Hijabhistorier

Hijabhistorier

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-31080-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 12/14 pkt. Bembo og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Syeda Saima Mahmood Mitt valg blomstrer i generasjoner

7

Khadija Khalid Bare et tøystykke? 15 Asma Javaid Et vendepunkt

19

Afshan Rafiq Har muslimske kvinner valgfrihet?

Shaista Basit Yilmaz Fra uvitenhet til stolthet 29

23

Leila S. Min historie fra Iran

35

Sølva Nabila Saxelin Skapmuslim 51 Madiha Arooj Malik Slør ingen hindring 57 Imaan Ali Tildekket på tre kontinenter Javaria Tanveer Sannheten 75 Haawo Taako (pseud.)

Reisen 83 Ilham Hassan Mitt liv, mitt valg 101 Memoona Tanke på døden 105

61

Syeda Saima Mahmood (f. 1978)

Mitt valg blomstrer i generasjoner

(Dette er min mors historie, Amatul Rauf Ahmed født i Pakistan 1955.)

Hijab er et arabisk ord for substantivet «dekke» brukt i ulike sammenhenger knyttet til moral, ikke minst i forholdet mellom kvinner og menn, og særlig med hensyn til påkledning. Islam stiller krav både til kvinners og menns påkledning, men i dagligtale brukes hijab som regel om skaut båret av muslimske kvinner. Og for å gå tildekket valgte jeg å gjøre det gjennom burka. Burka er en ankellang, heldekkende kvinnedrakt med niqab og hodeskautet.1 1

Se http://no.wikipedia.org/wiki/Hijab og http://no.wikipedia. org/wiki/Burka

7

Hijab var en selvfølge for meg så lenge jeg bodde i hjemlandet mitt, Pakistan. Men hvorfor?

Når vi ser på det norske samfunnet i dag, ser vi hvordan jentene vrir litt på klesstilen sin i overgangen fra barneskole til ungdomsskole. Når en muslimsk pike utvikler seg i puberteten og blir vakker og mer moden, det er da hijaben blir en del av henne. Det var ikke noe problem for meg. Jeg ønsket å praktisere hijab gjennom bruk av burka.

Slik andre jenter tar frem sminkepungen og steller seg foran speilet og legger lag på lag av alle farger, akkurat slik valgte jeg farger på det stoffet jeg skulle slenge rundt meg foran speilet i Pakistan. Jeg følte meg stolt og meget spesiell. Jeg ville vise alle hvordan jeg så ut i burka. I det pakistanske samfunnet var det et symbol på at jeg var blitt voksen. Det var ikke noe problem å gå med den første gang. Det var ingen øyne som fulgte meg når jeg var ute og handlet eller gikk på tur. Jeg så ikke ut som jeg var nedtrykt, eller med andre ord «stakkarslig». Jeg var ikke den eneste som valgte dette.

Det var forresten ikke et valg, det var rett og slett en del av meg. Jeg ble så stolt, sterk og selvstendig når jeg bar den, og jeg kjente meg beæret.

Det høres vel litt overdrevent ut, men den tiden var meget spesiell for meg og mine foreldre.

For mine foreldre var det en selvfølge at deres datter ville bære sløret med glede, og jammen hadde de rett. En fredelig, verdifull og gledelig feiring.

Oppskriften på min oppdragelse finnes nok i min religion, islam. Hva er min rolle som kvinne i is8

lam? Hva er det jeg skal passe på? Dette er noe jeg har lært i årevis. Det som er så fantastisk, er at jeg fortsatt lærer flere verdifulle ting om den muslimske kvinnen.

Men tilbake til hijab. Vi kan ikke si at Pakistan er et fritt land i samme grad som Norge. Det er litt andre regler og lover som vi må følge der enn her. Der var det ingen som fikk panikk av å se en kvinne med hijab. Men da jeg landet med mannen min på Fornebu på syttitallet, møtte jeg en helt annen verden. Der og da virket det som om jeg hadde landet på en annen planet. Lange blikk, hvisking og mumling fulgte meg alltid, ikke et eneste smil var å se. Det var faktisk veldig tungt for meg.

Det å flytte fra min familie til et fremmed land var ikke lett. Det eneste jeg hadde med meg var min religion, som syntes veldig godt på meg. Jeg var ung og sosial og ønsket å integrere meg i samfunnet. Jeg prøvde å få litt kontakt med naboer og mennesker rundt meg, men nei, jeg tror det var litt skummelt for mange av dem å skulle bli kjent med et menneske som var ikledd burka.

Jeg klaget til mannen min om hvorfor han i all verden hadde bestemt seg for å bo i Norge. Men tiden gikk, og vi kom oss ikke videre, og det er jeg faktisk glad for nå. Jeg begynte å venne meg til at folk glodde uansett hvor jeg befant meg.

Heldigvis var det noen andre muslimske kvinner å treffe fra min menighet. Vi hadde mye til felles og opplevde mye av det samme. Mange av kvinnene satt med like problemer og følelser. Men hvorfor 9

tok vi ikke av burkaen? Det var ingen som tvang oss til å bruke den. Min mann spurte meg hundre ganger: «Er du sikker på at du vil gå med burka? Det er ikke bare bare å gå med burka her.» Jeg var nok enig i at det ikke var så lett å gå med den i Norge, men for meg ville et nei til burka være som å bytte navn, fra et muslimsk navn til et typisk norsk navn.

Det ville aldri ha vært meg! Det holdt med at jeg flyttet fra landet mitt. Hvorfor skulle jeg slutte med det jeg alltid hadde vært stolt over? Jeg ville vel ikke blitt mer norsk av å ta av meg burkaen! Hvorfor skulle noen være mer glad i meg når jeg tok den av, enn når jeg hadde den på meg? Det er ikke unaturlig at mange syntes jeg så rar ut. Ennå kan jeg huske de gangene folk stoppet meg når jeg var ute og handlet. Nysgjerrigheten deres kokte i så stor grad at de stilte meg så personlige spørsmål som: - har du fått arr i ansiktet av brann eller slått deg?

- er det mannen din som tvinger deg til dette?

- hvorfor er du så rar?

- hva er det med ansiktet ditt?

En gang ble jeg stoppet av en journalist på bussholdeplassen ved Nationaltheatret i Oslo. Han ville absolutt ta bilde av meg. Jeg var ikke interessert og ville bare komme meg vekk derfra, men det var ikke lett. Han kom med så mange spørsmål at jeg fikk hodeverk. Å lære seg språket og komme seg ut i samfunnet ble en stor utfordring. Det var ikke jeg som 10

var problemet, det var faktisk menneskene i dette samfunnet som skapte problemer for meg. Det var ikke lett å leve et normalt liv som en muslimsk kvinne her. Slik som mange oppførte seg på den tiden, førte det bare til at jeg ble mer og mer glad i hijaben. Jeg ble faktisk mer knyttet til den.

Hijab blir brukt på forskjellige måter ut fra hvilken kultur man tilhører, men betydningen av hijab er felles for alle. Vi lever med to forskjellige kulturer, og vi prøver å tilpasse oss begge kulturene.

Jeg er klar over at det ikke var så lett for mange her å se en kvinne med burka gående blant dem, men like vanskelig var det for meg å se flere toppløse kvinner som lå og solte seg rett utenfor vinduet mitt. Det var skikkelig kulturkræsj!

Med tiden ble jeg vant til denne forskjellen, og det ble menneskene rundt meg også. Jeg fikk barn og andre oppgaver som mor. Mine barn har alltid sett meg med burka, og jeg har fortalt dem betydningen og verdien av den. Da jeg begynte med hijab, var jeg godt kjent med hvor viktig det var å gå med den, men det ble enda viktigere for meg etter at jeg flyttet hit.

I løpet av mine 40 år i Norge har jeg sett hvordan samfunnet har utviklet seg. Jeg ser flere farger i landet i dag enn jeg gjorde på syttitallet. Du trenger ikke å gå mange skritt i sentrum for å se en muslimsk kvinne bruke hijab. De fleste nordmenn vet hvorfor muslimske kvinner går med hijab nå, men det virker som om mange muslimske kvinner har begynt å glemme det.

11

Grunnen til at jeg sier det slik, er at den gangen min datter begynte å gå med hijab for 12-13 år siden, opplevde hun verden på en annen måte. Hun hadde høye forventninger til at mange av hennes kjente ville spørre henne hvorfor hun hadde begynt å gå med sjal på hodet. Det er ikke bare lett å ta på seg et sjal og leve hverdagen helt som vanlig når du aldri har gått med det før. Første dagen er en stor utfordring. De fleste skjønte hun var muslim og ønsket å dekke seg på denne måten. Men det merkelige var at de fleste som lurte på hvorfor hun gikk med sjal, var muslimer.

Min datter sleit litt med å forklare andre muslimske jenter hvorfor hun valgte å gå med sjal. Hun ble bare forvirret av hvorfor dette skulle være uforståelig for en annen muslim. Dette førte til at hun hele tiden måtte forklare hvorfor hun gikk med sjal når andre muslimske jenter ikke gjorde det. Hun møtte en annen verden enn det jeg gjorde.

Og hvorfor møter vi to ulike verdener på samme sted? Jo, det har noe med tiden å gjøre, men hovedgrunnen er det lille ekstra tøystykket vi velger å gå med. Jeg har fått tradisjonen inn med morsmelken og gitt den videre til min datter, og hun videre til sin datter. Dette er ikke arvelig, men jo sterkere du forstår betydningen av anstendighet, desto sterkere forhold får du til dette plagget, og da er det større sjanse for at du fører det videre.

Mitt barnebarn er bare ni år. For henne var det ikke noe problem å ta på seg hijab. Hun bare fant en i huset og ville gå med den på skolen. Nå er hun 12

egentlig altfor liten til å gå med hijab, men hun ville det selv. Hun var ikke redd for hva de andre ville si til henne på skolen. Hvorfor skal noen si noe i det hele tatt? spurte hun meg. Resultatet var at de fleste syntes at hun så kjempefin ut. Det var bare noen få som lurte på hvorfor hun gikk med det, så greit var det. Hun tar den av og på som hun vil. Hun begynte faktisk å gå mer med den etter at en hijab ble brent på Youngstorget.

Hva hijab betyr for oss, er nesten ubeskrivelig.

Den er et sterkt symbol for meg, som forteller hvem jeg er og hva jeg står for. Og faktum er at Koranen pålegger kvinner å dekke seg til, samtidig som den sier at det ikke er tvang i religionen.

Når ingen tvang meg til å gå med hijab, så blir det helt feil om noen skulle tvinge meg til å ta den av.