Hold heisen

Nora Lindblad

Hold heisen Noveller

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60272-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Type-it As, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Chanel Under teltduken Kjøttbollene Det året Tomt dokument Stolthet Pause Den røde bilen Sprøyte Feire Festivalkjæreste Side om side

7 19 29 41 55 67 79 89 99 107 117 127

chanel

Vi satt i hver vår retro skinnstol foran en liten smijernsovn som sto midt i rommet. Ina hadde prøvd å plante ideer i hodet mitt. Ideer om selvstendighet og økonomisk uavhengighet. Jeg nikket og sa jeg var enig i alt hun sa, mens jeg knep hendene rundt vesken jeg fortsatt hadde i fanget. Jeg visste hva det betydde. Å bli uavhengig og sånt. Strong and independent woman.

Jeg kunne ikke lenger lene meg på sikkerheten om at noen andre skulle hjelpe meg hver gang jeg gikk på trynet. Mamma var der om jeg skulle trenge det. Alltid.

Med en håndfull penger. Jeg gikk ofte på trynet. Jeg og penger hadde alltid hatt et ekstremt godt forhold, men kanskje ikke det sunneste. Jeg kunne ha masse penger det ene sekundet og tenke at jeg hadde stålkontroll på økonomien, for så å oppdage at kontoen var tom etter en kveld på byen. Jeg skjønte det ikke.

Foran smijernsovnen var samtalen ekte. Som om ilden gjorde stemningen seriøs og dramatisk. Flammene blafret og knitret da de danset bak det lille vinduet i ovnen.

9

Små, sprakende lyder fra den intense varmen. Øynene mine ble varme. Ina var engasjert, som alltid. Ved siden av henne satt kjæresten, Sondre. Han så på Ina. Jeg så også på henne. Lurte på om han også kunne se flammenes gjenskinn i øynene hennes. Hun talte en god sak.

Jeg burde også klare meg på egen hånd, sånn som hun gjorde. Det var ikke vanlig å være avhengig av foreldrene sine når man snart skulle fylle tjuefem. Dessuten var Ina to år yngre enn meg. Hun var helt alene. Ingen som ga henne en håndfull med penger. Ingen hun kunne ringe. Ingen som følte ansvar for henne. Ingen voksne i alle fall. Men det var en annen historie.

Den brennende varmen kom nærmere. Varmet ørene mine. Fikk meg til å føle en slags hast. Som om tida skulle renne ut snart. Bølger av varme fløt over ansiktene våre. Drinkene varmet ansiktet mitt fra innsiden.

Jeg følte meg nesten litt brent. Jeg seig lenger ned i stolen mens Ina snakket. Det hørtes så enkelt ut når det kom fra henne. Bare gjør det, slutt å be om penger. Bare gjør det. Du klarer det, sa hun. Hun skulle hjelpe meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake. Sondre brøt inn og forsvarte meg. Han skjønte at det ikke var lett. Han hadde ikke klart det selv, sa han. Han fikk også fortsatt hjelp fra sine foreldre. Han bodde i kollektiv på Majorstua og fikk penger til husleien.

Hvor skulle alle pengene mine komme fra? Det var lettere å ta imot penger fra foreldrene mine enn å slutte 10

å shoppe og kjøpe kaffe på kafé hver dag. Jeg følte meg liten sammenlignet med Ina. Jeg så ned i fanget mitt. Jeg vred om den lille låsen inni CC-symbolet på vesken og åpnet den. Jeg visste ikke hva jeg skulle, men noen ganger kunne jeg føle meg litt viktig ved bare å åpne den, se etter noe inni den, for så å lukke den og vri tilbake låsen inni CC-symbolet.

Den var så blank og glatt. Jeg trengte noe å fikle med mens jeg tenkte på hva jeg skulle svare Ina. For tre år siden fikk jeg vesken av mamma. Jeg hadde den med meg nesten overalt. Ikke når jeg var på skolen eller på trening, men alltid ellers. Før jeg fikk den, hadde jeg ønsket meg den i flere år. Helt siden ungdomsskolen.

Tre dager i uka den høsten hadde jeg gått på Sonans.

Jeg trengte å ta opp noen fag fra videregående for å komme inn på høyskolen. Jeg var sent ute der også, med utdanningen. Jeg kom til å være over tretti år før jeg var ferdig utdannet lærer. Jeg kom sikkert til å runde tretti før jeg ble økonomisk uavhengig også.

Samtidig kunne jeg ikke helt skjønne hva det betydde. Å være økonomisk uavhengig. Det kom sikkert an på hvem jeg spurte, tenkte jeg.

Ofte kunne jeg tenke meg selv ned. Så langt at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt skulle gidde å prøve å få til livet. Jeg visste ikke om jeg orket å feile mer. Jeg hadde tenkt at jeg ville dø, ikke hver dag, men noen ganger.

Andre ganger ønsket jeg at andre folk skulle dø. Men 11

så kom det alltid en ny dag med andre tanker. Det året hadde jeg også fått kjøpe meg min første leilighet. Da kunne jeg ikke lenger ta livet av meg selv. Jeg måtte i så fall finne ut hvem som skulle overta leiligheten først.

Det ville sikkert blitt pappa, siden han sto som kausjonist. Han hadde hjulpet meg med å få lån siden jeg ikke hadde fast inntekt eller utdannelse. En gammelrosa ettroms på St. Hanshaugen. Jeg elsket å bo der. Lånekassen hadde ikke villet gi meg støtte til studiene. Det var noe med forsinkelse og sykdom eller noe. Jeg visste at fem år med dårlig dømmekraft etter videregående ville lage et helvete for meg en gang. Jeg innså at jeg ville gått personlig konkurs om jeg ikke hadde hatt mamma og pappa. Samtidig klamret jeg hendene rundt en veske til 50 000 kroner.

Jeg hadde ringt til sentralbordet i Lånekassen og grått.

Først var jeg trist og ydmyk. Så ble jeg ufin. Sa ting som: «Er du dum, eller?» og «Du er så jævla tragisk i trynet». Det førte verken til noe positivt eller negativt.

Jeg fikk fortsatt ikke støtte. Jeg hadde ennå ikke fått meg jobb heller, men var på leting. Det var ikke så lett, da jeg var ganske kresen og fast bestemt på at det eneste stedet jeg ville jobbe var Kaffebrenneriet. Da regningen på skolepengene fra Sonans kom i posten, ringte jeg banken og tømte BSU-kontoen min som om det var en rosa sparegris jeg kunne kaste i gulvet. Alt jeg hadde spart opp, gikk til skolepenger, skolebøker og eksamen.

Jeg måtte også be mamma om et lite lån til nye møbler i leiligheten.

12