Holly Black Jernprøven

JERNPRØVEN

Holly Black og Cassandra Clare

JERNPRØVEN Oversatt av John Grande

Tekst © 2014 Holly Black og Cassandra Clare LLC Illustrasjoner © 2014 Scott Fischer Originalens tittel: The Iron Trial Oversatt av John Grande All rights reserved. Published 2014 Scholastic Press, an imprint of Scholastic Inc. Published in agreement with the authors, c/o Baror International Inc, Armonk, New York, U.S.A.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-39553-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsillustrasjon: Alexandre Chaudret, © 2014 Scholastic Inc. Omslagsdesign: Whitney Lyle & Christopher Stengel Typografi: Jim Thierny, © 2014 Scholastic Inc. Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream.

Sitatet fra Shakespeares Julius Cæsar er hentet fra Sigrun Anny Røssbøs oversettelse (Solum, Oslo 1989).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

T I L SE B AST IA N FOX B LAC K, S O M I NG EN HA R S KR E VE T T R UE NDE B ES KJ EDE R O M I I S EN.

µ

‫ݜ‬ÂÚ

PROLOG

P

Å AV S TA N D K U N N E mannen som kjempet seg

oppover den hvite isbreen, kanskje se ut som en maur som langsomt krøp opp langs kanten på en middagstallerken.

Langt under ham lå brakkebyen La Rinconada som en håndfull mørke prikker. Vinden tiltok etter hvert som han klatret høyere; han fikk kalde gufs av snøpudder i ansiktet, og de fuktige, svarte hårlokkene frøs til is. Til tross for de ravgule snøbrillene han hadde på seg, krympet han seg i det skarpe lyset fra solnedgangen som ble kastet tilbake fra isen.

Mannen var allikevel ikke redd for å falle, selv om han verken brukte tau eller sikring, bare stegjern og en isøks. Navnet var Alastair Hunt, og han var magus. Han formet og bearbeidet den frosne materien i isbreen under hendene mens han klatret. Hånd- og fotfester dukket opp etter hvert som han karet seg oppover.

Da han endelig nådde frem til grotten, midtveis oppe på breen, var han halvt frossen og helt utmattet etter viljeanstrengelsene for å ta den verste luven av elementene. Det tappet ham for krefter å bruke magien så uavbrutt, men han hadde ikke turt å sette ned farten.

Selve grotten åpnet seg som en munn i fjellsiden og var umulig å få øye på både ovenfra og nedenfra. Han halte seg opp 7

over kanten og trakk pusten dypt og grovt mens han forbannet seg selv for at han ikke var kommet før, for at han hadde latt seg narre. Nede i La Rinconada hadde folk sett eksplosjonen, og de hadde hvisket lavmælt om hva den kunne bety, ilden i isen.

Ild i isen. Det måtte være et nødsignal … eller et angrep.

Grotten var full av maguser som var for gamle eller for unge til å kjempe, skadede og syke, mødre med spedbarn som ikke kunne forlates – så som Alastairs egen kone og sønn. De var blitt gjemt bort her, på et av de mest avsidesliggende stedene på jorden.

Mester Rufus hadde vært bestemt på at de ellers ville være sårbare, i skjebnens vold, og Alastair hadde hørt på ham. Men så, da Dødens fiende ikke var møtt opp på valplassen for å gå i dyst med magusenes førstekjemper, makarjenta de hadde festet alt sitt håp til, skjønte Alastair at han hadde tatt feil. Han hadde dratt til La Rinconada så fort han kunne – det meste av veien hadde han fløyet på ryggen av en luftånd. Fra La Rinconada hadde han tatt seg videre til fots, for Fiendens herredømme over elementæråndene var sterkt og uberegnelig. Jo høyere Alastair hadde klatret, desto reddere var han blitt.

De må ha klart seg, ba han inne i seg idet han gikk inn i grotten. Vær så snill, de må ha klart seg.

Her oppe skulle han ha hørt lyden av unger som skrålte.

Han skulle ha hørt summende, urolige samtaler og duren av dempet magi. Men det eneste han hørte, var ulet fra vinden som feide over de øde fjelltoppene. Veggene i grotten var dekket av hvit is med små røde og brune flekker der blodspruten hadde fått den til å smelte. Alastair dro av seg snøbrillene og slapp dem på bakken, og mens han holdt seg på beina med siste rest av kreftene sine, bega han seg dypere inn i tunnelen.

Grotteveggene avga en uhyggelig, selvlysende glød. Det var 8

det eneste lyset han hadde da han beveget seg bort fra inngangen, og det var vel derfor han snublet over det første liket og holdt på å ramle over ende. Alastair spratt tilbake med et rop, og han kvapp sammen idet ekkoet ble kastet tilbake mot ham.

Den falne magusen var så stygt forbrent at hun ikke var til å kjenne igjen, men hun hadde på seg et skinnarmbånd med en stor bit hamret kobber som viste at hun var andreårselev ved Magisteriet. Hun kunne ikke ha vært mer enn tretten år gammel.

Du skulle ha rukket å venne deg til døden nå, sa han til seg selv. De hadde ligget i krig med Fienden i ti år, selv om det noen ganger føltes som hundre. I begynnelsen hadde det virket helt umulig – en ung mann, riktignok en makar, som søkte å overvinne selve døden. Men etter hvert som Fiendens makt økte og hæren av kaosbitte vokste, var det ikke til å komme bort fra at trusselen var blitt prekær … for så å munne ut i denne nådeløse nedslaktingen av de aller mest hjelpeløse, de aller mest uskyldige.

Alastair kom seg på beina og gikk lenger inn i grotten mens han fortvilet lette etter ett bestemt ansikt blant alle de andre.

Han skjøv seg forbi likene av eldre mestere fra Magisteriet og Kollegiet, barn av venner og bekjente og maguser som var blitt skadet i tidligere kamper. Blant dem lå de maltrakterte likene av de kaosbitte; de virvlende øynene deres hadde mørknet én gang for alle. Selv om magusene ikke hadde vært forberedt, hadde de visst gitt dem god motstand, så mange av Fiendens tjenere som de hadde tatt av dage. Alastair stavret seg forbi alt dette med valne fingre og tær mens skrekken gnagde i magen på ham … og så fikk han øye på henne.

Sarah.

Han fant henne helt innerst i grotten, der hun lå inntil en vegg av uklar is. Hun lå med åpne øyne og stirret tomt frem9

for seg. Irisene så skitne ut, og hun hadde små isklumper i øyenvippene. Han bøyde seg ned og dro fingrene over det kjølige kinnet hennes. Han trakk pusten skarpt, og et hulk skar gjennom luften.

Men hvor var sønnen deres? Hvor var Callum?

Sarah holdt en dolk i et fast grep med høyrehånden. Hun hadde hatt et usedvanlig talent for å forme malm som hun påkalte fra jordens dyp. Denne dolken hadde hun laget selv det siste året på Magisteriet. Den hadde et navn: Semiramis. Alastair visste hvor høyt Sarah hadde skattet denne kniven. Hvis jeg først skal dø, vil jeg dø med mitt eget våpen i hånden, hadde hun alltid sagt. Men han hadde ikke villet at hun skulle dø i det hele tatt.

Han lot fingrene streife det kalde kinnet hennes.

Han kastet seg rundt idet han hørte et hulk. Et hulk, her i denne grotten som var full av død og stillhet.

Et barn.

Han snudde seg og lette desperat for å finne ut hvor den spinkle gråten kom fra. Det virket som om lyden kom fra et sted nærmere inngangen. Han stormet tilbake den veien han hadde kommet, mens han snublet over lik, enkelte av dem stivfrosne som statuer – til han med ett så nok et kjent ansikt stirre opp på ham fra blodbadet.

Declan. Sarahs bror. Han var blitt skadet i det forrige slaget.

Det så ut til at han var blitt kvalt med en ualminnelig grusom form for luftmagi; han var blå i ansiktet, og øynene var røde av brustne blodkar. En av armene hans lå strukket ut til siden, og under armen, med et pledd som beskyttelse mot det iskalde grottegulvet, lå Alastairs spedbarnssønn. Mens han sto der og stirret forbløffet på ham, åpnet gutten munnen og ga fra seg nok et spinkelt, klynkende ul.

Som i transe, og mens han skalv av lettelse, bøyde Alastair 10

seg ned og løftet sønnen sin. Gutten så opp på ham med store, grå øyne før han åpnet munnen og hylte igjen. Og da pleddet falt til side, skjønte Alastair hvorfor. Det venstre beinet til barnet hang ned i en grusom vinkel, som en brukket gren.

Alastair forsøkte å helbrede gutten ved å påkalle jordmagi, men han hadde bare krefter igjen til å lindre noe av smerten.

Med hamrende hjerte pakket han sønnen sin godt inn i teppet og karet seg tilbake gjennom grotten dit Sarah lå. Han holdt barnet som om hun kunne se det, og satte seg på kne ved siden av henne.

«Sarah», hvisket han med gråtkvalt stemme. «Jeg skal fortelle ham at du døde mens du beskyttet ham. Jeg skal oppdra ham til å minnes hvor modig du var.»

De tomme, bleke øynene hennes stirret på ham. Han holdt barnet enda tettere inntil seg og strakte seg frem for å ta Semiramis ut av hånden hennes. Og da han gjorde det, la han merke til noen underlige merker i isen ved kniven, som om hun hadde klort der idet hun døde. Men disse merkene så ut til å ha blitt tegnet med overlegg. Da han bøyde seg lenger ned, så han at det var ord – ord som kona hans hadde brukt sine siste krefter på å risse inn i isen før hun døde.

Da han leste dem, føltes det som to harde knyttneveslag i magen.

DREP BARNET

FØRS TE K APITTEL

D

E T GI K K G J E TO RD om Callum Hunt i den vesle

hjembyen hans i Nord-Carolina, men ikke på noen god måte. I tillegg til at han var viden kjent for å skremme bort lærervikarer med sarkastiske kommentarer, hadde han spesialisert seg på å irritere rektorer, ordenselever og kantinedamer.

Skolerådgiverne, som alltid ville hjelpe ham i begynnelsen (han hadde jo tross alt mistet moren sin, den stakkars gutten), endte alltid med å håpe at han aldri mer kom til å kaste skygge over kontordøren deres. Det fantes ikke noe mer pinlig enn ikke å komme på en kjapp replikk for å svare en sint tolvåring.

Naboene var godt kjent med det skulende blikket, det bustete svarte håret og de mistenksomme grå øynene til Call. Han likte å skate, selv om det hadde tatt en stund før han fikk teken på det; det var fremdeles flere biler som kjørte rundt med bulker etter de tidlige forsøkene hans. Han ble ofte observert mens han lusket omkring utenfor vinduene til tegneseriebutikken, spillehallen og dataspillbutikken. Selv borgermesteren 13

visste hvem han var – han kunne vanskelig glemme ham etter at han hadde sneket seg forbi kassereren i dyrebutikken mens maidagsopptoget var i gang, og nasket til seg en nakenrotte som var ment å bli mat for en kongeboa. Han hadde syntes synd på den blinde, rynkete skapningen som virket så forsvarsløs – og i rettferdighetens navn skal det sies at han i samme slengen slapp ut alle de hvite musene som ville ha stått for tur på slangens spisekart.

Han hadde ikke regnet med at musene kom til å gå amok og løpe under føttene på deltagerne i opptoget, men mus er ikke så veldig lure. Han hadde heller ikke regnet med at publikum kom til å flykte fra musene, men mennesker er heller ikke så lure, som faren hans hadde forklart for ham da det hele var over. Det var ikke Calls skyld at opptoget hadde gått i vasken, men alle – og særlig borgermesteren – oppførte seg som om det var det. Og på toppen av det hele hadde faren til Call tvunget ham til å levere tilbake nakenrotta.

Faren til Call syntes ikke det var greit å stjele.

Han syntes visst det var nesten like forkastelig som magi. µ

‫ݜ‬ÂÚ

Callum satt rastløs på den harde stolen utenfor rektors kontor og lurte på om han kom til å være tilbake på skolen i morgen, og om noen kom til å savne ham hvis han ikke kom tilbake.

Gang på gang gikk han gjennom alle teknikkene han hadde fått beskjed om å bruke på magusprøven for å dumme seg ut – fortrinnsvis på spektakulært vis. Gang på gang hadde faren hans ramset opp måter å mislykkes på: Tøm hjernen helt. Eller konsentrer deg om det stikk motsatte av det de uhyrene ber deg om. Eller rett tankene mot en annens oppgave istedenfor din egen. Call gned seg på leggen, som hadde vært stiv og øm i de første skoletimene; den var det iblant. Beinet ble visst bare 14

vondere og vondere jo høyere han ble. Det kom i det minste til å bli lett å stryke på den fysiske delen av magusprøven – hva nå enn den gikk ut på.

Han hørte klassekameratene i gymsalen rett nede i gangen, der joggeskoene deres knirket mot det glatte gulvet mens de ropte høylytte fornærmelser etter hverandre. Han skulle ønske han kunne få være med bare én gang. Han ville kanskje ikke ha vært like rask som de andre, eller hatt like god balanse, men han var full av rastløs energi. Han var fritatt fra gymtimene på grunn av beinet; allerede på barneskolen, når han hadde prøvd å hoppe eller klatre i friminuttene, hadde alltid en av assistentene kommet bort til ham og sagt at han måtte roe seg ned før han ødela seg. Hvis han ikke ga seg, sendte de ham bare inn.

Som om noen skrubbsår var det verste man kunne bli utsatt for. Som om han kom til å bli noe dårligere i beinet.

Call sukket og så ut gjennom glassdørene i skolebygningen, ut dit hvor faren hans snart ville komme kjørende. Han hadde en sånn bil som man ikke kunne unngå å legge merke til, en lys metallic grå 1937-modell Rolls Royce Phantom. Det var ingen andre der i byen som hadde noe som lignet. Faren til Call drev en antikvitetsbutikk i Main Street som het Nå og da; det var ingenting han likte bedre enn å ta gamle, ødelagte ting og få dem til å se nye og fine ut. For at bilen skulle gå, måtte han skru på den nesten hver eneste helg. Stadig vekk skulle han ha Call til å vaske den og smøre den inn med en eller annen merkelig, gammel bilvoks for at den ikke skulle ruste.

Rolls-Roycen gikk som en klokke … i motsetning til Call.

Han kikket ned på joggeskoene sine mens han trommet i gulvet med tærne. Når han satt slik med olabukser på seg, kunne man ikke se at det var noe galt med beinet hans, men det ble åpenbart i det øyeblikket han reiste seg og begynte å gå. Siden han var spedbarn, hadde han gjennomgått den ene ope15

rasjonen etter den andre, og alle tenkelige former for fysioterapi, men det var ingenting som egentlig hadde hjulpet. Når han gikk, var det fortsatt med en slags slepende halting, som om han prøvde å holde seg på beina på en båt som vugget fra side til side.

Da han var liten, hadde han noen ganger lekt at han var sjørøver, eller kanskje bare en modig sjømann med trebein, som gikk ned med et synkende skip etter en langvarig kanonkamp.

Han hadde lekt sjørøver og ninja, cowboy og oppdagelsesreisende fra rommet.

Men han hadde aldri lekt noe som hadde med magi å gjøre.

Aldri magi.

Han hørte motordur og begynte å reise seg – bare for å sette seg irritert ned på stolen igjen. Det var ikke faren hans, det var bare en alminnelig rød Toyota. Like etterpå kom Kylie Myles, som var på samme klassetrinn som ham, forbi i full fart med en lærer ved siden av seg.

«Lykke til med prøvedansingen, da,» sa Ms. Kemal og begynte å gå tilbake mot klasserommet.

«Eh … takk,» sa Kylie og ga Call et underlig blikk, som om hun vurderte ham. Kylie så aldri på Call. Det var et av trekkene som kjennetegnet henne, sammen med det blanke, blonde håret og enhjørning-ranselen. Når de befant seg i gangen samtidig, lot hun alltid blikket gli forbi ham som om han var usynlig.

Hun vinket så vidt til ham – noe som var enda særere og enda mer overraskende – før hun stakk ut til Toyotaen. Han så at begge foreldrene hennes satt foran i bilen og så nervøse ut.

Hun kunne vel aldri være på vei dit han skulle? Hun kunne umulig være på vei til jernprøven? Men hvis hun var det …

16

Han skjøv seg opp fra stolen. Hvis hun var på vei dit, var noen nødt til å advare henne.

Det er mange barn som tror det handler om å være spesiell, hadde faren til Call sagt med tydelig vemmelse i stemmen. Foreldrene deres også. Særlig i familier der de magiske evnene går generasjoner tilbake. Og i noen familier der magien for det meste har dødd ut, ser man et magisk barn som et håp om å vende tilbake til velmaktsdagene. Men det er verst for de barna som ikke har magi i slekten. Det er de som tror det kommer til å bli sånn som det er på film.

Det er overhodet ikke som på film.

Akkurat da kjørte faren til Call opp til fortauet utenfor skolen, og med et hyl fra bremsene parkerte han slik at Call ikke kunne se Kylie. Call haltet av sted mot dørene, men idet han var fremme ved Rolls Royce-en, kjørte Toyotaen til Mylesfamilien rundt hjørnet og forsvant ut av syne.

Det ble ikke mye til advarsel.

«Call.» Faren hans hadde gått ut av bilen og sto og lente seg mot døren på passasjersiden. Den svarte hårmanken – det samme uregjerlige svarte håret som Call hadde – begynte å gråne i tinningene, og han hadde på seg en tweedjakke med skinnlapper på albuene, selv om det var varmt i været. Call tenkte ofte at han så ut som Sherlock Holmes i den gamle BBCserien; folk lot iblant til å bli overrasket over at han ikke snakket med britisk aksent. «Er du klar?»

Call trakk på skuldrene. Hvordan kunne han gjøre seg klar til noe som kunne ødelegge hele livet hans hvis han gjorde det feil? Eller, i dette tilfellet, riktig. «Jeg er vel det.»

Faren hans åpnet døren. «Bra. Inn med deg.»

Rolls Royce-en var like plettfri inni som utenpå. Til sin overraskelse så Call at de gamle krykkene hans lå slengt i baksetet. Han hadde ikke trengt dem på mange år. Sist gang han 17

hadde brukt dem, var da han hadde falt ned fra et klatrestativ og vrikket ankelen – ankelen på det friske beinet. Idet faren satte seg i førersetet og startet motoren, pekte Call på dem og spurte: «Hva er greia med de der?»

«Jo sykeligere du ser ut, desto større sjanse er det for at de kommer til å avvise deg,» sa faren hans morskt og kastet et blikk bakover idet de kjørte ut fra parkeringsplassen.

«Det høres ut som juks,» innvendte Call.

«Folk jukser for å vinne, Call. Man kan ikke jukse for å tape.»

Call himlet med øynene og lot faren tro hva han ville. Det eneste Call visste, var at han aldri i livet kom til å bruke de krykkene hvis han ikke var nødt. Men han hadde ikke lyst til å krangle om det – ikke i dag, etter at faren hans hadde gjort noe så utypisk som å svi brødet han ristet til frokost, og å kjefte på Call da han klaget på at han var nødt til å gå på skolen selv om han måtte dra derfra etter bare et par timer.

Nå satt faren hans fremoverbøyd over rattet, stram i maska og med en knyttet neve rundt girspaken, som han betjente med fruktesløs brutalitet.

Call prøvde å feste blikket på trærne utenfor, der løvet var begynt å gulne, og å komme på alt han visste om Magisteriet.

Den første gangen faren hans hadde fortalt ham om mesterne og hvordan de valgte lærlinger, hadde han fått Call til å sette seg i en av de dype skinnstolene inne på kontoret hans. Call hadde hatt bandasje på albuen, og leppen var sprukket etter et slagsmål på skolen, og han hadde slett ikke vært i humør til å høre på. Dessuten hadde faren hans sett så alvorlig ut at Call var blitt redd. Og det var sånn han hadde snakket også, som om han skulle fortelle Call at han hadde en eller annen grusom sykdom. Sykdommen viste seg å være et anlegg for magi.

Call hadde krøpet sammen i stolen mens faren hans snak18

ket. Han var vant til å bli ertet; beinet hans fikk de andre barna til å tro at han var et enkelt offer. Som regel klarte han å overbevise dem om at han ikke var det. Men denne gangen hadde det vært en hel gjeng med store gutter som hadde trengt ham opp i et hjørne bak skuret ved klatrestativet mens han hadde vært på vei hjem fra skolen. De hadde dyttet ham rundt og slengt de vanlige spydighetene etter ham. Callum hadde erfart at de alle fleste ga seg hvis han bare ga dem litt motstand, så han hadde prøvd å slå til den høyeste gutten. Det var den første tabben han hadde gjort. Snart lå han på bakken, og en av guttene satt oppå knærne hans mens en av de andre slo ham i ansiktet og prøvde å få ham til å si unnskyld og vedgå at han var en krøpling og en klovn.

«Unnskyld at jeg er så fantastisk, tapere,» hadde Call sagt, og så hadde han besvimt.

Han hadde visst bare vært slått ut et lite øyeblikk, for da han åpnet øynene, rakk han akkurat å se omrisset av guttene som kom seg unna. De stakk av. Call kunne knapt tro at replikken hans hadde vært så effektiv.

«Sånn, ja,» hadde han sagt idet han satte seg opp. «Bare stikk, det er best for dere!»

Så hadde han sett seg omkring og oppdaget at betongunderlaget på lekeplassen hadde sprukket. En lang sprekk løp hele veien fra huskene til skjulet og hadde delt den lille bygningen i to.

Han lå rett i veien for noe som så ut som et minijordskjelv.

Det var det kuleste som noen gang hadde skjedd, syntes han.

Faren hans hadde ikke vært helt enig.

«Magi går i slekt,» sa faren hans. «Det er ikke alltid alle i slekten har det, men det ser ut til at du kanskje har det. Dessverre. Jeg er så lei for det, Call.»

«Så den sprekken i bakken – mener du at det var jeg som 19

fikk det til å skje?» Call hadde følt seg dratt mellom jublende, svimlende glede og lammende angst, men det var gleden som hadde overtaket. Han kjente at munnvikene var på vei oppover, og forsøkte å tvinge dem ned. «Er det slikt maguser driver med?»

«Maguser trekker kraft fra elementene – jord, luft, vann, ild – og intetheten også, som er kilden til den mektigste og grusomste av alle former for magi, nemlig kaosmagien. De kan bruke magi til mange ting, deriblant til å rive jorden i filler, slik du gjorde.» Faren hans hadde nikket for seg selv. «I begynnelsen, når magien først viser seg, er den veldig intens. Rå kraft … men det er likevekt som temmer den magiske evnen.

Man må studere lenge for å råde over de samme kreftene som en nyutsprungen magus har. Unge maguser har veldig lite herredømme over kreftene. Men du må kjempe imot, Call. Og du må aldri bruke magien din igjen. Hvis du gjør det, kommer magusene til å bortføre deg og ta deg med ned i tunnelene sine.»

«Er det der skolen ligger? Ligger Magisteriet under jorden?» hadde Call spurt.

«Dypt i jordens indre der ingen kan finne den,» lød farens dystre svar. «Det finnes ikke lys der nede. Ingen vinduer. Det er en labyrint. Man kan gå seg bort i grottegangene og dø og aldri bli funnet.»

Call fuktet leppene, som brått var blitt tørre. «Men du er jo magiker, ikke sant?»

«Jeg har ikke brukt magien min siden moren din døde. Jeg kommer aldri til å bruke den igjen.»

«Og mamma gikk der? Nede i tunnelene? Er det sant?» Call var ivrig etter å høre alt han kunne få vite om moren. Det var ikke stort han hadde etter henne. Noen gulnede bilder i et gammelt album som viste en pen dame med det samme ravn20

sorte håret som Call og en øyenfarge han ikke helt klarte å bestemme. Han visste at han ikke burde stille faren for mange spørsmål om henne. Han snakket aldri om moren hans hvis han ikke var helt nødt.

«Ja, hun gjorde det,» sa faren. «Og det var magien som tok livet av henne. Når magusene går til krig, og det er ikke sjelden, gir de blaffen i dem som dør. Og det er den andre grunnen til at du aldri må tiltrekke deg oppmerksomheten deres.»

Den natten våknet Callum av at han skrek. Han trodde han var fanget under bakken, at jorden ble dynget over ham i tykke lag, som om han ble levende begravet. Uansett hvordan han kastet og vred på seg, fikk han ikke puste. Etterpå drømte han at han flyktet fra et uhyre av røyk med øyne hvor tusen onde farger virvlet … bare at beinet hans hindret ham i å løpe fort nok. I drømmene holdt beinet ham tilbake som noe dødt han slepte på, helt til han falt sammen og kjente uhyret puste ham varmt i nakken.

De andre i klassen til Call var mørkeredde, de var redde for monstre under sengen, zombier og mordere med kjempeøkser.

Call var redd for magikere, men enda reddere var han for å være magiker selv.

Og nå skulle han møte dem. De magikerne som var grunnen til at moren hans var død, og til at faren hans så å si aldri lo og ikke hadde noen venner, men bare satt inne på arbeidsrommet han hadde laget i garasjen, hvor han reparerte medtatte møbler og biler og smykker. Man trengte ikke akkurat være noe geni, mente Call, for å skjønne hvorfor faren hans var så besatt av å reparere ting som hadde gått i stykker.

De suste forbi et skilt som ønsket dem velkommen til Virginia. Alt så helt likt ut. Han visste ikke helt hva han hadde ventet seg, men han hadde ikke vært så mye utenfor Nord-Carolina før. Det var sjelden de reiste fra Asheville, og som regel 21

var det for å besøke bildelbyttestevner og antikkmarkeder der Call ble gående omkring blant berg av anløpent sølvtøy, plastomtrukne basketballkortsamlinger og rare, gamle utstoppede jak-hoder mens faren hans kjøpslo om et eller annet kjedelig.

Det slo Call at hvis han ikke strøk på denne prøven, ville han kanskje aldri bli nødt til å dra på et av de markedene igjen.

Det knøt seg i magen, og et kaldt grøss løp gjennom knoklene.

Han tvang seg til å tenke på planen faren hadde banket inn i ham: Tøm hjernen helt. Eller konsentrer deg om det stikk motsatte av det de uhyrene ber deg om. Eller rett tankene mot en annens oppgave istedenfor din egen.

Han pustet ut. Farens engstelse begynte å smitte over på ham. Dette skulle gå så bra, så. Det var lett å dumme seg ut på en prøve.

Bilen tok av fra motorveien og kjørte inn på en smal vei. Det eneste skiltet han kunne se, hadde et fly-symbol på seg, sammen med ordene Lufthavnen er stengt for vedlikehold.

«Hvor er det vi skal, egentlig?» spurte Call. «Skal vi fly?»

«Jeg håper da inderlig ikke det,» mumlet faren hans. Veien hadde brått skiftet fra asfalt til grus. Mens de humpet noen hundre meter videre, holdt Call seg godt fast i dørkarmen for ikke å fyke i været og skalle i taket. Rolls Royce-er var ikke konstruert med tanke på grusveier.

Med ett ble veien bredere, og det lysnet mellom trærne.

Rolls Royce-en befant seg nå inne på en diger rydning.

I midten sto det en enorm bølgeblikkhangar, og rundt den sto det et hundretall biler, alt fra bulkete varebiler til personbiler som var nesten like fjonge som Phantomen, men mye nyere.

Call så flere foreldre med barn – alle omtrent på hans alder – som fortet seg mot hangaren.

«Jeg tror vi er sent ute,» sa Call.

«Bra,» svarte faren bistert tilfreds. Han stanset bilen og gikk 22

ut før han vinket Call etter seg. Call var glad for å se at faren hans etter alt å dømme hadde glemt krykkene. Det var varmt i været, og solen stekte mot ryggen på den grå T-skjorten Call hadde på seg. Han tørket de svette håndflatene på olabuksene mens de gikk over parkeringsplassen mot det store, svarte gapet som utgjorde inngangen til hangaren.

Alt var fullstendig kaotisk der inne. Barna løp omkring, og stemmene gjallet i det enorme rommet. Det var satt opp benkerader langs en av metallveggene, og selv om de ga plass til langt flere mennesker enn det var til stede, så de knøttsmå ut i det kjempemessige rommet. Rundt omkring på betonggulvet var det tegnet kryss og sirkler med blå teip.

På den andre siden, foran noen hangardører som flyene en gang i tiden hadde kjørt ut gjennom for å komme ut på rullebanen, sto magusene.