I maktens skygge av Viveca Sten

I maktens skygge

Viveca Stens bøker i Sandhamn-serien: 1. Farlig farvann 2. I den innerste kretsen 3. Uten skyld 4. I natt er du død 5. I kampens hete – 6. Farlige forhold 7. I maktens skygge 8. I sannhetens navn – kjøp den i dagligvarehandel og kiosk fra 18. juni 2018!

Viveca Sten

I maktens skygge Oversatt av Kari Engen

«Feiten, feiten, feiten.»

Han lå på siden uten å røre seg eller protestere. Hvis han prøvde å gjøre noe, ble det bare verre.

La friminuttet være over, ba han. La klokka ringe.

Lederen i gjengen, kongen av skolegården, ga ham et hardt spark. Støvelen traff rett i korsryggen, og smerten gjorde at han rykket til, men han klarte å bite i seg klynkene som ville fram.

Det ble alltid verre hvis han viste at det gjorde vondt.

Nesen var tykk av tilbakeholdt gråt og snørr, men han måtte ikke gi etter og begynne å gråte, det var det verste han kunne gjøre.

Det ringte inn. Endelig. Ropene forstummet.

Han ventet litt før han åpnet øynene og så seg omkring. Han var alene i skolegården. Hånden ble blodig da han tørket seg under nesen som allerede begynte å hovne opp.

Skoleklokka ringte igjen.

Det hogg til i ryggen da han reiste seg. Han visste han ville få anmerkning fordi han kom for sent, men torde ikke å gå inn før de andre hadde satt seg ved pulten.

Jeg skal ta igjen, hvisket han for seg selv. Jeg skal vise dem.

Ordene ga gjenlyd i ham.

«Feiten, feiten, feiten.»

mandag 29. april 2013

Kapittel 1

Maria Svedin ventet i den romslige hallen mens Celia Jonsson hjalp Oliver å få på seg jakken til den mørkeblå skoleuniformen. Maria trippet urolig. Skulle hun hente Olivers skolesekk som fortsatt lå på rommet? Det var så vanskelig å vite hva Celia ønsket.

Celia kneppet igjen den øverste blanke knappen i Olivers jakke og strøk en mørk hårlokk tilbake før hun rettet på ryggen.

«Maria,» sa hun på sitt gebrokne svensk. «Kan du kjøre Oliver til skolen? Jeg har andre ting jeg må gjøre i dag. Du kan ta bilen til Carsten, han spaserte til jobben.»

Spørsmålet overrasket Maria. Celia pleide alltid å kjøre sønnen om morgenen, men det var tydelig at hun var anspent. Det var mørke skygger under øynene hennes, og munnen var presset hardt igjen.

Kvelden før hadde Maria hørt høye stemmer. Til tross for at leiligheten var stor, og rommet hennes lå langt fra familiens soverom, hadde hun ikke kunnet unngå å få med seg de opprørte ordene som trengte gjennom veggene. Det hørtes ut som om de kranglet om et sommersted, Carstens planer om et feriehus i Sverige.

«Maria?» sa Celia igjen.

Maria nikket og skyndte seg ut i entreen. Heisen gikk helt opp til familiens leilighet. Hun trykket på knappen flere ganger for å vise Celia at hun var på vei.

Helst ville hun ha sluppet å kjøre Oliver. Venstrekjørin9

gen i London var fortsatt uvant, og rundkjøringene gjorde henne nervøs.

Celia merket ikke noe til nølingen hennes. Eller så brydde hun seg ikke om den.

«Hvis du henter bilen i garasjen, kommer jeg ned med Oliver om noen minutter,» fortsatte Celia. «Jeg vil finne de nye vottene hans.»

Det heter «skal finne», ikke «vil finne», tenkte Maria, men hun gjorde ingenting for å rette på henne.

Hun tok på seg jakken og snudde seg mot døren.

«Hurry up, Oliver,» utbrøt Celia. «You mustn’t be late for school. You know what daddy will say.»

Det plinget til ved utgangen. Heisen var kommet.

«Da drar jeg ned,» sa Maria.

Lysene pleide å skru seg på så fort noen kom inn i garasjen, men da Maria gikk ut av heisen, skjedde det ingenting. Snart forsvant lyset bak ryggen hennes da dørene automatisk lukket seg. Hun snudde seg for å trykke på knappen og åpne dem igjen, men den var allerede på vei opp.

Hun tok et skritt fram og satte foten ned på det grå betonggulvet for å aktivere lyssensorene, men det forble like mørkt. Hadde strømmen gått? Men da ville vel ikke heisen ha virket heller. Det måtte være noe galt med automatikken, men hun ante ikke hvor lysbryteren befant seg eller hvordan hun skulle klare å finne den i den stupmørke garasjen.

Carstens bil sto rundt hjørnet, helt innerst i den borteste raden, omtrent femti meter unna. Hun stakk hånden i lommen for å finne mobilen og skru på lykten, men fingrene fant bare en tyggegummipakke og noen mynter. Telefonen måtte ligge igjen oppe i leiligheten.

Hun rygget til hun kjente heisdørene mot skuldrene sine og visste at hun befant seg på den lille avsatsen igjen.

Gudskjelov for lyssprekken som viste hvor heisknappen var. Hun satte pekefingeren på den og fortsatte å trykke 10

hardt, som om det ville få heisen til å komme fortere tilbake og ta henne med opp igjen.

Kom nå, da.

Hva var det? En dempet lyd bak ryggen hennes fikk henne til å rykke til.

Lyden hadde kommet og gått så fort at hun ikke visste om hun hadde hørt riktig, men inntrykket av en metallisk klang ble hengende, som om et verktøy hadde falt i gulvet, kanskje en skiftenøkkel eller en hammer.

Maria snudde seg og forsøkte å speide ut i det svarte.

Gjenkalle det hun nettopp hadde hørt.

Det hadde kommet fra den andre siden av veggen, der hvor Carstens bil sto parkert.

Var det noen andre i garasjen?

«Hallo?»

Hun holdt pusten. Kjente hvordan det begynte å hamre i brystet enda hun sto helt stille.

«Hallo?» sa hun igjen, lavere denne gangen.

En svakt oljete lukt gled forbi, så hastig at hun knapt rakk å oppfatte den. Øynene begynte å venne seg til mørket, og hun klarte å skjelne ulike former og omriss. Dyre biler, oppstilt på plassene sine. Det ville ikke være vanskelig å gjemme seg bak en av dem.

Maria prøvde å ta seg sammen, men hamringen i brystet gjorde at hun pustet altfor fort. Celia ventet på henne.

Hun måtte hente bilen ellers ville Oliver komme for sent på skolen.

Hun trakk pusten og knuget bilnøklene i hånden.

Det var ikke så langt bort til Carstens bil, hun burde klare å finne veien dit i mørket. Genseren under den tykke ytterjakken var blitt fuktig i linningen.

Innbitt tok hun et nølende skritt fram, deretter ett til.

Landroveren sto lengst inne, hun var nesten framme.

Hun holdt hardt i bilnøklene og kjente lettelsen spre seg i kroppen.

Nå luktet det bensin, eller var det bare innbilning?

11

Hun vred på hodet, prøvde å avgjøre om hun var alene i garasjeanlegget.

«Hallo?» ropte hun igjen, enda instinktet sa at hun skulle være stille, ikke røpe at hun var der.

Så var lyden der igjen. Noe som liksom dryppet langsomt ned på gulvet.

I neste øyeblikk slo flammene opp, og verden eksploderte i en sky av ild og røyk.

tirsdag 30. april

Kapittel 2

Julia slapp Noras hånd da de var framme ved møtestedet utenfor Sandhamns Värdshus. Rundt hundre personer var allerede på plass og ventet på at fakkeltoget skulle begynne. Nora kjente de fleste og vinket til noen naboer som sto og småpratet i en klynge.

Det var en fin kveld, men ikke spesielt varmt i luften.

Kulden fra den uvanlig lange og strenge vinteren hang igjen. Snøen var kommet allerede i november, og isen hadde ligget fram til midten av april. Det var den lengste vinteren i Stockholm på over hundre år. Vannet hadde vært bunnfrosset ved bryggene, og det var bitende kaldt i mange måneder.

I øyekroken så hun at Adam og Simon hadde fått tak i hver sin fakkel som de holdt opp i luften.

«Jeg vil også ha en sånn, mamma.»

Julia dro henne i armen, og Nora satte seg på huk. Datterens lyse hår var flettet i to små musefletter som stakk ut bak ørene. De blå øynene var forventningsfulle.

«Du er for liten til å få holde i en brennende fakkel, jenta mi,» sa hun, klar over hva som kom. «Du må vente til du blir like stor som brødrene dine.»

Skuffet knep Julia munnen igjen og ble samtidig latterlig lik Jonas. De hadde den samme smale overleppen som nesten forsvant når frustrasjonen tok overhånd. Ansiktsuttrykket hennes gikk fra sinne til gråt, overleppen kom fram igjen og begynte å skjelve.

15

«Jeg vil!» ropte hun og slo til Nora på armen.

«Julia, da!» sa Nora. «Sånt gjør man ikke.»

Adam ga fakkelen sin til Nora.

«Du kan få sitte på skuldrene mine hvis du vil.»

Med en rask bevegelse løftet han opp Julia og plasserte henne på skuldrene sine. Julia smilte fornøyd, og katastrofen var avverget. Adam gikk bort til noen kamerater og begynte å snakke med dem, mens Julia hang som en liten potetsekk over hodet hans.

Nora betraktet sitt eldste og yngste barn, og kjærligheten som bølget gjennom henne var så sterk at øynene ble blanke til tross for at hun sto der midt i folkemengden.

Elskede barn. Elskede Julia.

Tenk at hun hadde fått en datter også, blitt trebarnsmor.

Jonas kom bort og avbrøt tankene hennes.

«De er søte sammen,» sa han og nikket til Adam og Julia.

Nora lente seg mot ham.

«Av og til føles han så voksen,» sa hun.

Adam var snart ferdig med andre året på videregående.

Den mutte tenåringen var blitt en omtenksom ung mann.

«Det viser at det er håp også for Simon,» la hun til.

«Det hadde jo vært fint.»

Var Jonas lei av Simon? Det lignet ikke ham, men det var ingen tvil om at Simon satte alles tålmodighet på prøve.

Den blide lille gutten hennes hadde uten forvarsel forvandlet seg til en klagende trettenåring som stort sett satt foran tv-en.

Den siste vinteren hadde Nora forsøkt å håndtere Julias treårstrass og Simons surmuling. Ingen av delene hadde vært enkelt, og av og til hadde hun lurt på om hun var for gammel til å takle både store og små barn.

«Er det ikke snart på tide å gå?» sa Jonas og kikket bort på formannen i Sandhamns Vänner, foreningen som organiserte feiringen på øya.

Han holdt en megafon i hånden og så ut som han gjorde seg klar.

16

Da Jonas vred på hodet, streifet håret hans borti kraven.

Det var fortsatt brunt, uten et grått strå. Det er bare jeg som trenger å farge det, tenkte Nora, og ble nok en gang minnet på aldersforskjellen mellom dem. I år fylte Jonas trettini og hun førtiseks.

Formannen stemte i en sang, og fakkeltoget satte seg langsomt i bevegelse, forbi Café Strindbergsgården og inn i den gamle delen av tettstedet. Målet var Fläskberget, stranden på nordsiden av øya der valborgsmessebålet skulle tennes for å feire vårens ankomst.

Nora hadde fortsatt Adams fakkel i hånden. Hun holdt den høyt over hodet så hun ikke skulle komme borti noen eller noe. Egentlig var det vanvittig å arrangere fakkeltog i de trange smugene mellom hundre år gamle trehus. Det skulle ikke mye til før det begynte å brenne. Den eneste brannbilen på øya ville ikke kunne gjøre stort.

Men tradisjon var tradisjon.

Da de kom fra til Fläskberget, brant bålet allerede, matet av faklene som folk kastet på ilden. Oransjegule flammer strakte seg mot den blå kveldshimmelen. Langt ute gled en hvit Waxholm-ferge på det speilblanke vannet.

I den klare, kjølige luften ble alle konturer skarpe som glass.

«Da er tiden kommet for å synge våren inn sammen med koret,» ropte en eldre mann som hadde tatt over megafonen.

Nora lette etter Simon i mengden og fikk øye på ham på den andre siden av bålet sammen med noen kamerater.

Hun vinket, men han så henne ikke. Adam kom bort og stilte seg sammen med Nora og Jonas, fortsatt med Julia på skuldrene.

Bålet ga fra seg en knitrende lyd, før et gnistregn fløy mot vannet. I den mørkeblå skumringen lignet det et fossefall av ildfluer.

Julia strakte armene mot Nora for å vise at hun ville ned.

Nora tok henne imot og ble belønnet med en klem.

17

Hun kjente varmen fra den lille kroppen, lukten av det lyse, fine håret.

Elskede Julia, tenkte hun igjen.

Julia hang på armen til Jonas med søvnige øyne og tommelen i munnen.

«Vi bør nok gå hjem nå,» sa han halvhøyt til Nora og kastet et blikk mot Brand-villaen som lå bare noen hundre meter unna, som et fyrtårn øverst på Kvarnberget.

I den tiltakende skumringen lyste det varmt fra vinduene i første etasje. De hadde latt noen lamper være tent da de gikk hjemmefra.

«Kan ikke du gå i forveien?» sa Nora. «Jeg skal bare finne Simon og høre hvor han har tenkt seg.»

Det var en god stund siden hun hadde sett ham. Før middagen hadde han med bestemt mine erklært at han ville ha nye innetider å forholde seg til: midnatt på hverdager og klokka ett i helgene.

Nora var blitt helt satt ut. Midnatt var altfor sent for en trettenåring og klokka ett kom ikke på tale. Men Simon mørknet i ansiktet da han så reaksjonen hennes. Alle vennene hans fikk være ute så sent, hvorfor skulle han være den eneste som måtte hjem tidlig?

Nora prøvde å finne sønnen sin i skinnet fra det døende bålet i strandkanten. Nå var det stort sett bare en stor glohaug igjen der en og annen forkullet gren stakk fram.

Simon var ikke å se, men Eva Lenander, moren til Simons bestekamerat på øya, sto ikke så langt unna. Hun ventet tålmodig på at familiens svarte puddel Marco skulle gjøre fra seg i skogbrynet. I hånden holdt hun en plastpose.

«Har du sett guttene?» ropte Nora idet hun gikk bort til henne.

Eva ristet på hodet.

«Det virker som om de har gått allerede. Men Fabian sa at de skulle stikke bort til Richardson.»

Nora kjente familien. De hadde også en sønn på Simons 18

alder og bodde nedenfor kapellet, bare noen minutter fra Brand-villaen.

«Da så,» sa hun. «Da vet jeg i det minste hvor han er.»

Hun sukket litt og børstet vekk håret som hadde blåst ned i pannen.

«Det hadde ikke gjort noe om Simon hadde sagt fra til meg før han dro.»

Eva lo, og smilehullet i venstre kinn ble til et dypt søkk.

«Som om Fabian ville ha gjort det hvis jeg ikke hadde huket tak i ham akkurat idet de skulle gå, mener du? Det går ikke an å få to fornuftige ord ut av den ungen om dagen, alt som er å høre, er sur mumling.»

Nora merket at hun smilte. Det var godt å høre at hun ikke var den eneste tenåringsmoren som syntes sønnen oppførte seg underlig.

«Har du hørt siste nytt, forresten?» sa Eva forventningsfullt.

Hun hadde klippet håret kort den vinteren, og stripet det. Det kledde henne og rettet oppmerksomheten mot øynene i stedet for de runde kinnene.

Nora lette i hukommelsen. Hva hadde hun gått glipp av nå? Denne våren hadde de nesten ikke rukket å være på Sandhamn, ettersom Simons fotballtrening hadde lagt beslag på de fleste helgene.

«De bygger på Fyrodden,» sa Eva. «Og du gjetter aldri hvor mye den nye eieren måtte betale.»

Nora visste knapt nok at den store strandtomten på øyas sørvestlige side hadde vært til salgs.

«Men det vet du, regner jeg med?» sa hun, og klarte ikke å hindre nysgjerrigheten i å komme snikende, enda hun egentlig ville holde seg for god til å spørre.

Eva holdt hendene opp foran seg og sprikte med fingrene.

«Ganger to,» sa hun og ventet på Noras reaksjon.

«Tjue millioner?» utbrøt Nora. «Tuller du? Det er jo sykt mye penger.»

«Det var det jeg hørte. Fra en såkalt sikker kilde.»

19

«Hvem er det som har betalt så mye?»

«Jeg vet ikke hva de heter, men det er visstnok svensker bosatt i utlandet.»

Selvsagt, tenkte Nora.

«Hvis jeg har forstått det riktig, bor de i London, og har vært i gang helt siden høsten i fjor med det som blir en megavilla. Huset er sikkert ikke billig å bygge heller. Det sies at det skal stå ferdig allerede til sommeren.»

Nora kikket bort mot de gamle sjøbodene nedenfor Kvarnberget. De minnet henne om tiden da øyfolket fisket for å få mat på bordet og bodene ble brukt til oppbevaring av garn og redskaper. Nå var de fleste gjort om til gjestehus eller badstue. En utvikling som på ingen måte var unik for Sandhamn, men som likevel gjorde henne nedstemt.

«Da må fru Sjöberg ha gått bort til slutt,» sa hun.

Ingen hadde bodd på Fyrodden på mange år. Enken som eide stedet, hadde tilbrakt det siste tiåret på et sykehjem, og huset hadde forfalt. Ida Sjöberg måtte ha blitt nesten hundre år før hun døde.

«Ja,» sa Eva. «Jeg tror hun døde på vinteren i forfjor, for kjøpet ble visst gjennomført allerede da, men jeg fikk høre om det først nå. Hun hadde jo ingen barn, så det er nevøene og niesene hennes som kan le hele veien til banken.»

Et bjeff fra Marco avbrøt dem. Han hadde snust seg ferdig og dro i båndet.

Nora kastet et blikk på klokka.

«Jeg må nesten komme meg hjem,» sa hun. «Så ikke Jonas lurer på hvor det har blitt av meg.»

Hun ga venninnen en rask klem.

«God natt. Hvis du skulle støte på sønnen min, kan du jo hilse ham og si at han skal være hjemme til klokka elleve.»

Mørket hadde lagt seg, og i vest var det bare noen siste rosa strimer å se der solen hadde gått ned. Det var stjerneklart, og himmelen var overstrødd av et fjernt glitter. Nora grøsset litt mens hun gikk langs strandveien som førte tilbake til Brand-villaen.

Fyrodden var altså solgt. Det måtte jo selvsagt skje en 20

gang. Tomten var enorm, antagelig en av de største på øya, og med en fantastisk beliggenhet på sørsiden. En stor del av stranden inngikk i eiendommen. Den var naturligvis verdt svært mye penger, likevel føltes summen urimelig.

På de gamle eiernes tid hadde det aldri vært snakk om å gjerde inn stedet. Det hadde vært en selvsagt ting at man respekterte tradisjonen for fri ferdsel rundt Sandhamns strender.

Hva kom til å skje nå?

Folk som var villig til å betale så mye, var sjelden lydhøre for skikk og bruk, det var blitt tydelig de siste årene da mange gamle hus på øya hadde skiftet eiere.

Ville det fortsatt være mulig å rusle langs stranden og nyte den vakre utsikten? Hvem visste hva de nye kjøperne ville finne på når de ankom Sandhamn? Én ting var sikkert, tenkte Nora. Hvis de ville verne om privatlivet sitt med planker og gjerder, kom det til å bli bråk.