-ladningen han allerede hadde plassert og komme seg opp til bakkenivå.

Jurij Borodin hadde bare sittet fengslet her noen uker.

Selv om mannen spiste som en bjørn og drakk som en, vel, som en russer, og trente hvert tredje skuddår, var han likevel i ganske god form til å være femtifem år gammel. Men fangevokterne kunne ha rukket å gjøre mye med ham på de ukene. For alt det Juan visste, kunne han finne en knust og nedbrutt mann i Jurijs celle, eller enda verre, Jurij kunne allerede ha blitt henrettet og asken lagt i haugen utenfor.

23

Uansett hva Cabrillo fant, var deadlinen på seks minutter hogget i stein.

Han gikk løs på den siste resten av mørtel, nå var det ikke lenger noen vei tilbake. Da han var ferdig, gjorde han klar dirkene, det siste trikset han hadde på lager, og sparket seg gjennom sementblokkene. De ramlet i en haug på gulvet, og Juan kastet seg hodestups inn gjennom åpningen.

«Jurij,» hvisket han høyt da han kom seg på beina igjen.

Han befant seg i en lang korridor med minst tjue celledører. I den andre enden kunne han se at gangen svingte nitti grader. Etter å ha studert byggetegningene, visste han at det var en annen dør rett rundt hjørnet, og bak den en trapp som førte opp til fengselets første etasje. Det var som Hannibal Lecters fengselsfløy, bare uten de ekle akrylveggene.

«Hvem er det?» En svak stemme, som han kjente igjen etter mange år med kontakt, svarte ham.

Juan gikk bort til døren der han trodde Jurij ble holdt fanget, og trakk luken foran observasjonssprekken til side.

Cellen var tom.

«Til venstre for deg,» sa Jurij.

Juan trakk den luken til side, og der foran ham var admiral Jurij Borodin, tidligere øverstkommanderende for marinebasen i Vladivostok. Det var på Borodins skipsverft at Oregon hadde blitt ombygd og fått det sofistikerte, integrerte våpensystemet etter at det opprinnelige skipet hadde overlevd seg selv og sto i fare for å bli hogd opp. De revolusjonerende magnetohydrodynamiske motorene hadde blitt installert ved et annet skipsverft som Jurij kontrollerte.

Begge jobbene hadde til sammen kostet nesten hundre millioner dollar, men da Juans tidligere sjef i CIA ga ham klarsignal til å gjøre Oregon om til det hun var i dag, hadde ikke finansieringen vært noe problem.

Borodins vanlige hjelm av bronsefarget hår hang slapt nedover sidene av det åpne ansiktet, og huden hadde en unormal, gulblek farge, men han hadde fortsatt de våkne, mørke øynene til den lure reven som han var. De hadde ikke knekt ham ennå, ikke på langt nær.

24

Han studerte mannen foran seg med et vaktsomt og forvirret blikk, som om han kjente ham igjen, men ikke helt klarte å plassere ham. Men så sprakk ansiktet i et stort glis.

«Formann Juan Cabrillo,» utbrøt han høyt før han dempet stemmen til hvisking igjen. «Hvorfor er jeg ikke overrasket over at du er her, av alle fengsler i alle byer i hele verden?»

«Som en annen beryktet skurk,» sa Cabrillo gravalvorlig.

Borodin stakk hånden ut gjennom observasjonsluken og gned Juan på hodet. «Hva har du gjort med deg selv?»

«Jeg gjorde meg pen, bare for din skyld.» Juan begynte å jobbe med dirkene.

«Hvem sendte deg?»

«Misja.» Kaptein Mikhail Kasporoff hadde lenge vært Borodins assistent og adjutant.

«Gud velsigne den gutten.» Med ett ble han slått av en dyster tanke. «For å redde meg eller drepe meg?»

Juan kikket opp fra låsen, som han nesten hadde fått åpnet. «Har ikke paranoiaen din noen grenser? For å redde deg, din idiot.»

«Ah, han er en god gutt. Og når det gjelder paranoiaen min, herr formann for The Corporation, så er vel ett blikk på mine nåværende omgivelser nok til å overbevise deg om at jeg ikke var paranoid nok. Er det ellers noe nytt, min venn?»

«La oss se. Borgerkrigen i Sudan er i ferd med å trappes ned. Dodgers har fortsatt ingen gode slagmenn. Og jeg tror at halve Kardashian-familien har giftet seg mens den andre halvparten har skilt seg. Åh, og så har du enda en gang klart å erte opp feil mann.»

På sin skruppelløse ferd oppover i den russiske marinen, støttet av høyrevridde politiske medsammensvorne, hadde den uforutsigbare admiral Pytor Kenin etterlatt seg et spor av ødeleggelse i kjølvannet – knuste karrierer og, i ett tilfelle, en rival som døde under mistenkelige forhold. Nå som han var en de yngste admiralene i landets historie, gikk det rykter om at han snart ville prøve seg i politikken under Vladimir Putins beskyttende vinger.

25

Selv om Jurij Borodin var altfor godt posisjonert i generalstaben til å bli sparket uten videre, hadde han blitt en av Kenins fiender, og etter oppdiktede anklager ble han arrestert og sendt til dette fengselet i påvente av en rettssak – som han mest sannsynlig ikke ville overleve lenge nok til å oppleve. Fengselet ble drevet av et selskap som Kenin kontrollerte på vegne av myndighetene i et offentlig-privat samarbeid, ikke ulikt selskapene som sørget for oligarkenes frammarsj i tiden etter kommunismens fall. Det ville være en enkel sak å arrangere dødsfallet hans, og det ville sannsynligvis skje når oppstyret etter arrestasjonen ga seg.

Det var ingen hemmelighet at Borodin var korrupt, men å velge ut akkurat ham var som å arrestere en eneste misbruker i et hus fullt av narkomane. Korrupsjon var en like stor del av kulturen i det russiske militæret som uniformer som klødde og elendig mat.

«Og dette gjør du av ren godhet?»

«Selvsagt,» sa Cabrillo. «Og omtrent en tiendedel av nettoverdien din.»

«Pøh. Min Misha er en snill gutt, men han er en elendig forhandler. Du elsker meg som en bror for det jeg gjorde med den overdimensjonerte prammen din. Vi hadde det moro, du og jeg, mens mennene mine gjorde den spraglete katten din om til en løve. Du burde ha reddet meg gratis for å vise at du satte pris på de minnene.»

Juan var uenig. «Jeg burde ha forlangt dobbelt så mye, og Mikhail ville ha betalt, for selv ikke han kjenner til alle de sveitsiske bankkontiene dine.» Så vred han på dirkene og åpnet døren.

Det første Jurij Borodin gjorde, var å gi Cabrillo en stor bamseklem og kysse ham på begge kinn. «Du er en helgen blant menn.»

«Slipp meg, din gærne russer,» sa Juan mildt mens han frigjorde seg fra Jurijs grep. «Vi er ikke ute herfra ennå.»

Borodin ble alvorlig. «Vi har mye å snakke om. Det var ikke tilfeldig at jeg ble arrestert akkurat da.»

«Ikke nå. Kom igjen.»

26

De krabbet tilbake inn i Cabrillos celle. Juan fant fram mikrosenderen, satte på en stoppeklokke i hodet og aktiverte begge. Deretter utløste han det plastiske sprengstoffet som han tidligere hadde festet til fengselets yttervegg et godt stykke fra kaninhullet sitt. Eksplosjonen ble dempet av betongblokkene som lå imellom, men det var likevel merkbart i hver eneste krok av det store anlegget. Fangevokterne ville gå til aksjon omtrent umiddelbart.

Juan dukket ned for å gå inn i det klaustrofobiske rommet mellom fengselets indre og ytre vegger. Han snudde seg mot Borodin. «Uansett hva som skjer, så hold deg til meg.»

Jurij nikket dystert, det vanlige overstrømmende humøret var erstattet av ekte bekymring for det som kunne bli hans skjebne.

De beveget seg sidelengs bortover i det trange rommet og måtte presse seg forbi rørene som steg opp fra gulvet. De tilhørte det passive ammoniakk-kjølesystemet som sørget for at det lille som fantes av varme i fengselet ikke skulle tine permafrosten som det var bygd på. Da de nærmet seg bresjen, stinket luften av brente kjemikalier fra eksplosjonen.

C-4-sprengstoffet hadde revet opp et taggete hull i betongen, omtrent på størrelse med et kumlokk. Knuste sementbiter beveget seg under Cabrillos føtter da han presset seg ut gjennom åpningen. Da han var ute på den andre siden, befant han seg i en vollgrav som omga fengselets kjellernivå. Det tomme rommet utgjorde en termalbuffer som også skulle hindre bygningens latente varme fra å få frosten til å tine.

Tre og en halv meter over dem var paneler som skjulte vollgraven fra overflaten. Det var flere titalls hull i panelene så luften kunne sirkulere fritt, og de ble holdt oppe av et metallstillas. Noen av hullene var fylt med snøklumper, og på grunn av eksplosjonen falt noe av snøen ned på mennene.

«Kom igjen,» ropte Juan over lyden av dopplereffekten fra en sirene. De løp bort fra hullet i veggen, siden eksplosjonen helt klart hadde blitt sett av vaktpostene i tårnene.

27

Det var som å løpe gjennom en labyrint. De måtte vri kroppene rundt de uendelig mange stengene som stillaset besto av. Likevel kunne bare et slangemenneske ha løpt raskere enn dem. Etter at de hadde rundet et hjørne, førte Cabrillo dem et par meter bortover før han begynte å klatre oppover.

Metallet var så kaldt at det føltes som om hendene hans ble skåldet. Panelene var festet fra oversiden med bolter som var skrudd inn i gjenger i stålrammen. Det siste røret med konsentrert syre som var laget for å løse opp stål, spiste seg gjennom de fastrustede mutterne og til og med skruene.

Cabrillos seks minutter var nesten over. Han løftet seg i posisjon så han kunne bruke ryggen og beina til å dytte panelet opp og bort fra stillaset.

«Husk at du må holde deg sammen med meg, så går det bra,» sa han advarende igjen. «Halvparten av det som skjer, er bare for syns skyld.»

Han presset med skuldrene for å teste hvor hardt panelet ville stritte imot etter så mange tiår, men til hans store overraskelse spratt den gjennomhullede stålseksjonen løs nesten før han hadde tatt ordentlig i.

Fengselsalarmen ulte fortsatt, men over den hørte de en annen lyd, den umiskjennelige dunkingen av et helikopter som nærmet seg i stor hastighet.

Tidtakeren i hodet hans nådde null, og Cabrillo dyttet panelet til side. Han kravlet opp og ut av vollgraven, og visste at den blå fangeuniformen sto i skarp kontrast til den halvmeterdype snøen som lå i fonner rundt ham. En årvåken vaktpost ville få øye på ham med en gang, men han satset på at menneskelige instinkter hindret ham fra å bli oppdaget. Vaktpostene ville følge med på helikopteret som nærmet seg.

Han kunne se maskinen langt bortenfor sikkerhetsgjerdet, et olivenbrunt insekt som gradvis vokste i størrelse, og til slutt identifiserte han det som et klumpete Kamov Ka-26.

Siden fartøyet hadde to hovedrotorer som spant i hver sin retning og var plassert oppå hverandre på skroget, trengte det ikke en halerotor på en lang, avsmalnende stabilisator28

stang. Det gjorde at helikopteret, som hadde plass til seks personer, lignet på en flygende flyttebil som hadde fått montert to korte haleror på bakre støtfanger.

Sekunder etter var Jurij ved siden av ham, og begge mennene stilte seg med ryggen presset inn mot den ensformige fengselsmuren.

Nå som helikopteret var nærmere, så Juan de små vingene som hadde blitt montert på skroget rett bak døren til piloten.

En skvetten vaktpost løsnet en lang skuddsalve med sin AK, selv om helikopteret var langt utenfor skuddhold. Som svar skjøt en rakett ut fra den ene vingestubben og suste mot gjerdet mens et kraftig maskingevær på motsatt side våknet til liv med et brøl og spyttet ut en flammetunge som strakte seg forbi cockpitboblen. Patronhylser på størrelse med sigarrør regnet ned fra våpenet mens nysnøen mellom gjerdet og bygningen ble pisket opp av blykulene under det voldsomme angrepet.

«Løp!» ropte Juan over det forferdelige bråket.

Til Jurijs store forskrekkelse stormet Cabrillo rett inn i malstrømmen som maskingeværkulene virvlet opp, som om han var en soldat i The Light Brigade som red mot de russiske styrkene ved Balaklava.

«Følg etter meg, uansett hva som skjer,» hadde mannen som kalte seg formann sagt, og til sin store forundring brølte Jurij av sine lungers fulle kraft, uten at det hørtes over sirenen og helikopteret og det dundrende maskingeværet, og la i vei etter kameraten.

Raketten detonerte ved foten av gjerdet, og virvlet opp mer snø og frosne jordklumper. Borodin regnet med at han kom til å bli skutt når som helst mens geysirer av snø slo opp rundt ham på alle kanter av kuler som han fortsatt ikke hadde hørt suse forbi.

Da kjente han et lite dunk nederst i venstre fot. Det var ikke kraftig nok til at han ble kastet over ende, men han vaklet litt. Da gikk det opp for ham at han ikke var immun mot den enorme mengden kuler som strømmet ut 29

av maskingeværet på helikopteret, men når sant skulle sies, så var det ingen kuler. Kamov-en skjøt blanke skudd, mens detonasjonene i snøen som skapte den tre meter høye tåken, var små eksplosive ladninger som Cabrillos team antagelig hadde sådd under den siste snøstormen ganske enkelt ved å kaste dem over gjerdet.

Men flaksen deres kunne ikke vare evig. Kulene fra automatilden til mennene i vakttårnene var i ferd med å finne dem, de brøt lydmuren med et smell idet de feide forbi hodet hans. Borodin skulle ønske at Cabrillo ikke var så bløthjertet. Hadde han fått planlegge denne flukten, ville de første missilene fra stativet på Kamov-en tatt ut de høye utkikkspunktene til vaktpostene. Men Juan var annerledes.

Selv om han var leiesoldat og tøffere enn de fleste, hatet han å drepe når det ikke var nødvendig, selv om han risikerte sitt eget liv. Dessuten kjente ikke Juan disse mennene, visste ikke at de var Kenins private hær, de fikk bedre betalt for sin lojalitet til admiralen enn til Russland. De gikk i landets uniformer, men de var like mye leiesoldater som Cabrillo.

Selv om flere og flere ekte kuler slo ned i bakken rundt dem, kom Cabrillo og Borodin seg over den åpne drapsmarken uten å bli truffet. Raketten hadde truffet en del av gjerdet like ved en gjerdestolpe, og laget en åpning som var bred nok til at de kunne løpe gjennom, men som tvang dem til å svinge til venstre for å unngå en haug med dødelig barberbladtråd som lå på bakken.

Nå som de hadde passert skytebanen og var mye nærmere helikopteret, kunne de se tauene som hang og dinglet på hver side av Kamov-en, de var så lange at de slepte i bakken.

Juan førte dem bort til tauene, og fant raskt en løkke til foten og en annen til hånden. «Hold deg fast,» ropte han over bulderet fra rotoren og skuddene.

Helikopterets rotorvind var en malstrøm av kategori fem-proporsjoner.

Piloten måtte ha sett at de to mennene inntok plassene sine, for ikke før hadde Jurij stukket skoen inn i en av løk30

kene og hånden gjennom en annen før det føltes som om magen var i ferd med å forlate kroppen gjennom fotsålene.

Kamov-en løftet seg og virvlet rundt så begge mennene svingte som pendler, og så var bakken minst tretti meter under dem. Etter hvert som helikopteret fikk opp farten, klorte vinden som nåler mot de ubeskyttede kroppene, huden ble nummen og øynene rant som fosser.

Borodin måtte kjempe for å holde seg fast i tauet som vred og buktet på seg, og han ba en bønn om at Cabrillos plan fortsatte med at de landet snart og kunne klatre inn i den hyggelige, varme kabinen – og hvis han kjente Juan rett – hvor en god flaske konjakk ventet. Han var ikke sikker på hvor lenge han orket å holde seg fast, men da han kikket ned på snøen og steinene som suste forbi, visste han at han kunne holde seg fast resten av livet, for et fall ville garantert drepe ham.

Helikopteret tordnet østover og dypere inn i fjellene, piloten fløy så nær bakken som han våget med to passasjerer dinglende under maskinens tre landingshjul. Hver gang de sank eller steg eller stupte inn i en sving, gikk det sjokkbølger gjennom begge mennene. Skumringen hadde begynt å senke seg over landskapet, men piloten slo ikke på landingslysene. Borodin hadde mistanke om at han hadde nattsynutstyr siden han fløy så uforsvarlig gjennom de uutforskede, dype dalene.

Etter en evighet som varte i ti iskalde minutter, forandret rotorduren seg da de nærmet seg en klynge furutrær som vokste i ly av enda en granittklippe. Endelig skulle de lande. Borodin hadde tenkt å skjelle ut formannen for den pinefulle flyturen, men det fikk vente til han hadde sluttet å skjelve.

Helikopteret sank lavere og lavere, helt til begge mennene uten vansker kunne tråkke ut av løkkene og dukke under vinden fra de virvlende rotorbladene som herjet med dem. Borodin forventet at Kamov-en skulle lande, men isteden hvinte motoren kraftigere og nok en gang svingte det klumpete luftfartøyet østover, og de to mennene ble 31

værende igjen alene i den iskalde ødemarken. Han visste at de kom til å dø av hypotermi i løpet av den neste timen. Han visste også at Juan Cabrillo ikke hadde mer på repertoaret.

Borodin pekte mot fjellskrenten som helikopteret hadde forsvunnet bak. «Avledningsmanøver, ja.»

Juan byttet til russisk, ett av de fire språkene han snakket, men sa det med engelsk aksent for å gjøre narr av Borodins syntaks: «Avledningsmanøver, da.»

«Hva med piloten? Kommer han til å klare seg?»

«Hvorfor skulle han ikke det? Han sitter ved en konsoll om bord på Oregon.»

Juan nøt å se følelsesspekteret som viste seg i Jurijs sprukne ansikt mens han fordøyde den opplysningen. Vantro skiftet til forståelse, deretter til skrekk over hva det betydde og til slutt raseri da konsekvensene gikk opp for ham.

«Mener du at det ikke var noen pilot mens vi suste over fjellene og strøk bortover langs bakken? Han kunne ha drept oss mens han satt trygt om bord på skipet ditt?»

Juan kunne ikke la være å erte ham litt til. «Piloten min, Gomez Adams – som fikk det kallenavnet fordi han kurtiserte en kvinne som lignet veldig på Carolyn Jones, den opprinnelige Morticia i Familien Addams– hadde under en uke på å øve seg på teleflyging med Kamov-en etter at vi kjøpte helikopteret og installerte fjernkontrollen.»

«Du er gal.»

«Spik spenna,» sa Juan med et glis. «Kom igjen.»

Han førte dem et kort stykke inn mellom trærne, der Cabrillos team hadde plassert enda en overraskelse. Det var en Lynx Rave RE 800R snøskuter som var lakkert matt hvit så den matchet snøen perfekt. De kraftige beltene og de doble skiene gjorde den til en perfekt maskin å krysse alle sorter arktisk terreng med. Ved siden av den lå en bag som inneholdt hjelmer og hvite vinterdresser, den ene hjelmen var batteridrevet og den andre kunne kobles til snøskuterens elektriske anlegg. I tillegg var det polstrede støvler og hansker.

32

«Ta på deg dette. Det er et helikopter i fengselet, og de tar snart opp jakten på oss.»

Mens de kledde på seg, sa Jurij: «Det var derfor vi ikke skiftet retning da vi fløy av gårde. Du ville at de skulle følge etter Kamov-en.»

«Og mens de setter kursen østover etter et tomt helikopter, drar vi nordover der Oregon venter på oss.»

«Hvor langt er det?»

Juan slengte det ene beinet over salen på skuteren og startet den 800 kubikk store Rotax-motoren. Over duren fra totakteren svarte han: «Omtrent en time.»

Han stakk en plugg som dinglet fra hjelmen inn i en satellittelefon som hadde blitt gjemt sammen med resten av utstyret.

«Det er Edmond Dantès som ringer.» Kodenavnet henviste til den berømte fangen som rømte fra livstidsstraff i Dumas’ mesterverk Greven av Monte Cristo. «Vi har kommet oss ut av Chateau d’If.» «Edmond,» svarte Max Hanley tilfreds. «Er du klar til å finne skatten din og ta hevn?»

«Skatten skal sendes til en konto så snart vi er om bord igjen, og jeg har aldri hatt planer om å ta hevn.»

«Hvordan gikk det?» spurte Max, og lot ikke lenger som om han var bekymret for Juans sikkerhet.

«Ingen problemer så langt. Kinaputtbombene fungerte bedre enn vi hadde håpet, og Gomez kunne ha tredd helikopteret gjennom et nåløye hvis han måtte.»

«Du er på høyttaler her i operasjonssentralen, formann,» sa George Adams slepende. «Jeg hørte det og er ikke det minste uenig.»

Juan kunne se for seg den kjekke texaneren med den hengende revolvermannbarten, han satt rett bak og litt til høyre for kommandostolen midt i Oregons høyteknologiske nervesenter. Mens Cabrillo ble transportert til fengselet, hadde Adams fløyet drone-Kamov-en fra skipet og forhåndsplassert den ved anlegget, mens en annen av Jurijs lojalister ventet på å starte motoren når han fikk klarsignal fra Juan.

33

«Vi er i posisjon og er i stand by,» skar Hanley inn.

«Ok, Max. Jurij og jeg er der om cirka en time.»

«Vi lar lyset stå på.»

Juan klappet på setet, og Borodin skyndte å sette seg overskrevs rett bak ham på snøskuteren. Det var sydd fast to håndtak i ryggen på Cabrillos vinterdress som Borodin kunne holde seg fast i, da slapp han å holde Juan rundt livet, noe begge syntes var ubehagelig. Juan kunne ha plugget Borodins hjelm inn i snøskuterens kommunikasjonssystem, men da ville han gå glipp av alle innkommende samtaler fra Oregon mens de sporet både drone-Kamov-en og fengselets store Mil-helikopter, som forfulgte den.

Lynx-skuteren akselererte som en rakett og skjøt ut mellom furutrærne like raskt og smidig som en skvetten hare.

Noen minutter senere feide de bortover skaren. På grunn av den sofistikerte fjæringen og de oppvarmede vinterdressene, var kjøreturen bemerkelsesverdig behagelig. Kulden som Cabrillo hadde følt helt inn til margen, var snart erstattet av så mye varme at han måtte skru ned varmeapparatet. Han følte knapt vibrasjonene fra snøskuteren som skar bortover snøen, og duren fra totaktsmotoren var som en dempet purring inni hjelmen.

Hadde det ikke vært for det faktum at et russisk helikopter snart ville ta opp jakten på dem, ville han ha kost seg.

Etter bare et kvarter av kjøreturen mot kysten ringte Max Hanley for å rapportere at dronehelikopteret hadde blitt skutt ned og at kameraene hadde overlevd lenge nok til å få med seg at russerne forsto at maskinen var ubemannet.

Cabrillo bannet inni seg. Han hadde håpet på en halvtime eller mer. Mil-maskinen måtte ha stått i beredskap siden den tok det andre helikopteret så kjapt. Nå ville den komme tilbake samme vei, og en skarpsynt pilot ville oppdage sporene etter snøskuteren som et arr i den uberørte snøskorpen.

Juan satte ned farten for å åpne visiret og snu hodet. Over vinden ropte han: «De er etter oss.»

34

Jurij forsto faren, og dunket Cabrillo to ganger på skulderen for å understreke det.

Det var ikke bare et kappløp mot det andre helikopteret som nå lette etter dem, men også mot solnedgangen. Milmaskinen hadde uten tvil lyskastere, så med en gang de oppdaget sporet, kunne de lyse det opp mens de tok igjen de flyktende mennene. På den annen side kunne ikke Juan slå på frontlykten til Lynx-en, fordi det ville være den eneste lyskilden på en ellers øde slette, og hvis forfølgernes helikopter oppdaget det, kunne de skifte kurs etter lyset. Han våget ikke å lette på gassen, og forbannet avgjørelsen om å ha sotet visir på hjelmen. Det var bare så vidt han skimtet den hvite snøen i mørket.

Når det ble for mørkt, tenkte han at han fikk kjøre med visiret slått opp. Han gjorde et forsøk. Vinden stakk som kniver dypt inn i øynene, og han skyndte seg å senke det beskyttende skjoldet. I flere sekunder var han helt blendet av tårer. Sånn gikk altså det.

De fikk bare stole på refleksene hans mens de fortsatte i full fart gjennom det åpne landskapet.

Her ute var det ikke noe stort problem, det var veldig få hindringer her, men de måtte også forsere flere kilometer over islagt hav for å nå fram til Oregon.

De kjørte videre, Borodin klamret seg fast til stroppene mens Juan huket seg sammen over styret, og solen sank under horisonten i vest. Et eller annet sted mot øst jaktet et helikopter på dem like sikkert som en hauk leter etter et bytte.

De nærmet seg raskt kystlinjen, og kom inn i et virvar av isete knoller og åpne råker i et marerittaktig landskap som virket uframkommelig. Juan ble tvunget til å sette ned farten, og uansett hvor mye det stakk i ansiktet, var han nødt til å åpne visiret. Det var akkurat for mørkt til at han kunne se gjennom den sotete overflaten, og nesten for mørkt til å se noe som helst ellers.

Til tross for den utmerkede fjæringen på Lynx-skuteren, ble begge mennene slengt opp og ned da maskinen sling35

ret og gynget bortover den sprukne isen. Jurij ble nødt til å stikke armene opp til albuene gjennom stroppene og klamre seg fast til setet med lårene som om han prøvde å ri inn en villhingst. Likevel var han årvåken nok til å studere himmelen over dem, så formannen kunne konsentrere seg om veien framover. En ekstra skarp stjerne vekket oppmerksomheten hans, og han stirret utmattet og forundret på den.

Han hadde vært kald så lenge – i fengselscellen steg temperaturen aldri over ti varmegrader, noe som gjorde det nesten umulig å sove – at heten i den oppvarmede dressen sløvet sansene hans og fikk tankene til å drive av sted så han nesten mistet bevisstheten. Bare ristingen fra snøskuteren holdt ham våken. Den dagen han ble arrestert, hadde han vært i sin fem hundre og femti kvadratmeter store leilighet sammen med en burmesisk kurtisane og drukket Cristal.

Hans siste skikkelige fysiske anstrengelse var på rekruttskolen da han begynte i marinen. Da hadde Bresjnev vært president.

Han lengtet etter søvn slik en alkoholiker lengter etter alkohol.

Men det var ikke noe fortryllende over akkurat denne stjernen som hadde vekket oppmerksomheten hans. Den var ikke like kald og fjern som sine naboer på himmelhvelvingen, der den balanserte på den skarpe kanten mellom jord og himmel. Den pulserte og så ut som om den vokste, den kalte liksom på ham som sirenene hadde kalt på Odyssevs da han sto bundet til masten på skipet sitt. De hadde prøvd å lokke ham mot klippene sine.

Mot faren.

Mot døden.

Stjerner vokser ikke!

Det var Mil-helikopteret!