Hjerteknuseren av Julie Garwood

Julie Garwood

Hjerteknuseren Oversatt av Ann-Magritt Sævold

Kapittel 1 Det var kvelende hett i skriftestolen. Et tungt, svart forheng, støvet og slitt av alder og vanskjøtsel, dekket den smale åpningen fra taket i avlukket og ned til det arrete tregulvet og stengte ute både dagslys og luft.

Det var som å befinne seg inne i en kiste noen hadde stilt opp mot veggen i ren vanvare, og fader Thomas takket Vårherre for at han ikke led av klaustrofobi. Han begynte imidlertid ganske raskt å føle seg uvel. Luften var tung og muggen, og han pustet omtrent like anstrengt som da han gikk på Penn State og sprang de siste meterne mot mål med ballen under armen. Den gangen hadde han ikke brydd seg om smertene i lungene, og det gjorde han så sannelig ikke nå heller. Det midlertidige ubehaget var ganske enkelt en del av jobben.

De gamle prestene ville sikkert bedt ham sende ubehaget opp til Gud, til beste for de stakkars sjelene i purgatoriet. Tom så ikke noe galt i det, men han skjønte ikke helt hvordan hans eget ubehag skulle kunne lette andres.

Han flyttet litt på seg på den harde trebenken, rastløs som en korgutt under søndagsøvelsen. Svetten rant nedover ansiktet og ned under prestekjortelen. Den lange, svarte kappen var gjennomvåt av svette, og han var redd han luktet noe ganske annet enn såpen han hadde brukt 7

i dusjen om morgenen, den som angivelig skulle ha et hint av Irish Spring.

Temperaturen utenfor kirken lå på rundt trettifem grader, i skyggen av prestegårdsverandaen, der termometeret hang spikret til den hvitkalkete murveggen. Den høye luftfuktigheten gjorde heten enda mer trykkende, og de stakkars sjelene som var tvunget til å forlate sine klimaanleggavkjølte hjem og gå ut, beveget seg langsomt og tungt og var generelt gretne og irritable.

Og selvfølgelig måtte klimaanlegget svikte akkurat i dag. Det var selvfølgelig vinduer i kirken, men de som kunne stått åpne var blitt gjenspikret for lenge siden, for å holde vandalene ute. De øvrige befant seg høyt oppe under det bueformete taket. De var laget av glassmosaikk og viste bilder av erkeenglene Gabriel og Mikael, med glitrende sverd i hendene. Gabriel stirret opp mot himmelen med et salig uttrykk i ansiktet, mens Mikael skulte ned mot slangene han holdt spiddet ved de nakne føttene sine. Vinduene ble regnet for uvurderlige kunstverk av menigheten, som også fant inspirasjon til bønn i dem, men de var håpløse når det gjaldt å holde heten ute. De var installert for dekorasjonens skyld, ikke for å fungere som ventilasjon.

Tom var en stor, kraftig mann med tykk, muskuløs nakke, et bevis på den han hadde vært i sine sprekere dager, men han hadde dessverre altfor følsom hud, og heten ga ham et irriterende, kløende utslett. Han dro kappen opp til knærne og avslørte litt av den gule og svarte boksershortsen søsteren, Laurant, hadde gitt ham, sparket av seg de malingsflekkete kippskoene han hadde kjøpt på Wal-Mart og stakk en Dubble Bubble i munnen.

8

Det var ønsket om å gjøre en god gjerning som gjorde at han satt her i denne svetteboksen akkurat nå. Mens han ventet på resultatene som skulle avgjøre om han trengte enda en runde med kjemoterapi ved Kansas University Medical Center, var han gjest hos monsignor McKindry, prest i Our Lady of Mercy Church. Prestegjeldet lå i en bortgjemt del av Kansas City, flere hundre kilometer sør for Holy Oaks i Iowa, der Tom ellers var stasjonert og hadde jobben sin. Området var blitt offisielt stemplet som gjengområde av en tidligere borgermesters innsatsgruppe. Monsignor tok vanligvis bekjennelsene lørdag ettermiddag selv, men på grunn av den kvelende heten, hans høye alder og det ødelagte klimaanlegget, og i tillegg en forstyrrelse i timeplanen hans – presten var opptatt med å forberede en gjenforening med to venner fra studietiden ved Assumption Abbey – hadde Tom tilbudt seg å ta bekjennelsene for ham i dag. Han hadde regnet med å sitte ansikt til ansikt med de angrende synderne i et rom med minst et par åpne vinduer. Men McKindry bøyde seg for sine trofaste kirkegjengeres ønsker, og de ville for enhver pris gå til bekjennelse på den gamle måten, hvilket Tom først hadde fått vite etter at han hadde tilbudt seg å påta seg jobben, og vaktmesteren, Lewis, hadde vist ham inn i stekeovnen der han skulle sitte de neste nitti minuttene.

Monsignor hadde velvillig lånt ham en totalt ubrukelig, batteridrevet vifte som en eller annen i menigheten hadde lagt i kollektbøssen en søndag. Den var ikke større enn en mannshånd. Tom rettet på viften, slik at luften blåste rett mot ansiktet hans, og så lente han seg mot veggen og tok frem Holy Oaks Gazette, som han hadde tatt med seg til Kansas City.

9

Han snudde avisen og begynte å lese familiesiden bakerst først, likte alltid å lese den. Han kikket gjennom de sedvanlige klubbnyhetene og annonsene – to fødsler, tre forlovelser og et bryllup – og så gled blikket til spalten han likte aller best, den som hadde tittelen «Byen rundt.»

Den startet alltid med det samme: bingospillet. Alle som hadde vært med på bingokvelden i kommunesenteret ble nevnt i referatet, sammen med navnene på jackpotvinnerne, som fikk tjuefem dollar hver. Så var det intervjuer med de heldige vinnerne, og alle ble spurt om hva de hadde tenkt å bruke gevinsten til. Og som vanlig var det en kommentar fra rabbi David Spears, som organiserte den ukentlige happeningen, om hvor morsomt og hyggelig alle hadde hatt det. Tom hadde en mistanke om at redaktøren for familiesiden, Lorna Hamburg, var hemmelig forelsket i rabbi Dave, som var enkemann, og at det var derfor bingokvelden fikk sånn omfattende dekning i avisen. Rabbien sa det samme hver uke, og Tom ertet ham alltid med det når de spilte golf sammen onsdag ettermiddag. Og siden Dave vanligvis spilte ham ned i støvlene, godtok han ertingen, men han anklaget alltid Tom for å prøve å forstyrre ham i spillet.

Resten av spalten handlet om hvem som hadde holdt selskaper og hva de hadde servert gjestene sine, og hvis det var lite nytt å melde og vanskelig å få fylt opp spalten, spedde Lorna gjerne på med populære oppskrifter.

Det fantes ingen hemmeligheter i Holy Oaks. Forsiden av avisen var full av nyheter om det nye torget som var under planlegging og det kommende hundreårsjubileet i Assumption Abbey. Toms søster ble for øvrig også nevnt i forbindelse med sin innsats i klosterkirken. Reporteren omtalte henne som en utrettelig og humørfylt frivillig og 10

fortalte i detalj om alle prosjektene hun hadde deltatt og skulle delta i. Hun skulle blant annet rydde hele loftet i prestegården og organisere garasjesalg, og hun skulle også legge alle opplysningene fra de gamle nedstøvete arkivene over på data, og når alt dette var gjort og hun fikk tid, skulle hun oversette de franske journalene til fader Henri VanKirk, en prest som nylig var død. Hun ble rost opp i skyene for alt hun gjorde, og Tom leste gjennom resten av artikkelen og humret for seg selv. Laurant hadde egentlig ikke meldt seg frivillig til noen av jobbene. Hun hadde bare vært på vei forbi klosterkirken idet abbeden fikk ideene sine, og hadde vært altfor høflig til å si nei da han spurte henne om hun kunne hjelpe til.

Da Tom var ferdig med å lese resten av Gazette, klistret den gjennomsvette kragen seg til huden i nakken.

Han la avisen på benken ved siden av seg, tørket pannen igjen og lurte på om han skulle stenge butikken femten minutter før tiden.

Han skjøv straks fra seg tanken igjen. Gikk han før tiden, kom han til å få en salig overhaling av monsignor, og etter den lange, anstrengende arbeidsdagen han hadde bak seg, orket han rett og slett ikke noen reprimande.

Den første onsdagen i hver tredje måned – eller Askeonsdag, som han pleide å kalle den i sitt stille sinn – flyttet Tom inn hos monsignor McKindry, en gammel ire med brukket nese og pergamenthud, som aldri lot sjansen gå fra seg til å skvise så mye fysisk arbeid som overhodet mulig ut av gjesten sin i løpet av de sju dagene han bodde hos ham. McKindry kunne virke både morsk og gretten, men han hadde et hjerte av gull og en medfødt og naturlig empati, fullstendig blottet for sentimentalitet. Han mente fullt og fast at lediggang var roten til alt 11

ondt, særlig når prestegården hadde et påtrengende behov for et nytt strøk med maling. Hardt arbeid, poengterte han, kunne kurere hva som helst, til og med kreft.

Det hendte at Tom hadde problemer med å huske hvorfor han likte monsignor så godt eller hvorfor han følte et slags naturlig slektskap med ham. Kanskje det var fordi de begge hadde irsk blod i årene, eller kanskje fordi den gamle mannens filosofi om at det bare er tosker som gråter over spilt melk, hadde hjulpet ham gjennom mer motgang og flere strabaser enn selv Job ble utsatt for i sin tid. Toms kamp var barnemat sammenlignet med det McKindrys hadde vært gjennom i sitt liv.

Han var villig til å gjøre alt som sto i hans makt for å hjelpe McKindry med å lette byrdene hans. Akkurat nå gledet monsignor seg til å få besøke av de gamle vennene sine igjen. En av dem var abbed James Rockhill, Toms overordnete ved Assumption Abbey, og den andre, Vincent Moreno, var en prest Tom aldri hadde møtt. Verken Rockhill eller Moreno skulle bo i Mercy-huset sammen med McKindry og Tom, for de foretrakk mye heller luksusen staben ved Holy Trinity-kirken sikret dem, luksus som varmt vann i mer enn fem minutter av gangen og et velfungerende klimaanlegg. Trinity lå midt i en soveby på den andre siden av delstatsgrensen mellom Missouri og Kansas. McKindry pleide spøkefullt å omtale området som «Our Lady of the Lexus», og skulle man dømme ut fra antallet rådyre biler som sto parkert utenfor kirken søndag formiddag, var navnet nokså treffende. Blant menigheten i Mercy, derimot, var det få som i det hele tatt eide en bil. De gikk til kirken.

Tom kjente at det begynte å rumle i magen. Han var varm og svett og tørst. Han trengte en ny dusj, og han 12

kunne godt tenke seg en kald Bud Light. Han hadde ikke hatt besøk av én eneste angrende synder hele ettermiddagen og trodde ikke at det var folk i kirken i det hele tatt akkurat nå, bortsett kanskje fra Lewis, som pleide å snike seg inn i garderoben bak vestibylen og smugdrikke litt av den billige whiskyen som han hadde liggende gjemt i verktøyskrinet sitt. Tom kikket på klokken, så at han bare hadde noen få minutter igjen og bestemte at han hadde fått nok. Han slo av lyset over skriftestolen og skulle akkurat til å løfte forhenget til side da han hørte den lærtrukne kneleskammelen gi fra seg et pust, slik den alltid gjorde når noen la seg på kne på den. Deretter hørte han et diskret lite host fra avlukket ved siden av.

Han rettet umiddelbart ryggen, spyttet tyggegummien ut i et stykke papir, bøyde hodet til bønn og åpnet gitterluken foran seg.

«I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn …»begynte han, mens han gjorde korsets tegn.

Noen lange sekunder var alt helt stille. Enten satt personen utenfor i egne tanker, eller så prøvde han å samle mot før han begynte å tilstå sine synder. Tom rettet på prestekragen sin og ventet tålmodig.

Lukten av Calvin Kleins Obsession sivet inn gjennom sprinklene som skilte dem. Det var en tung, tydelig, særegen lukt som Tom straks kjente igjen. Husvertinnen hans i Roma hadde forært ham en flakong av den til den forrige fødselsdagen hans. Det skulle ikke mye til av colognen før den kjentes, og personen utenfor skilleveggen hadde tydeligvis ikke spart på sakene. Det stinket i skriftestolen, og lukten blandet seg med mugg- og svettelukt. Det var som å puste 13

i en plastpose. Det veltet seg i Toms mage, og han måtte ta seg krampaktig sammen for ikke å brekke seg.

«Er du der, fader?»

«Ja da, jeg er her,» hvisket Tom. «Når du er klar til å bekjenne dine synder, kan du begynne.»

«Dette er … vanskelig for meg. Det er et helt år siden jeg skriftet sist. Jeg fikk ikke noen syndsforlatelse da. Får jeg det nå?»

Mannen snakket i en underlig, nesten messende og samtidig lett hånlig tone som straks fikk Tom til å være på vakt. Var han ganske enkelt nervøs fordi det var så lenge siden sist han hadde skriftet, eller var han uærbødig med vitende og vilje?

«Fikk du ikke syndsforlatelse?»

«Nei, jeg gjorde ikke det, fader. Jeg fikk presten til å bli sint. Og du kommer til å bli sint, du også. For det jeg har å bekjenne vil … sjokkere deg. Og så vil du bli sint, akkurat som de andre prestene.»

«Jeg blir verken sjokkert eller sint, uansett hva du har å fortelle meg,» sa Tom. «Du har hørt alt før, mener du?»

Før Tom fikk svart, hvisket mannen: «Det er synden du skal hate, ikke synderen.»

Den hånlige tonen var enda tydeligere nå. Tom stivnet. «Vil du begynne nå?»

«Ja,» svarte den fremmede. «Velsign meg, fader, for jeg kommer til å synde.»

Tom ble mer og mer forvirret. Han bøyde seg litt nærmere sprinkelåpningen og ba igjen mannen om å begynne.

«Velsign meg, fader, for jeg kommer til å synde.»

14

«Mener du at du vil bekjenne en synd du har tenkt å begå?»

«Ja.» «Er dette en slags lek, eller – » «Nei, nei, det er ikke noen lek,» sa mannen. «Jeg er helt alvorlig. Er du begynt å bli sint nå?»

Et plutselig latterutbrudd skar gjennom luften, skarpt og sjokkerende som en skuddsalve midt på natten.

Tom la an en mest mulig nøytral tone da han svarte.

«Nei, jeg er ikke sint, men jeg er forvirret. Du kan ikke få tilgivelse for synder du planlegger å begå, såpass må du da forstå. De som får tilgivelse er de som faktisk har innsett sine feil og som virkelig angrer på det de har gjort.

De som er villige til å gjøre bot for syndene sine.»

«Men du vet jo ikke hva slags synder det dreier seg om ennå, fader, så hvordan kan du da nekte meg tilgivelse?»

«Om du forteller meg nærmere om syndene dine, forandrer ikke det noen ting.»

«Jo da, det gjør det. For ett år siden fortalte jeg en annen prest nøyaktig hva jeg planla å gjøre, men han trodde meg ikke før det var for sent. Jeg råder deg til ikke å gjøre samme feil.»

«Hvordan kan du vite at han ikke trodde deg?»

«Jeg vet det fordi han ikke prøvde å stoppe meg.»

«Hvor lenge har du vært katolikk?»

«Hele mitt liv.»

«Da vet du også at en prest ikke kan bekrefte erkjennelsen av en synd eller en synder utenfor skriftestolen.

Taushetsplikten er hellig. Hvordan skulle denne andre presten kunne ha stoppet deg, mener du?»

«Han kunne funnet en måte å gjøre det på. Jeg var … praktiserende da, og jeg var forsiktig. Det ville vært en 15

enkel sak for ham å stoppe meg, så det er hans skyld, ikke min. Det blir ikke lett nå.»

Tom strevde febrilsk med å skjønne hva mannen sa.

Praktiserende? Hva hadde han praktisert? Og hva var det denne andre presten kunne ha avverget?

«Jeg trodde jeg kunne kontrollere det,» fortsatte mannen.

«Kontrollere hva?»

«Suget.»

«Hvilken synd var det du bekjente?»

«Hun het Millicent. Pent, gammeldags navn, ikke sant?

Vennene kalte henne Millie, men ikke jeg. Jeg foretrakk heller Millicent. Men jeg var jo ikke noen venn av henne heller, akkurat.»

Et nytt, skarpt latterutbrudd skar gjennom den tunge, stille luften. Toms panne glinset av svette, men han frøs plutselig. Dette var ikke spøk. Han gruet seg til det han kom til å få høre, men var nødt til å spørre.

«Hva skjedde med Millicent?»

«Jeg knuste hjertet hennes.»

«Jeg skjønner ikke …»

«Hva tror du skjedde med henne?» Mannen var plutselig utålmodig i stemmen. «Jeg drepte henne. Det var griset. Blod overalt, over hele meg. Jeg var temmelig uerfaren på det tidspunktet. Hadde ikke finslipt teknikken min. Da jeg gikk til skrifte, hadde jeg ennå ikke drept henne. Jeg befant meg fremdeles på planleggingsstadiet, og presten kunne ha stoppet meg, men han gjorde det ikke. Jeg fortalte ham hva jeg hadde tenkt å gjøre.»

«Fortell meg hvordan han kunne ha stoppet deg.»

«Med bønn,» sa mannen, med en skuldertrekning i stemmen. «Jeg ba ham be for meg, men han ba ikke 16

hardt nok. Det kan han ikke ha gjort, for jeg drepte henne. Synd, egentlig. Hun var så søt … mye søtere enn de andre.»

Herregud, var det flere kvinner? Hvor mange?

«Hvor mange kriminelle handlinger har du – » Mannen avbrøt ham. «Synder, fader,» sa han. «Det er synder jeg har begått, men jeg ville kanskje klart å stå imot hvis presten hadde hjulpet meg. Han ville ikke gi meg det jeg trengte.»

«Og hva trengte du da?»

«Syndsforlatelse og aksept. Jeg ble nektet begge deler.»

Mannen slo plutselig knyttneven hardt i gitteret. Sinnet som nok hadde ligget og ulmet like under overflaten brøt ut med full styrke, og han spydde ut de groteske detaljene i det han hadde gjort med stakkars, uskyldige Millicent.

Tom var kvalm og skjelven av sjokk og gru. Hva skulle han gjøre? Han hadde sagt at han ikke kom til å bli verken sjokkert eller sint, men ingenting kunne ha forberedt ham på grusomhetene den fremmede så åpenbart fant glede i å beskrive. Det er synden du skal hate, ikke synderen.

«Jeg har virkelig fått smaken på det nå,» hvisket mannen.

«Hvor mange flere kvinner har du drept?»

«Millicent var den første. Det er flere jeg har falt for, og da de skuffet meg, var jeg nødt til å straffe dem, men jeg drepte ikke noen av dem. Så møtte jeg Millicent, og alt forandret seg. Jeg holdt øye med henne i lang tid, og hun var … perfekt. På alle måter.» Stemmen hans forvandlet seg til en slags snerring. «Men hun bedro meg, akkurat som alle de andre. Hun trodde hun kunne leke 17

med andre menn og holde meg for narr uten at jeg merket det. Og slik behandling kunne jeg ikke godta. Jeg var nødt til å straffe henne.»

Han slapp et høyt, overdrevent sukk og så lo han lavt.

«Jeg drepte det lille ludderet for tolv måneder siden og gravde henne ned. Dypt ned i jorden. Ingen kommer noen gang til å finne henne. Det er ingen vei tilbake nå. Nei, sir. Jeg ante ikke at det å myrde ville gi en slik berusende følelse. Jeg tvang henne til å tigge om nåde, og det gjorde hun. Ja, det gjorde hun.» Han lo. «Hun skrek som en gris, og jeg elsket lyden. Jeg ble vilt opphisset, mer opphisset enn jeg ante at det gikk an å bli, så jeg fikk henne selvfølgelig til å skrike enda mer. Da jeg var ferdig med henne, holdt jeg på å eksplodere av ren fryd. Nå, fader, har du ikke tenkt å spørre meg om jeg angrer på syndene mine?» tilføyde han hånlig.

«Nei. Du angrer ikke.»

En kvelende taushet senket seg over skriftestolen. Og så begynte mannen å snakke igjen, med lav, hvesende stemme nå. Han minnet om en slange.

«Jeg begynner å merke suget igjen.»

Tom fikk gåsehud på armene. «Det finnes folk som kan – » «Mener du at jeg bør sperres inne? Jeg straffer bare dem som gjør meg imot. Så jeg er egentlig ikke straffeskyldig. Men du mener jeg er syk, hva? Vi er i en bekjennelsessituasjon, fader. Du er nødt til å si sannheten.»

«Ja. Jeg tror du er syk.»

«Det tror ikke jeg. Jeg er bare engasjert.»

«Det finnes mennesker som kan hjelpe deg.»

«Jeg er suveren, vet du. Det blir ikke lett å stoppe meg.

Jeg studerer klientene mine grundig før jeg tar dem. Jeg 18

vet alt om familiene deres, om vennene deres. Alt. Ja, det vil bli mye vanskeligere å stoppe meg nå, men denne gangen har jeg bestemt meg for å gjøre det vanskeligere for meg selv. Skjønner du? Jeg har egentlig ikke lyst til å synde. Jeg har faktisk ikke det.» Han hadde fått den messende stemmen igjen.

«Hør på meg,» sa Tom bedende. «La oss gå ut av skriftestolen og sette oss et annet sted og snakke grundig gjennom dette. Jeg vil hjelpe deg, hvis du lar meg få lov til det.»

«Nei, jeg trengte, som jeg allerede har nevnt, hjelp tidligere, og ble nektet det. Gi meg syndsforlatelse.»

«Det kommer jeg ikke til å gjøre.»

Han sukket igjen, dypt og langtrukkent. «Greit,» sa han. «Denne gangen skal jeg forandre på reglene. Du har lov til å fortelle dette til hvem du vil. Ser du hvor imøtekommende jeg kan være?»

«Det spiller ingen rolle om du gir meg tillatelse til å fortelle folk om deg eller ikke, denne samtalen blir uansett konfidensiell. Taushetsplikten må overholdes, for å beskytte skrifteordningens integritet.»

«Uansett hva jeg bekjenner?»

«Uansett hva.»

«Jeg forlanger at du forteller folk om meg.»

«Du kan forlange så mye du vil, det har ingen betydning. Jeg kan ikke fortelle noen hva du har sagt til meg her. Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller.»

Det ble stille et øyeblikk, og så begynte mannen å le lavt. «En prest med samvittighet. Virkelig usedvanlig.

Hm. For et dilemma. Men slapp av, fader. Jeg er ti skritt foran deg. Jeg har allerede funnet meg en ny klient.»

«Hva er det du sier?»

19

«Jeg har allerede funnet meg en ny klient.»

«Du har allerede sett deg ut ditt neste – » «Jeg har allerede varslet myndighetene,» avbrøt galningen ham. «De får brevet mitt om ikke så lenge. Men det var selvfølgelig før jeg visste at du var en slik paragrafrytter. Nå vel, det var uansett omtenksomt av meg, ikke sant? Jeg sendte dem et høflig, lite brev der jeg fortalte dem om hensiktene mine. Bare synd jeg glemte å undertegne det.»

«Oppga du navnet på personen du har tenkt å skade?»

«Skade? Et merkelig ord for å myrde. Ja, jeg oppga navnet hennes.»

«Så det er en ny kvinne, altså?»

«Jeg tar bare kvinnelige klienter.»

«Forklarte du i brevet ditt hvilken grunn du har for å ville myrde denne kvinnen?»

«Nei.» «Har du noen grunn?»

«Ja.» «Kan du forklare meg den?» «Øvelse, fader.»

«Jeg forstår ikke.» «Øvelse gjør mester,» sa han. «Denne nye er enda mer spesiell enn Millicent. Jeg nyter duften hennes, elsker å se henne sove. Hun er så vakker. Spør meg, og når jeg har gitt deg navnet hennes, kan du gi meg syndsforlatelse.»

«Jeg kommer ikke til å gi deg noen syndsforlatelse.»

«Hvordan går det med kjemoterapien? Føler du deg syk? Var de siste resultatene bra?»

Tom så opp med et rykk. «Hva?» utbrøt han skarpt.

Galningen lo. «Som jeg nettopp sa, studerer jeg klien20

tene mine grundig før jeg tar dem. Jeg spaner på dem,» tilføyde han hviskende.

«Hvordan vet du – » «Å, Tommy, du er virkelig morsom. Har du ikke lurt på hvorfor jeg har fulgt etter deg hele den lange veien hit bare for å bekjenne mine synder for deg? Tenk på det på veien tilbake til klosterkirken. Jeg har gjort hjemmeleksen min godt, ikke sant?»

«Hvem er du?»

«Jeg er en hjerteknuser. Og jeg elsker utfordringer. Gjør dette vanskelig for meg. Politiet vil komme hit ganske snart for å snakke med deg, og så kan du fortelle det til hvem du vil,» sa han hånlig. «Jeg vet hvem du kommer til å ringe først. Denne mektige vennen din i FBI. Du kommer til å ringe Nick, ikke sant? Det håper jeg i hvert fall. Og han vil komme springende for å hjelpe deg. Du gjør lurest i å be ham ta henne med seg og gjemme henne for meg. Det er godt mulig jeg ikke vil følge etter og i stedet begynne å se meg om etter en ny. Jeg kommer i hvert fall til å forsøke.»

«Hvordan vet du – » «Spør meg.»

«Om hva?»

«Om navnet hennes,» hvisket mannen. «Spør meg om hvem klienten min er.»

«Jeg ber deg innstendig om å søke hjelp,» sa Tom igjen.

«Det du holder på med – » «Spør meg. Spør meg. Spør meg.»

Tom lukket øynene. «Ja. Hvem er hun?»

«Hun er vakker,» svarte han. «Flotte, store bryster og langt, mørkt hår. Det finnes ikke et eneste merke på den perfekte kroppen hennes, og hun har ansikt som en engel.

21

Hun … tar pusten fra meg … men det blir jeg som tar pusten fra henne.»

«Si hva hun heter,» sa Tom, mens han ba en taus bønn om at det ennå var tid til å finne den stakkars kvinnen og redde henne.

«Laurant,» hvisket slangen. «Hun heter Laurant.»

Panikken traff Tom som en knyttneve. «Min Laurant?»

«Ja. Din Laurant. Du begynner endelig å forstå, fader.

Jeg skal myrde din søster.»

22