Hvor er du nå? av Mary Higgins Clark

Mary Higgins Clark

Hvor er du nå?

Oversatt av Elsa Frogner

Til minne om Patricia Mary Riker, «Pat» – en kjær venn og en vidunderlig kvinne I kjærlighet

Where are you now Who lies beneath your spell?

«The Kashmiri Song» Tekst: Laurence Hope Musikk: Amy Woodforde-Finden

1

Det er presis midnatt, noe som betyr at morsdagen nettopp har begynt. Jeg har valgt å overnatte hos mor i leiligheten på Sutton Place, der jeg vokste opp. Hun er på sitt eget soverom et stykke innover i gangen, og sammen våker vi. Våker slik vi alltid har gjort hvert år siden min bror, Charles MacKenzie junior, «Mack», for ti år siden spaserte ut fra leiligheten han delte med to andre avgangsstudenter ved Columbiauniversitetet. Siden den gangen har ingen sett ham. Men på et eller annet tidspunkt på morsdagen kommer det en telefon der han forsikrer mor om at han har det bra. «Ingen grunn til å bekymre seg for meg,» sier han til henne. «En vakker dag vil jeg dreie om nøkkelen og være hjemme.» Så legger han på.

Vi vet aldri når på morsdagen oppringningen vil komme. I fjor ringte Mack et par minutter over midnatt, og våkenatten vår tok slutt like etter at den var begynt. For to år siden ventet han til absolutt siste sekund før han ringte, og mor var som avsindig av frykt for at denne spinkle kontakten med ham var over.

Mack må ha visst at far ble drept den 11. september 2001, i Tvillingtårn-tragedien. Jeg var sikker på at uansett hva han gjorde, ville denne grusomme dagen ha fått ham til å komme hjem. Den gjorde ikke det. Men neste morsdag begynte han å gråte, og hikstet frem: «Jeg er så lei meg for det med far. Jeg er så forferdelig lei meg.» Så brøt han forbindelsen.

Jeg er Carolyn, og jeg var 16 år da Mack forsvant. I likhet med ham begynte jeg ved Columbia. I motsetning til ham fortsatte jeg med å studere jus ved Duke. Mack hadde fått plass der før han forsvant. Etter å ha bestått eksamen i fjor fikk jeg jobb som praktikant for en sivilrettsdommer i tinghuset i 9

Centre Street på nedre Manhattan. Dommer Paul Huot har akkurat pensjonert seg, så for øyeblikket har jeg ingen jobb å gå til. Jeg har tenkt å søke på en stilling som assisterende statsadvokat på Manhattan, men ikke riktig ennå.

Først må jeg se om jeg kan klare å oppspore min bror. Hva hendte ham? Hvorfor forsvant han? Det fantes ingen tegn til uærlig spill. Kredittkortene hans var ikke blitt brukt. Bilen hans sto i garasjen i nærheten av leiligheten der han bodde. Ingen som passet til hans beskrivelse var noen gang endt på likhuset, selv om mor og far til å begynne med ble kalt ned dit nå og da, og ble bedt om å se på en eller annen uidentifisert ung mann som var blitt fisket opp av elva eller blitt drept i en ulykke.

I oppveksten var Mack min beste venn og fortrolige. Mange av venninnene mine var forelsket i ham. Han var den perfekte sønn og bror, vakker, snill og morsom, en fremragende student. Hva føler jeg for ham nå? Jeg vet ikke lenger. Jeg husker hvor høyt jeg elsket ham, men den kjærligheten har nesten helt gått over i sinne og krenkelse. Jeg skulle til og med ønske jeg tvilte på at han var i live, at noen spiller oss et grusomt puss, men det finnes ikke tvil i min sjel om at han lever. For flere år siden spilte vi av en av oppringningene hans, og fikk stemmemønsteret sammenlignet med stemmen på hjemmevideoer. De var identiske.

Alt dette betyr at mor og jeg dingler langsomt i vinden, og før far omkom i det brennende infernoet, var det slik også for ham. I alle disse årene har jeg aldri gått inn på en restaurant eller et teater uten at øynene mine automatisk lette for å se om jeg tilfeldigvis støtte på ham. Noen med lignende profil og sandfarget hår fikk alltid et ekstra blikk; og iblant ble de grundig gransket. Jeg husker at jeg mer enn én gang nesten dyttet folk over ende for å komme nær en som viste seg å være en vilt fremmed.

Alt dette raste gjennom tankene mine idet jeg satte telefonen på det høyeste volumet, la meg og prøvde å sovne. Antagelig må jeg ha falt i urolig søvn, for den grelle ringelyden fikk meg til å sette meg opp med et rykk. Den lysende urskiven fortalte meg at den var fem minutter på tre. Med den ene hånden slo jeg 10

på nattbordlampen, med den andre grep jeg røret. Mor hadde allerede tatt den, og jeg hørte stemmen hennes, andpusten og nervøs. «Hallo, Mack.»

«Hallo, mor. Gratulerer med morsdagen. Jeg er så glad i deg, mor.»

Stemmen var klangfull og selvsikker. Han høres ut som han ikke eier en bekymring i hele verden, tenkte jeg bittert.

Som vanlig fikk lyden av stemmen hans mor til å falle sammen. Hun begynte å gråte. «Jeg er så glad i deg, Mack. Jeg må se deg,» tryglet hun. «Det spiller ingen rolle hvilke problemer du har, eller hvilke problemer du må løse. Jeg skal hjelpe deg.

For guds skyld, Mack, ti år har gått. Du kan ikke gjøre dette mot meg lenger. Vær så snill … vær så snill …»

Han ble aldri på linjen så lenge som ett minutt. Jeg er sikker på at han vet at vi ville prøve å lokalisere oppringningen, men nå som den teknologien er tilgjengelig, ringer han bestandig fra en av disse mobiltelefonene med forhåndsbetalt kort.

Jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle si til ham, og nå ilte jeg til slik at han fikk høre meg før han la på. «Jeg har tenkt å finne deg, Mack,» sa jeg. «Politiet prøvde, men klarte det ikke. Det samme gjelder den private etterforskeren. Men jeg akter ikke å mislykkes, det sverger jeg på.» Stemmen min hadde vært rolig og fast, slik jeg hadde planlagt, men lyden av mors gråt ble for mye for meg. «Jeg kommer til å finne deg, ditt uhyre,» skrek jeg, «og det er best du har en fordømt god grunn til å pine oss på denne måten.»

Jeg hørte et klikk, og visste at han hadde brutt forbindelsen.

Jeg kunne ha bitt av meg tungen for å ta tilbake det jeg hadde kalt ham, men selvfølgelig var det for sent.

Vel vitende om hva som ventet, at mor ville bli rasende på meg over måten jeg hadde skreket til Mack på, tok jeg på meg en slåbrok og gikk bortover gangen til rommene hun og far hadde delt.

Sutton Place er et fornemt strøk som består av byvillaer og boligblokker med utsikt over East River. Far kjøpte dette stedet etter at han hadde slitt seg gjennom jusstudier om kvelden og arbeidet seg opp som kompanjong i et advokatfirma. Vår 11

privilegerte barndom var et resultat av hans dyktighet, kombinert med den harde arbeidsmoralen som var blitt innpodet i ham av den skotsk-irske moren, som hadde vært enke. Han lot aldri så mye som en cent av de pengene mor arvet, få betydning for våre liv.

Jeg banket på døren hennes og skjøv den opp. Hun sto ved panoramavinduet som vendte ut mot East River. Hun snudde seg ikke, selv om hun visste at jeg var der. Natten var klar, og til venstre kunne jeg se lysene fra Queensboro Bridge. Selv i denne timen før daggry var det en jevn strøm av biler som kjørte til og fra over den. Den fantastiske tanken slo meg at kanskje Mack satt i en av de bilene, og at han etter sin årlige oppringning nå var på vei mot et fjernt mål.

Mack hadde bestandig elsket å reise; det lå i blodet hans.

Morfar, Liam O’Connell, var født i Dublin og utdannet ved Trinity College, og da han kom til USA, var han gløgg, velutdannet og blakk. Da fem år var gått, kjøpte han potetåkre på Long Island, som etter hvert ble Hamptons. Han kjøpte også eiendom i Palm Beach County, og på Third Avenue den gangen den fortsatt var en skitten, mørk gate i skyggen av togskinnene som raget over den. Da var det han sendte bud på og giftet seg med min bestemor, den engelske jenta han hadde møtt på Trinity.

Moren min, Olivia, er en ekte engelsk skjønnhet. Hun er høy, og i en alder av 62 år er hun fortsatt slank som et siv, har sølvblankt hår, blågrå øyne og klassiske trekk. Av utseende var Mack praktisk talt klonen hennes.

Jeg arvet fars rødbrune hår, nøttebrune øyne og trassige hake.

Når mor gikk med høyhælte sko, var hun en anelse høyere enn far, og som han er jeg bare middels høy. Jeg grep meg i å lengte etter ham da jeg gikk gjennom rommet og la armen om mor.

Hun virvlet rundt, og jeg kunne kjenne hvordan sinnet strålte ut av henne. «Hvordan kunne du snakke til Mack på den måten?» sa hun bitende, der hun sto med armene i kors over brystet. «Begriper du ikke at det må være et eller annet grusomt problem som holder ham vekk? Fatter du ikke at han må 12

føle seg skremt og hjelpeløs, og at denne oppringningen er et rop om forståelse?»

Før far døde, hadde de ofte følelsesladede samtaler av denne typen. Mor, som alltid ville beskytte Mack, og far, som var i ferd med å nå det punktet der han ønsket å toe sine hender og slutte med å bekymre seg. «For guds skyld, Liv,» kunne han glefse til mor, «han høres ut som han har det fint. Kanskje han har slått seg på lag med en kvinne som han ikke ønsker å presentere for oss. Kanskje han prøver å bli skuespiller. Det ønsket han da han var gutt. Kan hende var jeg for hard mot ham da jeg presset ham til å ta sommerjobber. Hvem vet?»

Så endte de med å be hverandre om tilgivelse. Mor gråt, og far var forpint og rasende på seg selv som hadde gjort henne opprørt.

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre et nytt feilgrep ved å prøve å rettferdiggjøre meg. Isteden sa jeg: «Hør på meg, mor. Ettersom vi ikke har funnet Mack allerede, vil ikke trusselen min bekymre ham. Se heller slik på det: Du har hørt fra ham. Du vet at han er i live, og han høres absolutt blid og fornøyd ut.

Jeg vet hvor inderlig du er imot sovepiller, men jeg vet også at legen din ga deg en resept. Så ta en nå og få deg noen timers søvn.»

Jeg ventet ikke på noe svar fra henne, og jeg visste at jeg ikke kunne gjøre noe godt ved å bli værende. For også jeg var sint.

Sint fordi hun hadde vært så rasende på meg, sint på Mack, sint fordi denne toetasjes leiligheten på ti rom var altfor stor for mor til at hun burde bo der alene, fylt av minner som den var. Men hun vil ikke selge, for hun stoler ikke på at Macks årlige oppringning vil bli koplet over til et nytt sted, og selvfølgelig minner hun meg på at han hadde sagt at han en dag ville dreie nøkkelen om i låsen og være hjemme … Hjemme.

Her. Jeg gikk tilbake til sengen, men det var umulig å sovne. Jeg begynte å planlegge hvordan jeg skulle begynne letingen etter Mack. Jeg tenkte på å oppsøke Lucas Reeves, den private etterforskeren som far hadde engasjert, men så ombestemte jeg meg. Jeg ville heller behandle Macks forsvinning som om den 13

var hendt i går. Det første far gjorde da vi ble engstelige for Mack, var å ringe politiet og rapportere ham savnet. Jeg ville begynne med begynnelsen.

Jeg kjente folk nede på tinghuset, der statsadvokatens kontor også befinner seg. Der ville jeg begynne søket, bestemte jeg meg for.

Til slutt duppet jeg av, og begynte å drømme at jeg fulgte etter en skyggeaktig skikkelse som var på vei over en bro. Men selv så innbitt som jeg prøvde å holde øye med ham, gikk han for fort for meg, og da vi var kommet over, visste jeg ikke hvilken retning jeg skulle ta. Men så hørte jeg at han ropte på meg, stemmen var klagende og urolig. Hold deg unna, Carolyn. Hold deg unna.

«Jeg kan ikke, Mack,» sa jeg høyt idet jeg våknet. «Jeg kan ikke.»

2

Monsignore Devon MacKenzie kom nå og da med beklagende kommentarer til sine gjester om at hans elskede kirke, St. Francis de Sales, lå så nær den episkopale katedralen St. John the Devine at den nesten var usynlig.

For noen år siden hadde Devon regnet med å høre at St. Francis kom til å bli lukket, og i ærlighetens navn kunne han ikke ha protestert på en slik avgjørelse. Tross alt var den blitt bygget på 1800-tallet, og den trengte omfattende reparasjoner.

Men så, etter hvert som flere boligblokker ble reist i området og eldre bolighus ble restaurert, var han blitt belønnet med synet av nye sognebarn til søndagsmessen.

Den voksende menigheten betydde at i løpet av de siste fem årene hadde han vært i stand til å få utført enkelte av de tiltrengte reparasjonene. Vinduene med sine glassmalerier var renset; år med inngrodd skitt var fjernet fra freskene; kirkebenkene var sandblåst og lakkert, bedeskamlene hadde fått nytt, mykt trekk.

Så da pave Benedict erklærte at de enkelte prester selv kunne avgjøre om de ønsket å tilby en Tridentine-messe, kunngjorde Devon – som var vel bevandret i latin – at fra nå av skulle søndagsmessen klokken elleve holdes på kirkens eldgamle språk.

Responsen lamslo ham. Kirken var nå så full at den nærmest rant over, ikke bare av gamle mennesker, men av tenåringer og unge voksne som fulle av ærefrykt svarte med «Deo gratias» istedenfor «Gud være lovet», og ba «Pater Noster» istedenfor «Fadervår».

Devon var 68 år, to år yngre enn den broren han hadde mistet den 11. september, og onkel og gudfar til nevøen som forsvant. Når han i løpet av messen inviterte menigheten til å be 15

sine personlige, tause bønner, var hans egen bønn bestandig at Mack måtte komme hjem en dag.

På morsdagen ble den bønnen alltid ekstra inderlig. Da han i dag kom tilbake til prestegården, lå det en melding fra Carolyn på telefonsvareren. «Han ringte klokken fem på tre i morges, onkel Dev. Hørtes helt fin ut. La raskt på røret. Vi sees i kveld.»

Monsignore Devon kunne høre hvor anspent stemmen til niesen var. Lettelsen over at nevøen hadde ringt, var blandet med bitende sinne. Pokker også, Mack, tenkte han. Har du virkelig ingen anelse om hva du gjør mot oss? Idet han trakk av seg prestekragen, strakte han seg etter telefonen for å ringe Carolyn, men før han rakk å slå nummeret, ringte det på døren.

Det var vennen fra guttedagene, Frank Lennon, en pensjonert datasjef som nå påtok seg jobben som dørvakt på søndager, og som telte opp, fordelte og tok imot kollekten.

Det var lenge siden Devon hadde lært seg å lese ansiktsuttrykk og straks vite om det var snakk om et virkelig problem.

Det var det han nå leste i Lennons værbitte ansikt. «Hva står på, Frank?» spurte han.

«Mack var her,» sa Lennon likefremt. «Han la igjen en beskjed til deg i bøssa. Den lå sammenbrettet inne i en 20dollarseddel.»

Monsignore Devon MacKenzie snappet til seg papirbiten og leste de tolv ordene som sto skrevet med blokkbokstaver, og så – fordi han ikke stolte på sine egne øyne – leste han dem om igjen. «ONKEL DEVON, SI TIL CAROLYN AT HUN IKKE MÅ LETE ETTER MEG.»

3

Hvert år de siste ni årene hadde Aaron Klein tatt den lange turen fra Manhattan og til gravlunden på Bridgehampton, der han la en stein på morens grav. Esther Klein hadde vært en livlig, fraskilt kvinne på 54 år, som ble drept av en raner mens hun tok sin daglige joggetur tidlig en morgen i nærheten av katedralen St. John the Divine.

Aaron hadde vært 28 år gammel den gangen, nygift og behagelig trygg og sikker i sin ferd oppover i firmaet Wallace and Madison Investment Bankers. Nå var han far til to gutter, Eli og Gabriel, pluss en liten jente, Danielle, som var hjerteskjærende lik sin avdøde bestemor. Aaron kunne aldri oppsøke gravlunden uten å kjenne sinne og frustrasjon ved tanken på at morens drapsmann fortsatt gikk omkring i gatene som en fri mann.

Hun var blitt slått i bakhodet med en tung gjenstand. Mobiltelefonen lå på bakken ved siden av henne. Hadde hun fornemmet fare og tatt den ut av lommen i et forsøk på å ringe nødnummeret? Den muligheten var den eneste det fantes fornuft i.

Hun måtte ha prøvd å ringe. Den oversikten over samtaler som politiet skaffet seg, viste at hun verken hadde fått eller mottatt en oppringning på det tidspunktet.

Politiet mente at det var et tilfeldig ran. Klokken hennes, som var det eneste smykket hun hadde på seg på den tiden av døgnet, var vekk. Det samme var husnøkkelen. «Hvorfor ta nøkkelen til huset hvis den som drepte henne, ikke visste hvem hun var og hvor hun bodde?» hadde han spurt politiet.

Det hadde de ikke noe svar på.

Leiligheten hennes hadde sin egen inngang på gatenivå rundt 17

hjørnet fra hovedinngangen, der det var dørvakt, men som etterforskerne som arbeidet med saken påpekte, var ingenting fjernet fra leiligheten. Lommeboken, som inneholdt flere hundre dollar, lå i håndvesken. Og i smykkeskrinet, som sto åpent på toalettkommoden, lå de få verdifulle smykkene han visste at hun eide.

Det begynte igjen å regne da Aaron huket seg ned og berørte gresset over morens grav. Knærne sank ned i den gjørmete bakken da han la steinen ned og hvisket: «Å, som jeg skulle ønske at du hadde fått oppleve barna, mor. Guttene er ferdige med førsteklasse og barnehagen, og Danielle er allerede en liten skuespiller. Jeg kan formelig se henne for meg om noen år, når hun prøver å få seg en rolle i et av de skuespillene du ville ha regissert ved Columbia.»

Han smilte og tenkte på hva morens svar ville ha vært. «Du er en drømmer, Aaron. Regnestykket er enkelt. Innen Danielle begynner på college, ville jeg ha vært 75 år gammel.»

«Men du ville fortsatt ha undervist og regissert, og du ville fortsatt ha vært full av futt og fres,» sa han høyt.

4

Mandag morgen tok jeg med meg beskjeden Mack hadde sluppet ned i kollektbøssa, og satte kurs for statsadvokatens kontor på nedre Manhattan. Det var en vakker dag, solfylt og varm og med en herlig bris, den slags vær som ville ha vært riktigere for morsdagen istedenfor den kalde, regntunge dagen som hadde knust ethvert håp om aktiviteter utendørs.

Mor, onkel Devon og jeg gikk ut for å spise middag søndag kveld. Det er vel unødvendig å si at beskjeden onkel Dev ga oss, gjorde mor og meg helt på styr. Mors første reaksjon var å bli henrykt over at Mack sannsynligvis var så nær. Hun hadde bestandig vært overbevist om at han befant seg i Colorado eller California. Men så begynte hun å frykte at trusselen min om å finne ham hadde satt ham i en slags fare.

Med det samme visste jeg simpelthen ikke hva jeg skulle tro, men nå hadde jeg en voksende mistanke om at Mack kanskje hadde problemer til opp over ørene, og at han prøvde å holde oss vekk fra alt sammen.

Det var stuvende fullt i lobbyen på Hogan Place 1, og sikkerhetskontrollen var så streng som det var mulig å få den. Selv om jeg hadde identifikasjon i massevis, kunne jeg ikke komme meg forbi vakten uten at jeg hadde en avtale med noen. Etter hvert som folk i køen bak meg begynte å bli rastløse, prøvde jeg å forklare at broren min var savnet, og at vi endelig kanskje hadde noe som indikerte hvor vi kunne begynne letingen etter ham.

«Du må ringe avdelingen for savnede personer og gjøre en avtale.» Sikkerhetsvakten var ikke til å rokke. «Og nå er det faktisk andre her som har behov for å komme seg inn i bygningen og begynne dagens arbeid.»

19

Frustrert gikk jeg ut av bygningen og trakk frem mobiltelefonen. Dommer Huot hadde arbeidet med sivilrettslige spørsmål, og jeg hadde aldri hatt særlig kontakt med assisterende statsadvokat, men jeg kjente én, Matt Wilson. Jeg ringte statsadvokatens kontor og ble satt over til hans telefon. Matt var ikke på kontoret, og hadde lest inn den vanlige meldingen til telefonsvareren: «Legg igjen navn og telefonnummer og en kort melding, så ringer jeg tilbake.»

«Dette er Carolyn MacKenzie,» begynte jeg. «Vi har møtt hverandre noen ganger. Jeg arbeidet som praktikant for dommer Huot. Min bror har vært savnet i ti år. I går sendte han meg en melding fra en kirke på Amsterdam Avenue. Jeg trenger hjelp for å se om vi kan oppspore ham før han forsvinner igjen.» Jeg avsluttet med å gi ham mobilnummeret mitt.

Jeg sto på trappen. En mann gikk forbi meg, en bredskuldret kar i midten av 50-årene med kortklipt, grått hår og besluttsomme skritt. Jeg skjønte at han hadde hørt hva jeg sa, for jeg skvatt til da han stanset og snudde seg. Vi ble et øyeblikk stående og se på hverandre, så sa han kort: «Jeg er etterforsker Barrott. Jeg skal ta deg med opp.»

Fem minutter senere satt jeg på et fattigslig lite kontor der det var plassert et skrivebord, et par stoler og en haug med mapper. «Her inne kan vi snakke sammen,» sa han. «Det er altfor mye støy inne på vaktrommet.»

Han slapp meg ikke med blikket mens jeg fortalte ham om Mack, avbrøt meg bare for å stille noen få spørsmål. «Ringer bare på morsdagen?»

«Stemmer.»

«Ber aldri om penger?»

«Aldri.» Jeg hadde lagt meldingen fra Mack i en gjennomsiktig plastpose. «Jeg vet ikke om fingeravtrykkene hans kan være på den,» forklarte jeg. «Hvis han ikke fikk en annen til å slippe den ned i bøssa, da. Det virker helt vanvittig at han tok sjansen på at onkel Dev ikke ville få øye på ham fra alteret.»

«Det kommer an på. Han kan ha farget håret, han kan ha lagt på seg flere kilo, han kan gå med mørke briller. Det er 20

ikke vanskelig å skjule seg i mengden, særlig hvis man har på seg regntøy.»

Han så ned på papirlappen. Skriften var lett å se gjennom plasten. «Har vi fingeravtrykkene til broren din i mappen?» spurte han.

«Jeg er ikke sikker. Innen vi meldte ham savnet, hadde hushjelpen vår tørket støv og støvsuget rommet hans hjemme.

Som student delte han leilighet med to av sine venner, og som de fleste boliger av den typen gikk det folk inn og ut hver eneste dag. Bilen hans ble rengjort etter at han brukte den siste gang.»

Barrott rakte plastposen tilbake til meg. «Vi kan se om det er avtrykk på dette papiret, men jeg kan allerede fortelle deg at vi ikke vil finne noe. Du og moren din har holdt i papiret, det samme har onkelen din. Det samme gjorde den mannen som leverte papirlappen til din onkel. Antagelig har enda flere holdt i papiret.»

Med en følelse av at jeg burde ha mer å tilføye, sa jeg: «Jeg er Macks eneste søster. Mor og far og jeg kom hit og registrerte oss ved DNA-laboratoriet, men vi har aldri hørt fra dem, så antagelig har de aldri funnet noen som har det minste samsvar med DNA-profilene våre.»

«Ms. MacKenzie, etter hva du forteller meg hadde broren din absolutt ingen grunn til å forsvinne av egen fri vilje. Men hvis han gjorde det, var og er det en årsak. Du har sikkert sett noen av disse kriminalprogrammene på TV, så da vet du vet at når folk forsvinner, er årsaken vanligvis en opphoping av problemer forårsaket enten av kjærlighet eller penger. Den vrakede frieren, den sjalu ektemannen eller kona, den brysomme ektefellen, misbrukeren som simpelthen må ha sine doser. Du er nødt til å tenke igjennom alle dine forutfattede meninger om din bror. Han var 21 år gammel. Du sier at han var populær hos jentene. Var det en spesiell jente inne i bildet?»

«Ikke som vennene hans fortalte oss om. I hvert fall ingen som sto frem.»

«I hans alder er det mange ungdommer som gambler for mye. Enda flere eksperimenterer med narkotika og blir avhen21

gige. Sett at han hadde gjeld? Hvordan ville foreldrene dine ha reagert på det?»

Jeg grep meg i å nøle med svaret, men så minnet jeg meg selv på at dette var spørsmål mor og far utvilsomt var blitt stilt for ti år siden. Hadde de også vært unnvikende? undret jeg. «Far ville ha blitt rasende,» medga jeg. «Han eide ikke tålmodighet med folk som sløste med penger. Mor har sin egen inntekt fra en arv. Hvis Mack trengte penger, kunne han ha fått av henne, og hun ville ikke ha fortalt det til far.»

«Greit. Og nå vil jeg være fullkomment ærlig mot deg. Jeg tror ikke vi står overfor en forbrytelse her, så vi kan ikke behandle forsvinningen som det. Du kan ikke forestille deg hvor mange mennesker som spaserer ut av sine liv hver eneste dag.

De er nedkjørte. De takler ikke tilværelsen mer, eller – enda verre – de ønsker ikke å takle den lenger. Broren din tar jevnlig kontakt –» «En gang i året,» avbrøt jeg.

«Noe som fortsatt må sies å være jevnlig. Du sier at du vil oppspore ham, og han reagerer øyeblikkelig. ‘La meg være i fred’ er meldingen han gir deg. Jeg vet at det høres hardt, men mitt råd er at du tvinger deg selv til å godta at Mack er der han foretrekker å være, og at den tilknytningen han ønsker å ha med deg og din mor, er den årlige telefonoppringningen på morsdagen. Gjør deg selv, din bror og din mor en tjeneste.

Respekter hans ønsker.»

Han reiste seg. Møtet vårt var tydeligvis over. Det sto klinkende klart for meg at jeg ikke burde kaste bort mer av politiavdelingens tid. Jeg snappet til meg beskjeden, og idet jeg gjorde det, leste jeg den enda en gang. «ONKEL DEVON, SI TIL CAROLYN AT HUN IKKE MÅ LETE ETTER MEG.» «Du har vært svært – ærlig, etterforsker Barrott,» sa jeg, og benyttet ordet «ærlig» istedenfor «hjelpsom». Jeg syntes ikke han hadde vært det minste hjelpsom. «Jeg lover at jeg ikke skal plage deg mer.»

5

I 20 år hadde Gus og Lil Kramer, som nå var i begynnelsen av 70-årene, vært vaktmestere i en fireetasjes leiegård på West End Avenue, som eieren, Derek Olsen, hadde pusset opp og leid ut til studenter. Som Olsen sa da han ansatte dem: «Hør her, folkens. Studenter, enten de er oppvakte eller dumme, er vanligvis noen skikkelige rotehuer. På kjøkkenet vil de ha stabler med pizzakartonger, og de vil samle sammen nok ølbokser til å få et krigsskip til å flyte. Og så vil de slenge skittentøy og våte håndklær på gulvet. Dette bryr vi oss ikke om, for alle flytter ut når de har tatt sin eksamen.

Poenget mitt er,» hadde han fortsatt, «at jeg kan heve leien så mye jeg vil, men bare så lenge fellesområdene ser skikkelige ut. Jeg forventer at dere to sørger for at lobbyen og korridorene ser ut som de hører hjemme i et bygg på Fifth Avenue. Jeg vil at oppvarming og klimaanlegg alltid skal være i orden, at ethvert problem med røropplegg og den slags skal fikses straks det måtte oppstå, at fortauet blir feid hver dag. Jeg ønsker også at leilighetene får et raskt malingsstrøk når det ikke bor noen der. Når nye studenter kommer sammen med foreldrene sine for å se på stedet, vil jeg at de skal bli imponert.»

I 20 år hadde ekteparet Kramer trofast fulgt Olsens instrukser, og bygningen der de jobbet, ble da også ansett for å tilby studenthybler i det øvre sjikt. Alle studentene som leide seg inn, var så heldige at de hadde foreldre med dype lommer. Noen av disse foreldrene gjorde også egne avtaler med ekteparet Kramer om jevnlig rengjøring av leiligheten deres håpefulle måtte bo i.

Gus og Lil Kramer hadde feiret morsdagen med en sen frokost på Tavern on the Green sammen med datteren Winifred 23

og hennes mann, Perry. Dessverre hadde samtalen nesten utelukkende vært en monolog fra datteren, der hun maste om at de måtte si opp jobbene sine og trekke seg tilbake til det lille huset de eide i Pennsylvania. Dette var en monolog de hadde hørt før, og som alltid endte med følgende refreng: «Mamma og pappa, jeg misliker sterkt tanken på at dere to skal feie og moppe og støvsuge etter disse ungdommene.»

Lil Kramer hadde for lengst lært seg til å si: «Det kan godt være du har rett, vennen min. Jeg skal tenke over det.»

Men over desserten hadde Gus Kramer vært langt mer krass og direkte i sine kommentarer. «Når vi føler at tiden er inne for å si opp, gjør vi det,» sa han. «Men heller ikke en dag før.

Hva i all verden skulle jeg finne på å gjøre hele dagen?»

Mandag ettermiddag, mens Lil satt og strikket på en genser til det første barnet til en av de tidligere studentene, tenkte hun på Winifreds velmente, men irriterende råd. Hvorfor skjønner ikke Winifred at jeg trives med å være sammen med disse ungdommene? fnyste hun. For oss er det nesten som å ha barnebarn. Hun har så visst aldri gitt oss noen.

Hun kvakk til da telefonen ringte. Nå som Gus holdt på å bli litt tunghørt, hadde han satt opp volumet, men det var virkelig altfor høyt. Man kunne vekke de døde med alt det rabalderet, tenkte Lil da hun skyndte seg for å ta den.

Idet hun løftet av røret, grep hun seg i å håpe at det ikke var Winifred, som ville utdype pensjonisttalen sin. Øyeblikket etter ønsket hun at det hadde vært Winifred.

«Hallo, dette er Carolyn MacKenzie. Snakker jeg med Mrs. Kramer?»

«Ja.» Lil kjente at hun ble tørr i munnen.

«Min bror, Mack, bodde i din bygning da han forsvant for ti år siden.»

«Ja, han gjorde så.»

«Vi hørte fra Mack her om dagen, men han vil ikke fortelle oss hvor han er. Du kan sikkert forstå hvor fryktelig dette er for mor og meg. Nå har jeg tenkt å finne ham. Vi har grunn til å tro at han bor i området. Får jeg lov til å komme og snakke med deg?»

24

Nei, tenkte Lil. Nei! Men hun hørte seg selv svare på den eneste mulige måten. «Selvfølgelig kan du det. Jeg … vi … var veldig glad i Mack. Når ønsker du å komme?»

«I morgen tidlig?»

Altfor snart, tenkte Lil. Jeg trenger mer tid. «Det er bestandig svært travelt her om morgenen.»

«Hva med onsdag formiddag rundt klokken elleve?»

«Ja, det høres greit ut.»

Gus kom inn idet hun la på røret. «Hva var det?» spurte han.

«Carolyn MacKenzie. Hun har begynt sin egen gransking av brorens forsvinning, og hun kommer hit på onsdag for å snakke med oss.»

Lil så hvordan ektemannens brede ansikt ble rødt, og bak brilleglassene ble han smal i blikket. To raske skritt, og den korte, undersetsige mannen sto foran henne. «Siste gang du snakket med politiet, var du nervøs, Lil. Ikke la det skje så søsteren ser det. Hører du meg? Ikke la det skje denne gangen!»

6

Mandag ettermiddag brøt etterforsker Roy Barrotts skift opp klokken fire om ettermiddagen. Det hadde vært en relativt fredelig dag, og klokken tre innså han at det ikke fantes noe som krevde øyeblikkelig oppmerksomhet. Men noe plaget ham.

Omtrent som når man lar tungen gli omkring i munnen for å finne det ømme stedet, begynte han i tankene å rekapitulere dagen for å lete etter kilden til ubehaget.

Da han tenkte på samtalen med Carolyn MacKenzie, visste han at han hadde funnet den. Det forferdede og foraktelige uttrykket i øynene hennes da hun gikk, fikk ham nå til å føle seg både skamfull og forlegen. Hun var intenst bekymret for broren, og hadde håpet at meldingen han hadde lagt i kollektbøssa i kirken, kunne være et skritt mot det å finne ham. Selv om hun ikke hadde sagt det, trodde hun åpenbart at han var havnet i et uføre av noe slag.

Og jeg avfeide henne, tenkte Barrott. Da hun gikk, sa hun at hun ikke ville plage meg mer. Det var det ordet hun brukte.

«Plage» hadde hun sagt.

Nå lente han seg bakover i skrivebordsstolen inne på det overfylte vaktrommet, og lot som han ikke hørte alle de kimende telefonene rundt omkring. Så trakk han på skuldrene.

Det vil ikke ta livet av meg å kikke litt på den mappen, kom han til. Om ikke annet så for å overbevise meg selv om at det ikke handler om annet enn en kar som ikke ønsker å bli funnet, og som en vakker dag vil ombestemme seg og delta i Dr. Phil og bli gjenforenet med moren og søsteren mens alle feller noen forløsende tårer.

Med en liten grimase da han kjente et giktisk stikk i kneet, reiste han seg, gikk nedover til arkivet, fikk utlevert og sig26

nerte for MacKenzie-mappen, tok den med tilbake til skrivebordet og åpnet den. I tillegg til haugen med offisielle rapporter, og forklaringene fra Charles MacKenzie juniors familie og venner, fant han også en konvolutt full av fotografier. Barrott tok dem ut og spredte dem utover bordet.

Det var spesielt ett som fanget oppmerksomheten. Det var et julekort med MacKenzie-familien foran juletreet. Det minnet Barrott om julekortet han og Beth hadde sendt i desember. De hadde stått der sammen med ungene, Melissa og Rick, foran sitt eget juletre. Han hadde fortsatt kortet i en av skrivebordsskuffene.

MacKenzie-familien pyntet seg mer til den fotograferingen enn vi gjorde, tenkte Barrott. Far og sønn var iført smoking, mor og datter var i aftenkjoler. Men den generelle effekten var den samme. En smilende, lykkelig familie som ønsket sine venner gledelig jul og et godt, nytt år. Det måtte være det siste de sendte før sønnen forsvant.

Nå hadde Charles MacKenzie junior vært savnet i ti år, og MacKenzie den eldre hadde vært død siden 11. september.

Barrott rotet gjennom noen personlige papirer i skrivebordet og fant frem julekortet for sin egen familie. Han hvilte albuene mot skrivebordsflaten og holdt opp de to julekortene, sammenlignet dem. Så heldig jeg er, tenkte han. Rick har akkurat gjort unna første året ved Fordham, og Melissa, som er enda en skoleflink unge, holder på å avslutte sitt første år ved Cathedral High, og skal på et skoleball i kveld. Beth og jeg er mer enn heldige. Vi er velsignet.

Tanken slo ned i ham. Sett at noe hendte meg i denne jobben, og Rick går ut av studenthybelen og forsvinner. Hva om jeg ikke er der og kan finne ham?

Men Rick ville ikke gjøre noe slikt mot moren og søsteren, ikke tale om, sa han til seg selv.

Men i bunn og grunn er det nettopp det Carolyn MacKenzie vil at jeg skal tro om hennes bror.

Med langsomme bevegelser lukket Barrott Charles MacKenzie juniors mappe, og stakk den ned i øverste skuff. Jeg skal kikke nærmere på den i morgen, sa han til seg selv, og kanskje 27

stikke innom noen av dem som forklarte seg den gangen. Det kan ikke skade å stille noen spørsmål og se om hukommelsen deres har bedret seg i årenes løp.

Klokken var fire. På tide å komme seg hjem. Han ønsket å rekke hjem tidsnok til å ta bilder av Melissa i ballkjolen sammen med kavaleren, Jason Kelly. Gutten er grei nok, han, tenkte Barrott, men så tynn at hvis han drakk et glass tomatjuice, ville det bli like synlig som kvikksølvsøylen i et termometer. Dessuten vil jeg gjerne ha en liten prat med den sjåføren som henter de unge. Bare se litt på sertifikatet hans og la ham skjønne at han ikke skal kjøre så mye som en kilometer over fartsgrensen. Han reiste seg og tok på seg jakken.

Man tar alle forholdsregler man kan for å beskytte sine barn, tenkte han idet han snudde seg og ropte «vi sees» til gutta på vaktrommet, før han fortsatte ut og bortover korridoren.

Men noen ganger, uansett hva man gjør, går noe galt, og så blir ungen din involvert i en ulykke, eller han blir et offer for uærlig spill.

Kjære Gud, ba han idet han trykket inn heisknappen, la det aldri hende oss.

7

Onkel Dev hadde fortalt Elliott Wallace om meldingen Mack hadde lagt i kollektbøssa, og mandag kveld kom han for å ta oss med ut på middag.

Bare et glimt av uro kunne anes bak den vanligvis så uforstyrrelige fasaden. Elliott er administrerende direktør og styreformann for Wallace and Madison, investeringsfirmaet på Wall Street som tar hånd om familiens finanser. Han hadde vært en av fars beste venner, og Mack og jeg hadde alltid betraktet ham som en slags onkel. Elliott har vært skilt i årevis, og er forelsket i mor, tror jeg. Jeg tror også at hennes manglende interesse for ham i de årene som har gått siden far døde, er enda en ting som kan tilskrives det at Mack forsvant.

Straks vi hadde satt oss til rette ved yndlingsbordet hans på Le Cirque, rakte jeg ham det lille notatet fra Mack, og fortalte ham at det hadde gjort meg enda mer oppsatt på å finne ham.

Jeg hadde virkelig håpet at Elliott ville ta mitt parti i avgjørelsen om å forsøke å finne Mack, men han skuffet meg. «Carolyn,» sa han langsomt mens han leste beskjeden enda en gang.

«Jeg synes ikke du er rettferdig mot Mack. Han ringer hvert år slik at dere skal vite at han har det bra, og du har selv fortalt meg at han høres selvsikker – ja, lykkelig faktisk. Han reagerer øyeblikkelig på ditt løfte – eller trussel – om å finne ham.

På den mest direkte måten han har til rådighet, gir han deg beskjed om å la ham være i fred. Hvorfor gjør du ikke som han ber deg om, og enda viktigere, hvorfor tillater du Mack å bli værende i sentrum for din eksistens?»

Det var ikke et spørsmål av denne typen jeg hadde forventet fra Elliott, og jeg kunne se hvor vanskelig det var for ham å stille det. Øynene var plagede, og pannen trakk seg sammen 29

da han vendte blikket fra meg til mor, som selv hadde et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. Jeg var glad for at vi satt ved et hjørnebord, der ingen andre kunne observere henne, for jeg fryktet at hun ville bli like rasende på Elliott som hun hadde vært på meg etter at Mack ringte på morsdagen. Eller enda verre, briste i gråt.

Da hun ikke svarte ham, fortsatte han inntrengende: «Gi Mack det pusterommet han ønsker, Olivia. Vær tilfreds med at han er i live, tillat deg å være glad for at han tydeligvis befinner seg i nærheten. Jeg kan her og nå fortelle deg at hvis Charley hadde vært her, var det nøyaktig det han ville ha sagt til deg.»

Mor overrasker meg alltid. Nå grep hun en gaffel, og på en fraværende måte tegnet hun et mønster med tindene på duken.

Macks navn, det var jeg overbevist om.

Straks hun begynte å si noe, innså jeg at jeg hadde tatt helt feil i min gjetning om hvordan hun reagerte på beskjeden fra Mack.

«Etter at Dev viste oss den meldingen fra Mack i går kveld, har jeg tenkt i samme gate, Elliott,» sa hun. Smerten i stemmen hennes var tydelig, men det var ingen antydning til tårer.

«Jeg ga Carolyn litt av en overhøvling fordi hun ble sint på Mack. Det var ikke realt mot henne, for jeg vet jo at Carolyn hele tiden bekymrer seg for meg. Nå har Mack gitt oss et svar.

Ikke det svaret jeg ønsket, men sånn er det.»

På dette punktet prøvde mor å smile. «Jeg har tenkt å gjøre et forsøk på å betrakte ham som en som har tatt seg tjuvperm – som er fraværende uten permisjon. Det kan hende han bor i dette området. Som du sier reagerte han raskt, og hvis han ikke vil ha kontakt med oss, vil Carolyn og jeg respektere hans ønsker.» Hun tidde, så tilføyde hun med fast stemme: «Og dermed basta.»

«Jeg håper du holder fast ved den avgjørelsen,» sa Elliott inderlig.

«Jeg skal i hvert fall prøve. Som et første skritt drar et vennepar på cruise med yachten sin, og startpunktet er fra en av de greske øyene førstkommende fredag. De har prøvd å over30

tale meg til å bli med, og nå kommer jeg altså til å gjøre det.»

Hun la gaffelen besluttsomt fra seg.

Jeg lente meg tilbake og overveide denne brå og uventede forandringen. Jeg hadde tenkt å fortelle Elliott om avtalen jeg hadde førstkommende onsdag med vaktmesterparet i huset Mack hadde bodd i, men nå ville jeg selvfølgelig ikke gjøre det. Ironisk nok hadde mor omsider avfunnet seg med Macks situasjon, slik jeg hadde tryglet henne om i årevis, bare at nå ønsket jeg den ikke velkommen. Etter hvert som timene gikk, ble jeg mer og mer overbevist om at Mack hadde alvorlige problemer, som han måtte løse helt alene. Når mor var bortreist, kunne jeg lete etter ham uten å måtte skjule hva jeg holdt på med, eller enda verre – lyve for henne om det.

«Hvor lenge varer dette cruiset, mor?» spurte jeg.

«Minst tre uker.»

«Jeg synes det er en fantastisk idé,» sa jeg ærlig.

«Det samme synes jeg,» samtykket Elliott. «Og hva med deg, Carolyn? Fortsatt interessert i å bli assisterende statsadvokat?»

«Absolutt,» svarte jeg. «Men jeg vil vente en måned eller så før jeg søker. Hvis jeg er så heldig at jeg blir ansatt, vil jeg ikke få noen fridager på en god stund.»

Kvelden fortsatte på en hyggelig måte. Mor, som var nydelig i blekblå silkebluse og langbukser som passet til, ble mer opprømt og smilende enn jeg hadde sett henne på mange år. Det var som om det å forsone seg med Macks situasjon ga henne sinnsro.

Elliotts humør ble stadig bedre, der han satt og iakttok henne. I oppveksten hadde jeg lurt på om Elliott hadde på seg skjorte og slips også når han la seg for natten. Han er bestandig skrekkelig formell, men når mor skrur på sjarmen, smelter han simpelthen. Han er noen få år eldre enn mor, noe som får meg til å lure på om det svartbrune håret kan være naturlig, men kanskje er det faktisk det. Han har en holdning så rank og rett at man skulle tro han var en høyere offiser. Uttrykket er vanligvis reservert – ja, han kan til og med virke fjern før han smiler eller ler – men da er det som om et lys blir tent i 31

ham, og man kan få et glimt av den spontane personen som gjemmer seg bak den høytidelige masken.

Han spøker iblant om seg selv og sier: «Min far, Franklin Delano Wallace, ble oppkalt etter en fjern slektning, president Franklin Delano Roosevelt, som forble fars store helt. Hvorfor tror dere mitt navn er Elliott? Jo, det var navnet presidenten ga en av sine sønner. Og til tross for alt president Roosevelt gjorde for folk flest, så husk at han først og fremst var en aristokrat. Jeg er redd far ikke bare var aristokrat, men også litt av en snobb. Så hvis jeg virker altfor stiv og formell, er det bare å skylde på den oppblåste typen som oppdro meg.»

Innen vi var ferdige med kaffen, hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville antyde overfor Elliott at jeg hadde tenkt å gå aktivt inn for å lete etter Mack. Jeg tilbød meg å bo i leiligheten til mor mens hun var borte, noe som gledet henne. Hun er ikke det minste imponert over den lille leiligheten i Greenwich Village som jeg leide i september, da jeg begynte som praktikant for dommeren. I hvert fall aner hun ikke at årsaken til at jeg velger å bo på Sutton Place, er for å være tilgjengelig i tilfelle Mack skulle få nyss om at jeg fortsatt lette etter ham, og prøvde å ta kontakt med meg der.

Utenfor restauranten praiet jeg en drosje. Elliott og mor valgte å spasere tilbake til Sutton Place. Da drosjen kjørte vekk, var det med blandede følelser jeg så at Elliott grep mor i armen, og at de gikk tett sammen bortover gaten.