Hilde Lindset Til døden

Til døden

Hilde Lindset

Til døden Noveller

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50099-3 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Christopher Rådlund Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 11,1/14 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80g/1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold En og en halv centimeter fra bordkanten. . . . . . . .

7

Kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

Enkel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27

Mehmet og Elise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Vegg-til-vegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

59

Tiden i rommet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

Samtale om ingenting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

Like ny som dagen foran henne. . . . . . . . . . . . . . .

81

#Føltesegheldig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91

Pardans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Hurra for horen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Ulver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Samtale om alt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Kvinner og menn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Kaninen i vinduet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Bryllupsdag om høsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Samme gamle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Til døden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213

En og en halv centimeter fra bordkanten

Femtito festkledde går mot bordene som er plassert i en hestesko. På langsidene er det to rader med stoler, elleve på hver rad, på kortsiden kun én rad med åtte stoler vendt mot langsidene. Femtito tallerkener står en og en halv centimeter fra bordkanten, ved siden av tallerkenene to hundre og seksti bestikkdeler med to centimeters mellomrom; knivene med skarpkanten mot tallerkenene, gaflene med taggene mot taket, dessertskjeene ovenfor tallerkenene med håndtaket mot høyre. I en rett linje fra hver kniv på høyre side nærmest tallerkenen står et hvitvinsglass, i rett linje fra hvitvinsglasset et vannglass, og til venstre for vannglasset et rødvinsglass: De tre glassene danner til sammen et triangel; ved bordet er det femtito triangler, og til sammen ett hundre og femtiseks glass.

På de to langsidene av hesteskoen står fire blomsteroppsatser på hvert bord. På kortsiden som vender mot rommet står det tre; de elleve blomsteroppsatsene er i hvitt, rosa og lilla, bladene er sølvaktige.

De femtito festkledde har funnet ut hvor de skal sitte, og trekker ut stolene. Noen av mennene trekker ut stolene for damene ved siden av seg, noen trekker ut stolene for seg selv, noen trekker ut stolene for seg selv og ser seg 9

rundt, ser hva de andre mennene gjør, og trekker deretter ut stolene for damene ved siden av seg.

Stolene som skraper mot gulvet og summingen av menneskestemmer ligner lyden av en voldsom maskin. Idet de femtito har satt seg, kommer tre kvinner i sorte skjørt og hvite bluser og to menn i sorte bukser og hvite skjorter inn i rommet, alle bærer vin. Flaskene er i burgunderfarget glass med lys væske. Vinen som skjenkes i glassene ligner gull.

Trettifem gjester enser ikke glasset med det samme, de ser seg til sidene og venter; sytten løfter glasset i det øyeblikket de har fått vinen, og drikker; åtte av dem setter det fort ned og ser seg om og venter; ni setter det sakte ned, men venter under fem sekunder før de tar det opp igjen.

Brudeparet som sitter midt på kortsiden av hesteskoen, vendt mot resten av rommet, reiser seg. De er unge. Ligner barn. Etter hvert som de andre ser at brudeparet har reist seg slutter de å snakke. Snart er det bare to stemmer som summer. Bruden har hvit kjole og brunt hår som er satt opp med små spenner. Lokkene som henger ned på hver side av ansiktet ser ut som de har falt ut av seg selv, men når hun snur raskt på hodet, ser man at de er helt stive av hårlakk eller voks, og følger bevegelsene hennes unaturlig synkront.

Brudgommen ser på bruden hele tiden. Han har tykke, rødspraglete kinn og er blank i pannen. Bruden ser ut i rommet. Damen som sitter vis-à-vis to av gjestene som snakker lener seg frem og hysjer på dem. Ingen av de femtito festkledde snakker lenger; én kremter, én hoster, syv setter ned glasset, seks tar det opp. Bruden løfter hodet.

10

Noen sekunder ser hun opp på et punkt på veggen midt imot henne, kanskje er det hjortehodet hun har oppdaget.

Hun ser i alle fall mot det utstoppede hodet med det voldsomme geviret. Brudgommen ser på bruden og løfter også glasset. Han har et skjerf som er knyttet stramt i halsen.

Huden over skjerfet er lyserød og virker hoven og irritert.

Han er fettet på fingrene og glasset glir litt i hånden hans.

Bruden ser fra hjortehodet til brudgommen; hun nikker til ham. Et par sekunder ser brudgommen også på hjortehodet, og han begynner å snakke fort, stotrende og nervøst: – Nå har vi fått en tørr riesling fra Moseldalen i glassene, og forretten er kamskjell i blomkålskum, med en tynn kjeks av parmesan.

Bruden klyper ham i armen.

Brudgommen tier, og ser på hjortehodet igjen.

– Velkommen, sier bruden og ser på brudgommen, som ser på bruden før han lynraskt ser på hjortehodet og deretter tilbake på henne.

– Er det nå jeg skal si skål? sier brudgommen så lavt at neppe særlig fler enn bruden og de fire som sitter nærmest hører det.

Bruden snurper munnen sammen, øyenbrynene heves mens hun nikker så vidt.

– Skål! sier brudgommen litt ustøtt.

Femtito glass settes til munnen, noen drikker flere slurker, noen drikker én, noen later som de drikker, men svelger ingenting.

Brudgommen setter ned glasset.

Igjen ser bruden på brudgommen. Det renner fra hårfestet hans.

11

– Nå kan du si det! sier bruden.

Så høyt at kanskje de åtte eller ti nærmeste hører det.

– Hva da? sier brudgommen. Men det er så lavt at bare bruden og kanskje de to nærmeste kan høre.

– Det med maten! sier hun.

Høyere, kanskje hissigere enn hun hadde ment. Nå lyder det latter fra midten av venstre langbord.

Bruden blir rød, brudgommen rødere, han sier ingenting. Hånden hans skjelver litt. Blikket hans igjen på hjortehodet.

Bruden himler med øynene.

– Vi har en riesling i glasset. Vi skal straks få kamskjell med blomkålskum. Deretter urtebakt lam med saltbakte poteter, i glasset blir det en Côte de Rhône.

Ordene høres innøvde og fremmede ut i munnen hennes. Som om hun snakker et språk hun ikke kjenner. Hun stanser og ser på brudgommen liksom for å gi ham sjansen til å komme inn, men han står taus og rødmende ved siden av henne.

– Før vi avslutter med en sitronterte på marengsbunn fylt med friske villbringebær, fortsetter hun.

Flere av gjestene ser på hverandre og nikker og smiler, demonstrerer for hverandre og for brudeparet at de setter pris på det, at de synes at det høres flott ut, at menyen er et godt valg.

Brudeparet ser på hverandre, brudgommen skyver inn stolen bak bruden, men ikke langt nok, og når hun setter seg, havner hun helt ytterst på setekanten. Paret som sitter til høyre for brudeparet begynner å klappe, så begynner resten av kortsiden å klappe, og i løpet av tre sekun12

der klapper begge langbordene også, og så er det hundre håndflater som slår mot hverandre.

Applausen høres ut som en serie av skudd, som om de er midt i en krigssone.

Brudgommen tar av seg jakken. Han har store våte flekker med en radius på bortimot syv centimeter under hver arm.

Bruden kjenner med høyre peke- og langfinger på de stive hårlokkene.

Det lyder stemmer fra alle steder.

De fem servitørene kommer med forrettene.

Brudgommen ser på bruden. Bruden peker på det minste bestikket. Brudgommen tar det minste bestikket opp, og bruden ser strengt på ham.

– Vent til alle har fått, sier hun.

Igjen rødmer hun, og igjen blir brudgommen enda rødere, og ser ned i tallerkenen.

Det blitzer fra ulike steder i rommet, en dame har reist seg og stilt seg foran dem med et kamera. Damen trykker fire ganger på avløseren.

Bruden smiler stivt, brudgommen smiler forsøksvis; begge smiler kun med munnen, blikkene jagede.

De ser på hverandre, så på hjortehodet.

Alle de femti gjestene har fått forrett.

Hun nikker til brudgommen, som tar det minste bestikket, og begynner å spise.

Bruden tar en gaffel og løfter et kamskjell dekket av gulhvitt skum, og ser på brudgommen som sluker maten, hun ser på dette som om det er nytt for henne. Femtito gafler gnisser mot tallerkenene med kamskjell. Det lyder hissig som fekting. Bruden spiser overdrevent langsomt, 13

med nesten ubevegelig munn, som om hun mimer. Brudgommen tørker seg rundt munnen med neven som blir enda mer glinsende. Bruden legger gaffelen ned, smalner øynene og peker på en sammenkveilet tøyserviett. Brudgommen tar den opp og tørker hendene uten å brette den ut.

En mann som sitter tre stoler bortenfor bruden reiser seg, han slår gaffelen i glasset og begynner å snakke, brudgommen ser på mannen, bruden ser også på mannen et par sekunder, så ser hun på hjorten, kort, før hun ser ned på hendene sine, og kjenner på gullringen på høyre ringfinger, begynner å dreie den rundt og rundt. Av og til kaster hun et raskt blikk opp på mannen som snakker, før hun ser ned på ringen igjen. Mannen sier noe som får sytten av gjestene til å humre; tre ler overraskende høyt, én ler inn i servietten, elleve nikker smilende og ser på brudeparet, syv ser seg rundt, smiler og åpner munnene uten en lyd, åtte løfter glasset og drikker, én lener seg frem og hvisker noe over bordet, to tar hverandres hender og blunker. Brudgommen drar ut en krøllet papirlapp fra jakkelommen, som han legger i fanget slik at bare han kan se den. Bruden kan se den om hun lener seg tilbake, men hun er fremdeles konsentrert om å dreie på ringen, brudgommen glatter hånden over papirlappen uten at den blir mindre krøllet. Idet mannen er ferdig med å snakke, løfter han og resten av de førtini gjestene glasset, så løfter bruden glasset, brudgommen ser opp fra lappen, på bruden, og løfter glasset, som nå er tomt.

Servitørene bærer ut forrettstallerkenene og kommer med rødvin. Det blitzer fra kortsiden og fra begge langsidene. Brudgommen bretter lappen sammen og skyver 14

den innunder tallerkenen. Bruden drikker en stor slurk av rødvinen, svelger og rynker på nesen som om hun ikke var forberedt på smaken, som om hun hadde forventet at det skulle smake søtere.

Så kommer tallerkenene med lam. Det damper fra kjøttstykkene. Hver tallerken har et stykke kjøtt, fire små poteter, og på siden en bue av saus med små tagger som ligner en tornekvist.

Bruden begynner å spise i det samme tallerkenen står foran henne.

Brudgommen ser på bruden uten å ta opp bestikket.

Han åpner munnen og lukker den.

– Det er varm mat, sier hun.

Han nikker, og blir sittende stille, han ser på hjortehodet og på de andre gjestene som fremdeles venter på å bli servert.

– Spis, hvisker bruden.

Noen ørsmå dråper forlater munnen hennes. Bruden ser seg raskt rundt.

Brudgommen tar det innerste bestikket og skjærer i kjøttstykket. Det pipler lyserød væske fra lammet når kniven glir gjennom det.

En dame på venstre langside har reist seg og løftet glasset.

Femtito glass løftes. Brudgommens venstre kinn buler av kjøtt han ennå ikke har rukket å tygge. Huden kjøttbiten presses mot er stram og hvitere enn resten av ansiktet.

Bruden bøyer seg mot gulvet, løfter opp en veske med paljetter som ligner små skjell, åpner hekten formet som en sommerfugl, stikker høyre hånd oppi, roter litt rundt, finner et speil og snur speilet, uten å ta det opp, ser ned i 15

vesken, skyter leppene så vidt ut, ser opp og så ned igjen.

Når hun presser sommerfuglvingene sammen, spretter de opp, hun trykker dem mot hverandre fire ganger før hun gir opp, og setter den gapende vesken på gulvet.

En mann øverst på høyre langside reiser seg. I venstre hånd har han en liten bok som han slår opp, ti tier umiddelbart, trettitre fortsetter å snakke og tier ikke før han har begynt å lese, fire tier ikke før de blir hysjet på, og to snakker hele tiden. Brudeparet er stille. Bruden ser ned i vesken på gulvet. Så ser hun fort opp på hjortehodet, og på mannen som leser og setter seg før noen har begynt å klappe.

Brudgommen tygger iherdig. Bruden skråner blikket mot brudgommen uten å snu hodet. Selv om han tygger hele tiden, ser det ikke ut som kjøttstykket på tallerkenen minker. Så drikker han og det kommer en lav surklende lyd fra svelget hans, han setter glasset ned, tar hånden til halsen, drar litt i tørkledet, og sitter fremoverlent, før han skjærer en liten bit potet, og tygger noen sekunder med åpen munn.

Bruden ser på brudgommens åpne munn, på maten som kastes rundt der inne, og øyenbrynene trekker seg sammen, hun løfter rødvinsglasset og fortsetter å se på ham, når hun styrer glasset mot munnen, slår hun venstre hånd i stetten og heller rødvin utover kjolen.

Bruden trekker haken inn mot brystet, leppene hennes strammes og øynene blir våte. Brudgommen setter fra seg glasset, bøyer seg over henne, hun skyver ham bort, reiser seg fra bordet, går raskt med klaprende hæler ut av rommet, og blir borte i åtte minutter.

16

Når hun kommer tilbake, har hun en lyserød utflytende flekk like under kjolelivet.

Hun sitter med hendene i fanget, og ser ikke mot kameraet idet en ny gjest kommer for å ta bilde, øynene hennes er røde, under øynene er hun litt oppsvulmet.

Etter en time og førtitre minutter ligger ett hundre og fire bestikkdeler på tallerkenene, ni har lagt knivene og gaflene med toppene mot hverandre og endene fra hverandre som en speilvendt «v», seksten har lagt knivene og gaflene samlet, inntil hverandre, pekende mot venstre, fjorten har lagt knivene og gaflene samlet inntil hverandre, pekende mot høyre, åtte har lagt knivene og gaflene pekende rett frem, fem har lagt gaflene over knivene slik at de danner et kors.

Brudgommen bretter ut papirlappen igjen. Han ser seg rundt. Ser på hjortehodet og på bruden. Nå er han blek, med bare noen spredte røde flekker i ansiktet som ligner utslett. Han støtter hodet i hånden, ser på lappen og på bruden, smiler til henne, men hun ser ikke, og han krøller lappen til en liten ball og putter den tilbake i jakkelommen.

Sitrontertene kommer på bordet.

Brudgommen løfter skjeen og begynner å spise med det samme. Bruden sier ingenting, og spiser hun også. En mann øverst på venstre langside lener seg ut fra stolen og tar bilde av dem. De ser ikke opp. Begge er ferdige med desserten, og fremdeles er det syv gjester som ikke har rukket å bli servert. Bruden og brudgommen sitter urørlige mens dessertskjeene klirrer i skålene, stemmene summer fra alle sider rundt dem.

Tjueni stoler skraper mot gulvet, ti lager ingen lyd, syv 17

flyttes bare så vidt, fire står allerede så langt fra bordet at de ikke skyves på i det hele tatt.

Til slutt er det bare de to igjen.

De ser slitne ut, nesten utmattede, som overtrøtte barn som har vært oppe for lenge. Og festen har så vidt begynt.

Bruden og brudgommen vender ansiktene mot hjortehodet, dette utstoppede dyret ingen av dem kan ta øynene fra. Og nå er det som om blikkene deres klamrer seg til det. Det digre geviret som kunne ha spiddet dem begge.

Så er det i alle fall noe de deler en liten stund, og kanskje for alltid. En frykt.