Heltekongen Haakon
Carl Emil Vogt
Heltekongen Haakon Symbol i krig og fred
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Arbeidet med boken er finansiert av Eckbos Legat og Bergesenstiftelsen. Forfatteren har også mottatt støtte fra Det faglitterære fond. ISBN 978-82-02-72026-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Forsiden: Bettmann / Getty Images Baksiden: Ukjent fotograf / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Kong Haakon VIIs død. Skolebarn foran Slottet (september 1957). Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 10,6/14,1 pkt. Bembo og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Kongens nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 1: Kongen før 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ord om kongen i 1940: Angrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 2: Kongen under angrep: En helt blir til . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 3: Eksilkongen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 4: Kongeblomsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 5: Den seierrike kongen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ord om kongen 1940–1945: London-eksilet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 6: Hjemkomsten: Festårene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 7: Minnestedene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 8: Grunnfortellingen etableres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 9: Grunnfortellingen kritiseres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 10: Grunnfortellingen i nye versjoner . . . . . . . . . . . . . . . . Ord om kongen 1945–2021: Etterkrigsminnene . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 11: Fra kongedyrkelse til monarkidiskusjon – og tilbake? . Etterord og takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 15 38 53 79 118 141 173 187 210 239 261 283 312 327 361 363 378
Kongens nei
En regntung kveld i Slottsparken 21. september 2016 trosset store folkemengder regnværet og strømmet mot Slottet i Oslo. Det var utendørs førpremiere på spillefilmen Kongens nei. Ikke bare var det nøyaktig 59 år siden kong Haakon 7. døde; visningen markerte også den offisielle avslutningen på jubileumsåret for kong Harald og dronning Sonjas 25 år på tronen. Kongeparet hadde selv invitert til folkefest. Slottet hadde lagt arrangementet ut på sin Facebook-konto, og nærmere 20 000 hadde trykket for at de skulle delta.1 Kong Harald har selv kommentert begivenheten: «Det var jo ti tusen mennesker til stede», sa han til biografen Harald Stanghelle: «For mange tror jeg det ble en spesiell opplevelse å se Kongens nei da den ble vist i Slottsparken.»2 Aldri før har hoffet invitert til utekino. Besøkstallet på en førpremiere var uten sidestykke. Opprinnelig hadde planen vært å projisere filmen på selve slottsveggen. Men på grunn av den overveldende oppslutningen ble visningen flyttet inn i parken og et stort lerret satt opp. En våt publikummer i hvit regnkappe uttalte til Aftenposten: «Dette er en historisk begivenhet, det skjer bare en eneste gang, så da er det klart at vi måtte være her.»3 Hun forsikret at været ikke plaget henne. En annen tilskuer erklærte: «Dette er en festdag, vi feirer friheten.» Han la til at han 7
heltekongen haakon
var spent på å se filmen om disse dramatiske aprildagene i 1940. Et norsk flagg stakk opp av ryggsekken hans. Kongeparet ankom og satte seg på en av benkene fremst mot lerretet. Kronprinsparet var der. Prinsesse Astrid var der. Prinsesse Märtha Louise hadde sin første offentlige opptreden etter bruddet med Ari Behn. En gruppe krigsveteraner med familier fant sine plasser. Selv været spilte på lag med kongefamilien – rett før kronprins Haakon skulle tale, ga regnet seg: «Kjære alle sammen», åpnet han. «På vegne av kongen og dronningen vil jeg ønske alle hjertelig velkommen! Dette har vi gledet oss veldig til. Og det er fint å se at så mange har kommet hit til Slottsparken i kveld. Dette året har vi markert kongeparets 25-årsjubileum. Det har skjedd mye gjennom hele året – både her i Slottsparken og rundt i landet. Som en avslutning på jubileumsfeiringen hadde vi lyst til å invitere til et stort, åpent arrangement. Derfor altså utekino i Slottsparken.» Kronprinsen var like spent som alle andre på filmen, sa han. Kongens nei inneholdt scener spilt inn både på Skaugum og Slottet: «En av de spesielle opplevelsene var plutselig å møte en ung versjon av bestefaren min i full uniform her i hovedporten på Slottet – i Anders Baasmo Christiansens skikkelse. Da kom historien tett på», sa kronprinsen.4 Filmen handlet om hvordan hans egen oldefar 10. april 1940 – i et møte under fire øyne – sto overfor et krav fra den tyske forhandleren Curt Bräuer: «Budskapet hans var at dersom Norge skulle unngå videre kamphandlinger og tap av norske liv, måtte kongen godkjenne Vidkun Quisling som Norges statsminister – og gi ham kontor her på Slottet.» Filmen handlet ikke bare om et dramatisk kapittel i vårt lands historie, mente kronprinsen, «men også om ensomheten og alvoret i det å stå overfor vanskelige valg». Kongen var ikke alene om dette. Men et særlig ansvar hvilte på de øverste lederne: «For deres valg og holdninger i denne tiden fikk enorme konsekvenser for land og folk», sa kronprinsen. Den kongelige førpremieren ble bredt dekket i medier over hele landet. Lokalt hadde man egne vinklinger. Fredriksstad Blad var opptatt av at lerretet som ble brukt til å vise filmen, var Fredrikstads gamle fra sal 2. På den andre siden av Oslofjorden fremhevet Tønsbergs Blad at åtteåringen som spilte prinsesse Astrid, kom fra Nøtterøy.5 8
kongens nei
Filmen ble raskt en publikumsvinner.6 Bare i løpet av den første visningshelgen hadde 113 000 sett den, og før nyttår over 700 000.7 Den ble årets mest sette film.
En nasjonal grunnfortelling Utekinoen hadde gitt folk en anledning til å samle seg om et minne om annen verdenskrig: Ikke minst om kong Haakon som symbol for motstandskampen mot den tyske okkupasjonen av Norge. Krigsveteranenes tilstedeværelse understreket alvoret i historieformidlingen. Forestillingene om kongens klare nei til de tyske inntrengerne er en viktig kjerne i en nasjonal fortelling om annen verdenskrig. «Kongens nei» fremstilles ofte som en slags første motstandshandling som pekte mot avslutningen på krigen: «Gutta på skauen» overtok ledelsen av landet fra okkupanten, og kong Haakon kunne vende hjem igjen i triumf 7. juni 1945.8 Filmen Kongens nei kombinerte to temaer som synes evig populære: De kongelige og «Krigen». At Tor Bomann-Larsens store verk om kong Haakon består av hele åtte bind, antyder også i seg selv at kongen faktisk er usedvanlig viktig. Krigsbindene har solgt best. Allerede i okkupasjonstiden ble kongen det viktigste samlende symbolet i kampen mot den tyske okkupanten og ikke minst Nasjonal Samling. Fra sitt eksil i London fortsatte statsoverhodet kampen. Over BBC radio talte han manende ord på sitt karakteristiske dansk-norsk til sine «kære landsmenn». Snart ble H7 malt på vegger, strikket som vottemønster, skåret ut som potetstempel og tisset i snøen. Skolebarn sang Kongesangen i det skjulte. «Leve kongen! Ned med Quisling!» ble slagordet. Det var tydelig for alle hvem som var helt, og hvem som var skurk. Å klistre opp en hjemmelaget H7-plakat i skjul på skolen kan virke harmløst for oss i dag. Den gang var det en del av en bred holdningskamp mot okkupasjonsmakten og quislingene i hele samfunnet: i idretten, i skolen, i kirkene, i teatrene, på kinoene, på arbeidsplassene og i gatene. Overalt. Kampen tok mange former. Den ble ført ved hjelp av symboler, paroler, protestskriv, sosial utfrysning, streik, boikott og andre typer sivil ulydighet. Slike handlinger kunne også få konsekvenser. 25. september 9
heltekongen haakon
1940 erklærte Reichskommissar Josef Terboven kongen for avsatt og forbød alle andre politiske partier enn Quislings Nasjonal Samling. Han forbød samtidig all propaganda for kongehuset. Forbudet ble fulgt opp av landets nye makthavere: 13-åringen Janicke Didrichsen fra Fagerborg i Oslo ble våren 1941 kalt inn til det nazifiserte Statspolitiet for å ha vist seg i Bogstadveien med en femøring festet på ytterklærne: Den var pakket inn i en melkekapsel av tinnfolie og nøye bearbeidet, slik at kongemonogrammet ble blankt og fint.9 Til tross for at hun ble ført inn i «centralregister over politiske forbrytere», slapp hun med en advarsel. Da var det annerledes med Asbjørn Thirud, en voksen mann på 35. Han ble i november 1941 dømt i den NS-opprettede politiske Folkedomstolen for å ha ropt «Leve kongen» utenfor Martins kro.10 Straffen var en bot på 300 kroner – en tiendedels årslønn i de dager – subsidiært 60 dagers fengsel. Dommen var enstemmig. Og enda verre: På kongens 70årsdag i 1942 ble mange hundre demonstranter arrestert over hele landet. Enkelte av dem ble brutalt banket opp og mishandlet. Noen satt fengslet opptil et halvt år.
Kongens nei og monarkiet Den enestående sterke posisjonen kong Haakon hadde i befolkningen under okkupasjonen og i tiden etter, har hatt betydning for kongehusets stilling i Norge langt inn i etterkrigsårene. Mange nordmenn er republikanere i teorien, men er i praksis fornøyd med den sittende monarken – en samlende skikkelse som står over og utenfor politikken. Kritikk av kong Haakon har vært så godt som ikke-eksisterende etter annen verdenskrig. Alle andre aktører ble utsatt for grundige vurderinger av Stortingets undersøkelseskommisjon – både militære og sivile myndigheter, men ikke kongehuset. Kongen er jo også formelt unntatt for slik kritikk. Det er regjeringen som er ansvarlig. Selv Norges Kommunistiske Parti (NKP) hyllet kongen i 1945. Direkte angrep på monarkiet som statsform kom knapt til syne før i 1960-årene, og da nettopp i politisk radikale og sosialistiske kretser. Men selv ikke der gikk man løs på den avdøde kong Haakon. Kongens rolle som samlende motstandsfigur under okkupa10
kongens nei
sjonen, og antikongepropagandaen NS hadde produsert, kan ha gjort slikt til tabu. I de etablerte, folkelige fortellingene om annen verdenskrig i Norge synes kong Haakons betydning faktisk å vokse jo lengre tid som går. Andre aktører blekner og forsvinner i mørket, mens kongens stjerne skinner stadig sterkere. Kanskje er det monarkiets eventyrglans som virker så sterkt. Uten at de kongelige nødvendigvis er usedvanlige individer, tillegges de ofte usedvanlige kvaliteter. Fortellingen om kong Haakons klippefaste motstand fyller en viktig funksjon i det å legitimere at Norge skal være et monarki. Den inngår i en historie om den gode, kloke, demokratiske og ydmyke monarken: Som prins Carl av Danmark krevde han folkeavstemning om statsformen før han kunne takke ja til tronen i Norge, heter det. Slik ble han en folkevalgt konge og fikk navnet Haakon. Han fulgte dette opp, sies det, ved på eget initiativ å innsette en arbeiderpartiregjering i 1928 – mot de borgerliges vilje. Haakon 7. er monarken som uttalte: «Jeg er også kommunistenes konge», fortelles det. På toppen av dette sa han i 1940 nei til tyskerne. Slik ble han folkekongen. Men det finnes en alternativ fortelling om kongen og krigen. I denne versjonen så Haakon 7. tidlig faresignalene og den tyske aggresjonen. Han advarte i 1930-årene arbeiderpartipolitikerne i regjeringen som hadde bygget ned landets forsvar, sies det. Han strammet opp regjeringsmedlemmene da de sviktet i aprildagene 1940 under overveldende press fra de tyske angriperne. Også i denne versjonen sa kongen nei til tyskerne. Først da fulgte regjeringen kongen og sa nei. Mens den første fortellingen om kong Haakon i bunn og grunn er sosialistisk, er den andre versjonen mer konservativ. De politisk sett helt forskjellige versjonene understreker begge et viktig poeng: Monarkiet har vært støttet både bredere og dypere i samfunnet enn noe politisk parti eller landslag i idrett.11 Kanskje er kirken det eneste som kan måle seg med monarkiet som institusjon i Norge. Men siden annen verdenskrig har kirken mistet mye av sin oppslutning. Monarkiet har derimot klart å følge med i tiden. Muligens er kongedømmet den institusjonen som i dag kommer nærmest å besitte en mystisk karisma, det vil si en form 11
heltekongen haakon
for tiltrekningskraft og utstråling – eller for teologene: en nådegave gitt av gud til en enkeltperson. Kongen er ordinær i uttrykk, men ekstraordinær av betydning.12 I dyrkelsen av kongefiguren Haakon 7., i alle anekdotene og fortellingene, ligger også en urgammel norsk tradisjon for kongehengivenhet. Nordmenn har alltid vært glad i og stilt seg lite kritisk til kongene sine. Kongeideologien som ble bygget opp i eneveldets Danmark-Norge på 1700-tallet, kan ha satt sine spor. Også danskene er tett knyttet til sine kongelige. Historiske konger fra vikingtid og også Christian 4. fra dansketiden har hatt en spesiell betydning for mange nordmenn. Karl Johan ble dyrket som konge i Norge kort etter at han hadde ført krig mot landet. Til og med den reaksjonære kong Oscar 2., forsvareren av den ekstremt upopulære unionen med Sverige, ble varmt hyllet av nordmennene i samtiden. Fascinasjonen for «de kongelige» synes ikke å avta, heller ikke internasjonalt, der interessen ikke minst rettes mot det britiske kongehuset. De kongeliges private liv, deres tragedie eller suksess, får enorm oppmerksomhet. De er superkjendiser. I Norge antyder det voldsomme engasjementet for Ari Behns begravelse i 2020 at en berøring med kongefamilien løfter deg opp til en helt spesiell posisjon. Øverst på bestselgerlistene for sakprosabøker i 2020 tronet Harald Stanghelles bok om kong Harald 5. Stanghelle erklærer seg som republikaner, men varm beundrer av kongen på samme tid.13 Dette er sannsynligvis det aller sterkeste forsvaret for monarkiet i Norge i dag, republikanerens og fornuftsmenneskets understrekning av at et konstitusjonelt monarki er det beste alternativet, til tross for at kongedømmet som institusjon er håpløst utdatert og irrasjonelt. Kongedømmet er absurditet og magi i en rasjonell tid. Allerede den britiske skribenten Walter Bagehots berømte forsvar for kongedømmet i Victoriatiden analyserte monarkiet som et bedrag: Det var et teater for å holde massene nede, men en nødvendig stabiliserende faktor.14 Film- og TV-fremstillingene av den norske kongefamilien de siste årene er på mange måter beundrende i tilnærmingen. Både TV-serien Atlantic Crossing, som gikk på NRK høsten 2020, og filmen Kongens nei tar fatt i kongefamiliens rolle under annen verdenskrig. Diskusjon om fakta og fik12
kongens nei
sjon skal vi la ligge, poenget her er at i begge eksemplene portretteres de kongelige nokså ukritisk. Kong Haakon er i Kongens nei en enestående helteskikkelse. Kronprinsesse Märtha får i Atlantic Crossing en voldsom politisk tyngde. La oss sammenligne med britiske The Crown. Den omhandler den engelske kongefamilien i dronning Elizabeth 2.s regjeringstid. Knapt ett familiemedlem virker spesielt sympatisk. Alle utsettes for skarpe vurderinger. Kanskje fremstår den norske kongeideologien like ukritisk i 2021 som den gjorde i dansketiden?
Symbolet H7 Denne boken undersøker ikke først og fremst rollen kong Haakon spilte under annen verdenskrig. Det har mange gjort før. Boken vil heller spørre om hvordan og i hvilken grad kong Haakon og symbolet H7 ble bygget opp og brukt i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling. Særlig skal den studere forestillingene om kongens betydning – de oppsto allerede i okkupasjonstiden – og hvordan de har utviklet seg i etterkrigstidens levende minnekultur og frem til i dag. Boken belyser ikke først og fremst politisk historie, snarere mentalitetshistorien. Den er særlig opptatt av kollektive forestillinger og tradisjoner. Boken spør ikke hvordan kongens rolle egentlig var, men undersøker snarere oppfatningene, opplevelsene og fremstillingene av kongens rolle. Disse kan befinne seg svært langt fra de politiske og faktiske realiteter – eller ganske tett på. Fortellingene om kongen kan være ren konstruksjon. Men de kan også skyldes dypereliggende forestillinger i menneskers tanker og følelser. Politikere og skribenter, kunstnere og eksperter har så, bevisst eller ubevisst, tilpasset sine versjoner av kongen til forestillingene. I denne boken brukes knapt begrepet myte. Så fort begrepet myte kommer opp, tenker mange at den står i motsetning til eller skygger for realitetene, at virkeligheten bak mytene derfor må avdekkes. Det er ikke et mål med denne boken å plukke myten om kong Haakons motstand fra hverandre. Ordet myte bringer også tankene over på mytologi, heltesagn, gudeverdener og det overnaturlige. Fortellinger og oppfatninger er mer nøytrale og håndfaste uttrykk. Og det kan være realitet i slikt, det kan være 13
heltekongen haakon
kraft og makt i symboler. Ikke minst i en motstandskamp under en okkupasjon. I urolige tider trengs sterke symboler og varige institusjoner: Kongen og kongehuset er en sterk institusjon med betydelig symbolsk makt. Men den er avhengig av å bli forvaltet klokt og utviklet i tråd med rådende normer og verdier. Under okkupasjonen sto kongen støtt, både som symbol og institusjon. Dette er altså ikke egentlig en bok om aktøren eller mennesket Haakon 7. Enda mindre handler den om prins Carl. Det er en bok om symbolet H7.
Kapittel 1
Kongen før 1940
Monarkiet i Norge Da Tyskland angrep 9. april 1940, hadde ikke kongeriket Norge vært i krig på 126 år. Hitlers plutselige og dristige overfall kom overraskende på så godt som alle – sivile som militære – både i og utenfor Norge. I moderne tid hadde aldri noe norsk statsoverhode stått i en tilsvarende dramatisk situasjon. Haakon 7.s posisjon som konge var derimot ikke ny og uprøvd. Selv hadde han vært monark i 35 år. Men «kongerekka» før ham strekker seg langt bakover i tid og fortaper seg til slutt i mytisk mørke – i Olav den hellige, Harald Hårfagre og Ynglingeætten. På et vis var Haakon 7. bare det siste leddet i en lang og ubrutt kjede av konger; den nyeste representanten for et urgammelt system. Med angrepet fikk plutselig posisjonen som konge fornyet betydning, og tilsynelatende arkaiske forestillinger ble aktivert: Haakon satt «på Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte».1 For monarkiet har lange tradisjoner i Norge. Helt siden middelalderen har den øverste lederen for det vi har forstått som Norge vært en konge, eller i ett enkelttilfelle en dronning – Margrethe 1. Det norske kongedømmet mistet imidlertid gradvis sin selvstendighet. Fra Kalmarunionen ble inngått rett før år 1400 og frem til 1814, var kongens residens i København. For nordmenn var kongen en fjern figur i danske15
heltekongen haakon
tiden. Han var sjelden på norgesbesøk. Det samme gjaldt etter inngåelsen av en ny union med Sverige i 1814. Da bodde kongen stort sett i Stockholm. De svensk-norske kongene reiste riktignok noe mer jevnlig i Norge og oppholdt seg i perioder i landet. De lærte etter hvert om norske forhold og behersket norsk språk. Likevel var kongen først og fremst svensk. Dette varte helt frem til 1905, da bruddet med Sverige kom. Da pekte den norske regjeringen ut den danske prins Carl som norsk konge. En folkeavstemning bekreftet så, med 79 mot 21 prosent, at prinsen skulle få tilbudet om den norske tronen. Prins Carl takket ja. Regjeringen foreslo det gamle norske kongsnavnet Haakon, og regnet ham som nummer syv i rekken: Haakon 7.2 Slik knyttet de ham til det gamle norske kongedømmet – til tiden før landet hadde mistet sin selvstendighet. Tidens sterke nasjonalistiske strømninger bygget opp under mytene om gammel norsk storhet. Men selv om kongedømmet i 1905 spilte på gammel symbolikk, var det også bygget på moderne sedvane innen statsskikk og politikk, slik den gradvis ble utviklet etter 1814. Norge hadde da vært en selvstendig stat på alle vesentlige områder, med kun kongen og utenrikspolitikken felles med Sverige. En statsadministrasjon og statsinstitusjoner ble bygget opp. Stortinget finansierte også en standsmessig kongebolig, Slottet, i Kristiania (Oslo). Alt lå altså til rette for et brudd med Sverige og konstruksjonen av et nytt norsk kongehus – forankret i historie og tradisjon. En regent (konge eller dronning) har tradisjonelt sett hatt konkret politisk makt, men også rent symbolsk og mytologisk makt. Med Grunnloven i 1814 ble den politiske kongemakten i Norge redusert. Kongen måtte dele makten etter maktfordelingsprinsippet. På slutten av 1800-tallet ble en parlamentarisk praksis innført – det vil si at regjeringen utgår fra Stortinget (den velges ikke lenger av kongen), og Stortinget (ikke kongen) bestemmer når regjeringen faller. Med dette var kongen politisk vingestekket. Han var maktesløs og betydningsløs – politisk sett. Kongens funksjon ble heretter først og fremst symbolsk.
16
kongen før 1940
Symbolsk makt Den symbolske makten, dypt befestet i tradisjon og følelser, har stor betydning.3 Under annen verdenskrig tyder mye på at kong Haakons symbolske posisjon fikk avgjørende betydning for mange nordmenn i et okkupert Norge. Kongens autoritet ble betydelig. I det minste er det blitt fremstilt slik. En monark har også visse verdighetstegn, attributter, knyttet til seg. De viser eller symboliserer at han eller hun er hersker. Riksregaliene er slike gjenstander. De ble vist frem ved kroningen av Haakon og Maud i 1906. Riksregaliene var overtatt fra forgjengerne: kongekronen (symbol for kongemakten), rikssverdet (symbol for krigsmakt og rettferdighet), rikseplet (symbol på jordkloden og kongens makt), septeret (symbol på den verdslige makt).4 Kroningsfotografiene og maleriene viser Haakon og Maud ikledd kongers og dronningers tradisjonelle kapper i hermelin (røyskattskinn) og med alle regaliene. Disse verdighetstegnene hadde kun kongeparet rett til å bære. Det må ha vært viktig å vise dem frem som tradisjonelle kongelige. Valget av en dansk prins til Norges konge peker også på tradisjon. Prins Carl var jo etterkommer etter de gamle danske enevoldskongene som hadde sittet på Norges trone. Navnevalget Haakon (og Olav) knyttet derimot an til det enda eldre norske middelalderkongedømmet. Ledende samfunnsaktører på 1800-tallet hadde drevet intens nasjonsbygging. De ønsket ikke bare å bli kvitt arven fra svensketiden, men enda viktigere å kaste over bord den danske kulturelle dominansen, «den uægte lodning», eller som Henrik Wergeland formulerte det: «Vort Norge og Fortidens Norge synes som to afbrudte Halvringe, der passe paa det nøieste sammen.» Tiden imellom måtte brytes vekk «for at hele de ægte Led».5 Kong Haakon måtte bli norsk. I statsminister Christian Michelsens ord til kongen i 1905 lød det slik: han skulle vokse sammen med sitt folk «med dets nationale liv i fortid og nutid».6 Når det sies at kongen var fratatt nesten all politisk betydning, er det viktig å være klar over at dette også åpner muligheter: Ved å være hevet over ikke bare folket, men også politikken, inntar monarken en suveren posi17
heltekongen haakon
sjon som fritar vedkommende for mye kritikk. Kongen «regjerer» dessuten på livstid, mens regjeringer og statsråder kommer og går. Slik står kongen for kontinuitet og varighet. Kongen kunne dessuten hente legitimitet fra mytiske forestillinger og symboler som det fantes rikelig av fra før. Enkelte gikk ut på at kongedømmet var ekstraordinært, eventyrlig, høyt hevet over folk flest. Men det fantes også paternalistiske forestillinger om et spesielt bånd mellom kongen og hans undersåtter – han var som en fjern og god far som beskyttet mot urett. Norske bønder hadde for eksempel tradisjonelt forsøkt å henvende seg til kongen i København gjennom klageskrifter, de såkalte supplikkene. Tidlig på 1800-tallet la kong Karl Johan også vekt på å gjøre seg populær i bondekretser. I virkelig gamle, tradisjonelle forestillinger hadde kongen selv overnaturlige evner. De egyptiske faraoene var rett og slett gud. Den første romerske keiseren, Octavian, tok tittelen Augustus («den opphøyde»), guddommeliggjorde sin adoptivfar Julius Cæsar og erklærte seg også selv som gud. Selvbiografien fikk han hugget inn i to bronsesøyler foran sitt mausoleum, i bokform har den fått norsk tittel «Den guddommelige Augustus’ bragder».7 Japans keiser var guddommelig helt til krigsnederlaget i 1945. I europeisk middelalder ble for eksempel de franske og engelske kongene sagt å kunne utføre mirakler og kurere sykdom.8 Slike forestillinger fantes helt opp på 1600-tallet og ble bekreftet av troverdige øyenvitner: De hadde sett kongen helbrede. I Norge er et slående eksempel helgenkongen St. Olav – Norges Evige Konge, Hellig Olav.9 Etter døden, ble det sagt, besatt han helende kraft. Det stadfestet til og med hans banemann, Tore Hund. Allerede da Olavs menn hadde vasket liket hans, fikk en blind mann vann med blod fra den døde kongen på sine hender; han tok seg til øynene og fikk synet tilbake, forteller Passio Olavi, St. Olavs lidelseshistorie fra 1100-tallet.10 Men også de gamle førkristne konge- og høvdingdømmene fra tiden før Olav hadde hentet noe av sin kraft fra overnaturlige og guddommelige kilder. Ynglingeætten, Harald Hårfagres forfedre, springer ut av en mytisk og guddommelig fortid. Deres forfar skal ha vært guden Frøy, som også ble kalt Yngve. Dette er tydelig i det førkristne Ynglingatal, et kvad 18
kongen før 1940
fra 900-tallet, og i Snorres kongesagaer, Heimskringla, skrevet på 1200-tallet. Mens den førkristne vikingkongen nok hadde hatt iboende magisk og guddommelig kraft, måtte St. Olav nøye seg med å hente sin helgenkraft fra den kristne guden. Senere ble Snorres kongesagaer løftet frem. Alt på 1700-tallet ble Heimskringla gitt ut på nytt, men det er mest kjent hvordan nasjonsbyggerne på slutten av 1800-tallet brukte sagaene.11 Erik Werenskiold portretterte da eksempelvis kong Olav Tryggvason med nasjonalhelten Fridtjof Nansens trekk. Denne vikingkongen var selve idealhelten, idrettsmann, kriger og erobrer. Også i Asbjørnsen og Moes innsamlede folkeeventyr var kongen en viktig figur. Tegnerne var delvis de samme som hadde illustrert Snorres kongesagaer, nemlig kunstnere som Erik Werenskiold, Christian Krohg og Theodor Kittelsen. Kongen fremsto der hovedsakelig som en mektig storbonde. Likevel var han ikke helt uoppnåelig. Askeladden kunne erobre kongsdatteren og det halve riket. Utover på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var dyrkingen av det norrøne og fortidens norske storhet påtagelig. Slik ønsket nasjonsbyggerne å gjenskape et norsk kongedømme tuftet på forestillingene man hadde om gammel storhet; men de ønsket også å skape noe nytt: et moderne demokratisk kongedømme, slik diplomaten og politikeren Sigurd Ibsen, sønn av den berømte dikteren, foreslo alt i artikkelen «Monarkiet» fra 1895. Ideene videreutviklet Ibsen i «Nationalt Kongedømme» fra 1898. Her skisserte Ibsen et selvstendig Norge under egen konge.12 Monarken Haakon 7. kunne i langt mindre grad enn sine fjerne forgjengere trekke på guddommelige makter: De førkristne kongene hentet sin legitimitet fra de norrøne gudene, og middelalderkongene fra den bibelske gud. Etter reformasjonen ble kongen også overhode for kirken. Dette har vart ved helt opp mot våre dager: Kong Harald 5. var formelt sett overhode for den norske kirken frem til året 2012. Haakon 7. var altså langt fra noen enevoldskonge, ingen «konge av guds nåde». Likevel var forestillingene om den moderne kongen også bygget på mystiske forestillinger fra 1800-tallets romantikk, forestillinger om «folket» og «nasjonen». Det var herfra den nye kongen, Haakon 7., hentet sin legi19
heltekongen haakon
timitet. Han var nasjonalstatens statsoverhode. Og han var avhengig av et mytisk, tenkt bånd mellom seg og folket. Det fantes altså en rekke – til dels konkurrerende – forestillinger om kongen. For å nevne noen: Storbonden fra eventyrene, vikingkongen og krigerkongen, helgenkongen, den gode far, den eneveldige hersker. I mange av disse forestillingene har kongen også politisk makt. Og det har han jo også virkelig hatt opp gjennom historien. Han har vært hersker og militær leder, kirkens overhode og folkets velgjører. Men også undertrykker. Det finnes helt klart også forestillinger om den dårlige konge, kongen som har mistet sin legitimitet eller brutt kontrakten med folket. I 1814 mente man eksempelvis at den danske kongefamilien, oldenborgerne, hadde frasagt seg (arve-)retten til Norge, og at folket, det vil si riksforsamlingen, følgelig hadde rett til å velge ny konge. Men la oss nå kort se bort fra forestillingene og også se på realitetene i kongemakten i Norge.
Politisk makt På 1500- og 1600-tallet styrket kongen sin politiske makt betydelig, da kirken og riksrådet ble fjernet som motpoler. Sammen med adelen hadde de utgjort de eneste reelle konkurrentene til kongemakten, og adelen i Norge var så godt som utradert etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Etter 1536 var kirken underlagt monarken, og det fantes ikke lenger organer som var uavhengig av kongen i Norge. Etter at eneveldet ble innført i 1660, ble det slik også i Danmark. Utbyggingen av statsmakten henger sammen med utvidelsen av kongemakten. En egen kongeideologi var klart formulert ved feiringen av Oldenborgdynastiets 300 år på tronen i 1749. Feiringen foregikk da med pomp og prakt i alle byer og kirker i Danmark-Norge. Læren om oldenborgernes strålende ære ble forkynt gjennom en flom av taler og trykksaker, over hele riket og mer systematisk enn noensinne. Da het det at alle oldenborgere hadde vært gode konger. Den kollektive biografien om dem ble formulert etter malen for en idealkonge: De var kristelige, fredsæle og rettferdige.13 I 1814 ble riktignok kongens makt i Norge sterkt redusert etter modell av opplysningstidens maktfordelingsprinsipp. Den danske arve20
kongen før 1940
prinsen Christian Frederik, som var kongens representant i Norge i 1814, tillot nemlig noe fundamentalt nytt da han forsøkte å bevare den danske kongefamiliens makt over Norge: å la nordmennene selv velge en grunnlovgivende forsamling. Valgene, Eidsvollsforsamlingen og grunnlovsprosessen var riktignok langt på vei – men ikke helt – kontrollert av Christian Frederik, som for lengst hadde erklært seg som regent i kraft av sin arverett. Eidsvollsforsamlingen så det likevel slik at den danske kongen hadde frasagt seg arveretten. Derfor ble forsamlingens fremste oppgave, på folkets vegne, å velge ny konge, men altså i et konstitusjonelt monarki. Likevel var det langt fra noe demokratisk Norge i moderne forstand Christian Frederik skulle bli statsoverhode for. Kongen hadde fremdeles ifølge Grunnloven betydelig makt: Han utnevnte selv sine statsråder, som bare sto til ansvar overfor ham; han bestemte over utenrikspolitikken, ikke minst i spørsmål om krig og fred; han var kirkens overhode og prestene hans statstjenestemenn; dessuten hadde han veto i Stortingets lovgivningssaker. Christian Frederiks regentskap i 1814 holdt ikke lenge. Etter dundrende militære nederlag for den svenske kronprinsen Karl Johan Bernadotte måtte han akseptere at den danske kongen hadde overgitt Norge til den svenske monarken, slik det var godkjent av stormaktene i Kieltraktaten. Men Grunnloven ble stående. Den svensk-norske kongens stadige forsøk på å gjenvinne noe av den makten han hadde tapt ved å godta 1814-grunnloven, ble i løpet av 1820- og 1830-årene slått tilbake av Stortinget. I denne beinharde maktkampen hadde kong Karl Johan ikke veket tilbake for å true mer eller mindre åpenlyst med bruk av væpnet makt. Unionen mellom Norge og Sverige var en såkalt personalunion, det vil si at rent statsrettslig var det kongens person som holdt to selvstendige stater sammen. Kun kongen og utenrikspolitikken var felles. Å redusere kongemakten og å skaffe Norge en uavhengig utenrikspolitikk ble derfor de sentrale politiske målene for norske nasjonalister senere på 1800-tallet. Kong Oscar 2., den siste unionskongen, ble mot sin vilje strippet for så godt som all politisk makt. I 1880-årene seiret Stortinget endelig i den langvarige maktkampen mot kongen og regjeringen. Det ble etablert som prinsipp at makten lå i det folkevalgte Stortinget. Kongen kunne ikke lenger 21
heltekongen haakon
utpeke regjeringene. Norge var gjennom sedvane blitt et parlamentarisk monarki.14 I 1905 ble unionsoppløsningen gjennomført nettopp ved å avsette en konge som ikke kunne danne en parlamentarisk regjering. Ved at kongen var avsatt, opphørte unionen å eksistere, argumenterte statsminister Christian Michelsen. Både Michelsen og mange andre, særlig i den sammensatte Venstre-bevegelsen, var prinsipielt republikanere, men endte likevel opp med å gå inn for kongedømme av rent pragmatiske årsaker. Norske politikere la også strenge begrensninger på den nye kongen. «Enkel og jevn som folket selv vil han øve sin kongelige gjerning blandt oss», sa Michelsen i sin velkomsttale til kongeparet i november 1905.15
Kongens posisjon i Norge fra 1905 Kong Haakon sto altså ikke på bar bakke da han kom til landet som den første kongen for Norge alene siden middelalderen, med et mulig unntak for Christian Frederiks korte regentskap i 1814. Haakon 7. kunne bygge på tradisjon, små rester av politisk makt og en betydelig symbolsk makt. Til forskjell fra Christian Frederik i 1814 kunne Haakon flytte inn i en representativ slottsbygning i Kristiania. Man skulle tro at de svenske kongene hadde vært upopulære, siden unionen var så lite populær, men det var ikke tilfelle. Som nevnt oppnådde allerede Karl Johan stor popularitet, til tross for at han som hærfører i krig hadde inntatt Norge. Den siste unionskongen, Oscar 2., ble ikke minst hyllet i den konservative hovedstaden Kristiania. «Han var personlig populær», står det i Norsk biografisk leksikon, «men klarte ikke å holde unionen samlet».16 Kongen tok den varme støtten han følte som et uttrykk for støtte til unionen. Der tok kong Oscar feil. Likevel understreker dette et svært viktig poeng: Nordmenn flest har alltid støttet sin konge lojalt og knapt gitt ham skylden for noe som var galt. Kongeideologien, slik den var på 1700-tallet, ble videreført også under Oscar 2. I en offisiell beretning fra kongens besøk til Stiklestad i 1873 kunne man lese: «Paa ethvert Bakkehæld saaes tætte Menneskemasser opstillede, ivrige efter at faa se et Glimt af den folkekjære Konge.»17 22
kongen før 1940
Selv om kongen har en sentral plass i grunnlovsteksten (også slik den fremstår i dag), betyr Kongen – med stor K – stort sett Kongen i statsråd, det vil si regjeringen. Kongen skal være symbol, seremonimester og snorklipper, skriver professor i statsvitenskap Trond Nordby. Kongen leser den ferdigskrevne trontalen høyt for Stortinget, før statsministeren overleverer den til Stortinget. Kongen leder de formelle statsrådsmøtene på Slottet, men beslutningene er allerede fattet. Ved et regjeringsskifte har kongen en formell funksjon, han innvilger den avtroppende regjering avskjed, og utnevner en ny regjering på Slottet. Monarken sørger for det formelle ved regjeringers tilblivelse og avgang.18 Fra 1905 arbeidet kong Haakon systematisk og pliktoppfyllende for å fylle rollen som statsoverhode. Den første tiden hadde han rådgivere som lærte ham om Norge.19 Samtidig ønsket han også å beholde sine siste privilegier. Dette ble tydelig under de republikansk dominerte Venstreregjeringene til Gunnar Knudsen (1908–1910 og 1913–1920), som foreslo flere endringer i grunnlovsteksten for å begrense kongemakten ytterligere. Særlig kjent er kampen for å fjerne kongens rett til å utdele ordener, en gammel venstresak fra kampen mot kong Oscar 2. Både i 1904 og i 1908 var forslag om å avskaffe ordensvesenet blitt nedstemt av Stortinget, men i 1913 fikk et nytt forslag flertall med 75 mot 47 stemmer. Dette var altså nær det to tredjedels flertall som kreves for en grunnlovsendring, men ikke nær nok. Et par andre grunnlovsendringer i antirojalistisk retning (som for eksempel fjerning av teoretisk vetorett i grunnlovssaker) ble vedtatt, men Knudsen tapte altså denne symbolsaken om ordensvesenet. Etter 1916 ble kampen mot ordenene endelig oppgitt.20 Kong Haakon måtte forholde seg til disse forslagene til grunnlovsendringer, som berørte Kongen, eller Kongen i statsråd (regjeringen). Han hadde uten videre akseptert at Kongens (teoretiske og i statsrettslig forstand regjeringens) vetorett i grunnlovssaker ble fjernet (§112). Han var derimot misfornøyd med forslaget om at Kongen ikke lenger skulle kunne utpeke sin etterfølger (dersom en arving ikke fantes). Han ville heller ikke bli fratatt sin rolle ved åpning og lukking av Stortinget. Endelig ønsket han å beholde retten til å dele ut ordener. Kongen grep det eneste virkelige maktmiddelet han fremdeles besatt: trusselen om abdikasjon. Han kunne 23
heltekongen haakon
gå av. Rådgiver for kongen i denne saken, og den som skrev kongens trusselbrev til statsministeren og stortingspresidentene, var ingen ringere enn statsministeren fra 1905, Christian Michelsen.21 Kongens skremsler om abdikasjon ble ikke gjort kjent for stortingsrepresentantene. Statsminister Knudsen gjemte trusselbrevet godt vekk og merket det: «Maa ikke læses.»22 Slik beskyttet statsministeren og Stortingets presidentskap på sett og vis kongen mot ham selv. Ikke minst verget de ham mot hans rådgivere, som var harde motstandere av regjeringen Knudsen: Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Det endte jo som nevnt med at Stortinget lot være å oppheve ordensvesenet. Neppe fordi kongen hadde forsøkt å presse på, men altså fordi republikaneren Knudsens støttespillere ble for få til å skape det to tredjedels flertall som er nødvendig i grunnlovssaker. Kongen fikk også beholde retten til å peke ut en etterfølger dersom det ikke fantes en arving, og han beholdt den seremonielle åpningen og stengningen av Stortinget. Men kongens rene symbolrolle var enda klarere stadfestet enn tidligere. Kongen var tydeligst på kollisjonskurs med sin regjering når det gjaldt utenriksspørsmål. Dette hadde tradisjonelt vært kongens domene, og kong Haakon mente nok den første tiden at han her skulle ha innflytelse. Særlig under første verdenskrig toppet det seg, da regjeringen førte en strengt nøytral utenrikspolitikk, mens kongen hele tiden fremmet probritiske synspunkter. Den britiske diplomatiske utsendingen til Norge, Sir Mansfeldt Findlay, var blant kongens nærmeste private venner med nærmest uinnskrenket adgang til monarken. Den norske sendemannen i Berlin, Thor von Ditten, mente i dagboken sin at kongen oppførte seg som «en papegøye i Ententens løgnpropaganda».23 Til kongens store frustrasjon holdt regjeringen ham utenfor i en rekke utenrikspolitiske diskusjoner. Gjennom hele første verdenskrig vurderte regjeringen kongen som en sikkerhetsrisiko. Det var rett og slett tvil om hvorvidt han først og fremst var Norges konge eller britenes mann.24 Statsministeren ba også kongen på ett tidspunkt om å «søke å få et norsk syn på disse ting», da monarken forsvarte britene etter at de hadde fremsatt rene trusler mot Norge mot slutten av verdenskrigen.25 Men at kong Haakon var ukritisk britiskvennlig, var én ting. Sammen 24
kongen før 1940
med Fridtjof Nansen og Christian Michelsen hadde kong Haakon til og med engasjert seg i intriger for å forsøke å velte sin egen statsminister – Gunnar Knudsen.26 Umiddelbart før og under første verdenskrig fremsto kong Haakon også med manglende forståelse for sin posisjon i det parlamentariske demokratiet. I statsrådsmøter ga kongen gjentatte ganger uttrykk for at han var uenig i regjeringens politikk, det var til tider ubehagelig stemning mellom statsråder og monark. En gang hadde statsminister Knudsen måttet si rett ut til monarken: «Vi har ikke enevoldsstyre i Norge.»27 Utad dekket likevel statsministeren over kongens sviktende demokratiske forståelse og probritiske holdninger. Monarkens britiskvennlighet og deltagelsen hans i uparlamentariske intriger ble det snakket minst mulig om. Slik lot regjeringen kongen fremstå som uplettet.
Kongen og Hornsrud-regjeringen Mens Michelsen, Nansen og likesinnede fortsatte, og utvidet, sin kamp mot det parlamentariske systemet og partivesenet også i 1920-årene, valgte kongen etter hvert en annen vei. Dette ble synlig i 1928 da han mot borgerlige politikeres råd utnevnte det mange av dem så som en «kommunistisk» regjering. For å forklare dette er det nødvendig å se på utviklingen i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde da lenge vært på fremmarsj i valgene, og ble av de fleste på borgerlig side betraktet som farlige. Partiet hadde vært tilknyttet den kommunistiske internasjonale (Komintern), og ble slik styrt fra Moskva en kort periode fra 1918 til 1923. Også etter dette førte partiet en revolusjonær retorikk. Likevel var Arbeiderpartiet blitt Norges største parti. Partiet holdt gradvis større avstand til Moskva. Fra 1923 fantes det et eget Moskva-tro kommunistisk parti, NKP, som etter hvert mistet innflytelse i arbeiderbevegelsen. Selv om Arbeiderpartiet var på vei til å bli et ordinært parlamentarisk parti i stand til å gripe regjeringsmakten, var mange borgerlige velgere fremdeles skeptiske. Arbeiderpartiet var ennå i prinsippet et revolusjonært parti med mål om å ødelegge det borgerlige samfunn. Etter valget i 1927 var den parlamentariske situasjonen kaotisk. Arbeiderpartiet var blitt største parti med over 36 prosent av stemmene, men 25
heltekongen haakon
hadde flertallet på Stortinget mot seg. Alle forsøk på å danne en varig regjering viste seg å være nytteløse. Det var altså da kong Haakon i 1928 valgte å ta et selvstendig initiativ som skulle få svært stor betydning for hans egen posisjon i befolkningen. Selv om altså kongens handlingsrom var ubetydelig, valgte han nå å ignorere råd og press fra mange borgerlige, både opinion og sentrale politikere, om å la være å spørre Arbeiderpartiet om å danne regjering. Kongens initiativ må ses mot den bakgrunn at det for de borgerlige partiene var helt utenkelig at Arbeiderpartiet skulle få regjeringsmakten. Norges Handels og Sjøfartstidende (Høyre) så det på forhånd som et «forræderi mot det borgerlige samfund» – intet mindre! – og Tidens Tegn (Frisinnede Venstre) skrev at «dannelsen av en arbeiderregjering må under alle omstendigheter være utelukket».28 Aftenposten (Høyre) skrev at uansett hva som hendte, måtte ikke regjeringsmakten gis til kommunistene, og med det mente de Arbeiderpartiet. Handels- og Sjøfartstidende antydet til og med et «borger- og bondetog» – i beste Mussolini-stil – til Stortinget for å få slutt på den parlamentariske uenigheten. Stortingspresident Hambro fra Høyre advarte i privat audiens kongen mot å utnevne en arbeiderpartiregjering.29 Kongen så vekk fra alt dette og innkalte mot sedvanen både stortingspresident Hambro og visepresident Hornsrud fra Arbeiderpartiet til møte. «Det er grunn til å tro at da presidentene ble kalt til slottet den 23. januar, hadde Kongen allerede fattet sin beslutning til løsning av regjeringskrisen: å gå til de forskjellige gruppeførere, og han begynte med lederen for den største gruppen: Arbeiderpartiet.»30 Slik beskriver den eneste spesialstudien av utnevnelsen av Hornsrud-regjeringen hendelsen. Forfatteren, Ivar Roset, konkluderer med at kongen i denne situasjonen «tok et politisk initiativ ganske på egen hånd».31 Han kaller kongens rolle «bemerkelsesverdig», og understreker at han hugget knuten av «på en merkelig og høyst uventet måte». Også Arne Björnberg, Per Maurseth og Tor Bomann-Larsen slår fast at Kongen løste den parlamentariske krisen gjennom sitt personlige initiativ.32 Statsviterne Carl-Erik Grimstad og Trond Nordby er uenig i at kongen tok et personlig initiativ i 1928. Nordby mener at dette bare er en av mange myter rundt kong Haakon. Grimstad hevder med styrke at kongen 26
kongen før 1940
ikke gjorde annet enn «konsekvent å følge den konstitusjonelle og parlamentariske praksis som var etablert fra 1905».33 Han mener altså at kongen ikke tok et personlig politisk initiativ, men utviste politisk kløkt ved ikke å gi etter for borgerlig press om å holde Arbeiderpartiet unna. Om kongen tok et personlig initiativ eller bare fulgte spillereglene til punkt og prikke, er ikke det vesentlige her. Poenget er at det svært raskt festet seg et inntrykk av at kongen hadde vært klok og ikke hadde gitt etter. Kanskje hadde han til og med selv tatt et initiativ til å gi Arbeiderpartiet regjeringsoppdraget. Her er det nettopp de folkelige forestillingene som legges under lupen: Myten om kong Haakon som kommunistenes og arbeidernes konge var skapt. Det finnes utallige gjengivelser av følgende uttalelse fra kongen: «Jeg er også kommunistenes konge», eventuelt arbeidernes konge. Ingen av dem er kildebelagt. Vi er sannsynligvis over i det anekdotiske, over i legenden. Kongen kan ha sagt det, men det er i grunnen uvesentlig. Det viktige er at det festet seg en overbevisning hos mange om at han hadde sagt noe slikt. Slik ble han også, kanskje, kommunistenes konge. For å se Hornsrud-regjeringen i perspektiv er det viktig å vite at Sverige hadde fått sin første rene sosialdemokratiske regjering allerede i 1920, Storbritannia i 1923 og Danmark i 1924. Likevel er det en viss realitet bak forestillingene om kong Haakons spesielle rolle. Han valgte nemlig å ignorere de sterke borgerlige advarslene. Han valgte å være konstitusjonell. Utnevnelsen av Hornsrud-regjeringen innebærer et skille for kong Haakon i retning vekk fra råd om å ignorere parlamentariske spilleregler for å demme opp for Arbeiderpartiet. Regjeringsutnevnelsen er også et viktig skritt for Arbeiderpartiet på veien mot å bli et normalt parlamentarisk parti som er i stand til å ta regjeringsmakt. Men innebar 1928 et skille også i arbeiderbevegelsens syn på kongen? Svaret må bli både ja og nei.
Kongefamiliens popularitet og arbeiderbevegelsen I 1905 hadde Arbeiderpartiet vært med på å kjempe for at Norge skulle få en republikansk statsform. Men at kongefamilien nøt popularitet også i arbeiderbefolkningen, var det ingen tvil om. Da kronprins Olav giftet seg med den svenske prinsessen Märtha i 1929, var Oslo dominert av fei27
heltekongen haakon
ringer med stor folkelig oppslutning. Det ble anslått at 180 000 var ute i gatene 19. mars for å hylle de nygifte.34 Også Arbeiderbladet, partiets offisielle hovedorgan, måtte erkjenne at gatene hadde vært fylt av «store menneskemasser», men avisen valgte brannen i stormagasinet Steen og Strøm som hovedoppslag. Bryllupet ble avspist med en liten sak på side to i en ironisk tone. Den avsluttet med et «snipp snapp snute», som for å understreke det eventyrlige. Dessuten kommenterte den mektige redaktør Martin Tranmæl monarkiet prinsipielt i en lederartikkel. Prinsebryllupet viste det komiske i institusjonen, skrev han, og mente man var vitne til «barnslig nysgjerrighet, latterlig utstillingssyke, pengegriskhet og høkerånd». Men det var en sammenheng mellom slike «cirkusforestillinger» og kapitalistenes utbyttingspolitikk: «De som står bak dem og trekker i snorene, vet derfor hvad de gjør.» Derfor hadde jo også Arbeiderpartiet ønsket republikk. Denne kampen hadde republikanerne tapt, fordi «tuskhandel» og «trusler» hadde avgjort en folkeavstemning som hadde vært et «folkebedrag» regissert av kapitalistene. Nå ville ikke Arbeiderpartiet lenger kjempe for en borgerlig republikk, skrev Tranmæl, selv om dette isolert sett ville vært et fremskritt i sammenligning med et kongedømme: Kongehuset var best når det ikke syntes. Men det var foreldet, som et tomt hylster i «de mere fremskredne land»: «Vi har ingen interesse av å ha en Abraham Berge eller Frithjof Nansen som president. Et skifte nu må peke videre. Det må føre ut over rammen av det bestående samfund og frem til en sosialistisk samfundshusholdning. Frem til arbeiderrepublikken.»35 Tranmæls konklusjon var altså antimonarkistisk: Når arbeiderne fikk den reelle makten, ville den monarkistiske institusjon falle. Men han ville uttrykke sterk støtte til kong Haakon personlig og understreke at kritikken kun var prinsipiell: «Den konge vi fikk har nemlig vist sig som en klok og taktfull mann.» I 1929 gikk Arbeiderpartiets offisielle linje altså imot institusjonen, men ikke mannen. I løpet av de neste årene skulle Arbeiderpartiets holdning til monarkiet endres fullstendig. Dette skyldtes i hovedsak at partiet søkte makten innenfor det parlamentariske demokratiet og derfor måtte forlate sine mest radikale standpunkter. Både under Olav og Märthas bryllupsfeiring i 1929, og i markeringen av kongeparets 25 år på tronen i 1930, var Arbeiderpartiets offisielle poli28
kongen før 1940
tikk at alle invitasjoner fra kongehuset til partiets tillitsvalgte, både sentralt og lokalt, måtte avvises. Det ble konsekvent argumentert for at dette kun var en prinsipiell holdning som ikke skulle ramme «vår elskverdige majestet».36 Også i 1932, ved kongens 60-årsdag, fastholdt Tranmæl det prinsipielle standpunktet, men hadde nå utbygget en langt fyldigere argumentasjon til støtte for kong Haakon personlig: «Den nye konge viste sig heldigvis å være en forstandig og taktfull mann. Han har sikkert opfattet sin stilling på rette måte: at jo mindre en konge gjør eller trer frem desto bedre. Ikke alle som har omgitt ham har hatt såpass omdømme. […] Den nuværende konges kloke og tilbakeholdne optreden har forsonet mange av de gamle borgerlige republikanere med kongedømmet.»37 Nå understreket Tranmæl dessuten at kampen mot monarkiet ikke var den viktigste. Han så tendenser ikke bare i Tyskland, men også i Spania og Ungarn, til at reaksjonære krefter ville utnytte kongedømmet «i en gjennombruddstid». Spørsmålet om kongedømme eller republikk ville bli aktuelt «om ikke før, så når Håkon VII fratrer». Dette poenget er vesentlig. Martin Tranmæl så nå ut til å åpne for å la kong Haakon sitte som monark kanskje også etter at arbeiderklassen var kommet til makten.
Vilje til makt: Arbeiderpartiet aksepterer monarkiet Likevel var det først i 1934 at Arbeiderpartiet la om politikken overfor kongehuset. Årsaken var at partiet forberedte seg på å gripe regjeringsmakten etter brakvalget i 1933 som hadde gitt over 40 prosent oppslutning. Konkurrenten på venstresiden, Norges Kommunistiske Parti (NKP), utgjorde heller ikke lenger noen trussel. Partiet var redusert til en lilleputt med bare 1,8 prosent av stemmene.38 Før Arbeiderpartiet kunne innta regjeringskontorene, var et av mange spørsmål som måtte avklares, hvordan partiet skulle forholde seg til at kongen var statsoverhode. Derfor forberedte partiets offisielle hovedorgan, Arbeiderbladet, medlemmene på at det kunne bli nødvendig ikke bare å anerkjenne kongen, men at en kommende arbeiderregjering også måtte be Stortinget bevilge store summer til kongehuset. Redaktør Tranmæl la opp til en åpenbart regissert debatt i spaltene. 29
heltekongen haakon
Johan Scharffenberg var førstemann ut. Den frittalende legen hadde gitt sitt innlegg tittelen «Kongens lønn», og påberopte seg å være en av Det norske Arbeiderpartis «menige velgere».39 Han mente Arbeiderpartiet måtte slutte å fremme sitt programmatiske årlige forslag om å senke kongens apanasje, eller «lønn», til 100 000 kroner. Han hadde «grunn til å tro» at en avtale mellom prins Carl og den daværende norske regjeringen sa at kongen skulle ha 40 000 pund sterling eller 700 000 kroner, og at dette ikke kunne nedsettes i hans regjeringstid. Dette var ikke nødvendigvis juridisk bindende, men derimot en moralsk «æresforpliktelse». Som sentral republikaner fra 1905 hadde Scharffenberg stor autoritet i saken og lite sympati for kongedømmet: «Massens tilstrømning til ethvert kongelig optog, om det så bare er åpningen av stortinget, vidner om at stasen tilfredsstiller visse naive behov i folkesinnet» (her uttalte Scharffenberg seg også som fagmann: psykiater). Men når det gjaldt kong Haakon personlig, var saken en annen, og Scharffenberg pekte på prins Carls klokskap ved å insistere på folkeavstemning om kongevalget, i motsetning til reaksjonære krefters forsøk på å få ham innsatt ved intriger. Det store flertallet han hadde fått i kongevalget i 1905, måtte også ha sine konsekvenser, argumenterte Scharffenberg: «Det er heller ingen tvil om at kong Haakon ved sin lojalitet, klokskap og elskverdighet er meget populær og har respekt også blant Arbeiderpartiets fleste velgere. Dette er kjensgjerninger jeg som urokkelig republikaner har konstatert med en viss beklagelse; disse kjensgjerninger får man regne med i realpolitikk.» Og kronargumentet til Scharffenberg var at kong Haakon selv hadde tatt initiativet til å tilby Arbeiderpartiet å danne regjering. Hornsrud hadde takket kongen for den lojaliteten han hadde vist. Med grunnlag i «folkestemningen», i den grad Scharffenberg kjente den, ville han insistere på at løftet fra 1905 ble holdt. Derfor måtte Arbeiderpartiet sørge for å bevilge penger til kongens apanasje. Den populære arbeiderdikteren Arne Paasche Aasen sluttet seg så i et leserinnlegg langt på vei til Scharffenberg, men ville gå inn for kutt i apanasjen: «Jeg tror kong Haakon vilde føle det både rimelig og naturlig om han fikk et lite nedslag. Så godt tror jeg om ham.»40 Paasche Aasens ord må ha hatt en viss vekt. Og også han talte varmt for mannen: «Han har engang 30
kongen før 1940
selv sagt at han også er arbeidernes konge. Og det må enhver republikaner si om kong Haakon at skal man først ha konge, så kunde man ikke godt få noen bedre.»
Statsrettslig umulig å kvitte seg med kongen Spørsmålet om kongens apanasje måtte dessuten vurderes statsrettslig og juridisk. Carl Bonnevie, jurist og arbeiderpartipolitiker, fikk oppgaven. Han poengterte at det var fullstendig nødvendig å ta stilling til spørsmålet «når arbeiderpartiet nu med styrke gjør krav på regjeringsmakten». Og konklusjonen hans var krystallklar: Stortinget hadde ingen mulighet til å sette ned kongens apanasje. Dette var statsrettsekspertene Bredo Morgenstierne og Frede Castberg enige om, og Bonnevie fant også belegg hos avdøde T.H. Aschehoug: Monarkens gasje var bindende fastsatt for kongens levetid. Dersom en sosialistisk regjering ville sette ned kongens gasje gjennom et stortingsvedtak, ville domstolene sannsynligvis kjenne vedtaket ugyldig. Dette måtte arbeiderbevegelsen være forberedt på. Det Bonnevie derimot skisserte som en mulig løsning, var at paragraf 1 i Grunnloven fikk et tillegg om at tronfølgen måtte «stadfestes ved folkeavstemning».41 Slik kunne man forsøke å kvitte seg med kongedømmet, men altså ikke så lenge kong Haakon levde. I snuoperasjonen om kongehuset måtte arbeiderpartiledelsen balansere opp mot radikale krefter, og da var det godt å ha et marginalisert kommunistparti å polemisere mot. Redaktør Tranmæl tok fatt i kommunistenes forsøk på å latterliggjøre Arbeiderpartiet for at representanter hadde deltatt på «festen hos kongen» – sannsynligvis stortingsmiddagen – og for at sosialdemokratene nå godtok gamle tomme fraser som «Gud bevare kongen og fedrelandet».42 I motsetning til kommunistene var Arbeiderpartiet ikke opptatt av slike underordnede spørsmål, skrev Tranmæl. Han argumenterte med at det viktigste tross alt var å vinne makten for å utrette noe for arbeiderklassen. Tranmæl måtte også svare på beskyldninger fra egne medlemmer. Det radikale arbeiderungdomslaget på Rjukan ville ikke ha «en utvikling i den retning som en del artikler i partiets hovedorgan i den 31
heltekongen haakon
siste tid tyder på». Ungdomslaget kunne ikke forstå at et arbeiderparti med et revolusjonært program skulle være bundet av moralske og juridiske forpliktelser som man «angivelig skal ha ifølge borgerskapets løfter ved ansettelsen av kongehuset i 1905».43 Redaksjonen i Arbeiderbladet kommenterte dette med at man måtte tåle diskusjon. Avisen viste til Scharffenbergs innlegg og den juridiske utredning Bonnevie hadde gjort. Partiet fikk nå ta stilling til disse spørsmålene, men «vi» kunne ikke være «så svake eller fryktaktige, så lite troende og revolusjonære at vi ikke turte diskutere dem på en åpen og reell måte».44 Ikke minst advarte redaksjonen både ungdomslag og partilag mot «overdrivelser» og for å se «spøkelser på høilys dag». De fikk holde seg til saken. Dette måtte oppfattes som en advarsel til republikanerne i partiet. Pragmatikken beseiret de ideologiske prinsippene. Jusen vant. Kampen mot monarkiet måtte avblåses, regjeringsmakten ble for viktig. Da hjalp det å kunne fremstille statsoverhodet som «kommunistenes konge». Og at republikanske nestorer fra 1905 gikk god for linjeskiftet. Det republikanske tilbaketoget var gjennomført innen 1935.45 Arbeiderpartiet hadde for lengst forlatt sin revolusjonære kamp mot hele det bestående samfunnet. Nå hadde partiet også akseptert kongehuset. Få uker etter at den første varige arbeiderpartiregjeringen i norsk historie var dannet, gjentok Tranmæl hovedpoenget på lederplass: Stortinget var «kontraktsmessig» forpliktet til å betale kongen en lønn i tråd med den som var avtalt «før han kom hitop». Tranmæl understreket at Arbeiderpartiets tidligere forsøk på å sette ned kongens lønn slett ikke hadde vært for å demonstrere mot kongen. De hadde vært rettet mot «de fiksfakserier Chr. Michelsen, Wedel Jarlsberg og andre borgerlige statsmenn drev i 1905». Å fortsette en slik demonstrasjon ville være galt. Den var nå gitt opp: «Men det sier seg selv at partiet ikke på noen som helst måte har endret sitt republikanske grunnsyn.»46 Og ganske riktig. Slik ble også partiets praktiske politikk i regjering: I 1936 foreslo regjeringen Nygaardsvold for Stortinget en apanasje på 700 000 til kongen og 100 000 til kronprinsen.47 Ikke engang en lønnsnedsettelse ble det noe av. Partiet hadde gitt etter for et ubestridelig faktum: Kongehuset hadde vist seg overraskende populært. Men populariteten var ikke helt ny, selv 32
kongen før 1940
om den muligens hadde økt. 30 år etter 1905 tenkte den gamle arbeiderbladjournalisten Michael Puntervold tilbake på motbøren agitasjonen for republikken da hadde møtt: Kjørekarenes forening gikk for eksempel entusiastisk inn for kongedømme – tenk bare på all den kjøringen! Og Arbeiderbladets forretningsfører hadde vært rasende over et kjølig referat fra kongeinntoget i november, han hevdet den republikanske agitasjonen hadde kostet avisen 2000 abonnenter.48
Kongen som enkemann Da prins Harald ble født i 1937, kalte Arbeiderpartiets statsminister Nygaardsvold det «en historisk begivenhet, som knyter Norges gamle og nye historie sammen».49 Og da dronning Maud døde i England i 1938, ga arbeiderpartiregjeringen tydelig uttrykk for regjeringens deltagelse. Både statsministeren og flere statsråder møtte opp ved Østbanestasjonen i Oslo for å ta avskjed med kronprins Olav, som skulle reise til sin far i London. Sannsynligvis gjorde også den høytidelige offisielle avskjeden i London med Maud, en britisk prinsesse, sterkt inntrykk på norsk opinion. Her deltok kongen av England og kongen av Hellas sammen med Haakon og Olav. Et britisk krigsskip brakte dronningens kiste til Norge. Til tross for et surt høstvær hadde 100 000 mennesker møtt opp rundt Honnørbrygga ved Akershus festning.50 En nær venninne av kongefamilien, Nini Roll Anker, undret seg over hvor omfattende den folkelige deltagelsen ved dronningens bortgang var. Hun hadde ikke vært regnet som spesielt populær, i motsetning til kongen, som hadde opparbeidet seg en viss posisjon. Dronning Maud hadde vært en ganske fraværende figur i offentligheten. Hun deltok på svært få offisielle oppdrag. Men også dette ble snudd til det positive av Aftenposten: Hun søkte ikke offentlig oppmerksomhet. Alene tilbake sto kong Haakon.51 Den posisjonen kongen nå hadde, rett før utbruddet av verdenskrigen, var en sørgende enkemann med betydelig støtte i folket. Nygaardsvold slo fast at dronningens død ble møtt med «dyp og almindelig folkesorg over hele landet».52 Arbeiderbladet trykket henne til sitt 33
heltekongen haakon
bryst. Ifølge avisen var hennes død den første store anledningen for nasjonal enhet siden 1905: «Hun var en kulturpersonlighet, opofrende og god, en klok og fordomsfri kvinne som fulgte interessert med i landets utvikling. Derfor får hun også det vakreste eftermæle i Norge, og hele landet føler med kongehuset i den sorg som nå har rammet det.»53 Arbeiderbevegelsens ledere hadde ikke bare innsett at det virket mot sin hensikt å bekjempe kongehuset. De hadde også forstått noe mer: at kongehuset hadde en samlende funksjon.
Republikanerne før 1940 De republikanske strømningene i befolkningen forsvinner lett i litteraturen. En god del er skrevet om republikanerne på slutten av 1800-tallet, og ikke minst rundt folkeavstemningen i 1905.54 Etter dette er det beskjedent. Republikanske strømninger har eksistert i europeisk åndsliv siden opplysningstiden, dels med forbilde i den romerske republikken. Praktiske forbilder fikk man så i den amerikanske og den franske revolusjon, men i Norge var det ingen som så det som mulig å foreslå republikk i 1814. Da var republikanerne i Norge uhyre få, neppe engang synlige. Utover på 1800-tallet ble republikken imidlertid et mål for radikalere og sosialister. I Norge vokste republikanismen mot slutten av århundret seg til en sterk idéstrømning i kampen mot den svenske kongen, særlig i venstrebevegelsen og den gryende arbeiderbevegelsen. Også i andre «motkultur»kretser, som landsmålsbevegelsen (nynorskforkjemperne), sto republikanismen sterkt. Bannerførere var intellektuelle som Bjørnstjerne Bjørnson og venstreideologen Ernst Sars. I 1890-årene kan det forenklet sies at partiet Venstre var mot konge og union, mens Høyre var kongevennlig og mer positiv til unionen. Vi har sett at arbeiderbevegelsen i løpet av 1930-årene anerkjente kong Haakon personlig og inntok en pragmatisk holdning der de godtok monarkiet inntil videre – så lenge kong Haakon levde. Mange i arbeiderbevegelsen var nok også etter dette prinsipielt sett republikanere, samtidig som en del av dem kan ha stilt seg positive til kong Haakon: Mot kongedømme, men for kongen. Men hva så med de borgerlige republikanerne? 34
kongen før 1940
I 1905 hadde 21 prosent av befolkningen stemt mot å tilby prins Carl tronen og altså sluttet opp om en republikansk statsform. I realiteten var statsminister Christian Michelsen og også viktige stemmer som Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen republikanere, men de hadde endt opp med en «taktisk monarkisme»:55 Det ble sett på som så radikalt å gå inn for både løsrivelse fra Sverige og deretter republikk (det fantes den gang bare to republikker i Europa: Frankrike og Sveits), at man burde gå inn for et monarki i Norge. På Stortinget var det dessuten en sterk republikansk opposisjon i 1905, som besto av Arbeiderpartiets representanter og mange venstremenn. Den borgerlige delen av den republikanske opposisjonen var nært knyttet til de sosialradikale i Venstre, mest prominent av dem var Johan Castberg, som i en periode ledet sitt eget parti, Arbeiderdemokratene. Dette partiet sprang ut av en radikal sosialt bevisst tradisjon, som lenge forsøkte å få innpass hos arbeiderne. Høsten 1905 fikk republikanerne i Venstre tilslutning fra den senere venstrehøvdingen og statsministeren Gunnar Knudsen. For Gunnar Knudsen var republikken et hovedmål. Han hadde sittet i regjeringen Michelsen i 1905 og aksepterte av taktiske årsaker det såkalte Bernadotte-tilbudet, altså ideen om å tilby den norske tronen til en svensk prins. Dette ble avvist fra svensk side. Da det så ble folkeavstemning om å tilby den danske prins Carl tronen eller å velge republikk, skjøv Knudsen alt taktikkeri til side og brøt ut av regjeringen. Han så det som en unik mulighet til å gjøre Norge til republikk. I en tale forut for folkeavstemningen hevdet han at den republikanske statsformen var den mest fullkomne. Men menneskene måtte være tilstrekkelig utviklet til å bære den. Var det «noe land i verden» som kunne tåle en republikansk regjeringsform, hevdet han, så var det nettopp Norge.56 Stemningen kunne være høy på republikanernes side, og den senere så sentrale landsmålsmannen Olav Midttun har fortalt hvordan han og studentkamerater konspirerte, nokså alvorlig, om å sprenge Karl Johan-statuen foran Slottet.57 Men republikanerne hadde lite å stille opp med da tidligere meningsfeller, som statsminister Michelsen og Fridtjof Nansen, så tungt gikk inn for monarkiet. Få år senere kom altså republikaneren Gunnar Knudsen til makten som statsminister for Venstre. Det skjedde første gang i perioden 1908–1910, og 35
heltekongen haakon
andre gang i 1913–1920. Dette var republikanernes storhetstid.58 I Knudsens første periode var et flertall av regjeringens medlemmer republikanere. Siden har republikanerne aldri stått sterkt nok på Stortinget til å vingeklippe også kongens symbolske makt. Arbeiderpartiet lot jo også kampen ligge etter at de kom til makten i 1935. Den borgerlige republikanismen har ikke forsvunnet, men den har ikke vært særlig synlig. Det finnes lite litteratur og få undersøkelser av denne ideologiske strømningen i Norge etter 1905. Den intellektuelle tradisjonen for monarki-kritikk har vært langt svakere enn for eksempel i Sverige og Storbritannia.59 Det blir likevel galt å fremstille det som om alle støttet kongedømmet. Ikke desto mindre er det ingen tvil om at kong Haakon personlig og kongehuset hadde solid oppslutning. De fleste republikanerne hadde i 1940 akseptert kongen. Kong Haakon sto altså sterkt i befolkningen. Det var en utbredt forestilling at kongen hadde bedt Arbeiderpartiet om å danne regjering i 1928 – mot det borgerlige stortingsflertallets råd. Nær beslektet var forestillingen om at han som prins Carl i 1905 hadde insistert på folkeavstemning – mot de norske politikernes råd og ønsker – om hvorvidt han var ønsket som monark i Norge. Slik skal han ha vist større politisk klokskap enn garvede politiske aktører som for eksempel Christian Michelsen. Kravet kom imidlertid slett ikke fra prinsen. Det var den danske utenriksministeren, grev Frederik Raben-Leventzau, som hadde fått sin regjering med på å kreve folkeavstemning i Norge før prins Carl kunne takke ja. Det var altså et dansk krav til Norge som Michelsen motvillig måtte akseptere. På dansk side overtalte utenriksministeren først kong Christian, og en vaklende prins Carl måtte bare gi etter.60 Avgjørelsen ble tatt over hodet på prinsen av mennene med makt. Likevel har myten – her er det nok riktig å omtale det som en myte – om at prins Carl krevde folkeavstemning, hatt et langt og virkningsfullt liv. Riktignok har kong Haakons biograf Bomann-Larsen funnet bevis på at prins Carl var inne på tanken om folkeavstemning allerede flere uker før Raben-Leventzau overtalte sin regjering, men det er umulig å si om disse tankene var plantet i prinsens hode av andre, eller om de hadde oppstått der inne aller først.61 Det siste er nok lite sannsynlig. Dessuten er hovedpoenget at når det kom til stykket, var det regjeringen som avgjorde. 36
kongen før 1940
Om det var liten realitet i forestillingene om prins Carls demokratiske krav i 1905, var det derimot en viss realitet i forestillingene om 1928-regjeringen. Selv om kongen da sannsynligvis bare ignorerte borgerlige krav om å fravike parlamentariske spilleregler for å demme opp mot kommunismen, var det jo faktisk hans eget valg å ignorere disse kravene. Poenget er uansett at det overordnet tegnet seg et bilde av en konge som personlig sto på småkårsfolkets side mot elitene: en demokratisk monark. Parallellene er klare til dansketidens tro på kongen som en farsskikkelse som beskyttet mot dårlige øvrighetspersoner, eller dyrkelsen av Karl Johan på 1800-tallet. Båndene mellom konge og folk ser ut til å være tett knyttet i manges forestillingsverden. Det er viktig ikke å undervurdere betydningen av den eventyraktige kongefamilien. Mange kunne drømme seg inn i Olav og Märthas bryllup eller deres småbarnsliv: så nært, men likevel så fjernt. Mange følte med familien da dronning Maud døde. Ikke minst var det en som fikk sympatien – enkemannen som sto igjen alene: Haakon den syvende.