Hevnen av Val McDermid

Val McDermid

Hevnen Oversatt av Henning Kolstad

Val McDermid Originalens tittel: The Retribution Oversatt av Henning Kolstad Copyright © 2011 by Val McDermid Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38848-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Photographer / Ute Klaphake / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mr David – for å ha minnet meg på hvor morsomt dette er, for å ha rusket opp i tankene mine og for å ha vist tillit.

Takk

Dette er min tjuefemte roman. Og fortsatt må jeg gå rundt og spørre ut folk for å få det hele til å fungere. Som vanlig er det noen som foretrekker å være anonyme. Deres vilje til å dele sin erfaring slutter aldri å gjøre inntrykk på meg, og jeg er takknemlig for innsikten i verdenene deres.

Carolyn Ryan var raus med sine kontakter, og dessuten skal hun og Paul ha takk for at de holdt ut med den koffeinfrie hundeluftingen min. Professor Sue Black og Dave Barclay bisto meg med sin kriminaltekniske innsikt, og doktor Gwen Adshead sa mer vettugt om abnorm psyke enn noen andre jeg i mitt liv har hørt.

Jeg skriver bare bøkene. Det krever en liten hærskare av oppofrende mennesker å få dem videre ut til leserne. Som alltid retter jeg en takk til alle ved Gregory & Co.; til støttegruppen min ved Little, Brown; til enestående Anne O’Brien og til Caroline Brown, som kunne fått togene til å gå presis hvis hun gikk inn for det.

Til slutt en takk til mine venner og til familien min; deres varme er i grunnen det eneste jeg trenger. Og en særlig takk til Kelly og Cameron, det beste selskapet en dame kan ha.

Nemesis er tam, men hun er av voldsomt format slik som gudene, og noen ganger, når hun ennå ikke har trukket sitt sverd, strekker hun ut den enorme venstrearmen og griper sitt offer.

Den mektige hånden er usynlig, men offeret vakler under det fryktelige grepet. george eliot: Scenes of Clerical Life

1

Unnslipningskunst var som tryllekunster. Hemmeligheten lå i villedning. Noen unnslipninger ble gjennomført ved å skape en illusjon gjennom grundig planlegging, mens andre var basert på ekte kraftprestasjoner, dristighet og smidighet, og atter andre var kombinasjoner av begge deler. Men uansett metode spilte villedningselementet alltid en viktig rolle. Og når det gjaldt villedning, sto han ikke tilbake for noen.

Aller best var villedningen som tilskuerne ikke engang skjønte foregikk. Skulle man få til det, måtte man få avledningen til å føye seg inn i det normales spektrum.

I enkelte settinger var dette vanskeligere enn i andre. Ta for eksempel et kontor hvor alt gikk som et velsmurt maskineri.

Der ville det være vanskelig å kamuflere en avledning, siden alt uvanlig ville skille seg ut og bli lagt merke til. Men i fengsel var det så mange uberegnelige variabler – ustabile personer, innviklede maktstrukturer, trivielle konflikter som kunne eksplodere hemningsløst på et blunk, og oppdemmet frustrasjon som aldri var langt fra å sprekke som en moden kvise. Nesten hva som helst kunne bryte løs når som helst, og hvem kunne vel avgjøre om det var en bevisst hendelse eller bare hundre små, lokale vanskeligheter som kokte over? Enkelte ble nervøse av disse variablenes blotte eksistens. Men ikke han. For ham bød enhver vekslende situasjon på nye muligheter, et nytt alternativ å studere inntil han til slutt fant den perfekte kombinasjonen av omstendigheter og skikkelser.

Han hadde vurdert å iscenesette det. Betale et par av gutta for å ryke i tottene på hverandre i nærheten. Men det hadde for mange ulemper. Én ting var at jo flere som visste om pla11

nene hans, desto større fare var det for å bli forrådt. En annen ting var at de fleste innenfor murene var der fordi de tidligere forsøkene deres på forstillelse hadde skåret seg totalt. Neppe de beste personene å satse på for en overbevisende forestilling.

Og ren dumhet kunne en aldri gardere seg mot, selvfølgelig.

Så iscenesettelse var uaktuelt.

Men det manglet aldri tråder å trekke i, det var det fine med fengselslivet. De som satt innenfor murene, var alltid urolige for hva som foregikk utenfor. De hadde kjærester, koner, barn og foreldre som kunne være utsatt for vold eller fristelse. Eller bare for trusselen om slike ting.

Derfor hadde han fulgt med og ventet, samlet data og vurdert dem, funnet ut hvor mulighetene bød på størst sjanse for å lykkes. Det hjalp at han ikke var prisgitt sine egne observasjoner. Støtteapparatet hans utenfor murene hadde skaffet etterretningen som tettet de fleste hullene i hans egen innsikt.

Det hadde i grunnen ikke tatt så lang tid å finne det perfekte trykkpunktet.

Og nå var han klar. I kveld skulle han slå til. I morgen kveld skulle han sove i en bred, bekvem seng med dunputer.

En perfekt avslutning på en perfekt kveld. En blodig biff med hvitløkmarinert sopp og röstipoteter, perfekt ledsaget av en flaske rødvin som nok bare var blitt enda bedre i løpet av de tolv årene han hadde vært borte. En tallerken sprø kjeks og Stilton for å fjerne den vonde smaken av det de kalte ost i fengselet. Så et langt, varmt bad, et glass konjakk og en kubansk Cohiba. Han skulle nyte hver minste del av sansespekteret.

En krass kakofoni av hevede stemmer trengte inn i fantasien hans, en rutinekrangel om fotball som braste frem og tilbake i korridoren. En vokter brølte at de skulle dempe seg, og levenet avtok litt. Fjern mumling fra en radio fylte oppholdene mellom ukvemsordene, og det slo ham at friheten fra andres spetakkel ville smake enda bedre enn biffen, drammen og sigaren.

Det der var det eneste folk aldri nevnte når de snakket om hvor forferdelig det måtte være å sitte i fengsel. De snakket om de ubekvemme forholdene, den manglende friheten, frykten for medfangene og tapet av personlig komfort. Men selv ikke 12

de mest fantasirike kommenterte marerittet det var å miste muligheten til stillhet.

I morgen skulle det marerittet være over. Han kunne være så stille eller så bråkete han bare lystet. Men da ville det være hans eget bråk.

For det meste hans eget, i alle fall. Det ville være andre lyder inne i bildet. Lyder han gledet seg til. Lyder han hadde drømt om når han trengte en ansporing for å holde det gående. Lyder han hadde drømt om enda lenger enn han hadde pønsket på fluktmetoden. Skrikene, gråten, de stammende bønnene om nåde som aldri ville bli gitt. Hevnens lydspor.

Jacko Vance, som hadde drept sytten tenåringsjenter og en politikvinne i tjeneste, han som i sin tid hadde vært kåret til den mest sexy mannen i britisk fjernsyn, gledet seg intenst.

2

Den storvokste mannen satte to breddfulle halvlitere med kobberfarget øl på bordet. «Piss,» sa han og senket sitt brede korpus på en krakk som forsvant av syne under lårene.

Doktor Tony Hill hevet øyenbrynene. «En advarsel? Eller er det sånt dere kaller humor i Worcester?»

Kriminaloverkonstabel Alvin Ambrose løftet glasset i en skål. «Ingen av delene. Bryggeriet ligger i en landsby som heter Wyre Piddle, og med et stedsnavn som betyr piss, synes de at de har rett til å kalle ølet det samme.»

Tony drakk lenge og vel av ølet, så betraktet han det ettertenksomt. «Greit nok,» sa han. «Det er slett ingen dårlig halvliter.»

Begge ga ølet et øyeblikks respektfull taushet, så tok Ambrose til orde. «Hun har terget sjefen min noe fenomenalt, din gode Carol Jordan.»

Selv etter alle disse årene strevde Tony Hill med å holde pokerfjes når Carol Jordan ble nevnt. Men det var et strev han så all grunn til å fortsette med. Han hadde aldri vært noen tilhenger av å utfordre skjebnen, det var én ting. Men viktigere var det at han aldri hadde klart å definere hva Carol betydde for ham, og han aktet ikke å gi andre sjansen til å trekke gale slutninger. «Hun er ikke min Carol Jordan,» sa han mildt. «Hun er ikke noens Carol Jordan, sant å si.»

«Du sa at hun skulle bo i huset ditt her nede hvis hun fikk jobben,» sa Ambrose, han la ikke skjul på bebreidelsen i tonen.

Det var noe Tony angret på at han hadde avslørt. Det hadde glippet ut av ham under en av de sene kveldssamtalene som hadde styrket dette usannsynlige vennskapet mellom to vakt14

somme menn med lite til felles. Tony stolte på Ambrose, men det betydde ikke at han ville slippe mannen inn i den labyrinten av motstridende forhold og komplikasjoner som var følelseslivet hans. «Hun leier allerede kjellerleiligheten min. Det er ikke så annerledes. Det er et stort hus.» Stemmen hans var nøytral, men fingrene var stive rundt glasset.

Ambrose ble stram i øyekrokene, men resten av ansiktet holdt seg uttrykksløst. Tony gikk ut fra at den instinktive politimannen i ham lurte på om det var verd å grave videre i dette. «Og hun er veldig tiltrekkende,» sa Ambrose til slutt.

«Det er hun.» Tony beveget glasset mot Ambrose i en liten medholdsmarkering. «Men hvorfor er kriminalinspektør Patterson så forbannet på henne?»

Ambrose trakk på den ene kraftige skulderen i en fakte som truet jakkesømmene. De brune øynene mistet vaktsomheten da han slappet av i et trygt tema. «Det vanlige. Hele karrieren har han tjenestegjort i West Mercia, og mest her i Worcester.

Da stillingen som kriminalsjef ble ledig, trodde han at han praktisk talt hadde beina på plass under skrivebordet. Men så kunngjorde din gode – så kunngjorde kriminalsjef Jordan at hun var interessert i en forflytning fra Bradfield.» Smilet hans var like forvridd som sitronskiven på kanten av et cocktailglass. «Og hvordan kunne vel West Mercia si nei til henne?»

Tony ristet på hodet. «Si det.»

«Med en sånn merittliste som hun hadde? Først Londonpolitiet, så noe mystisk med Europol, og så ledet hun sitt eget storsakavsnitt ved landets fjerde største politikammer og slo antiterrordustene i deres eget spill … det er bare en håndfull politifolk i hele landet med hennes erfaring som fortsatt vil være i skarp tjeneste i stedet for å sitte bak et skrivebord.

Straks de første ymtene kom over jungeltelegrafen, skjønte Patterson at løpet var kjørt.»

«Ikke nødvendigvis,» sa Tony. «Enkelte sjefer vil kanskje se Carol som en trussel. Kvinnen som vet for mye. De vil kanskje betrakte henne som reven i hønsehuset.»

Ambrose humret; det var som en dyp, underjordisk rumling.

«Ikke her. Her tror de at de er selve kremen. De ser på de elendige krekene i nabodistriktet West Midlands og er stolte som 15

haner. I deres øyne er kriminalsjef Jordan en premiedue som kommer tilbake til dueslaget hvor hun hører hjemme.»

«Riktig poetisk.» Tony tok en slurk av ølet og nøt den bitre humlesmaken. «Men det er ikke slik kriminalinspektør Patterson ser det?»

Ambrose bøttet ned det meste av halvliteren sin mens han tenkte ut svaret. Tony var vant til å vente. Det var en teknikk som fungerte like godt i jobbsammenheng som på fritiden.

Han måtte utvise stor tålmodighet når han holdt på med pasientene. Ville man være en kompetent klinisk psykolog, kunne man ikke vise for mye iver i jakten på svar.

«Det er vanskelig for ham,» sa Ambrose til slutt. «Det er vondt å vite at du er blitt forbigått fordi du er nest best. Derfor må han finne på noe som retter opp selvfølelsen hans.»

«Og hva har han kommet frem til?»

Ambrose senket hodet. Med den mørke huden ble han en eneste stor skyggeflekk i den dunkle belysningen på puben.

«Han slenger dritt om motivene hennes for å flytte. Sier for eksempel at hun ikke bryr seg en dritt om West Mercia. Hun følger bare etter deg nå som du har arvet det store huset og bestemt deg for å komme vekk fra Bradfield …»

Det var ikke hans sak å forsvare Carol Jordans disposisjoner, men å tie stille var heller ikke noe alternativ. Taushet ville styrke Pattersons bitre analyse. Det minste Tony kunne gjøre var å gi Ambrose et alternativ å legge frem i kantinen og ved avsnittet. «Kanskje. Men jeg er ikke grunnen til at hun reiser fra Bradfield. Det er kontorpolitikk, det har ikke noe med meg å gjøre. Hun har en ny sjef, og han syntes ikke teamet hennes ga god valuta for pengene. Hun hadde tre måneder på seg til å vise at han tok feil.» Tony ristet på hodet og smilte bedrøvet. «Vanskelig å tenke seg hva annet hun kunne gjort. Hun tok en seriemorder, oppklarte to drap fra tidligere år og rullet opp en menneskehandelsliga som hentet inn ungdommer til sexbransjen.»

«Det vil jeg kalle en solid oppklaringsprosent,» sa Ambrose.

«Ikke solid nok for James Blake. De tre månedene er omme, og han har kunngjort at han oppløser avsnittet hennes ved månedsskiftet og sprer etterforskerne i den generelle kriminal16

avdelingen. Hun hadde allerede kommet til at hun ikke vil la seg omplassere på den måten. Så hun visste at hun skulle bort fra Bradfield. Hun visste bare ikke hvor hun skulle. Det var da denne jobben i West Mercia ble utlyst, og dermed behøvde hun ikke engang skifte husvert.»

Ambrose sendte ham et lattermildt blikk og tømte glasset.

«Er du klar for en til?»

«Holder fortsatt på med denne,» sa Tony. «Men det er min runde,» innvendte han da Ambrose gikk til baren igjen. Han oppfattet blikket den unge servitrisen kastet mot dem; det var svake rynker i den myke pannen. Han gikk ut fra at de hadde sett ut som en underlig duo, han og Ambrose. Ambrose, svart og kraftig med barbert hode og fjes som en tungvektsbokser, løst slips og svart dress som strammet over grove muskler, ga et mektig inntrykk som nok svarte til de flestes forestilling om en skikkelig livvakt. Mens Tony ikke engang så ut til å kunne vokte seg selv, og slett ikke noen andre, regnet han med. Middels høy, spinkelt bygd, mer senete enn han fortjente å være, i og med at mosjonen hans hovedsakelig besto i å spille Rayman’s Raving Rabbids på Wii. Skinnjakke, hettegenser, svart dongeri. I årenes løp hadde han erfart at øynene var det eneste folk husket ved ham; de var slående, gnistrende blå, sjokkerende mot den bleke huden. Ambrose hadde også øyne man husket, men bare fordi de antydet en mildhet som ikke var å spore noe annet sted i væremåten hans. Det var noe de færreste la merke til, tenkte Tony. De var for opptatt av det overfladiske. Han lurte på om servitrisen hadde lagt merke til det.

Ambrose kom tilbake med en ny halvliter. «Du drikker ikke så mye i kveld?»

Tony ristet på hodet. «Jeg skal tilbake til Bradfield.»

Ambrose så på klokken. «Så sent? Klokken er over ti alt.»

«Jeg er klar over det. Men det er nesten ingen trafikk såpass sent på kvelden. Jeg kan være hjemme på under to timer.

Jeg har pasienter i morgen på Bradfield Moor. De siste timeavtalene før jeg overlater dem til noen som forhåpentligvis vil behandle dem som de skakkjørte vrakene de er. Å kjøre om kvelden er mye mindre stressende. Nattmusikk og veien for seg selv.»

17

Ambrose humret. «Høres ut som en countrylåt.»

«Av og til føler jeg at hele livet mitt er en countrylåt,» brummet Tony. «Og ikke av den muntre typen.» Mens han sa det, begynte telefonen hans å ringe. Han klappet seg hektisk på lommene til han greide å spore den opp i hoftelommen på buksen. Han gjenkjente ikke mobilnummeret i displayet, men lot tvilen komme innringeren til gode. Hvis personalet på Bradfield Moor hadde problemer med en av skrullingene hans, brukte de av og til sine egne telefoner til å ringe ham.

«Hallo?» sa han vaktsomt.

«Er det doktor Hill? Doktor Tony Hill?» Det var en damestemme, og den rørte ved noe i kanten av hukommelsen hans, men falt ikke riktig på plass.

«Hvem snakker jeg med?»

«Det er Penny Burgess, doktor Hill. Fra Evening Sentinel Times. Vi har snakket sammen tidligere.»

Penny Burgess. Han husket en kvinne i trenchcoat, med kragen brettet opp mot regnet, et hardkokt uttrykk i ansiktet og langt, mørkt hår som smøg seg løs fra der det skulle være. Han husket også hvordan hun på forskjellige måter hadde forvandlet ham i artiklene, fra allvitende vismann til idiotisk syndebukk. «Ikke fullt så mye som du prøver å gi leserne inntrykk av,» sa han.

«Gjør bare jobben min, doktor Hill.» Tonen hennes var atskillig varmere enn den tidligere befatningen deres tilsa. «En ny kvinne er blitt drept i Bradfield,» fortsatte hun. Hun var ikke stort bedre i utenomsnakk enn ham, tenkte Tony; han prøvde å unngå å tenke på hva utsagnet hennes innebar. Da han ikke svarte, kom hun med en tilføyelse: «En sexarbeider.

Som de to for en måned siden.»

«Det var leit å høre,» sa Tony, han valgte sine ord som skritt gjennom et minefelt.

«Grunnen til at jeg ringer deg … kilden min sier at dette drapet har samme signatur som de to foregående. Jeg lurte på hvordan du tolker det?»

«Jeg aner ikke hva du snakker om. For tiden har jeg ingen operativ tilknytning til Bradfields kriminalavdeling.»

Penny Burgess laget en lav lyd i halsen, nesten en klukk18

latter, men ikke helt. «Jeg er sikker på at dine kilder er like gode som mine,» sa hun. «Jeg kan ikke tenke meg at kriminalsjef Jordan holdes utenfor denne saken, og hvis hun kjenner til den, kjenner du til den.»

«Du har underlige forestillinger om verdenen min,» sa Tony bestemt. «Jeg aner ikke hva du snakker om.»

«Jeg snakker om en seriemorder, doktor Hill. Og når det gjelder seriemordere, er du rette mann.»

Brått brøt Tony samtalen og kjørte telefonen ned i lommen igjen. Han kikket opp og møtte Ambroses vurderende blikk.

«Bladsmører,» forklarte han. Han svelget en slurk øl. «Nei, forresten. Hun er bedre enn som så. Carols folk har gjort henne til skamme mange ganger, men hun opptrer bare som om det er en yrkesrisiko.»

«Like fullt …» sa Ambrose.

Tony nikket. «Sant. Du kan respektere dem uten å være villig til å gi dem noe.»

«Hva var hun ute etter?»

«Hun fisket. Vi har hatt to drap på gateprostituerte i Bradfield de siste ukene. Nå har det skjedd et tredje. Så vidt jeg var klar over, var det ingen grunn til å koble sammen de to første – helt forskjellige fremgangsmåter.» Han trakk på skuldrene.

«Nåja, det sier jeg, men offisielt vet jeg ikke noe. Sakene er ikke Carols, og selv om de hadde vært det, ville hun ikke fortalt noe.»

«Men journalisten din sier noe annet?»

«Hun sier det er en signaturforbindelse. Men det har fortsatt ingenting med meg å gjøre. Selv om de kommer til at de trenger en profil, blir det ikke meg de spør.»

«For noen tosker. Du er den beste som finnes.»

Tony drakk ut. «Det kan godt hende. Men etter James Blakes mening er det billigere å holde seg til kammerets egne krefter, og dessuten innebærer det at han beholder kontrollen.» Et skjevt smil. «Jeg forstår jo poenget hans. Hvis jeg hadde vært ham, ville jeg nok heller ikke gitt oppdraget til meg. Mer trøbbel enn det er verd.» Han skjøv seg klar av bordet og reiste seg. «Og med denne muntre observasjonen gir jeg meg motorveien i vold.»

19

«Ønsker du ikke på et vis at du var med på dette, at du var på åstedet?» Ambrose drakk ut sin andre halvliter, reiste seg og trakk seg bevisst litt unna, slik at han ikke skulle ruve over vennen.

Tony tenkte seg om. «Det skal ikke benektes at jeg er fascinert av folk som gjør slikt som dette. Jo mer sinnsforvirret de er, desto sterkere ønsker jeg å finne ut hvordan de fungerer.

Og hvordan jeg kan hjelpe dem å få mekanismen til å fungere litt bedre.» Han sukket. «Men jeg er lei av å skjele til driftsresultatet. I kveld drar jeg hjem og legger meg, Alvin, og det er ikke noe sted jeg heller vil være, kan du tro.»

3

Det tryggeste stedet en kunne skjule noe, var åpent og midt i synet. Folk ser bare det de venter å se. Dette var noe han hadde lært lenge før tilværelsen hans ble krympet av fengselsmurer.

Men han var oppvakt, og han var besluttsom, så han hadde ikke sluttet å lære bare fordi de fysiske omgivelsene hans var blitt begrenset.

Enkelte gikk i dvalemodus med det samme de havnet bak lås og slå. De ble forført av en mindre kaotisk tilværelse, beroliget av beregnelighet. Et av fengselslivets mindre kjente aspekter var den høye forekomsten av tvangsnevroser. Fengslene var fulle av folk som fant trøst i en ensformig atferd som aldri hadde falt dem inn utenfor murene. Helt fra første stund hadde Jacko Vance stålsatt seg mot å bli forført av rutine.

Ikke at han hadde hatt så mye rutine i begynnelsen. Det er ingenting innsatte liker bedre enn å være jævlige mot en kjendisfange. Da George Michael ble satt inn, holdt hele fløyen ham våken ved å brøle tonløse gjengivelser av de mest populære låtene hans, og de endret teksten i tråd med sin egen stemning utover natten. I Vances tilfelle hadde de begynt å plystre kjenningsmelodien fra TV-programmet hans så snart de ble stengt inne for natten, om og om igjen som et lydspor på repetisjon. Da de ble lei av Vances visitter, begynte de med monoton, fotballaktig sang om kona hans og den kvinnelige kjæresten hennes. Det hadde vært et ubehagelig møte med fengselslivet, men det hadde ikke gått ham på nervene. Om morgenen hadde han gått ut i korridoren like rolig og fattet som han hadde vært kvelden før.

Det var en grunn til at han var så fattet. Helt fra første stund 21

hadde han vært fast bestemt på at han skulle ut. Han skjønte at det ville ta flere år, og det hadde han tvunget seg til å godta.

Han hadde juridiske muligheter å utforske, men var ikke så sikker på om de ville føre frem. Derfor måtte han få Plan B på plass så fort som mulig for å ha noe å konsentrere seg om.

Noe å ta sikte på.

Fattetheten var første trinn på veien. Han måtte vise at han fortjente respekt uten å se ut som om han prøvde å tråkke noen på tærne, særlig siden alle visste at han hadde drept tenåringsjenter, noe som gjorde ham til en halvforskrudd pervo.

Ikke noe av dette hadde vært enkelt, og han hadde gjort et og annet feiltrinn underveis. Men utenfor murene hadde Vance fortsatt kontakter som tviholdt på sin overbevisning om at han var uskyldig. Og han hadde ingen skrupler med å utnytte de kontaktene maksimalt. Å holde alfahannene innenfor murene under kontroll var ofte et spørsmål om å smøre maskineriet utenfor murene. Og Vance hadde fortsatt nok av smurning der det telte. Å holde sin sti ren innenfor systemet var et annet viktig element i planen. Uansett hva han pønsket på, måtte han få det til å se ut som om han holdt seg til reglene. God oppførsel, det var det han ville la fengselspersonalet se. Finn deg i faenskapet og vær snill gutt, Jacko. Men det var et skuespill like mye som alt annet.

For flere år siden, da han fulgte TV-programmet ekskona hans var programleder for, hadde han sett et innslag hvor hun intervjuet direktøren for et fengsel hvor det hadde vært et voldsomt opprør; de innsatte hadde i praksis tatt kontroll over fengselet i tre dager. Direktøren hadde en livstrett væremåte, og Vance husket fortsatt mannens utseende på skjermen da han tenkte på det han hadde sagt: «Hvilke sikringer du enn oppretter, finner de en vei utenom dem.» Den gangen var Vance blitt mildt interessert, han lurte på om det var noe han og hans eget team kunne lage et TV-program av. Men nå forsto og utnyttet han det som virkelig lå i utsagnet.

I fengsel hadde man selvfølgelig ikke så mange muligheter når det gjaldt å finne veier utenom noe som helst. Man var prisgitt sin egen oppfinnsomhet. Dette ga Vance et forsprang 22

på de fleste av medfangene, som ikke hadde stort å rutte med i så måte. Men de egenskapene som hadde gjort ham til den mest populære programlederen på britisk TV, var perfekt egnet til fengselslivet. Han hadde utstråling, flott utseende, sjarm. Og siden han hadde vært idrettsutøver i verdenseliten før ulykken som i siste instans førte til fjernsynskarrieren hans, kunne han påberope seg å være et skikkelig mannfolk. Og så var det Georgskorset, som han hadde fått tildelt etter å ha risikert livet for å redde små barn etter en kjedekollisjon i tåke på motorveien. Eller kanskje det var ment som en trøst for at han hadde mistet armen i det mislykkede forsøket på å få en fastklemt lastebilsjåfør ut av det knuste førerhuset. Uansett trodde han ikke at det var noen annen fengselsfugl i landet som var blitt tildelt den høyeste utmerkelsen for sivile heltedåder. Alt dette telte positivt for ham.

Sentralt i planen hans hadde det ligget et ganske enkelt element – gjøre seg til venns med dem som hadde makt til å forandre verdenen hans. Anførerne som ledet de innsatte, vokterne som bestemte hvem som skulle få goder, psykologen som bestemte hvordan du skulle sone straffen. Og hele tiden var han på utkikk etter nøkkelspilleren han ville trenge for å få alt til å fungere.

Stein for stein hadde han bygd opp grunnlaget for flukten.

Barbermaskinen, for eksempel. Han hadde med overlegg forstuet håndleddet for å kunne hevde at det var umulig for en enarmet mann å barbere seg på noen annen måte. Og så var det den svært beleilige menneskerettighetsloven som hadde sikret ham tilgang til hypermoderne proteseteknologi. Pengene han hadde tjent før han ble dømt som seriemorder av tenåringsjenter, var ikke et utbytte av lovstridige handlinger. Følgelig kunne ikke myndighetene røre dem. Derfor var protesen hans den beste som kunne skaffes, med intuitiv kontroll og individuelle fingerbevegelser. Den syntetiske huden var så overbevisende at folk ikke trodde den var falsk hvis de ikke visste det.

Var man ikke på utkikk etter falsk hud, la man ikke merke til den. Blikk for detaljer, det var det som telte.

Det hadde vært et øyeblikk da han trodde at alt arbeidet hans var bortkastet. Men bortkastet på en positiv måte. Til de 23

flestes forbauselse hadde ankedomstolen til slutt omstøtt dommen mot ham. Men det satans politiet hadde trædd en annen drapssiktelse ned over hodet på ham før han rakk å slippe ut.

Og den hadde vært umulig å vri seg unna, akkurat som han hadde fryktet. Dermed måtte han tilbake til cellen og jobbe videre med planen.

Det hadde ikke vært lett å være tålmodig og holde seg til planen. År hadde sivet vekk uten at han hadde oppnådd stort. Men han hadde holdt ut påkjenninger før. Å komme til hektene etter ulykken som hadde fratatt ham drømmene om olympisk gull og kvinnen han elsket, det hadde gitt ham en viljestyrke som få kunne oppvise maken til. Mange års trening for å komme opp i spissen av idrettsgrenen hadde lært ham verdien av utholdenhet. I kveld skulle han få utbytte av alt det der. Om noen få timer ville alt sammen ha vært bryet verd.

Nå måtte han bare treffe de siste forberedelsene.

Og så skulle han gi visse personer en lærepenge de aldri ville glemme.

4

Det var vanskelig å se offeret tydelig på grunn av de hvitkledde kriminalteknikerne som jobbet på åstedet. Men det var bare en fordel, etter kriminaloverinspektør Pete Reekies oppfatning.

Ikke at han var pinglete; han hadde sett nok blod i årenes løp til å være noenlunde immun mot brekningspotensialet som lå i slikt. Han tålte hva som helst av ren vold. Men når han ble konfrontert med det perverse, gjorde han hva han kunne for å unngå slik øyekontakt med de døde som kunne etse de ødelagte og skjendede levningene deres inn i hukommelsen hans.

Kriminaloverinspektør Reekie likte ikke å gi syke sinn adgang til hodet.

Det var ille nok at han allerede hadde måttet høre kriminalinspektøren gjennomgå det hele i telefonen. Reekie hadde hatt en aldeles utmerket kveld foran den enorme flatskjermen sin, med en boks Stella i den ene hånden og en sigar i den andre, og sett Manchester United klamre seg til en ettmålsledelse mot stiligere motstandere i Europacupen, da mobiltelefonen ringte.

«Det er kriminalinspektør Spencer,» sa stemmen i den andre enden. «Unnskyld at jeg forstyrrer, men vi har en stygg sak her ute, og jeg tenkte du kanskje ville underrettes.»

Helt siden Reekie hadde overtatt Bradfield-krimmens Divisjon Nord, hadde han gjort det klart for sine underordnede at han ikke ville overrumples av en sak mediene valgte å lage et leserfrieri av. Dette var ulempen med jobben – å bli dratt vekk fra en viktig kamp et kvarter før sluttsignalet. «Kan det ikke vente til i morgen tidlig?» spurte Reekie, men han visste svaret allerede før spørsmålet var fullført.

«Jeg tror du bør ta en tur ut hit,» sa Spencer. «Det er et 25

nytt horedrap, med samme tatovering på håndleddet, ifølge legen.»

«Mener du at vi har med en seriemorder å gjøre?» Reekie gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin forundring. Helt siden Hannibal Lecter hadde absolutt alle etterforskere ivret etter å gi seg med i seriemorder-hylekoret.

«Vanskelig å si. Jeg har ikke sett de to første, men legen sier at det ser likedan ut. Det er bare at …»

«Kom med det, Spencer.» Med tungt hjerte hadde Reekie allerede satt ølboksen fra seg på bordet ved siden av stolen og stumpet sigaren.

«Fremgangsmåten … ja, den er ganske radikal i forhold til de to andre.»

Reekie sukket og gikk baklengs ut av stuen med halve oppmerksomheten på den trege midtspissen som tuslet mot en fullkommen luke. «Hva faen mener du med det, Spencer? ’Ganske radikal’?»

«Hun er korsfestet. Og stilt opp ned. Og strupeskåret. I den rekkefølgen, sier legen.» Spencers tone var kort og hard. Reekie visste ikke riktig om det var fordi Spencer var sjokkert selv, eller fordi han prøvde å få fart på sjefen. Uansett hadde det så absolutt virket på Reekie. Det sved i halsen; alkohol og magesyre forvandlet til et surt oppstøt.

Derfor hadde han visst allerede før han dro hjemmefra at han nødig ville se på dette liket. Nå sto Reekie med ryggen til det uhyggelige tablået og hørte på Spencer, som prøvde å få noe konkret ut av de beskjedne brokkene av informasjon de hadde foreløpig. Da Spencer begynte å slippe opp for damp, brøt Reekie inn. «Legen er sikker på at dette er det tredje av tre, sier du?»

«Så vidt vi vet. Det kan være flere enn som så, mener jeg.»

«Nettopp. Et jævla mareritt. For ikke å snakke om hva det kommer til å gjøre med budsjettet.» Reekie strammet seg opp.

«Ikke ta det ille opp, kriminalinspektør Spencer, men jeg tror dette er en sak for spesialistene.»

Han så hvordan forståelsen demret i Spencers øyne. Kriminalinspektøren hadde en mulighet til å unngå de endeløse timene med ubetalt overtid, det stadige mediepresset og den 26

psykiske belastningen på etterforskerne sine. Spencer var ingen unnasluntrer, men alle visste hvordan saker av denne typen frynset opp sjelen. Og det var ingen grunn til å la det skje, ikke så lenge det fantes folk med appetitt på slikt som dette. Og regler som sa at visse typer saker skulle formidles sidelengs i systemet.

Reekie nikket og gikk vekk fra de grelle lyskasterne og den dempede lyden av bevegelser som markerte åstedet. Han visste akkurat hvem han skulle kontakte.

5

Kriminalsjef Carol Jordan grep håndtaket til nederste skuff på venstre side av skrivebordet. Dette var prisen hun måtte betale for å ha valgt å reise fra Bradfield. I slutten av måneden ville det garvede ekspertteamet hennes bli oppløst, og da skulle hun dra. Innen den tid måtte alle skrivebordsskuffer, alle arkivskap og alle skap på kontoret hennes renskes. Hun hadde personlige ting hun ville ta med – bilder, kort, beskjeder fra kolleger, vitsetegninger som var revet ut av blader og aviser og hadde fått Carol og kollegene til å smile. Hun hadde yrkesstoff som måtte arkiveres et sted hos Bradfield-politiet. Hun hadde håndskrevne notater som ikke ga noen mening utenfor den etterforskningen de stammet fra. Og det ville bli mer enn nok å mate makulatoren med – alle de lappene og papirene som ingen andre ville få behov for å se noen gang. Det var derfor hun hadde holdt seg her for å begynne på opprydningen etter at resten av teamet hadde gått for dagen.

Men tungsinnet satte inn med det samme hun trakk ut skuffen. Den var stappfull; sakspapirer lå i sedimentære lag. Saker som hadde vært sjokkerende, uhyggelige, hjerteskjærende og uforståelige. Saker hun antakelig aldri mer ville få se maken til. Det var ikke noe hun burde gå løs på uten styrkedråper.

Carol dreide seg i stolen og strakte seg etter midtre skuff i arkivskapet, hvor hun kjente innholdet bedre. Hun forsynte seg med en av miniatyrflaskene med vodka som hun hadde samlet fra hotellminibarer, togbuffeer og tjenestereiser med fly.

Hun tok et krus, tømte kaffeslanten i papirkurven, tørket innsiden med et papirlommetørkle og skjenket i vodka. Det så ikke særlig mye ut. Hun tok en flaske til og tømte den i kru28

set. Fortsatt så det knapt ut som en drink. Hun helte det i seg og syntes at det knapt føltes som noen drink heller. Hun tømte to nye miniatyrflasker i kruset og satte det på skrivebordet.

«Noe å nippe til,» sa Carol høyt. Hun hadde ikke noe drikkeproblem. Uansett hva Tony Hill trodde, hadde hun kontroll over alkoholen. Det var ikke omvendt. Enkelte ganger tidligere hadde det vært nære på, men det hadde hun lagt bak seg. Å nyte at et par glass tok brodden av oppgaven, det utgjorde ikke noe problem. Det påvirket ikke kvaliteten i arbeidet hennes.

Det påvirket ikke hennes forhold til andre mennesker. «Hva slags forhold det nå er,» mumlet hun og dro en bunke mapper opp av skuffen.

Hun hadde jobbet seg gjennom såpass mye av bunken at det føltes som en unnsetning da telefonen ringte. Displayet viste en av politiets tjenestemobiler, men hun gjenkjente ikke akkurat det nummeret. «Kriminalsjef Jordan.» Hun grep kruset og oppdaget til sin forbauselse at det var tomt.

«Kriminaloverinspektør Reekie fra Divisjon Nord,» sa en brysk stemme.

Carol kjente ikke Reekie, men det måtte være viktig hvis noen så høyt oppe i systemet jobbet så sent om kvelden. «Hva kan jeg stå til tjeneste med?»

«Vi har en sak som jeg tror er akkurat noe for teamet ditt,» sa Reekie. «Tenkte det var best å koble dere inn så tidlig som mulig. Mens åstedet fortsatt er ferskt.»

«Det er slik vi helst vil ha det,» sa Carol. «Men avsnittet mitt er i ferd med å pakke sammen, forstår du.»

«Jeg hørte at du har sagt opp,» sa Reekie. «Men du er fortsatt i stilling, ikke sant? Tenkte du kanskje ville sette tennene i en siste spesiell en.»

Det var ikke akkurat slik hun ville ordlagt seg, men hun skjønte hva han mente. Alle ved krimmen visste forskjellen mellom forhold som vanlig husbråk eller oppgjør mellom forbrytere, som lå til grunn for de aller fleste drap, og mord som røpte et forskrudd sinn i aksjon. Det var forholdsvis få saker som i det hele tatt hadde noe element av mysterium. Så Carol så egentlig ikke noe rart i å bruke ordet «spesiell» om drap.

29

«Send meg stedsangivelse på SMS, så skal jeg komme så fort jeg kan.» Hun la de ugjennomgåtte mappene tilbake og sparket igjen skuffen.

Blikket hennes falt på det tomme kruset. Formelt sett var hun over grensen. Hun følte seg fullt skikket til å kjøre, en påstand hun hadde hørt fra masser av protesterende promillekjørere i forskjellige arrester gjennom hele karrieren. På den annen side ville hun helst ikke møte opp alene på et åsted.

Hvis de skulle ta en sak, var det tiltak som måtte iverksettes der og da, og det var ikke den beste anvendelsen av Carols tid eller kompetanse. Hun bladde mentalt gjennom gruppen sin.

Av de to overkonstablene hennes hadde Chris Devine hatt for mange sene kvelder i det siste; hun hadde klargjort en større sak for retten. Og Kevin Matthews var ute og feiret bryllupsdagen. Reekie hadde ikke virket så altfor bekymret, så denne saken var antakelig ikke verd å ødelegge en sjelden utekveld for. Da måtte det bli en av kriminalkonstablene hennes. Stacey Chen trivdes alltid bedre med maskiner enn med mennesker, og Carol syntes fortsatt at Sam Evans var mer opptatt av sin egen karriere enn av ofrene de skulle stille opp for, og dermed gjensto bare Paula McIntyre. Mens hun slo nummeret til Paula, innrømmet hun overfor seg selv at valget alltid ville falle på Paula.

Enkelte ting forandrer seg aldri, tenkte Paula. Kjøre til et drapsåsted med et økende brus av adrenalin. Hver gang følte hun ilingen i blodet.

«Lei for at jeg dro deg ut,» sa Carol.

Hun mente det egentlig ikke, tenkte Paula. Men Carol hadde alltid vært god til å passe på at teamet ikke følte seg tatt for gitt. Paula tok ikke blikket fra veien. Hun kjørte godt over fartsgrensen, men innenfor sine egne ferdigheter. Ingen politifolk ønsket å bli husket for å ha meid ned en uskyldig person i hastverket for å nå frem til en død. «Ingen fare, sjef,» sa hun.

«Elinor har bakvakt, så vi hadde bare en rolig hjemmekveld.

Et slag Scrabble og en takeawaymiddag.» Carol var ikke den eneste som ville gjøre alle til lags.

«Likevel …»

30

Paula smilte. «Jeg holdt på å tape uansett. Hva vet vi om denne saken?»

«Reekie ringte på åpen linje, så vi gikk ikke inn på detaljer.

Jeg vet bare at han mente dette var akkurat noe for oss.»

«Den tiden er det snart slutt på,» sa Paula, klar over bitterheten og sorgen i sin egen stemme.

«Det ville skjedd enten jeg hadde fortsatt her eller ikke.»

Paula rykket til. «Jeg klandret da ikke deg, sjef. Jeg vet hvem sin skyld det er.» Hun kastet et raskt blikk på Carol. «Jeg lurte på …»

«Klart jeg legger inn et godt ord for deg.»

«Faktisk håpet jeg på litt mer enn som så.» Paula trakk pusten dypt. I flere dager hadde hun prøvd å finne en passende anledning, men noe hadde alltid kommet i veien. Hvis hun ikke trakk nytte av å ha Carol for seg selv nå, var det ikke godt å vite når neste anledning ville by seg. «Hvis jeg skulle søke, ville det være en jobb for meg i West Mercia?»

Carol ble overrumplet. «Jeg vet ikke. Det har ikke falt meg inn at noen ville …» Hun vred seg i setet for bedre å kunne studere Paula. «Det blir ikke slik som her, vet du. Drapshyppigheten deres er forsvinnende liten i forhold til Bradfields. Det blir mye mer rutinemessig kriminalpolitiarbeid.»

Paula smilte underfundig. «Det kan jeg leve med. Jeg tror jeg har hatt mer enn nok befatning med djevelskap.»

«Ingen tvil om det,» medga Carol. «Hvis det er det du ønsker, skal jeg gjøre mitt beste for å få det til å gå i orden. Men jeg trodde du hadde slått rot her. Med Elinor?»

«Elinor er ikke noe problem. Ja, ikke slik du mener, i alle fall. Saken er at hun må klatre opp det neste trinnet i den medisinske karrieren. Hun har hørt at det er en bra stilling under oppseiling i Birmingham. Og Bradfield til Birmingham er ikke en strekning noe vettugt menneske ville finne på å pendle. Så …» Paula senket farten for et kryss og speidet i begge retninger før hun føk gjennom. «Hvis hun skulle satse på den jobben, må jeg tenke gjennom hvilke muligheter jeg har. Og hvis du skal til West Mercia, tenkte jeg at jeg like godt kunne utnytte forbindelsene mine.» Hun skottet på Carol og smilte.

31

«Jeg skal se hva jeg kan få til,» sa Carol. «Det er ingen jeg heller ville hatt på laget,» tilføyde hun og mente det.

«Jeg kom veldig godt overens med den overkonstabelen vi samarbeidet med i forbindelse med RigMarole-drapene,» fortsatte Paula for virkelig å understreke hva hun mente. «Alvin Ambrose. Skulle gjerne jobbet sammen med ham igjen.»

Carol stønnet. «Oppfattet, Paula. Du behøver ikke banke det inn. Og dessuten vil det kanskje ikke være opp til meg. Du vet hvordan det er for tiden, med nedskjæringer som går ut over politifolk i aktiv tjeneste.»

«Ja visst. Unnskyld, sjef.» Hun studerte GPS-skjermen med rynket panne og svingte under tvil til venstre inn på et lite industrifelt hvor prefabrikkerte lagerhaller med lav takvinkel lå på rad og rekke langs den buktende veien. Da de rundet den siste svingen, skjønte Paula at hun var på rett sted. En gruppe politi- og åstedsbiler sto samlet rundt den siste lagerbygningen på feltet, med blålysene avslått for ikke å vekke for mye oppmerksomhet. Men en kunne ikke ta feil av de blafrende girlanderne med sperrebånd som voktet bygningen. Paula stoppet der, slo av motoren og strammet seg opp. «Så var vi her.»

Det var i slike tilfeller Carol skjønte at uansett hvor god politikvinne hun var, ville det aldri være nok. Dette at man alltid kom etter at skaden var skjedd, det ble vanskeligere å leve med jo lenger hun holdt på i denne jobben. Hun skulle ønske hun hadde hatt Tony med, og ikke bare fordi han ville tolket åstedet annerledes enn hun gjorde. Han forsto ønsket hennes om å unngå episoder som denne, hendelser som rev opp folks tilværelse og ga dem gapende flenger i dagliglivets struktur.

Det var rettferdighet Carol lengtet etter, men nå for tiden syntes hun sjelden man oppnådde det.

Kriminaloverinspektør Reekie hadde ikke sagt stort, og det var hun glad for. Enkelte ting lot seg ikke favne i ord, og altfor mange politifolk prøvde å skjerme seg mot gru ved hjelp av småprat. Men ingenting kunne holde et syn som dette på armlengdes avstand.

Kvinnen var naken. Carol så mange tynne, overfladiske risp i huden hennes, og lurte på om drapsmannen hadde skåret av 32

henne klærne. Hun fikk be åstedsfotografen sørge for å få dem med på bildene, slik at de kunne gjøre sammenlikninger hvis klærne dukket opp.

Kvinnens kropp var festet til et kors med solide sekstomsspiker gjennom håndledd og ankler. Carol prøvde å la være å krympe seg ved tanken på hvilke lyder det måtte ha laget; hammerens banking mot spikerhoder, knasing i knokler, smerteskrik som gjallet mot stålveggene. Deretter var korset stilt opp mot veggen, men opp ned, slik at det blekede håret hang ned på hallens skitne betonggulv og etterveksten dannet en mørk linje mot pannen.

Men det var ikke korsfestelsen som hadde tatt livet av henne. Carol gikk ut fra at det brutale kuttet over strupen måtte regnes som en barmhjertighetshandling, men det var en form for barmhjertighet hun håpet hun aldri ville trenge. Snittet hadde vært dypt nok til å kutte de store blodkarene. Under pulstrykket hadde blodet sprutet imponerende langt; spruten var synlig på gulvet over hele området, unntatt på ett sted.

«Der sto han,» sa hun delvis til seg selv. «Han må ha blitt oversmurt.»

«Han må være jævlig sterk,» sa Paula. «Løfte et trekors med et lik på, det er en tung jobb. Jeg tror ikke jeg kunne greid det.»

En av skikkelsene i hvit kjeledress, han som holdt på nærmest liket, snudde seg mot dem nå. Stemmen hans var litt fordreid av masken, men Carol hørte tydelig hva han sa. Hun gjenkjente den kanadiske brytningen til Innenriksdepartementets patolog, Grisha Shatalov. «Bjelkene er bare fem ganger femten centimeter. Og hun veier ikke stort. Jeg vil kalle det en klassisk misbrukerfysikk, bortsett fra at det ikke er spor av sprøytestikk noe sted. Jeg er sikker på at du kunne løfte henne og slepe henne på plass uten altfor store vanskeligheter, kriminalkonstabel McIntyre.»

«Hvor lenge har hun vært død, Grisha?» spurte Carol.

«Dere stiller aldri spørsmål jeg kan svare på,» sa han med trett humor i stemmen. «Så vidt jeg foreløpig kan anslå, har hun vært død omkring tjuefire timer.»

«Bygningen har stått tom i omtrent fire måneder,» sa Ree33

kie. «Vekteren la ikke merke til at bakdøren var brutt opp.»

Forakten hans lå tykt utenpå.

«Hvordan fant vi henne, da?» spurte Carol.

«Det vanlige. En mann som luftet bikkja sent på kvelden.

Hunden strøk rett til bakdøren. Den må ha fått ferten av blodet.» Reekie rynket nesen. «Ikke så forbausende. Ifølge eieren kastet hunden seg mot døren, døren gikk opp, hunden forsvant inn og kom ikke tilbake da han ropte på den. Derfor gikk han inn med lommelykten tent. Straks han så hva som skjulte seg der, ringte han oss.» Han lo uten humor. «Han hadde heldigvis vett til å gripe bikkja før den ødela åstedet totalt.»

«Men doktor Shatalov mener hun ble drept i går kveld.

Hvorfor fant ikke hunden henne da?»

Reekie kikket seg over skulderen, hvor kriminalinspektøren hans sto parat. Han hadde holdt seg taus og stille inntil da, men han visste hva de ventet av ham. «De gikk ikke den samme runden i går kveld, sier eieren. Det skal vi selvfølgelig sjekke.»

«Stol aldri på den som finner liket,» sa Reekie.

Som om vi ikke visste det. Carol stirret på liket, registrerte hver detalj og lurte på hendelsesforløpet som hadde ført denne unge kvinnen hit. «Identifisert?» spurte hun.

«Ikke foreløpig,» sa Spencer. «Vi har litt problemer med gateprostitusjon utover mot flyplassen. Østeuropeere, for det meste. Hun er nok helst derfra.»

«Hvis han ikke hadde henne med ut fra sentrum,» sa Paula.

«Fra Temple Fields.»

«De to første var lokale,» sa Reekie.

«Vi får håpe Grisha kan få henne til å se såpass menneskelig ut at vi kan få identifisert henne ved hjelp av et bilde,» sa Carol. «Du sa ’de to første’, inspektør. Er du sikker på at dette er en serie?»

Reekie snudde seg mot liket igjen. «Vis henne det, doktor.»

Grisha pekte på noe som liknet en tatovering på innsiden av kvinnens håndledd. Det var delvis dekket av blod, men Carol kunne likevel tyde bokstavene: MIN. En melding som var fra34

støtende, syk og frekk. Men likevel hørte Carol en liten djevel hviske noe bakerst i bevisstheten: «Få mest mulig ut av dette.

Hvis du drar til West Mercia, får du aldri se et så interessant åsted som dette mer.»