! M O O BO - stockholm i sverige - 1864 -
A
lle foreldre har hemmeligheter.
Pappaen min har nok mange. En av dem er en sprengstoff-fabrikk i bakgården vår.
Du kan vel få vite det først som sist: Vi er en sånn familie som driver og eksperimenterer med kraftige eksplosiver. Og da mener jeg ikke kinaputter. Nei, jeg snakker om nitroglyserin. Det flytende sprengstoffet som går i lufta bare du puster på det, sånn omtrent. Nå høres det kanskje ut som at pappa er terrorist? Det er han absolutt ikke.
! ellet m s e sk obel Det n
Familien min har bare fra tid til annen tjent gode penger på å finne opp og selge sånt som eksploderer og smeller. Pappa burde selvsagt gitt beskjed til han som eier området rundt huset om at han lager ulike eksplosiver. Men pappa trodde vel som vanlig at han skulle komme unna.
s k e S ! e d dø ene lykt Gass nda : å s e g les o lyse opp skal gater e fler
D
et er bare det: Planene til pappa går ikke alltid som tenkt. Da 130 kilo nitroglyserin gikk i lufta, ble hemmeligheten avslørt med et
SMELL!
Det er utrolig hvor raskt alt kan gå i knas. Og med alt, mener jeg virkelig alt.
Laboratoriet! Vinduene i alle husene rundt oss! Gata vår! Familiens navn og rykte!
Og ikke minst lillebroren min Emil.
D
agene etterpå var bare kaos. Folk ble rasende.
Pappa angret, men nå var det for sent. Han forsto vel at det ikke nytter å stå fram med en hemmelighet når alle uansett vet om den. Slik det heller ikke nytter å få liv i en lillebror, når han var den som sto nærmest smellet. Det ble satt opp ekstrabåter ut til oss. Det var ikke måte på hvor mange som ville komme og se på alt som var ødelagt. Som om vi var en turistattraksjon. Alle pratet om oss. Jeg vet ikke med deg, men å bli snakket om er det verste jeg vet.
kjære turister, her er altså heleneborg. Eller her var heleneborg, før det nobelske smellet.
Det nobelske smellet ødela mye, ikke minst
ødela det pappa. Hele han forsvant inn i alt det vonde.
Snart forsto jeg at det var opp til meg å redde mamma, pappa, økonomien og familiens allerede ganske rufsete rykte. Jeg gjorde det samme som jeg alltid har gjort: Jeg jobbet. Dag og natt. Jobbet og jobbet og tenkte at også dette skulle jeg få til, jeg er tross alt en Nobel. Er det én ting vi har blitt gode på, så er det å krasjlande for så å reise oss igjen.
Dette er nemlig ikke første gang vi opplever å miste alt.