Prolog

Du vet hva du må gjøre?

Ja, jeg er på saken

Er du helt sikker på at du vil gjøre det?

Ja, for faen. Har du et bedre forslag?

Nei da. Men hvis det går galt ...

Det kommer ikke til å gå galt. Ikke hvis du gjør som jeg sa

Greit. Jeg forstår

Jeg ville ikke ha bedt deg om å gjøre det hvis jeg ikke var nødt

Folk som F – de tror at de kan komme seg unna med alt. De driter i andre mennesker

Det er på tide at vi tar igjen

Jeg trodde du var enig?

Jeg er enig, men dette er ikke å svare med samme mynt

Dette er MYE verre

Hvis vi ikke gjør det, kommer det til å skje igjen

Du skjønner det, ikke sant?

Ja, jeg skjønner det

Du skal få hevnen din

Jeg har jo sagt at dette ikke er hevn

Det er rettferdighet

«Mer sprudlevann? Pappa, hva med deg? Du kjører ikke i dag, så du har ingen unnskyldning.»

Stephen Sheldon smiler til datteren sin, der hun står bak ham med flasken i hånden. «Ja vel, da. Den eneste fordelen med å være steingammel, er at man slipper å bry seg om de hersens alkoholrådene fra myndighetene.»

Kona hans sender ham et spydig, men vennlig blikk. De vet begge at han må passe på helsen, men han har bursdag i dag, så hun lar det ligge.

Nell Heneghan bøyer seg frem og skjenker i glasset hans. «Sytti er ikke gammelt, pappa. Ikke i disse dager.»

«Si det til leddene mine.» Han ler en kort latter, og Nell går rundt bordet og fyller på i de andre glassene.

Jeg tar hånden til Alex under bordet, og kjenner at det tynne kjolestoffet gnisser mot det fuktige låret. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være gravid i trettifemte uke i denne varmen. Hun har svettedråper på overleppen, og en liten rynke mellom brynene, som de andre neppe kan se. Jeg hadde rett: Dette er for mye for henne. Jeg sa at vi ikke trengte å gjøre det – at ingen forventet det av henne, særlig ikke i dette været, og at Nell uansett hadde tilbudt seg å ta ansvaret – men Alex insisterte. Hun sa at det var vår tur, og at det ikke var rettferdig at søsteren måtte gjøre det to år på rad. Men det var ikke den egentlige grunnen. Hun vet det, og jeg vet det. Mens graviditeten forløper, krymper verden rundt Alex. Nå går hun nesten ikke ut av huset lenger, og det kommer ikke på tale å kjøre de to milene til Abingdon. Jeg sa til Nell at hun er nervøs for barnet, og Nell nikket og sa at hun hadde det på samme måte da hun var høygravid, og at det var forståelig at Alex er urolig. Og hun har rett. Det vil si, hun ville ha hatt rett hvis det var den eneste grunnen.

Ungene til Nell er ute i hagen sammen med hunden sin og spiller fotball. De bytter på å ta straffespark. Barna er elleve og ni år gamle. Jake ville ha vært tolv nå. Ikke en liten gutt lenger, men heller ikke noe mer enn en gutt. Før Alex ble gravid igjen, undret jeg av og til på hvordan det ville ha vært hvis de møtte hverandre, han og fetterne. Jake var ikke interessert i sport, men kanskje han ville ha vært med der ute, hvis han var her nå? Jeg liker å tro at han ville ha gjort det for å være snill, for å glede moren sin, eller fordi han likte hunder, men jeg har en mistanke om at han ville ha vært like gretten og umedgjørlig som andre tolvåringer. Jeg har fått erfare at det er altfor lett å helgenerklære et barn som er borte.

Audrey Sheldon ser på meg nå, og vi veksler blikk. Hennes er vennlig, mitt er litt forlegent. Ingen vet mer om hva vi gikk gjennom da vi mistet Jake enn foreldrene til Alex, men medfølelsen til Audrey minner om ostekaken hennes – den er god, men jeg orker ikke så mye av den. Jeg reiser meg og begynner å samle sammen tallerkenene. Mannen til Nell, Gerry, gjør et halvhjertet forsøk på å hjelpe meg, men jeg gir ham et kameratslig klapp på skulderen og skyver ham bestemt ned på stolen igjen.

«Dere kom med maten. Nå er det min tur.»

Alex smiler takknemlig til meg da jeg tar dessertasjetten hennes. Faren hennes har mast forsiktig på henne om å «spise ferdig» i ti minutter allerede. En gang forelder, alltid forelder. Moren min gjør det samme med meg. Om tjue år kommer jeg til å gjøre det selv. Forhåpentligvis.

På kjøkkenet står Nell og setter inn oppvasken i maskinen. Hun gjør alt feil, men jeg motstår trangen til å gripe inn, for jeg vet at hun ville bli rasende. Alex sier at oppvaskmaskiner er som griller – menn kan ikke la være å blande seg. Nell smiler da hun ser meg. Jeg liker henne, det har jeg alltid gjort. Hun er like skarp som søsteren, og like oppriktig. De har et godt liv sammen, hun og Gerry. De bor i et fint hus (enebolig), drar på skiferier (til Val d’Isère), og har en hund (en cockapoo, etter sigende, men potene er så digre at man skulle tro det var litt isbjørn i den). Han er aktuar (Gerry, ikke hunden), og jeg synes ærlig talt at Dino er langt mer interessant enn ham, men det har jeg aldri røpet for noen andre enn meg selv.

Nell ser på meg nå, og jeg skjønner med en gang hva hun vil. Hun vil ha et par ord. Og hun går rett på sak, sin vane tro. Hun er akkurat som søsteren sin.

«Jeg er litt bekymret for henne, Adam. Hun ser ikke bra ut.»

Jeg trekker pusten dypt. «Jeg vet hva du mener, og det blir ikke akkurat bedre i denne varmen, men legen sjekker henne med jevne mellomrom. Hun får mer tilsyn enn de fleste kvinner i hennes situasjon.»

Men de færreste kvinner i hennes situasjon har vært innlagt på sykehuset med forhøyet blodtrykk og blitt beordret til å holde sengen.

Nell lener seg mot benken og tørker hendene på et kjøkkenhåndkle. «Hun spiste nesten ingenting.»

«Jeg prøver –»

«Og hun ser fullstendig utmattet ut.»

Hun rynker pannen og ser på meg. Det må være min skyld, ikke sant? Ben scorer et mål ute i hagen og løper omkring på plenen med T-skjorten over hodet. Nell kaster et blikk på dem, og fortsetter å stirre på meg.

Jeg prøver på nytt. «Hun sover dårlig – du vet hvordan det er i det siste trimesteret. Hun sliter med å finne en behagelig stilling.»

Men rynkene forsvinner ikke fra pannen hennes. Nicky roper at broren jukser, og Gerry reiser seg og går til vinduet for å si at de må leke pent sammen. Han bruker den bryske foreldrestemmen som vi alle lover at vi aldri skal bruke. Foreldrerollen er og blir seg selv lik.

«Hør her,» sier jeg, «jeg har det travelt på jobben, men jeg gjør så mye husarbeid som jeg klarer, og vi har en vaskehjelp som kommer en gang i uken og tar seg av resten.»

Nell betrakter guttene sine. «Jeg snakket med henne i sted,» sier hun uten å snu seg. «Hun fortalte meg at du har flyttet inn på gjesterommet.»

Jeg nikker. «Så jeg ikke vekker henne. Særlig nå som jeg står opp ulidelig tidlig fire dager i uken for å gå på treningsstudio.»

Hun ser på meg. «Røykeslutt er noe dritt, ikke sant?»

Blikket hennes er kjølig, men ikke uvennlig: Nell har stumpet røyken selv. Hun vet alt om de forskjellige fortrengningsstrategiene.

Jeg smiler skjevt. «Ja, fy flate. Men jeg tror jeg skal klare det.»

Hun mønstrer meg fra topp til tå. «Og du har slanket deg litt. Det kler deg.»

Jeg ler. «Ja, og det er et pokkers mirakel, med tanke på at jeg spiser en pakke mintpastiller i timen.»

Det blir stille, og til slutt smiler hun. Et trist smil. «Pass godt på henne, Adam. Hun er så stresset – dette barnet betyr veldig mye for henne. Gudene vet hva som skjer hvis hun –»

Hun stanser, biter seg i leppen og ser bort.

«Hør her, Nell, jeg skal sørge for at Alex har det bra. Nå, og i all fremtid. Du vet det, ikke sant?»

Hun kikker på meg og nikker, og jeg venter. Jeg vet hva hun ønsker å si, og hvorfor det er så vanskelig for henne.

«Det sto i avisen,» sier hun omsider. «Han har sluppet ut, ikke sant? Gavin Parrie.»

«Ja, han er ute.» Jeg får henne til å se på meg. «Men det er en prøveløslatelse – det stilles strenge krav til ham. De passer på hvor han drar, og hvem han møter.»

Underleppen hennes skjelver litt. «Og så får han en sånn fotlenke, ikke sant? Sånn at de vet hvor han er til enhver tid.»

Jeg rister på hodet. «Fotlenkene er ikke så avanserte. Ikke ennå. De er knyttet til forbryterens bostedsadresse. Hvis han beveger seg utenfor en viss radius, blir det sendt et varsel til overvåkningssentralen.»