Høstebarn

SKIPET FØRTE MED seg døden.

I bølge etter bølge hadde sykdommen allerede krevd titusenvis av ofre siden Anders Rydberg, skipsverftstømrer i Göteborg, ble det første i juli 1834. Men den hadde ikke nådd så langt nord som til Haparanda.

Trettito år skulle det ta.

Til sensommeren 1866.

Smitten kom, litt ironisk, med dampbåten «Haparanda», som la ut fra Stockholm den 4. august. Under stoppen i Ratan ved Umeå steg infeksjonen om bord, og i løpet av den videre ferden mot nord døde et besetningsmedlem og flere passasjerer ble syke. De seks personene som hadde de alvorligste symptomene, ble sluppet av i Piteå for behandling. Halvparten av dem døde innen et døgn. Da sykdommen etter en drøy måned dabbet av i byen, hadde den tatt med seg ytterligere tjuetre personer i graven.

De om bord som ble ansett som mildt rammet, fortsatte reisen.

Opp til den lille byen Salmis, uthavn til Haparanda.

Der ble både besetning og passasjerer isolert i en hastig rekvirert bygning som måtte tjene som sykehus. Man gjorde det man kunne, noe som ikke var mye, eller i hvert fall ikke riktig.

Kalde og varme omslag, sennepsdeig på magen, huden smurt inn med brennevin, kamfer og terpentin. Den akutte væskemangelen ble forverret gjennom årelating og med brekkmiddel.

5

67981 Høstebarn – s. 5

11.12.2025 14:56

Drøyt tretti mennesker døde.

Som på så mange andre steder i Sverige ble det gravd en massegrav i skogen der man nokså useremonielt dumpet likene. Langt senere ble området inngjerdet med en tung jernkjetting, det ble plassert ut lamper og satt opp et skilt som fortalte historien om og navnene på de døde.

De som var begravd på kolerakirkegården i Salmis.

67981 Høstebarn – s. 6

11.12.2025 14:56

OM DETTE VISSTE Natalia ingenting.

Hun hadde mer eller mindre snublet over den robuste kjettingen, mistet balansen, falt ned i lyngen og mosen og ikke orket å komme seg opp igjen. Kroppen nektet å adlyde. Smertene var overveldende.

Dardana skyndte på henne.

De var nødt til å fortsette. Var ikke kommet langt nok unna. Ikke på langt nær. De kom til å bli funnet. Ført tilbake.

Natalia forsto, var enig, ville ikke annet enn å komme seg videre, men det gjorde så vondt. Så fryktelig vondt. Noe var galt. Hun visste ikke mye om graviditet, men hun visste at det ikke skulle føles sånn som dette. Hun hadde hørt om fødsler som tok tolv timer, tjuefire, to døgn. Om smertene og utmattelsen. Sammenligningen med å presse en volleyball gjennom en hageslange. Men ingen hadde beskrevet det slik som dette.

Som to hvitglødende kniver som ble stukket inn i siden og gjorde det umulig å røre seg, vanskelig bare å puste.

«Vær så snill, Natalia, vi må videre.»

Hun nikket, tørket bort svetten som rant nedover ansiktet med ermet, bet tennene sammen og prøvde å komme seg på beina. Falt ned igjen med et skrik. Dardana satte seg på huk ved siden av, med en arm om ryggen på henne, sin hånd i hennes, prøvde å hjelpe henne opp. Det gikk ikke. Hun klarte ikke å røre seg.

Ikke ennå, ikke nå.

Pusten tung og skjelvende.

7

67981 Høstebarn – s. 7

11.12.2025 14:56

For noen minutter siden, da de hadde skyndt seg over Salmisvägen og forsvunnet inn i skogen på den andre siden, hadde hun kjent usedvanlig mye aktivitet i magen. Babyen hadde sparket og vært livlig før, særlig om natten, men ikke slik som dette. Det hadde alltid vært bestemte bevegelser, men rolige, som om den strakte på seg eller skiftet stilling til noe mer behagelig på den stadig trangere plassen. Det hadde aldri plaget Natalia. Tvert imot. Hun hadde likt å legge hånden på den voksende magen og lukke øynene, late som om den lille hun bar på, var hennes, prøve å forestille seg hvordan den så ut, klar over at hun antakelig aldri ville få vite det.

De voldsomme sparkene da de krysset veien, hadde vært noe helt annet. Som om den plutselig kjempet for livet der inne. Som en druknende person. Prøvde å bryte seg ut. Så var alt blitt stille.

Helt stille. For stille.

Så kom smerten.

Hun kjente hvordan noe brast, ble revet i stykker i henne.

Prøvde å bite tennene sammen, fortsette forover, håpet at det ville gå over, men så hadde hun snublet over den lave jernkjettingen, mer eller mindre skjult i undervegetasjonen og vanskelig å få øye på i det svinnende dagslyset.

Den grå treningsbuksa ble våt og varm mot den fortsatt sommervarme bakken. Det var vannet som gikk. Hun visste ikke riktig hva det betydde ut over at barnet var på vei ut.

Men skulle det virkelig være rødt? Klissete og tykt? Som blod? Hun trodde ikke det.

«Hva skjer?»

Panikken i øynene til Dardana bekreftet det hun egentlig visste allerede. Alt var ikke som det skulle være.

Langt ifra.

67981 Høstebarn – s. 8

11.12.2025 14:56

DEN ANDRE SENGA var tom. Urørt.

Hannah husket at det hadde irritert henne. De forskjellige døgnrytmene deres. At Thomas hadde lagt seg tidlig, sovet når hun la seg, vært oppe og borte når hun våknet. Avstanden som hadde vokst mellom dem. Men likevel hadde han alltid vært der. Levende i hennes liv.

Hva ville hun ikke gitt for å få den tiden tilbake.

Få ham tilbake.

Hun snudde seg, la seg på ryggen, så opp i taket og lampen som de hadde hatt delte meninger om hvorvidt var pen eller ikke.

Når skiftet man til enkeltseng, tok hun seg selv i å tenke.

Aldri? Hvis man flyttet? Byttet rom?

Hun visste ikke.

Med et sukk brettet hun til side den tynne dyna og svingte beina over sengekanten. Ble sittende. Burde stå opp, dusje, spise frokost og komme seg av gårde. For første gang på lenge hadde hun en tid å passe.

Etter begravelsen året før hadde barna blitt værende til begynnelsen av august. Gabriel dro tilbake til Uppsala, Alicia flyttet til Lund. Henholdsvis fortsatte og påbegynte universitetsstudiene sine. Gikk videre i livet. Akkurat som hun hadde spådd, hadde de nå bare sporadisk kontakt. I løpet av sommeren som var gått, hadde begge pliktskyldigst nok vært på besøk i en ukes tid før de dro tilbake til sommerjobb, tilleggsemner, venner, kjærester. Til livet de hadde skapt uten henne.

9

67981 Høstebarn – s. 9

11.12.2025 14:56

Hun klandret dem ikke for det, hun hadde ikke så mye å tilby.

Det var Thomas som hadde holdt familien sammen.

Og Thomas var borte.

Hun reiste seg og gikk inn på badet, tok av seg trusa og satte seg for å tisse. Helt siden hun var liten hadde hun alltid hatt en eller annen form for soveplagg – bare lettferdige jenter sover uten klær, hadde moren sagt – men selv om det skjedde stadig sjeldnere, kunne det fortsatt komme en hetetokt når som helst, og hun hadde ikke noe lyst til å vrenge av seg en svettevåt nattkjole i halvsøvne midt på natten. Det holdt å sparke av seg dyna og kjenne bølgen av varme som, uten at hun kunne gjøre noe med det, svøpte overkroppen inn i hete og åpnet hver eneste pore.

Etter dusjen åpnet hun som vanlig døra til badet for å slippe ut den fuktige varmen mens hun tørket seg foran speilet. Hun var blitt tynnere, spiste ikke like mye, like ofte, det var for kjedelig å lage mat til seg selv. Alene med tallerkenen sin ved kjøkkenbordet savnet hun ham virkelig. De hadde pleid å ses da, i det minste. Til middagen. Ses og prate. Nå ble det mest mat i mikroen de få gangene hun var sulten, eller når et blikk på klokken fortalte henne at det var lenge siden hun hadde fått i seg noe.

Hun dro hårbørsten gjennom det fuktige håret. En god stund siden hun hadde farget det, de grå hårstråene ble flere og flere, særlig i luggen. Det, og de mørke ringene under øynene, fikk henne til å se eldre ut. Mer sliten. Hun bestemte seg for å sminke seg. Litt concealer under øynene, så det vanlige, enkle. En lett øyenskygge, litt farge på vippene, en diskré leppestift.

Mens kaffetrakteren putret høylytt på kjøkkenbenken – den trengte en avkalking, en av de mange små oppgavene hun ikke hadde fått gjort – gikk hun mot stua, stanset i døra.

Spisestuebordet var overfylt, veggen bak var et virvar. Papirer, mapper, utklipp, Post-it-lapper, utskrifter, bilder, fotografier og kart. Det hun i et drøyt år nå hadde viet så å si all sin våkne tid til.

Akademiet.

10

67981 Høstebarn – s. 10

11.12.2025 14:56

Det eneste hun har hatt å gå etter. Et navn. En hemmelig organisasjon. Ett ord som nå og da har dukket opp i internasjonale politikretser og blant etterretningstjenester. Et sted, kanskje flere, dit man hadde en mistanke om at barn ble ført for å bli opplært som snikmordere.

Eksepsjonelt dyktige.

Som hun som hadde drept Thomas.

Ikke at noen ønsket å se ham død, han hadde bare vært på feil sted til feil tid. På en eller annen måte var nevøen hans blitt innblandet i jakten på narkotika og store summer som var forsvunnet i området rundt Haparanda året før, og da Thomas hadde prøvd å hjelpe ham, var han blitt skutt.

Hannah gikk bort til bordet og begynte å samle sammen materialet uten å kaste så mye som et blikk på det. Hun skulle droppe det nå, alt som hadde med Akademiet å gjøre. Flere internasjonale organisasjoner hadde lagt ned betydelig større ressurser og mer tid på å prøve å finne og avsløre dem uten å lykkes, og kvinnen som hadde skutt mannen hennes, kunne umulig være Elin.

Et avsluttet kapittel.

Det var på høy tid å gå videre.

67981 Høstebarn – s. 11

11.12.2025 14:56

DA HANNAH LÅSTE ytterdøra, lurte hun enda en gang på om hun skulle selge huset. Flytte. Begynne på nytt. Kjøpe noe mindre, en liten treroms med gjesterom til barna og den enkeltsenga. Huset føltes stort og tomt. Hadde alltid vært deres, aldri bare hennes. De hadde kjøpt det da de flyttet tilbake fra Stockholm. Hun var litt i samme situasjon nå som hun hadde vært da.

Gå videre eller gå under.

Den gangen hadde hun mistet datteren sin, men hatt Thomas som hadde hjulpet henne å komme seg på beina igjen.

Den faste grunnen som hun hadde bygd livet sitt på.

Nå hadde hun ingen.

Noen få hus i området var blitt solgt det siste året, visste hun, men det var ikke akkurat noe rush. Objekter kunne ligge ute i et halvt år, iblant lenger. En snau million ville hun antakelig få, gjettet hun. Huset hadde kostet dem 625 000 da de kjøpte, lånene var så godt som nedbetalt, så hun ville få en fortjeneste, men det var uansett ikke mye penger. Særlig ikke når et lignende hus i en av hovedstadens attraktive forsteder ville gått for ti–tolv ganger så mye. Ikke rart at mange i området ikke så vitsen med å pusse opp og vedlikeholde huset sitt, hver investering var en de aldri ville få tilbake.

Augustsola varmet da hun kom ut i Björnholmsgatan og begynte å gå inn mot byen, oppover bakken mot kirken og kirkegården der Thomas lå. Hun besøkte graven jevnlig, men ikke ofte. Det ble for det meste til at hun byttet blomster og

12

67981 Høstebarn – s. 12

11.12.2025 14:56

sto der taus fordi det på en måte var forventet av henne, ikke fordi det ga henne noe. Hun trengte ikke en grav for å minnes ham. Savne ham.

Da hun kom til Köpmansgatan, tok hun til venstre inn mot byen. Det var mer enn et år siden sist hun hadde gått den veien. Hun hadde nesten ikke vært i sentrum i det hele tatt, og de få gangene hun hadde vært der, hadde hun tatt bilen.

Ellers hadde hun for det meste dratt til Ica for å handle, til det lille kjøpesenteret ved Ikea hvis hun hadde trengt noe de ikke hadde på Maxi, eller til Rajalla, handlesenteret i Torneå noen hundre meter unna på den andre siden av elva, den andre siden av grensen.

Nå fortsatte hun forbi vanntårnet, byhotellet, over torget.

Så at det var åpnet en ny håndarbeidsbutikk på vei ned mot Storgatan.

Hun ga den et år.

Maks.

Ned Packhusgatan, forbi bybiblioteket, og der lå den.

Arbeidsplassen hennes. Det temmelig anonyme, avlange treetasjeshuset i gul murstein ved elvebredden som politiet delte med Skatteverket og Forsikringskassen.

Var hun klar?

Det måtte hun være.

Hun var bare femtifem, en sørgende enke kunne ikke være alt hun var, måtte ikke være alt. Et dypt åndedrag, så fortsatte hun.

Den lille resepsjonen var som før.

De to stolene, det lille bordet, metallstativet med diverse informasjonsbrosjyrer på den gulgrå veggen og den låste, forsterkede døra inn til resten av stasjonen.

«Velkommen tilbake.»

Carin smilte til henne bak den innglassede disken da Hannah dro opp døra og gikk inn.

«Takk.»

Hannah skjønte at hun måtte stanse og veksle noen ord og ikke, slik hun helst hadde villet, gå rett inn, skifte og for13

67981 Høstebarn – s. 13

11.12.2025 14:56

svinne opp på kontoret sitt. Småprat hadde aldri vært hennes sterke side, og det året hun mer eller mindre hadde tilbrakt alene, hadde ikke ført til noen bedring på den fronten.

«Jeg har tenkt på deg, skal du vite,» sa Carin. Hun så også ut som før. Ny frisyre. En som Hannah gjettet var resultatet av en ikke helt vellykket hjemmepermanent. «Hvordan går det med deg?»

Hannah visste at folk snakket. Selvfølgelig gjorde de det.

Ingen i Haparanda hadde noensinne opplevd en sommer som den forrige. Åtte døde – én av dem en finsk politimann – en eksplosjon på Stadshotellet og kvinnen fra Akademiet som Gordon og Morgan hadde skutt på jernbanebroen, hun som hadde falt i elva og aldri blitt funnet.

Og så Thomas …

Carins venninner forventet sikkert en rapport om hvordan første dag tilbake på jobben hadde vært. Hvordan Hannah hadde fremstått. Likevel fikk hun følelsen av at spørsmålet om hvordan det gikk med henne, ble stilt mer av omtanke enn av nysgjerrighet.

«Sånn passe,» svarte Hannah ærlig. «Mye bedre,» rettet hun, klarte til og med å prestere et smil. Hun var tilbake for å ta de første skrittene mot en hverdag. Alt ville sakte, men sikkert bli som vanlig igjen. Da kunne ikke folk gå rundt og synes synd på henne.

«Si fra om det er noe jeg kan hjelpe deg med.»

«Takk, det skal jeg gjøre.»

«Fint å ha deg tilbake.»

Hannah smilte til henne igjen.

«Føles godt å være her igjen.»

Hun gjorde seg klar til å avslutte den lille praten og fortsette, da Carin stanset henne.

«Du skal rett opp til møterommet.»

«Nå?»

«Ja.» «Hvorfor det?»

«Gordon sa bare at jeg skulle sende deg opp,» sa Carin med en liten skuldertrekning.

14

67981 Høstebarn – s. 14

11.12.2025 14:56

Hannah nikket, dro nøkkelkortet, tastet inn koden, åpnet døra og begynte å gå opp trappa innenfor. Hun håpet det handlet om et vanlig morgenmøte, en gjennomgang og oppdatering så hun så fort som mulig kunne begynne å jobbe igjen.

Håpet, men var ganske sikker på at det var noe annet.

Hun hadde rett.

Kollegene var samlet i det store rommet i annen etasje, men ingen satt. Morgan og P-O sto ved den ene langveggen, den som var fylt fra gulv til tak med slitte gamle bøker med brune og svarte skinnrygger, og som ga rommet et preg av ombygd gammelt arkiv istedenfor det moderne møtelokalet det faktisk var. Ludwig lente seg halvveis mot de innebygde radiatorene ved vinduene. Hannah så med en gang at han var gått ned i vekt, så sliten ut, trodde hun visste hvorfor også.

Lurch sto foran det digre politiemblemet som var innrammet av gulnede fotografier av tidligere politimestre, ved kortsiden av det lange møtebordet i lyst tre, der det sto seks kaffekopper, like mange asjetter med skjeer og en termos ved siden av prinsessekaken med Velkommen tilbake, Hannah skrevet i hvit sjokolade på den grønne marsipanen. Gordon sto midt i rommet og smilte til henne da hun kom inn.

«Hei, velkommen, godt å se deg igjen.»

Han gikk frem til henne og ga henne en klem. Hun lukket øynene og tillot seg å nyte de sterke armene og varmen fra det uniformskledde brystet.

De hadde nettopp avsluttet omfavnelsen da Morgan kom bort og slo armene omkring henne.

«Vi har virkelig savnet deg.»

«Jeg har savnet dere også,» sa Hannah, og nå som hun så dem alle sammen, kjente hun hvor sant det var. Burde hun ha kommet tilbake tidligere?

For sent å tenke på det nå.

«Går det bra med deg?» spurte Morgan og holdt henne på armlengdes avstand, med varme i de brune øynene over det svære skjegget. Hun smilte til ham og nikket. Selv om det 15

67981 Høstebarn – s. 15

11.12.2025 14:56

ikke gikk helt bra, hadde hun definitivt tatt et skritt i riktig retning.

P-O kom frem og strakte kollegialt hånden mot henne.

Hannah grep den, og han ga henne et kort nikk som hun besvarte. Omtrent så følsomt som hun hadde ventet fra herr Korpela. Lurch og Ludwig nøyde seg med en løftet hånd, et smil og et «velkommen, godt å se deg».

«Vi har kake, for å feire litt,» sa Gordon og pekte mot bordet. Hannah antok at det var feil tidspunkt å si at hun virkelig ikke likte marsipan. De hadde anstrengt seg, så hun skar en liten bit, skjenket seg en kopp kaffe. Satt taus mens de andre forsynte seg. Så bort på Gordon. Han hadde ringt henne noen ganger i løpet av året som var gått, spurt om sykmeldingen, om hun trengte noe, trengte ham. Men de hadde ikke møttes siden begravelsen.

«Så, hva har skjedd her, da?» spurte hun da alle hadde satt seg.

«Du vet brødrene Pelttari,» begynte Gordon.

«Ja.» Jyri og Mikko, to finske kjemper som drev garasje og verksted i Torneå og syslet med smugling og narkotika på si.

«De ser ut til å ha etablert seg i Haparanda sist høst da han der René Fouquier forsvant.»

Hannah nikket. Ikke overraskende.

Naturen avskydde et vakuum, det samme gjaldt narkohandelen. Grensen her oppe var den eneste veien mot Finland via land, der prisen for narkotika var dobbelt så høy. Etablerte kriminelle nettverk fremstilte preparatene i Haparanda for så å føre dem over porsjonsvis. En god del forble imidlertid i byen og var dermed lett å få tak i. Altfor mange, fremfor alt unge menn i nærområdet, manglet ambisjoner.

Uten retning, uten planer, uten jobb.

Haparanda hadde størst arbeidsledighet i fylket. En perfekt grobunn for voksende misbruk og økt risiko for å bli rekruttert av gjengene. Derfor prioriterte man personer som brødrene Pelttari.

«Kan vi ta dem?» spurte Hannah.

16

67981 Høstebarn – s. 16

11.12.2025 14:56

«Ikke ennå, men vi bygger en case sammen med Torneå.»

«OK, mer, da?»

«Jeg vet ikke om du har hørt det …» sa Ludwig med lav stemme og blikket ned i bordplaten. «Men Eveliina tok med seg Helmi og ble med i en jævla sekt.»

Eveliina hadde vært Ludwigs kjæreste, de hadde møtt hverandre da han hadde aspirantperioden sin i Kalix, og Helmi var datteren hennes fra et tidligere forhold. De to var grunnen til at Ludwig, som var smålending og utdannet i Växjö, hadde blitt i Haparanda.

«Jeg tror Hannah tenkte mer på hva som er skjedd på jobben,» innskjøt Gordon litt forsiktig.

«Det burde være jobben vår,» sa Ludwig med diftonger og skarre-r på sin brede smålandsdialekt og sendte Gordon et mørkt blikk. «Aldri i helvete om det de driver med der ute, er lovlig.»

«Vi har vært der. To ganger det siste halvåret. Alle er der frivillig, alle oppfører seg.»

«Hva er det for slags folk?» spurte Hannah. Det skadet ikke å vite mer om hva som foregikk, og Ludwig ønsket tydeligvis å fortelle.

«En fyr som heter Björn Karhu, kjøpte en gammel herregård og begynte å lokke folk dit med noe jævla paradis-påjord-drit.»

«Björn Karhu?» Hannah klarte ikke å holde tilbake et overrasket smil. «Heter han Björn Björn?»

«Antakelig selvvalgt,» innskjøt Morgan.

«Tror du?»

Gordons telefon ringte, han tok den og svarte.

«Ja?» Han lyttet i noen sekunder, så straks mer alvorlig ut.

«Og hvor var dette? … OK, vi drar med en gang.»

Han avsluttet samtalen og snudde seg mot Hannah.

«Hva sier du? Klar til å begynne å jobbe?»

67981 Høstebarn – s. 17

11.12.2025 14:56

«JEG TRODDE DET var en orm.»

Damen, som hadde presentert seg som Maud Ericsson, var blek, men fattet. Kledd for en dag i skogen. Turbukse, grove tursko, vindjakke og en tynn lue som opplyste at hun en gang hadde vært på Getryggen. En vandringsstav i hånden.

«Men så så jeg … ja, hånden.»

Hannah snudde seg mot det lyngbevokste stedet. Gordon sto utenfor den grove kjettingen med telefonen til øret. Ringte Luleå, antakelig, de måtte få opp både teknikere og en rettsmedisiner.

«Så du noen i nærheten?»

Maud ristet på hodet.

«Nei, jeg parkerte oppe ved hovedveien og tenkte å kikke på kolerakirkegården før jeg gikk ned mot byen og fortsatte langs vannet et stykke, og så … ja, som sagt, jeg trodde det var en orm.»

Forståelig. Delvis fordi det var mye hoggorm på denne tiden av året, delvis fordi den gråblå navlestrengen snodde seg veldig ormelignende gjennom lyngen.

«Og når var dette?»

«Jeg vet ikke nøyaktig, men jeg ringte så fort jeg så hva det var.»

«Men du så ingen andre her?»

«Nei.» «Ingen oppe på parkeringsplassen?»

18

67981 Høstebarn – s. 18

11.12.2025 14:56

«Nei, min bil var den eneste der.»

Hannah sukket lavt for seg selv. Det hadde vært for mye å håpe på et øyenvitne. Det var heller ingenting som tydet på at den lille kroppen hadde havnet der nylig. Kanskje det til og med var tegn til at den hadde ligget der en stund. Hannah visste ikke, hun hadde ikke fått seg til å se på den.

«Takk,» sa hun til Maud. «Vi vet hvor vi får tak i deg om det skulle være noe.»

«Jeg håper dere finner den stakkars moren,» sa Maud og gikk tilbake til veien og den parkerte bilen.

Hannah lurte på om hun skulle tilkalle noen av de andre, men kanskje Gordon allerede hadde gjort det. De ble nødt til å banke på dører langs Salmisvägen, kanskje noen hadde observert noe, den var ikke særlig trafikkert. Kolerakirkegården var ingen turistmagnet. Den var mulig å finne, men det var ingen skilt fra E4, som passerte bare femti meter unna, ingen skiltet parkering, ingen informasjonsskilt eller brosjyrestativer. Det eneste var et skakt kulturminneskilt ved Salmisvägen som pekte inn i skogen uten å forklare hva det pekte mot. Det var ikke mange som besøkte stedet, så det var mulig å komme seg temmelig ubemerket dit hvis man ville. Om nå noen virkelig hadde villet det. Det kunne selvfølgelig være en ren tilfeldighet at liket var blitt funnet på den gamle gravlunden.

De visste ikke.

De visste ingenting.

Annet enn at det lå et dødt spedbarn i blåbærlyngen.

Hannah gikk de få skrittene bort til Gordon, som hadde avsluttet samtalen og begynt å gå rundt stedet for å sette opp det blå og hvite sperrebåndet.

«Har du ringt og tilkalt de andre?» spurte hun.

«Morgan og Lurch er på vei.»

«Hva tror du?» Hannah nikket mot den innhegnede plassen.

«Dødt barn, fortsatt med navlestrengen, født og etterlatt her eller fraktet hit.»

«Det må vel ha blitt fraktet hit, hvem føder her ute?»

19

67981 Høstebarn – s. 19

11.12.2025 14:56

«Noen som ikke ville ha det. Det er tross alt en slags kirkegård.»

«Hvor lenge tror du det har ligget her?»

«Det er en han,» sa Gordon og trakk på skuldrene. «Aner ikke, det er en oppgave for rettsmedisinsk.»

«Når kommer de?»

«De er på vei, de ble varslet da vi fikk telefonen fra hun …»

«Maud Ericsson.»

«Maud, så om en knapp time, kanskje.»

De satte seg for å vente et stykke unna. Ville ikke være for nær, men kunne heller ikke forlate stedet. Den lille kroppen lå fortsatt der.

Maud hadde rett. De måtte finne og hjelpe moren. Hannah kunne ikke engang forestille seg hvordan hun måtte ha det.

Traumet. Skyldfølelsene og angsten som måtte rive i henne, selv om hun hadde klart å overbevise seg selv om at det ikke fantes noen alternativer. Hannah ristet lett på hodet, tvang seg til å tenke på noe annet.

«Vet du hvorfor de ikke ble begravd på en vanlig kirkegård? Koleraofrene?» spurte hun og viftet bort myggen som hadde begynt å svirre rundt dem.

«Nei, hvorfor?»

«Jeg vet ikke, jeg lurte på om du visste det.»

«Nei, vi får spørre Morgan.»

Morgan Berg, kjent for å kunne det meste om det meste.

Tre ganger hadde han vunnet fredagsfinalen og 10 000 kroner i Hvem vet mest. For drøyt tjue år siden var han med i Vil du bli millionær? på TV4 og gikk helt til topps. Vant tre millioner kroner med to livliner igjen. I vår hadde han vært med i Muren på SVT og vunnet. Var det noen som visste hvorfor det fantes kolerakirkegårder, så var det han.

De ble stille. Myggen fortsatte å angripe Hannah, bare henne. Eller så brydde ikke Gordon seg, det var i hvert fall bare hun som konstant viftet dem bort.

Ellers var det en fin augustdag. Høst i luften, men fortsatt sommertemperatur. Sollyset silte ned gjennom de susende tre20

67981 Høstebarn – s. 20

11.12.2025 14:56

kronene; en eller annen fugl hun ikke visste navnet på, overdøvet alle andre. Thomas ville ha visst hvilken det var.

Hadde de bare hatt en annen grunn til å sitte der, kunne det ha vært riktig hyggelig.

«Hvordan går det med deg?»

Hun hadde visst at spørsmålet ville komme når det var bare de to, og at han forventet et ærlig svar. Antakelig ville han skjønne det om hun løy. Han kjente henne godt.

«Det går bedre,» sa hun og nikket som for å forsterke ordene. «Det går mye bedre. Det er gått et år, og … det var på tide å komme tilbake.»

«Bra, men hvis det er noe vi kan gjøre, hva som helst.»

«Så skal jeg si fra, jeg lover.»

Han var en bra sjef, Gordon Backman Niska. Et bra menneske.

De hadde hatt et forhold.

Hun hadde avsluttet det etter at Thomas fortalte om sykdommen. Før han ble rykket bort fra henne. Men i en periode hadde hun trengt Gordon. Aldri vært betatt eller forelsket, men likt ham veldig godt.

Han hadde elsket henne.

Trodde hun, i hvert fall.

Men det var over et år siden. Ting forandret seg.

«Og barna, hvordan er det med dem?»

«Bedre enn jeg hadde våget å håpe på. Begge studerer. Virker som de trives. Det går fint, de har det bra.»

«Og faren din? Han var ikke i begravelsen til Thomas.»

Hannah stivnet til. Av alle ting hun visste at hun ville måtte håndtere i dag, hadde hun håpet at faren ikke ville være blant dem. Eller, hun hadde ikke håpet, hun hadde ikke ofret ham en tanke. Akkurat som alle andre dager. Orket bare ikke.

Klassisk fortrengning.

Tenkte hun ikke på problemet, så fantes det ikke.

«Jeg vil ikke snakke om det,» sa hun bare og visste at Gordon ville nøye seg med det.

«OK,» sa han ganske riktig, og de ble sittende i taushet 21

67981 Høstebarn – s. 21

11.12.2025 14:56

igjen. Alene. Til og med den høylytte fuglen hadde forlatt dem.

«Hvordan er det med deg?» spurte hun.

«Bra, bare bra, som vanlig.»

«Du er her fortsatt.»

Det var ingen hemmelighet at han var blitt tilbudt en stilling i Umeå, sentrum for politiregion Nord. Gordon Backman Niska var et fremtidsnavn. Det var ikke bare Hannah som hadde trodd at han kom til å si ja.

«Jeg sa jo det da vi snakket om det,» sa han, så på henne og smilte. «At jeg har tenkt å holde meg her.»

«Det er vel ikke verre enn at man kan ombestemme seg.»

«Jeg trives her.»

«Haparanda er rene døden for karrierer.»

«Det finnes andre ting i livet enn karriere.»

Et øyeblikk lurte hun på om han fortsatt hadde et håp om at det kunne bli de to. Var hun de «andre tingene» han mente?

Hun ville aldri få vite det, tenkte ikke å spørre.

Han ville aldri si det.

67981 Høstebarn – s. 22

11.12.2025 14:56

DE VAR IKKE kommet så langt som Dardana hadde ønsket.

Ikke på langt nær.

Planen hadde vært å unngå veiene, gå gjennom skogen så lenge det var dagslys, komme seg til den store veien når det ble mørkt, og få haik med en trailersjåfør.

Være langt, langt borte når det ble morgen. Å føde barnet hadde gått fort, uventet fort, som om det ikke var noe Natalias kropp heller ville enn å bli kvitt det, men smertene avtok ikke.

Hun blødde. Så mye.

Gråt hele tiden.

Fordi hun hadde vondt, men også for den lille. Ville ikke gi slipp på ham, insisterte på å ta ham med seg. Det tok tid å overbevise henne om at det var umulig. Gutten var død. Det var ingenting de kunne gjøre, annet enn å fortsette. Hun mer eller mindre bar Natalia bort fra stedet med kjettingene og belysningen, inn i skogen.

Det gikk så sakte.

Et øyeblikk lekte Dardana med tanken på bare å slippe taket i venninnen. La henne ligge. Redde seg selv. Men hun fikk seg ikke til det. De hadde ikke kjent hverandre lenge, bare noen måneder, men innestengt i det lille rommet var de kommet hverandre nær, hadde lovet å gjøre dette sammen, hjelpe og støtte hverandre, og Dardana var sikker på at Natalia ikke ville ha forlatt henne hvis rollene hadde vært byttet om.

23

67981 Høstebarn – s. 23

11.12.2025 14:56

Men det gikk så sakte.

Til slutt gikk det ikke i det hele tatt.

Det spilte ingen rolle hvor mye hun oppmuntret, hvor mye de kjempet. De kom ikke lenger. Dardana slapp taket, og Natalia falt ned på bakken. La seg på ryggen, lukket øynene og pustet tungt mens hun skar en plaget grimase.

«Du må på sykehus.»

«Nei.» «Du må, jeg tror ikke vi klarer dette.»

«Vi klarer det,» sa Natalia anstrengt og lente seg tilbake i mosen. «Ikke noe sykehus. Vi klarer det.»

Det siste var knapt hørbart, mest bare en tung utånding, og så virket det som om hun hadde sovnet av ren utmattelse.

«Vent her,» sa Dardana, usikker på om Natalia i det hele tatt hørte henne. Det spilte mindre rolle, hvor skulle hun ta veien? Hun sa det mest for at Natalia skulle vite at hun tenkte å komme tilbake.

Hun så seg omkring. Skog. Bare skog. Den store veien der de håpet å få haik etter at det ble mørkt, lå oppe til høyre, hadde hun en vag følelse av. Bare skog bak henne, men hva som lå foran henne eller nede til venstre, ante hun ikke. Hun kunne heller ikke gå for langt, hun var nødt til å finne veien tilbake igjen.

Mens hun banet seg vei gjennom busker og kratt, slo det henne hvor ille ute de var, hvor liten sjanse de hadde til å klare seg. Skulle hun gi opp? Vende tilbake? Ta den straffen hun var sikker på at ville følge? Mot henne kunne de ikke gjøre så mye, hun hadde fortsatt det de trengte. Natalia, derimot.

Hva ville skje med henne?

Det spilte ingen rolle. De hadde ikke tenkt å vende tilbake.

På en eller annen måte skulle de klare dette.

Hun tok seg sammen. Satte opp tempoet, kastet innimellom et blikk tilbake, la seg visse landemerker på minnet så hun kunne finne trygt tilbake til stedet der hun hadde etterlatt Natalia.

Så fikk hun øye på det lille huset.

Det lå liksom bare slengt ut der for seg selv, uten naboer og 24

67981 Høstebarn – s. 24

11.12.2025 14:56

tilsynelatende forlatt. I hvert fall tomt. Hun måtte bli sikker.

Smøg seg frem og kikket forsiktig inn gjennom et av vinduene. Ikke noe tegn til liv. Ingenting som var tent eller påslått som tydet på at det befant seg noen der. Dardana fortsatte rundt, kastet et blikk inn gjennom hver rute hun passerte. Det lille huset var tomt, det var hun sikker på.

Hvor langt hadde hun gått?

Ikke lenger enn at hun kunne få med seg Natalia.

Gjennom vinduene hadde hun sett to senger og en sofa, et kjøkken og et lite bad. Et sted å ligge og samle krefter.

På kjøkkenet et større skap som ikke kunne være annet enn et spiskammer. Hvis dette enslige huset lignet det minste på småbrukene på landsbygda hjemme, var det tørrvarer og hermetikk der, ting som ikke ble dårlige. Var det vann i kranen, kunne de lage mat, spise og hvile.

Med fornyede krefter gikk hun tilbake. Natalia hadde ikke rørt seg. Hun lå fortsatt på ryggen med øynene lukket, og hver utånding var et svakt klynk.

«Jeg har funnet et hus,» sa Dardana og satte seg på huk ved siden av henne. «Det er en seng der, kanskje mat og vann.»

Hun tok tak i skulderen til Natalia, ristet den lett. Hun åpnet øynene, og i noen sekunder var det tydelig at hun ikke kjente igjen Dardana i det hele tatt.

«Jeg har funnet et hus,» gjentok hun og begynte å hjelpe Natalia opp i sittende stilling. «Vi kan gjemme oss. Hvile.»

«Jeg kan ikke,» kom det svakt fra Natalia. «Jeg kan ikke.»

«Vi må.»

Dardana mønstret alt hun hadde av krefter og fikk venninnen på beina.

«Det er ikke langt,» sa hun oppmuntrende mens de tok de første vaklende skrittene. «Du klarer det, så kan du hvile.»

Det tok dem tre kvarter å tilbakelegge strekningen som Dardana hadde gått på mindre enn ti minutter. Vel fremme plasserte hun Natalia i en sprukken, grønskeangrepet kurvstol ved den ene veggen mens hun gikk rundt bygningen, til døra.

Hun snudde de nærmeste steinene, kjente oppå dørkarmen, 25

67981 Høstebarn – s. 25

11.12.2025 14:56

lette på de stedene hvor noen kunne tenkes å ha lagt en nøkkel. Fant ingenting. Dermed gikk hun til det største vinduet, tok en stein fra bakken og knuste ruta med den. Børstet bort de siste glasskårene med en pinne før hun hevet seg opp og inn. Vel inne sto hun helt stille i noen sekunder, lyttet i helspenn, ingen lyder, ingen bevegelser. Hun skyndte seg mot døra, låste den opp og hentet Natalia.

Med besvær klarte hun å få lagt henne i en av sengene og gikk ut på kjøkkenet. Endelig hadde de litt flaks. Det var ris og pasta i spiskammeret, pluss en del hermetikk, krydder, mel, te, kaffe og sukker. Dardana vred på kranen, og til hennes glede kom det vann med en gang. Hun fylte et glass og gikk tilbake til Natalia.

«Drikk dette,» sa hun, hjalp henne å løfte hodet og satte glasset mot leppene. Det meste rant ut over kinnene, ned på puta. «Jeg ordner noe å spise til oss,» sa Dardana, satte glasset på det lille nattbordet og gikk ut på kjøkkenet igjen. Kokte pasta og varmet en boks med kjøtt av noe slag, hun kunne ikke lese det som sto på den. Satte frem to tallerkener, rotet frem noe bestikk og gikk tilbake til rommet der Natalia lå.

«Nå er det mat,» sa hun og ristet Natalia lett i skulderen. Ingen reaksjon. Hun ristet igjen, hardere denne gangen, men med samme resultat. Dardana dro frem en lenestol og satte seg ved senga. Spiste sulten opp pastaen og kjøttet, satte fra seg tallerkenen, tømte vannglasset. I senga pustet Natalia tungt og rallende.

Det ble halvmørkt inne i huset, men Dardana turte ikke å tenne noen lampe. De måtte ha oppdaget at de var borte nå.

Kunne umulig vite hvilken vei de hadde tatt, selvfølgelig, men hvis de fikk samlet noen mann og spredte seg ut, kunne de absolutt finne dem. De hadde holdt høyt tempo, tatt få pauser og kommet seg et godt stykke unna før alt med Natalia og barnet skjedde, men holdt det? Hadde de hunder? Dardana hadde verken sett eller hørt noen på den tiden hun hadde vært der, men umulig var det selvfølgelig ikke.

Hun ble oppmerksom på at Natalia var blitt stille, så stille at Dardana måtte lene seg frem for å forsikre seg om at hun 26

67981 Høstebarn – s. 26

11.12.2025 14:56