Gordon Smith Lær å bli et medium

LÆR Å BLI

ET MEDIUM

GORDON SM ITH

LÆR Å BLI

ET MEDIUM ET KOMPLETT KURS I MEDIUMSKAP

Oversatt av Kari Kahrs

Gordon Smith, Lær å bli et medium Originalens tittel: Intuitive Studies, A Complete Course in Mediumship Copyright © 2012 by Gordon Smith Originally published in 2012 by Hay House UK Ltd. Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45589-7 1.utgave, 1. opplag Omslag og tittelside: Ingrid Lindemann Sats: Type-it AS, 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen Satt i 11,6/14,7 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet alle studenter på den åndelige vei, spesielt Steven for all inspirasjon

Innhold Innledning

9

1

Kontakten opprettes

11

2

Sirkelen

42

3

Healing

56

4

Tyskland

71

5

Kurset

6

Selverkjennelse

7

Utvidelse av sirkelen

8

Avlesninger

9

Transe

10

Arbeid i sirkelen

11

Sirkelen utvikler seg videre

83 106 122

131

161

Oversikt over øvelsene

194

236

213

Innledning ort tid etter utgivelsen av boken Developing Mediumship begynte jeg å få oppfordringer om å holde kurs om lærdommen i denne boken og gi en mer dyptgripende forklaring på noen av øvelsene. Jeg var forbløffet over at så mange begynte å bli mer interessert i selve læren enn i de budskapene fra åndeverdenen som jeg var blitt kjent for å overbringe. Jeg følte imidlertid at det kunne bli vanskelig å formidle mer av selve læren ettersom jeg hovedsakelig hadde undervist i temaet ved dags- eller helgeseminarer og ikke var tilfreds med det formatet. Jeg visste at å utvikle seg til medium kunne ta flere år.

For meg hadde sirkelen min, eller utviklingsgruppen, alltid vært av stor betydning. Den hadde vært en del av livet mitt helt fra jeg var først i tjueårene, og den var et av de elementene som hadde ledet meg til å vie livet mitt til å arbeide som medium. Det er i utviklingssirkelen mediet virkelig får energien og pågangsmotet til å arbeide for ånden. Nå som jeg bor i London, langt borte fra de menneskene jeg hadde tilbrakt hver eneste søndag ettermiddag med i mange år, ble jeg plutselig bevisst

K

9

på avstanden mellom oss. Selv om jeg visste at vi alltid ville ha en åndelig forbindelse, savnet jeg det fysiske nærværet av den åndelige familien min. Det hadde gått et par år siden jeg faktisk hadde deltatt i en hjemmesirkel, og selv om jeg hadde hatt det veldig travelt og jeg hadde arbeidet mer enn noensinne, hadde savnet etter å få sitte jevnlig sammen med en gruppe likesinnede begynt å påvirke meg. Jeg hadde en fornemmelse av å være frakoblet, og savnet den støtten en sirkel kan gi.

I mange år har jeg følt at når åndeverdenen har behov for at det er noe jeg skal foreta meg, vil muligheten komme til meg. Det behovet jeg hadde for å være en del av en utviklingsgruppe igjen, var i ferd med å bli så påtrengende at det ble vanskelig å ignorere det. Derfor forsto jeg at det ikke ville ta altfor lang tid før muligheten dukket opp.

Det har vært en hensikt med hver eneste sirkel jeg har deltatt i. Nå lurte jeg på hva hensikten med denne nye sirkelen ville være. Av en eller annen grunn visste jeg at den ville omfatte mer om selve læren.

1

Kontakten opprettes Hvis du ønsker å tjene ånden, forsikrer du deg først om hvem du tjener.

MASTER CHI

et er underlig – av og til møter vi mennesker og forstår egentlig ikke hva som skjer der og da, men vi vet på et eller annet vis at det er et viktig møte. Dette har skjedd meg mange ganger, og etter hvert som jeg har vokst, har jeg lært å se hva som utfolder seg. Slik var det en kveld omtrent på denne tiden da jeg nettopp hadde avsluttet en demonstrasjon av medievirke i et teater i Margate i Kent.

Jeg var nesten ferdig med å signere bøker da to nokså unge fyrer nærmet seg. Den ene rakte frem en av bøkene mine for at jeg skulle signere den, den andre ble bare stående litt til siden, som om han ventet på at jeg skulle si noe til ham. Da jeg hadde signert boken, spurte jeg begge om de hadde satt pris på kvelden, og om de var interessert i å utvikle evnen til å bli medium. Ingen av dem ga inntrykk av at de ønsket å få et budskap, så det føltes naturlig å spørre hva slag interesse de hadde av temaet.

Det viste seg at begge de unge mennene allerede var engasjert i en slik utvikling, men at de var ute etter å lære mer og finne frem til en god sirkel. Jeg måtte

D

13

smile da jeg spurte hva de het, og de svarte: «Paul og Steven.» Dette er navnene på de to sønnene mine, og de unge mennene var sannsynligvis omtrent på samme alder som de to guttene mine var på den tiden. Snakk om å føle sin alder!

Det føltes litt underlig at to menn på noen og tjue presenterte seg for meg for å få hjelp på sin åndelige vei.

Det er som regel ikke denne aldersgruppen de tilhører, de som deltar på demonstrasjoner av medievirke. Men jeg var nokså imponert over at de var ivrige etter å lære, spesielt ettersom jeg ikke kunne forestille meg at mine egne sønner hadde lyst til å utvikle seg sammen med meg. Så slo det meg plutselig at jeg selv hadde vært i tjueårene da jeg startet på min åndelige vei.

Jeg sendte Paul og Steven til en venn av meg, som det viste seg bodde like i nærheten av dem. Paul ble i den sirkelen, men Steven ønsket å utvikle seg til transemedium, og følte at sirkelen egentlig ikke passet for ham.

Han hadde allerede deltatt i flere sirkler og hadde vært med på mange endagsseminarer og arrangementer for å få hjelp med det han følte var et naturgitt talent for medievirke, men han hadde ennå ikke funnet en sirkel der han følte seg tilstrekkelig trygg til å kunne være seg selv. Som han uttrykte det: Selv om jeg hadde en del oversanselige opplevelser i barndommen, trodde jeg alltid at livet mitt var helt ordinært, slik tilværelsen til venner og familie jeg vokste opp med i London, var. Da jeg var gutt, gjorde jeg alt det som gutter på min alder vanligvis holdt på med – jeg spilte fotball og skulket skolen 14

sammen med kompisene mine, og brukte lunsjpengene til å spleise på en pakke røyk som alle delte i den lokale parken.

Etter hvert som jeg ble eldre, ble den lokale parken byttet ut med den lokale puben, der jeg delte historier om jenter og fotball med kompisene mine. På den tiden hadde jeg ikke peiling på noe som helst i åndelig retning. Av en eller annen grunn er det eneste som betyr noe i tenårene og tidlig voksen alder, det som skjer der og da, og man tenker ikke utover det.

Da jeg var 20 år gammel, arbeidet jeg som maler. Det kan vel ha vært et år senere jeg begynte å oppleve forvarsler om fremtidige hendelser. Det var dette som førte til at jeg fattet interesse for det paranormale. I begynnelsen handlet disse episodene om mitt eget liv. For eksempel hadde jeg et forvarsel om at jeg kom til å treffe en bestemt pike og slå følge med henne hjem, og at hun kom til å fortelle meg noe helt personlig om en felles venn av oss som het Jay. I dette øyeblikket skulle en flokk med duer fly over hodet på oss, en del av en murstein kom til å falle fra muren ved siden av oss, og en buss kom til å kjøre forbi med Jay om bord, og hun kom til å si: «Se, der er Jay!» Uansett hvor usannsynlig dette kanskje høres ut – to måneder senere skjedde det, nøyaktig slik jeg hadde forutsett.

Etter dette bestemte jeg meg for å forsøke å forutsi noe for mamma og de to søstrene mine, ettersom jeg trodde at de kanskje ville være interessert 15

i den slags. Egentlig var det ikke en forutsigelse i den forstand, men en dag følte jeg tilstedeværelsen av bestemor omkring meg, og følte at hun ba meg om å si til mamma at hun hadde sett at hun tok frem gifteringen hennes kvelden før. Dette hadde tydeligvis skjedd, og det var omtrent et år siden sist mamma hadde tatt frem bestemors ring, så hun ble sjokkert over informasjonen og begynte å ta det jeg sa, alvorlig. Hun og søstrene mine oppmuntret meg til å fortsette å utvikle det nyfunne oversanselige talentet mitt.

På denne tiden i livet mitt fortalte jeg aldri hva som skjedde meg, til andre enn mamma og søstrene mine, for jeg følte at kompisene mine og pappa kom til å tro at jeg var gal. For å si det som det er, var det uansett ikke den typen tema som noensinne var oppe til diskusjon på puben, hvis det da ikke ble benyttet som en innledning til en flørt med en eller annen jente. Det er merkelig å se tilbake på det, for nå innser jeg at jo mer jeg holdt evnene mine hemmelig, jo sterkere ble de.

Den første gangen jeg faktisk så en åndeskikkelse, var jeg 21 år gammel. Det står like klart for meg i dag som det gjorde den gangen. Jeg våknet bare på rommet mitt en natt og kjente en følelse av dyp avslapning og ro stryke over hele kroppen min. Jeg visste at når jeg åpnet øynene, ville det være noen som sto ved sengen min, og det var det. Det var en kvinne. Det kan ha vært bestemor, men jeg var ikke sikker. Jeg så egentlig ikke så nøye på ansiktet hennes. Hun bare 16

sto der og betraktet meg med et meget rolig uttrykk.

Akkurat i det øyeblikket gled døren til soverommet mitt opp, og jeg så en mannsskikkelse som var i ferd med å komme inn på rommet mitt. Han var omtrent 40 år gammel, men det hele skjedde så raskt at jeg egentlig ikke husker flere detaljer om ham. Jeg satte meg bare rett opp og ropte «nei!» til ham, men jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Han virket ikke aggressiv. Jeg tror bare jeg ble forskrekket fordi det var midt på natten. Han kom ikke inn på rommet mitt, og kvinnen bare forsvant i løse luften.

Det som var så forbløffende, var at jeg ikke var redd i det hele tatt. Faktisk bare la jeg meg og sovnet igjen, uten å tenke mer på det.

Neste dag gjennomgikk jeg i tankene det som hadde skjedd, og bestemte meg for ikke å si det til noen av frykt for å bli latterliggjort. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre med det, eller hvor jeg kunne få noen gode råd.

Flere dager senere fortalte søsteren min meg at hun hadde oppsøkt en klarsynt person, og at vedkommende hadde fortalt henne at hun hadde en bror som hadde hatt besøk av ånder. Hun fortsatte med å beskrive følelsene mine under hendelsen, og det faktum at jeg hadde ropt ut: «Nei!» Da forsto jeg at jeg ble nødt til å oppsøke denne klarsynte personen selv, og forsøke å få noen svar.

Da jeg traff henne, fortalte hun meg at jeg hadde oversanselige og mediumistiske evner, at de var i 17

ferd med å utvikle seg, og at jeg burde lære å meditere og forsøke å være avslappet i forbindelse med det som skjedde. Hun ga meg en bok og en CD som hun sa ville hjelpe meg med å lære noen øvelser og meditasjon, og også introdusere meg for åndeveilederen min. Jeg hadde aldri hørt dette begrepet før, men jeg var interessert i å finne ut mer.

I de påfølgende tre årene forsøkte jeg å meditere, og jeg lærte hvordan jeg kunne opprette forbindelse med åndeveilederen min. Men jeg var egentlig ikke i stand til å gjøre særlig fremgang, for jeg forsto ikke de følelsene som omga meg når jeg forsøkte å kommunisere med ånden. Det eneste som skjedde, var at jeg ble frustrert og forvirret. I tillegg følte jeg meg isolert, for bortsett fra søstrene mine og mamma hadde jeg ingen å snakke med om det som skjedde. Jeg følte meg utrolig utenfor.

En morgen våknet jeg og var ganske sint, og tenkte at hvis jeg faktisk hadde noe slikt som en åndeveileder, burde vedkommende kunne finne en måte å presentere seg for meg på. Jeg var alene på rommet mitt, og ropte ut: «Hvis jeg har en åndeveileder, se da for helvete til å veilede meg!» Jeg kastet til og med joggeskoen min tvers gjennom rommet i frustrasjon. Jeg følte meg svært sviktet, for jeg følte at jeg bare ikke klarte å komme videre.

Tre timer senere kom mor hjem fra handleturen sin og slapp en avis i fanget mitt og sa: «Her, du er jo inne i alle disse greiene. Jeg fant den bare.»

18

Jeg kikket på den og så tittelen: Psychic News.

Jeg ble ganske sjokkert da jeg åpnet den og fant en oversikt over alle spiritistkirkene i nærområdet mitt, til og med annonser for kurs om hvordan man kunne utvikle evnen til å bli medium.

Da jeg spurte mamma hvor hun hadde funnet avisen, fortalte hun at hun hadde en egen hylle der hun hentet et månedsmagasin til niesen min, og noen hadde lagt denne avisen der ved en feiltagelse, og hun hadde først oppdaget det da hun nesten var kommet hjem. Jeg lurte på om det egentlig var snakk om en «feiltagelse». I løpet av tre timer etter at jeg hadde bedt om hjelp, satt jeg der med svarene og veiledningen.

Jeg kan takke Psychic News for at jeg meldte meg på mitt første kurs i utvikling av evnene mine.

Kort tid etterpå traff jeg Gordon. Skjebnen hadde plassert meg der det var meningen jeg skulle være.

Etter mye leting gikk jeg dessverre tom for personer som arrangerte den typen sirkler Steven ønsket å delta i. Han visste at han hadde et talent – den første kvelden i Margate sa han til meg: «Jeg kommer til å bli dritbra til dette!», men det skulle ikke bli enkelt å arbeide med ham, for når man først kom forbi den innledende utfordrende opptredenen, viste det seg at han bokstavelig talt var for sjenert til å kommunisere. På det stadiet ville han ikke engang innlede en samtale. For å fremkalle en respons fra ham måtte jeg finne måter for å fornemme hva han hadde behov for. Mesteparten av tiden skjulte han seg bak den typiske personligheten til en 19

fyr fra den sørlige delen av London, og det kunne være nokså usympatisk. Men bak den tøffe masken var han rørende uskyldig, og han trengte virkelig veiledning.

Jeg innså at i stedet for å sende ham ut til andre ville den beste løsningen være at jeg arbeidet med ham selv.

Derfor begynte jeg sammen med Jim, partneren min, å hjelpe ham. Jim hadde vært i sirkel sammen med meg i nærmere 20 år. En ny gruppe var i ferd med å ta form …

Vi kommer i gang … sakte, men sikkert Husk at både lærer og elev benytter den samme boken og deler samme klasserom.

Det er hvor de sitter som definerer dem.

MASTER CHI

Selv om jeg hadde ledet sirkler og undervist i medievirke i årevis, var det helt annerledes å skulle vie all min innsats til kun én elev, spesielt når denne eleven allerede var blitt inngitt med mange forskjellige forestillinger som hadde resultert i at han var forvirret når det gjaldt den evnen han hadde. Selv om han hadde opplevd både oversanselige og åndelige hendelser i løpet av livet, hadde Steven aldri egentlig visst hva han skulle gjøre med dem, eller hvordan han skulle skille mellom dem. Jeg tenkte for meg selv at dette kom til å bli en skikkelig utfordring.

I stedet for å fylle Stevens hode med enda mer ny lærdom, bestemte jeg meg for å lede ham helt tilbake til begynnelsen og starte med blanke ark.

20