Himmelen er vår av Luke Allnutt

Luke Allnutt

Himmelen er vår Oversatt av Miriam Claire Lane

Luke Allnutt Originalens tittel: We Own The Sky Oversatt av Miriam Claire Lane Copyright © Luke Allnutt 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55037-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Markéta, Tommy og Danny

første del

1

Før hun dro, leste hun som et uvær. I den rettryggede yndlingsstolen sin; i sengen, støttet opp på en stabel av puter.

Bøkene rant over fra nattbordet og tårnet seg opp på gulvet. Hun foretrakk utenlandske krimromaner og pløyde seg gjennom dem med munnen bluferdig spisset, ansiktet stivt, ubevegelig.

Av og til våknet jeg om natten og så at lyset fortsatt var tent: Anna, i skarp silhuett, satt der rakrygget, akkurat som hun hadde lært. Hun lot seg ikke merke med at jeg var våken, selv om jeg snudde meg mot henne, men stirret ned i boken og bladde raskt fra side til side som om hun pugget til en prøve.

Først var det bare de gamle kjenningene fra Skandinavia – Henning Mankell, Stieg Larsson – men så gikk hun videre: tysk noir fra 1940-årene, en thaiserie fra 60-tallets Phuket. Til å begynne med var forsidene velkjente – med vante skrifttyper og motiver fra kjente forlag – men snart ble de mer esoteriske, med fremmed sats og annen innbinding.

Og så en dag var hun borte. Jeg vet ikke hvor bøkene er nå. Jeg har lett etter dem for å se om noen kunne ha sneket seg inn i hyllene mine, men jeg har aldri funnet en. Hun tok vel alle med seg, vil jeg tro, pakket dem sammen i en av de fargekodede søppelsekkene sine.

Dagene etter at hun dro, er som en tåke. Et minne om 9

nummenhet. Fortrukne gardiner og bar vodka. En foruroligende stillhet, som når fuglene stilner før en solformørkelse. Jeg husker at jeg satt i stuen, stirret på et krystallglass og lurte på om det var en fingerbredd med vodka som var måleenheten.

En vind trakk gjennom huset. Under dørene, gjennom sprekkene i veggene. Jeg tror jeg vet hvor den kom fra. Men jeg kunne ikke gå inn dit. Kunne ikke gå opp. For det var ikke lenger vårt hus. De rommene eksisterte ikke, det var som om voksne med hemmeligheter hadde erklært dem for forbudt område. Så jeg satt bare nede, i det gamle, døde huset der vinden fikk meg til å fryse i nakken. De var borte, og stillheten smittet over på alt.

Hun ville sikkert ha likt å se meg nå, bortgjemt i denne mørke kroken på en snuskete liten pub – bare jeg, en flakkende tv og en fyr som later som om han er døv, og som selger selvlysende Disney-nøkkelringer. I døren inn til puben er det et hull, som om noen har prøvd å sparke den inn, og gjennom den blafrende, klare plasten ser jeg noen barn som henger rundt på parkeringsplassen, røyker og trikser med en gammel BMX. «Det var det jeg sa.» Hun ville ikke ha sagt det høyt – til det hadde hun for god stil – men det ville stå skrevet i ansiktet hennes, i et nesten umerkelig hevet øyenbryn, i antydningen til et smil.

Anna syntes alltid at jeg var litt røff i kantene, at jeg aldri helt klarte å riste av meg kommunalboligbakgrunnen. Jeg husker da jeg fortalte at pappa pleide å tilbringe lørdagen i tippekiosken. Høflig åndsfraværenhet, det selvgode lille smilet. Fordi ingen i familien hennes gikk på pub engang.

Selv ikke i julen? hadde jeg en gang spurt. Nei, sa hun. De tok kanskje et glass sherry etter lunsj, men det var det, ikke noe mer. De samlet inn penger for Frelsesarmeen i stedet.

Nå er det mørkt, og jeg kan ikke huske at solen gikk ned.

Utenfor ruser det i en bilmotor, og lyset fra frontlyktene glir gjennom puben som lyskasterne ved et fengsel. Jeg går bort 10

i baren igjen og bestiller en ny øl. Hoder snur seg mot meg, men jeg ser ikke på dem, unngår blikkene, de uutgrunnelige nikkene.

En røslig fisker sitter og balanserer på en barkrakk med ansiktet mot døren. Han forteller en rasistisk vits om en kvinne som var utro, og om napping av ett enslig kjønnshår, og jeg husker at jeg har hørt den etter skoletid en gang, i et smug i Øst-London der folk dumpet pornoblader og tomme colabokser. Stamgjestene ler når han kommer til poenget, men bartenderjenta er taus og snur seg bort. På veggen bak henne henger midtsidepiker og innrammede avisutklipp fra dagen etter 11. september.

«Fire pund og ti, kjekken,» sier bartenderen og setter fra seg ølen. Jeg skjelver på hendene, fomler rundt i lommeboken og mister myntene utover disken.

«Beklager,» sier jeg, «kalde hender.»

«Jeg vet det,» svarer hun, «det er iskaldt ute. Her, la meg gjøre det.» Hun plukker opp myntene og teller deretter opp resten av pengene fra den åpne hånden min, som om jeg var en skrøpelig pensjonist.

«Sånn,» sier hun. «Fire pund og ti.»

«Takk,» sier jeg, litt skamfull, og hun smiler. Hun har et vennlig ansikt, av typen en ikke ser så ofte på steder som dette.

Da hun bøyer seg for å rydde ut av oppvaskmaskinen, tar jeg en stor slurk vodka fra lommelerken. Det er lettere enn å bestille seg et glass for hver øl. Det er et tegn på at du er en dranker, og da holder de øye med deg.

Jeg går tilbake til bordet mitt og legger merke til en ung jente ved den andre enden av bardisken. I sted satt hun sammen med en av mennene, en av fiskerens venner, men nå er han borte. Han hvinte av sted i en pimpet kombi. Hun ser ut som om hun er kledd for en kveld på byen, i kort skjørt, trang, glitrende topp og med øyevipper som er spisse og mørke.

Jeg holder øye med bartenderen og sjekker at hun ikke kan se meg, så tar jeg en ny slurk vodka og merker den vel11

kjente rusen, den sørgelige, korte saligheten. Jeg ser på jenta ved bardisken. Nå drikker hun shots og roper til bartenderen, som jeg tror er en bekjent av henne. Hun ler og faller nesten av krakken, men klarer så vidt å ta seg inn igjen, trekke pusten.

Snart skal jeg gå bort til henne. Skal bare drikke litt mer først.

Jeg blar gjennom Facebook, myser så jeg kan se skjermen.

Profilen min er blank, uten bilder, bare en silhuett av en mann, og jeg har aldri «likt» eller kommentert eller gratulert noen med dagen, men jeg var der hver dag, bladde, bedømte, bladde, bedømte, i klamme små vinduer inn i livene til mennesker jeg ikke lenger kjente, med alle soloppgangene og solnedgangene deres, sykkelturene gjennom det skotske høylandet, den endeløse strømmen av instagrammet pad thai og avokadotoast, sushimåltidenes bunnløse selvtilfredshet.

Jeg trekker pusten dypt, tar en slurk av både øl og vodka.

Jeg synes synd på dem. Alle de tragediehorene, med trikolorene og regnbuene sine, som endrer profilbildet alt etter hva det er vi liksom skal bry oss om i dag – flyktningene, eller de siste ofrene etter et terrorangrep på et eller annet gudsforlatt sted. Alle emneknaggene og de ektefølte innleggene om «å bidra», fordi de en gang da de tok et friår, hjalp til med å bygge en skole i Afrika og kysset en tiggers brune hånd med den perlehvite munnen sin.

Jeg snur meg litt så jeg kan se jenta i baren. Hun har bestilt en ny drink og ler, nærmest kakler, mens hun ser på en video på telefonen sin og peker på den, prøver å fange bartenderens oppmerksomhet.

Jeg tar opp mobilen igjen. Av og til tvinger jeg meg til å se på bildene av andres barn. Det er litt som trangen til å pirke på en fersk sårskorpe, kanskje, og ikke gi seg før noe metallisk blodrødt pipler frem. Som et slag i magen treffer det meg, synet av nye familiemedlemmer, barn med manglende fortenner på første skoledag, med skolesekker 12

og altfor store blazere; og strandferiene, med sandslottene og vollgravene og is som har falt i sanden. Store sko og små sko oppstilt på matten.

Og så mødrene. Ja, de Facebook-mødrene. Måten de snakket på, som om det var de som hadde oppfunnet morsrollen, som om de hadde oppfunnet morslivet og sa til seg selv at de var helt forskjellige fra sine egne mødre fordi de spiste quinoa og hadde afrikanske fletter i håret og Pinterest-tavler med håndverksideer for de uregjerlige smårollingene.

Jeg går bort i baren og stiller meg like ved den fulle jenta.

Jeg føler meg bedre med nok drikke innabords og har sluttet å skjelve på hendene. Jeg smiler og hun glor tilbake, svaier på barkrakken mens hun mønstrer meg fra topp til tå.

«Har du lyst på noe å drikke?» spør jeg muntert, som om vi allerede kjenner hverandre.

I de glassaktige øynene ser jeg et glimt av overraskelse.

Hun anstrenger seg for å sitte rett, så hun ikke lenger henger over bardisken.

«Rom og cola,» sier hun med fornyet selvsikkerhet, snur seg bort og trommer med fingrene på disken.

Jeg bestiller drikke, og imens later hun som om hun holder på med noe på telefonen sin. Jeg kan se skjermen, og hun blar bare tilfeldig frem og tilbake mellom meldinger og apper.

«Jeg heter forresten Rob,» sier jeg.

«Charlie,» svarer hun. «Men alle kaller meg Charls.»

«Er du herfra?» spør jeg.

«Fra Camborne, født og oppvokst der,» svarer hun og snur seg mot meg. «Men nå bor jeg hos søsteren min her oppe.» Øynene er som øgletunger, de farer mot meg når hun tror jeg ikke ser det.

«Du har sikkert aldri hørt om Camborne, har du vel?»

«Gruvedrift, ikke sant?»

«Ja. Men ikke nå lenger. Pappa jobbet på South Crofty til 13

det ble stengt,» sier hun, og jeg hører hvor kornisk det klinger. De bortfallende endelsene, den bløte måten hun ruller med r-ene på.

«Du, da?»

«London.»

«London. Ikke verst.»

«Er du kjent i London?»

«Har vært der en gang eller to,» svarer hun og ser bort mot den andre enden av bardisken igjen mens hun tar et langt trekk av sigaretten.

Hun er yngre enn jeg trodde, i midten av tjueårene, med rødbrunt hår og myke, barnlige trekk. Det er noe ubestemmelig labilt over henne som jeg ikke helt kan sette fingeren på, noe mer enn bare alkoholen, mer enn sminken som har rent litt. Hun virker malplassert på The Smugglers, som om hun har stukket av fra et bryllup og endt opp her.

«Er du her nede på ferie, da?»

«Noe sånt.»

«Liker du Tintagel, da?» spør hun.

«Jeg kom i dag. Jeg skal se slottet i morgen. Jeg bor på hotellet ved siden av.»

«Er det første gang du er her?»

«Ja.» Det er løgn, men jeg kan ikke fortelle henne om den første gangen vi var her. Vi tre, mot slutten av en våt, britisk sommer, innpakket mot vinden, med regnjakker over shortsene.

Jeg husker at Jack for rundt på plenen ved siden av parkeringsplassen, og husker hvor redd Anna var – «hold i hånden, Jack, hold i hånden» – i tilfelle han skulle gå for nær kanten. Jeg husker at vi gikk opp den bratte, svingete stien og kom til toppen av klippene, og så, helt plutselig, skiftet været, det ble et nærmest bibelsk opphold da regnet ga seg, skyene gled til side og en regnbue kom til syne.

«Regnbue, regnbue,» ropte Jack og hoppet fra den ene foten til den andre, mens bladene danset rundt ham som ildalver. Så var det som om noe rørte ved ham, eller noen hvisket ham noe i øret, og han ble stående stille og se opp 14

gjennom søylen av lys som skar gjennom skyene da regnbuen bleknet mot den blå himmelen.

«Alt i orden?»

«Hva? Ja da,» svarer jeg og tar en slurk øl.

«Du ble helt fjern.» «Å, beklager.»

Hun sier ingenting, drikker halve glasset med rom og cola og rister isen rundt i glasset.

«Tintagel er helt greit,» sier hun. «Jeg jobber i landsbyen, i en av suvenirbutikkene. Venninnen min jobber her.» Hun peker på bartenderen, hun med det vennlige ansiktet.

«Det er en bra pub.»

«Den er ok,» sier hun. «Bedre i helgene, og så er det karaoke her på tirsdager.»

«Synger du?»

Hun snøfter litt. «Bare én gang, og aldri mer.»

«Synd, det skulle jeg gjerne ha sett,» sier jeg, smiler og holder blikket hennes fast.

Hun ler og smiler tilbake, så snur hun seg kokett bort.

«En til?» spør jeg. «Jeg tar en til.»

«Du skal ikke ha deg litt fra den der, da?» Hun strekker frem hånden og klapper på jakkelommen min, på jakt etter lommelerken.

Jeg irriterer meg over at hun har sett det, og mens jeg tenker på hva jeg skal si, rører hun ved armen min.

«Du er ikke akkurat diskré, vet du.» Hun ser på klokken og oppdager at hun ikke har den på seg, og sjekker klokken på telefonen i stedet.

«Ok, da. Én til,» sier hun og humrer for seg selv mens hun anstrenger seg for å reise seg fra barkrakken i det trange skjørtet. Jeg ser henne gå mot toalettet – et ærend hun blygt annonserer – og jeg kan se omrisset av undertøyet hennes under skjørtet, avtrykket fra barkrakken på lårene.

Da hun kommer tilbake, lukter hun parfyme, har ordnet på sminken og samlet håret i en strikk. Vi bestiller shots og snakker og drikker og tar en slurk hver fra lommelerken, og så viser hun meg hundevideoer på YouTube fordi familien 15

hennes driver med oppdrett av ridgebacker, og så klipp fra overvåkningskameraer av folk som slåss, folk som blir slått ned på gaten, fordi en av vennene hennes fra Camborne var kickbokser, men nå var han i fengsel, for overfall.

Så ser jeg opp, og alt er uklart, en hakket cd, lysene er på, og jeg hører det skjærende hvinet fra en støvsuger. Jeg lurer på om jeg har sovnet, besvimt, men Charlie sitter fortsatt ved siden av meg, og jeg oppdager at vi nå drikker vodka og Red Bull. Jeg ser på henne, og hun smiler med våte, berusede øyne, og så begynner hun å le igjen mens hun peker på venninnen, bartenderen, som skyver støvsugeren rundt på teppet med et bistert uttrykk i ansiktet.

Så går vi, etter en kort, liten farse der hun sa hun syntes at hun burde dra hjem, vi går arm i arm langs den folketomme High Street mens vi fniser og hysjer og snubler opp trappene til den lille leiligheten hennes over suvenirbutikken hvor hun jobber. Da vi kommer til toppen av trappen, ser hun på meg med hjerteformet munn, og jeg kjenner en bølge av beruset begjær, så jeg trekker henne inntil meg, og vi begynner å kysse mens jeg stikker hånden inn under skjørtet hennes.

Da vi er ferdige, blir vi liggende på den smale madrassen hennes på gulvet uten å se på hverandre, med hodene begravd mot den andres hals. Da vi har holdt rundt hverandre i noe som virker som en passelig lang stund, vandrer jeg bortover gangen på jakt etter toalettet. Jeg famler etter en lysbryter, men det er ikke toalettet, det er et barnerom.

Mens Charlies rom var enkelt, umøblert, ligner dette rommet et utstillingsrom i et varehus. En lampe formet som et fly, speilet i en diger sjablong på veggen. Pent stablede kasser fulle av leker. En skrivepult med fargeblyanter og bunker av papir på. Og diplomer og premier som henger på en tavle, for fotball og judo og for å være en stjerneelev på skolen.

Ved siden av sengen står et nattlys, og jeg må bare tenne det. Jeg ser på at det tegner blekblå måner og stjerner i 16

taket. Jeg går mot vinduet, trekker inn den svake duften av tøymykner og barnesjampo. I hjørnet ser jeg en liten, gul lommelykt, helt lik den Jack en gang hadde. Jeg tar den opp, kjenner den harde plasten, den slitesterke gummien, de store knappene laget for små, klossete fingre.

«Hei,» sier Charlie, og jeg skvetter og rykker til. Tonefallet er nesten, men ikke helt spørrende.

«Beklager,» stotrer jeg, føler meg plutselig veldig edru og begynner å skjelve på hendene. «Jeg lette etter badet.»

Hun ser ned på hendene mine, og jeg oppdager at jeg fortsatt holder lommelykten.

«Gutten min,» sier hun, mens en måne fra nattlampen danser over ansiktet hennes. «Han overnatter hos søsteren min i natt, det er derfor jeg er ute på byen.» Hun retter litt på noen papirer og fargestifter så de ligger i flukt med bordkanten. «Jeg har nettopp fått pusset opp rommet,» sier hun og legger noe i nattbordskuffen. «Måtte selge mange av tingene mine for å få råd til det, men det ble fint, ikke sant?»

«Det er kjempefint,» svarer jeg, for det er det faktisk, og hun smiler, og vi blir stående sånn en stund og se på planetene og stjernene som danser rundt i rommet.

Jeg vet at Charlie vil spørre meg om noe: om jeg har barn, om jeg liker barn, men jeg vil ikke svare, så jeg kysser henne og kan fortsatt kjenne smaken av vodka og sigaretter. Jeg tror ikke hun føler seg komfortabel med å kysse meg her inne, på sønnens rom, for hun trekker seg unna, tar lommelykten ut av hånden min og setter den forsiktig tilbake på hyllen. Hun slukker nattlampen og drar meg med ut.

Tilbake på den smale madrassen kysser hun meg søtt på halsen, sånn en ville kysse et barn god natt, så snur hun seg rundt og sovner uten et ord. Hun er bar på siden av kroppen, og det er kaldt i rommet, så jeg strekker meg bort og pakker dynen rundt henne, og det minner meg om Jack.

Som plommen i egget. Jeg tømmer lommelerken og blir liggende våken i det svake, gylne lyset og høre på at hun puster.

2

Om morgenen, som er kald, men solfylt, går jeg ned fra parkeringsplassen, forbi Magic Merlin-suvenirbutikken og skiltene som reklamerer for Kong Arthur-sightseeingturer og ettermiddagste til to for prisen av én. Med utstyret på ryggen går jeg nedover gjennom et jordbrunt dalsøkk og krysser deretter en liten, steinete gangvei som forbinder øya med fastlandet. Til høyre ligger en skrånende gresslette som fører ned mot klippekanten, gjennombrutt av kaninhull og en og annen sandflekk.

Jeg overnattet ikke hos Charlie. Hun rørte på seg da jeg gikk, og jeg forestilte meg at hun med ett øye åpent lot som om hun sov og bare ventet på å høre døren smekke i lås.

Pensjonatet lå bare noen få hus lenger borte. Det var rart å overnatte på hotell når jeg bor like i nærheten, men jeg ville drikke uten å måtte bekymre meg for å skulle kjøre hjem.

Jeg karer meg opp den steinete stien, med verkende hode og fortsatt med smaken av Red Bull på tungen. Etter hvert som det blir brattere, sakker jeg farten, klatrer opp de steile tretrinnene til ruinene med vekten av kameravesken tungt over skulderen. Nær kanten kan jeg kjenne sjøsprøyten, og jeg stopper for å hvile og ser at tidevannet er på vei inn, raskt nå, og hensynsløst skyller bort sandslott og tang vasket opp av en tidligere bølge.

Jeg klatrer lenger oppover åsen til det gamle utsiktspunk18

tet. Det er ingen turister her oppe, bare vinden og måkenes skrik. Jeg finner meg et flatt sted og plasserer trebrettet for å stabilisere kamerastativet, som en ekstra vekt så det ikke skal vippe så lett. Jeg fester linsen og setter deretter på kameraet, mens jeg tester for å sjekke at rotasjonen er jevn.

Forholdene er perfekte. Sjøen, sanden og gresset, alt er så klart, så uvirkelig; i morgenlyset ligner det fargene i en barnetegning av en regnbue. Med ryggen mot sjøen ser jeg åsenes naturlige bue, den lette skråningen ned mot dalen, ned mot den pittoreske landsbyen. Stedet vekker en utrolig umiddelbar følelse. Her oppe fra kunne en nesten strekke ut armene og la hendene gli over landskapet for å kjenne humpene og søkkene, som om en leste blindeskrift.

Vinden blir sterkere, og jeg vet at jeg snart må komme i gang. Jeg forbereder de første opptakene til panoramabildet, mot neset og nordvest, og roterer deretter stativplaten langsomt mens jeg med jevne mellomrom stopper for å ta bildesekvenser, helt til jeg har kommet 360 grader rundt.

Så snart den lave summingen fra kameraet stopper, sjekker jeg LCD-skjermen for å kontrollere at alle bildene er der, så pakker jeg sammen utstyret og går ned til parkeringsplassen igjen.

Huset ligger omtrent en times kjøretur fra kysten. Landsbyen er folketom da jeg kjører gjennom den. Nærbutikken er fortsatt lukket og låst fordi det er lavsesong. Jeg passerer kirken og følger deretter den svingete veien over sanddynene, forbi fortidsminneforeningens informasjonssenter, og så opp grusveien mot klippekanten og huset.

Det var ikke bare sommerhusets ensomme beliggenhet jeg likte, det var måten det sto der på, så utsatt, fullstendig i elementenes vold. Det balanserer der oppe på en knaus, på den andre siden av bukten fra St. Ives, uten andre hus i sikte. Det finnes ikke ly, ingen dal som kan skjerme for den voldsomme atlanterhavsvinden. Når regnet pisker mot rutene, når vinden fra havet nekter å løye, da skjelver huset og føles som om det skal smuldre bort i sjøen.

19

Så snart jeg kommer inn døren, skjenker jeg meg et stort glass vodka. Så går jeg opp på kontoret i andre etasje, setter meg ved skrivebordet og ser ut gjennom kvistvinduet med utsikt over bukta. Jeg logger inn på kontoene mine på OKCupid og Heavenly Sinful for å se om jeg har fått noen meldinger. Det er én, fra «Samantha», en dame jeg hadde kontakt med for noen uker siden.

«Hei der, du ble borte. Fortsatt interessert i å treffes?»

Jeg ser på bildene hennes, hopper over de kjedelige av lakksko og forlatte paraplyer og flyvinger og cappuccinoer med hjerter på, det er et av henne på ferie et eller annet sted, og jeg husker at hun er søt, en spedbygd, unnselig brunette.

«Jeg trodde det var du som forsvant! Og ja, vil gjerne treffes …»

Jeg kobler til kameraet og begynner å laste ned Tintagelbildene. Da de er ferdige, klikker jeg meg gjennom dem, og blir glad for å se at de er fint justerte og ikke kommer til å kreve mye etterarbeid. Jeg laster dem inn i redigeringsprogrammet jeg har laget, programvaren begynner å tråkle bildene sammen, og pikslene smelter sammen lik hud som leges.

En kan aldri forutse lyset. Noen dager når jeg er ute med kameraet, tror jeg det er helt perfekt, men så ender alle bildene opp kornete og overeksponerte. Men i dag er det fullkomment. Sjøen glitrer, gresset på klippene er grønt og tett som biljardfilt. I det fjerne kan jeg se det svake omrisset av månen.

Da programmet er ferdig med å bearbeide panoramaet og bildene er satt sammen til et Bayeux-teppe i miniatyr, legger jeg på et lag med kode så folk kan zoome seg inn og ut og snurre rundt. Når alt det er gjort, laster jeg bildet opp på nettsiden min, Himmelen er vår.

Jeg er overrasket over at nettstedet har vært så populært.

Det begynte som en hobby, noe som kunne hjelpe meg å få ettermiddagene til å gå. Men lenken ble raskt delt i forskjellige forumer for amatørfotografer. Folk skrev for å spørre om teknikken, om utstyret jeg brukte. Nettstedet ble nevnt i 20

en artikkel om panoramafotografi i The Guardian. «Enkelt og vakkert,» skrev journalisten, og jeg kjente en sjelden bølge av stolthet.

Av og til er det noen som spør i kommentarer eller i e-poster de sender: «Hva betyr Himmelen er vår? Refererer det til noe?» Men sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal svare. For helt siden jeg forlot London, har de ordene kvernet rundt i hodet mitt, uten at jeg har den fjerneste anelse om hvorfor.

Når jeg går en tur over sanddynene eller sitter ved skrivebordet og ser ut over sjøen, hvisker jeg ordene for meg selv – himmelen er vår, himmelen er vår. Jeg våkner til lyden av dem, og før jeg sovner, kan jeg høre de tre ordene som om de var et mantra eller en bønn innprentet i meg som barn.

Nå er bildet ferdig lastet opp, og jeg ser ut av vinduet, drikker litt vodka og venter på plinglyden. Det tar litt lengre tid enn vanlig. Ti minutter i stedet for de vanlige fem. Så kommer den. En kommentar – alltid den første kommentaren, fra den samme brukeren hver eneste gang.

Swan09.

Nydelig. Fortsett sånn.

Kommentarene er alltid av samme type – «Nydelig», «Vakkert», «Ta vare på deg selv» – og alltid så raskt etter at bildet er lagt ut, at jeg går ut fra at brukeren har stilt inn en eller annen slags varsling.

Natten senker seg, og før jeg legger meg, skjenker jeg i et nytt glass vodka. Jeg kjenner søvnen trekke i meg, alkoholens bedøvende effekt, og jeg vil fremskynde den, bringe den enda nærmere.

Av og til tenker jeg at det er Jack som kommenterer bildene. Jeg vet at han vil kjenne dem igjen, for de er alle av steder hvor han har vært, ting han har sett med egne øyne.

Box Hill, London Eye, et utsiktspunkt i South Downs. Og nå Tintagel.

Bare for å være sikker på at han husker det, at han ikke glemmer stedene vi har vært, legger jeg igjen meldinger, tekstavsnitt skjult i koden, usynlig for nettlesere, synlig bare 21

for programmererens øyne – og for hans, håper jeg. Det er de ordene jeg ville ha sagt til ham om jeg hadde kunnet, tror jeg. Det jeg ville ha sagt om hun ikke hadde tatt ham med seg bort.

Tintagel

jack, husker du da vi kom tilbake til parkeringsplassen og du hadde falt i bjørnebærkrattet og skrapt deg opp. begge hender, pappa, begge hender, små, røde risp i begge håndflatene. så jeg kysset hendene dine for å ta bort vondten, og du la armene rundt meg og gned ansiktet mot kinnet mitt. jeg husker det, jeg vil aldri glemme. kyssene dine, som små, hemmelig pust. de søte fregnene i ansiktet ditt. øynene dine, varme som inne på grunna.