I tilfelle brann
Frida Andersen
I tilfelle brann Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-70755-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Illustrasjoner: Oda Sandvig Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it As, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
int. nåtid / offentlig rom, butikk
Jeg burde skrevet en liste. Jeg åpner jakka idet jeg går inn, temperaturforskjellen er voldsom og føles unødvendig, lysene blinker skarpt og burde vært skiftet for lenge siden. Men ingen skifter lyspærer på minstelønn, det blir i hvert fall ikke prioritert. Kjøleskapene hjelper, jeg stirrer på radene, vet ikke om jeg skal ha noe eller om jeg bare er varm. Svetten starter nederst på ryggen. Jeg flytter vekten fra den ene foten til den andre, går videre til neste kjøleskap. – Ah, det er jo tusen mennesker her inne, jeg orker ikke. – Tusen? sier Selma, med like mye vekt på begge bena. – Minst, mumler jeg. – Hadde kanskje vært enklere hvis du hadde skrevet en liste, svarer Selma. Jeg overser henne, åpner et kjøleskap, rekker akkurat opp til øverste hylle. – Og nå glemte du panten igjen. Du vet at det ikke er panteautomat i kjellerboden vår, sant? Det er ikke sånn at de femti posene med pant bare kommer til å spise opp seg selv. Men det ville vært fint. Om de bare gjorde det. Om kjellerboden var et magisk narnia for pant og andre ting 5
jeg ikke orker å håndtere. At idet jeg lukket døren, så ble jeg et velfungerende menneske uten femti poser med pant. – Det er ikke femti poser, sukker jeg. – Du skjønte hva jeg mente. – Til og med han borte ved grønnsaksavdelingen skjønte hva du mente, Selma. Selma fniser fornøyd. Vi går videre innover, måltider som aldri kommer til å bli laget havner i kurven. Jeg plukker opp grønnsaker som kommer til å mugne, og jus som raskt blir bitter og dårlig. Kylling jeg ikke kommer til å spise basert på dårlig samvittighet for at den en gang var et levende vesen. Jeg stopper ved ferdigmaten, bytter vekten til den andre foten. – Du spiser veldig mye ferdigmat, det er ikke bra for deg. – Nei, jeg vet det. – Du burde kanskje begynt med matpakke også? Du har jo egentlig ikke råd til å kjøpe mat ute. Jeg legger brød i kurven, matpakker starter alltid med brød. – Savner du ikke å ha gratis kantine? Noen pusser sandpapir på innsiden av magen min. Det treffer som det skal. – Men man må vel kanskje være til stede på jobb for å få gratis jobb-kantine. Jeg vrir meg mot Selma, mister nesten balansen og besinnelsen i bevegelsen, lander stødig med det andre benet. – Hvorfor ble du med hvis du ikke skal ha noe? Jeg skvetter av min egen stemme. Jeg sa det altfor høyt. Folk snur seg, noen tar ut øreproppene for å høre, rødmen 6
sprer seg som en løgn man angrer på. Selma trekker unnskyldende på skuldrene, ikke til meg, men til publikummet. Publikummet trekker ikke på skuldrene, de trekker ikke på noen ting, de står bare under blinkende lys og legger varer i handlekurven, mens de glemmer at menneskene som la dem der jobber på minstelønn. – Ikke helt ferdig med prøvetiden, skjønner dere. Nervøs, sier hun og blunker. Ingen blunker tilbake. Jeg blunker vekk tårer. Publikummet får til slutt nok av forestillingen og alt blir som vanlig. De vinrøde gardinene smeller i gulvet. Svetten har krøpet opp i nakken og inn i håret. Jeg legger fire ferdigmiddager i kurven uten å se på Selma.
int. nåtid / rommet uten utsikt
Det ble heisen opp. Selma synes vi skal ta trappa ned igjen, to etasjer greier jeg, hun synes det er flaut å ta heis når det er mindre enn tre etasjer. Jeg synes det er tungt å ta trappa hvis det er mer enn én. Venterommet er ikke et venterom, det er tre stoler i en oppgang, rett foran heisen, midt mellom to dører. To dører på hver sin kant av skalaen, hva nå enn skalaen er. Begge dørene kjennes ufrivillige, jeg har lyst til å dra hjem, eller ta døren som ikke er ment for meg. Jeg ser mot venstre, mot døren som er ment for meg, og lurer på om de bak den er lei av dette. Lei av oss, som trenger dem, for å komme oss videre, fordi luften er på vei ut. Vi trenger dem for å presses ut av hva enn vi presset oss selv inn i. Eller kanskje noen andre presset oss inn der, og låste døra fra utsiden. Innenfor døra til høyre som ikke er ment for meg, har de noe som høres ut som teambuilding. Kanskje det er de som burde tatt døra til venstre, i stedet for meg. Utdatert musikk, som selv ikke var populær blant målgruppen, trenger gjennom veggene. Det er mer bass enn noe annet, og noen synger med til det enkle refrenget, som om det skulle få de 8
ansatte til å bli tettere som gruppe. Jeg hadde nok kanskje foretrukket å gjøre det hele alene, mislykkes alene i stedet for å mislykkes i fellesskap. Allsang til umusikalske toner fra tidlig totusentallet gir meg ikke spesielt lyst til å samarbeide. Det rister i gulvet, noen hopper opp og ned, mange synger med. Lenge lurte jeg på hva det skulle bli av de i klassen min som satset femsifret på russetiden. Svaret var visst en konsulentjobb i kommunikasjonsfirmaet i denne andreetasjen. De har sikkert på seg bluser på jobb, selv i starten av november. De trenger sikkert ikke ullundertøy, med all den teambuildingen som kan holde dem varme. De går sikkert med bluser. Som er strøket nøye med strykejern. De har sikkert strykejern. De henger sikkert ikke blusene sine i dusjen, med vannet på det varmeste, så dampen kan gjøre jobben til strykejernet. De drikker sikkert chai. Tsjaj. En tsjaj-te, takk. Sitte her, ja. Med alle vennene mine. Se, de sitter der borte. De som ler hjertelig. I blusene sine. Vi har teambuilding på jobben, skjønner du. Trenger litt tsjaj-påfyll. Kanke ha teambuilding uten litt tsjaj-energi, det forstår du vel. Ja, jeg forstår det. Jeg forstår det. Jeg drakk en chai-latte en gang. Jeg skulle egentlig ha chai-te, men jeg visste ikke at man kunne få chai i både latte og te, så hun bak disken antok at jeg ville ha latte, og da fikk jeg det. Jeg ville bare prøve, se om det var noe for meg. Det var det ikke. Det smakte som noe man skal like fordi det er i trendbildet og reklamene forteller deg at du skal det. Jeg angret øyeblikkelig, og skulle bestilt sjokoladekaffe. Det er helt greit at jeg foretrekker sjokoladekaffe. – Voksne drikker vanlig kaffe, mumler Selma. – Ja, jeg vet det, svarer jeg.
int. fortid / tidligere arbeidsplass
Vi sitter i ring på scenen, alle sitter på gulvet, alle har bena i kryss og manus i hendene. Det durer i høyttaleren, som en bil på tomgang, men det ville ikke vært plass til en bil på scenen. Ikke en vanlig bil, i hvert fall, kanskje en radiobil, eller en veldig liten elbil. Elbiler lager ikke den samme lyden, det er halve poenget med elbil, har jeg hørt. – Det er din tur. Alle ser på meg, som om jeg blunket og mistet tråden. Jeg kjenner etter om den ligger i lomma, den er fortsatt der, alle ser fortsatt på meg. – Sitter ikke deres hud også litt for stramt hele tiden, alt er forstoppet, hodet også? spør jeg, og illustrerer ved å dra i huden i ansiktet, vise hvor lite tøyelig den er, som om den sitter strammere enn vanlig. Noen sukker. De hvisker seg imellom, som om jeg ikke holder meg til manus, eller som om det ikke var min tur. Jeg vifter med manuset og fortsetter. – Hodet sitter trangt, det gjør det hele ubehagelig, å gå i trapper, eller å åpne dører, siterer jeg fra manuset. Det hviskes. Kan noen snakke med henne snart. 10
– Ærlig talt, det gjør ikke vondt å gå i trapper eller å åpne dører, sier noen. – Det har jeg aldri ment heller, men det står i manus. Hvis alle lemmene dine er betente, så gjør det jo vondt, forklarer jeg tålmodig. – Det står ikke i manus. Jeg kikker ned i manuset. Det står jo i manus.
int. nåtid / rommet uten utsikt
Teambuildingen er ferdig, døren åpner seg og to nystrøkne bluser kommer ut og tar trappene ned. – Tsjaj, ler Selma. – Tsjaj, ler jeg tilbake. Stolen er lav, bena mine subber i gulvet sammen med den lange jakka, den er blitt møkkete nederst. Først ville jeg egentlig ikke ha den, den var for stor og det var en type stil jeg ikke turte å ha. Dessuten var det en herrejakke, med strengt snitt og en streng grønnfarge. Ikke helt militær, ikke helt sentrumshipster heller. Utestedet nede i dumpa arrangerte bruktmarked, med kilopris og naturvin. Jeg skulle egentlig bare forbi, men hørte noen rope navnet mitt, og ble lokket inn med gratis naturvin. Vi var ikke spesielt nære før dette, heller ikke etter, men han plukket jakken ned fra et av stativene og ba meg prøve den. Den kledde du, sa han entusiastisk, full på naturvin og optimisme. Men er den ikke litt stor, lurte jeg, og tok store slurker av naturvinen. Den rant fint nedover, skapte et ønske om noe mer. Jeg følte meg modigere, og samtidig positivt overrasket over vinen. Jeg visste ikke hva naturvin var, spurte ikke heller, var bare takknemlig for den plutselige interessen i meg og kiloprisjakka. 12
I speilet var den fin, jeg var fin, et slags menneske jeg gjerne skulle vært. Den passet til været, det håpefulle været, med den håpefulle sola og gatene fulle av håpefulle tenåringer i premature ankelsokker. Jeg endte opp med å kjøpe jakka, tok den på med en gang, jeg fikk være henne hele veien hjem. Den henger mest i skapet, jeg bruker den innimellom, på dager jeg helst vil være henne. Det er flekker på ermet også, jeg prøver å gni på flekkene, aner ikke hvor de kommer fra. Kanskje det er noe jeg burde husket. Selma trekker i ermet mitt. – Den er litt stor. – Ja, den er kanskje det, svarer jeg mutt. – Hvordan skal du betale for det her, egentlig? Jeg sukker. – Tror du ikke faren din har lyst til å bruke pengene sine på andre ting? ler Selma. Noe strammer seg i kjeven og forplanter seg nedover halsen, tar en krapp sving mot nakken og synker langs ryggraden. Ryggraden varer for evig i dag. Jeg rister på hodet. Den andre døra går opp, og vi skvetter til, begge to. Det ser ut som han smilte lenge før han åpnet døren, det varmer helt bort til stolene. Jeg tar en pause, bruker et halvt sekund på å ta inn varmen. Det føles som en god klem. – Ja, da var det oss, sier han muntert. – Ja, da var det oss. Jeg håper at jeg høres like munter ut. – Fikk du fylt ut det skjemaet? Han smiler ennå, ser rett på meg. – Nei, hun utsatte det så lenge at hun glemte det, kommer det syrlig fra Selma. 13
– Ja, nei, jeg glemte det, mumler jeg unnskyldende. – Det går helt fint, ta det neste gang. Han flytter ikke blikket, holder bare i døra, signaliserer at jeg skal bli med inn. Jeg reiser meg, det føles langt bort til han. Selma annonserer stolt at hun blir med. Vi går inn alle tre, han sier ikke noe på det, og lukker døra bak oss. Gangen varer for alltid, slik som november, det hadde vært plass til minst to venterom, men kanskje det er en del av det hele. Å bli motivert av nabofirmaets teambuilding, mens man er sint på seg selv for at man tok heisen når det var færre enn tre etasjer. I enden av gangen ligger kontoret hans, jeg tar meg selv i å bli skuffet over det sterile, skuffet over mangelen på trygghet, skuffet over at jeg er her. Svarte plaststoler, hvite vegger, skarpt lys, to vinduer blottet for utsikt. Utenfor er det bare nye kontorbygg med nye vinduer og nye svarte plaststoler. Jeg ser ikke helt poenget med vindu uten utsikt, da kunne man like greit droppet vinduet. Det er litt som når man har vondt i hodet, spør noen om paracet, og får én paracet. Jeg ser det ikke før jeg setter meg ned, bildet på veggen. Et typisk masseprodusert bilde fra internett, som prøver å være moderne og retro på samme tid, blomster i lette og beroligende farger. Det passer til alt og alle, one size fits all, som skjerf, reflekser og lightere. Det er ment å være beroligende og diskré, dette bildet, det var også derfor jeg bestilte det selv og hang det på stueveggen. Så da har vi i det minste det til felles, han og jeg. Jeg kjenner en rar panikk av å ha noe til felles, en slags tilhørighet jeg ikke har bedt om. Som foreldregenerasjonen som skaffer seg snapchat for å henge med 14
i de moderne svingene, men så er svingen for brå, og bilulykken havner på alle avisforsidene. Jeg prøver å lete etter jakka hans i rommet, saumfarer veggene etter knagger, som om rommet er mye større enn det er, før jeg ser at den henger over stolryggen i hjørnet. Den er heldigvis marineblå og altfor kald for været. Han har sikkert ikke snapchat uansett. Eller førerkort. Vi setter oss ned. Han kremter. – I henvisningen din sto det at du driver med teater, men at du vurderer å bytte jobb? Selma kniser. – Eh. Jeg sluttet rett før sommeren, i mai. – Ikke sant, mumler han og noterer noe ned i en notatblokk som nesten ser ny ut. Jeg lurer på om han gledet seg til å starte på den, og hvor mange ferdig utfylte han har fra før av. Han ser opp fra blokka, tvinner pennen mellom tommelen og pekefingeren. – Hvorfor sluttet du? Han bare lurer. Jeg flytter blikket bort til bildet på veggen, og trekker øynene ut av fokus, lar fargene og blomstene smelte sammen til grøt. – Jeg vet ikke, mumler jeg. Jeg vet ikke. Minnene surrer seg inn i all grøten. Jeg dytter øynene tilbake i fokus og ser spørrende på Selma. – Jeg er rimelig sikker på at uttrykket sinnssyk ble brukt, sier hun. – Du var ikke der, glefser jeg. Rødmen sprer seg umiddelbart, han sier ingenting, rister bare forsonende på hodet, som om det er han jeg snakker til. – Det var ikke det som skjedde, mumler jeg. – Jeg vet ikke, jeg. Som du sier, jeg var ikke der, sier Selma og trekker på skuldrene. 15
Jeg vet ikke. Jeg kikker opp på bildet igjen. Han snur seg for å se hva jeg ser på. Hodet blir tungt. – Jeg sa jo at det bildet var litt teit, hvisker Selma. – Jeg orker ikke, sier jeg med hodet i hendene. De er svette. – Jeg skjønner at dette er vanskelig, smiler han trøstende.