Forord
ET MYSTISK ORD
Det hele startet en regnfull natt i Tokyo. Vi satt i en av de bitte små tavernaene som det er så mange av i denne byen. Vi hadde lest hverandres bøker, men var ikke personlig bekjente, det er jo også 10 000 kilometer mellom Tokyo og Barcelona. Det var en felles venn som hadde satt oss i kontakt med hverandre. Slik startet et vennskap som sikkert vil vare livet ut, og som nå har fått oss til å skrive denne boken sammen.
Ett år etter vårt første møte går vi tur i en park i sentrum av Tokyo. Vi snakker om vestlige psykologiretninger, især om logoterapi – å gjenfinne meningen med livet – og beklager begge at fokuset til psykologen som grunnla denne retningen, Viktor Frankl, har måttet vike til fordel for andre psykologiretninger. Vi mennesker fortsetter jo å lete etter en mening med det vi gjør og opplever. Hva er meningen med livet? Handler ikke livet om mer enn bare å føye dager til sin eksistens? Har man ikke en mer opphøyet oppgave her i verden? Og hvorfor finnes det personer som vet
hva de vil og lever lidenskapelig, mens andre visner hen i forvirring?
På et eller annet tidspunkt i samtalen dukket det opp et mystisk japansk ord: ikigai.
Ikigai betyr noe i retning av «lykken i det å alltid være opptatt». Ordet har fellestrekk med logoterapi, men det går lenger. At folk i Japan har ekstraordinært høy levealder, især på øya Okinawa, kan sannsynligvis tilskrives ikigai, i hvert fall delvis. På denne sør-japanske øya er antallet hundreåringer per 100 000 innbyggere 24,55, langt flere enn verdensgjennomsnittet, ja flere enn noe annet sted i verden. Og når man studerer hvorfor, ser man at nøkkelen må være mer enn bare ernæringen, den grønne teen, det enkle livet i friluft, og det subtropiske klimaet med en gjennomsnittstemperatur omtrent som på Hawaii. Man ser at folk på Okinawa lar livene styres av ikigai.
Vi begynte å forske på begrepet. Da oppdaget vi at det aldri var utgitt noen populærvitenskapelig bok innen psykologi eller personlig vekst som gikk i dybden på denne filosofien og som kunne overføre den til Vesten.
Har ikigai æren for at tettheten av hundreåringer på Okinawa er større enn noe annet sted i verden? Hvordan blir denne øybefolkningen inspirert til å holde seg aktive helt til livets slutt? Hva er hemmeligheten bak et langt og lykkelig liv?
Mens vi undersøkte ikigai-begrepet, oppdaget vi at folk på Okinawa lever ekstra lenge i et jordbrukstettsted nord på øya. Tettstedet heter Ogimi og har 3000 innbyggere. Den kalles på folkemunne «hundreåringenes landsby». Her viser de eldre seg å være aktive og fornøyde, helt til sine dagers ende. Hva er hemmeligheten?
Etter ett år med teoretisk forskning dro vi til Ogimi med fotoapparater og båndopptakere. Vi ble møtt av en lokalbefolkning som snakker et gammelt språk og praktiserer en animistisk religion som er sentrert rundt et mytologisk småtroll med en lang hårmanke, Bunagaya.
Vi hadde knapt kommet frem før vi merket at innbyggerne her var ekstra vennlige. De lo og spøkte hele tiden. Rundt oss så vi de grønne åssidene der det meste av Japans shikuwasa, sitronene som tillegges en enorm antioksidantkraft, blir dyrket.
Kunne disse sitronene være hemmeligheten bak Ogimi-innbyggernes lange liv? Eller kunne det være det rene vannet som de bruker til moringa-teen sin?
Etter hvert som vi intervjuet de eldste på stedet, oppdaget vi noe som stikker mye dypere enn kraften i jordens grøde. Vi observerte en enormt stor glede hos de innfødte – i alle aldre – som leder dem gjennom hele det lange livet deres.
Dette var – igjen – den mystiske ikigai.
Men hva består denne livsanskuelsen egentlig av? Og hvordan kan man tilegne seg den?
Vi kunne aldri slutte å forundre oss over at denne kilden til et langt og lykkelig liv skulle befinne seg nettopp på Okinawa, hvor 200 000 uskyldige mistet livet i slutten av andre verdenskrig.
I stedet for å være bitre på inntrengerne, søker okinaweserne tilflukt i ichariba chode, et lokalt uttrykk som kan oversettes til: «Behandle alle som om de var dine søsken, selv om det er første gang du treffer dem.»
Og dette er en av hemmelighetene til innbyggerne i Ogimi, deres følelse av å tilhøre fellesskapet. Fra de er små praktiserer de yuimaaru, teamarbeid, der alle hjelper hverandre.
Å ta vare på vennskap, samt lett ernæring, tilstrekkelig hvile og rolig trening utgjør en del av befolkningens helseligning. Men helt i sentrum står denne livsgleden som driver dem år etter år, og som får dem til å fortsette å feire hver eneste soloppgang. Det er her hver enkelt finner sin personlige ikigai.
Målet vårt med denne boken er at også du – ved å få innblikk i japanske hundreåringers hemmeligheter – skal finne verktøy som kan gi deg et sunt og lykkelig liv. For den som finner sin ikigai, har alt som trengs for en lang og lykkelig ferd.
God reise!
Héctor García (Kirai) og Francesc Miralles
IKIGAI-FILOSOFIEN
Kunsten å føle seg ung hele livet
HVA ER DIN MENING MED
LIVET?
Ifølge japanerne har alle en ikigai. Noen har funnet den og er den bevisst. Andre har den inni seg, men leter fortsatt etter den. Det kreves tålmodig søken for å komme helt inn i sitt innerste jeg for å finne sin ikigai.
For Okinawas innfødte er ikigai selve årsaken til at man står opp om morgenen.
lidenskap
Det du er god til oppgave yrke kall
Det du kan få betalt for ikigai
MARC WINNS DIAGRAM
Det verden krever
Det du elsker
Å ha en klar og definert ikigai, en stor lidenskap, gir tilfredsstillelse, lykke og mening i livet. Takket være den japanske filosofien for en livsvarig god helse – både den kroppslige og mentale – skal denne boken hjelpe deg til å finne din ikigai.
Noe som vil overraske deg når du har levd en stund i Japan, er hvor aktive folk er, også etter at de har pensjonert seg. Faktisk er det et høyt antall japanere som aldri «trekker seg tilbake», de fortsetter å arbeide med det de liker, så fremt helsen deres tillater det.
Det japanske språket mangler faktisk ord for å pensjonere seg – i den vestlige betydningen av å trekke seg tilbake for alltid. Drivkraften til japanerne ser ut til hele tiden å ha et vitalt mål i livet, og dette vitale målet er også sentralt i den japanske kulturen.
ØYA MED (NESTEN) EVIG UNGDOM
Flere forskere har antydet at det å leve i fellesskap og å ha en klar ikigai, er vel så viktig – eller kanskje viktigere – for japanernes høye levealder enn det sunne kostholdet deres. Og ingen steder er ikigai-begrepet befestet sterkere enn på Okinawa, en av verdens fem såkalte «blå soner», hvor folk lever lengst. Her blir en større andel av befolkningen over 100 år enn i noen annen region på kloden. Gjennom medisinsk forskning har man kunnet kartlegge mange interessante trekk ved de enestående menneskene som lever på Okinawa:
• De lider av færre kroniske sykdommer som kreft eller hjertelidelser enn i resten av verden. Betennelseslidelser er også mindre vanlige.
• Det finnes et høyt antall hundreåringer med en misunnelsesverdig god helse og livskraft som ville vært utenkelig for eldre på andre breddegrader.
• Sammenlignet med målinger ellers i verden, har blodet deres et lavere nivå av frie radikaler som sørger for cellenes aldring. Det skyldes antakelig te-kulturen og vanen de har med bare å spise til magesekken er 80 % full.
• Kvinnenes overgangsalder er mye mildere enn hva som er vanlig ellers i verden, og generelt har både menn og kvinner et høyt nivå av kjønnshormoner også i fremskreden alder.
• Forekomsten av demens er betydelig lavere enn hos gjennomsnittet av verdens befolkning.
Forskere fremhever også at det er ikigai-innstillingen til livet – hvor hver dag har en dypere mening – som er det helt avgjørende for Okinawa-innbyggernes gode helse og lange liv.
Denne boken tar for seg alle disse aspektene.
HVA KAN VI LÆRE AV HUNDREÅRINGENE?
Tradisjoner og livsmotto fra Ogimi for et langt og lykkelig liv
For å komme til Ogimi måtte vi fly i nesten tre timer fra Tokyo til Naha, hovedstaden på Okinawa.
Vi hadde flere måneder i forveien tatt kontakt med myndighetene i «hundreåringenes landsby» for å forklare hvorfor vi ønsket å komme – og at vi gjerne ville intervjue de eldste i dette samfunnet. Etter flere samtaler fikk vi omsider hjelp av to funksjonærer, så vi kunne få leid et hus i nærheten av landsbyen.
Dette var ett år etter at prosjektet startet. Nå skulle vi altså få treffe noen av dem som har levd lengst i verden.
Og noe av det første vi merket ved ankomst, var følelsen av at tiden hadde stoppet opp i denne landsbyen. Det var som om alle levde i en uendelig nåtid.
ANKOMSTEN TIL OGIMI
Da vi hadde kjørt et par timer i bil fra Naha, kunne vi endelig slutte å bekymre oss for trafikken. På høyre side så vi sjø og en øde strand, på venstre side fjell dekket av yanbaru, Okinawas jungel.
Vi krysset Nago, byen hvor Orion brygges – ølet som alle okinawesere er så stolte av – og fortsatte på riksvei
58 langs sjøen, til vi var fremme ved Ogimis kommunegrense. Her passerte vi flere områder med spredt husbebyggelse, men noe landsbysentrum så vi ikke. GPS-en hjalp oss til å finne kommunens «Senter for støtte og promotering av velferd», et nokså stygt betongbygg ved en av avkjørslene fra riksvei 58.
Vi går inn gjennom bakdøren. Der møter vi Taira, som venter på oss sammen med en veldig liten, smilende dame. Hun presenterer seg som Yuki. To andre damer reiser seg fra datamaskinene sine. De fører oss til møtesalen, hvor vi får servert grønn te og et par shikuwasa-sitroner.
Taira er sjef for velferdsseksjonen i kommunen. Han er kledd i en formell dress, setter seg overfor oss og åpner en avtalebok og en arkivmappe. Yuki setter seg ved siden av ham.
I Tairas arkivmappe er alle innbyggerne i landsbyen listet opp. De er ordnet etter alder i forskjellige «klubber». Det er karakteristisk for Ogimi, forklares vi, at alle tilhører en klubb eller moai-vennegruppe, hvor de hjelper hverandre gjensidig.
Disse gruppene har ikke noe konkret formål. De fungerer nærmest som en familie. Taira forteller at svært mye i Ogimi skjer ved frivillig arbeid, mer enn ved økonomiske motytelser. Alle tilbyr seg å hjelpe, og kommunen sørger for å organisere oppgavene. På denne måten føler alle seg som en del av fellesskapet. At de alle kan være nyttige i landsbyen.
Ogimi er nest siste landsby før man kommer til Kapp Hedo, det nordligste ytterpunktet på den største øya i øygruppen. Fra toppen av et av fjellene kan vi se hele landsbyens utstrekning. Vi legger merke til at nesten alt er grønt i yanbaru-jungelen, men spør oss selv hvor Ogimis nærmere 3200 innbyggere gjemmer seg. Selv om man ser noen hus her og der, er de spredt i små grupper nær sjøen eller i de små dalene hvor en og annen småvei smyger seg innover.
ET LIV I FELLESSKAP
Vårt vertskap inviterer oss til å spise på en av de få restaurantene i kommunen. Stedet har bare tre bord, som alle viser seg å være reservert når vi ankommer. «Det gjør ingenting», sier Yuki på vei tilbake til bilen. «Vi drar heller til Churaumi restaurant, den er jo aldri full.»
Yuki er 88 år gammel, men kjører fortsatt bil og er stolt av det. Hennes medpassasjer er 99 år og har også bestemt seg for å tilbringe dagen med oss. Vi må følge etter bilen deres i full fart, langs en landevei som noen ganger har mer jord enn asfalt. Endelig kommer vi til den andre siden av jungelen.
«Jeg spiser ikke på restauranter. Nesten alt jeg trenger, dyrker jeg i kjøkkenhagen min», sier Yuki idet vi setter oss. «Og fisk kjøper jeg av Tanaka, en venn jeg har hatt hele livet.»
Restauranten ligger ved sjøen og virker som hentet fra planeten Tatooine i Star Wars. Churaumi poengterer i menyen at de serverer «slow food», laget av økologiske grønnsaker som dyrkes i landsbyen.
«Men altså, maten er det minst viktige», fortsetter Yuki som er både utadvendt og søt. Vi merker hvor godt hun liker rollen sin som leder av flere kommunestyrte foreninger.
«Mat forlenger ikke livet. Hemmeligheten er å smile og ha det godt», sier hun og putter en ørliten søtbit i munnen fra desserten som inngår i dagens meny.
Det finnes ingen barer i Ogimi. Og kun et par restauranter. Likevel har lokalbefolkningen et svært rikt sosialt liv rundt omkring i foreningslokalene. Kommunen er organisert i 17 nabolag og hvert av dem har en formann og folk med ulike ansvarsområder: kultur, festivaler, sosiale aktiviteter og eldreomsorg. Det siste området er noe de arbeider mye med.
Yuki og medpassasjeren inviterer oss til grendesenteret i et av de 17 nabolagene. Det er en gammel bygning ved foten av yanbaru-fjellene. I denne jungelen bor også Bunagaya , småtrollene som er landsbyens maskot.
SKOGÅNDENE I YANBARU
Bunagaya er magiske vesen som bor i Yanbarus regnskog og områdene rundt. De fremstilles som barn med lang, rød hårmanke. De liker å gjemme seg i gajomaru-trærne i jungelen og stikker ned på stranden for å fiske.
Bunagaya-åndene har hovedroller i mange eventyr og fabler fra Okinawa. De er rampete, skøyeraktige og pleier ofte å skifte mening, siden de er noen uforutsigbare vesener.
Ifølge lokalbefolkningen elsker de fjellet, elvene, sjøen, trærne, jorden, vinden, vannet og dyrene, og hvis du vil bli venner med Bunagaya, må du vise respekt for naturen.
FEST OG FEIRING
«Den yngste av oss er 83 år!» blir vi stolt fortalt av et tjuetalls eldre som tar imot oss i nabolagets grendesenter. Her serveres vi grønn te og intervjuer de fremmøtte ved et stort bord. Etterpå blir vi invitert med til en festsal, hvor vi alle feirer bursdagen til tre av de tilstedeværende. Én dame fyller 99 år, en annen 94, mens en «ungdom» nettopp har blitt 89. Vi synger flere sanger som er populære i landsbyen og avslutter med «Happy Birthday» på engelsk. Så er det dans før vi spiser hjemmelaget kake med shikuwasa-sitron. Damen på 99 år blåser ut lysene og takker alle
som har vært til stede under bursdagsfesten hennes. Det har vært en feiring som kunne passet for en tjueåring.
I løpet av den uken vi er i landsbyen, skal vi få delta i flere festligheter: karaoke med de eldre (som synger bedre enn oss) og en tradisjonell festival med lokale musikkband, dansere og et utvalg mat fra fjellsidene.
Fest og feiring ser ut til å være en viktig del av livsstilen i Ogimi.
Vi blir også invitert med på en getballkamp, den idretten flest eldre i hele Okinawa praktiserer. Dette er et slags kulespill der en ball skal slås med en kølle – en rolig idrett som kan praktiseres hvor som helst, og en fin unnskyldning for å more seg sammen og bevege kroppen.
Det arrangeres lokale konkurranser, og aldersgrenser finnes ikke.
Idet vi har spilt – og tapt – mot en dame som nettopp har fylt 104 år, applauderer alle de tilstedeværende. De ler godt når de ser taperfjesene våre.
OKINAWAS GUDER
I tillegg til idrett og feiringer har det åndelige stor betydning for landsbyboerne og deres lykke.
Den opprinnelige religionen i Okinawas kongeriker er kjent som ryuku-shinto, som betyr «Gudenes vei».
Den blander elementer fra kinesisk taoisme, konfucianisme, buddhisme og shintoisme, samt sjamanisme og animisme.
Ifølge denne gamle troen er verden befolket av en uendelig rekke ånder som deles inn i mange typer: husånder, skogånder, treånder, fjellånder … Det er viktig å tilfredsstille disse åndene gjennom ritualer, festivaler og ved å opprette hellige områder.
I Okinawas jungel og skoger finnes det mengder av hellige steder. De vanligste tempel-typene er utaki og uganju. Selv besøkte vi en uganju – et lite friluftstempel hvor det er røkelse og mynter – ved siden av Ogimi-fossen. En utaki, på sin side, består av en samling steiner som tilsynelatende er ordnet i et mønster. Hit går man for å be, og ifølge tradisjonen samles ånder og krefter i utakiene.
I Okinawas religion regnes kvinnen for å være mannen overlegen åndelig sett, det motsatte av budskapet i tradisjonell shintoisme i resten av Japan. Derfor anses åndelig kraft for å være kvinnenes område. Yuta er medier som velges ut i landsbyene for å kommunisere med åndeverdenen ved tradisjonelle ritualer.
Respekt for forfedrene er også tillagt stor betydning, både her og over hele Japan. Ofte har man en butsudan hos familiens førstefødte. Dette er et lite alter hvor man ofrer til familiens forfedre og ber for dem.
