I beste mening av Benedicte Meyer Kroneberg

Benedicte Meyer Kroneberg

I beste mening

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47980-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: © Tom Arild Solvang Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,3/13,5 pkt Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

1 Jeg nevnte huset for Karl om kvelden, at det var til salgs.

Han hadde kommet sent hjem, barna lå og sov. For ham ville det innebære ukependling, likevel svarte han ja med en gang.

Det kan jo være du får deg en jobb der nede etter hvert, sa jeg. Han nikket og sa kanskje, men at vi måtte ta høyde for at det ikke nødvendigvis ble slik. Var jeg innstilt på det? Tre dager hjemme, fire dager borte. Jeg sa det skulle gå fint.

Huset er bygget på slutten av 1700-tallet. En skipper bygget det. Det var i den samme familien helt frem til 1979. Vi er den tredje familien som bor i huset på over to hundre år. Mange av de gamle bygningsdetaljene er bevart. Rutene i vinduene er ruglete, dørstokkene buer seg på midten, slitt etter alle som har tråkket over dem.

Noen av dørene er også originale med gamle dørvridere i blankslitt metall. Det minner meg om en bok jeg leste en gang, om et hus, at huset var i familien i generasjoner, boka fulgte familien i huset, alt huset hadde sett, noe i den duren. Jeg husker ikke tittelen, bare at jeg likte den av litt for åpenbare grunner. Litt som med Oliver Twist, den 7

gangen Anna leste den for meg. Da det viser seg at Oliver egentlig hører til.

Jeg venter på forandringen flyttingen skulle være. Alt er jo annerledes på det ytre plan, rommene, hagen rundt huset, sjøen nedenfor. Barna som går i ny barnehage, den nye jobben min. Men jeg venter på noe mer.

Jeg får barna ut av sengene om morgenen, det er mørkt når vi står opp, mørkt når vi kommer hjem. Kanskje vil det hjelpe når lyset kommer, kanskje vil morgenlyset gjennom vinduene gjøre noe, sundet som ligger blankt, en fiskebåt som passerer. Foreløpig er det mørkt, kanskje det er derfor. Barna sover lenger her. Er det noe, et tegn på at noe er riktig? De våknet så tidlig i leiligheten, vekket hverandre. Nå har de hvert sitt rom, det kan være grunnen, kanskje den eneste grunnen, eller er det mer? Jeg vekker dem bare om morgenen, konstaterer at jeg må det, at jeg behøver vekkerklokke.

Jeg vekker Elias først. Han er tung og varm mot kroppen min mens jeg bærer ham ut på badet. Får av ham den våte nattbleia, lar pysjen være åpen så han kan lufte seg før jeg kler ham. Ullstillongsene og trøyene ligger i en kasse ved siden av vasken, jeg finner to stillongser og to trøyer i riktig størrelse, henger dem over skulderen. Planen er å få en kommode, vi har bare ikke kommet så langt ennå.

Mathilde ligger uten dyne, nattkjolen har sklidd opp, føttene hennes er iskalde da jeg kjenner på dem. Hun våkner med en gang jeg tar i henne. Jeg har Elias på hofta, men hun vil at jeg skal løfte henne også. Hun er for stor til det, snart fire år.

8

Jeg kan ikke bære deg, sier jeg. Jeg klarer ikke begge.

Du må gå selv.

Men det vil hun ikke. Hun dumper ut av senga og setter seg på foten min med armene rundt leggen på meg.

Klokka går.

Mathilde, sier jeg. Kom nå.

Jeg går bort til døra med henne om foten, stopper på terskelen, sier hun må gå resten selv. Hun blir sittende litt.

Jeg står bare der, med Elias på hofta og Mathilde på foten.

Hun lener seg tungt mot beinet mitt.

Mathilde, sier jeg.

Da hun reiser seg, blir jeg lettet, så fort jeg kunne bøyd meg nå, grepet om armen hennes og dratt henne opp, mistet tålmodigheten.

Mathilde sitter ved bordet, jeg har fått på henne ullundertøyet. Håret hennes er flokete i bakhodet. En ulldott, en sky, jeg burde gre henne før vi går, hun burde ikke gå i barnehagen sånn, men hun er så hårsår. I kveld kan hun bade, et sted i en kasse har vi en spraybalsam, jeg kan tappe i badekaret til begge to, jeg kan spraye håret hennes med balsamen etterpå.

Elias tisser, mamma.

Mathilde ler. Jeg snur meg, hører den sildrende lyden og bøyer meg, en dam er i ferd med å spre seg utover kjøkkengulvet under stolen til Elias. Så mye væske i den lille kroppen. Jeg løfter ham opp av tripp-trapp-stolen. De løse pysjbeina dingler bak på ryggen hans som en snippkjole.

Jeg knepper opp de øverste knappene i pysjen før jeg setter ham på gulvet og frigjør ham fra det våte plagget. Tørke opp, de har ennå ikke fått frokost. Jeg vikler noen tørk av 9

rullen, legger dem i dammen, de får spise mens jeg ordner det. Noe som går fort. Yoghurt, det holder, hver sin yoghurt. Heldigvis er det smøremat i barnehagen, så jeg slipper å stå med matboksene nå.

Han tråkker i det, mamma.

Jeg lukker kjøleskapsdøra, snur meg igjen. Elias plasker i dammen, de våte arkene fra tørkerullen er en løs grøt.

Han ler. Jeg setter yoghurtbegrene fra meg på bordet, løfter ham opp, brå i bevegelsen, setter ham bestemt på plass i stolen, tar et langt skritt over dammen bort til kassa der bestikket ligger. I kveld skal jeg pakke ut kjøkkentingene, tenker jeg. I ettermiddag. Vi kan ikke ha det sånn.

Det har snødd tett hele natta, da jeg åpner døra, ligger det mye snø på trappa og i hagegangen. Spaden står ved portstolpen, men jeg rekker uansett ikke å skuffe nå.

Vent her, sier jeg til Mathilde. Jeg skal bare sette Elias i bilen, så kan jeg bære deg.

Den ene armen min er opptatt med å bære Elias på hofta og jeg har sekken med skiftetøy i den andre hånda.

Mamma, sier Mathilde. Ikke gå fra meg.

Jeg kommer tilbake når jeg har satt Elias i bilen. Ikke gå ut, det er så mye snø, jeg skal bære deg, sier jeg.

Men da jeg har gått bare noen skritt, kommer hun etter oss.

Jeg vil være med.

Jeg gjentar det jeg sa en gang til, rolig fremdeles, men hun stopper ikke, hun går ned trappa og fortsetter ut i snøen. Den rekker henne til langt over knærne, etter et par skritt faller hun. Jeg fortsetter oppover hagegangen.

Mamma, vent, sier Mathilde og begynner å gråte.

10

Hun er redd, tenker jeg. Noen ganger når hun har grått, har jeg gått fra henne, jeg har gått inn i et annet rom, av og til ut av den gamle leiligheten. Jeg har stått ute i trappeoppgangen mens jeg har hørt henne hyle der inne. Det er derfor hun følger etter, fordi hun ikke er trygg på meg.

Fordi hun tenker at jeg er en som går. Jeg snur meg. Hun har reist seg og strever seg gjennom snøen igjen. Jeg syns jeg kan se panikken hennes, at hun er redd på ordentlig, at hun ikke bare trasser. Jeg stopper.

Mathilde, sier jeg og går mot henne.

Jeg setter meg på huk foran henne, med Elias og sekk og alt, bare så jeg kan komme i øyehøyde.

Jeg lover at jeg kommer tilbake med en gang jeg har satt Elias i bilen.

Hun stopper: Lover du?

Jeg nikker igjen. Da snur hun og går tilbake til trappa.

Da jeg sitter i bilen etter å ha levert dem i barnehagen, vrir jeg om nøkkelen i tenningen, men jeg rygger ikke ut med en gang. Karl ville sagt at jeg leser for mye inn i situasjoner. Ikke tenk på det, ville han sagt. Hvordan øynene hans er da; han er lettere irritert. Den lille rynken mellom brynene, likevel et slags smil om munnen.

Du gjør bare ditt beste, sier han også av og til.

Karl vokste opp i et rekkehus med foreldrene sine. De ble skilt da han var seksten, riktignok, men han fortsatte å bo i det samme huset sammen med moren sin. Faren så han i helgene. Han husker ikke skilsmissen som spesielt vond. Det var mer et faktum, noe som skjedde som han og broren godtok. Foreldrene var venner etter skilsmis11

sen, kanskje er det derfor, jeg vet ikke. Kanskje noen er sterkere, bedre i stand til å gå videre.

Det er som om du vil at jeg skal ha hatt det vondt, sa han en gang da jeg tok det opp. Jeg sa ikke mer etter det, kanskje han hadde rett.

Du hadde Anna og Helge, sier han, du var heldig som fikk bo hos dem.

Det har jeg også tenkt mange ganger, at jeg var heldig.

Men så er det som om det finnes et annet liv der, ved siden av det som ble mitt, det livet som kunne vært.

2 I april det året fylte jeg atten år. Da var jeg egentlig ikke Anna og Helges ansvar lenger, men jeg fikk bo hos dem likevel. Det var ikke et møte eller noe slikt, Anna nevnte liksom bare i forbifarten at det var noen formaliteter som måtte på plass. Jeg måtte si fra om jeg ville ha det på noen annen måte og det ville jeg jo ikke, så da snakket vi ikke mer om det. Men jeg fant et brev fra Barnevernet i skrivebordsskuffen hennes, det var ikke meningen at jeg skulle finne det og heller ikke slik at jeg gikk gjennom posten hennes og leste hennes brev vanligvis, men jeg lette etter noe papir til å skrive en beskjed til henne på. Da fikk jeg øye på konvolutten, og så ble det til at jeg åpnet den og leste brevet.

Tiltaket skulle opprettholdes, stod det.

Jeg visste hva tiltaket var og hvilket barn det gjaldt også, men det var rart å se det svart på hvitt. Brevet fikk meg til å gå annerledes gjennom rommene i huset i noen dager, som om jeg var en gjest igjen, litt som til å begynne med, før jeg var vant til å bo der.

13

Jeg hadde gått som en gjest gjennom huset, ved bordet satt jeg som en gjest også; jeg så på hvordan Anna spiste og hvordan Helge spiste, hvordan de holdt gaffelen i den ene hånda og kniven i den andre og så forsøkte jeg å gjøre det på samme måte. Jeg så at Anna tente lys på bordet hver gang vi skulle spise middag, og at hun alltid tok potetene fra gryta og over i en skål før hun satte dem på bordet. Og jeg tenkte at det var sånn som bestemoren min hadde gjort da hun levde og at hver dag hos Anna var som å spise søndagsmiddag hos bestemor. Hun døde da jeg var sju, men jeg husket fremdeles følelsen av å sitte der med duk på bordet og potetene i en skål og at det var pærer med krem til dessert. Noen ganger når vi var der, gikk alt bare bra; vi satt rundt bordet og spiste og etterpå lekte jeg på plenen nedenfor blokka mens bestemor og moren min satt og snakket rolig sammen på verandaen med hver sin kaffekopp.

Men likevel gikk jeg forsiktig over gulvet når jeg var der, forsiktig bort til bordet, jeg drakk forsiktig av glasset og jeg satte det varsomt fra meg, for det var så skjørt å være gjest der, så lite som skulle til. Plutselig kunne moren min reise seg og si at vi måtte gå derfra, uten at jeg forstod hvorfor, men jeg tenkte det var greit å være på den sikre siden, at det ikke var min feil i alle fall, at det ikke var hvordan jeg spiste, eller tedde meg, så jeg satt forsiktig ved bordet og drakk varsomt av glasset, og slik var det hos Anna og Helge til å begynne med også. En god stund var det slik, jeg kunne ikke huske hvor lenge, kanskje var det uker, kanskje måneder, kanskje enda lenger, det varte til jeg skjønte at det ikke ville skje noe om jeg veltet glasset eller spiste bare med gaffel.

14

Ingen ville reise seg, jeg måtte ikke plutselig gå, jeg kunne bli.

Det var ikke riktig å si at jeg ble som en gjest igjen etter det brevet heller, ingenting kunne bli som helt til å begynne med, det var umulig. Jeg kjente jo Anna og Helge. Jeg kjente Helges skritt over gulvet og lyden av røykhosten hans fra hagen når han holdt på med noe der. Jeg visste hvordan hendene hans så ut når han løsnet fortøyningene på båten og hvordan han kunne rulle en røyk med den ene hånda mens han holdt fiskesnøret i den andre når vi var ute og fisket. Han la tobakkspakka på låret og hjalp bare til med fiskesnørehånda når det gjaldt å fylle tobakk i papiret. Så snart tobakken lå klar, la han armen tilbake på ripa med snøret over kanten, mens han rullet seg en røyk mellom fingrene og stakk den ferdige rullingsen inn mellom leppene.

Jeg kjente Annas hender så godt: hvordan de var sterke når hun rev opp filler til veven, og raske når hun førte skyttelen gjennom renningen oppe på den store vevstolen på loftet. Hun satt der oppe om formiddagen i helgene eller på lyse vårkvelder, for ellers var det for kaldt eller mørkt. Det var planer om å isolere og legge inn bedre lys i det rommet, men de kom aldri så langt. Kanskje likte Anna at rommet var som det var også, bare helt rått og gammelt.

Men selv om det ikke ble som til å begynne med, så var det noe. Jeg gikk inn i sommeren mellom andre og tredje klasse på gymnaset med en følelse av at alt snart skulle ta slutt. Kanskje hadde alle det på den måten, de visste de 15

snart skulle flytte hjemmefra, men jeg klarte ikke å bruke de ordene lenger: hjemmefra, hjemme, jeg følte ikke at de var sanne. Jeg prøvde å unngå å bruke dem når jeg sa hvor jeg skulle. Til huset, sa jeg, eller inn, eller nedenom, bare, hvis Siv og jeg stod oppe ved butikken og delte en røyk etter skolen.

Den sommeren var jeg mindre i huset enn jeg hadde vært før. Jeg var alle andre steder. Jeg fikk meg en jobb på en pizzarestaurant i byen, og jeg jobbet så mye som mulig til langt utover kveldene. Jeg stod nede i puben også, tappet øl eller ålte meg mellom ryggene for å samle inn tomme glass, eller stod i døra og passet på at det ikke ble for fullt inne, og jeg kom ikke hjem før det var langt på natt.

Jeg tok den siste fergen ut til øya og gikk utover fylkesveien. Alle husene var nattestille og veien var øde og mørk, men jeg var ikke redd, jeg kjente jo hver sving og hver bakke. Jeg var så sliten etter timene med pizzabrett og vinflasker og ølglass og fulle turister som ville spise i bar overkropp. Når jeg kom inn, var jeg så trøtt at jeg bare gikk rett opp på rommet og stupte inn under dyna og sloknet med det samme.

Om morgenen stod jeg opp etter Anna og Helge. I de ukene de hadde ferie, dro de ut med båten uten meg. Ikke uten å spørre, men jeg takket som regel nei. Jeg hadde mitt eget opplegg: Jeg sov lenge, så stod jeg opp, og enten gikk jeg rett ut til fyret for å bade, eller så pakket jeg med meg mer og gikk helt ut på den ytterste odden, til det flate svaberget, og la meg med en bok.

Siv jobbet på sykehjemmet, og hun jobbet nesten aldri 16

om kvelden, så henne så jeg lite til. Noen ganger hendte det at noen fra den gamle klassen på ungdomsskolen kom forbi i båt og stoppet ved odden, og en og annen gang gikk de i land og la seg til der hvor jeg lå. Men ofte lå jeg der bare alene og håpet at Jack ville dukke opp.

Og så hendte det at han gjorde det. Ikke ute ved odden nødvendigvis, som regel stod han ved butikken når jeg var på vei ut dit. Det hendte han ble med ut når jeg sa hvor jeg skulle, og jeg tenkte at han hadde stått ved butikken og ventet på meg og at han kanskje også ble glad når han så meg komme opp bakken fra huset.

Jeg skal ut til Hauet, kunne jeg si, det var navnet på odden og betydde hodet. Som om odden var hodet på et stort dyr som lå og hvilte seg og duppet ytterst mot havet.

Vil du bli med?

De sekundene jeg stod og ventet på om han skulle nikke og si at han ville, var like lange hver gang. Jeg visste aldri hva han ville komme til å svare, men han stod jo ofte ved butikken når jeg kom, og selv om han ikke svarte ja hver gang, tok jeg det for noe.

Og så kunne vi gå utover langs veien og inn på stien, og vi kunne snike oss ned langs baksiden av en hytte, fordi det var raskere enn å gå hele veien til skogsveien. På svabergene nedenfor lå hytteturistene på strandmadrassene sine med termoser, kjølebager, aviser og reiseradioen, og musikken fulgte oss hele veien utover. Men idet vi nådde Hauet, kunne vi ikke lenger høre den, i alle fall ikke da vi klatret ned det siste bratte partiet til det flate platået.

Jeg hadde alltid bikinien rett under shortsen og to hånd17

klær i bagen, ett til å ligge på og ett til å tørke meg med, men Jack hadde bare det han gikk og stod i, så han fikk låne det ene håndkleet, sånn var det hver gang. Han badet i shortsen som han gikk med og lå på håndkleet mitt og tørket seg etterpå, det var ikke så lenge før han skulle bade igjen uansett.

Det var en bergvegg med små hyller i bortenfor det flate platået som det var perfekt å stupe fra, og både Jack og jeg likte å stupe. Man kunne velge mellom to høyder, den laveste var likevel høy og den høyeste egentlig for høy for meg; jeg var alltid litt i tvil da jeg stod der, om jeg virkelig turte. Men det endte med at jeg stupte derfra hvis jeg først hadde klatret opp, for jeg ville ikke klatre ned igjen så lenge Jack stod der og ventet. Pannen traff vannoverflaten så det sved, vannet rev i bikinitoppen, jeg måtte hale den på plass mens jeg tok noen tak utover under vann.

Og hver eneste gang var jeg bevisst på hvor Jack befant seg når jeg dukket opp til overflaten igjen. Var han i vannet bak meg? Lå han på ryggen og fløyt i vannskorpa med blikket rettet opp i himmelen som hele den sommeren hadde vært mer eller mindre skyfri? Eller var han allerede på land? Lå han på håndkleet og støttet seg på albuen, mens han fisket en røyk frem fra pakka? Det var som om jeg hadde en egen radar som kunne fange ham opp i løpet av sekunder. Uten å snu meg, kunne jeg fornemme hvor han var, og jeg kunne merke blikket hans på meg, i alle fall trodde jeg det. Og jeg håpet at han så på meg når jeg stupte og når jeg kom opp igjen, når jeg svømte inn og klatret opp på platået og når jeg la meg ned på håndkleet mitt. Jeg ville at han skulle se på meg, og hvis han gjorde det, var det som om jeg kunne kjenne blikket hans som et 18

felt, en kraft. Kroppen min forandret seg, jeg ble bevisst den på en helt annen måte. Jeg måtte ta meg sammen for å klare å bevege meg naturlig. Jeg greide det ikke alltid; jeg ble klønete og stiv og måtte skynde meg å legge meg rett ut på håndkleet til det ga seg. Jeg kunne ligge en stund og bare puste og lytte til bølgene som klukket nede i tangen, til måkeskrikene og de spedere tonene fra terna og lyden av Jack som røykte: den svake knitringen av papir og tobakk som brant, at han trakk røyken inn, den jevne måten han blåste røyken ut på. Etter at jeg hadde ligget slik litt, slapp stivheten taket. Jeg kunne reise meg opp på albuen og finne noe i bagen, en bok eller vannflaska mi eller pakka med røyk og tenne meg en jeg også.

Og noen ganger, slett ikke hver gang, heller unntaksvis vil jeg si, hendte det at Jack kom opp av vannet og satte seg tett ved håndkleet mitt og at han bare satt der litt før han la seg ned ved siden av meg, nesten helt inntil. Hvordan kroppen min var da.

Jeg likte så mye ved Jack: hvordan han stod og hvordan han gikk, kroppen hans når han beveget seg og det smale blikket bak luggen. Og det med foreldrene hans også, faren hans som var så sint, moren som gikk der og var høy og stram og så sterk ut, men som ikke kunne være det når det kom til stykket. Noe Jack sa om dem innimellom, jeg skjønte at det ikke var greit, og så tenkte jeg vi hadde noe til felles.

Men Jack så på Siv, det visste jeg. Siv med det lange lyse håret, og kroppen som var så riktig med store pupper under genseren. Han var ikke den eneste som så på henne.

Likevel greide jeg ikke la være å like ham. Jeg likte måten 19

han tenkte på også, at han lo av alle som skulle være så perfekte. Det var jo mye av det, hvite hus bak stakittgjerder og gardiner som hang ryddig bak rutene. Jack sa at når vi bare ble ferdige med skolen, så skulle han reise bort, til en større by hvor det gikk an å puste. Jeg skjønte hva han mente, for alle snakket om alle på øya. Alle snakket om faren til Jack, det ble sagt at han slo moren. Jeg hadde hørt det flere ganger, bare ikke fra Jack. Alle snakket om alle, og sikkert om meg også, om at jeg bodde hos Anna og Helge, og det ble sikkert spekulert i hvorfor det hadde blitt sånn. Eller så visste folk det, men ingen spurte meg noen gang.

Jeg likte Jack selv om ikke alle andre gjorde det, og jeg hadde gjort det lenge. Før vi begynte på videregående, lenger enn det, før vi gikk gjennom isen til og med, kanskje hele tiden.