STEG

STEG 5 Kutt unødvendige kostnader og finn penger til det

som gir deg glede 82 Dette gjør bedrifter for at du skal kjøpe mer enn du trenger 84 Penger og psykologi henger tett sammen 88 Faste utgifter er ikke alltid så faste 94 Bli helt dronning i matbutikken! 102 Slik tar du knekken på klesmonsteret 117

STEG 6 La sparepengene dine få lov til å vokse

seg store 128 Tiden er din beste venn 136 Små beløp blir store summer 139 Din aller største investering 145 Hvor fort kan du bli millionær? 149

Så langt kom jeg på et år 154 Giverglede gir deg rikdom og lykke 156 Slik henger lykke og penger sammen 161

Slik ble veien videre 164 Så gikk børsen over ende 166 Fire ord som betyr noe annet i dag 169 Sirkelen er sluttet 170

Andre supre verktøy for økonomien din 172

Tusen takk 180 Register 182

Vi var veldig rike, men så ...

«Jeg var så lystig og lett da jeg ga fra meg bilnøklene fem minutter tidligere. Smilte og lo og ønsket mekanikeren hos NAF en super dag, før jeg gikk ut døra og rundet hushjørnet på vei til jobb. Så kom mørket igjen. Inni meg. Det var januar i 2019, og klokka var ennå ikke åtte om morgenen. Det var så kaldt ute. Det var så mørkt. Den sure nyttårsvinden fikk meg til å trekke lua enda lenger ned over ørene.

Jeg hadde levert bilen på EUkontroll, men jeg hadde fader meg ikke penger til å hente den om ettermiddagen. Hva slags person var jeg blitt? Jeg er stor og sterk og klarer helt fint å ta vare på barna mine, jobben min og huset mitt. Men pengene – hva skjedde med dem?»

Da jeg var liten, på slutten av 70-tallet, hadde vi alt vi trengte. Vi var veeeeldig rike. Foreldrene mine bygde seg en enebolig med sparepenger og husbanklån. Tre soverom, stue med peis, TV med tre kanaler, utsikt over Oslofjorden. Og morgensol.

I garasjen sto en Lada, som stort sett alltid startet når den skulle. Bortsett fra når vi skulle ta ferje et eller annet sted. Da måtte den dyttes både på og av. Men da kom vi jo ofte i snakk med noen som kunne hjelpe til, og så ble det en god historie av det. Ladaen hadde glimt i øyet, luktet deilig av skai og hadde brede bakseter til min lillesøster Ida og meg.

6

Pappa og meg i 1979

På tirsdager spiste vi seibiff med løk, på torsdager var det grøt. Og lørdag kveld var det pizza med ketchup, salami, ost og tørket oregano. Italia à la Holmestrand. Jeg likte verken ketchup eller salami, så jeg fikk pizza med smør og sukker.

I vårt rødmalte husbankhus var det grenseløst med grøt, hjemmestrikkede klær, formkake til kaffen og naboer som kom innom uten å ringe på forhånd. De kunne jo prøvd. Men vi hadde ikke telefon.

Jeg vet at mine foreldre ikke er helt enige i at vi var så rike. Jeg vet de snudde på krona, stoppet klær som var ødelagt og mekket på bilen selv. Men de ga meg alltid vissheten om at vi hadde alt jeg trengte. Som barn hadde jeg to økonomiske helter til:

Min farmor Else var veldig gammel og hadde en hel krukke med femmere i stua. Hvis jeg gikk ærend, fikk jeg en slik femmer. Etterpå

klippet jeg ut fine damer fra ukebladet Hjemmet mens farmor og jeg snakket om hva jeg skulle bruke pengene til.

Min mormor Ingrid var tjue år yngre enn farmor, og hadde ingen krukke med femmere i stua. Men hun var en racer på å lukte fram gode tilbud i butikken eller i katalogene som kom i posten. Dessuten kunne hun reparere alt – og jeg mener alt – med frysetape eller karlsonslim.

Farmor Else Hildur Olaussen

Mormor Ingrid Marie Andreassen

Det ble ikke skrevet ut én sjekk uten dekning i min familie. De lånte penger til hus, men alt annet som skulle kjøpes ble satt på ønskelista. De ønsket seg, sparte til det og kjøpte det først når pengene var på konto.

8

Det var på skuldrene av denne kramgode gjengen jeg fant meg selv stående, ute i den iskalde januarvinden en tidlig morgen. Bilen skulle kontrolleres og helst godkjennes, men jeg visste at selv om det er lønningsdag, hadde jeg egentlig ikke penger til å hente den igjen i ettermiddag. Jula var over, og som vanlig var det ikke satt av ekstra penger til gaver. Da julelønna kom, hadde jeg betalt ned på kredittkortet som hadde gått varmt på en førjulshelg i Liseberg. Og skal jeg si det som det er, ble vel julen 2018 feiret delvis på kreditt, den også. Det verste var at jeg ikke helt skjønte hvor pengene hadde blitt av. Jeg hadde ikke masse dyre møbler eller lekre klær. Jeg hev ikke nedpå med avanserte viner, og selv om jeg elsker en god biff, mener jeg at det stort sett gikk i hverdagsmiddager. Jeg fulgte bare ikke med. Jeg hadde ikke kontroll. I årevis hadde jeg trukket bankkortet, krysset fingrene og håpet det var dekning. Var det ikke dekning, hadde jeg TO kredittkort i lommeboka. Jeg makset aldri kortene, jeg liker å tro at jeg betalte raskt tilbake og jeg ville ikke fått plass i Luksusfellen, men jeg kom heller aldri på forskudd.

Jeg var så innmari lei av det. Lei og lei meg. Det var flaut og vondt, og jeg ble sliten av å ikke ha penger nok til regningene mine. Jeg kunne kjenne hjertet i halsen hvis jeg våknet om natta. Og kom tankekverna godt i gang, ble jeg liggende og tenke på hvor udugelig jeg var som ikke klarte å ta grep for å fikse dette.

Som de sier i USA: «I am sick and tired of being sick and tired». Jeg var ikke bare lei av å ha dårlig råd. Jeg var også lei av å være lei av å ha dårlig råd. Selv om jeg var alene med to barn og vi bare hadde én lønn, hadde jeg en god lønn. Det var ingen grunn til å sløse i vei på den måten. Når ble det egentlig greit med kredittkort? Jeg husker ikke engang. Men bankutskriftene fortalte at det har gått mye penger både ut og inn av kontoene mine de siste årene. Heldigvis insisterte damen i banken på at jeg skulle spare til pensjon, så uten at jeg har merket det, hadde jeg noen kroner i fond. Men de pengene kunne jeg bare glemme. De skulle til seters for å gjøre seg fete de neste tjue, tretti årene.

På veien mellom jobben og NAFs bilverksted denne grisekalde morgenen, fikk jeg en av mine lysere ideer. Jeg fisket opp telefonen fra lomma og ringte en banksjef. Ikke min egen banksjef, for det ville bare vært for flaut. Banksjefen tok raskt telefonen. Vi hadde så vidt snakket sammen før, i forbindelse med saker jeg hadde laget i jobben min som journalist. Jeg presenterte meg høflig, og gikk raskt videre til å forklare mitt ærend.

«Jeg er blakk», sa jeg. «Nå har jeg ikke råd til å hente bilen på verksted, og du må hjelpe meg», fortsatte jeg.

Banksjefen var muligens litt i stuss, men akkurat det var det ikke mulig å høre gjennom telefonen. Han spurte høflig hva han kunne hjelpe til med.

Jeg forklarte at jeg nok ikke er helt alene om å være blakk i januar, men at nok fikk være nok – det kunne ikke fortsette slik. Neste gang kalenderen viser januar, skal alt være annerledes. Jeg ba ham tenke på om han ikke hadde noen som kunne hjelpe meg å rydde opp i finansene. Og det i full offentlighet, slik at leserne av Tønsbergs Blad, der jeg jobber, også kunne lære av dette. Folk som «går på snørra» i økonomien har vist seg å være god underholdning, og oppryddingsarbeidet mitt burde jeg kunne lage god journalistikk av.

Arbeidstittelen på prosjektet er «Slik blir du rik på et år» – og det må vi få til, forklarte jeg. Banksjefen prøvde seg med at «rikdom kan være så mangt». Og han hadde jo rett i det. Men målet mitt var ikke av det filosofiske slaget. Jeg ville ha nok penger til alle gavene neste jul – og penger nok til å betale alle regningene som forfaller på nyåret. Jeg ville ha lav puls og masse cash på konto når kalenderen viste januar 2020.

Det var ikke helt tilfeldig at jeg ringte banksjef Terje Solvik. Som redaktør i lokalavisa hadde jeg fått med meg at DNB reiste rundt på skoler og lærte bort sunt økonomisk bondevett til barn. Finansrådgi

10

verne Hanne Solli og Kamilla Elise Holt Utheim, som jeg i løpet av det neste året skulle bli godt kjent med, teller energidrikk og kebab sammen med elever i Tønsberg-skolene, og viser dem hvor mye penger de egentlig bruker. For å finne ut av det, tar de i bruk en sløsekalkulator. Og en sløsekalkulator var akkurat det jeg trengte nå. Her måtte alle kortene på bordet. Jeg var klar til å lære. Jeg visste at jeg trengte det.

Kjenner du deg bare ørlite granne igjen i disse tankene, kan vi gå sammen inn i solnedgangen, og møtes til dyst i neste kapittel. Jeg lover deg at herfra går det bare oppover. Eller i hvert fall framover. Du skal få være med på alt jeg har gjort som ikke virker, og få full oversikt over de utallige, effektive sparetipsene og de virkelige gode løsningene jeg har oppdaget. Allerede lenge før siste side er lest, vet jeg at du har fått nye, økonomiske superkrefter. Det gjelder enten du er blakk og stressa, eller har god kontroll og bare vil få mer glede ut av pengene dine. Uansett: Brett opp ermene! Dette blir moro.

Steg 1

Få oversikt OG GÅ ALDRI MER i pengefella

«Det første du må gjøre er å få kontroll», sa Hanne Solli. Sammen med Kamilla Elise Holt Utheim sitter vi i et trangt lydstudio. Det har blitt 5. februar, og vi diskuterer hvilke temaer innen personlig økonomi vi kan lage journalistikk av. Det er åpenbart at kontroll er et viktig sted å begynne. Det er jo nettopp mangel på kontroll som gjør at vi var her i det hele tatt. Min manglende kontroll. Min magevondt og fortvilte nattevåk. Min manglende viljestyrke til ikke å kjøpe det jeg helt åpenbart ikke har råd til.

Jeg visste at jeg hadde viljestyrke. Når jeg bare vil. En gang trente jeg en hel vinter og gjennomførte et halvmaraton om våren. En annen gang kjøpte jeg et helt hus for én krone. (Ja, det er sant!) Det var 400 kvadratmeter stort, det var totalfredet og det ramlet nesten sammen. I årevis sto jeg opp grytidlig i helgene for å få unna mange nok timer med riving, skraping, sparkling, maling, kosting, rydding og kjøring på dynga. Da morgenskiftet var ferdig, overtok mannen min husjobbingen mens jeg fant på noe med ungene. Etter to år med entusiasme, var det fire år til på bare viljestyrken før huset fra 1762 sto ferdig, og ble stemt fram til tittelen «Norges vakreste hjem» i 2010.

Bak den etter hvert så vakre fasaden, opplevde jeg innimellom at vi mistet den økonomiske oversikten. En fet byggekonto i banken og stadige håndverkerregninger i hundretusenkronersklassen krever stålkontroll. Det var også i denne forbindelse banken introduserte meg for de endeløse mulighetene som finnes, når du bare har et kredittkort. Stort sett gikk det bra, men da prosjektet gikk mot slutten, krøllet det seg til. Vi forventet at den siste store fakturaen vi fikk, skulle være på en halv million kroner. Da vi åpnet konvolutten, var summen 970 000. Dette var som en scene fra Luksusfellen. Jeg gikk rett i krisemodus. Pusten virket ikke, gråten kom helt ukontrollert, hjertet banket som om det sto om livet, og soving om natta ble helt uaktuelt. Jeg var redd, og i nattemørket lå jeg et par centimeter over madrassen mens jeg grublet på hvordan dette skulle løses. Jeg trodde helt alvorlig jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt, noe legen min kunne avkrefte.

Kirkegaten 7 før den store restaureringsjobben

og Kirkegaten 7 etter årevis med knallhard jobbing. Ble fint, da!

Jeg hadde bedt de velmenende og innmari flinke håndverkerne fakturere oss hyppigere. Jeg hadde bedt om prisoverslag, men likevel hadde jeg tydeligvis ikke fulgt opp godt nok. Pengene var brukt opp, gulvene var lagt, og vi manglet vinduskarmer i mange av rommene. Vi var både skuffet, redde og bekymret. Den sure løsningen ble en ny tur til banken.

Heldigvis fikk vi økt lånet vårt og etter hvert lærte vi oss å lage vinduskarmer og omramming selv. Kapp og gjærsaga jeg fikk av min mann i 30årsgave, kom endelig til nytte. Det satt langt inne å innrømme, siden jeg hadde vært synlig misfornøyd da jeg pakket ut saga. Alt jeg egentlig hadde ønsket meg var en rød kjole med hvite prikker.

Huset solgte vi noen år senere for over fem millioner kroner. Det tok lang tid. Det er ikke for alle å bo i et 250 år gammelt fredet hus med to utleieenheter og et loft vi ikke hadde rukket å isolere, før vi var enige om å takke for det ekteskapelige samarbeidet. Den dagen pengene sto på konto, senket roen seg og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle miste oversikten over pengene igjen. Det var en helt vanvittig god følelse å betale tilbake lånet. Vi fikk med oss over 700 000 kroner hver til et nytt sted å bo. Det var en fin startkapital, og helt grei betaling for det som til slutt ble åtte år med ekstremjobbing på fritiden.

Mens jeg fulgte med på det lokale boligmarkedet, leide jeg et rekkehus med sjøutsikt fra kjøkkenbordet og kveldssol i bakhagen. Pengene sto på sparekonto, klare til å bli egenandel i et nytt huslån. Først prøvde jeg meg i en budrunde på en enebolig fra 1740, med stor tomt og nesten ståhøyde under taket i stua. Men da fikk jeg en skarp replikk fra sjefen min. «17.40 bør være et klokkeslett for din del. Det der er galskap».

Jeg kan for så vidt være enig i det, og heldigvis var det noen andre som slo til med et bud langt utenfor min finansielle virkelighet. Så slapp jeg å tenke mer på det. To uker etterpå kjøpte jeg en leilighet fra 1850 med balkong og sjøutsikt. Impulskontroll har jeg aldri hatt. Men nå skulle jeg øve på det – og i hvert fall få oversikt.