HansPetterLaberg
Ingentingblirsomfør
©CAPPELENDAMMAS,Oslo2017
ISBN978-82-02-55973-1
1.utgave,1.opplag2017
Omslagsdesign:AndersBergesenogJakobAllner/SuperultraplusDesignstudio
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017 Satti10,5/13,5pkt.Sabonogtryktpå80gEnsoluxcream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.
UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Sidendeterdetosistetimeneavskoledagen,harTorsteinbestemtatviskalsefilm.
Hanlikeratvigårinnihelgamedetgodtminnefra skolen.Noesomkanoverbeviseossomatdetergreitå kommetilbakepåmandag.Noengangerspandererhan tilogmedpizzafrakantina.
Deterutroligvarmtiklasserommet,somvanlig.Det erheltumuligååpnevinduenefordideblemaltigjenfor flereårsiden.Detungegardinene,somforlengesiden varlillaogutenstorehull,ertrukketfor.Viharklartå fådetsåpassmørktatdetermuligåsefilmen.
Denhandleromeityskjenteogsøsknenehenneside sistedageneavkrigen.Farenhennesdriverenutryddelsesleir.Foreldreneharskjøntatkrigensnarterover,og atdeallierteerpåvei.Anettetømmerdetsomerigjen icolaboksensin,ogCelineliggersomvanligmedhodet påpultenoghørerpåmusikk.Ifriminuttetfortaltehun alleathunskalhafesthjemmehossegimorgen,ogalle erinvitert.
Deterikkesålengetilskoledageneroverogvikangå hjem.Jegprøveråfølgemedpåfilmen.Jeggjørdetfordi jegpleierågjøretingjegfårbeskjedom.Lærernemine haralltidsagtatjegerflinktilåtabeskjeder.
Mensamtidigsomjegserpåfilmen,kikkerjegbort påTorsteinsomsittermedhakamotbrystetogarmenei
kors.Jegbegynnernestenåle,forjegersikkerpåathan harsovnet.
Plutseligrykkerhantil,somomhanharfaltutforet stupidrømmenoglander.Hanløfterhodetogdrarinn luft.Etskikkeliglangtdraggjennomnesasomfårflere iklassentilåfnise.Snorketersåhøytatdetnestenfår gardinenetilårørepåseg,ogviristerpåhodetogfølgermedpåhvasomkommertilåskjenå.Menhansitterderutenårøreseg.
Nei.Ikkehelt.
Hansynkerlittsammen.Hanbegynnerågliframoverpåstolsetet,såsakteatdetnestenerumuligåse. Førviegentligskjønnerhvasomskjer,sklirhanavstolenoglanderpågulvetmedetdunk,ogblirliggende der.
Viventerpåathanskalkommesegpåbeinaigjenog latesomomingentingharhendt,menTorsteinrørerseg ikke.
Etternoenlangesekunderbegynnerviåsnakkelavttil hverandre.Filmenbarefortsetterågå,mendeteringen avosssomfølgermedpådenlenger.
«Torstein?»hviskerAnjasomsitternærmest.
Hunstrekkerframdetenebeinetsålangthunkan forådyttetilham,menhanliggerakkuratlittforlangt unna.
Hunsersegrundt,menviandrestirrerbarepåTorsteinutenåanehvaviskalgjøre.Deternoensombrølerinaborommet.Anjareisersegfrastolen.
«Torstein?»sierhunigjenogsettersegpåhuk.
Hundytterforsiktigtilham,menhanliggerbareder heltstille.Saktebøyerhunsegframogholderhåndflatennoencentimeterfradenåpnemunnenhans.
«Pusterhan,eller?»spørLarsnervøst,menAnjasva-
rerikke.Hundrarbareiarmenhanssånnathanruller heltoverpåryggen.
Flereavosskommersegpåbeina,ogheleklassenblir ståenderundtdemmensfilmengårviderepåsmartboarden.
OgjegserpåTorstein,denlivløsekroppenhans,og Anjapåknemenshunprøveråpumpelivihjertethans. Deterhansomliggerder,menplutseligerdetsomdet ikkelengererTorsteinpågulvet.Deterengutt.Jeg tenkerpådenforferdeligehendelsensomjegnestenhar glemt.Denstangerseggjennomtida,ogklistrersegtil detsomskjernå,skjersamtidigmeddetsomskjernå. Deterengutt,noenåreldreennmeg,ogdenmørkeluggenhanshargliddvekkfraøynene.Detskummerrundt munnenhans,oghanstirrerpåmegmedøynefulleav panikk.Brorenminforsøkeråfåliviham,slårham ibrystkassa,såhardtatribbeinabrekker,gravermed fingrenenedihalsenhansforåfåhamtilåkasteopp dethanharsvelget.Jeghøreratnoenropernavnetmitt, atjegmåfåtakinoensomkanhjelpe.Menjegklarer ikkeårøremeg.Jegblirbareståendeogsepåham,på gutten,påTorstein,ogdetersomomdetskjersamtidig. Mendeteneernoejeghusker,detmedTorsteinernoe somskjerakkuratnå.
Torsteinseropppåossmedhalvåpneøyne,menhan serossikke.
Deterikkelengesidenambulansefolkeneavsluttet livredningen,laTorsteininnibilenogkjørteavgårde, mensmenneskemengdensomhaddesamletsegrundt ambulansenløstesegopp.
Jegsitternestenbakerstibussenpåveihjem.Det enestejegtenktedajegstoigjenpåskolegården,varat jegmåttekommemegbortderfra.
Tarjeisomgåriåttendeerforanhossjåføren.Desitter ogskravlerhverdag,selvomdethengeretskiltdersom sieratmanskalikkeforstyrreføreren.Detbryringenav demsegom.
JegsenderenmeldingtilPatrik,bareforåhørehva handrivermed,ogomviskalmøtes.Jegprøverikkeå tenkeformyepådetsomharskjedd,mendeterhelt umulig.Jegtenkerpådetheletida.
JegveitikkeomPatrikharhørthvasomharskjedd. Jegharkjenthamsidenvigikkibarnehagen,mendavi skullebegynnepåungdomsskolen,kjøptemoraogstefarenhanssegetstørrehus.Deflyttetakkuratlangt nokunnatilatPatrikmåttebegynnepåenannen skole.
Jeglenerhodetmotrutaoglukkerøynene,menda dukkersceneniklasserommetoppmedengang.Såjeg serhellerpåTarjeisomgnåleriveiometavprosjektene hanharpågang.Tarjeieralltidmestopptattavdethan
selvholderpåmed.Hanklarerikkeåværeinteresserti hvaandreeropptattav.Hanbareersånn.
Nårvibegynnerånærmeossholdeplassenmin,durer mobilenilomma.JegplukkerdenoppogleserbeskjedenfraPatrikmensjeggåravbussen.Solaskinner,men denvarmerikkenoesærlig.
Huseterheltstillesomvanlignårjegåpnerdøra.
Foreldreneminekommervanligvisikkehjemfrajobb føretstykkeutpåkvelden,oglillebrorenmin,Håvard, pleierbareåstikkesåvidtinnometterskolenforåhente fotballutstyretførhanskalpåtrening.Selvomhanbare ertiår,trenerhansåmyeathanregnermedåstarte proffkarrierenetterungdomsskolen.Deterdetviktigste iverdenforham.
Mennoengangerharhantidtilåkommeinnpårommetmittnårhanerpåveiut,ogdafortellerhanmegom hvordandetgårpåtreningenogattrenerenerganske håpløs.
Engangsnakkethanomenturneringsomhadde gåttskikkeligbra.Hanscoretselvfølgeligdetavgjørende måletienviktigkamp.Dahansadet,smiltehanmed storeøyne.
«Sådetvardusomegentligavgjordehelegreia?»sa jeg.
«Detvarjohelelagetsomspiltebra,»svartehan,og dethørtesutsomomhanhaddeforberedtsegtilettvintervju.Deteralltidviktigåværelittydmyksamtidig sommanskryteravsegselv.
Såsahanathanmåttestikke,fordihanvaraltforseint ute,oghankunnehavnepåbenkenhvistrenerenvari dårlighumør,ogsåløphanavgårde.
Jeglagermeglittmatsomjegtarmedmegopppå
rommet.Skrurpådataenforåseomdetstårnoepånettaviseneomdetsomharskjedd.Detgjørdet,menikke såmye.Bareatenlærerfaltommidtunderundervisningen,ogathanbleerklærtdødpåstedet.Ikkenoeannet enndet.Ikkenoenavnpålæreren,elleratAnjaforsøkte åreddeham,bare«Vikommertilbakemedoppdateringerisaken».Detbetyratavisaegentligikkeveitnoen ting.
Jegskruravdataenogslukerdensistebrødskivafør jeggårnedpåkjøkkenetigjen.Uteihagenliggerdet fremdelesflekkeravråttensnøherogder,ognoenhar revetnedfugleneketsomfarenminibegynnelsenav desemberspikretfasttiletbjørketrenedevedporten.
Juletreetstårutepåverandaen.Deterbrunt,ogfaren minharlovetåfjernedet.Denenestejobbenhanhar, erådradetutogkastedetfraverandaen,ogsåkan detliggederhelttilhanfårsomletsegtilåtennefyr pådet.Vårenstarternemligikkeskikkelighjemmehos ossførpappastårpåplenensomersåvåtathansynkerlittnediden,medenlighteridenenehånda,en bensinkanneidenandre,ogetdødttrepåbakkenforan seg.
«Detertrossaltsnartapril,»samammaforlittsiden ogkikketstygtbortpåfarenmin.Hannikketogmumletathanskullefiksedetsnart.
Menikkenå.
Ikkenårhanvarsåsliten.Hanmåttefålittoverskudd først.Mensåglemtehandetselvfølgelig.
Farenminpleieråglemmetingsomikkeinteresserer ham.Hanfinnerhellerandretingådrivemed.
Desisteukenehardetværtetellerannetsomhanholderpåmeduteigarasjen.Vihåperbareathanikkehar begyntåskrufrahverandrebilmotoren.Fordeteneste
farenminveitombilereratvårergrønn,atdenerfem årgammel,ogatdeterenOpel.
Detersomomfarenminharbegyntåutsettesåmange tingsommulig.Hanklarerikkeågjørenoeavdethan harlovet.Nårmammaspørhvasomergaltmedham, trekkerhanbarepåskuldreneogsvarerathanskal ordnedetnårhanorker.Bareikkeakkuratnå.
Jegserpådettristegrantreetderute.Ingentingavdet somengangvarjulerigjenidet.
Jeggårutogløfterdetopp,lukkerigjenøynenesånn atgreineneikkeskalstikkedemut.Treetertyngreenn jegregnetmed.Jegslengerdetnedpåplenen.Derkan detligge.Nåkanfarenminavsluttejobben.
Telefonenminringer.DeterStine.Egentligharjeg ikkenoesærliglysttilåsnakkemedhenne.Detereteller annetmeddenivrige,andpustnestemmenhennessom gjørmegstresset.Deteregentliglitturettferdig,forjeg veithvordanhuner.Hunerbaresegselv.
Sidenjegikkeharnoeannetågjøre,svarerjeg.
«Gårdetbra?»erdetførstehunspør.
«Ja,»svarerjeg.
«HørteomTorstein.»
«Ja.»
«Sykt!»
«Mm.»
«Hanbaredødeder?»
«Ja.»
«Akkuratderiklasserommet?»
«Mm.»
«Deterheltsykt!»
«Ja.»
Hunfortsetteråsnakkeinoenminutteromhvorsykt detvaroghvortristdeterogathunalltidharsyntesat
Torsteinvarskikkeliggreitilåværelærer,ogatdeterså tristathandødeogheltsyktathandødeakkuratderog atheleklassensådet.
Førjegskjønnerhvasomharskjedd,spørhunomhun kanskjeskalkommebortentur.Fordetkanhendeat jegtrengeråhanoenhosmeg,noensomerderbarefor meg.Tenkerhun.
«Ikkeakkuratnå,»svarerjeg.«Jegskalut.» «Å?»
«Ja,deteringenhjemme,sådeterskikkeligkjedelig her.»
«Hvorskaldu?»
«Veitikke.»
«Dukanmøtemeg!Vibaresieretsted,ogsåmøtesvi der,kanskje?»
«Jegveitikkehelthvorjegskal,»sierjeg.
«Menda,»sierhun,ogsåbegynnerhunåsnakkeveldigsakte,foråværeheltsikkerpåatjegfårmedmeg ogskjønnerdethunsier,«kanviavtaleetstednå.Også møtesvider.Duogjeg.»
Jegvilbaresinei,menklarerdetikke.Detverstejeg veiteråskuffenoen,selvomStineerlittslitsomnoen ganger.Detvarderforjeggjordedetsluttmedhenne etteratvihaddeværtsammenetparmånederiniende.
Jegleggerpåoggårsakteopppårommet,kleravmeg ogleggermegpåsenga.Jegpresserputamotfjesetogtellerinnimegforåsehvorlangtjegkommerførjegikke klareråpustemer.Jegkjennerhvordanputetrekketblir varmereogvarmere,ogdetbegynneråverkeibrystet. Plutseligfølerjegmegsåutroligsliten.
Jegslengerputaframegogsetterpånoemusikk,som jegalltidgjørforåoverdøvehjerteslagenesomdunker inneihodetmitt.Kniperigjenøynenesåhardtjegkan.
Sånnblirjegliggendelenge. Nårjegprøverårøremeg,erdetsomomsengetøyet skjærerseginnihudenmin.Jegklarerikkeålaværeå tenkepåhvasommåhagåttgjennomhodettilTorstein iakkuratdetlillesekundetførhjertethanssluttetåslå.