Gylne dager. En reiseskildring fra Veneto

Klaus Hagerup

Gylne dager En reiseskildring fra Veneto

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-59943-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Teksten er en oppdatert og forkortet versjon av den illustrerte boken Gylne dager og dype viner, en mat- og vinreise i Veneto utgitt i 2013 sammen med Bibbi Børresen.

Omslagsdesign: Liselotte Dick, Lilo Design Omslagsfoto: Tom Karlsen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord: Forfalskninger finnes fordi det finnes ekte gull 7 Forberedelser 9 Dag 1 – søndag 26. august: Om tegnerens blikk, små katastrofer og regnbuen over Valpolicella 17

Dag 2 – mandag 27. august: En oppdagelsesferd i hagen, kokekurs på Villa della Torre, en lidende vinmark, falske solbær og Tegnerens sjarm i Bottega Del Vino 26

Dag 3 – tirsdag 28. august: Et forfriskende bad, Ca’ La Bionda, et forsinket besøk hos Tommaso Bussola og oralaggressive fantasier på restaurant Groto de Corgnan 43

Dag 4 – onsdag 29. august: De oralaggressive fantasiene som forsvant, angsten for en avreise som aldri fant sted, Azienda Agricola Accordini, Foresteria Alighieri, Trattoria Dalla Rosa Alba. Legger fylt av mygg og en imponerende språkbegavelse 60 Dag 5 – torsdag 30. august: Masi, Taverna Costasera, det dårlige gode været, greven av Alighieri og kongen av Amarone 72

Dag 6 – fredag 31. august: Den norske Dante, Cavalchina, en politiidyll, pastaparadiset, Tedeschi og en forhekset himmel 83

Dag 7 – lørdag 1. september: Treningsdagboken, Riseria Pila Vecia, operaen som forsvant, Tegnerens lyse idé og toner fra himmelen 98 Dag 8 – søndag 2. september: En våt hund, treningsopplegget som sprakk, Soave, trøffelfestival i Lessina, hestemøkk, meitemarker og vinmarker, vinfestival med enda en favoritt og et lite vers blant gode venner 108 Dag 9 – mandag 3. september: Ostesmaking, Lisa Anselmi, vinkatedralen, Dario Pieropan og en italiensk familie jeg aldri skal glemme 119 Dag 10 – tirsdag 4. september: Venissa, Valdobbiadene og vinmarker som klynger seg til åssidene 133 Dag 11 – onsdag 5. september: Venezia 141 Epilog: Soave 145 Epilog: Verona 155 Adresser 165

Forord Forfalskninger finnes fordi det finnes ekte gull

Denne reisen har vært en opplevelse på mange måter: landskapet, maten, byene og ikke minst menneskene vi møtte.

Ingen områder i Italia produserer så mange viner som Veneto. Da bør man passe seg for å ha bastante meninger om kvaliteten. Særlig hvis man ikke har smakt på alle. Og det har man ikke.

Få viner er så elsket og foraktet som den berømte amaronen fra Valpolicella. Noen synes den er tung, søtlig og kvalmende, andre synes den er fyldig, bløt og vidunderlig. Alle har nok rett, og alle tar nok feil.

Det finnes et hav av masseproduserte billige viner fra Veneto, men også store viner, blant annet amaroner som er vel verdt den skjorta de koster.

Et tyrkisk ordtak sier at det finnes forfalskninger fordi det finnes ekte gull. I denne boka skriver vi om litt av gullet. Men det finnes mye mer. Store viner vi aldri har smakt og aldri kommer til å smake.

Venetos viner kan lett overvurderes – og undervurderes. Da vi la ut på denne reisen var det med blandete følelser. Verken lette, røde valpolicellaer eller tunge 7

amaroner med alkoholprosent på over 16, hørte til våre favoritter.

Nå, når vi sitter her og skriver dette, kan vi, med hendene på hjertene, si som en venn av oss sa, etter å ha drukket en flaske Casal Vegri Valpolicella Classico Superiore fra Ca’ La Bionda: – Jeg skal aldri mer snakke dritt om Valpolicella!

Klaus Hagerup og Bibbi Børresen

Forberedelser

Min erfaring er at en reise alltid begynner med bekymringer. Uansett hvor mye jeg gleder meg til opplevelsene, samværet, maten, og i dette tilfellet særlig vinen, overskygges det alltid av tunge tanker om hvilke problemer som med større og større sikkerhet vil oppstå på turen. Jo mer jeg tenker på disse problemene, jo flere blir de. Man kan si at de yngler. Denne ynglingen begynner som regel en ukes tid før jeg skal reise, og kulminerer alltid når jeg ligger i senga uten å få sove natten før avreise. Da er alt mørkt. Både i rommet jeg ligger i og i mitt sinn. Men det er da det skjer.

Mens jeg ligger der og stirrer inn i mørket, begynner min hjerne å arbeide. Jeg ser ikke lenger bare problemer. Jeg begynner å lete etter løsninger. Jeg er ikke lenger søvnløs og dyster. Jeg er søvnløs og oppstemt.

Ja, nesten glad. Jeg sover aldri et sekund natten før en reise. Det skulle bare mangle. Det er nok å ta tak i.

Særlig når det er for tidlig å ta tak i det.

Nå lå jeg ved siden av Bibbi hjemme på Viker natten til 26. august 2012. Neste morgen skulle vi reise til Veneto for å samle materiale til en ny bok om italiensk mat og italienske viner. Vår faste fotograf Tom Karl9

sen, hans kone Inger Møller Karlsen og vår nye tegner, Nils Ole Oftebro, skulle reise sammen med oss.

De neste ti dagene skulle vi så å si uten pause smake på viner som ville variere fra florlette proseccoer til blytunge amaroner. Akkurat det problemet avfeide jeg uten videre. Jeg var ikke i tvil om at våre sjåfører Tom og Nils Ole, kom til å spytte når det var nødvendig og svelge når det var mulig.

Et par andre problemer når det gjaldt mitt tekstbidrag til denne boka, regnet jeg også med at skulle bli løst. Det første var spørsmålet om hva alle de vinene vi skulle drikke luktet, eller for å si det på vinspråket «duftet». Mitt problem er at jeg synes de fleste viner dufter druer. Hvis jeg dristet meg til å skrive «en duft av epler med et streif kanel» ville det være ren bløff som raskt ville bli avslørt av en leser med bedre nese enn min. Dette problemet ville jeg løse ved å overlate beskrivelsen av vinene til Tom som er en erfaren smaker med egen vinspalte i både Sandefjords Blad og Tønsbergs Blad.

Den eneste endringen jeg aktet å gjøre var å oversette uttrykkene «på duft» og «på smak» til «med duft av» og «med smak av». Det interessante uttrykket «på nesen» regnet jeg med at Tom ikke ville benytte. Gjorde han det ville det bli nådeløst strøket.

På denne måten har jeg fått satt et lite fingeravtrykk på vinbeskrivelsene, jeg også.

Det neste problemet var naturbeskrivelsene. Der er jeg heller ingen kløpper. Jeg registrerer nok både fjell og daler når vi kjører forbi dem, men inntrykkene fes10

ter seg ikke i mitt sinn og i hvert fall ikke på mitt papir. Den presise beskrivelsen av fugler, dyr, vegetasjon og landskap ligger fjernt fra mine evner, men der regnet jeg med å få hjelp av Bibbi og Inger, som aldri glemmer et tre, en blomst eller en fugl når de har sett dem.

Når det gjelder de muntre situasjonene og de eventuelle konfliktene som jeg regnet med ville oppstå mellom oss som reiste på turen, følte jeg meg mer på hjemmebane. Her gikk jeg ut ifra at vår nye tegner, som jeg kjente fra før som et følelsesmessig kraftsenter, ville bidra med sitt blotte nærvær.

Nei, det som opptok meg denne natten var ganske andre ting. Jeg skal nevne et par av dem.

Det er flere år siden jeg nådde den alderen da det håret jeg hadde igjen begynte å gråne. Det bekymret meg en del. Hver gang jeg så meg i speilet ble jeg minnet på at grått er støvets farge. Det ga meg ikke noe lystelig perspektiv på resten av min tid her på jorden.

Da jeg nevnte det for min frisør ga han uttrykk for at det ikke var første gang han var blitt konfrontert med problemet.

Han smilte svakt og nikket: – Minikolorasjon!

– Hva? – Jeg kan gi deg en minikolorasjon.

– Tusen takk. Hva er det?

– Det er en farging av håret som er så minimal at ingen kan se at det er farget.

– Ikke jeg heller?

11

– Nei, da ville du jo fremdeles bli minnet på at håret ditt er grått.

– Det er sant. Da prøver jeg det.

– En minikolorasjon?

– Ja. – Er du helt sikker?

– Ja. – Greit, da setter jeg i gang.

– Med hva da?

– Med å blande.

– Minikolorasjonen?

– Ja. – Fint. Jeg sitter her og slapper av så lenge.

Da jeg gikk hjem var håret mitt mørkere, men det var det på en naturlig måte. Ingen ville få mistanke om at mannen på den andre siden av gata var en forfengelig sekstitoåring, og ikke en spenstig kar i sin beste alder. På samme måte er det for øvrig med tenner. Jeg skal ikke si så mye om det, bare nevne at hvis noen av leserne må skifte dem ut, så unngå å farge de nye kritthvite. Her vil jeg også anbefale en diskret minikolorasjon i en dyp, elfenbenfarget tone. Det gir et naturlig, kultivert inntrykk i motsetning til disse forferdelige sukkerbitene enkelte går rundt og brisker seg med.

Nåvel. Stort sett har jeg hatt stor glede av minikolorasjonen min, og jeg angrer overhodet ikke på at jeg har begynt med den, selv om den selvfølgelig må fornyes hver gang jeg klipper meg, men slik er det vel med alle kolorasjoner enten de er maksimale eller 12

minimale. Det eneste problemet jeg har oppdaget, er at når jeg går barhodet i sterk sol, forandrer håret mitt farge. Den diskrete mørke tonen forsvinner og blir avløst av en munter oransje lød, som tiltrekker seg interessert oppmerksomhet fra dem jeg møter på min vei. I likhet med de fleste av mine problemer har jeg funnet ut at også dette lar seg løse. Løsningen er caps. I dag går jeg aldri ut i solskinnet uten å iføre meg en av mine caps. Jeg har skaffet meg flere til forskjellige anledninger. I Barbaresco bruker jeg en caps med påskriften «Barbaresco». I Barolo er det Barolocapsen som gjelder, og når vi er i Chianti er det capsen med den svarte hanen som tas i bruk. Det har hendt at jeg har tatt på meg feil caps. Det flaueste var nok den gangen jeg vandret rundt i Barbaresco med Barolo-capsen på hodet. Gjett om jeg ble utsatt for mange mistenksomme blikk fra de fastboende! Dette var et problem. Nå skulle vi til Veneto og jeg hadde ingen caps fra dette området. Jeg regnet jo med å få kjøpt en under reisen, men før jeg fikk kjøpt den, kunne vi jo for alt jeg vet allerede ha opplevd flere soldager og håret mitt ville allerede ha blitt oransje.

Spørsmålet var hvilken caps jeg skulle bruke. Jeg bestemte meg for å unngå caps fra konkurrerende vindistrikter og valgte ut en jeg fikk av min svigersønn før jeg skulle se OL i London på TV. Den var blå og påført det engelske OL-symbolet.

Etter å ha løst dette problemet tok jeg for meg det neste. På vår siste vinreise til Italia la jeg på meg fire kilo. For å unngå at det skulle skje igjen hadde jeg 13

slanket meg sju kilo før denne turen. Det var jeg svært fornøyd med. Men nå, mens jeg lå og stirret inn i mørket etter å ha løst problemet med hårfargen og capsene, kom jeg på noe en slankevenn sa til meg da vi noen dager før møttes på treningssenteret Friskis og Svettis: – Ikke glem at når du spiser mye etter å ha slanket deg, legger du innmari fort på deg.

– Hvorfor det?

– Fordi forbrenningen din er nedsatt. Du går dobbelt så fort opp som da du spiste normalt.

– Sier du det?

– Jeg sier det, ja. God tur til Italia.

Jeg hadde ikke tenkt så mye på konsekvensene av det han sa før, men nå gjorde jeg det, og det tok ikke lang tid før jeg fant løsningen: Trim.

Da vi la ut på vår tur til Piemonte, hadde jeg bestemt meg for å holde meg i form ved å sykle fra vinprodusent til vinprodusent. Jeg må innrømme at jeg smålo for meg selv da jeg tenkte tilbake på den planen. Hvor dum gikk det an å være? Nei, slankingen måtte innebære noe hyggelig, ikke noe som slet meg ut mellom smakingene. En liten joggetur i vinmarkene før frokost og en liten dukkert i hotellbassenget etterpå. Det var løsningen for å holde fettet i sjakk.

Jeg listet meg ut av senga for ikke å vekke Bibbi, som sov dypt. Så fant jeg fram treningstøy og badebukse, la det forsiktig i kofferten, kikket på klokka, oppdaget at det var halvannen time til jeg måtte stå opp, krøp opp i senga igjen, kom på at jeg hadde 14

glemt å pakke London-capsen, listet meg ut av senga, lette i skapet uten å finne den, romsterte litt rundt, fant den fremdeles ikke, kikket på klokka igjen; en time til vekkerklokka ringte, faen spare, det er jo bare et hodeplagg, fant fram Barolo-capsen, la den i kofferten, krøp opp i senga, la meg ned ved siden av Bibbi, lukket øynene og sov som en stein i over femti minutter.

Dag 5 – torsdag 30. august Masi, Taverna Costasera, det dårlige gode været, greven av Alighieri og kongen av Amarone

Neste morgen møttes vi alle sammen til frokost nede i salongen. Jeg hadde bestemt meg for ikke å tenke på trening den dagen. Litt fri skal man jo ha, og programmet vi skulle gjennom var hardt nok uten å måtte jogge omkring, bakke opp og bakke ned. Både Bibbi og jeg hadde sovet godt i Molinara og Inger og Tom var våkne og friske som vanlig. Jeg kikket bort på dem og tenkte at de var et perfekt reisefølge, som klarte seg selv uten min hjelp og støtte. Det var annerledes med Tegneren. Han fortalte at han ikke hadde sovet den siste natten. Jeg uttrykte min sympati og forsikret ham om at han kunne sove når han ville. Hadde han behov for å hvile litt nå, var det helt i orden. Han ville få nok av tid til å tegne massevis av fine portretter og morsomme karikaturer seinere.

Mens jeg sa det, hadde jeg en følelse av at jeg var en tanke for forståelsesfull. Som om jeg ikke mente det, men ville vise meg fra min beste side med litt falsk vennlighet. Tegneren på sin side forsikret at det ikke 72

var noe han heller ville enn å bli med til Masi for å se på kjelleren og delta i vinsmakingen. Jeg hadde en følelse av at hans begeistring ikke var ulik min egen.

At han var litt for begeistret og litt for ivrig etter å vise meg en arbeidsvillighet, som jeg akkurat da hadde en følelse av ikke var så stor som han ga uttrykk for.

Uansett tror jeg begge skjønte hva den andre mente og kunne glede oss over at det var det samme.

Klokka ti møtte vi Elisa i kontorene til Masi, som var naboen til Foresteria Alighieri. Det var også en gammel gård. Nesten som en liten landsby med rosebed og kaktuser langs veien mellom bygningene.

Etter at Elisa hadde vist oss loftet der amaronedruene ble tørket på bambusbrett og kjelleren der vinen lå til modning i tønnene, tok hun oss med inn i vinsmakingsrommet, et elegant auditorium med spytteskåler i en langbenk.

Vi ble tatt imot av Raffaele, sønnen til selveste Mr. Amarone, Sandro Boscaini, som har betydd så mye for å spre kunnskap og forståelse for hva en ekte og god amarone kan være.

Vi satte oss ned og fikk smake og spytte ut følgende viner: LEVARÌE SOAVE CLASSICO 2011. En frisk aperitiffvin eller beverino, som vi hadde lært å kalle det.

Med lett grønn fruktighet og frisk syre.

VALPOLICELLA CLASSICO BONACOSTA 2010.

Duft av tre og søte bær. Med sødmefulle og integrerte tanniner.

BROLO CAMPOFIORIN ORO 2008 (ROSSO 73

VERONESE) Saftig og moden fruktkarakter, med fint samspill mellom tørket, syrlig steinfrukt, hint av kaffe og konfekteske. Bløt smak, med rund, fruktig og saftig, litt fatkrydret utgang.

VAIO AMARON 2006. Tett mørk rød. Med smak av kirsebær blant annet fra kirsebærtønnene der vinen er lagret. Lett animalsk duft, markert anslag med god frukt som holder lenge.

RISERVA DI COSTASERA 2007. Med duft av tørket frukt og lær. Saftig og sødmefull med lette, tørre tanniner.

CAMPOLONGO DI TORBE 2003-2004. Masis første Cru-vin på en vinmark anlagt i 1194. Med duft av krydder og tørkede frukter. Rik og fyldig amarone, med balanserte tanniner og fin lengde.

Og til slutt den imponerende og bastante amaronen MAZZANO fra Masis mest berømte vinmark.

Den produseres bare i store årganger, som den vi fikk smake fra 2004. Mørkere, tettere, rikere og mer krydret enn Campolongo. Fastere også i strukturen med lang, sursøt og tanninrik ettersmak.

Etter vinsmakingen var det fremdeles formiddag.

Jeg kunne for så vidt tenkt meg en liten time på ryggen oppe i Molinara nå, men Elisa hadde lagt andre planer, og før ettersmaken av Mazzano 2004 hadde forlatt munnen var vi på vei opp mot vinmarken Costasera i San Ciriaco di Negrar.

Det var Tegneren som kjørte. Han hadde inngått en avtale med Tom om at de skulle bytte på å være sjåfør.

Tegneren skulle kjøre om formiddagen og fotografen 74

om kvelden. Jeg tenkte at de kanskje kunne byttet litt på skiftene, men lot tanken stilne i mitt sinn mens vi kjørte den bratte, svingete veien opp dalsiden nord for Negrar.

Vi ble tatt imot av Raffaele Boscaini utenfor en gammel gård like ved vinmarken. Det lille steinhuset var omgitt av rosmarin og lavendelbusker, stein, ved og frukttrær. Med en av de brukte vintønnene utenfor inngangen som bord fikk vi servert en flaske lett, lichiduftende SEREGO ALIGHIERI POSSESSIONI BIANCO. Jeg drakk svært forsiktig siden jeg hadde en mistanke om at det var mer vin i vente.

Ved første øyekast så Taverna Costasera nokså forfallen ut, men som så mange ganger før måtte jeg lære at det er et øyekast jeg aldri må stole på.

Da vi ble vist inn dit vi skulle spise, følte jeg meg slik Aladdin i eventyret fra Tusen og én natt må ha følt det etter å ha ropt «Sesam Sesam!». Her var Taverna Costasera skattkammeret og maten skatten.

Først så det ut som en enkel osteria der man får servert et enkelt måltid med et glass av husets vin, usaltet brød og områdets oster og pølser.

Maten vi fikk var også enkel når man tar hver rett for seg. Men til sammen utgjorde rettene en smakssymfoni og et fargerikt stilleben av salater, sesongens grønnsaker og frukter, polenta, pølser, skinker, oster, kastanjepuré, kirsebærsyltetøy, og akasiehonning plassert under et grønt bladverk på en benk langs den ene veggen.

Ved bordet fikk vi servert hjemmelaget ravioli fylt 75

med rød radicchio-salat og Monte Veronese-ost med en krem laget av frisk geitost, mandler og kandisert frukt i en sirup smaksatt med sennep.

Og mer vin. MASIANCO 2011, en frisk hvitvin med duft av sitrus, aprikos, honning og tørket fiken.

En CAMPOFIORIN 2009, en COSTASERA 2008 og en RECIOTO AMABILE DEGLI ANGELI 2008 med klassisk duft av overmodne mørke kirsebær og rosiner. Rik og mektig smak. En kraftig avslutning. Både på vinen og måltidet.

Selv om det var en omfattende lunsj, hadde jeg en følelse av at jeg forlot Taverna Costasera på lette, trippende føtter. Jeg er ingen danser, men hadde jeg vært det er det ikke umulig at jeg hadde tatt tak i Bibbi og svingt oss muntert oppover veien dit Tegneren, som hadde gått i forveien, ventet med bilen.

Han snudde seg mot meg da jeg gikk inn.

– Jeg ser du noterer.

– Ja. – Jeg har hentet bilen.

– Jeg ser det.

– Men det blir ikke nevnt.

Jeg tok fram kulepennen og notisboka.

– Nå er det nevnt.

Tegneren smilte til meg.

– Det var gutten sin!

Så snudde han seg mot Elisa som satt ved siden av ham i forsetet.

– I am singing in the rain …, sang han.

Elisa stemte i.

76

– Singing in the…

– What a glorious feeling, kauket Tegneren.

– I am happy again, sang Elisa.

– Come on. Everybody! ropte Tegneren.

Bibbi og Inger, som satt i baksetet på niseteren vi hadde leid, stemte begeistret i, mens Tom og jeg ble sittende tause midt i all vellyden.

Jeg så ut. Sola brant mot vinduet, og det var ikke en sky på himmelen. Jeg tenkte at hvis det hadde regnet nå, ville det virkelig vært grunn til å synge.

Vi kjørte fra Taverna Costasera til Masis mest berømte vinmark, Mazzano. Der ble vi møtt av en eldre mann. Han var liten, senete og full av furer som mange års arbeid i vinmarken hadde pløyd i det solbrune ansiktet. Selv om han smilte da han tok imot oss og da han viste oss tørkerommet i det lille huset, som liknet på et stabbur, var det lett å se at han var bekymret da han viste oss vinmarken. Det hadde ikke regnet på tre måneder.

Da vi kjørte, sto han utenfor det lille huset og stirret opp mot himmelen, som om han så etter noe som ikke var der. I bilen var det ingen som sang.

Da vi kom tilbake til Serego Alighieri, gikk jeg et par ganger opp og ned trappa for sportens skyld og for at jeg skulle være i fin form når vi skulle møte selveste greven, Conte Pieralvise de Serego Alighieri, klokka fire.

Vi regnet med at det var vi som skulle vente på greven og ikke han på oss, men han hadde tydeligvis en avslappet holdning til etikette og skikk og bruk og 77

satt avslappet og ventet på oss ved enden av et bord i en av godsets imponerende saler.

Jeg følte meg ikke spesielt avslappet, da jeg satte meg ned ved bordet, og sa tusen millioner takk for cappuccinoen og mineralvannet, som grevens sekretær serverte oss. Et lite hevet øyebryn fra greven ga meg en fornemmelse av at min voldsomme begeistring ikke sto helt i forhold til det vi fikk servert. Det slo meg at min takknemlighet faktisk kunne oppfattes som ironi, og jeg tok en stor slurk kaffe for å vise at den var ærlig ment. Kaffen var svært varm. Jeg grep glasset med mineralvann og tømte det i en slurk. Så nikket jeg til greven, sa at det var en svært god kaffe og spurte hvordan det hele begynte. Deretter overlot jeg, som jeg pleier i situasjoner der jeg føler at jeg ikke har helt kontroll, ordet til Bibbi. Av og til kikket jeg diskret på klokka siden jeg regnet med at grevens tid var kostbar og lurte på hvor lenge denne audiensen ville vare.

Imidlertid viste Conte Pieralvise de Serego Alighieri ingen tegn til stress. Han fortalte lavmælt om godsets og familiens historie, og svarte vennlig og høflig på alle våre spørsmål. I begynnelsen sa jeg ikke stort.

Jeg nikket og smilte, og lo lunt når jeg syntes det passet å le lunt. Jeg forsøkte å se så avslappet ut som mulig, la fra tid til annen det ene beinet skjødesløst over det andre og byttet bein hver gang jeg fikk krampe.

Av og til kikket jeg bort på Bibbi, som noterte. Det gjorde jeg også, men jeg gjør det mest for syns skyld, 78

mens min kone er i stand til å tyde sin egen skrift når hun leser gjennom notatene sine etterpå.

Jeg så også bort på de andre. Tegneren tegnet, Tom fotograferte og Inger fulgte høflig med. Ingen tegn til nervøsitet hos noen av dem. De så ut som om de syntes det var en hverdagslig sak å sitte i et italiensk gods og snakke med en ekte greve som kunne føre slekten sin tilbake til Italias fremste forfatter gjennom alle tider, Dante Alighieri.

Etter hvert roet også jeg meg ned. Det var noe med stemmen til greven, det vennlige blikket over den lille barten som fikk meg til å slappe av og ikke bare late som, men virkelig lytte til det han fortalte, for eksempel historien om bestefaren hans og den tyske kommandanten 25. april 1945.

Det var klart at tyskerne var i ferd med å tape krigen, og motstanden mot nazismen hadde vært stor også i S. Ambrogio. Bøndene var bevæpnet, og den tyske kommandanten ga ordre om at landsbyen skulle utslettes og vinmarkene brennes. Da inviterte greven ham inn på godset og serverte ham Alighieris utmerkete recioto. Ikke bare ett glass, ikke bare én flaske, men glass på glass og flaske på flaske til den tyske kommandanten ble så pirum, som det heter i de kretser, at han gikk med på å spare landsbyen hvis bøndene senket våpnene sine i kanalen ved godset.

Greven gikk med på det, våpnene ble senket i vannet, massakren avlyst og offiseren gikk lykkelig til sengs. Da han våknet, sannsynligvis med en smadrende hodepine dagen etter, brøt freden løs.

79

Da møtet gikk mot slutten var jeg i fin form. Jeg ga greven et fast håndtrykk og så ham rett inn i øynene uten å blunke, da jeg takket ham for at han hadde tatt seg tid til oss.

Trappa opp til Molinara tok jeg med raske, spenstige skritt. Jeg hadde en følelse av at jeg var blitt vaksinert mot min autoritetsangst, som ikke er helt ubetydelig. Med andre ord. Jeg var klar til å møte Sandro Boscaini, som hadde invitert oss på middag samme kveld.

Han var tett og energisk. Da han trykket meg i hånden, så han meg inn i øynene med et blikk som om vi var gamle venner. Noe som gledet meg, selv om jeg hadde en følelse av at det var sånn han hilste på alle.

Det var dekket til oss i et privat rom innenfor det offisielle spiserommet der gjester på Serego Alighieri vanligvis inntar måltidene sine. Jeg følte meg som en skikkelig V.I.P. og konverserte så vidt jeg kan huske muntert og uten problemer med både Sandro Boscaini og Elisa mens jeg nøt maten og vinene som ble servert med behagelig diskresjon av en livrékledd servitør.

Vi spiste butterdeig pai med sopp, amarone-risotto, ost og skinke og kake med kirsebærsyltetøy og drakk Alighieris viner POSSESSIONI BIANCO, POSSESSIONI ROSSO, med duft av bjørnebær, boysenbær og oliven, VAIO AMARON og RECIOTO CASAL DEI RONCHI, en søt, frisk, ren og god recioto med fin frukt og tørr avslutning.

Jeg må innrømme at jeg tidligere har hatt litt problemer med å nyte en amarone. For å si det som 80

det er, har jeg syntes at de fleste jeg drakk var en tanke for sterke og en tanke for søte. Jeg hadde aldri funnet mat eller anledning jeg syntes passet, bortsett fra en valnøtt, et stykke parmesan eller en bit sjokolade ved peisen en mørk vinterkveld.

Denne reisen har fått meg til å forandre mening. Jeg har drukket ypperlige amaroner, i både tradisjonell og moderne stil. Og ikke minst har jeg hatt gleden av å nyte dem i sine rette omgivelser. Og nå, mens jeg satt her på Serego Alighieri sammen med Sandro Boscaini og lot store og små slurker VAIO AMARON 2006 rulle i munnen, var det ikke bare vinen som smakte godt. Livet smakte ikke så verst det heller.

Etter måltidet ga Sandro Boscaini oss Kate Singletons bok Amarone – The Making Of An Italian Wine Phenomenon. Boka er en nøkkel til å forstå amaronevinene. Den handler ikke minst om «Mr. Amarone» selv. På baksiden av boka står et sitat som uttrykker Sandro Boscainis kjærlighet til denne egenartede vinen og landskapet der druene den lages av, blir dyrket: «For å forstå hva Amarone virkelig betyr må du være født i Valpolicella. Amarone er mer enn bare en vin eller en teknikk – den er en filosofi, en kunst og en venn for livet.»

I den boka Bibbi og jeg fikk, hadde han skrevet: «To Bibbi and Klaus. Friends of Amarone» Selv om vi nok kommer til å drikke flere flasker med Chianti, Brunello, Barbera, Barbaresco og Barolo i løpet av den tiden vi har igjen, kan vi med 81

hånden på hjertet si at Mr. Amarone har rett. Selv om vi kanskje aldri helt kommer til å forstå denne vinen er også vi blitt venner av amarone. Jeg må tilføye at det gjelder god amarone. Det lages dessverre altfor mye dårlig masseprodusert skvip, som ikke er i nærheten av det denne vinen kan være når druene blir behandlet med kjærlighet, kunnskap og respekt. Slik de blir av Mr. Sandro Boscaini Amarone og de av hans venner og kolleger vi møtte på denne reisen.

Da Boscaini og Elisa forlot oss, plasserte den livrékledte servitøren en flaske COSTASERA AMARONE RISERVA på bordet. Kvelden var ennå ikke så gammel at vi ikke kunne ta oss tid til å nyte den.

Det gjorde vi. Da Tegneren antydet at han syntes vi hadde vært svært underdanige i vårt møte med Boscaini, tenkte jeg at det var mulig, men det var også slik det skulle være. Dette hadde ikke vært en kveld for kritikk, men en kveld for å lytte og lære. Det fortsatte jeg med mens flaska ble tømt, og det utspant seg en diskusjon om Tyrkias historie og Koranen, som jeg ikke har lest, mens andre hadde lest den på norsk og en både på norsk og dansk.

Jeg må si at jeg undret meg litt over hvorfor, men er kommer fram til at vedkommende sannsynligvis brukte Koranen som studiemateriale da han lærte seg å beherske det danske språk så utmerket som han tidligere på denne reisen hadde vist at han gjorde.

Da flaska var tom ble diskusjonen avsluttet, og jeg gikk tenksom opp de trettién trinnene til Molinara med hodet fylt av ny kunnskap om amarone og islam.