JenniferRobson Godnatt fraLondon
1919–2014
Førsteklassesjournalist,fantastiskbestemor ogkvinnensominspirertemeg
tilåskapeRuby
TilminneomNinniMoir
DELI
Dulåidethøyegresset,mensvindenblåstelettover deg,ogfulgtemedblikkethundrevisavsølvglinsendefly somsvermetoverhimmelensomskyeravmygg.Rundt degdrønnetogskalvluftvernartilleriet,oghimmelenble pepretavsmå,hviterøykdotter.Dusåglimtavvinger ogdelange,hvite,fjærformederøykskyenefraeksosen, duhørtemotorenehvineogmaskingeværeneknatre.Du vissteatsivilisasjonensskjebnebleavgjortfemtusen meteroverdeg,ienverdenavsol,vindoghimmel.Du visstedet,mendetvarvanskeligåbegripeogforstå.
–VirginiaCowles,korrespondentfor SundayTimes,LookingforTrouble (1941)
Kapittel1
Juni1940
NewYorkCity
RubyhaddesittetaleneogventetutenforMikeMitchellskontorinestentrekvarter,påenhardtrestol,underetmatt, flakkendeelektrisklys. TheAmerican kunneikkeskryteavå haenheletasjeidetmoderne,storslåtteRockefellerCenter. Å,neida,Amerikasfjerdemestpopulæreukentligenyhetsmagasinnøydesegmedetkontoritredjeetasje,ienbygningientristoggrådelavEastForty-SeventhStreet,og hvisnoenklagetpåatdetvaraltforfåtelefonerder,ellerat manmellomnovemberogaprilmåttesittepåkontoretiført jakkeellerfrakkforåholdevarmen,sendteMr.Mitchelldem baresittvelkjente,beryktedeblikk,somalletolketautomatiskogutenvidere: Hvisduikkevilhadennejobben,står detminsttipersonerderuteklaretilåovertaden,påminuttet.
Hunhaddeikkerukketåfåavsegkåpendennemorgenen, førsekretærenhanstilkaltehenne,ognåvarhungladfordet. Detrumletvoldsomtimagen,forhunhaddehoppetoverfrokostenidagigjen.Mr.Mitchellhaddehilstpåhennedenførste dagen,ogsidenhaddehannikketkorttilhennetogangerutei korridoren,mendetvarogsådethele.Hunhadderegnetmed
athanknaptvisstehvemhunvarengang,mennåvillehanaltså snakkemedhenne.
Hunhaddeføltathungjordeengodjobbimagasinet.Hun haddealleredefåtttrykkettoartiklerundernavnetsitt,og haddeitilleggværtoppførtsommedforfattertilfemandre.
Hunhaddetilogmedklartåunngådesedvanligetåredryppendedeleneidensisteartikkelensin,somhandletomenbelgiskflyktningfamiliesomfremdelesvarisjokkoversittfedrelandskatastrofalenederlag.
Kanskjehunhaddetråkketpånoenstær.Detkunneskjefør manantedet,forfolkinyhetsbransjenvargjerneovergjennomsnittethårsåre.Haddehunsagtnoeupassendeundersiste redaksjonsmøte?Haddehunkanskjebegåttdenutilgivelige syndåavbryteenavdeneldregarde?
Mr.Mitchellhaddeværtusedvanligtausogstilleidag,og detvarisegselvforuroligende.EtterdeførstedageneimagasinetvarRubyblittvanttildehesebrølenehans,enslagskonstantbasstoneunderkakofonieniredaksjonen.Tilogmednår kontordørenhansvarlukket,hvilketikkeskjeddeofte,vardet lettåhørehamoverklapringenavskrivemaskinerogkimingen avtelefoner,hverganghanropteutsinanerkjennelseellersin misnøye,hvilketskjeddeomtrentsammeantallganger.Menen taus,tystMikeMitchell…hunvissteikkeomdetvaretgodt ellerdårligtegn.
«MissSutton!Erduderfremdeles?»
«Ja,sir.»Hunbettennenesammenoggikkinnpåkontoret hans.
Hunhaddetattforgittatdetvarroteteogkaotisk,sliksom sjefredaktørenskontor,derdetfløtavpapirbunkerogbøkerog tingsomvarferdigetilågåitrykken,menMr.Mitchellsskrivebordvarnestentomt.Totelefoner,etensligpapirarkmidt på,engammelkaffekannefullavpennerogblyanter,ogdetvar alt.
Hansattogsåutvinduet,derhanikkehaddeutsikttilannet
ennentommursteinsvegg,mensnuddesvingstolendahun kominn,oghunstoppetstraksoppogstostokkstille.Enhårtustkiltehennepådetenekinnet,menhunmotstofristelsen tilåstrykedenbakøret.Detvillebarefåhennetilåvirkenervøs,ogvirkethunnervøs,villedetseutsomomhunhadde gjortnoegalt.Detvarenavdeførsteleksene,ogenavdemest brutale,hunhaddefåttlæreunderoppvekstenpåSt.Mary’s.
Hunrensketstrupenogventet,menhansaingenting,såtil sluttbrøthunstillheten.«Duvillesnakkemedmeg…?»
«Ja.»Hanpektepåstolenforanskrivebordet.«Settdeg,og fortellmeg–hvorlengeharduværtherhososs?»
«Icirkaseksmåneder,sir.»
«Likerdudegher?Hardufunnetdegtilrette?»
«Ja,sir.»
«BillPetersonlikerdeg.Hansieratduarbeiderhardt,ogat duholderøyneogøreråpne.»
Dettekomsomenlettelse.Sjefredaktørenvarhyggelignok, menveldigliteflinktilågiros.«Detteergreit,»vardenstørste rosenhunhaddehørthamsi.
«Jeg…»
«Jegharlestdetduharskrevet.Duerikkespesieltopptatt avdetstilistiske,erduvel?Nåvel,viharikkesåmyeplassfor akkuratdet.»
TheAmerican benyttetenutpreget,særegenstilsomminnet omstilentelegrambyråenefremdelesbrukteforåsparepenger påutenlandsketelegrammer.Kortfattet,konsentrertogrettpå sak.Adverbblebehandletomtrentsomkaviar–noesjeldent ogspesieltsomburdebehandlesmedmistenksomhet–ogden skribentsomprøvdeåbresinepoetiskevinger,blenådeløstog utenviderevingestekket.
Mr.Mitchelllentesegtilbakeistolen,foldethendenebak nakkenogsåpåhenne.«Jegharetforslagtildeg.Detvilbety storeforandringerfordeg.»
Dettoknoensekunderførhunklarteåfordøyeordenehans.
«Jegskjønnerikkehelt…harduikkekaltmeginnhitfordijeg hargjortnoegalt?»
«Nei,forhelsike.Hvorfortrordudet?Haddedugjortnoe dumt,villejeggjortdegoppmerksompådetumiddelbart.»
Hanbøydesegfrem,skjøvpapirarketoverskrivebordetog nikket,tiltegnpåathunskulletadetopp.«Jegfikknettopp dettefraWalterKaczmarek,redaktørenfor PictureWeekly i London.Tadet–lesdet.»
28.mai1940
KjæreMike,
Jegskalsparedegforunødvendigpjattoggårrettpåsak: Liksomkrigenliggerbakoss,Londonmyldreravamerikanskejournalister,ogetteråhastøttpåminsttiavdem baredensisteuken,hardetslåttmegatjegkunnehabruk forenavdem,jegogså–desomjegharmøtt,erallesammenintelligenteogengasjerte,blottetforformellhøflighetogetikette,ihvertfallnårdetgjelderåskaffesegen godhistorie.Jegharikkebudsjetttilåansetteenpåheltid,menjegkandeleutgiftenemeddeg,hvisdukantenke degåsendeoverenavdine.Harduenungkvinneåavse, vildetværeperfekt–nyheterfrahjemmefrontenerstort settdetvileveravakkuratnå.Ensomerselvstendigog skarpihodet,ogsomkanklaresegutenluksussomsukker ikaffen,sidendetermangelpåbeggedelerigode,gamle Englandfortiden,ogetteraltådømmekommertilåforblidetogså,iuoverskueligfremtid.
Gibeskjedstraksomforslagetmitternytteløst.Ogomdu harenåsendemegogså.
Hilsen Kaz
«Nå?Hvasierdu?Erduinteressert?»
Rubyvarpånippettilåkasteetblikkoverskulderen,forå seomdetvarenannendersomhansnakkettil,menmotsto fristelsenogprøvdeistedetåfokuserepåbrevet.
«Duvilat jeg skalreise,menerdu?»
«Ja.»
«Ikkeenavdeandrejournalistene,altså?TomAlfredsoneller DanMazur?»
«JegsenderkanskjeMazursenere,mendetblirisåfallforå dekkeselvekrigen.HvisStorbritanniaoglandetsalliertenoensinnefårfotfesteiEuropa,da.Kazønskerjo,somduser,et kvinneligperspektivpåtingene,ogduerflinktilåskriveom sånnetingsomskapermenneskeliginteresseogaltdetvrøvlet der.Jegliktehistorienduskreviforrigeuke,omdissebelgiske flyktningene.»
«MenhvamedFridaLindeman,da?»saRuby.Detkunneda umuligværehennehanvillesendeavgårde–hanforvekslet hennesannsynligvismedenannen.
«Hunharforeldrenesineåtasegav.Nei.Ikkesimer.Jeghar alleredesnakketmedPeterson.Hansieratduikkeharfamilie inærheten.»
«Vethandet?Ogerdetgreitforham?»
«Selvfølgeligerdetdet.Så–hardufamilieinærheten,som trengerdeg?»
«Nei.Ikkeinærheten,nei.»Ikkenoested.
«Hvaerproblemet,da?»Hanvarbegyntåbliutålmodigi stemmen.«Erdetnoeannetsomhindrerdegiåreise?Enkjæreste?Erdetdetsomerproblemet?»
Rubyristetpåhodetogkjenteathunblehetikinnene.«Nei, sir.»
«Vel,vilduhajobben,ellervilduikke?»
«Jegvilgjernehaden,Mr.Mitchell.Deterbaredetat…vel, jegharikkepass.»
«Erdetdetsomplagerdeg?Herregud–detskalvihjelpe
degmed.Barekommedfødselsattestendin,ogjegskalfåen avfotografenetilåtabildeavdeg.JegharenvenniUtenriksdepartementetsomvilsørgeforatdetikkeblirhindringerog fådetordnetraskt.»
Hunvarvanligvisflinktilåtatingpåstrakarm,mendette bleimestelaget.HunsåsegrundtiMr.Mitchellsoverraskenderyddige,velordnedekontor,somvarsåannerledesenn hunhaddeventetseg,ogsåkastethunetstjålentblikkpåden merkeligbetryggendeogufarligeredaktørensin.Kanskjealt sammenbarevarendrøm.Riktignokenforbløffendedetaljertsådan,menlikefulltendrøm.Mareritt,ja,finedrømmerogså,forresten,haddeentendenstilåværelittrarehva detaljerangikk.DetatMr.Mitchellvarsåhyggelig,foreksempel.
Menhvishundrømte,vardetpåtideathunvåknetogkomi gangmedennydag.Hunpressetdenenetommelfingerneglen nedihåndflatenpåmotsatthånd,foråfåfartpåtingene,og ventetpåatsmertenskullefåhennetilåvåkne.Meningenting skjedde.
Hunnølteetøyeblikk.«Nårreiserjeg?»spurtehunså,med hamrendehjerte.Omdetvaravspenningellerfrykt,antehun ikke.
«Omenukeellerto.Såsnartpassetditterklart.Erdumidt oppeienjobbnå?»
«JegholderpåmedenartikkelomYrkesopplæringsprogrammetogopplæringenavhushjelper.Deter…»
«Vel,gjørdenferdig,ogsåbegynnerduålesedegopppå krigeniEuropa.Lesaltsomertrykti Time og Newsweek, ogi Times også.Flerespørsmål?»
«Hvordanskaldettefungere,da?Skalbådeduoghantrykke detjegskriver?»
«Detkommeranpåinnholdet.Jegkunnetenkemegatdu skrivernoeforossannenhverukeellernoesånt.Vikankalle det‘BrevfraLondon’ellernoeidendur.»
«Jegtror NewYorker hartattibrukdentittelenallerede,på MolliePanter-Downes’artikler.»
«Greit.Noeannet,da.Mendetmåhaenvisstyngde.Ikke portretteravtapreSpitfire-piloterellermodigeungjentersom syklertilammunisjonsfabrikkene.Flerespørsmål?»
«Hvemskalbetalemeg,sir?Ogunnskyldhvisdeteruhøflig åspørreomdet.»
«Slettikke.DetblirsliksomKazskriveribrevetsitt–vi betalerdegfemtiprosenthver,ogvidekkeralleutgiftenedine også,akkuratsomher.MenikkechampagnelunsjerpåSavoy, selvfølgelig.Noemer?»
Hunhaddeenmillionspørsmål,mendetvarlitelurtåirriterehammedflerenå.Detvardessutenflereandrehunkunne spørre.«Nei,sir.»
«Sakener…»Hanrynketbrynene.«Detkanblifarlig.Vivet jo,bådeduogjeg,atdeterstoresjanserforattyskerneskal invadererEnglandiløpetavsommeren.Dueramerikaner,og duerjournalist,såduvilværerelativttrygg,menjegmåadvare deglikevel.»
«Jegforstår,sir.»Huntviltepåomhanvillebryddsegmed åadvarehenneomhunvarmann,menhunvaryngreennde flesteavkollegaenesine,ogkanskjedetvardetsomvargrunnen.«Jegerikkeredd.Jegtarsjansen.»
«Flinkpike.Vel,avstedmeddegnå.Jegskalsnakkemed Petersonstraks.»
«Takk,Mr.Mitchell.»
Hannikketogsmilte,ogsåløftethanrøretavtelefonen, snuddesvingstolen,ogblesittendemedryggenmothenne. Hanlaføttenepåbokhyllenundervinduetoglentesegtilbake, sålangtathunetøyeblikktroddehanskulletippebakover, menhanvisstetydeligvisnøyaktighvorstolensbalansepunkt var.
Etøyeblikkettervarhuntilbakevedsittegetskrivebord, somstoskvistinnidetmørkestehjørnetiredaksjonen,der
alledeyngstejournalistenevarplassert.Hunsattesegtungt, underligandpustenetterdenkorteturen,ogfikketforundret blikkfrakollegaenvedsidenav.BettyChiltonhaddebarevært ansattistabennoenfåmånederlengerennRuby,ogdetodelte telefonogskrivemaskin.
Rubyvarblittlittusikkerognervøsdenførstedagenpåjobben,daBettypresenterteseg,idenavmålteoglittsnobbete tonentilensombefantsegfleretrinnhøyereoppepåsamfunnsstigenenndefleste,ogsomhaddetilsvarendeskolegang ogutdannelseogså.DetvardensammetonensomRubyselv haddestrevdmedåtilegnesegogmestreiårevis,vedåseom ogomigjenfilmenemedMyrnaLoyogNormaShearer,på kinoenlikebortenforpensjonatetderhunbodde.
BettykjøpteskjørteneogblusenesinehosBonwitTeller ogfikkdemtilpassetavforretningenssyersker.Hunboddei enleilighetsomforeldreneeide,påRiversideDrive,ogtilbraktehelgeneomsommereniNarragansett.Hunhaddealdri behøvdåkjøpesegetbrukteksemplaravEmilyPostsetiketteguide,oglestdenomogomigjentilinnholdetsattspikreti hodet.
Menhunvarsøtogvennlig,oghvishunhaddelagtmerketil atRubysklærvarkjøptpåsalghosJ.C.Penny,athunhadde bareénhatttilsommerbrukogéntilvinterbruk,ellerathun alltidtakketneitilinvitasjonenehennesomåblimedpådans påRoselandfordihunikkehaddeenpassendekjoleågåi,så varhunaltforgodhjertettilåsinoeomdet.
«Hvaerdet,Ruby?FikkdurefsavMr.Mitchell?»
«Neida,slettikke.HanvilatjegskalreisetilEnglandog jobbeder.»
«England? »
«Ja,jegskaljobbefemtiprosentfor PictureWeekly.DesendermegtilLondon.Jegfårkanskjeegenspalte.»Detkjentes rartåsidethøyt,mendetfikkdetikketilåfølesmervirkelig.HunskulletilEngland.Skriveomenkrig.Hunhaddebare
seksmånederserfaringsomjournalist,oglikevelhaddedevalgt henne.
«Heldiggris.»
«Jegvetdet.Jegharproblemermedåfattedet.Hvorforhar devalgtmeg,avallemennesker?»
«Hvorforikke?Mr.Petersonerjoveldigfornøydmedarbeidetditt.»
«Dethjelperkanskjeatjegbefinnermegnederstpålønnsstigen.Ognåtrengerdebareåhosteopphalvelønnenminogså.»
«Kanskjedeterlittavgrunnen,mendevillealdrivalgtdeg omikkeMr.Mitchelltroddeduvilleklareoppgaven.Sluttå bekymredegogværistedetstoltavdegselv.»
Etuvelkommentminnedukketplutseligopp,tydeligog ubehagelig.SøsterBenedicta,mednesevingersomdirretav forakt.Rubykjenteformeligdensureåndenhennesmotansiktet.Huntvanghennetilåholdefremhendene,ogkantenav metallinjalensmaltmothåndflatene,skarpogvond.OgRuby måttesihøytogtydelig,foranalledeandrebarna:«Jegkommeraldritilåblitilnoe.Jegkommeraldritilåblitilnoe.»
HunhaddelydiggjentattordeneforsøsterBenedicta,men forhvertbitendeslagavlinjalenhaddehunsagtdetstikkemotsatteinneiseg. Jegskalblitilnoe,haddehunlovetsegselv. Jeg skalblitilnoe.
Hunhaddeopplevdmangenedslåendeoghelsvartedager sidenogså,dagerderhunhaddeværtsåsultenogforfrossen ogslitenathunknapthaddeklartåståoppreist.Oghvergang detskjedde,haddehunværttakknemligforsøsterBenedictaog grusomhetenhennes.Haddehungittoppidetungestundene, villedetværtdetsammesomåinnrømmeatnonnenhadde hattrett,menløftethunhaddegittsegselv,haddeholdthenne oppeoghjulpethennevidere.
Bettylentesegmothenneogklappethennepåarmen,og denvennligegestenjagdestraksvekkdetplagsommeminnet omsøsterBenedicta.«Duerikkeredd,vel?DeteriEuropade
kriger,ikkeiEngland.DeternokgansketrygtiLondon,tenker jeg.Ogskulletyskernegåtilinvasjon,kommerduheltsikkert tilåblisendthjemigjen. Vi erjoikkeikrigmeddem.»
Rubynikketogtvangtilbakevidereprotester.HaddeMr. MitchellgittBettydenmulighetenhunselvhaddefått,ville hunganskesikkerttakketjautenånøle,medbådegledeog entusiasme.«Duharrett,»sahun.«Selvfølgelighardudet.»
«Nårreiserdu?»villeBettyvite.
«Jegvetikkehelt.Jegmåskaffemegpassførst.»Ogdetvar noktilåfånervøsitetentilåflammeopppånytt.
Mr.Mitchellhaddesagtatdetrengtefødselsattestenhennes, ogdetbetyddeathunblenødttilågåborttilDannypåHell’s Kitchensammekveld,ogsåfikkhunbarehåpeathanikkevar altforopptatt.Menhankomnokheltsikkerttilåhjelpehenne nårhanfikkvitehvadetgjaldt.EngangSt.Mary’s-unge,alltid St.Mary’s-unge.
Detkomnaturligvistilåblidyrt–detvarikketilåkomme utenom.Hunmåttehjemogseetterhvormyepengerhun haddeigjenisparekonvoluttensomstogjemtbakdenøverste skuffenikommoden.Ogdetbetyddeathunblenødttilågå klokkenfempresis,ikkeetminuttsenere,fordethaddeingen hensiktågåogsnakkemedDannyhvishanhaddefåttsegmer ennetpardrinker.Skjelven,ustøhåndskriftpåenfødselsattest komikketilåhjelpehenneoverHudsonRiverengang,forikke åsnakkeomoverAtlanteren.
Kapittel2
30.juni1940
Ombordi Sinbad
Nord-Atlanteren,etellerannetstednordforIrland
Detbanketpålugardørenhennespresisklokkensju.Forførste gangpåtoukerfølteRubysegnoenlundesometmenneske. Hunhaddeklartåklepåseg,ogikkebaredet,hunhaddeogså klartågreflokeneutavhåretogklarteåsitteoppreistikøyen.
Dahungikkombordi Sinbad påhavneniHalifax,hadde hunværtåndeløsavspenningogforventningforaneventyret somventet:denlangeoverfartenoverhavet,livetietnyttland, ogenspennendejobbfullavkrevendeoppgaver.Menallerede noenfåtimeretteratskipetlafrakai,varhunblittsjøsyk,og dethaddeikkebareværtdetvageubehagetellerdenlettekvalmenhunalltidhaddeforestiltsegnårhuntenktepådenspesiellelidelsen.Detvarengrusom,uutholdeligopplevelse,der detkjentessomomhelekroppenprøvdeåvrengesegmedinnsidenut.Hunhaddeliggetlenkettilkøyendøgnetrundt,med bøttenvedsidenavseg.
Idagkjentesdetimidlertidsomomhunskulleoverlevelikevel.Såvidt.Dethamretogbanketihodet,sannsynligvisfordi hunikkehaddeklartåsitteoppreistpådagevis,menhuntvang seglikeveltilåsitte,fordakunnehunendeligseutventilen. Hunsåriktignokikkeannetennengråaktighimmel,meden
ogannenskyherogder,mendetvarethyggeligogvelkommentsynlikevel.
Detbanketpåigjen.«Kominn,Davey,»roptehun.
DaveyEcclesvardenyngsteogmestarbeidsommelugarguttenombord.Hanvarbareseksten,haddefåttsegjobbihandelsflåtenlikeetterathanvarferdigmedskolen,toårtidligere, oghaddejobbetpåtreforskjelligeskipallerede.Detforrige hanvarpå,haddeværtbedre,haddehanfortalthenne,mendet låfortidenpåverkstedforåfåutførtendelreparasjoner,og hanvarblittrastløsetterenukepåetsjømannshjemiLiverpool,sådadetbleenledigstillingombordi Sinbad, haddehan mønstretpåtildenfarligenordatlantiskerutenutenånøle.
«Jegtenktelittpååvervemegimarinen,menfarenminville atjegskullefortsetteihandelsflåten,akkuratsomhanselvog bestefar,såjegblirnokher.»
«Erduikkeredd?»haddehunspurt.
«Erviikkealledet?DeterjoikketrygtiLiverpoolheller, ogsannsynligvisikkenoeannetstediEnglandheller,antarjeg. Dessutenglemmerduåværereddnårdujobber.»
Ogdetvarfarligarbeid.TyskeubåtersenketdeteneamerikanskeskipetetterdetandreiAtlanterendensommeren,for konvoienevarflerekilometerlange,ogdetvarumuligforkrigsskipenesomvoktetdemåværeallestederpåengang.
Mendetvarikkesnakkomåstoppekonvoiene,fordevar livlinensomholdtStorbritanniaoppeogubeseiret.Passasjerer somRubyvarsekundære.Detviktigstevarkonvoienslast:mat, drivstoffogkrigsmateriellfraImperiet,ogfiendenbetraktet hvertenesteskipsomfrittvilt.Rubyvissteikkeometeneste farligerearbeidsstedsommeren1940.
Daveyhaddeegenhendigtattsegavhenneoghennesvelferd heletidensidenhunblesjøsyk,oghaddedetikkeværtforhans jevnligebesøk,medsvakte,tørrtoastogstadignyeforsyningeravrenelakeneroghåndklær,varhuntemmeligsikkerpåat likethennesvilleværtslengtoverbordforlengst.
«Sepådeg,da!Sitteroppeogalt!Dufølerdegbedreidag, hva?»
«Ja,jeggjørdet.Jegharsovetgodtogså.»
«Detblirnokikkelengeførdufårroserikinneneigjen,da. Hererlittfrokosttildeg.Jeghaddeenfølelseavatduvarbedre idag,såjeghartattmedlittgrøttildegogså,itilleggtilteen ogtoasten.»
Rubyprøvdeålaværeåsepågrøten,forbaretankenpåsånn matfikkmagentilåvelteseg,ogikkebarepågrunnavsjøsyken.HunhaddespistgrøtengangomdagenpåSt.Mary’s,og iblanttogangeromdagenogså,nårdetikkefantesnoeannet tilkvelds,ogdendagendahunforlotbarnehjemmetforgodt, haddehunlovetsegselvathunaldriskullespisegrøtmerså lengehunlevde.Førskullehunsulte.Mendetvaringengrunn tilåsåreDaveysfølelservedåsidet.
«Takk.Detteserdeiligut.Noenyttidag?»
DaDaveyfikkviteatRubyvarjournalist,haddehanstraks gjortdettilsinoppgaveåforsynehennemedalthanfikktak iavinformasjonsomkominnoverskipetstelegrafogradio. DaFrankrikekapitulerteoverforTysklandlittoverenuketidligere,haddehanvekkethennemidtpånatten,overbevistom athunvillehanyhetenumiddelbart.
«IngentingmerfraFrankrike,»sahannå.«Hitlerharværti Paris–mendetharjegfortaltdegallerede,ikkesant?»
«Mhm,»svarteRuby,medmunnenfullavtoast.
«Lamegse…deharbegyntåbombeEnglandlengernord. Tyskerne,altså.JegtrordeprøveråknusefabrikkeneiMidlands.Detsaihvertfalladmiralendajegservertehammorgenteenhans.»
«HvorliggerMidlands?»spurteRuby.
«Jegvetikkehelthvordanjegskalforklaredegdet.Nordfor London,menikkesålangtnordsomManchester,ogsåligger Birminghamsånnomtrentpåmidten?Jegeroppvokstpåsørkysten,iPortsmouth,såjegharaldriværtderselv.»
«Blenoendrept?»
«DetsaikkeadmiralFountainenoeom.Trengerdurene håndklærellerlakener?»
«Neitakk,jegklarermegnå.Takkigjen,Davey.»
«Barehyggelig,miss.Jegkommertilbakeomentimeoghenterbrettet»
Rubyspistetoastogdrakkteiroogmak,ogdadetvargått enhalvtime,oghunfremdelesføltesegnoenlundebra,reiste hunsegfrakøyenoggikkborttilventilenogkikketut.Den varganskelitenogdelvisdekketavsaltetternestentoukerpå sjøen,mendetgikklikevelanåseut.
Detvarikkesåkjedeligutenforsomhunhaddetrodd,for havetvarmørktblått,ogbølgeneglitretogskimretisolskinnet.Daveyhaddesagtatdeikkekomtilåfåselandførdevar nestenfremmeiLiverpool,sådenendeløsehorisontengjorde henneikkeurolig.Oghununngikkbevisståletemedblikket ettertegntilubåterpådeturoligehavet.
Dahunlåsjøsyk,haddedagenegliddoverihverandreien endeløs,uklarhengemyravelendighet,ogdahunendeligfant styrkenoktilåsettesegoppikøyenogfaktiskklarteåfåiseg noenskjeermedtynnsuppe,utenåkastedenoppigjen,hadde huntilsinstoreoverraskelseoppdagetatdehaddeværtunderveisitidagerallerede.DaveyhaddefortalthenneatoverfartenoverAtlanterenvanligvisgikkmyeraskere,menfordiskipetderesvardelavenkonvoi,kunnedetikkegåfortereenn detlangsomsteskipetikonvoien.
HjemmeiNewYorkvarhunblittoverrasketdaMr.Petersonssekretær,somordnetaltsomhaddemedreiserforde ansatteågjøre,haddeforklarthennedenlangeveienhunmåtte taforåkommetilEngland.Førstmåttehuntaetekspresstog tilBoston,ogdermåttehunbyttetilnattogtilHalifax.Fra Halifaxskullehunsåreisevideremedetskipsomvarendel avnestekonvoimedtroppeskipogfregattersomskulletilEngland.
Rubyhaddevisstbedreennåspørreomikkefirmaethun jobbetfor,kunneflyhenneoverAtlanteren,forenflybillett tilEnglandkostetmangehundredollar.Hunhaddeimidlertid håpetåfåplassombordietpassasjerskipsomskullegådirekte fraNewYork.
«Altfordyrt,»haddemissGavinsagttonløst.«OgdetgårhelleringenpassasjerskiptilEnglandnå,idissedager.Deteraltforfarlig.Hererbillettenedine–harduertrygtstedderdu kanoppbevaredem?–oghererpassetditt.»
Dagenførhunreiste,haddekollegaenesteltistandavskjedsselskapforhenne,ogtilogmedMr.Mitchellhaddekommet innomogtattsegetstykkekakeogetpappkrusmedpunsj medrugsmak.Somavskjedsgavehaddedegitthenneetsplitter nyttKodakBabyBrownie-kamera,ogenavfotografenehadde insistertpååfåvisehennehvordanhunskullebrukedet.Han haddeogsågitthenneflerefilmruller.Hunvarblittrentflau overaltoppstyret,menheldigvishaddeingenforsøktåholde tale.
Rubykjentebarenoenfåavnaboenesinepåpensjonatet,for hunvaraldrihjemmetilmåltidene,ogMrs.Hirschsombodde todørerbortenforhenne,ogsomvardenenestesomhaddetatt segbryetmedåsnakkemedhenne,haddedøddavkreftetår tidligere.Rubyhaddealdrimøttkvinnensomhaddeflyttetinn pådetledigerommet.
Hunhaddeboddpåpensjonatetinestentreår,mendet haddeikketatthennemerennentimeåpakke.Hunhadde aldriværttypentilåsamlepåalskenskrimskrams,oghadde egentligsværtfåeiendeler,bortsettfranoenfåfotografier,så althuneide,fikkplassienlittstorkoffert.Hunhaddeegentligbareéneiendelsomvirkeligbetyddenoeforhenne–det enestehunvillerisikertlivetforåreddeunderenbrann–og detvarskrivemaskinenhennes,enUnderwoodUniversal,som hunhaddebetaltavpåinestenetheltår,førdenblehennes. EtterrådfraBettyognoenavdeandrejentenepåkobben
haddehunfyltenekstrakoffertmedstrømper,såpe,hudkrem, hårnåler,sjokoladerogtrekrukkermedpeanøttsmør,foralt dettevartingdevarsikrepåathunikkekomtilåfinneiEngland.
HunhaddereistfraNewYorklikeanonymtsomdahunkom ditnestenseksårtidligere,haddetatttogetoppoverlangskysten,overgrensentilCanadaogheltopptilHalifax.Derhadde hunmåttetventeitredagermensskipeneikonvoiensamlet segogfikkombordlastendeskullehamed,oghunfikken aldrisålitensmakavkrigenogså,fordetvarblendingibyen omnatten,ogvissematvarer,somferskeeggogsukker,var begyntåblivanskeligeåfåtaki.
Menendeligvarhunblittkontaktetpåhotellet,etflottsted sommyldretavkanadiskesjøoffiserer,ogvarblittfraktetut til Sinbad ombordienlettbåt,ognåvarhungladforathun pådettidspunktetikkehaddehattanelseomhvordårlighun skullebliomnoenfåtimer,forhaddehunvisstdet,villehun aldriforlattlandjorden.
MindreennførtiåttetimersenereladetilkaiiLiverpool.Det bletidtilensiste,raskfrokost,somhunfikkservertpålugaren alleredeførsoloppgang,ogdaDaveyhaddesattbrettetfraseg, blehanståendeenstund,somomhanvaruvilligtilåtafarvel medhenne.
«Erdusikkerpåatduvethvorduskalgå?»spurtehanhenne, forminsttredjegangdennemorgenen.
«Jegtrordet.Nedtilflytebryggen,derfratiltollen,ogsåtil jernbanestasjonen.Stemmerikkedet?»
«Jo.OghuskatdumåkjøpeovergangsbilletttilEuston,for ellersmåduståikøengangtil.Hardupengernoktilturen?»
«KollegaenminsomordnetmedreisenhjemmeiNewYork, gamegfempund.Erdetnok?»
«Jada,deternoktilåreisetilogfraLondontoganger.Du reisertilEdgeHillførst,ogsåskifterdutilLimeStreet,ogder-
fratilEuston.Huskerdualtdette,ellermåjegskrivedetned fordeg?»
Hunsmilteberoligende.«Neida,jeghuskerdet.Å…jegmå ringemagasinetderjegskaljobbe.»
«Hardumyntertiltelefonen?»
«Nei,mendesaatjegkunneringenoteringsoverføring.»
«Daerdetenkelt,»sahan.«Sifratiloperatørenførdugir hennenummeret,ogsåordnerhunalt.Detliggerenhelrekke telefonkioskerihovedhalleniLimeStreet.Ogdeterbagasjebærerederogså,somhjelperdegmedtingenedine,såikke prøvåslepepådemselv.»
«Neida,jegskalikkedet.»Hunholdtfremhåndenforåta farvelmedham,ogfordidevaralene,ogfordihunvarblittveldiggladiham,kyssethunhampåkinnetogså.«Tusentakkfor altduhargjortformeg,Davey.»
«Barehyggelig.Duskalviteat,vel,dueren…enflottjente, missSutton.»Stemmenhanssnørteseg.«Jegønskerdegalt godt,oglykketil.»
Strupenhennessnørtesegogsåda,forhanvarenusedvanlig sympatiskgutt,oghunorketikkeåtenkepåathanomnoen fådagerskulleutpåhavetigjenoglekekattogmusmedtyskerneheledenlangeveientilbaketilCanada.Hanvarsåung, enguttsomhaddemåttetblivoksenaltforfort.Huntokfort farvelmedhamogsnuddesegvekk,førhunbegynteågråteog gjordedemflaueogforlegne,beggeto.
Hunvarkommetilandogheltborttiljernbanestasjonenfør hunfikkensjansetilåblinervøsengang.Tusenvisavpersoner gikkilandfrakonvoiendenmorgenen,ogtollbetjentenevirketsomomdehaddemerennnokmedåfåkøeneunna,så dekastetbaresåvidtetblikkpåpassethennesoggahenneet stempelidet,foråregistrerenårhunkominniStorbritannia, ogingenspurteomnoesomhelst,ikkehvahunhetengang. Førstdahunvargjennomkontrollen,klartehunåpustenormaltigjen.
Daveyhaddeforklartaltsågrundigforhenneathunikke haddenoesomhelstproblemmedåtasegfradenenejernbanestasjonentildenneste.Telefonkioskenestonøyaktigderhan haddeforklart,ogdetenestehuntrengteågjøre,varåfortelle operatørenhvahunhetognummerettil PictureWeekly,også vardetbareåventetilnoensvarte.
Enbrysk,bestemtkvinnestemmevarpåtrådenetternoenfå sekunder.Rubypresentertesegoggabeskjedomhvilkettog hunkommed,ogkvinnenlovetatnoenvilleståpåstasjonen ogtaimothenne.
Hunvarheldigogfikkenvindusplasspådetoverfyltetoget, ogfikkseendelavdetsommerligeEnglandsomtogetkjørte gjennom.Detvardetgrønnestelandskaphunhaddesettnoensinne–grøntbondeland,ogetteratdehaddelagtLiverpool bakseg,virketdetsomomdetvardettelandetbestoavog ingentingannet–milettermilmedjorderoglavesteingjerder ogubeskriveligpittoreskelandsbyer.Innimellomdukketenog annenbyoppogså,øyeravmursteinsbygningermidtuteiet frodighavavgrønt.
DeruvendehøyhuseneogdestorslåtteavenyeneiNewYork Cityhaddeværtfremmedeoguvante,deogså,dahunflyttet fraNewJerseytilManhattansekslangeårtidligere.Hunhadde værtnervøsogusikkerpåsegselvdengangen,akkuratsliksom nå,menhunhaddeovervunnetfryktenogusikkerheten.Mot alleoddsvarhunblitttilnoe,ogdetskullehunklareherogså. UansetthvasomventethenneiLondon,skullehunbeviseat søsterBenedictatokfeildengangenforsålengesiden.
«Euston!LondonEuston!Sistestopp,minedamerogherrer –LondonEuston!»
Rubyvåknetmedetrykk.Deandrepassasjereneikupeen haddealleredereistsegogvariferdmedåtabagasjensin nedfrahylleneoverbenkene,ogplattformenutenformyldret avmenneskersomhaddegåttavtoget.Huntokenkofferti
hverhånd,hengtebagenmedskrivemaskinenoverskulderen ogklemtehåndveskeninnunderdenledigearmen,ogsåsteg hunnedpåplattformenogsattekursbortovermotsperringen iendenavden.Envaktstoklarforåsjekkebillettenhennes, menhunklarteikkeårotedenfremsånnpåsekundet,såhun måttetretilsideogletegjennomlommeneførhunendeligfant den.
«MissSutton?»
Hunsåopp,forbausetoveratvaktenvisstenavnethennes, menskjønteplutseligatdetvarenannenmann,ensomstorett utenforsperringen,somhaddesnakkettilhenne.Hanvariført britiskoffisersuniformfrahæren,ogholdtoppetpenttrykt skiltmednavnetMISSR.SUTTON.
«JegerRubySutton,»presentertehunseg.
«JegerkapteinBennett.WalterKaczmarekharbedtmegta imotdeg.»
«Takk,»sahun.«Deterjeggladfor.»
KapteinBennettvarminstethodehøyereennhenne.Ruby varelendigtilågjettefolksalder,menhansåuttilåvære ibegynnelsenavtrettiårene.Hanhaddeetusedvanligdirekte blikkogethåndtrykksomrøpetstorfysiskkraft.
«Kazogjegervenner,ogtirsdagenerdentravlestedageni heleukenforham,»forklartehan.«Jegvartilfeldigvisibyen oghaddeingentingågjøre,såhanbamegdrapåstasjonenog hentedeg.Erdetderallbagasjendin,ellerhardumer?»
«Neida,detteeralt.»
«Nåvel.»Hansnuddesegmotvaktenogrynketbrynene. «Slipphennegjennom,vildu?»Detbleuttaltsometspørsmål, mentonenhansindikertenoeannet.
«Javel,sir.»VaktennikketogvinketRubyforbisperringen. «Lamegtakoffertenedine,»sakapteinBennett.«Jegharen bilsomventerutenfor.»
Hangeleidethenneforbikøenavdrosjerutenforutgangen ogfortsatteborttilenbilsomstoparkertvedfortauskanten
noenmeterlengerborte.Sjåførenkomutoggikkrundtbilen foråtaRubyskofferter.Hanvirketganskegretten.«Dettetok sintid,sahan.«Femminutter,sadu.»
«Beklager.Togetvarforsinket.»
Hunsatteseginnibilen,medskrivemaskinbagenifanget, ogsjåførensvingteutigatenogkjørtevekkfrajernbanestasjonen.
«Hvordanvaroverfarten?»spurtekapteinBennett.
«Enenestelangtåke.Jegvarsjøsykundernestenheleturen. Menkonvoienbleikkeangrepet,såjegkanikkeklage.»
«Nei,detkanduvelikke,da,»svartehan.
«Hvorskalvi?»
«TilManchesterHotel.Deterderduskalbo.Deharmassevisavandrelosjerende,ogdeteretrentogtrygtsted.Men noksåenkelt.»
«Deterheltgreitformeg,sålengesengenholdersegironår jegliggeriden.»
Hantrakkpåsmilebåndet,menbareetkortsekund,ogsåla hanansiktetinøytraleformerigjen.«Detkanjeglovedegat denvil.»
Rubysnuddepåhodet,såutvinduetogbleforundretover dethunså.Dettevarnoeganskeannetenndetregelmessige gatenettverketpåøvreManhattan.Hervarderliksomikkenoe fastmønsterimåtengatenevaranlagtpå,ognestenikkeen enestebygningvarmerenntreellerfireetasjerhøy.HervirketmyestillereennpåManhattanogså,ogtrafikkenvarnestenikke-eksisterendesammenlignetmediNewYork.Defleste kjøretøyenehunså,varentendrosjerellervarebiler,menderimotvardetetstortantallvognertrukketavhesterher,ogen massemenneskersomsyklet.
HunkastetetfortblikkpåkapteinBennett.Hansattmed øynenelukket,varkanskjegladforetøyeblikksfredogro.Hun kunnebetraktehamsåmyehunvillenå,utenathansådet,og hanvarvirkelignoeåsepåogså,flottsomenfilmstjerne,med
kortklippethårsomsannsynligvisvillekrøllesegomhanlot detvokselitt,ogrett,littkrumnesesomvilleværtenromersk senatorverdig.Delangeøyevippeneklarteimidlertidikkeå skjuleskyggeneunderøynene,oghellerikketretthetensom liksomstoetsetinniheleansiktethans.Hanvaråpenbartslitenheltinnimargen,oghaddehunkjenthamlittbedre–eller hvishanhaddeværtetintervjuobjekt–villehuninsistertpåå fåvitehvorfor.
Hanåpnetplutseligøynene,somomhanmerketathunså påham,ogmøtteblikkethennes,oghunsåatdevarmørkeog haddeennestenhypnotiskblåfarge.«Erdetveldigannerledes her?»spurtehanlavt.
«EnniNewYork?Ja,deterveldet.Dereharikkesåmange skyskrapereher,harderevel?»
«Nei,viharikkedet,»svartehan.
«HarduværtiNewYork?»
«Nei.JegharaldriværtiAmerika.Menjegharalltidhattlyst tilådradit.Nårkrigenerover,kanskje.»
Derundetethjørneogstoppetutenforenstor,mørkbygning.«ManchesterHotel,»annonsertesjåføren.
«Greit.Vierfremme,»sakapteinBennett.«Hererdetnye hjemmetditt.»