Hvite drin

After great pain, a formal feeling comes – The Nerves sit ceremonious, like Tombs – The stiff Heart questions ‘was it He, that bore,’ And ‘Yesterday, or Centuries before’?

The Feet, mechanical, go round – Of Ground, or Air, or Ought – A Wooden way Regardless grown, A Quartz contentment, like a stone – This is the Hour of Lead – Remembered, if outlived, As Freezing persons, recollect the Snow – First – Chill – then Stupor – then the letting go – emily dickinson nr. 372

69414 Hvite drin – s. 5

23.06.2026 11:05

Hvite Drin renner fra opphavet sitt, dunster bort og svulmer opp, vider seg ut og smalner av. Springer blek og blå ut av sitt karstiske hjem, for å renne om igjen. For å forte seg over foss og fjell og ned på høysletten, forbi skog og hellig bro, før den forsvinner i en lang kløft. Fra fjellet har elven tatt med seg en liten stein, sprengt løs av frost og tø, og den legger steinen fra seg på bredden sin. Det liker menneskene. De undrer seg ved den spraglete og lunefulle steinen. Snart er den grå, snart er den blå, snart er den skinnende sølvblank. Når menneskene så kommer ned på høysletten og fester bo, blir steinen grunnstein for gjerdet, og de slår sprekker i landskapet, gjør det til sitt, inndelt og utdelt.

69414 Hvite drin – s. 7

23.06.2026 11:05

Krabben

69414 Hvite drin – s. 9

23.06.2026 11:05

I

Dødsmeldingen lå i lommen min i et par timer før jeg fikk lest den. Allerede under seminaret forstyrret den meg med sitt pinlige pling, så jeg måtte fomle for å sette telefonen på lydløs. Da seminaret endelig var over, trakk studentene opp mot kateteret. De så passe misfornøyde ut. Jeg gjorde meg klar til å unnskylde meg med at det var første gang jeg holdt et seminar, men de sa ingenting om telefonen. I stedet stilte de meg spørsmålene de ikke hadde villet stille underveis. Én spurte om Neuilly-surSeine-traktaten, som min sykmeldte kollega hadde nevnt før sommeren; en annen spurte om Lukács’ rolle i den ungarske rådsrepublikken. Jeg svarte dem tankespredt.

Det var noe om Lenin-guttene til Béla Kun, og om aktivitetene til den indre makedonske revolusjonære organisasjon etter 1919. Det var et Komintern-vedtak fra 1934 om det makedonske spørsmålet. Studentene fulgte altfor nøye med. Jeg hadde lyst til å spørre hvilken rolle det egentlig spilte for dem, men lot det være for ikke å dumme meg ut igjen.

11

69414 Hvite drin – s. 11

23.06.2026 11:05

De gikk.

Onkel Mon er død, skrev mor.

Jeg ringte henne, men hun tok ikke telefonen. Det var kanskje det samme. Hun hadde tatt sen sommerferie fra eksilet sitt for en uke siden og var allerede i Gjakova, der familien hennes er fra, og der onkel Mon bodde.

Eller ikke nå lenger. Jeg visste ikke at han hadde vært syk engang. På morssiden min var han den siste av sin generasjon. Jeg sjekket telefonen min og la den tilbake i lommen. Første fly til Prishtina gikk ikke før om en uke.

Ellers intet nytt. Ingen lyd fra Madeleine. Jeg gikk hjemover.

På vei fra Blindern gikk noen av studentene fra seminaret forbi. De nikket mot meg. Et øyeblikk hadde jeg inntrykk av at de nikket for å kondolere, men de hadde forresten ikke lest meldingen fra mor. Jeg stakk hendene i lommen, vendte blikket bort i en fart, ned på føttene mine. De overrasket meg. De traff bakken med en tyngde jeg ikke kunne stå inne for. Den ene foten fremfor den andre; de var sløve, uunngåelige. Hvert steg lignet en skjebne. Jeg stod imot og så opp. Plutselig var jeg omgitt av førsteårsstudenter og opprømt kalabalikk. Plutselig var de gått videre, halende etter seg et slep av stemmer.

I det samme summet det fra lommen min. Det var mor som ringte tilbake og sa at huff det hadde kommet så brått på.

Jeg spurte om han hadde vært syk.

Nei nei, sa hun. Ikke så vidt hun kunne se. Hun be12

69414 Hvite drin – s. 12

23.06.2026 11:05

søkte ham på mandag, bare fire dager siden. Så hørte hun ikke mer fra ham, men hun hadde ikke heftet seg ved det. Overhodet ikke.

Du vet jo hvordan han var, sa hun og inhalerte som av en sigarett. Hun hadde ellers sluttet å røyke for et par år siden. Legen hadde satt ned foten etter den femte runden med bronkitt på like mange måneder.

Jeg sa at jeg fikk ikke reist. Det går ingen fly før –.

Hun avbrøt meg.

Men det må du da ikke tenke på, vennen min. Far kommer ikke han heller. De skulle ordne alt sammen, altså hun og tante Vjosa. Mon hadde jo ingen andre enn dem i verden. Han hadde ingen barn.

Da hun sa det, skrallet en stemme i bakgrunnen, og mor sa: Ingenting, ingenting.

Hva? Det er tante Vjosa, sa hun.

Vent litt, jeg snakker i telefonen.

Et øyeblikk, et øyeblikk.

Hvor var vi?

Stille.

Hun fortalte at han døde dagen etter at hun besøkte ham. Han hadde vært fullstendig seg selv, sa hun. Han hadde stekt rikelig med løkpølse og delt loffen i to; en halv til seg selv, en halv til mor. Med fingrene skrapte han ut innmaten så han slapp å tygge gjennom skorpen.

Det var så snålt å tenke på nå, sa hun. Naboene fant ham og ringte tante Vjosa. Begravelsen var i morgen allerede. Det var skikken. Dessuten hadde det vært lummert 13

69414 Hvite drin – s. 13

23.06.2026 11:05

i været, og Mon var blitt liggende et par dager før naboene luktet ham.

Ikke tenk på det, sa hun.

Jeg sa vi snakkes, la telefonen tilbake i lommen, og gikk videre, uten å bry meg om hvilken vei eller omvei jeg gikk.

Jeg kom opp på de berghamrene hvor man en gang hadde reist Aker kirke. Jeg gikk bak kirken og gjennom kirkegården med lette trinn for ikke å forstyrre den skjøre verden der, som bærer nag til alle som ikke oppriktig tror på døden. Når man står overfor kirken, er det vanskelig å se for seg at det, bak den, ligger en så stor kirkegård. Den strekker seg nedover berget, oppå restene av en middelaldersk sølvgruve. Jeg fulgte fortidene ned til veien som fortsetter opp til Margareta kirke. Nedenfor berget, langs elven, møtte jeg en prosesjon av folk som dyrket helgen og sommeren. De var unge og stilige i lin og dongeri, eller spreke i strålende nylon og polyamid, eller verdige gamle par med et evigere snitt, lutende som hester. De beveget seg taktfast, i lag og geledd langs elveleiet, og den muntre lyden av å ha noen å snakke med traff meg fra alle kanter. Jeg hadde knapt slått meg til tåls med mylderet før jeg så en eldre dame snuble og falle nesegrus i bakken. Hun falt med et hult dunk og farget gangveien rød. Med det samme ble hun omringet av redningsmenn, og jeg gikk lettet bort til broen.

Det var ved Hjula foss.

Jeg så: Hjula veveri med trappegavlene. Det steg opp 14

69414 Hvite drin – s. 14

23.06.2026 11:05

fra elvebredden som et forvillet hansekontor. Jeg førte en rykkende hånd over rekkverket på broen. Damen reiste seg igjen. To høye menn i svart og grått treningstøy stod og snakket med henne en liten stund. Jeg hørte ingenting for fossen. Pannene deres gnistret i ettermiddagssolen.

Jeg ble stående og lure på hva de sa. De forsikret seg vel om at det gikk bra med henne. Etter hvert sa de ikke mer, men gikk hver til sitt. Jeg fikk gå videre jeg òg. Ikke stå og stirre.

Jeg stod i det grågule halvmørket utenfor døren vår, med nøkkelen i hånden, da jeg fikk meldingen jeg hadde ventet på. Det var Madeleine som skrev om hun kunne komme innom neste søndag. Hun hadde glemt igjen en bag. Først moret det meg at hun hadde glemt en bag, når hun bare skulle ha med seg to. Men så – så moret det meg mindre. Jeg låste meg inn i leiligheten og svarte at det selvfølgelig var greit. Så bestilte jeg flybillett til Prishtina, til en voldsom overpris. Avreise neste lørdag, en uke etter begravelsen. De fikk klare seg uten meg på instituttet. Og Madeleine –. Hun kunne låse seg inn selv.

Jeg la meg tidlig, men fikk ikke sove. Først lå jeg en stund og stirret i taket med hendene foldet over brystet. Så lukket jeg øynene og var i samme blunk urørlig.

Rommet ble varmt som en undergrunnsvogn, men vinduet var uoppnåelig, en fantasi. Bare pusten lå og hev og pep i brystkassen, og tankene dukket opp som de ville, kløyvde seg og samlet seg igjen, klemte seg oppover spi15

69414 Hvite drin – s. 15

23.06.2026 11:05

serøret og etset både strupe og gane. I går var han òg død, men da gjorde det meg ingenting. I dag var det som om hele min mors slekt var gjort til intet. Jeg fikk dem aldri mer i tale. Aldri. I morgen skulle de allerede legge ham tilbake i jorden. Det var nok best. Det hadde jo vært så lummert i været.

Timene gikk. * Nærmere midnatt kunne jeg røre på høyre lillefinger.

Jeg utnyttet den lille rørelsen og spredte den gjennom kroppen. Langsomt, for ikke å være overmodig, reiste jeg meg og gikk gjennom mørket, de fem–seks skrittene bort til vinduet. Feiende stakk jeg hånden under gardinet og kikket ut. Det regnet et bevisstløst regn. Kvelden var naken og blank og bar på tusen små gjenskinn som gav den en ny utstrekning, en videre proporsjon. Der nede, i bunnen av kvelden, lå fossen blek og ubevegelig som et sovende barn. Og nedenfor fossen var elven mørk, lasete, utslyngt som en barnslig trette. Jeg lirket av haspene og åpnet vinduet en smule. Fossen våknet som meg opp fra sin stilling. Den smøg inn gjennom det første gløttet som en ørliten luftning. Så gav den seg til kjenne som en ny fold i gardinet. Med et nytt rykk åpnet jeg vinduet helt opp. Da bruste fossen med en uventet fortrolighet. Den bruste dypt og bruste inn i rommet. Jeg ble stående i det bruset. Det angikk meg. Det trøstet meg. Jeg trodde det kunne bruse meg i søvn. Men på de fem–seks skrittene fra vinduet tilbake til sengen, stilnet fossen av 16

69414 Hvite drin – s. 16

23.06.2026 11:05

til en lavere summing. Nå gjemte den seg bak gardinet.

Umerkelig steg den i stoffet; umerkelig sank den igjen.

Jeg slo øynene opp i taket, men der var intet tak, bare mørke. Et mørke som utelukket søvnen.

Jeg hørte: Et nytt brus. Ikke fossen, men. Der hvor søvnen skulle ha vært, bruste det som av små regnbekker i fjellet som ikke vet hvor de skal, og ikke hvor de har vært. Men det bruste frem for det. Det bruste om geitrams og ryllik, om frihet. Det bruste om onkel Mon. Man hadde fortalt meg at onkel Mon var hodsjaist, og at det var feil type kommunisme. Man hadde fortalt meg at slikt fikk man den gang bøte for. At han ble seilt ut til en øy, og at menneskene der ikke var av de gode. Man hadde fortalt meg at morfar, storebroren hans, kunne ha hjulpet ham. Men for meg var onkel Mon aldri annet enn en krum, liten mann uten tenner. Sist jeg besøkte ham var han like taus som han alltid hadde vært, og på sin tause måte vartet han meg opp i tre dager før jeg drog videre.

Det var tre år før han døde.

En heftig eim rev meg i neseborene, lokket meg fra søvnens blasse bilder, gav ikke slipp, og jeg lot den vekke meg. Jeg kledde på meg, gikk gjennom en smal og mørk gang, inn i stuen. Satte meg på gulvet, ved siden av onkel Mon, min grandonkel og fadder, som klippet håret mitt da jeg var sped. Han hadde bredt et pledd utover gulvet og dekket på med løkpølse og loff.

Jeg spurte: Onkel, skal jeg hente gebisset ditt?

17

69414 Hvite drin – s. 17

23.06.2026 11:05

For han tygget med tannkjøttet pølsen og loffen, og lyden var ulidelig.

Nei, vennen min, det går bra.

Mens vi spiste, slo det meg at han lignet litt på en krabbe, armene i kroker nedover, de små øynene, den spøkelsesaktige lille munnen, den manglende haken. Jeg har ikke noe greie på hvordan det er å være en krabbe, men vondt må det være, som å være alt annet. Når man er en krabbe, kommer måken og plukker en opp, og man er prisgitt måken. Måken er loven. Så jeg prøvde å overhøre lyden. Dyppet brødet mitt i pølsefett.

Det var første dag jeg var hos ham.

Den andre dagen serverte han kålsuppe. Han hentet kålen på basaren og begynte å koke den ned på formiddagen, enda før jeg var stått opp. Lukten gned lekent ryggen mot kjøkkenskapene og strakte lodne, letende labber ut i stuen, ut til meg på gjesterommet. Den presset snuten mot meg og mol, gjorde seg stor og lun og fylte hele leiligheten, med den listige halen skutt ut i oppgangen. For en kjælen duft! Mon hadde kokt en svær gryte, og det var så mye kål igjen etter at vi hadde spist et par digre porsjoner, at vi måtte gå en runde i oppgangen for å høre om naboene hadde lyst på. Det hadde de selvsagt.

De hadde jo luktet og lengtet i timevis.

Den tredje dagen laget han suppe med hvite bønner og resten av løkpølsen. En livrett, både for ham og meg. Pølsen og bønnene var gått i oppløsning, løst opp i en høyere enhet. Dessuten loff, myk og deilig og porøs som torv, som forekommende og på et blunk suget seg 18

69414 Hvite drin – s. 18

23.06.2026 11:05

sprengmett på suppe, så Mon ikke trengte å tygge noen ting. Han dyppet og sa: Faren min laget en skikkelig løkpølse. Disse unge slakterne –. Han avbrøt seg selv med en munnfull loff, mettet av bønner og pølsefett, og sa ikke mer. En skje i høyre hånd, en skive brød i venstre. Slurpingen som ennå lød i øremuslingene mine.

Siden drog jeg videre.

Enda et brus, og søvnen var fortrengt. Det bruste et svirr av øyenstikkere over stille vann. Det bruste Drin-elven i flom. Det handlet om broren til Mon, om morfar. Jeg var tolv år da han falt gjennom jorden. Det var et par år etter krigen. Sommeren etter at han døde avbrøt mor og far eksilet vårt, og vi var blant annet hos mormor i Prishtina. På flyet fra Gardermoen snakket mor og far om hvor rart det skulle bli å være i Prishtina nå som morfar var død. Jeg la merke til at de gråt mens de snakket om det. Da vi var kommet frem, gjentok de det for mormor, og de gråt alle tre. Jeg gråt jeg også. Det virket riktigst.

Da, under et av svellene i snufsekvartetten, på vei mellom stigningen og den flaue beherskelsen, forstod jeg at morfar ikke bare var falt gjennom jorden, men også ut av minnet mitt.

Jeg gikk ut på mormor og morfars soverom, satte meg på sengekanten og prøvde å kalle ham frem. Jeg knep sammen øyne og munn. Jeg knep sammen kroppen og prøvde. Men døren til soverommet gikk opp og mormor kom inn. Vi skvatt begge, og hun spurte hva jeg gjorde.

Jeg sa: Jeg kjenner etter om morfar er her. Hun nærmet 19

69414 Hvite drin – s. 19

23.06.2026 11:05

seg slik man nærmer seg noen man er usikker på om man har møtt før. Hun holdt rundt meg, men sa ingenting. Da sa jeg at jeg kunne merke at morfar var her, for jeg trodde det ville gjøre henne glad. Men hun begynte bare å gråte igjen.

Da jeg syntes at hun hadde grått nok, gikk jeg ut til mor og far i stuen. Jeg spurte mor hvordan hun husket morfar, og hun sa at hun husket ham best på første mai når han var oppstemt og nyraket og hadde pomade i håret. Når hun bare prøvde nok, kunne hun se ham for seg, fremfor seg, med dress på og en rammesøker over skulderen, på vei ut for å dokumentere festlighetene. Så falt hun i tanker, som hun så gjerne gjør, og nå kunne jeg bare forestille meg resten selv: Allerede da morfar stod opp syntes han at stemningen i Prishtina by var oppløftet som en kårde mot revolusjonens fiender, og han nynnet på en marsj mens han stod foran speilet og barberte seg. Hendene hans dirret av spenning. Frihetens trikolorer ble heist fra den ene og den andre flaggstangen ute i byen, og inne i leiligheten satte morfar seg til bords. Der var mormor. Der var døtrene deres, min mor og tante, og bordet var dekket.

Mormor hadde kokt egg til alle, og så var det gårsdagens loff (som det takk og lov ennå var liv i), og det var hvitost og kaimak og løkpølse. Men da morfar satte seg, sa mormor: Du har skåret deg.

Og hun sa det kort.

20

69414 Hvite drin – s. 20

23.06.2026 11:05

Hvor?

Nei men på halsen da.

Og han så i baderomsspeilet at det var sant. Blodet hadde størknet raskt oppå de små hårene han aldri klarte å rake bort og som hvirvlet og snurret til alle kanter og grodde som de ville både over og under huden. Nå vasket han bort blodet med et fuktig håndkle. Nå rant det ferskt og fort frem og dekket de samme små hårene. Men hvis han bare lot det være slik – en ørliten størknet blodflekk på halsen – da kunne han gå tilbake og spise frokost med sin kone og sine vakre døtre, og i mellomtiden kunne riften tørke helt ut. Han måtte bare huske å vaske bort flekken før han gikk ut. Og slik ble det: Han gikk tilbake til dem, til sin kone og sine vakre døtre …

Da han hadde spist opp sine tre utmålte egg, og overtatt ett fra hver av døtrene, som ennå var for små til at svovelen falt i smak, og da han hadde slukt en halv meter løkpølse og drukket litt agurklake som saft, og derfor var monnelig forsynt, reiste morfar seg fra bordet. God og rund og tilfreds gikk han ut av leiligheten, ned gjennom oppgangen, og da han kom ned til hoveddøren, åpnet den og var ute på gaten, da stod formannen i beboerforeningen, Hasan Hasani, der, og morfar sa: Kamerat Hasan!

God første mai! brølte han til svar.

De røde fanene vaiet som blodige risp på byens hals.

Hasan Hasani var en stutt og bred mann, men hadde jevne, lyse trekk, blå øyne og mørkeblondt hår. Han var nabolagets yndling. Til tross for navnet var han kato21

69414 Hvite drin – s. 21

23.06.2026 11:05

likk fra landsbyen Bishtazhin på Drin-sletten. Han var ingeniør på kullkraftverket «Kosovo A»; barna hans var flotte pionerer; han hadde sju brødre som alle var medlemmer av partiet; fem av dem bodde i Prishtina, var ingeniører i den nye vannforsyningen, politimenn eller lærere, og en av dem satt i bystyret; av de to som ikke bodde i Prishtina var den ene tannlege i Novi Sad og den andre solgte iskrem i Split. I det hele tatt. En slik familie kunne en ikke si noe på. Jorden hadde øst dem ut fra de forunderlige koordinatene, Bishtazhin, en liten, ubetydelig landsby med en liten, ubetydelig kirke viet til Vår Frue av Rosenkransen – og fra de koordinatene var hele familien dratt ut i verden og blitt gode kommunister, og formenn i beboerforeninger. De var ikke som morfars far og lille bror, som begge drev endeløst omkring på hodsjaismens usle farkost.

Nå smilte Hasan Hasani, formannen i beboerforeningen, stort og bredt og vitende til morfar, som litt fortumlet gikk forbi ham. Men da morfar var kommet et stykke unna, hørte han noen rope etter ham. Han snudde seg.

Det var kameraten fra Bishtazhin som ropte: Hei, du har skåret deg! Du har skåret deg! Hei hei hei! Du har skåret deg! Han kom småløpende som til unnsetning. Morfar snudde seg igjen, slikket på pekefingeren og prøvde å vaske bort blodflekken med spyttet sitt. Han kunne ikke se om han lyktes, men etter hvert hørte han ikke lenger mannen fra Bishtazhin og i hjertet sitt hadde han aldri før vært så lettet. For kamerat Hasan visste; han visste det hele.

22

69414 Hvite drin – s. 22

23.06.2026 11:05

Klokken må ha vært tre da jeg reiste meg igjen. Jeg følte meg litt katolsk til mote, gikk ut på kjøkkenet og fikk i meg nattmat. Toast med ost og skinke og gastromat.

Jeg syntes jeg kunne høre henne: Du og den gastromaten din … Jeg kunne høre det ertende smilet. Jeg gikk tilbake på soverommet, lukket vinduet og hektet på haspene både oppe og nede. Jeg lukket vinduet fordi Madeleine ikke fikk sove når det var oppe. Jeg lukket vinduet selv om hun ikke var her. * Neste morgen våknet jeg og hadde glemt alt. Eller: tomheten i leiligheten var ikke til å glemme. Det var ingen duft av balsam, eller ingen lukt av makrell i tomat. Det var en brå og frastøtende bag. Det var den susende lyden av kjøleskapet, som nå ville være min fortrolige. Men det var først da brødskivene begynte å svi seg i brødristeren at jeg husket at onkel Mon var død. Jeg åpnet meldingen mor hadde sendt dagen før. Budskapet var det samme.

Jeg forsøkte å trøste meg ved tanken om at jeg snart skulle dra. Til Mons land, Mons by. Være der hvor han hadde vært. Hvor Krena, Llukac og Erenik sammensverger seg for å renne ned til Hvite Drin. Være ikke her.

De skulle begrave ham i dag.

Jeg ringte mor, men hun svarte ikke.

For å komme vekk fra alt sammen tok jeg fergen ut til hvitebrødrenes øy. Først vrengte fjorden seg mot meg gjennom tykt fergeglass. Så kilte den meg deilig i 23

69414 Hvite drin – s. 23

23.06.2026 11:05