ÅGE ALEKSANDERSEN MARTHE AMANDA VANNEBO
93960_hjemloes_cs6.indd 3
30/06/13 14.55
4
93960_hjemloes_cs6.indd 4
30/06/13 14.55
5
93960_hjemloes_cs6.indd 5
30/06/13 14.55
Forord Marthe Amanda Vannebo
M
usikken var min inngang til fotoverdenen. Jeg hadde latt meg begeistre av blant annet Anton Corbijns fantastiske portretter av utallige rockehelter, Pennie Smiths unike bilder av The Clash, og Paal Audestads fotoprosjekt med Kaizers Orchestra. Disse tre fotografene gjorde noe som for meg fremsto som det mest eksotiske man kunne gjøre – det å dokumentere rockeband. På veien, på scenen, bak scenen. Usminket og ekte. Bildene ga en umiddelbar følelse av å være akkurat der, akkurat da. Følelsen av klamme konsertlokaler, eimen av øl og jubelen fra publikum. I motsetning til for eksempel Pennie Smith og Paal Audestad, som begynte å fotografere henholdsvis The Clash og Kaizers tidlig i bandenes karriere, valgte jeg å henge meg på Norges største artist. En mann som hadde vært i gamet i 40 år, og som sikkert har et litt annet forhold til det å bli fotografert til enhver tid. Men jeg tenkte: Jeg må prøve.
I
starten brukte jeg ofte kameraet som unnskyldning for å komme inn på utsolgte konserter, eller konserter jeg ikke var gammel nok til å komme inn på. Så lenge jeg hadde kameraet med og hadde en noenlunde overbevisende tone med vakta i døra, gikk det knirkefritt. Etter hvert ble det noen oppdrag her og der, gradvis begynte andre å legge merke til det jeg gjorde. Siden jeg selv ikke var noe annet enn en halvgod kompgitarist og sannsynligvis aldri kom til å spille i noe band, ble
fotograferingen det nærmeste jeg kom det å være et bandmedlem.
F
ørste gang jeg tok bilder av Åge og Sambandet, var i 2008, da de skulle ha turnéåpning i et gammelt industribygg i Namsos. De første ordentlige bildene, om jeg kan si det, tok jeg på Studentersamfundet i Trondheim i mars 2009. Jeg spurte Terje Tranaas om tillatelse, og han tok be skjeden videre opp i systemet. Svaret var ja. Jeg holdt meg på avstand. Sa ingenting, gikk ikke tett på i det hele tatt. Ingen sa egentlig noe til meg heller. De lurte vel på hvorfor det gikk ei med kamera rundt og luska. Uansett, det skulle ikke mer til enn dette for at jeg innså at det var dette jeg hadde lyst til å gjøre. Tenk å få lov til å fotografere denne gjengen på denne måten! Det skulle gjenta seg. Jeg prøvde igjen året etter, på Rockefeller i Oslo. Litt tøffere, men fortsatt på trygg avstand. Ville ikke være i veien. Åge spurte om å få se bildene denne gangen. Med en gang jeg kom hjem, satte jeg meg ned for å se over hva jeg hadde fått denne kvelden, gjorde et lite utvalg og sendte ham det. Responsen var overveldende. I positiv forstand, og det var alt jeg trengte. Nå visste de at jeg mente noe med dette. Jeg fikk bli med igjen. Også i studio. Ja, jeg fikk til og med bilder i bookleten til albumet Furet Værbitt (2011). Derfra ble det bare mer og mer. Jeg merka at jeg passa godt inn i gjengen, og at respekten var gjensidig. Etter hvert fikk jeg beskjed fra høyeste hold om at jeg bare måtte bevege meg ut på scenen for å ta bilder. Det nærmeste jeg kom-
mer det å stå på en scene og spille i band – uten å spille i bandet. En kald novemberdag i 2010 etter en lang dag i studio i Oslo, i en taxi på vei ned mot sentrum, følte jeg at tiden var inne for å spørre om lov til å være med dem på neste turné og kanskje litt til. En idé jeg hadde hatt lenge, jeg hadde bare ikke spurt noen om lov. «Hva tror du om at jeg blir med dere litt fremover og fotograferer? På tur neen og sånt?» Åge svarte ikke. Han vendte blikket ut vinduet. Brukte lang tid. Nå hadde jeg gjort det, dette var for mye å be om, tenkte jeg. Selvfølgelig ville de ikke drasse rundt på en fotograf, akkurat som om ikke det å være på turné var nok i seg selv. «Suverent det!» svarte han til slutt. Hæ, sa han virkelig det? «Men hva tenker du egentlig med dette prosjektet? Hva skal det bli?» «Jeg vet ikke», svarte jeg, «jeg føler bare at det er viktig å gjøre det».
C
appelen Damm meldte sin interesse i april 2011, og en bokavtale var snart i boks. Dette var over all forventning. Jeg hadde jo aldri tenkt at dette kunne bli en bok. I alle fall ikke så fort. Boka skulle ut høsten 2013, og tiden gikk fortere enn noen kunne ane. Jeg ble med på omtrent hele turneen i 2011, med unntak av et par konserter. Også i 2012 var jeg med, her og der. Bandet ble så vant til å ha meg rundt seg at de gangene jeg ikke var med, var det som regel en av dem som spurte etter meg. Det første jeg måtte lære meg da jeg ble med dem, var klokka. Manager Evensen ga klar beskjed om at når
6
93960_hjemloes_cs6.indd 6
30/06/13 14.55
de sa at bilen kjører klokka åtte, så kjører bilen åtte, uavhengig av om alle er med eller ikke. Kom du fem minutter på åtte, var du i utgangspunktet for sein.
F
olk jeg kjenner, eller ikke kjenner for den del, spør ofte hvordan det egentlig er å være med denne gjengen på turné over så lang tid. Svaret jeg gir, er alltid det samme: «Helt fantastisk!» Og det er det, det er helt fantastisk. Så mange opplevelser, så mange steder. Turen til Danmark i 2011 var en fin opplevelse. Først Skagen, så Tunø. Det vil si, jeg husker vel ikke så mye fra Tunø. Uten at vi trenger å utdype det noe særlig. En utrolig fin tur var det i alle fall. Dette skulle også bli en av de siste konsertene fiolinisten Konstantin Popchristov gjorde med bandet. Bildene derfra er minner som betyr mye for mange, og jeg er glad jeg var der. Måneden etterpå, i juli, hadde bandet hatt et par uker spillefri, og de så frem til å spille sammen igjen på Frostafestivalen i Trøndelag. Men ting gikk ikke som planlagt. Dette var dagen landet vårt ble rammet av den verste tragedien noen kunne tenke seg. Ingen visste nøyaktig hva som foregikk, men det var ingen tvil, de kunne ikke spille. Bandet gikk opp på scenen og avlyste kveldens planlagte konsert. Vi dro alle hjem igjen, og de kommende dagene ble ufattelig tunge og meningsløse. En venninne av meg kom aldri tilbake fra Utøya. 27. juli var første konsert etterpå. Jeg ble med dem, heldigvis. Bedre terapi kunne man neppe ha fått, hverdagen ble tatt tilbake. De
ble enige om å spille en dempet konsert, og «Barnatro» var første låt ut. Det var en merkelig stemning der, ved fossen i Valsøybotn. Nesten litt trolsk. «Lys og varme» ble dedikert til alle som hadde mistet livet i terrorangrepet. Man kunne se folk i publikum klemme hverandre, smile, gråte og le. «Va det du Jesus» hadde aldri vært mer aktuell enn nå, Åge hadde skrevet til et nytt vers.
F
olk spør ofte: Hvorfor akkurat Åge og Sambandet? Jeg pleier ofte å svare: «Fordi jeg hadde utrolig lyst til det.» Fordi det hadde jeg. Jeg hadde aldri sett behind the scenes-bilder av dem før, derfor ville jeg prøve meg. Jeg hadde et nært forhold til musikken, og Åge var for meg et utrolig interessant og litt mystisk menneske. En jeg hadde og har enormt stor respekt for. Ikke bare er han selve gudfaren innen norsk rock og har skrevet låter som er større enn størst, han er også et utrolig flott menneske. Det gjelder resten av bandet også. Sju helt forskjellige typer som passer fantastisk godt sammen.
H
vorfor var det akkurat jeg som fikk bli med og fotografere? Det er ingen selvfølge at Norges største artist skal si ja til å la en fotograf være med dem overalt. For det ble faktisk overalt. Jeg har til dags dato aldri fått beskjed om å legge fra meg kameraet, og de har aldri sagt nei til meg. Hvorfor? Jeg ufarliggjorde meg selv. Jeg ville bare være en observatør, en flue på veggen. De merket hvor stor respekt jeg har for dem, og de respekterte meg tilbake. Jeg ville
virkelig gjøre dette, og det tror jeg de merka. Også var det jo ikke akkurat negativt at jeg fungerte utrolig godt sammen med dem heller. Den interne humoren og alle samtalene. Det var rart å komme hjem etter en turné. For hva skulle man nå snakke om? Ingen i min omgangskrets forsto noe av den interne bandhumoren. Jeg har mistet tellingen over antall konserter jeg har vært med på, men det er sannsynligvis nærmere 100 enn 50.
M
anager Tor ser på klokka. Fem minutter igjen. Bandet gjør seg klar, får på seg instrumentene. Beveger seg mot sceneinngangen. Noen tripper lett, andre har allerede beveget seg inn i konsentrasjonens verden, tenker over hva som venter dem. Fire minutter. Gitaristene varmer opp hender og fingre, spiller for seg selv. Hovedpersonen varmer opp stemmen. Konserten i kveld er den viktigste noensinne. Akkurat slik som i går. Akkurat slik som i morgen. Edith Piafs «Non, je ne regrette rien» durer over anlegget. Om nøyaktig to minutter og tjue sekunder starter konserten. Publikum har skjønt det. De roper etter dem. Hjertebanken er et faktum, også for fotografen. Hver gang. Tenk å få være en del av dette. Jeg tenker ofte på det. Hvor utrolig heldig jeg har vært som har fått lov. Når de siste tonene av Piaf fyller lokalet og bandet går på scenen, da forsterkes denne følelsen enda mer. Det var jeg som skulle få lov til å fotografere Åge Aleksandersen og Sambandet. Åge pleier ofte å si at det finnes verre jobber enn hans. Jeg vil påstå at det finnes verre enn min òg. ■ 7
93960_hjemloes_cs6.indd 7
30/06/13 14.55
Forord åge aleksandersen
Tusenvis av bevegelser treffer strenger med millimeterpresisjon. 0,8 mm ståltråd mot hud utløser toner som synger i natten. Intrikate løp og posisjoner på gripebrett og klaviatur etter avtalt mønster danner akkorder, melodier, soloer. Alkymist, tryllekunstner, grovarbeider, strammer grepet rundt smekker, vakker hals. Slår, vrir, banker, kjæler, elsker fram det dirrende umulige. Tusenvis av bevegelser i løpet av en konsert. Fingre mot stål, fingre mot plast, fingre mot tre. Rosewood, maple … Resonans, vibrasjon, mikrofoner, magneter sender usynlige øredøvende signaler til forsterkere og høyttalere som svarer i dirrende ekstase. Gobo, Martin, Moving Head danser med lysende øyne og avslører, tilslører, kysser, kjæler, mørke, ild … Bak tunge tepper og gardiner følger crewets vaktsomme blikk med. Registrerer hver bevegelse, oppfatter hvert signal, klar til aksjon, klar til inngripen. Dette er liv eller død, dette kan være himmel eller helvete. Dette er vår viktigste natt. Hundrevis, tusenvis av timer med utmattende drill preger blikk og holdning. Ingen slipper unna, ingen ødeleggende episode, ingen feil får leve lenge. Fortet er uinntagelig, alle poster besatt med de utvalgte. Alle oppgaver klart og tydelig definert. All reise, all rigging, alt slit forsvinner i en fargesprakende sort-hvit natt … Alt jeg gjør, er første gang, det er alltid begynnelsen på eventyret. Jeg ser meg aldri tilbake.
8
93960_hjemloes_cs6.indd 8
30/06/13 14.55
9
93960_hjemloes_cs6.indd 9
30/06/13 14.55
93960_hjemloes_cs6.indd 10
30/06/13 14.55
11
93960_hjemloes_cs6.indd 11
30/06/13 14.55
12
93960_hjemloes_cs6.indd 12
30/06/13 14.55
13
93960_hjemloes_cs6.indd 13
30/06/13 14.55
14
93960_hjemloes_cs6.indd 14
30/06/13 14.55
15
93960_hjemloes_cs6.indd 15
30/06/13 14.55
16
93960_hjemloes_cs6.indd 16
30/06/13 14.55
17
93960_hjemloes_cs6.indd 17
30/06/13 14.55
18
93960_hjemloes_cs6.indd 18
30/06/13 14.55
19
93960_hjemloes_cs6.indd 19
30/06/13 14.55
20
93960_hjemloes_cs6.indd 20
30/06/13 14.55