Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 3
ELSEBETH DANIELSEN
Greta Molander Et liv i førersetet
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 4
© Cappelen Damm AS, 2008 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst Design Omslagsfoto: Privat Omslag ved: {Leverandør – Omslag sats} Satt med Minion Pro 11/15 pkt hos OZ Fotosats AS Trykt og innbinding: AIT Trykk Otta AS, 2008 ISBN: 978-82-04-14256-6 www.cappelendamm.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 5
«Grab your coat and get your hat Leave your worries on the doorstep Life can be so sweet On the sunny side of the street» Dorothy Fields, 1930
Til barna mine, Johanne, Peter, Marie – og til alle kvinner som gjennom tidene har trosset konvensjonene og våget å leve livet uten sikkerhetsnett.
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 6
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 7
Innhold Et liv 00 «Bara jag» 00 Takket være Kreuger 00 Miss Monte Carlo 00 I Holmboes spor 00 Iscenesettelsen av en heltinne 00 Det søte liv i depresjonens land 00 Mediestjerne i Hollywood 00 I krig og kjærlighet 00 Tilbake til Afrika 00 Hedonisten og hustruen 00 Frottéskjorter og lavkarbo 00 Fjærplukkeren 00 Etterord 00 Noter 00 Rallydronningen 00 Referanser 00
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 8
Greta Molander
Et liv Himmelen over Sandefjord var mørk blå, nesten svart. Gradestokken viste minus 16 grader denne mandagen, 31. januar 2001. De mørke blanke vindusflatene i det lille gule trehuset i Strandgaten 11 sto der som trette øyne som ventet på å få og til ro. Fra vinduet under mønet spredte noen få stråler av lys seg ut i nattemørket. Der inne, under dynen i en gammel jernseng satt en eldre kvinne med en spiralblokk på fanget. Panelovnen sto på full kraft, men inne på soverommet lå temperaturen på under 15 grader. Hun satt og skrev i boken sin, slik hun hadde gjort hver dag i over 50 år. Tidligere pleide hun å lime inn bilder, utklipp og regninger. Nå hadde hun ikke så mye å sette inn i boken. Ikke annet enn sine egne blyantgrå bokstaver. Greta Molander likte å sitte i sengen og jobbe, det hadde hun gjort i mange år, men nå var det kulden som hadde tvunget henne under dynen. Kulden gjorde henne trøtt og trakk livskraften ut av kroppen hennes. Hun hadde lyst til å begynne å skrive en ny bok og drømte om å kjøre en tur i bilen som sto parkert utenfor. I stedet spiste hun et eple og skålte i champagne, skrudde på fjernsynet og så «Grevinnen og hovmesteren» på svensk tv. «Jo, jo mensan. Det var en kall nyttårsafton. Same procedure etc.,»1 skrev hun og fant fram broderiet hun jobbet med. Hendene måtte streve litt for å få nålen til å trenge gjennom strien. Smaken av champagne satt i munnen hennes, skummende syrlig. Blyanten skled på arket. «Så mycket man skulle ha gjort.»2 Som om Greta Molander ikke hadde opplevd og gjort nok i sitt 93-årige liv. Hun som hadde levd som overklassepike med hushjelp og egne biler i det glamorøse Stockholm, til krakket innhentet henne og hun i en alder av 23 år sto igjen fraskilt, foreldreløs og uten formue. Hun som til tross for dette ble kjent som en av «motoramasonene» som deltok i rally, levde fritt 8
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 9
KOLUMNETITLER
og freidig og krysset Afrika og USA i bil. Hun som dro på fisketur med Ernest Hemingway og danset med Clark Gable, men valgte kjærligheten og levde i tykt og tynt med sin norske Kaare på Veierland. I hele sitt liv kjørte Greta Molander bil og tegnet og skrev om sine små og store opplevelser i livet. Hun gikk av og til nedenom, men krøp aldri hjem – og så alltid lyspunkter der andre gikk i svart. For henne var livet en lang oppdagelsesreise der det alltid fantes andre veier å gå. Så mye var gjort. Det meste er historie. Gretas egen historie.
9
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 10
Greta Molander
«Bara jag» «Da jeg var sytten var jeg femme fatale med kattepels over skuldrene. Villkatt från Sibir. Jeg ville reise ensam til Paris. Jeg skulle bli demimonde.» Greta, 1958 Greta Gunhild Lovisa Ohlsson var åtte år gammel da hun klippet av seg flettene. Etterpå satt hun ved middagsbordet – skrekkslagen for hva faren skulle si. Olof Severin Ohlsson var direktør på byens fineste hotell og så glad i de tykke, mørkblonde flettene at han hadde forbudt henne å klippe dem av selv om kort hår var dagens mote. Men faren la ikke merke til at flettene var borte. Han fortsatte bare å spise og snakke. Da skjønte Greta at ingenting var umulig. Året var 1916. Den første verdenskrig var brutalt i gang. Det var en brytningstid hvor det gamle løste seg opp og det nye presset seg frem. Krigsindustrien ga arbeid til tusenvis av kvinner i Europa, og i flere land hadde de fått stemmerett. Noen jenter hadde gjort som Greta og klippet av seg det lange håret. Kjolene var blitt kortere, og de viktorianske kvinneidealene var i ferd med å bli historie. Greta nektet å være stille, ren og pen. På Grand Hotel i Lund var hun mest opptatt av å skli på det skinnende blanke mahognigelenderet. Hun startet alltid i øverste etasje for å se hvor fort hun kunne komme ned. Hun drømte om å kjøre hest og vogn som torgkonene – eller aller helst bil. Ennå hadde ikke faren kjøpt en slik vogn som kunne kjøre av seg selv, men han hadde snakket om det. Bare tanken gjorde at det kilte i magen. Greta hadde vært i stadig bevegelse siden hun kom til verden 23. august 1908 på rom 42 på Hotel Continental i Ystad. Faren, Olof Severin Ohlsson, var en fremgangsrik hotelleier, og den lille familien flyttet med få års mellomrom. Fra Ystad til Grand Hotel i Lund, fra Lund til Hotel Reisen ved Gamla Stan i Stockholm, deretter til Hotel Kung Oskar i Oskarshamn – til slutt til Stora Hotellet i Nyköping noen mil sør for Stockholm på 10
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 11
KOLUMNETITLER
begynnelen av 1920-tallet. År med suksessrik hotelldrift hadde gjort familien Ohlsson formuende. Olof Severin var blitt nesten 50 år og rund rundt magen. Han hadde lastebil, røkte sigarer og smilte stort. Sjarmen og sjenerøsiteten hans hadde skapt suksess, og husmannsplassen i Øxnedalen, der han kom fra, var veldig langt borte. Greta elsket hotellet, og hun likte å leke alene. Verden besto av mamma Gunhild Malvina, pappa Olof Severin3 og henne selv. Og hun hadde ingen ønsker om konkurranse. – Vill inte lilla Greta ha et syskon? spurte moren henne en dag. – Nej, bara jag, svarte Greta. Og slik ble det. Foreldrene nektet henne ikke noe. Gretas hverdag var hotellets elegante og luksuriøse arkitektur, og hun fikk stor grad av frihet til å gjøre som hun ville. Kledd i løs kjole med lavt liv, silkestrømper, skinnboa og klokkehatt på hodet, forlot hun hver dag en vestibyle med duften av nye lærkofferter, friske roser og et snev av kaffe fra frokostsalongen. Mens andre unge måtte slutte skolen for å tjene penger til familien, fikk Greta reise til Eastbourne i England hvor hun bodde hos en familie for å lære seg engelsk. Samtidig gjorde Greta alt jenter ikke fikk lov til å gjøre tidligere. Hun drev med friidrett, var mester i tennis og lærte å kjøre bil av resepsjonisten på hotellet, og det med morens velsignelse. – Greta skal kjøre, forlangte Gunhild, selv om Greta ikke hadde førerkort. Datteren var dyktigere bak rattet enn faren, og hun kjørte ofte lastebilen til stasjonen for å hente hotellgjester som kom med toget. Da Greta Gunhild Lovisa Ohlsson fikk førerkort dagen etter sin 18-års dag i august 1926, hadde hun – med politiets stilltiende aksept – allerede kjørt bil i tre år. Trangen til bevegelse og frihet gjorde det vanskelig for den unge Greta å konsentrere seg om skolearbeid. At hun måtte sitte stille på skolen, bli fortalt hva hun skulle gjøre og ikke minst hvordan hun skulle gjøre det, taklet hun dårlig. Greta elsket å tegne, men strøk fordi hun ikke fulgte oppskriften. Hun skapte fantasifulle bilder og karikaturer. Da elevene skulle gjengi en hånd så korrekt som mulig, tegnet hun ideen om en hånd. En stor, hilsende neve. Selv sa hun:
11
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 12
Greta Molander
«Tegne har jeg alltid gjort. På skolen ble jeg underkänd i teckning og leverte alltid inn blanke stiler. Jeg leste aldri lekser, kjøpte gotter for pengene istedenfor böcker. Skolen var en eneste misforståelse – fra begge sider. Bare når jeg fikk valgfrie stiler gikk det bra.»4
Foreldrene til Greta innså at skulle de få henne igjennom skolegangen måtte de finne et alternativ. Løsningen ble at Greta fikk bo hos en familie i Stockholm mens hun gikk på den eksperimentelle skolen Nya Elementar ved Hötorget. Her skulle elevene finne sitt eget potensial, utvikle ansvar, selvtillit og lyst til å lære. Frihet var selve nøkkelen til læring, noe som passet Greta bra. I helgene var hun hjemme og hjalp faren med å hente gjester og kjøre ærender med lastebilen. Hektisk jazzmusikk strømmet inn over Sverige fra Europa og USA. Verdensøkonomien var ustabil på 1920-tallet, men folk flest fikk bedre råd. De nye tonene fant også veien til Greta. Radio, filmer, motemagasiner og ukeblader fortalte om jenter som klippet håret kort, sminket seg, røykte sigaretter, drakk alkohol, sløste med penger, hadde sex og kjørte raske biler. Greta klippet håret kortere og bleket det lyst. Hun brukte leppestift og rammet inn øynene med mørk eyeliner mens hun sugde inn alle inntrykk fra verden utenfor Nyköping. På Strandvägen i Stockholm kjørte sosietetskvinnen – og det store idealet – Eva Dickson i en åpen sportsbil, kun iført badetøy, og understreket at Sverige for alvor hadde kommet i jazzalderen. Den gamle verden var sjokkert. Den nye verden applauderte henne. At 21 år gamle Dickson bare kopierte amerikanernes 20-talls ideal Zelda Fitzgerald1, som flere år tidligere hadde kjørt i åpen bil gjennom Montgomery i en tettsittende hudfarget drakt, spilte ingen rolle. Eva Dickson var den nye, frie kvinnen. Vakker, stilfull og fullstendig uavhengig. Slik ville Greta også være og kledde seg i korte, sensuelle drakter som viste fram ben og kropp. Utfordrende og eventyrlysten, mente hun selv mange år senere: «Da jeg var sytten var jeg femme fatale med kattepels over skuldrene. Villkatt från Sibir. Gul med svarte prikker. Jeg ville reise ensam til Paris. Jeg skulle bli demimonde. Ohlala…»5
12
SIDENOTE 1 INN HER
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 13
KOLUMNETITLER
Greta hadde vært i Paris flere ganger sammen med moren, som insisterte på at Greta skulle snakke fransk for dem begge. Slik lærte hun språket. Derfor kunne hun også ringe hjem til moren i Nyköping dagen før franskeksamen på «Nya Elementar», og erklære at hun heller enn å pugge ville dra på biltur med en venn hun ikke hadde sett på lenge. Han hadde lånt en åpen sportsbil for anledningen, og Greta kunne ikke si nei. – Du behøver ikke være urolig, sa hun til Gunhild. Sammen kjørte de to vennene ut i den svenske våren. Han tråkket inn gassen, og latteren lå etter dem i svingene inntil han ikke reagerte raskt nok. Ved et jorde mistet han kontrollen, bilen slo rundt og havnet over dem. Gutten fikk kuttet av begge bena, Greta ble liggende uten å kunne røre seg. Hun hadde mistet følelsen i bena og ble sittende i en stol hjemme hos foreldrene. Etter fire måneder fikk hun førligheten tilbake, men lysten til å ta opp skolearbeidet var borte. Ulykken hadde imidlertid lært henne noe som kom til å følge henne hele livet; som sjåfør måtte hun alltid tenke ett trekk videre. Hun måtte være forberedt på det som kunne skje rundt neste sving. Greta var aldri redd for fart, men fokus og oppmerksomhet mente hun var avgjørende for at hun aldri senere opplevde alvorlige bilulykker. I 1927 kjøpte Olof Severin en LaSalle. Dette var en bil like eksklusiv som en Cadillac, høy og rank – og tung på rattet. En glassvegg skilte sjåføren fra passasjerene i baksetet, snakke sammen gjorde de via telefon. Bilen var som en fin gammel tante, syntes Greta, og døpte den for «Klara». Hun satte seg bak rattet og kjørte av gårde med venninnen Anna Greta Persson. De hadde blitt kjent med hverandre i modistbutikken i Nyköping der Anna Greta jobbet. Greta var innom for å kjøpe bijouteri og bånd til en ny hatt hun ville sy. Anna Greta kom fra en arbeiderfamilie og bodde i en liten leilighet sammen med foreldrene og flere søsken noen kvartaler fra Stora Hotellet. Jentene begynte å snakke sammen, først om hattemoten og hvordan man på en enklest mulig måte kunne sy sin egen. De fant hverandre der under hyllene av filt, fjær, silkebånd og eksklusive stoffer. Anna Gretas foreldre hadde ikke råd til å betale for videre skolegang, så datteren gikk i lære for å bli modist. Klasseskillet i 1920-tallets Sverige var skarpt, og vennskap over grensene var uvanlig. Men dette brydde ikke Greta seg om. Anna 13
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 14
Greta Molander
Greta ble hennes aller første nære venninne. Greta knyttet seg tidlig til mennesker som skulle følge henne lenge. I det til tider hektiske og utadvendte livet søkte hun trygghet i gode vennskap. Og livet skulle snart by på alvorlige og triste vendinger. Da skulle vennene få enda større betydning. Sommeren 1928 fikk Greta og Anna Greta lov til å flytte til Stockholm for å bo sammen i en liten leilighet. Anna Greta var bare 16 år, og kranglet seg til å få reise. Stockholm var stort og farlig, mente foreldrene. Hjemme i leiligheten var det imidlertid trangt om plassen. At datteren flyttet, gjorde livet på mange måter lettere for de som var igjen. Anna Greta begynte å jobbe som modist6, og Greta ga henne kallenavnet «Hattis». Hattis klaget over venninnens rot og at hun selv alltid måtte rydde. Greta hadde ikke sansen for å bruke tid på noe så kjedelig som orden. Hun titulerte seg selv student, levde på pappas penger, og kjørte rundt i Klara som hun hadde fått lov til å ta med seg til Stockholm. Greta og Hattis nøt friheten og alt det nye. Under sommerhimmelen opplevde de Ernst Rolfs jubileumsrevy i Cirkus. Den sofistikerte vibratoen hans var overalt; på scenen, på radio og grammofonplater, og folk sto i lange køer for å få billetter. Utestedene og nattklubbene yret av liv. Det skal ha vært to omgangskretser som virkelig telte; den ene ledet av grevinnen Ebba Bonde, den andre av den nå 23 år gamle Eva Dickson. Hun var gift med den unge godseieren Olle Dickson og selve dronningen av Operakällaren, den svenske hovedstadens mest fasjonable utested. Det ble sagt at andre kvinner opphørte å eksistere når Eva kom inn i et rom. Avisene og ukebladene elsket henne, hun var et moteikon og levde uanstendig fritt. Så skandaleombrust var hun, at mødre skal ha advart døtrene sine mot hennes dårlige innflytelse. De mente hun var en mannegal vamp. Men, at menn falt for henne, betød ikke at hun falt for dem. Iført vide bukser eller en enkel kjole satt drømmekvinnen Eva bak rattet med en sigarett mellom fingrene; slik elsket reklamen, filmen og ukebladene å framstille henne. Bilen var blitt et symbol på den selvstendige, glamorøse og sensuelle kvinnen. Akkurat slik ville Greta være. Akkurat slik var Eva Dickson. I likhet med Greta hadde Eva Dickson hatt frie tøyler under oppveksten på barokkslottet Steninge. 19 år gammel hadde hun fått førerkort, og ekte14
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 15
KOLUMNETITLER
mannen hadde introdusert henne til rally. Bilsport var nytt og mondent. Hele ti motorklubber var aktive i stockholmsområdet, og det ble arrangerte forskjellige billøp. Det var pålitelighetsløp der deltagerne kjørte en oppsatt strekning langs vanlige landeveier. Deltagerne skulle holde en viss gjennomsnittshastighet, og fikk færre poeng og prikkbelastning hvis de kjørte for fort eller for sakte, kjørte ut av veien eller på andre måter brøt trafikkreglene. Det var orienteringsløp der deltagerne fikk utdelt et kart og selv måtte finne ruten de skulle kjøre. Og det var fartskonkurranser på bane. Men i det maskuline bilmiljøet var det liten plass for kvinner. Selv om moten og reklamen elsket kvinner bak rattet, var virkeligheten en annen. Debatten gikk høyt om kvinner i det hele tatt kunne kjøre bil. «Hennes handlinger er gjerne intuitive, uten refleksjon og hun har ikke den samme flyt i kjøringen som kjennetegner de mannlige mestrene bak rattet,» skrev en hissig debattant i en av hovedstadsavisene. Alvorlige menn i Kungliga Automobilklubben (KAK) i Stockholm planla den store Vintertävlingen i februar 1929. Rallyet skulle være på 100 mil, med start i Göteborg og gå via Karlstad til Näsby. I protest mot holdingene, meldte Eva Dickson seg på under pseudonymet «Anton Johanson». Ellers sto tre andre kvinner på deltagerlisten; Ingeborg Stille, Signy Kassmann og Dolly Paulitz. Kronikøren Erland Bratt i Svensk Motortidning mente at rally som idrettsgren var truet. Nedlatende kalte han dem for «motoramasoner». Han syntes det var fint at de kjørte damebilløp – men ville ikke ha dem inn i konkurranse med menn. «De har ingenting å forsvare på det feltet der KAKs vinterbilløp utkjempes. Meningen med disse konkurransene er å presse førerne til det ytterste av deres motstandskraft, og er presset ikke større enn at kvinnelige deltagere makter det, da bør KAK slutte å kalle konkurransen for en av nordens mest krevende.»7
De kvinnelige deltagerne gjorde det imidlertid bra. Alle gjennomførte løpet og kritikerne måtte bite i seg den sure forhåndsomtalen. Iført flyverdress og kjørehjelm med briller, ble «Anton Johanson» fotografert etter endt løp: et stort smil og en blomsterbukett på armen, sliten men stolt. I dette miljøet av selvsikre middel- og overklassekvinner følte Greta seg 15
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 16
Greta Molander
hjemme, men hun var ikke selv klar for å delta i et så krevende billøp. De andre damene var noen år eldre enn henne og hadde etter hvert lang erfaring med rally. Dolly Paulitz hadde en utholdenhet uten sidestykke. Hun var rund og morsom, og ble kalt for «Doktorinnan» fordi hun var gift med en tannlege. Ingeborg Stille var ti år eldre, hadde vunnet flere tøffe billøp og var dessuten lillesøsteren til den mektige bilimportøren Gunnar V. Philipson8. I 1908 hadde han åpnet en liten bruktbilbutikk i Stockholm. Etter første verdenskrig hadde han fått agenturet på amerikanske Dodge og i løpet av 1920-tallet hadde firmaet vokst til å bli et av de største bilfirmaer i Sverige. 1928 sto det monumentale byggverket Automobilpaladset i S:t Eriksgatan 117 ferdig med kontorer, verksteder og med plass til 2000 biler. Philipsons suksess var et resultat av gode tider, men også av hans pågåenhet og bruk av reklame. Søsteren Ingeborgs gjennombrudd som rallykjører var god reklame for bilmerkene til Philipson, og han betalte mer enn gjerne. Gunnar V. Philipson var en mann med sans for hva som kunne være god PR. Ennå hadde ikke 20 år gamle Greta rallylisens. Først skulle hun forelske seg i en mann hun traff hjemme hos sin nye venninne Lisa Cassel i Djursholm. Walter Gösta Molander9 var 15 år eldre og hadde glatt, tilbakestrøket hår og stilig dress, han var skilt og hadde to sønner. Sine første syv år tilbragte han i Brooklyn, New York, til moren sendte ham alene hjem til Sverige på et lasteskip med en lapp rundt halsen: «I live in Vesterås, Sweden». Ti år senere returnerte den 17 år gamle Walter til USA, før han dukket opp på ny i Sverige på 1920-tallet. Her begynte han en sin karriere som annonseselger for Dagens Nyheter, men avanserte raskt til å bli reklamesjef i det tradisjonsrike forlaget Bonnier. 35-åringens verdensvante væremåte må ha gjort inntrykk på Greta, men hun unnlot heller ikke selv å gjøre inntrykk på Molander. Den unge Greta Gunhild Lovisa Ohlsson lo høyt og mye, hun var frekk i replikken og elsket å feste. Og ikke bare kunne hun kjøre bil; Greta kjørte bedre enn de fleste menn. For Walter var hun annerledes; uavhengig, selvsikker – og uhyre tiltrekkende. I slutten av januar 1929 tok imidlertid det glade livet en trist vending. Mamma Gunhild var plutselig blitt syk. Tre dager etter damenes seierskupp 16
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 17
KOLUMNETITLER
i vinterbilløpet 14. februar 1929, døde hun av en hjerneblødning, bare 49 år gammel. Greta visste ikke hvor alvorlig morens sykdom var og fikk bare beskjed fra faren i Nyköping. Nå måtte hun komme hjem. Morens brå dødsfall må ha vært vanskelig for Greta. Moren som alltid hadde vært der, latt henne få leve ut frihetstrangen og gitt henne lov til å kjøre bil selv da hun ikke var gammel nok. Gunhild Malvina Ohlsson hadde vokst opp på gård i en helt annen tid. Da hun var ung jente mot slutten av 1890-årene, var lange kjoler med stramme korsett, høye krager og kø på baken, høyeste mote. Kjolene var vakre, men stive og hemmende. Jenter skulle ikke være i aktivitet, de skulle være til pynt. Helt fram til sin død hadde Gunhild båret det lange håret oppsatt med nåler under hatten, og bena skjulte hun under lange kjoler og skjørt. Hun hadde vært bekymret over den nymotens frimodighet og forandring i kvinnerollen , men likevel latt Greta gjøre som hun ville. For Greta betydde moren ro og trygghet. Hun var forankret i en tradisjonell kvinnerolle som Greta til tross for sine uortodokse valg tok med seg videre i livet. Siden snakket hun sjelden om moren eller dødsfallet. Det var som om hun laget et eget lite rom for henne i hjertet, men feiret alltid bursdagene hennes ved å tenne et lys eller sette fram blomster. I dagbøkene sto det i alle år: «I dag er det min mammas födelsedag» eller bare «mamma Gunhild», skrevet med blått blekk i margen på rutepapiret. Men våren 1929 måtte Greta leve videre. Kanskje var det søken etter en ny trygghet som lokket henne inn i ekteskapet. Ikke lenge etter begravelsen var hun tilbake i Stockholm hos Walter Molander. Fire måneder senere, 18. mai 1929, giftet de seg borgerlig i Stockholm. Det var Walter som foreslo at hun skulle delta i Veckojournalens dambiltävling. Det 80 mil lange løpet som skulle gå fra Stockholm til Leksand i Värmland med retur, ble arrangert av hans arbeidsgiver Bonnier. Men Greta hadde ikke lyst. Hun syntes ikke at en gjeng kjerringer var god nok konkurranse. Da billøpet ble arrangert første gang i 1926 var det gjort enkelt fordi arrangørene ikke hadde tillit til kvinners sjåføregenskaper. Resultatet var at alle deltagerne kjørte prikkfritt. Nå var konkurransen vanskeligere, men likevel syntes ikke Greta noe om å starte. Hun ville kjøre skikkelige rallyer og konkurrere mot menn. Walter klarte likevel å overtale henne til å stille med farens elegante LaSalle. 17
Molander1korr
05-06-08
12:38
Side 18
Greta Molander
Ikledd en enkel rød drakt, lyse silkestrømper og sko i slangeskinn, stilte debutanten Greta til foto sammen med Walter og kartleseren Gustaf Göthe før start. Tydelig ubekvem myste Greta mot solen og løftet den ene foten lett som for at benet under skjørtet skulle ta seg bedre ut. Mennene var iført knebukser og lange strømper – Walter tydelig stolt over sin unge kone. Kartleseren Göthe var ingen ukjent størrelse i dette miljøet. Han hadde gjort det stort i forskjellige motorsykkelløp10. Svensk Motortidning var på plass med reporteren Inga, som var mer opptatt av moten enn konkurransen: «Motoramasonene på sommerraid: Det var liv og lyst, sol og glade farger utenfor det Bolinderske huset på morgenen den 14. juni. Våre kvinnelige ’motorstjerner’ hadde møtt opp for å konkurrere om Eva Dicksons og General Motors elegante vandringspriser i B.V.Ts og SMKs damebilløp. Startplassen vrimlet av biler og unge damer i flotte konkurransedrakter. […] La Sallens lille herskerinne, Greta Molander, var rødkledd som en liten rosenknopp med en seilerhatt kokett på svai; Eva Dickson med Fiat i sin mørk blå overall var mer gutteaktig enn vanlig, hvilket fikk starteren til å klype lille ’Motor-Eva’ i øret. Ingenting kunne imidlertid stanse hennes glitrende konkurransehumør. Ingeborg Stille bar siste nytt i bildress, alt i beige og en oransjfarget golftrøye, særdeles praktisk i konkurranse.»11
Inga rapporterte om et herlig billøp gjennom et Sverige i frodig forsommerprakt. Dolly Paulitz kjørte tidlig i grøften, men det viktigste var likevel den luksuriøse middagen ved Leksand om kvelden. Ved sjutiden kvelden etter samlet «motoramasonene» seg til blomsterseremoni og premieutdeling i Royals vinterhage i Stockholm. I et intervju med Svensk Motortidning i 1958 kommenterte Greta innsatsen sin: «Egentlig var jeg så morsk på den tiden at at jeg syntes det var under min verdighet å konkurrere med damer. Men da Eva Dickson suste forbi meg kom jeg på andre tanker. Evas bremser begynte å brenne, så henne klarte «Klara» i alle fall.» 12
18