Issuu

Hjemkomsten

Fedre,sønneroglandetimellom

OversattavTorilHanssen

HishamMatar

Originalenstittel: Thereturn OversattavTorilHanssen,MNO

Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016

ISBN978-82-02-51871-4

1.utgave,1.opplag2016

Omslag:MarianneZaitzow/Affair Omslagsfoto:©olly/dollarphotoclub.com Sats:Type-itAS

Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016

Satti10/12Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.

Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.

UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.

Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.

www.cappelendamm.no

Falldør

Tidligmorgen,mars2012.Minmor,minkoneDianaog jegsattpåenradsetersomvarboltetfasttilflisegulveti enloungepåKairointernasjonalelufthavn.Flight835til Benghazi,saenstemmeihøyttaleren,varklartilavgangtil oppgitttid.Morkastetnåogdaetengsteligblikkpåmeg. Dianavirketogsånervøs.Hunlahåndenpåarmenminog smilte.Jegsatilmegselvatjegburdereisemegogstrekke påbena.Menkroppenvilleikkebevegeseg.Jeghaddealdri føltmegbedreistandtilåsittestille.

Detvarnestentomtpåterminalen.Bareénmannsattpå seteradenmidtimotoss.Hanvarovervektig,såtrøttutog kunneværemidtifemtiårene.Noevedmåtenhansattpå –medhendenefoldetifangetogoverkroppenlutendemot venstre–uttrykteresignasjon.Varhanegypterellerlibyer? Varhanuteforåbesøkenabolandetellerpåveihjemetter revolusjonen?HaddehanværtforellerimotGaddafi?Kanskjehanvarenavdemsomikkehaddebestemtseg,og holdtsinereservasjonerforsegselv?

Stemmenkomihøyttalerenigjen.Flyetvarklartfor ombordstigning.JegstolangtfremmeikøenmedDiana vedsidenavmeg.Hunhaddemangegangertattmegmed tilbyenhvorhunvarfødt,iNord-California.Jegkjenner planteneogfargenpålysetogavstandenederhunvokste opp.Nåskullejegendeligtahennemedtilmittland.Hun haddepakketHasselblad-apparatetogLeicaen,detofavorittkameraenehennes,oghundrevisavfilmruller.Diana arbeidersværtsamvittighetsfullt.Fårhunførstfattien tråd,følgerhundentilende.Visshetenomdettegjordemeg bådespentogurolig.JegvilhelstikkegiLibyamerennlandetalleredehartatt.

Morgikkfremogtilbakevedvinduenesomvendteut motrullebanenogsnakketimobilen.Terminalenbegynteå fyllesavfolk–fordetmestemenn.Dianaogjegstonåforrestidenlangekøen.Denbølgetbakosssomenelv.Jeglot somomjeghaddeglemtnoeogtrakkhennetilside.Plutseligføltejegatdetikkevarnoengodidéåvendetilbakeetter alledisseårene.Familienminhaddeforlattlandeti1979, treogtredveårtidligere.Detvarkløftensomskiltemannen fradenåtteårigeguttenjegvardengang.Flyetskullekrysse denavgrunnen.Slikereiservarutvilsomthasardiøse.Denne kunnefrarøvemegenevnejeghaddearbeidethardtforå utvikle:kunstenålevebortefrastederogmenneskerjegelsker.JosephBrodskyhadderett.NabokovogConradogså. Devarkunstneresomaldrivendtetilbake.Beggeprøvde, påhvertsittvis,åkureresegmotlandetsitt.Detmanhar reistfra,erødelagt.Vendtilbake,ogdetsommøteren,er fraværellerskamferingavdetmanskattet.MenDimitrij SjostakovitsjogBorisPasternakogNaguibMahfouzhadde ogsårett:Reisaldrifrahjemlandet.Reis,ogforbindelsentil røtteneblirbrutt.Manblirsomendødtrestamme,hardog hul.

Hvagjørmannårmanikkekanforlatesittlandogheller ikkevendetilbake?

Ioktober2011vurdertejegåaldrivendetilbaketilLibya. JegvariNewYork,påveibortoverBroadwayikald,feiendevind,datankenmeldteseg–enrentankemittsinn haddefrembraktavsegselv.Somiøyeblikkavungdommeligberuselseføltejegmegsterkoguovervinnelig.

JeghaddeankommetNewYorkmånedenfør,invitertav BarnardCollege,foråforeleseomromaneromeksilog atskillelse.Menjeghaddeeneldreforbindelsetilbyen.Foreldrenemineflyttetditvåren1970,dafarbleutnevnttil førstesekretærvedLibyasFN-delegasjon.Jegblefødtden høsten.Treårsenere,i1973,vendtevitilbaketilTripoli. IårenesidenhaddejegværtiNewYorkkanskjefire–fem

gangerogalltidpåkortevisitter.Såselvomdetvarmin fødebyjegnettoppvarkommettilbaketil,vardetetsted jegnestenikkekjente.

IløpetavdeseksogtredveåreneetteratviforlotLibya, haddefamilienminogjegdannettilknytningtilfleresurrogatbyer:Nairobi,ditvidrodaviflyktetfraLibyai1979, ogsomviharfortsattåbesøkeheltsidendengang;Kairo, derviåretetteretablerteossieksilpåubestemttid;Roma, etferiestedfoross;London, ditjegdroienalderavfemtenforåvidereføreutdannelsenmin,ogderjeginiogtyve årtålmodigharforsøktåskapemegetliv;Paris,somjeg flyttettildajegvaribegynnelsenavtredveåreneogtrøtt ogleiavLondonoglovetatjegaldrimerskullesettemin fotiEngland,bareforåbefinnemegderigjentoårsenere. Ialledissebyenehaddejeglektmedtankenpåatjegen daglevderoligogfredelig,bosattpådenfjerntliggendeøya, Manhattan,derjegblefødt.Jeg forestiltemeghvordanen nybekjent,kanskjeunderetmiddagsselskapellerpåenkafé ellerigarderobenetterengodsvømmeøkt,stiltemegdet gamle,kjedeligespørsmålet–«Hvorerdufra?»–hvorpå jeg,uberørtogutendenvanligeuroen,uanfektetsvarte: «NewYork.»Idissefantasienetenktejegpåhvordandet moretmegatåsidettebådevarsantogjuks,somentryllekunst.

AtjegskulleflyttetilManhattanimittførtiendeår, mensLibyablesønderrevet,ogatdetskulleskjeden1.september,dagendaenungkapteinvednavnMuammarGaddafitilbakei1969styrtetkongIdris,ogforutsetningene formyeavdetvesentligeilivetmittblelagt–hvorjegbor, hvilketspråkjegskriver,språketjegbrukernåforåskrive denneboken–altdettegjordedetvanskeligåunngåtankenomatenformforguddommeligviljegjordeseggjeldende.

Ialllibyskpolitiskhistorieer1980-talletetsærdelesgrufulltkapittel.Regimekritikereblehengtpåtorgogstadio-

ner.Dissidentersomflyktetfralandet,bleforfulgt–noen gangerkidnappetellersnikmyrdet.Detvarogsåpååttitalletatdetforførstegangoppstovæpnetogmålbevisst motstandmotdiktaturetiLibya.Farvarenavopposisjonensmestmarkanteskikkelser.Organisasjonenhantilhørte haddeentreningsleiriTsjad,sørfordenlibyskegrensen, ogflereundergrunnscellerinneilandet.Farsmilitærekarriere,hanserfaringfradiplomatietogdenprivateformuen hanhaddeskaffetsegmidtpå1970-tallet,dahanvaren fremgangsrikforretningsmann–ogimportertesåmangeartedeproduktersomMitsubishi-bilerogConverse-skotil Midtøsten–gjordehamtilenfarligfiende.Diktatorregimet haddeprøvdåkjøpehamvekkogforsøktåskremmeham. Jeghuskerenettermiddagdajegiti–elleveårsalderensatt vedsidenavhamileilighetenvåriKairo,ogkjentevektenavarmenhansomskuldrene.Istolenvis-à-vissatten avmennenejegkalte‘onkel’–mennjegpåenellerannen måtevisstevarhansallierteellertilhengere.Jeghørteordet ‘kompromiss’blisagt,ogfarsvarte:«Jegforhandlerikke. Ikkemedkriminelle.»

HanbaralltidskytevåpennårvivariEuropa.Førhan sattesegibilen,bahanossbestandigstilleosspågod avstand.Sålahansegpåkneoggransketunderstelletog skyggetforøyneneogmysteinngjennomvindueneetter tegntilledninger.Mennsomhamvarblittskuttpåjernbanestasjonerogkafeeroghaddefåttbilenesprengtiluften. Pååttitallet,dajegfremdelesvariKairo,haddejeglesti avisenomdrapetpåenkjentøkonomfraLibya.Hangikk avtogetpåStazioneTerminiiRomadaenfremmedsatte enpistolibrystetpåhamogtrakkav.Fotoetvedsiden avartikkelenvisteavdødedekketmedavispapir–antageligfrasammedagsavis–nedtilanklene,slikatdeblankpussedeskinnskoenestakkopp.Enannengangvardeten reportasjeomenlibyskstudentsombleskuttiHellas.Han sattpåterrassenutenforenkafépåMonastiraki-plasseni Aten.Enscooterstoppet,ogmannensomsattbakføreren,rettetenpistolmotstudentenogfyrteavflereskudd.

EnlibysknyhetsoppleserfraBBCWorldServicebledrepti London.Iapril1984bledetholdtendemonstrasjonutenfordenlibyskeambassadenpåSt.James’sSquare.Enav ambassadensansattetrakkoppetheisevinduiannenetasje, løftetetmaskingeværogpepretfolkemengden.Enpolitikvinne,YvonneFletcher,bledreptogellevelibyskedemonstrantersåret,noenavdemkritisk.

Gaddafiskampforåoppsporeogpågriperegimekritikereieksil–sombleerklærtavetterretningssjefMoussa Koussaunderetfolkemøtetidligpååttitallet–omfattet ogsådissidentenesfamilier.Minenestebror,Ziad,varsekstendahanreisteforågåpåkostskoleiSveits.Noenfå ukersenere,midtisemesteret,komhantilbaketilKairo. Vihaddedrattisamletflokkforåhentehampåflyplassen. Dahankomtilsyneitrengselenutfraankomsthallen,var hanblekereennjeghusketham.Etpardagerførhaddejeg settmortafleretelefoner,oghunskalvpåfingerennårhun dreidepåtallskiven.

SkoleniSveitslåavsidesliggendetil,høytoppeiAlpene. Offentligtransporttilnærmestelandsbyvarenkabelbane somgikkbarenoentimermidtpådagen.Itodagerpå radhaddeZiadsettenbilståparkertiveienutenforskoleporten.Detsattfiremenniden.Dehaddedetlangehåret somvarsåtypiskformedlemmeravGaddafisrevolusjonskomiteer.SentenkveldhaddeZiadfåttbeskjedomatdet vartelefontilhampåskolenskontor.Enmannidenandre endenavlinjensa:«Jegerenvennavdinfar.Dumågjøre nøyaktigdetjegsier.Dumådrastraksogtaførstetogtil Basel.»

«Hvorfordet?Hvaerdetsomharhendt?»spurteZiad. «Detkanjegikkesinå.Dumåskyndedeg.Taførstetog tilBasel.Jegskalværederogforklarealt.»

«Mendetermidtpånatten,»saZiad. Mannenkomikkemednoennærmereforklaringer.Han gjentokbare:«TaførstetogtilBasel.»

«Detkanjegikke.Jegvetikkehvemduer.Ikkeringhit mer,erdusnill,»saZiadoglapå.

Deretterringtemannentilmor,somsåringtetilskolen. HunsatilZiadathanmåttedrafraskolenøyeblikkelig,og fortaltehvahanskullegjøre.

Ziadvekketyndlingslærerensin,enungCambridgeutdannetlektorsomsikkertsyntesdetvarstorartetå underviseiengelsklitteraturiAlpeneogkjøreskimellom timene.

«Sir,minfarmåhaetkirurgiskinngrepogharbedtomå fåsnakkemedmegførhanblirkjørtinnpåoperasjonssalen.JegmåtaførstetogtilBasel.Kandukjøremegtilstasjonen?»

Lærerenringtetilmor,oghunbekreftetZiadshistorie. Rektormåttevekkes.Hanringtetilmor,ogdahanogså fikkbekreftelse,sjekketZiadslærertogruten.Detgikket togtilBaselførtiminuttersenere.Hvisdeskyndteseg, kunnedenådet.

Devarnødttilåkjøreforbibilen;detvaringenannen veiutderfra.Ziadlotsomomhanknyttetskolissenedade passertemennene.Lærerenkjørteforsiktigneddenslyngete fjellveien.Noenminuttersenerefikkdesebillykterbakseg. Dalærerensa:«Jegtrordefølgeretteross»,lotZiadsom omhanikkehørtenoe.

PåstasjonenfløyZiadinnihallenoggjemtesegpåtoalettene.Hanhørtetogetkjøreinn.Hanventettildethadde stoppethelt,telteetparsekunderforågideandrepassasjerenetidtilåstigeavoggåombord,såtokhanspringfart oghoppetpåtoget.Døreneblelukket,ogtogetsatteseg ibevegelse.Ziadvarsikkerpåathanhadderistetdefire menneneavseg,mensåkomdevandrendebortovermidtgangen.Defikkøyepåham.Enavdemsmiltetilham.De fulgteetterhamgjennomvognettervognogsalavt:«Du trorduerenmann,småen?Komhitogvisossdet,da.» ForrestitogetfantZiadkonduktøren,somsmåpratetmed lokføreren.

«Demennenederfølgerettermeg,»saZiadtilham, utvilsomtmedstemmenbevendeavfrykt,forkonduktørentroddepåhammedengangogbahamsetteseg

rettvedsidenavham.Defiremennenesådetogtrakk segtilbaketilvognenbak.Datogetkomfrem,fikkZiad semenniuniformståogventepåperrongen.Blantdem stofarsmedarbeider,mannensomhadderingtdennatten.

JeghuskeratZiadfortalteossdissedetaljenemensvi sattrundtspisebordet.Jegfølteenveldigtrygghetogtakknemlighet,menogsåennystikkendefryktinnvendig.Men ingenkunnehasettdetpåmeg.HeletidenmensZiad snakket,lotjegsomomjegblerevetmedavdenspennendeberetningen.Detvarførstseneredenkveldenatdet hanhaddeopplevd,sankinnibevissthetenmedfulltyngde. Mennenesordkvernetihodet,ordenesomZiadomogom igjenhaddehviskettilossmedenperfektetterligningav dentruendetonenogTripoli-aksenten:«Dutrordueren mann,småen?Komhitogvisossdet,da.»

Korttidetter,dajegvartolv,måttejegtilenøyespesialist.Morfikkmegpåetfly,ogjegfløyalenefraKairotil Genève,derfarskullemøtemeg.Hanogjeghaddesnakket itelefonenførjegdrotilflyplassen.

«Hvisduavenellerannengrunnikkesermegiankomsthallen,gårdutilinformasjonsskrankenogberdemsidette navnetihøyttaleren,»sahanoglesteoppetavnavnenehan bruktepåreiser.Jegkunnedetgodt.«Hvaduenngjør,» gjentokhan,«ikkeoppgidetriktigenavnetmitt.»

DajegkomtilGenève,såjeghamikke.Jeggjordesom hanhaddesagt,oggikktilinformasjonsskranken,menda damenderspurtemegetternavnet,fikkjegpanikk.Jeg kunneikkehuskedet.Hunsmiltedahunsåhvorforfjamsetjegble,ograktemegmikrofonen.«Hardulysttil åkallehamoppselv?»spurtehun.Jeggrepmikrofonen ogsa:«Far,far»,fleregangertiljegfikksehamkomme løpendemotmegmedetstortsmilifjeset.Jegvarflau oghuskeratjegspurtehamdavigikkutfraflyplassen: «Hvorforkunnejegikkebaresinavnetditt?Hvaerdet egentligduerreddfor?»Jegfulgteetterhamgjennom trengselen,ogpåveienpassertevitomennsomsnakketara-

bisksammenmedumiskjenneliglibyskaksent.Ideårene kjentejegalltidetstøtavpanikknårjeghørtedialektenvår.«HvordanseregentligdenneJaballaMatarut?» spurtedenene.Jegbletaus,ogetterdetklagetjegaldrimer overfarsinnvikledereiseordninger.

Forfarvardetutelukketåreisemedsittektepass.Han bruktefalskedokumentermedpseudonymer.IEgyptfølte viosstrygge.Menimars1990blefarkidnappetileilighetenvåriKairoavdetegyptiskehemmeligepolitiog overleverttilGaddafi.HanbleførttilAbuSalim-fengselet iTripoli,kjentsom«sistestopp»–ditfolkregimetville glemme,blesendt.

Midtpå1990-talletrisikertefleremenneskerlivetforå smugleuttreavfarsbrevtilfamilien.Ietavdemskriver han:«Grusomhetenpådettestedetovergårlangtaltvihar lestom detberyktedeBastille-fengselet.Grusomhetenfinnesialt,menjegersterkereennderesundertrykkelsesstrategier…Minpannekanikkebøyeseg.»

Ietannetbrevstårdette:«Noengangergårdetethelt årutenatjegfårsesolenellerslippeutavdennecellen.»

Irolig,presisogtiltiderironiskprosaviserhanenforbløffendeevnetiltålmodighet:

Deterpåtideåbeskrivedetteprektigepalass…Cellen erenbetongkasse.Veggenebeståravprefabrikkerteblokker.Enståldørsørgerfordetikkeslipperinnluft.Treog enhalvmeteroverbakkeneretvindu.Møblementeter iLudvigXVI-stil:engammelmadrass,utslittavmange tidligerefangerogrevnetfleresteder.Verdenenherer tom.

Fradissebreveneogfraandrefangersvitnesbyrdsomjeg harklartåsamlemedhjelpavAmnestyInternational, HumanRightsWatchogSveits-baserteNGOTRIAL,vetvi atfarvariAbuSalimihvertfallframars1990tilapril 1996,dahanbleflyttetfracellenogentenplassertien

annenhemmeligfløyisammefengsel,overførttiletannet fengselellerhenrettet.

Isluttenavaugust2011faltTripoli,ogopprørsstyrkenetok kontrolloverAbuSalim.Debrøtoppcelledørene,ogendeligkunneallemennenesomvarstuetinneibetongkassene, vandreutisolskinnet.JegvarhjemmeiLondon.Jegtilbraktedagenitelefonenmedenavmennenesomhamret løspåståldørenetilfengselscellene.«Vent,vent!»roptehan, ogjegkunnehøresleggenslåmotstål.Ikkeklangenfraen klokkeidetfri,menfranoedyptbegravet,sometdumpt ekkoavetminne: Jegvilværederogjegvilikkeværeder. Talløsestemmerropte:«Guderstor!»Mannengasleggen tilenannen,ogjeghørtehamstønne,medbesluttsomhet ogseierihvertåndedrag. Jegvilværederogjegvilikke væreder.Dekomtilencelleikjelleren,denallersiste.Nå økteropingen,ogfolkkaptesomåhjelpetil.Jeghørtemannenskrike:«Hva?Derinne?»Detblekaos.Såhørtejeg hamrope:«Erdusikker?»Hankomitelefonenigjenogsa atdetroddedetvarenviktigpersonderfraAjdabiya,fars hjemby,ensomhaddeværtholdtiisolatimangeår.Jegble stum. Jegvilværederogjegvilikkeværeder.«Holdlinjen,» samannenitelefonen.Medjevnemellomromgjentokhan: «Holdlinjen.»Jegkanikkesiomdettoktiminutterelleren time.Dadeomsiderfikkbruttoppdøren,fantdeengammel,blindmannietromutenvindu.Hanhaddeikkefåttsol påhudenpåflereår.Dadespurtehvahanhet,sahanatdet visstehanikke.Hvilkenfamilietilhørtehan?Detvisstehan ikke.Hvorlengehaddehanværtder?Hanhaddeåpenbart mistethukommelsen.Hanhaddeéneiendel:etfotografiav minfar:Hvorfordet?Hvemvarhanforfar?Detvissteikke fangen.Menselvomhanikkekunnehuskenoe,varhan gladforåværefri.Detvarordetmannenitelefonenbrukte–‘glad’.Jegvillespørrehamombildet.Vardetnyttellergammelt?Vardetfestetpåveggenellergjemtunderhodeputen, ellerfantdedetpågulvetvedmannensseng?Vardetenseng

der?Haddefangenenseng?Jegstilteingenavspørsmålene. Ogdamannensa:«Beklager»,takketjeghamoglapå.

Ioktober,mensjegforsøkteåkonsentreremegomundervisningeniNewYork,tokopprørsstyrkeneallepolitiske fengslerogsamtligeskjulte,underjordiskeavdelinger,én etterén.Cellerbleåpnet,mennenefrigittoggjortredefor. Farvarikkeblantdem.Forførstegangblesannhetenuomgjengelig.Hanvaråpenbartblittskuttellerhengtellersultetellertorturerttildøde.Ingenvetnår,ellerdesommåtte vite,erentendødeellerharflyktetellererforreddeeller likegyldigetilåsinoe.Vardetidetsjetteårethansattfengslet,dadetblesluttpåbrevfraham?Vardetundermassakrensammeårisammefengsel,da1270mennblehentet utogskutt?Ellerdødehanalene,kanskjedetsyvende elleråttendeellerniendeåret?Ellervardetidetenogtyvendeåret,daopprøretbrøtut?Kanskjeunderetavde mangeintervjuenejegga,derjegrettetanklagermotdiktaturet?Ellerkanskjefarslettikkevardød,slikZiadfortsatttrodde,selvetteratallefengslenevaråpnet.Kanskje hanvarfri,håpetZiad,ogpågrunnavenellerannensvikt –hukommelsestap,tapavevnentilåseellersnakkeeller høre–ikkekunnefinneveientilbake,likGloucestersom vandreromkringpåhedeni KongLear.«Ja,gimeghånden, Destårenfotfrastupetskant,»sierEdgartilsinblindefar, somharbestemtsegforåavsluttesittliv,enlinjesomhar fulgtmegdesistefemogtyveårene.

Detmåhaværthistorienomfangensomhaddemistet hukommelsen,somfikkZiadtilåtroatfarpåeneller annenmåtevarilive.NoendageretteratjegkomtilNew York,ringtehanogbamegfinnenoensomvaristandtilå lageetbildeavfarslikhankunneseutidag,såvikunne spredetrundtilandetogleggedetutpånettet.«Kanskje noengjenkjennerham,»sahan.JegsnakketmedenrettsmedisinsktegneriCanada.Hunvillehakopieravsåmange fotografiersommuligavfar,hanssøskenogminfarfar.Da

hunhaddefåttdem,ringtehunoghaddeenrekkespørsmålomforholdeneifengselet:Hvafikkhanåspise,kunne hanhaværttorturertellersyk?Tidagersenerekomtegningen.Nådeløsthaddehungitthamhengendekinn,innsunkneøyneogforstørretetlitearripannen.Detversteved portrettetvartroverdigheten.Dermedbegyntejegåtenke påandreforandringer.Hvordanhaddedetforeksempel gåttmedtennene,somhanvistedoktorMazzoleniiRoma undervårårligesjekk?Denitaliensketannlegensaalltidog tiletbrusavtausstolthetioss:«DerebørtakkeLibyaog landetsmineralerforslikenydeligetenner.»Oghvamed tungen,somhaddesinegenmåteåformenavnetmittpå,og denlydforsterkendestrupen?Ogalledeleneavekkokammeret,hodet–neseboreneoghulrommeneogvektenavben ogkjøttoghjerne–somjopåvirketdenmildestemmens resonans?Hvordanvilledennye,eldrestemmenlyde?Jeg sendtealdriportrettettilZiad,oghansluttetåspørreetter det.Jegvistedettilhamnestegangvivarsammen.Hanså pådetetøyeblikkogbemerket:«Detstemmerikke.»Jegsa megenigoglategningenikonvoluttenigjen.«Ikkevisdet tilmor,»tilføydehan.

DenkaldeoktoberkveldeniNewYorkbegyntejegåtvile bådepåomjegorketåvendetilbaketilLibya,ogpåmin beslutningomålavære.Jeggikkinnileilighetenvåri UpperWestSideogfortalteikkeDianaomden‘rene’tankensomhaddeslåttmegmensjegvaruteoggikk.Vispiste aftens.Jegsamletsammentallerkeneneogvasketsakte opp.Deretterhørtevipåmusikk,førvispaserteenturide mørkegatene.Jegsovnestenikkedennatten.Jeginnsåat ikkeåvendetilbaketilLibyabetyddeatjegaldrikunnetillatemegåtenkepålandetigjen,noesombareinnebaren annenformformotstand,ogjeghaddefåttnokavmotstand.

Jeggikkhjemmefraigrålysningen.JegvartakknemligforNewYorkslikegyldighet.JeghaddealltidbetraktetManhattanslikenforeldreløskanskjetenkerpåmoren somlabarnetpåtrappentilenmoské:Manhattanbetydde

ingentingformeg,mensamtidigalt.Ifortviltestunderga detmegmulighettilendeligåsnikemegutaveksilet.Bena varsombly.Jegmerkethvorgammeljegvarblitt,menogså detgutteaktigeikroppen,somomendelavmeghadde stoppetiutviklingendetøyeblikketviforlotLibya.Jegvar somDavidMaloufsbildeavOvidilandsforvisning–eksiletgjordeathanblesometbarn.JegbegamegtilkontoretmittpåBarnardCollege.Jegvillebegravemegiarbeid. Jegprøvdeåtenkepåforelesningenjegskullegisamme ettermiddagomKafkas Prosessen.Jegtenktepåmildheten K.følteformennenesomkomforåhenretteham;påhans svarte,heroiskeovergivelse;påordeneitankenehans:«Det enestejegnåkangjøre,ertilsistesluttåbevareminrolige, vurderendeforstand»;ogdenkorrigerende,angerfulleinnsikten:«Førvillejegalltidmedtyvehenderforsynemeg avdenneverden…»Jegsatilmegselvatdetvargodtjeg haddeforelesningeneåtenkepå.Jeggikkoverenristifortauet.Underdenvardetetrom,såvidthøytnoktilaten mannkunneståoppreist,mendefinitivtikkebredtnoktil athankunneleggesegned.Endyp,gråkasseigrunnen. Jeganteikkehvadenskulletjenetil.Utenatjegvisstehvordandethaddeskjedd,låjegpåkneogsånediden.Uansetthvorsterktjeganstrengtemeg,kunnejegikkesenoen falldør,noerørellernoesomførteut.Detskylteplutselig overmeg.Jeggråt,ogjegkunnehøremegselvgråte.