Helt alene av Mary Higgins Clark

Mary Higgins Clark

Helt alene Oversatt av Elsa Frogner

Mary Higgins Clark Originalens tittel: I'll walk alone Oversatt av Elsa Frogner Opprinnelig utgave: Copyright © 2011 by Mary Higgins Clark Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40848-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om pastor Joseph A. Kelly, S.J. 1931–2008 Always a twinkle in this Jesuit’s eye Always a smile on his handsome face Always faith and compassion overflowing his soul He was the stuff of which saints are made When all heaven protested his absence His Creator called him home

1

Fader Aiden O’Brien tok imot skriftemål i den nedre St. Francis of Assisi-kirken i West Thirty-first Street på Manhattan. Den 78 år gamle fransiskanermunken likte den alternative måten han kunne forvalte sakramentet på, det at den som skriftet, fikk sitte i Forsoningsrommet sammen med ham og slapp å knele på den harde benken i skriftestolen med et forheng som skjulte hans eller hennes identitet.

Men han følte at den nye måten ikke virket når han en gang iblant satt ansikt til ansikt med en person og merket at denne ikke fikk seg til å betro ham det han kanskje ville ha tort å si i mørket.

Det var dette som hendte denne kjølige, forblåste ettermiddagen i mars.

I løpet av den første timen han hadde sittet i rommet, var det bare dukket opp to kvinner, begge trofaste sognebarn og begge i midten av 80-årene. Og deres synder – om de da noen gang hadde begått noen – lå langt tilbake i tid. I dag hadde en av dem tilstått at hun som åtteåring hadde løyet for moren. Hun hadde spist to muffinser, og beskyldt broren for å ha tatt den som var vekk.

Mens fader Aiden satt med sin rosenkrans frem til han kunne forlate rommet, gikk døren opp, og en slank kvinne som så ut til å være i begynnelsen av 30-årene, kom inn. Uttrykket var vaktsomt, og hun kom langsomt mot stolen tvers overfor hans. Hun satte seg nølende. Det rødbrune håret hang løst om skuldrene. Den pelskantete 7

drakten var tydelig kostbar; det samme var de høyhælte lærstøvlettene. Øreringer i sølv var de eneste smykkene hun bar.

Fader Aiden satt rolig og ventet. Da den unge kvinnen ikke sa noe, sa han oppmuntrende: «Hvordan kan jeg hjelpe deg?»

«Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.» Kvinnens stemme var lav og behagelig, uten antydning til aksent som kunne røpe hvor hun kom fra.

«Du kan umulig si meg noe jeg ikke allerede har hørt,» sa fader Aiden mildt.

«Jeg …» Kvinnen tidde, så kom ordene fossende. «Jeg vet om et mord noen har tenkt å begå, og jeg kan ikke få stanset det.»

Med et skrekkslagent uttrykk slo hun hånden for munnen, så reiste hun seg fort. «Jeg skulle ikke ha kommet hit,» hvisket hun. Stemmen skalv av sinnsbevegelse da hun fortsatte: «Tilgi meg, fader, for jeg har syndet. Jeg tilstår at jeg er innblandet i en pågående forbrytelse, og i et mord som snart vil bli begått. Du kommer sikkert til å lese om det i avisene. Jeg ønsker ikke å ta del i det, men det er for sent å stoppe det.»

Hun snudde seg, og med fem skritt hadde hun hånden på dørklinken.

«Vent!» ropte fader Aiden og strevde for å reise seg.

«Snakk med meg. Jeg kan hjelpe deg.»

Men hun var vekk.

Var kvinnen psykotisk? undret fader Aiden. Var det mulig at hun hadde ment det hun sa? Hvis så var tilfellet, hva kunne han gjøre med det?

Dersom hun fortalte sannheten, kan jeg ikke gjøre noe med det, tenkte han og sank ned i stolen igjen. Jeg vet ikke hvem hun er, eller hvor hun bor. Jeg kan bare be om at hun er et irrasjonelt menneske, og at dette scenarioet er en slags fantasi. Men hvis hun ikke er irrasjonell, er hun gløgg nok til å vite at jeg er bundet av taushetsplikten.

Kanskje hun på et eller annet tidspunkt har vært en prak8

tiserende katolikk. Ordene hun brukte: «Tilgi meg, fader, for jeg har syndet,» var måten et skriftebarn pleide å begynne sine bekjennelser på.

I noen lange minutter ble han sittende alene. Da kvinnen gikk, ble det grønne lyset over døren til Forsoningsrommet automatisk aktivert, noe som betydde at enhver som ventet utenfor, kunne ha gått rett inn. Han grep seg i å be inderlig om at den unge kvinnen kom tilbake, men det gjorde hun ikke.

Egentlig skulle han forlate rommet klokken seks, men klokken var nærmere halv syv da han ga opp håpet om at hun kom tilbake. Til slutt, tynget av år og den åndelige byrden i rollen som skriftefar, stemte fader Aiden begge hendene mot armlenet og reiste seg langsomt. Det skjærende stikket i de giktiske knærne fikk ham til å gjøre en grimase, og han ristet på hodet da han begynte å gå mot døren. Men han stoppet et øyeblikk foran stolen der den unge kvinnen hadde sittet.

Hun var ikke gal, tenkte han sørgmodig. Jeg kan bare be om at hvis hun virkelig kjenner til at et mord vil bli begått, vil hun gjøre det samvittigheten forteller henne. Hun må hindre det.

Han åpnet døren og så to mennesker tenne lys foran statuen av Den hellige Antonius i kirkens atrium. En mann som knelte på bønneskammelen foran Den hellige Antonius’ helgenskrin, hadde ansiktet begravd i hendene. Fader Aiden nølte og undret på om han skulle spørre den besøkende om han ønsket å skrifte. Men så slo det ham at den kunngjorte tiden for skriftemål var over for nesten halvannen time siden. Kanskje denne besøkende ba om en tjeneste, eller det kunne være at han takket for å ha fått en.

Den hellige Antonius’ helgenskrin var et yndet sted for mange av kirkens besøkende.

Fader Aiden gikk gjennom atriet og til døren som førte til passasjen inn til munkeklosteret. Han merket ikke det intense blikket til mannen som ikke lenger var hensunket i bønn, men som hadde snudd seg, skjøvet de mørke bril9

lene opp og nå gransket ham inngående, merket seg det hvite håret og det langsomme ganglaget.

Hun var bare der inne i mindre enn et minutt, tenkte iakttageren. Hvor mye fortalte hun den gamle presten? undret han. Kan jeg tillate meg å ta sjansen på at hun ikke betrodde seg til ham? Mannen kunne høre at kirkens ytterdører gikk opp, og lyden av skritt som nærmet seg.

Med en rask bevegelse satte han på seg solbrillene igjen og trakk opp frakkekragen. Han hadde allerede notert seg fader Aidens navn på døren.

«Hva skal jeg gjøre med deg, fader O’Brien?» spurte han sint seg selv idet han feide forbi de besøkende som nå kom inn i kirken.

Akkurat i dette øyeblikket hadde han ikke noe svar.

Det han ikke var klar over, var at han – iakttageren – selv ble iakttatt. Den 66 år gamle Alvirah Meehan, vaskehjelpen som var blitt spaltist og kjent forfatter, og som hadde vunnet 40 millioner dollar i lotto, var også der. Hun hadde handlet i Herald Square, og på vei hjem til Central Park South hadde hun spasert de få kvartalene til kirken for å tenne et lys foran Den hellige Antonius’ helgenskrin og yte litt ekstra til de fattige. Dette fordi hun nettopp hadde mottatt en uventet utbetaling av royalties for selvbiografien From Pots to Plots.

Da hun fikk se mannen som tilsynelatende hadde sittet i dyp bønn foran helgenskrinet, avla hun et lite besøk i grotten til Madonnaen fra Lourdes. Da hun et par minutter senere fikk se fader Aiden, som var en gammel venn, forlate Forsoningsrommet, hadde hun vært på nippet til å løpe frem og hilse på ham. Men til hennes forbauselse fikk hun se at den mannen som øyeblikket før hadde vært så oppslukt av å be, plutselig spratt opp og skjøv solbrillene opp i pannen. Ikke til å ta feil av; han fulgte fader Aiden med blikket, der han gikk i retning av klosterdøren.

Alvirah slo fra seg enhver tanke om at mannen kanskje hadde ønsket å skrifte for fader Aiden. Nei, han ønsket å se inngående på ham, tenkte hun og fulgte med da man10

nen igjen satte brillene på plass og trakk opp frakkekragen. Selv hadde hun tatt av seg brillene, så han var for langt unna til at hun kunne se ham tydelig, men på avstand vurderte hun ham til å være cirka 1,85 meter høy.

Ansiktet lå i skygge, men hun så tydelig at han var heller tynn. Da hun passerte ham ved statuen, hadde hun fått inntrykk av at det ikke fantes et eneste grått hårstrå i den svarte hårmanken. Ansiktet hadde han skjult i hendene.

Hvem vet hva som rører seg i folk? sa Alvirah til seg selv og holdt øye med den fremmede, som nå gikk raskt mot nærmeste utgangsdør. Men så pass vet jeg, tenkte hun. Straks fader Aiden forlot Forsoningsrommet, gjorde den karen seg kjapt ferdig med det han hadde å si til Den hellige Antonius.

2

Det er 22. mars. Hvis lille Matthew lever, er han fem år i dag, tenkte Zan Moreland idet hun åpnet øynene og ble liggende urørlig i flere minutter mens hun kjempet mot tårene som ofte gjorde puten våt i løpet av natten. Et fort blikk på klokken på kommoden fortalte henne at den var et kvarter over syv. Hun hadde sovet i nesten åtte timer. Årsaken var selvfølgelig at hun hadde tatt en sovepille da hun la seg, en luksus hun nesten aldri tillot seg. Men tanken på fødselsdagen hans hadde gjort at hun nesten ikke hadde sovet skikkelig hele uken.

Den stadig tilbakevendende drømmen om å lete etter Matthew kom stykkevis tilbake til henne. Denne gangen hadde hun igjen vært i Central Park og lett og lett etter ham, ropt på ham, bønnfalt ham om å svare. Yndlingsleken hans hadde vært gjemsel. I drømmen sa hun til seg selv at egentlig var han ikke savnet. Han gjemte seg bare.

Men han var savnet.

Hvis jeg bare hadde avlyst avtalen jeg hadde den dagen, tenkte Zan enda en gang. Barnevakten, Tiffany Shields, hadde innrømmet at mens Matthew sov, hadde hun plassert barnevognen slik at han ikke fikk solen rett i ansiktet, og så hadde hun lagt et pledd ut på gresset og selv falt i søvn. Ikke før hun våknet, var hun blitt klar over at han ikke lenger lå i vognen.

Et eldre vitne hadde ringt politiet etter at hun leste overskriftene om den savnede lille pjokken. Hun kunne fortelle at hun og hennes mann hadde luftet hunden i parken 12

og lagt merke til den tomme barnevognen nesten en halv time før barnevakten fortalte politiet at hun hadde sett etter. «Jeg tenkte ikke noe over det akkurat da,» sa vitnet og hørtes oppskaket og sint ut. «Jeg tenkte bare at noen, kanskje moren, hadde tatt barnet med seg til lekeplassen.

Det falt meg ikke inn at den unge damen overhodet passet på noen. Hun var borte for denne verden.»

Til slutt hadde Tiffany også innrømmet at fordi Matthew sov da de forlot leiligheten, hadde hun heller ikke tatt seg bryet med å feste sikkerhetsselen.

Klatret han ut på egen hånd, og så var det noen som merket at han var alene, og leide ham bort? spurte Zan seg selv. Spørsmålet kjentes sløvt av gjentagelse. Det er mange menneskelige rovdyr som tusler rundt der. Men kjære Gud, ikke la det være slik.

Over hele landet og på Internett hadde det vært bilder av Matthew. Jeg tryglet om at et eller annet ensomt menneske hadde tatt ham med seg, og etterpå ikke våget å innrømme det, men at vedkommende til slutt ville stå frem.

Eller etterlate ham på et trygt sted der han ville bli funnet, tenkte Zan. Men etter nesten to år kom det ikke den minste antydning om hvor han kunne befinne seg. Og nå har han antagelig glemt meg.

Hun satte seg langsomt opp og strøk det lange, rødbrune håret tilbake. Selv om hun jevnlig trente, kjentes kroppen stiv og verkende. Anspenthet, hadde legen sagt til henne.

Den lever du med døgnet rundt. Hun lot føttene gli ned på gulvet og strakte på seg. Så reiste hun seg og gikk bort til vinduet. Idet hun skulle til å lukke det, registrerte hun utsikten denne morgenen over Frihetsgudinnen og havnen.

Dette var utsikten som hadde fått henne til å leie denne leiligheten et halvt år etter at Matthew forsvant. Hun måtte vekk fra bygningen på East Eighty-sixth Street, der det tomme rommet med den lille sengen hans og alle lekene var daglige piler som gjennomboret hjertet hennes.

Da var det hun innså at hun måtte prøve å få noe som minnet om en normaltilstand inn i livet igjen, og hun brukte 13

all sin energi på det lille firmaet innenfor interiørdesign som hun hadde startet da hun og Ted ble separert. De hadde vært sammen i så kort tid, og hun hadde ikke engang visst at hun var gravid, da de skilte lag.

Før ekteskapet med Ted Carpenter hadde hun vært sjefsassistent for den berømte designeren Bartley Longe. Selv den gangen var hun blitt anerkjent som en av bransjens nye, lysende stjerner.

En anmelder som visste at Bartley hadde overgitt et helt prosjekt i hennes hender mens han selv var på en lengre ferie, hadde skrevet om hennes slående evne til å mikse og kombinere stoffer og farger og møbler til et hjem som reflekterte eierens smak og livsstil.

Zan lukket vinduet og skyndte seg til klesskapet. Hun likte å sove på et kaldt rom, men den lange T-skjorten var ingen beskyttelse mot trekk. I dag hadde hun med fullt overlegg sørget for å ha det spesielt travelt. Nå strakte hun seg etter den gamle badekåpen som Ted hadde avskydd, og som hun selv med en latter hadde kalt sin personlige sutteklut. For henne var badekåpen blitt et symbol. Når hun sto opp og rommet var iskaldt, ble hun varm som en ristet brødskive i samme minutt som hun tok den på seg.

Kald til varm; tom helt til det rant over; Matthew savnet; Matthew funnet; Matthew i armene hennes; Matthew hjemme hos henne. Matthew hadde elsket å krype inn under badekåpen sammen med henne.

Men ikke mer gjemsel, tenkte hun og blunket vekk tårene mens hun strammet beltet og stakk føttene ned i et par plastsandaler. Var det gjemsel han hadde prøvd å leke hvis han selv hadde klatret ut av barnevognen? Men et barn uten tilsyn burde ha blitt lagt merke til av andre mennesker. Hvor lang tid gikk det før noen tok ham i hånden og forsvant med ham?

Det hadde vært en usedvanlig varm junidag, og det hadde myldret av unger i parken.

Ikke kom inn på det, advarte Zan seg selv mens hun gikk bortover gangen til kjøkkenet med kurs for kaffetrak14

teren. Den var satt på til klokken syv, og nå var kannen full. Hun skjenket seg en kopp, og åpnet kjøleskapet for å ta ut skummet melk og boksen med fruktblanding hun hadde kjøpt i matbutikken like i nærheten. Men så tenkte hun seg litt om, og droppet frukten. Bare kaffe, tenkte hun.

Det er alt jeg har lyst på akkurat nå. Jeg er klar over at jeg burde spise mer enn jeg gjør, men akkurat i dag har jeg ikke tenkt å begynne med det.

Mens hun nippet til kaffen, vurderte hun dagens avtaler. Etter en tur innom kontoret skulle hun møte arkitekten for noen høyblokker ved Hudson River – selveierleiligheter som var absolutt helt makeløse. De skulle diskutere innredningen av tre visningsleiligheter – et viktig kupp for henne hvis hun fikk oppdraget. Hovedkonkurrenten ville være hennes gamle arbeidsgiver, Bartley, en mann som var dypt fortørnet over at hun hadde startet sitt eget firma istedenfor å komme tilbake for å jobbe for ham.

Du har kan hende lært meg masse, tenkte Zan, men det motbydelige temperamentet ditt var ikke noe jeg ønsket å leve med fra dag til dag. For ikke å snakke om hvordan du la an på meg. Så prøvde hun å stenge ute minnet om den pinlige dagen da hun brøt fullstendig sammen inne på Bartleys kontor.

Hun tok kaffekoppen med seg ut på badet, satte den fra seg på benken og stilte inn dusjen. Det dampende vannet fjernet noe av anspentheten i musklene, og etter at hun hadde helt sjampo i håret, masserte hun hodebunnen med fingertuppene. Enda et knep for å redusere stress, tenkte hun ironisk. Egentlig er det bare én måte jeg kan redusere stresset på.

Nei, det får du ikke lov til å tenke på, advarte hun seg selv enda en gang.

Da hun hadde tørket seg, satte hun opp farten og frotterte håret raskt tørt, og så – etter igjen å ha tatt på seg badekåpen – påførte hun maskara og ga munnen et lett strøk med leppestift. Det var alt. Matthew har Teds øyne, tenkte hun, den herlige, mørkebrune nyansen. Jeg pleide 15

å synge den kjente sangen om vakre, dypbrune øyne for ham. Håret hans var så lyst, men jeg tror det holdt på å endre seg til rødt. Jeg lurer på om han vil få den klare rødfargen jeg hadde som barn. Jeg hatet den. Jeg sa til mamma at jeg så ut som Anne fra Green Gables, tynn som en bønnestengel og med det skrekkelige gulrothåret. Men på ham ville det vært bedårende.

Moren hadde påpekt at da Anne vokste seg til, var kroppen blitt rundere, og håret hadde mørknet og fått en varm, rødbrun nyanse.

Mamma pleide å erte og kalle meg Annie, husket Zan. Det var enda et minne hun ikke burde hengi seg til i dag.

Ted hadde insistert på at de spiste middag sammen i kveld, bare de to. «Melissa vil forstå,» hadde han sagt da han ringte. «Jeg vil minnes den lille gutten vår med det eneste andre mennesket som vet hva jeg føler på fødselsdagen hans. Vær så snill, Zan.» De skulle møtes på Four Seasons klokken halv åtte. Det eneste problemet ved å bo i Battery Park City er trafikkkorken til og fra sentrum, tenkte Zan. Ikke tale om at jeg gidder å dra hjemom for å skifte, og jeg ønsker heller ikke å slepe med meg et klesskift til kontoret. Nei, jeg tar den svarte drakten med pelskrage. Den er pyntet nok for kvelden.

Et kvarter senere var hun ute på gaten – en høy, smekker ung kvinne på 32 år, iført svart drakt med pelskantet krage og høyhælte støvletter, mørke solbriller og med skuldervesken i hånden. Det rødbrune håret danset om skuldrene hennes da hun tok et skritt ned fra fortauskanten for å praie en drosje.

3

Under middagen hadde Alvirah fortalt Willy om den pussige måten den mystiske mannen hadde betraktet deres venn fader Aiden på da han forlot Forsoningsrommet, og ved frokosten brakte hun temaet på bane igjen. «Jeg drømte om den karen i natt, Willy,» sa hun, «og det er ikke noe godt tegn. Når jeg drømmer om en person, betyr det vanligvis at det kommer til å bli bråk.»

De satt fortsatt iført morgenkåper ved det runde bordet i spisekroken i Central Park South-leiligheten. Som hun allerede hadde påpekt for Willy, var det en typisk marsdag der ute, kald og forblåst. Vinden fikk møblene på balkongen til å skrangle, og tvers over gaten kunne de se at Central Park lå nesten helt forlatt.

Willy så kjærlig over bordet på kvinnen han hadde vært gift med i 45 år. Ikke så rent få kommenterte at han med sin størrelse og snøhvite hårmanke var en tro kopi av avdøde Tip O’Neill, den legendariske formannen i Representantenes hus. Dessuten – som Alvirah pleide å si – hadde Willy også verdens blåeste øyne.

Og i hans kjærlige øyne var Alvirah vakker. Han enset ikke at uansett hvor hardt hun strevde, prøvde hun bestandig å ta av fem, seks kilo eller mer. Heller ikke la han merke til at bare en uke etter at hun hadde farget håret, ble de grå hårrøttene synlige i hårfestet, dette håret som nå – takket være Dale of London – hadde en dempet rødbrun farge. I gamle dager, før de vant i lotto, den gangen hun farget håret selv i vasken på badet i leiligheten i Qu17

eens, hadde det hatt en nyanse som nærmest måtte kalles flammende oransje.

«Skatten min, så vidt jeg kan skjønne, hadde den karen trolig bare prøvd å manne seg opp til å skrifte.

Og da han fikk se fader Aiden på vei bort, prøvde han å bestemme seg for om han skulle ta ham igjen eller ikke.»

Alvirah ristet på hodet. «Det er mer ved det enn som så.» Hun strakte seg etter tekannen og skjenket seg enda en kopp te. Ansiktsuttrykket forandret seg. «Du vet vel at det er lille Matthews fødselsdag i dag. Han ville ha vært fem år gammel.»

«Eller han er fem år gammel,» rettet Willy henne. «Jeg har også intuisjon, Alvirah. Og jeg sier at den lille gutten lever et eller annet sted.»

«Vi snakker om Matthew som om vi kjenner ham,» sukket Alvirah og slapp en sukett ned i koppen.

«Jeg føler at vi kjenner ham,» sa Willy sindig.

De satt tause en liten stund, og begge mintes den spesielle dagen for nesten to år siden, da Alexandra Moreland ringte henne etter å ha lest Alvirahs spalte i New York Globe om den savnede lille gutten. «Mrs. Meehan,» hadde hun sagt. «Jeg kan ikke få sagt deg hvor mye Ted og jeg setter pris på det du skrev. Hvis Matthew ble tatt av en som intenst ønsket seg et barn, fikk du frem i artikkelen hvor desperat vi ønsker ham tilbake. Forslagene du kom med om at noen kunne etterlate ham på et trygt sted og unngå å bli fanget inn av overvåkingskameraer, kan utgjøre den viktige forskjellen.»

Alvirah hadde verket av fortvilelse for henne. «Den stakkars jenta er enebarn,» hadde hun sagt til Willy, «og hun mistet begge foreldrene da bilen deres krasjet på vei for å hente henne på flyplassen i Roma. Og så blir hun separert fra ektemannen før hun er klar over at hun er gravid, og nå er den lille gutten hennes forsvunnet. Hun må være kommet til det stadiet der hun ikke har lyst til å stå opp om morgenen. Jeg sa at hvis hun noen gang føler trang til 18

å snakke med noen, må hun endelig ringe meg. Men det gjør hun nok ikke.»

Men så fikk Alvirah kort tid etter se et oppslag i Post om at Zan Moreland var gått tilbake til å jobbe heltid i sitt personlige designfirma, Moreland Interiors, på East Fifty-eighth Street. Alvirah ga straks beskjed til Willy om at leiligheten deres trengte en skikkelig overhaling.

«Men jeg synes ikke den ser så ille ut,» var Willys kommentar.

«Den er slett ikke ille, Willy, men vi kjøpte den møblert for seks år siden, og det at alt er hvitt – både gardiner, tepper og møbler – får meg noen ganger til å føle at jeg bor midt inne i en snøball. Det er synd å kaste bort penger, men i dette tilfellet tror jeg det er det riktige å gjøre.»

Resultatet var ikke bare en forvandlet leilighet, men også et nært vennskap med Alexandra «Zan» Moreland.

Nå kalte Zan dem surrogatfamilien hennes, og de møttes ofte.

«Ba du Zan spise middag med oss i kveld?» var spørsmålet Willy stilte henne nå. «Ja, for denne dagen må jo være forferdelig for henne.»

«Jeg spurte, og til å begynne med sa hun ja,» svarte Alvirah. «Men så ringte hun meg tilbake. Hennes tidligere ektemann ønsker å være sammen med henne, og hun syntes ikke hun kunne avslå. De møtes på Four Seasons i kveld.»

«Jeg begriper ikke hvordan de to kan trøste hverandre på Matthews fødselsdag.»

«På den annen side er det et nokså offentlig sted, og Zan er altfor hard mot seg selv når det gjelder å vise følelser.

Når hun snakker om Matthew, skulle jeg ønske hun tillot seg å gråte en gang iblant, men det gjør hun aldri. Ikke engang når hun er sammen med oss.»

«Jeg vedder på at hun gråter seg i søvn mang en natt,» sa Willy, «og jeg er enig i at det ikke vil gjøre henne noe godt å være sammen med eksmannen i kveld. Hun fortalte oss at hun er sikker på at Carpenter aldri har tilgitt henne 19

at hun sendte Matthew ut med en så ung barnevakt. Nå får jeg bare håpe at han ikke bringer det på bane igjen i kveld.»

«Han er – eller var – Matthews far,» sa Alvirah, og så tilføyde hun mer til seg selv enn til Willy: «Etter hva jeg har lest, er det ofte slik at foreldre – selv om de ikke er til stede – gir den ene forelderen skylden hvis et barn forsvinner, enten det nå gjelder en skjødesløs barnevakt, eller at mor eller far var borte når hun eller han egentlig hadde ønsket å være hjemme den dagen. Nå får jeg bare be til Gud om at Ted Carpenter ikke tar seg et par drinker og begynner å overhøvle Zan i kveld.»

«Ikke tro det verste, elskling,» sa Willy advarende.

«Jeg vet hva du mener.» Alvirah vurderte for og imot, og så strakte hun seg etter den andre halvparten av det ristede rundstykket. «Men du vet jo hvor sant det er at når jeg føler fremtidig trøbbel, ja – så kommer det bestandig.

Og nå vet jeg bare at uansett hvor umulig det kan virke, kommer Zan til å bli truffet skikkelig hardt enda en gang.»

4

Edward «Ted» Carpenter nikket taust til resepsjonisten idet han med raske skritt passerte inngangsområdet i kontorsuiten i 30. etasje i West Forty-sixth Street. Veggene der inne var fylt med bilder av nåværende og tidligere berømtheter som hadde vært kunder i løpet av de siste 15 årene.

På bildene hadde alle skrevet personlige hilsener til ham.

Vanligvis tok han til venstre og inn til det store rommet der de ti PR-assistentene hans arbeidet, men i dag valgte han å gå rett inn på sitt private kontor.

Han hadde gitt sekretæren, Rita Moran, beskjed om at hun ikke fikk nevne sønnens fødselsdag for ham, og at hun heller ikke skulle ta aviser med på jobben. Men da han nærmet seg skrivebordet hennes, var Rita så oppslukt av å lese et nyhetsoppslag på Internett at hun ikke engang så ham da han bøyde seg over henne ved datamaskinen.

Et bilde av Matthew fylte skjermen. Da hun endelig hørte Ted, så hun opp. Ansiktet ble sprutrødt da han bøyde seg over henne, grep musen og slo av. Med forte skritt fortsatte han inn på sitt eget kontor og tok av seg frakken. Men før han hengte den opp, gikk han bort til skrivebordet og så på det innrammede bildet av sønnen. Det var tatt da Matt fylte tre år. Selv da lignet han på meg, tenkte Ted. Med den høye pannen og de mørkebrune øynene kunne alle se at han var min sønn. Når han vokser opp, vil han trolig ligne meg enda mer, tenkte han idet han med en sint bevegelse la fotografiet med bildesiden ned. Så gikk han bort til skapet og hengte opp frakken. Fordi han skulle 21

møte Zan på Four Seasons, hadde han valgt å ta på seg mørkeblå dress istedenfor sportsjakke og langbukser, som han foretrakk.

Under middagen kvelden før hadde Melissa Knight, som var den viktigste kunden hans, blitt synlig oppskaket da han fortalte at han ikke kunne ledsage henne til en eller annen tilstelning nå i kveld. «Du har en date med ekskona,» var kommentaren hennes, og tonefallet var både engstelig og sint.

Han hadde ikke råd til å støte fra seg Melissa. De tre første albumene hennes hadde alle solgt mer enn en million eksemplarer, og takket være henne valgte også andre berømtheter å undertegne kontrakter med PR-firmaet hans.

Men en eller annen gang underveis hadde Melissa forelsket seg i ham – eller hun innbilte seg at hun hadde gjort det.

«Du kjenner planene mine, prinsesse,» hadde han sagt og prøvd å holde stemmen lav og rolig. Og så hadde han tilføyd med den bitterheten han ikke klarte å skjule: «Og du bør faktisk forstå hvorfor jeg møter moren til min sønn på hans femte fødselsdag.»

Melissa var straks blitt full av anger. «Jeg beklager, Ted. Jeg er fryktelig lei meg. Selvfølgelig vet jeg hvorfor du skal møte henne. Det er bare det at …»

Tanken på ordvekslingen kjentes som et gnissende sår.

Melissas mistanke om at han fortsatt var forelsket i Zan, ville ikke gi seg, og det var en sjalusi som med jevne mellomrom fikk henne til å eksplodere. Og den ble stadig verre.

Zan og jeg skilte lag fordi hun sa at ekteskapet vårt bare var en følelsesmessig reaksjon på at foreldrene hennes døde så brått, tenkte han. Hun var ikke engang klar over at hun var gravid da vi ble separert. Og det var mer enn fem år siden, så hva har Melissa å være så opprørt over? Jeg har ikke råd til at hun blir sint på meg. Hvis hun skulle finne på å gå sin vei, vil det bety slutten på dette stedet. Da ville hun ta alle sine venner med seg, og dermed må vi vinke 22

farvel til de mest lukrative klientene vi har. Hvis jeg bare ikke hadde kjøpt denne fordømte bygningen. Hva tenkte jeg på?

En stillferdig Rita kom inn med posten. «Melissas revisor er en drøm,» sa hun med et forsiktig smil. «Den månedlige sjekken og dekning av alle utgifter kom inn i morges akkurat som den skulle. Skulle vi ikke ønske at alle klientene våre var slik?»

«Jo, det skal jeg love,» sa Ted hjertelig, for han visste at Rita var blitt lei seg fordi han var så brysk da han kom.

«Og revisoren vedla et notat som sier at du kan regne med å høre fra Jaime-boy. Han har nettopp sparket PRfirmaet sitt, og Melissa har anbefalt deg. Det vil bety enda en super klient for oss.»

Ted følte oppriktig sympati nå da han så opp på Ritas plagede ansikt. Hun hadde jobbet for ham de siste 15 årene, helt siden han som kjepphøy 23-åring hadde startet PRfirmaet. Hun hadde vært til stede da Matthew ble døpt, og i de første tre bursdagsselskapene. Rita var i slutten av 40-årene, barnløs og gift med en stillferdig skolelærer, og hun frydet seg over all spenningen i forbindelse med deres berømte klienter. Hun hadde også vært vilt begeistret når han tok Matthew med seg til kontoret.

«Rita,» sa Ted. «Selvfølgelig husker du at det er Matthews fødselsdag i dag, og jeg vet at du har bedt om at han må komme hjem. Nå må du be om at vi et år fra nå av kan feire den neste fødselsdagen sammen med ham.» «Å Ted. Det skal jeg,» sa Rita inderlig. «Det skal jeg.»

Da hun gikk ut igjen, satt Ted og stirret i et par minutter på den lukkede døren før han med et sukk strakte seg etter telefonen. Han var sikker på at hushjelpen til Melissa ville ta den og overbringe en melding. Melissa og han hadde deltatt på en filmpremiere med rød løper og det hele kvelden før. Men det var Melissa som tok telefonen på første ring.

«Ted.» Det at navnet og nummeret hans kom opp på skjermen 23

hennes, ga ham fortsatt en støkk. Ikke den slags service der jeg vokste opp i Wisconsin, tenkte han. Men på den tiden hendte det neppe i New York heller. Han tvang stemmen til å høres munter og glad ut da han hilste. «God morgen, Melissa, hjertedronningen min.»

«Og jeg som trodde du hadde det for travelt med å legge planer for kvelden til å ringe meg i dag.» Som vanlig var tonefallet furtent.

Ted motsto fristelsen til å slenge på røret. Isteden, og med det rolige tonefallet han brukte når den mest betydningsfulle klienten hans var både umulig og ufølsom, sa han: «Middag med eksen vil ikke ta mer enn et par timer.

Det betyr at jeg forlater Four Seasons cirka klokken halv ti. Kunne du tenke deg å sette av tid til meg et kvarters tid senere?»

To minutter senere, sikker på at han igjen var på godfot med Melissa, la han på og hvilte hodet i hendene. Å gud, tenkte han, hvorfor må jeg finne meg i henne?

5

Med bladene under armen låste Zan opp døren til det lille kontoret hun leide i Design Center. Hun hadde lovet seg selv at hun ville unngå alt som måtte stå om Matthew i media, men straks hun passerte aviskiosken, hadde hun ikke klart å la være å kjøpe to av de mest kjente kjendismagasinene, de som høyst sannsynlig ville varte opp med oppfølgingshistorier. På Matthews fødselsdag i fjor hadde begge hatt omfattende sammendrag om kidnappingen.

Og så sent som i forrige uke knipset noen bilde av henne da hun var på vei til en restaurant i nærheten av leiligheten i Battery Park City. Hun var bittert klar over at det trolig kom til å bli brukt i en eller annen sensasjonell artikkel i et blad som hadde planer om enda et oppkok om Matthews forsvinning.

Med en vant bevegelse slo Zan på lyset og så det velkjente kontoret, med flere stoffruller stablet opp mot de nakne, hvite veggene og med teppeprøver strødd utover gulvet. Hyllene var fulle av tunge bøker med stoffprøver.

Da hun og Ted gikk hver sin vei, hadde hun begynt sitt dristige vågestykke som interiørdesigner på dette lille kontoret, og etter hvert som tilfredse kunder anbefalte henne til sine venner, hadde hun valgt å beholde det samme kontoret. Det antikke skrivebordet var omgitt av tre stoler i edwardiansk stil, og hun hadde plass nok til å tegne skisser og foreslå design til private boliger og værelser, og legge frem mulige fargekombinasjoner kunden kunne vurdere.

Det var her i dette rommet at hun iblant kunne la være 25

å tenke på Matthew i timevis, og på den måten tvinge den tunge, uavklarte smerten ved å miste ham tilbake til det ubevisste. Hun visste at det ikke ville bli tilfellet i dag.

Resten av kontorsuiten besto av et kontor som så vidt var stort nok til å romme en datapult, arkiv, et bord til den uunngåelige kaffetrakteren, pluss et lite kjøleskap. Klesskapet befant seg midt imot toalettet. Assistenten hennes, Josh Green, hadde med ironisk nøyaktighet lagt merke til at skapet og toalettet var nøyaktig like store.

Hun hadde stått imot Joshs forslag om at de leide suiten ved siden av da den ble ledig, for hun ønsket å holde de faste utgiftene på et absolutt minimum. På den måten kunne hun se seg i stand til å leie enda et detektivbyrå som hadde spesialisert seg på å finne savnede barn. Den beskjedne livsforsikringen hun hadde overtatt etter foreldrene, ble oppbrukt det første året Matthew var savnet.

Pengene var gått med til private etterforskere og synske sjarlataner, men ingen var kommet med det minste bevis som kunne føre til at hun fant ham.

Hun hengte opp jakken. Pelskanten på kragen minnet henne igjen på at hun skulle spise middag med Ted i kveld.

Hvorfor gidder han? var det utålmodige spørsmålet hun stilte seg selv. Han bebreider meg for at jeg lot Tiffany Shields ta Matthew med seg i parken. Men han elsket Matthew dypt og inderlig, og ingen anklager om skyld kunne være større enn den selvbebreidelsen hun bar med seg hver eneste dag.

For å få det overstått åpnet hun sladrebladene og gløttet fort på dem. Som hun hadde regnet med, viste et av dem det bildet som var blitt oversendt media da han forsvant.

«Er Matthew Carpenter fortsatt i live og feirer sin femte fødselsdag i dag?» lød overskriften.

Artikkelen endte med uttalelsen Ted var kommet med den dagen Matthew forsvant, en advarsel til foreldre om at de ikke måtte overlate barna til en ung barnevakt. Zan rev ut siden, krøllet den sammen og kastet begge bladene i papirkurven. Så lurte hun på hvorfor hun hadde utsatt seg 26

selv for artikler av denne typen, og gikk med raske skritt bort til det store skrivebordet og satte seg ned.

For hundrede gang i løpet av de siste ukene rullet hun ut tegningene hun ville gi til Kevin Wilson, arkitekt og deleier av den 34 etasjers høye boligblokken med utsikt mot den nye gangveien som strakte seg langs Hudson River på den nedre vestsiden. Hvis hun fikk jobben med å møblere de tre visningsleilighetene, ville det ikke bare være et stort gjennombrudd, det ville bli hennes første direkte konfrontasjon med Bartley Longe.

Det var fortsatt ufattelig for henne at den arbeidsgiveren som hadde verdsatt henne så høyt den gangen hun var assistent, nå hadde lagt henne for hat. Da hun begynte å arbeide for ham for ni år siden, like etter at hun hadde avlagt eksamen ved FIT, The Fashion Institute of Technology, hadde hun full av iver godtatt den krevende arbeidsdagen og funnet seg i det dynamiske temperamentet.

Dette fordi hun visste at hun lærte mye av ham. Bartley var den gangen en skilt mann i begynnelsen av 40-årene, og en mann som stadig var å se på byen. Ekstremt vanskelig hadde han bestandig vært, men det var først da han begynte å oppvarte henne, og hun gjorde det klart at hun ikke var interessert i noe i den retningen, at han begynte å plage henne med bitende sarkasme og endeløs kritikk.

Jeg utsatte stadig å hilse på mor og far som bodde i Roma, tenkte Zan. Bartley ville blitt rasende om jeg sa at jeg ønsket et par ukers ferie, så jeg utsatte den turen i seks måneder. Da jeg omsider fortalte ham at nå dro jeg enten han likte det eller ikke, var det for sent.

Hun hadde befunnet seg på flyplassen i Roma da bilen faren hadde kjørt på vei for å hente henne, hadde krasjet i et tre og drept ham og moren øyeblikkelig. Obduksjonen hadde vist at faren hadde fått et hjerteanfall ved rattet.

Ikke tenk på dem i dag, advarte hun seg selv. Konsentrer deg om arbeidet. Bartley kommer til å legge frem sine planer, og jeg vet hvordan han tenker. Jeg skal slå ham i hans eget spill.

27

Bartley hadde utvilsomt tenkt å legge frem design for både tradisjonell og ultramoderne stil, pluss en skisse som kombinerte elementer fra begge. Nå konsentrerte hun seg om å se om det var mulig å forbedre de skissene og fargeprøvene hun hadde tenkt å vedlegge.

Som om det betydde noe. Som om noe annet enn Matthew betydde noe.

Hun hørte en nøkkel bli dreid om i låsen. Josh var der.

Assistenten hennes hadde også eksamen fra FIT. Han var en oppvakt 25-åring som lignet mer på en skolegutt enn en begavet interiørdesigner, og for Zan var han nesten som en yngre bror. Det hjalp faktisk at han ikke var begynt hos henne da Matthew forsvant. Josh og hun hadde funnet tonen.

Men ansiktsuttrykket hans i dag fikk Zan til å skjønne at bekymringen hun så, var annerledes. Josh hilste ikke før ordene kom: «Jeg ble sittende her i går fordi jeg ville se nærmere på de månedlige kontoutdragene, og jeg ville ikke ringe fordi du sa at du skulle ta en sovepille. Men Zan, hvorfor kjøpte du en enveis billett til Buenos Aires til neste onsdag?»

6

Den lille gutten hørte lyden av en bil som kom ned oppkjørselen, selv før Glory hørte det. Som et lyn gled han ned fra stolen ved frokostbordet og løp bortover gangen til det store skapet der han visste at han måtte sitte stille som en mus helt til Glory kom tilbake og hentet ham.

Han hadde ikke noe imot det. Glory hadde fortalt at det var en lek for at han skulle være trygg. Det var et lys på gulvet i skapet, og en gummimadrass akkurat stor nok til at han kunne legge seg ned og sove hvis han var trett.

Puter og et pledd hadde han også. Når han var der inne, sa Glory at han kunne late som han var en pirat som seilte på havet. Eller han kunne lese i en av bøkene sine. Det var mange bøker inne i skapet. Det eneste han aldri måtte gjøre, var å komme med den minste lyd. Han visste det bestandig når Glory skulle ut slik at han ble alene, for da maste hun om at han måtte ut på badet selv om han ikke trengte det. Og så satte hun en flaske i skapet så han kunne tisse i den. Og så satte hun igjen et smørbrød og kjeks og vann, og en Pepsi.

Slik hadde det vært i de andre husene også. Glory passet alltid på at han hadde et sted å gjemme seg, og så la hun leker og lastebiler og puslespill og bøker og fargestifter og blyanter inn dit. Glory sa at selv om han aldri lekte med andre barn, var han smartere enn dem alle. «Du er veldig gløgg, og det er min fortjeneste at du er det. Du er virkelig heldig.»

29

I begynnelsen hadde ikke gutten følt seg heldig i det hele tatt. Han kunne drømme om at han satt inntullet i en varm, lodden badekåpe med mamma. Etter en tid kunne han ikke helt huske ansiktet hennes, men han husket hva han hadde følt når hun omfavnet ham. Og da begynte han å gråte. Men etter en stund kom ikke drømmen mer. Så kjøpte Glory en såpe og vasket hendene hans like før han la seg, og drømmen kom tilbake på grunn av lukten på hendene. Det var akkurat sånn moren hans hadde luktet.

Igjen husket han navnet hennes, og til og med følelsen av å være inntullet i badekåpen hennes. Om morgenen tok han såpen med seg på rommet og stakk den under puten.

Da Glory spurte hvorfor han gjorde det, fortalte han det til henne. Og hun sa at det var i orden.

En gang fikk han lyst til å gjemme seg for Glory, men det gjorde han aldri mer. Glory stormet opp og ned trappen og ropte på ham, og hun var skikkelig sint da hun til slutt kikket bak sofaen og fant ham. Hun hyttet med knyttneven helt opp i ansiktet hans og sa at det fikk han aldri, aldri, aldri gjøre mer. Uttrykket var så sint at han ble fryktelig redd.

Den eneste gangen han så andre mennesker, var når de kjørte bil, og det var bestandig om natten. De ble ikke værende lenge på noe sted, og uansett hvor de bodde, var det aldri andre hus rundt dem. Noen ganger kunne Glory ta ham med ut på baksiden av huset, og der lekte de sammen, og hun tok bilde av ham. Men så flyttet de til et nytt hus, og Glory gjorde i stand enda et hemmelig rom til ham.

Noen ganger kunne han våkne etter at Glory hadde låst ham inne på rommet for natten, og da hørte han at hun snakket med noen. Han lurte på hvem det var, for han fikk aldri høre den andre stemmen. Han visste at det ikke kunne være mamma, for hvis hun var i huset, ville hun helt sikkert komme opp og hilse på ham. Hver gang han var sikker på at noen var i huset, holdt han såpen i hånden og lot som det var mamma.

30

Denne gangen åpnet skapdøren seg nesten med en gang.

Glory lo. «Han som eier huset, sendte over en kar fra alarmkompaniet for å forsikre seg om at alarmen virker som den skal. Er ikke det til å le seg i hjel av, Matty?»

7

Etter at Josh hadde fortalt Zan om billetten som var belastet kredittkortet hennes, foreslo han at de sjekket alle de andre kredittkortene som hun hadde i lommeboken.

Bergdorf Goodman hadde nylig registrert salg av kostbare klær, som var belastet kortet hennes. Klærne var i hennes størrelse, men for øvrig visste hun ikke noe om dem.

«Og så akkurat i dag,» mumlet Josh og kontaktet forretningen for å få kortet slettet. Så tilføyde han: «Tror du at du klarer denne avtalen alene? Kanskje burde jeg dra sammen med deg?»

Zan lovte at dette skulle hun takle, og presis klokken elleve sto hun ved kontordøren til Kevin Wilson, arkitekten bak den makeløse nye boligblokken med utsyn over Hudson River. Døren var halvåpen. Hun kunne se at kontoret var et midlertidig krypinn i den nye bygningens første etasje, et sted av den typen en arkitekt ville ha, slik at han enkelt og greit kunne holde oppsyn med fremdriften i et igangværende prosjekt.

Wilson satt med ryggen mot henne, og hodet var bøyd over papirer som lå på bordet bak skrivebordet. Var det Bartley Longes tegninger han studerte? undret hun. Hun visste nemlig at hans avtale hadde vært før hennes. Hun banket på døren, og uten å snu seg ropte Wilson at hun skulle komme inn.

Før hun rakk frem til skrivebordet, dreide Wilson stolen mot henne, reiste seg og skjøv brillene opp på hodet.

32

Zan så at han var yngre enn hun hadde regnet med, ikke mer enn i midten av 30-årene, mente hun. Med den høye, tynne kroppen lignet han mer på en basketballspiller enn en prisvinnende arkitekt. Den bestemte kjeven og de skarpe, blå øynene var de mest markante trekkene i et maskulint, vakkert ansikt.

Han rakte henne hånden. «Hyggelig å hilse på deg, Alexandra Moreland. Takk for at du tok imot vårt ønske om å se dine forslag til visningsleilighetene våre.»

Zan prøvde å smile da hun grep hånden hans. I de nesten to årene som var gått siden Matthew forsvant, hadde hun vanligvis klart å beherske seg og tvinge Matthew ut av tankene når hun befant seg i en arbeidssituasjon. Men kombinasjonen av Matthews fødselsdag, og sjokket ved å vite at noen hadde tilgang til både kreditt- og kundekontoen hennes og formelig bombarderte henne med regninger, brøt plutselig ned den muren hun så omhyggelig hadde bygget opp rundt seg.

Hun var klar over at hun var iskald på hånden, og var glad for at Kevin Wilson ikke så ut til å ense det, men stolte ikke nok på seg selv til å klare å si noe. Først måtte klumpen i halsen begynne å løse seg opp, for ellers kom tårene til å renne. Nå fikk hun bare håpe at Wilson tolket tausheten hennes som blyghet.

Han gjorde tydeligvis det. «Hva om vi tar en kikk og ser hva du er kommet til?» foreslo han blidt.

Zan svelget hardt, og da hun snakket, var stemmen jevn og rolig. «Hvis du ikke har noe imot det, synes jeg vi burde ta turen opp til leilighetene. Så kan jeg forklare hvordan jeg har valgt å sette tingene sammen.»

«Fint,» sa han. Med et langt skritt kom han rundt skrivebordet og tok den tunge permen ut av hendene hennes.

De gikk bortover korridoren og til heisene. Vestibylen befant seg i siste konstruksjonsfase, med dinglende ledninger og smale teppestrimler strødd utover de støvete gulvene.

Wilson småpratet mens de gikk – trolig i et forsøk på 33

å hjelpe henne over det han trodde var nervøsitet, tenkte Zan. «Dette vil bli en av de mest energisparende bygningene i New York,» sa han. «Vi har solenergi, og vi har store vindusflater slik at alle leiligheter skal ha en konstant følelse av sol og lys. Selv vokste jeg opp i en leiegård der soverommet mitt vendte ut mot murveggen til bygningen ved siden av. Uansett tidspunkt var det så mørkt at jeg knapt kunne se en hånd for meg. Ja, jeg satte faktisk et skilt på døren da jeg var ti år gammel. ’Grotten’ skrev jeg.

Mor fikk meg til å ta det ned før far kom hjem. Hun sa at det ville gjøre ham vondt å bli påminnet om at vi ikke hadde et bedre sted å bo.»

Og jeg vokste opp over hele verden, tenkte Zan. Det er så mange som innbiller seg at det er fantastisk. Mor og far stortrivdes med livet som diplomater, men jeg ønsket meg noe mer varig. Jeg ønsket naboer som fortsatt kom til å være der om 20 år. Jeg ønsket å bo i et hus som var vårt. Jeg hadde ikke lyst til å begynne på kostskole da jeg var 13 år. Jeg ville være sammen med dem, og noen ganger var jeg fortørnet over at de stadig var på flyttefot.

De skrittet inn i heisen. Wilson trykket på en knapp, og heisdøren gikk igjen. Zan lette etter noe å si. «Du har sikkert hørt at siden sekretæren din ringte og inviterte meg til å sende inn designplaner for visningsleilighetene, har jeg vært her mange ganger.»

«Det har jeg hørt.»

«Jeg ønsket å se rommene på forskjellige tider av døgnet, slik at jeg kunne få en fornemmelse av dem, og hvordan det ville være for forskjellige typer mennesker å komme inn og si: ’Jeg er hjemme.’»

De begynte i leiligheten med ett soverom, ett bad og to toaletter. «Min gjetning er at folk som vurderer denne, faller i to kategorier,» begynte Zan. «Leilighetene er så pass kostbare at det ikke kommer ungdommer som nettopp har gjort seg ferdig med college, om da ikke pappa betaler regningene. Trolig vil mange unge yrkesaktive se på denne modellen. Og hvis det ikke er snakk om den store 34

romantikken, vil de aller fleste ikke ha noe ønske om å dele den med noen.»

Wilson smilte. «Og den andre kategorien?»

«Eldre mennesker som ønsker seg et krypinn, og som ikke vil ha noe gjesteværelse fordi de ikke ønsker overnattingsgjester.»

Det holdt på å bli lettere for henne. Nå var hun på trygt territorium. «Dette er mine forslag.» En lang benk skilte kjøkkenet fra spisekroken. «Hva om jeg legger skissene og stoffprøvene her?» foreslo hun og tok fra ham mappen.

Hun var sammen med Kevin Wilson i nesten to timer mens hun forklarte sine alternative forslag for hver av de tre visningsleilighetene. Da de var tilbake på kontoret hans, la han planene hennes på bordet bak skrivebordet. «Du har lagt veldig mye arbeid i dette, Zan,» sa han.

Etter at han den første gangen kalte henne Alexandra, hadde hun sagt: «La oss gjøre det enkelt her. Alle kaller meg Zan, noe som sikkert skyldes at da jeg begynte å snakke, ble Alexandra litt for mye av en munnfull for meg.»

«Jeg ønsker oppdraget,» sa hun. «Jeg er svært fornøyd med de planløsningene jeg har vist deg, og jeg har med glede brukt både tid og anstrengelser for å gjøre mitt beste.

Jeg vet at du har bedt Bartley Longe om å sende inn sine forslag, og selvfølgelig er han en dyktig designer. Så enkelt er det. Konkurransen er hard, men kanskje liker du verken hans eller mine utkast.»

«Du er langt mer velvillig overfor ham enn han er når det gjelder deg,» kom det tørt fra Wilson.

Zan klarte ikke å skjule bitterheten i stemmen da hun svarte: «Jeg er redd fiendtligheten mellom Bartley og meg er åpenbar, men på den annen side er jeg sikker på at du ikke håndterer dette oppdraget som en konkurranse om hvem som er mest populær.» Dessuten vet jeg at jeg er minst 30 prosent billigere enn Bartley, tenkte hun idet hun forlot Wilson ved den imponerende inngangen til høybygget. Det vil være esset jeg har i ermet. Sant nok vil jeg ikke 35

tjene så mye hvis jeg får denne jobben, men anerkjennelsen vil være verdt det.

I drosjen tilbake til kontoret merket hun at tårene hun hadde klart å holde tilbake, nå strømmet fritt nedover kinnene. Hun tok solbrillene opp av skuldervesken og satte dem på. Da drosjen stoppet på East Fifty-eighth Street, ga hun som vanlig rikelig med tips til sjåføren. For hun var av den oppfatning at enhver som måtte tjene til livets opphold ved å kjøre i New York-trafikken hver eneste dag, fortjente noe ekstra.

Sjåføren, en eldre, svart mann med jamaicansk aksent, takket varmt. Så tilføyde han: «Jeg kunne ikke unngå å se at du gråt, og jeg skjønner at du har det tungt i dag. Men i morgen vil alt se mye lysere ut. Bare vent, så skal du nok få se.»

Om det bare var sant, tenkte Zan mens hun hvisket takk og tørket øynene enda en gang før hun gikk ut av drosjen. Men alt kommer ikke til å være bedre i morgen.

Og kanskje vil det aldri bli det.