Sally Green: Half bad. Bok 1 - Ondskapens sønn

Sally Green

bok 1 ondskapens sønn

Oversatt av Heidi Sævareid

Sally Green Originalens tittel: Half bad Oversatt av Heidi Sævareid Original English language edition first published by Penguin Books, Ltd., London Text copyright © Half bad Books Limited 2014 The author and illustrator have/has asserted his/her/their moral rights.

All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-43457-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Tim Green, Faceout Studios Omslagsillustrasjon: copyright © Tanya Constantine/Blend Images/Getty Images og © WIN-Initiative/Getty Images Forfatterfoto: copyright © Mark Allen Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

del en

trikset

trikset

Se for deg to guttunger som sitter tett inntil hverandre – presset sammen mellom de to digre armlenene på en gammel stol. Du er gutten til venstre.

Den andre gutten er varm å lene seg inntil, og han lar blikket gli fra tv-en og bort til deg – liksom i sakte tempo.

«Synes du det er gøy?» spør han.

Du nikker. Han legger armen rundt deg og snur seg mot skjermen igjen.

Etterpå har dere begge lyst til å prøve det dere så på filmen. Dere lister dere ut til kjøkkenskuffen, rapper den store boksen med fyrstikker og smetter av sted ut i skogen.

Det er du som begynner. Du tenner fyrstikken og holder den mellom tommelen og pekefingeren, lar den brenne helt ned til den slukker. Du har brent deg på fingrene, men fortsatt holder du den svartbrente fyrstikken.

Trikset virker.

Den andre gutten forsøker også. Bare at han ikke gjennomfører det. Han slipper fyrstikken.

Så våkner du og husker hvor du er.

7

buret

Trikset er å ikke bry seg. Ikke bry seg om smerte, ikke bry seg om noe som helst. Å ikke bry seg er det eneste trikset som gjelder. Enda de eneste omgivelsene er et bur ved siden av en hytte, omgitt av åser og trær og himmel.

Det er bare ett triks som gjelder i buret.

armhevinger

Rutinen er grei. Å våkne opp til himmel og luft er greit. Å våkne opp i buret, i lenker – det er som det er. Det gjelder å ikke bry seg om buret. Lenkene gnager, men merkene leger seg fort og lett, så hvorfor bry seg?

Buret er blitt mye bedre nå som du har fått saueskinnene. De er varme selv når de er fuktige.

Presenningen over den ytterste enden var også en stor forbedring. Du finner ly for det verste av vinden og regnet. Og litt skygge hvis solen steker. Det var fleip. Det er viktig å bevare humoren også.

Så rutinen er å våkne idet himmelen lyser opp like før daggry. Da trenger du ikke røre en muskel, trenger ikke engang åpne øynene for å vite at det lysner – du kan bare ligge der og suge til deg.

Det er den beste tiden på dagen.

Det er ikke mange fugler – bare noen få. Det hadde vært fint å vite navnet på dem alle, men du kjenner igjen de ulike lydene deres. Det er ingen måker – det er noe å notere seg – og ingen flystriper heller. Det blåser vanligvis ikke stort i demringen, og luften kjennes på et vis varmere allerede når det begynner å bli lyst.

9

Du kan åpne øynene nå, og ligge og nyte soloppgangen en liten stund. I dag består den av en tynn, rosa linje som strekker seg langsetter et smalt bånd av skyer, som hviler på kanten av den duse, grønne åsryggen. Og fortsatt har du et minutt eller to på å samle deg før hun kommer.

Men du er nødt til å ha en plan, og det beste er å ha tenkt den helt gjennom natten i forveien, så du kan gli rett inn i den uten å tenke deg om. For det meste er planen å gjøre som du får beskjed om, men ikke hver dag, og ikke i dag.

Du venter til hun kommer og slenger nøklene til deg.

Du fanger dem i luften, løsner lenkene rundt anklene, gnir deg for å demonstrere hvor vondt det gjør, låser opp venstre mansjett, høyre mansjett, reiser deg, låser opp døren til buret, slenger nøklene tilbake til henne, åpner døren til buret, går ut – hele tiden med senket hode, du møter aldri blikket hennes (med mindre det inngår i en annen plan) – du gnir ryggen mens du kanskje stønner litt, går til grønnsakshagen, pisser.

Noen ganger prøver hun selvsagt å kødde med hodet ditt, ved å endre på rutinen. Noen ganger vil hun at du skal gjøre husarbeid før treningen, men de fleste dagene er det armhevinger først.

«Femti.»

Hun sier det lavt. Hun vet at du lytter.

Du tar deg god tid, som vanlig. Det inngår alltid i planen. Å tvinge henne til å vente.

Gnir deg på høyre arm. Metallarmbåndet skjærer inn i huden når lenken er på. Du leger den og kjenner en svak sitring. Du ruller med nakken, ruller med skuldrene, nakken igjen, og så står du der – bare står der i enda noen 10

øyeblikk – tøyer tålmodigheten hennes til bristepunktet, og så legger du deg ned.

En To Tre Fire Fem Seks Syv Åtte Ni Ti Elleve Tolv Tretten Fjorten Femten Seksten Sytten Atten Nitten Tjue Tjueen Tjueto Tjuetre Tjuefire Tjuefem Tjueseks Tjuesyv Tjueåtte Tjueni Tretti

Å ikke bry seg det er det som er trikset.

Det eneste trikset.

Men det er en haug med taktikker.

En haug.

På vakt hele tiden.

Hele tiden.

Og det er lett.

For det er ikke noe annet å gjøre.

På vakt mot hva?

Noe. Hva som helst.

Hva som helst.

Et feilgrep.

En sjanse.

En glipp.

Den aller minste feil begått av den hvite 11

Trettien Trettito Trettitre Trettifire Trettifem Trettiseks Trettisyv Trettiåtte Trettini Førti Førtien Førtito Førtitre Førtifire Førtifem Førtiseks Førtisyv Førtiåtte Førtini

heksa fra Helvete.

For hun gjør feil. Å ja.

Og om det ikke blir noe av den feilen, så venter du på den neste og den neste og den neste.

Til du lykkes.

Til du er fri.

Du reiser deg. Hun har alltid telt, men å late som ingenting er en annen taktikk.

Hun sier ikke noe, men tar et skritt mot deg og fiker til deg.

Femti

«Femti.»

Etter armhevingene må du bare stå og vente. Best å titte i bakken. Du står på stien ved siden av buret. Stien er skitten og ruskete, men du kommer ikke til å feie den. Ikke i dag, ikke med denne planen. Det har regnet mye de siste par dagene. Høsten kommer med stormskritt. Men i dag regner det ikke. Du ligger allerede godt an.

12

«Ta den ytre runden.» Igjen snakker hun lavt. Trenger ikke å heve stemmen.

Og du setter av sted … men ikke ennå. Du er nødt til å la henne fortsette å tenke at du er ditt vante jeg – vanskelig-men-stort-sett-lydig – så du sparker skitt fra støvlene, venstre støvelhæl mot høyre tå, fulgt av høyre støvelhæl mot venstre tå. Du løfter hånden og ser deg om, som om du vurderer vindretningen, spytter på potetplantene, kikker til høyre og venstre som om du ser etter en luke i trafikken og … slipper bussen forbi … og så legger du i vei.

Du forserer steingjerdet med et sprang opp på kanten og deretter over, før du krysser myren med kurs mot trærne.

Frihet.

Du liksom.

Men du har en plan, og du har lært mye på fire måneder. Rekorden din på den ytre runden er førtifem minutter. Du kan løpe på mindre enn det, kanskje førti, for du stanser alltid ved bekken lengst borte for å hvile og drikke og lytte og se, og en gang kom du deg helt til kanten og kikket over den – flere åser, flere trær og en innsjø.

En loch, kanskje, for all lyngen og de lange, lyse kveldene får deg til å gjette på at du befinner deg i Skottland.

I dag er planen å sette opp farten når du er ute av syne. Det er lett. Veldig lett. Kostholdet ditt er veldig bra – det skal hun ha. Du har jernhelse og er i toppform.

Kjøtt, grønnsaker, mer kjøtt, mer grønnsaker – for ikke å glemme massevis av frisk luft. Dette er livet!

Du klarer deg bra. Holder jevn og rask fart. Toppfart.

Og svien i huden etter den lille ørefiken trekker seg tilbake – det er som et mildt rush.

Du har allerede løpt helt til den andre enden, hvor du kan skjære over til den indre runden som bare er halvpar13

ten så lang som den ytre. Men det var ikke den indre sirkelen hun beordret, og du skulle ta den ytre uansett hva hun sa.

Du må ha satt ny rekord.

Så opp til åskammen.

Og la tyngdekraften trekke deg nedover i lange steg mot bekken som fører ned til innsjøen.

Det er nå det blir vanskelig. Nå er du akkurat like utenfor radiusen til løperunden, og snart kommer du til å være langt unna. Hun kommer ikke til å vite at du er borte før du er for sen. Det vil si at du har tjuefem minutter fra du forlater runden – kanskje tretti, kanskje trettifem, men like greit å si tjuefem – til hun kommer etter deg.

Men det er ikke hun som er problemet – det er armbåndet som er problemet. Det sprekker når du løper for langt. Hvordan det virker – om det er heksekunst, vitenskap eller begge deler, vet du ikke. Men det kommer til å sprekke. Det sa hun til deg på Dag 1, og hun sa at armbåndet inneholder en væske, en syre. Væsken blir sluppet ut hvis du drar for langt, og den vil brenne seg tvers igjennom håndleddet ditt.

«Du mister hånden din.» Slik ordla hun seg.

Nedoverbakke nå. Det kommer et klikk … og så begynner det å brenne.

Men du har en plan.

Du stanser og stikker håndleddet ned i bekken. Det freser. Vannet hjelper, men væsken er en slags rar, klissete gugge som ikke lar seg vaske av så lett. Og det kommer mer, men du er nødt til å fortsette.

Du stikker våt mose og torv innunder armbåndet.

Dukker det i bekken igjen. Stapper mer mose inn. Det tar for lang tid. Du må videre.

14

Nedover.

Følg bekken.

Det gjelder å ikke bry seg om håndleddet. Bena føles fine. Tar deg raskt av sted.

Og uansett så er det jo ikke så ille å miste en hånd. Du kan erstatte den med noe bra … en krok … eller en klo med tre pigger, sånn som han i Enter the Dragon … eller kanskje noe med blader som kan trekkes inn, men som kommer ut når du slåss, ka-ching … eller kanskje til og med flammer … ikke tale om at du skal ha en protesehånd, det er sikkert … aldri i livet.

Du er svimmel. Det suser i hodet. Kroppen forsøker å lege håndleddet. Du vet aldri – kanskje du kommer ut av dette med begge hendene i behold. Men fortsatt gjelder det å ikke å ikke bry seg. Uansett – du skal vekk.

Må stoppe. Dyppe hånden i bekken, stappe inn litt mer torv – og så fortsette.

Nesten fremme ved vannet.

Nesten. Å ja. Jævlig kaldt.

Du er for treg. Det går tregt å vasse, men det er godt å holde armen under vann.

Bare fortsett.

Bare fortsett.

Det er en jævlig svær innsjø. Men det er greit. Jo større, desto bedre. Det betyr at du kan ha hånden under vann lenger.

Kvalme …. åååå …

Faen, hånden ser helt fæl ut. Men nå kommer det ikke lenger syre ut av armbåndet. Du vil klare å komme deg unna. Du har slått henne. Du kan finne Mercury. Du kommer til å få tre gaver.

Men du er nødt til å holde det gående.

15

Om under et minutt er du fremme ved innsjøen.

Går bra. Går bra.

Ikke langt igjen nå.

Snart går det an å se over mot dalen, og –