God karma av Marian Keyes

Marian Keyes

God karma Oversatt av Linda Marie Vikaune

Kan jeg bare få gjøre én ting klart: Uansett hva du har hørt – og du har sikkert hørt massevis – så er jeg ingen fanatisk Karma-fornekter. Kanskje den eksisterer, kanskje ikke, jeg mener, hvordan i all verden skal jeg kunne vite det? Det eneste jeg gjør, er å fortelle min versjon av det som hendte.

Men hvis Karma faktisk eksisterer, så må jeg virkelig si at den har en fantastisk PR-maskin, det skal den ha. Vi kjenner alle til ‘historien’: Karma sitter med en diger regnskapsbok i himmelen, og hver eneste gode gjerning et menneske gjør, blir ført opp, og på et senere tidspunkt – et tidspunkt Karma selv velger (Karma er slu sånn, holder kortene tett inntil brystet) – vil Karma refundere den gode gjerningen. Kanskje til og med med renter.

Så vi tror at hvis vi gir penger til noen ungdommer som bestiger en ås til inntekt for det lokale hospicet, eller hvis vi skifter bleier på niesen vår selv om vi mye heller ville ha stukket en kniv i vårt eget hode, så vil det, på et eller annet tidspunkt i framtiden, skje noe godt med oss. Og så, når det skjer noe godt med oss, sier vi: Ah, det er nok vår gode, gamle venn Karma, som betaler meg tilbake for min tidligere gode gjerning. «Hei, takk skal du ha, Karma!»

Karma har en liste med fornøyde kunder så lang som Amazonas-elven, selv om jeg mistenker Karma for å ha gjort den konseptuelle versjonen av å sitte og slenge på sofaen i underbukser og se på sport på TV. La oss ta en titt på Karma ‘i aksjon’.

En dag for fire og et halvt år siden var jeg ute og kjørte 7

i bilen min (en halvbillig Hyundai SUV). Jeg beveget meg i en jevn strøm av trafikk, og lenger framme så jeg en bil som prøvde å komme inn fra en sidevei. Et par ting fortalte meg at denne mannen hadde prøvd å komme seg ut av denne sideveien ganske lenge. Faktum A) mannen satt bøyd over rattet med et uttrykk av trett, bønnfallende frustrasjon. Faktum B) han kjørte en Range Rover, og bare fordi han kjørte en Range Rover, kom alle til å tenke: Å, se på han der, den store, selvgode Range Rover-fyren, jeg slipper ikke ham ut.

Så jeg tenkte: Å, se på han der, den store, selvgode Range Rover-fyren, jeg slipper ikke ham ut. Og så tenkte jeg – og alt dette skjedde veldig fort, for som sagt så beveget jeg meg i en jevn strøm av trafikk – jeg tenkte: Ah, nei, jeg skal slippe ham ut, det er sikkert – og merk mine ord her – det er sikkert god Karma.

Så jeg sakket farten, blunket med lysene for å indikere overfor den store, selvgode Range Rover-fyren at han kunne få slippe ut, og han sendte meg et trett smil og begynte å bevege seg forover, og jeg følte allerede en slags varm glød og lurte vagt på hva slags form den kosmiske belønningen min ville ta, da bilen bak meg, som ikke var forberedt på at jeg skulle sakke farten for å slippe Range Roveren ut – siden det tross alt var en Range Rover – ploget rett inn i bakenden min og dultet meg forover med slik kraft at jeg slingret rett inn i siden på Range Roveren (den tekniske betegnelsen på en slik manøver er ‘T-trøkk’), og plutselig var det en trebils elskovsstund på gang. Bortsett fra at det selvfølgelig ikke var noen kjærlige følelser med i bildet. Langt derifra.

For meg skjedde alt i sakte kino. Fra det øyeblikket bilen bak meg begynte å folde seg inn i min som et trekkspill, var det som om tiden nesten stoppet. Jeg kjente hjulene på min egen bil under meg, kjente dem bevege seg uten min påvirkning, og jeg stirret inn i øynene til mannen som kjørte Range Roveren, vi låste blikkene i hverandre av skrekk, forent i en underlig intimitet fordi vi visste at vi var i ferd med å skade hverandre, og ikke hadde noen som helst mulighet til å unngå det.

8

Så kom den fryktelige realiteten idet bilen min virkelig traff hans – lyden av metall som ble trykt sammen og glass som ble knust og sammenstøtets knokkelrystende, brutale gru … … etterfulgt av stillhet. Bare et sekund, men et sekund som varte en lang, lang stund. Jeg og mannen så på hverandre, målløse og lamslått. Han var bare noen centimeter fra meg – krasjet hadde flyttet oss slik at bilene sto nesten side ved side. Sidevinduet hans var knust, og små glassbiter glitret i håret hans og reflekterte et sølvaktig lys som hadde samme farge som øynene hans. Han så enda trettere ut enn da han ventet på å bli sluppet ut fra sideveien.

Er du i live? spurte jeg med tankene.

Ja, svarte han. Enn du?

Ja. Passasjerdøren min ble revet opp, og trolldommen ble brutt. «Gikk det bra?» spurte noen. «Klarer du å komme deg ut?»

Med skjelvende lemmer kravlet jeg meg bort til den åpne døren, og da jeg var utenfor og lente meg mot en vegg, så jeg at Range Rover-mannen også var fri. Jeg registrerte med omtåket lettelse at han sto oppreist, så skadene hans, om han hadde noen, kunne ikke være alvorlige.

Ut av det blå kom en liten mann farende mot meg og skrek: «Hva i helvete er det du holder på med? Det der er en splitter ny Range Rover!» Det var sjåføren fra den tredje bilen, den som hadde forårsaket ulykken. «Dette kommer til å koste meg en formue. Det er en ny bil! Han har ikke engang skilt på den ennå!» «… men, jeg …»

Range Rover-mannen steppet inn og sa: «Stopp. Ro deg ned. Slapp av.»

«Men det er en splitter ny bil!»

«Det blir ikke noe annerledes av at du roper og skriker.»

Ropingen avtok, og jeg sa til Range Rover-mannen: «Jeg prøvde å gjøre en god gjerning ved å slippe deg ut.»

«Det er greit.»

9

Plutselig innså jeg at han var veldig sint, og i et brøkdels øyeblikk skjønte jeg hvem han var – en av disse kjekke, bortskjemte mennene med dyr bil og pen frakk og en forventning om at livet skulle fare pent med ham.

«Ingen ble skadet, i hvert fall,» sa jeg.

Range Rover-mannen tørket litt blod av pannen. «Nei. Ingen ble skadet, i hvert fall …»

«Jeg mente, ikke alvorlig …»

«Jeg skjønte det.» Han sukket. «Gikk det bra med deg?»

«Ja da,» sa jeg stivt. Jeg ville ikke ha omsorgen hans.

«Jeg beklager om jeg var … du vet. Det har vært en dårlig dag.»

«Ja vel.»

Det var kaos overalt rundt oss. Trafikken sto bom stille i begge retninger, ‘hjelpsomme’ forbipasserende tilbød motstridende øyevitneskildringer, og den høylytte mannen begynte å rope igjen.

En vennlig person førte meg bort til en trapp hvor jeg kunne sette meg ned mens vi ventet på politiet, og en annen vennlig person ga meg en pose med godteri. «For blodsukkeret ditt,» sa hun. «Du har fått sjokk.»

Politiet dukket opp veldig raskt og begynte å dirigere trafikken og skrive ned vitneutsagn. Den høylytte mannen ropte en hel del og hyttet med pekefingeren mot meg, og Range Rover-mannen snakket trøstende, og jeg betraktet dem begge som om jeg så på en film. Der står bilen min, tenkte jeg som i ørske. Trekkspill. Totalvrak. Det var et sant mirakel at jeg hadde kommet meg helskinnet ut av den.

Det var Den høylytte mannen som var årsak til ulykken, og forsikringsselskapet hans ble nødt til å hoste opp for alt sammen, men jeg kom ikke til å få nok til å kjøpe meg en ny bil, for forsikringsselskaper betalte alltid ut for lite. Ryan kom til å fly i flint – til tross for at han gjorde det bra, var vi konstant nesten blakke – men den tid, den sorg. For øyeblikket var jeg tilfreds med å sitte på denne trappen og spise godteri.

Vent nå litt! Range Rover-mannen var i bevegelse. Han 10

kom strenende mot meg så frakken flagret. «Hvordan føler du deg nå?» spurte han.

«Utmerket.» For det gjorde jeg. Sjokk, adrenalin, noe sånt.

«Kan jeg få telefonnummeret ditt?»

Jeg lo ham opp i ansiktet. «Nei!» Hva slags kryp var han, egentlig, som prøvde å sjekke damer på åstedet for en trafikkulykke? «Dessuten er jeg gift!»

«Til forsikringen …» «Å.» Herregud. Så pinlig. «OK.» Så la oss se på den karmiske uttellingen fra den gode gjerningen min – tre biler, alle ødelagt; én skadet panne, mye sinne, roping, hevet blodtrykk, økonomiske bekymringer og dyp, dyp, rødmeframkallende ydmykelse. Ikke bra, ikke bra, slettes ikke bra.

MEG

Fredag 29. mai

14.49 Vet du, hvis du hadde gløttet opp på vinduet mitt akkurat nå, ville du ha tenkt med deg selv: «Se på den kvinnen. Se hvor flittig og rakrygget hun sitter ved skrivebordet. Se hvordan de iherdige hendene hennes ligger klare over tastaturet.

Hun jobber åpenbart svært hardt. … men vent nå litt … er det Stella Sweeney? Hjemme i Irland? I ferd med å skrive en ny bok?! Jeg trodde hun bare var en døgnflue!»

Ja, jeg er Stella Sweeney. Ja, jeg er (til min store skuffelse, men vi trenger ikke å gå inn på det nå) hjemme i Irland igjen.

Ja, jeg er i ferd med å skrive en ny bok. Ja, jeg var bare en døgnflue.

Men jeg skal ikke være noen døgnflue stort lenger. Å nei, du. For jeg jobber. Du trenger jo bare å se på meg her jeg sitter ved skrivebordet! Ja, jeg jobber. … bortsett fra at det gjør jeg ikke. Å se ut som du jobber, er ikke helt det samme som å faktisk jobbe. Jeg har ikke skrevet et eneste ord. Jeg kan ikke komme på noe å si.

Likevel har jeg et lite smil om munnen. Bare i tilfelle du ser inn. Man blir sånn av å være i offentlighetens søkelys. Du er nødt til å smile og oppføre deg pent hele tiden, ellers kommer folk til å si: «Berømmelsen gikk til hodet på henne. Og hun var jo ikke særlig god i utgangspunktet.»

Jeg må skaffe meg gardiner, beslutter jeg. Jeg kommer ikke til å klare å opprettholde denne smilingen. Ansiktet mitt ver15

ker allerede, og jeg har ikke sittet her mer enn femten minutter. Tolv, faktisk. Så sent tiden går!

Jeg taster ett ord: Dritt. Det bidrar ikke til å løse problemet, men det føles godt å skrive noe.

«Begynn med begynnelsen,» hadde Phyllis sagt til meg den fryktelige dagen på kontoret hennes i New York for to måneder siden. «Presenter deg. Minn folk på hvem du er.»

«Har de glemt det allerede?» «Å ja.»

Jeg hadde aldri likt Phyllis – hun var en skremmende, liten bulldog av en skapning. Men det var ikke meningen jeg skulle like henne – hun var agenten min, ikke en venninne.

Den første gangen jeg møtte henne, hadde hun veivet med boken min i luften og sagt: «Vi kan komme langt med denne.

Gå ned fem kilo, så har du en agent.»

Jeg kuttet ut karbohydrater og gikk ned to og et halvt av de stipulerte fem kiloene, og så hadde vi et krigsråd hvor hun lot seg overtale til å nøye seg med tre og et halvt kilo, mot at jeg gikk i hold-inn-truser hver gang jeg viste meg på TV. Og Phyllis hadde rett: Vi kom faktisk langt med den boken. Først langt opp, og så langt sidelengs, og så langt ut i periferien. Så langt ut i periferien at jeg sitter her ved et skrivebord i det lille huset mitt i Ferrytown, en forstad til Dublin, som jeg trodde jeg hadde unnsluppet for alltid, og prøver å skrive en ny bok.

OK, jeg skal skrive en presentasjon. Navn: Stella Sweeney.

Alder: 41 og en kvart. Høyde: Gjennomsnittlig. Hår: Langt, krøllete og så godt som blondt. Nylige livsbegivenheter: Dramatiske.

Nei, det går ikke, det er for knapt. Det må være mer pratsomt, mer lyrisk. Jeg prøver igjen.

Heisann! Stella Sweeney her: Slanke, 38 år gamle Stella Sweeney. Jeg vet at du ikke trenger å bli minnet på hvem jeg er, men bare for sikkerhets skyld så var det jeg som skrev den inspirerende, internasjonale bestselgeren Ett blunk av gangen. Jeg var på prateprogrammer på TV og alt mulig. De slet meg helt ut på flere bokturneer som dekket 34 amerikanske 16

storbyer (hvis du regner Minnesota-St Paul som to steder).

Jeg fløy i et privatfly (én gang). Alt var nydelig, helt nydelig, bortsett fra de delene som var forferdelige. Jeg levde virkelig et drømmeliv! Bortsett fra da jeg ikke gjorde det … Men skjebnens hjul har dreid igjen, og nå befinner jeg meg i svært annerledes, mer beskjedne omstendigheter. Prosessen med å tilpasse meg denne nye vrien på livet mitt har vært smertefull, men til syvende og sist givende. Inspirert av min nye innsikt, for ikke å snakke om at jeg er skåle blakk …

Nei, dårlig idé å nevne blakkhet, best å stryke det … Jeg trykker på slettetasten helt til pengepraten har forsvunnet, og så begynner jeg å taste igjen.

Inspirert av min nye innsikt prøver jeg å skrive en ny bok.

Jeg aner ikke hva den skal handle om, men jeg håper at hvis jeg bare kaster nok ord opp på skjermen, så skal jeg nok klare å snekre sammen noe. Noe enda mer inspirerende enn Ett blunk av gangen! Utmerket. Det får holde. OK, den nest siste setningen trenger kanskje litt oppstramming, men poenget er at jeg er i gang. Så flink jeg er. Og som belønning skal jeg bare ta en ørliten titt på Twitter … … utrolig hvordan du kan miste tre timer bare sånn. Jeg dukker ør opp fra Twitter-hullet mitt, oppdager at jeg fremdeles befinner meg ved skrivebordet, fremdeles inne på det bitte lille ‘kontoret’ mitt (alias det minste soverommet) i det gamle huset mitt i Ferrytown. I Twitterland hadde vi en fantastisk samtale om at sommeren endelig har kommet. Og hver gang det virket som om diskusjonen holdt på å dabbe av, kom det noen nye til og fikk fart på det hele igjen. Vi diskuterte falsk brunfarge, romanosalat, skammelige føtter … Det var pokker meg fantastisk. FANTASTISK!!!

Jeg føler meg så bra! Jeg husker jeg leste et sted at kjemikalene hjernen produserer i løpet av en lengre Twitter-seanse, ligner på virkningen av kokain.

Plutselig brister boblen min, og jeg må se den tryllestøvfrie sannheten i øynene: Jeg skrev fem setninger i dag. Det er ikke nok.

17

Jeg skal jobbe nå. Jeg skal, jeg skal, jeg skal. Og hvis ikke blir jeg nødt til å straffe meg selv ved å koble fra internett på denne PC-en … … er det Jeffrey jeg hører?

Det er det! Her kommer han, slamrer igjen ytterdøren og kaster den forbaskede yogamatten sin på gulvet i gangen. Jeg kjenner på meg hver eneste bevegelse den yogamatten gjør, jeg er alltid bevisst på den, slik man er når man hater noe. Og den hater meg også. Det er som om vi kjemper om retten til å eie Jeffrey.

Jeg spretter opp for å si hei, selv om Jeffrey hater meg nesten like mye som yogamatten hans gjør. Han har hatet meg i evigheter nå. Omtrent fem år, mer eller mindre, ganske nøyaktig fra det øyeblikket han fylte tretten.

Jeg trodde det var jenter som skulle være tenåringene fra helvete, og at gutter bare ganske enkelt ble stumme til det gikk over. Men Betsy var ikke så ille i det hele tatt, mens Jeffrey har vært full av … vel … traumer. Nå skal det riktignok sies at tilværelsen hans, grunnet at han har meg til mor, har vært rene berg-og-dal-banen, så til de grader at han ba om å bli adoptert bort da han var femten.

Men jeg er bare henrykt over at jeg kan slutte å late som jeg jobber, en liten stund, og jeg løper ned trappene. «Elskling!» roper jeg og prøver å late som om fiendtligheten mellom oss ikke eksisterer.

Der står han, én åtti høy, tynn som en piperenser og med et adamseple på størrelse med en muffins. Han ser akkurat ut som faren hans gjorde på den alderen.

Jeg synes jeg merker litt ekstra motvilje fra ham i dag.

«Hva er det?» spør jeg.

Uten å se på meg svarer han: «Klipp håret ditt.»

«Hvorfor det?»

«Bare gjør det. Du er for gammel til å ha det så langt.»

«Hva er det som foregår?»

«Du ser … annerledes ut bakfra.»

Jeg lirker og lokker historien ut av ham. Det viser seg at i formiddag var han ‘nede i sentrum’ sammen med en av yoga18

vennene sine. Utenfor billigbutikken hadde vennen hans fått øye på meg bakfra og kommet med beundrende lyder, og Jeffrey hadde sagt med blodløse lepper: «Det er moren min.

Hun er 41 og en kvart år gammel.»

Jeg resonnerer meg fram til at begge to var alvorlig rystet over det inntrufne. Jeg burde kanskje ha blitt smigret, men saken er at jeg vet jeg ikke ser så verst ut bakfra. Fronten, derimot, er ikke like god. Jeg har den underlige fasongen hvor alt jeg legger på meg, legger seg rett på magen. Selv da jeg var tenåring og alle andre bekymret seg over størrelsen på baken og bredden på lårene, holdt jeg et engstelig øye med midtpartiet. Jeg visste at det kunne finne på å gå sine egne veier, og livet mitt har vært en eneste lang kamp for å holde det under kontroll.

Jeffrey svinger en plastpose med paprika mot meg med noe som ikke kan kalles annet enn en aggressiv gest. («Han truet meg med capsicum, ærede dommer.») Jeg sukker inne i meg.

Jeg vet hva som kommer. Han vil lage mat. Igjen. Dette er en ganske ny foreteelse, og til tross for at det motsatte gjentatte ganger er bevist, mener han selv at han er genial på kjøkkenet. I sin søken etter sin rette hylle i livet kombinerer han ingredienser som slett ikke hører sammen, og tvinger meg til å spise resultatet. Kanin- og mangostuing, for eksempel, det var det vi hadde til middag i går.

«Jeg skal lage middag.» Han ser nådeløst på meg og venter på at jeg skal begynne å gråte.

«Flott,» sier jeg muntert.

Det betyr at det blir fôring rundt midnatt. Jammen godt at jeg har et lager med jaffakjeks oppe på soverommet mitt, så stort at det nesten dekker en hel vegg.

19.41 Jeg lister meg inn på kjøkkenet, hvor jeg ser Jeffrey stå ubevegelig og stirre på en boks ananas som om det var et sjakkbrett og han var en stormester som planla sitt neste trekk.

19

«Jeffrey …»

«Jeg konsentrerer meg. Eller, jeg gjorde i hvert fall det,» svarer han tonløst.

«Har jeg tid til å besøke mamma og pappa før middag?»

Ser du hva jeg gjorde der? Jeg sa ikke bare: «Når får jeg mat?» Jeg fikk det til å ikke handle om meg, men om besteforeldrene hans, noe som forhåpentligvis kan gjøre det sinte hjertet hans litt mildere stemt.

«Jeg vet ikke.»

«Jeg blir bare borte en time.»

«Middagen blir ferdig før det.»

Det blir den ikke. Han holder meg fanget. Jeg blir nødt til å ta opp denne passiv-aggressive krigføringen på et tidspunkt, men jeg føler meg så nedslått etter den meningsløse dagen og det meningsløse livet mitt at jeg ikke fikser det akkurat nå.

«OK …»

«Vær så snill å ikke komme inn hit mens jeg arbeider.»

Jeg går opp igjen og ønsker at jeg kunne tvitre #jobber #hulletmitt men enkelte av vennene hans følger meg på Twitter. Dessuten, hver gang jeg sender en tvitring, minner det folk på at jeg ikke er noen lenger, og at det er på tide å av-følge meg. Det er et reelt og målbart fenomen som jeg av og til tester, i tilfelle jeg ikke føler meg tilstrekkelig nedtrykt.

Jeg var riktignok aldri i nærheten av Lady Gaga med sine mange millioner følgere, men jeg var, på mitt eget lille vis, en Twitter-størrelse i min tid.

Nå som jeg har blitt nektet å gi utløp for tungsinnet, fjerner jeg en murstein fra jaffakjeks-muren min og ligger på sengen og spiser mange av de små, runde skivene med sjokolade-og-appelsin-lykke. Så mange at jeg kan ikke fortelle deg antallet, fordi jeg bevisst valgte å ikke telle. Men massevis. Det kan du være helt trygg på.

I morgen skal det bli annerledes, sier jeg til meg selv. I morgen er det nødt til å bli annerledes. Det skal bli masser av skriving og masser av produktivitet og ingen jaffakjeks. Jeg 20

nekter å bli en kvinne som ligger på sengen med brystet dekket av svampaktige smuler.

En og en halv time senere er jeg fremdeles en middagsfri kvinne, og hører en bildør slamre igjen og føler noen skynde seg opp den lille hellegangen vår. I dette papphuset kan du ikke bare høre, men føle alt som skjer innen femti meters radius.

«Pappa kommer.» Det var engstelse i Jeffreys stemme.

«Han ser litt koko ut.»

Det begynte å ringe frenetisk på døren. Jeg skyndte meg ned trappen og åpnet døren, og der sto Ryan. Jeffrey hadde rett – han så faktisk litt koko ut.

La meg fortelle deg om Ryan, eksmannen min. Han vil kanskje fortelle det annerledes, og det må han gjerne, men siden dette er min historie, får du min versjon.

Vi ble sammen da jeg var nitten og han var tjueen og han hadde vyer om å bli kunstner. Og siden han var veldig god til å tegne hunder, og fordi jeg ikke visste noe om kunst, syntes jeg han var svært talentfull. Han kom inn på en kunsthøyskole, hvor han, til vår felles misnøye, ikke viste noen tegn på å bli sin generasjons store stjerne. Vi pleide å ha lange samtaler til langt på natt hvor han fortalte meg om alle de forskjellige grunnene til at lærerne hans var håpløse, og jeg pleide å stryke ham over hendene og være enig med ham.

Etter fire år gikk han ut med middelmådige karakterer og begynte å male for å tjene til livets opphold. Men ingen kjøpte maleriene hans, så han bestemte seg for at maling var ut. Han snuste på forskjellige media – film, graffiti, døde undulater i formaldehyd – men det gikk et år uten at noe av det tok av. Ryan, som er en pragmatisk mann når det kommer til stykket, så realitetene i øynene: Han likte ikke å være konstant pengelens. Han var ikke laget for dette sulte-for-kunsten-tullet som de fleste kunstnere så ut til å drive med. Dessuten hadde han skaffet seg en kone (meg) og en liten datter (Betsy). Han måtte få seg en jobb. Men ikke 21

en hvilken som helst jobb. Han var jo tross alt en kunstner.

Omtrent på denne tiden fikk pappas glamorøse søster, tante Jeanette, kloa i noen penger og bestemte seg for å bruke dem på noe hun hadde higet etter siden hun var liten jente – et vakkert bad. Hun ville at alt skulle være (sa hun med en luftig håndbevegelse) «Fabelaktig.» Jeanettes stakkars ektemann, onkel Peter, som de siste nitten årene desperat hadde forsøkt å skaffe til veie denne glamouren som Jeanette åpenbart higet etter, spurte: «Hvordan fabelaktig?» Men Jeanette kunne ikke sette fingeren på det. «… bare, du vet, fabelaktig.»

Peter (innrømmet han senere overfor faren min) opplevde et fryktelig øyeblikk da han trodde han skulle begynne å hulke og aldri klare å stoppe, da han ble reddet fra denne ydmykelsen av et brått innfall. «Kanskje vi skal spørre Stella om hun kan spørre Ryan?» sa han. «Han er kunstnerisk anlagt.»

Ryan ble forferdet over å bli konsultert på et så verdslig prosjekt og ba meg om å be tante Jeanette om å drite og dra, for han var kunstner, og kunstnere ‘brydde seg ikke filla’ om plasseringen av håndvasker. Men jeg hater konfrontasjon og var redd for å så splid innad i familien, så jeg pakket inn Ryans avslag i vagere ord. Så vage at en hel favn full av baderomsbrosjyrer ble overlevert Ryan til gjennomsyn.

De lå på det lille kjøkkenbordet vårt i over en uke. Av og til plukket jeg opp en av dem og sa: «Herregud, det er helt nydelig,» eller «Har du sett på dette? Så fantasifullt.»

Du skjønner, det var jeg som holdt den lille familien vår flytende med jobben min på skjønnhetssalongen, og jeg ville ha vært svært takknemlig om Ryan hadde begynt å dra inn litt penger. Men Ryan nektet å bite på kroken. Helt til en kveld da han begynte å bla gjennom sidene, og plutselig var han interessert. Han fant en blyant og noe millimeterpapir, og i neste øyeblikk kastet han seg hodestups ut i det. «Hvis det er fabelaktig hun vil ha,» mumlet han for seg selv, «så skal hun jammen meg få fabelaktig.»

22

I løpet av de følgende dagene og ukene jobbet han med planløsning og design, han satt i timevis og finkjemmet Kjøpes og selges (dette var før Ebay) og spratt opp av sengen midt på natten fordi det kunstneriske hodet hans sydet av kunstneriske ideer.

Nyheten om Ryans engasjement begynte å spre seg i familien min, og folk var imponert. Faren min, som aldri hadde vært spesielt glad i Ryan, begynte motvillig å revurdere sin oppfatning. Han sluttet å si: «Ryan Sweeney som skapende kunstner? Skapkunstner, i verste fall!»

Resultatet – og alle var enige i dette, til og med pappa, som er en skeptisk arbeiderklassemann – var ganske riktig fabelaktig: Ryan hadde skapt et Studio 54 i miniatyr. Siden han ble født i Dublin i 1972, hadde han aldri hatt æren av å besøke den ikoniske nattklubben, så han måtte basere interiørdesignet på fotografier og anekdotisk materiale. Han skrev til og med til Bianca Jagger. (Hun svarte ikke, men likevel, det viser hvor langt han var villig til å gå.)

Så snart du satte foten inn på badet, lyste gulvet opp, og Donna Summers «Love To Love You Baby» begynte å spille lavt. Alt naturlig lys var bannlyst og erstattet med en stemningsfull, gyllen glød. Skapene – og dem var det mange av, for tante Jeanette hadde mye greier – var dekket med glitter. Andy Warhols Marilyn var gjenskapt i åtte tusen ørsmå mosaikkfliser og dekket en hel vegg. Badekaret var eggformet og svart. Toalettet befant seg i et bedårende, lite avlukke i svart lakk. Sminkebordet hadde nok teateraktige lyspærer til å lyse opp hele Ferrytown (Jeanette hadde bedt om ‘brutal’ belysning, hun var stolt av sine evner til å blande underlags- og dekkrem, men hun kunne ikke gjøre det i dårlig lys.)

Og da Ryan som kronen på verket hengte en liten discokule i taket, visste han at mesterverket hans var fullkomment.

Det kunne ha vært glorete, det var bare noen millimeter fra å være kitsch, men det var – som bestilt – ‘fabelaktig’.

Tante Jeanette sendte ut invitasjoner til venner og familie til den store åpningen, og kleskoden var Disco. Ryan kjøpte på 23

spøk en tretti grams pose med bukkehornkløverpulver i Ferrytown helsekostforretning og hakket det til striper på den elegante håndvasken. Alle syntes det var ’skøy’. (Bortsett fra pappa. «Narkotika er ikke noe å spøke med. Ikke engang på liksom.»)

Anledningen var feststemt. Alle, både unge og gamle, hadde trukket i sine diskoeste klær og stimlet sammen og danset på det lille, lysflakkende gulvet. Og siden jeg var henrykt over at A) en familiesplid var forhindret, og B) at Ryan hadde gjort betalt arbeid, var jeg sannsynligvis den lykkeligste av alle som var til stede. Jeg hadde på meg et par årgangsslengbukser fra Pucci og en matchende tunika som jeg hadde funnet i en veldedighetssjappe og vasket sju ganger, og en frisørvenninne hadde fønet håret mitt i en Farrah-frisyre i bytte mot en manikyr. «Du ser nydelig ut,» fortalte Ryan meg.

«Det gjør du også,» svarte jeg, munter som bare det. Og jeg mente det også, for det var ikke til å stikke under en stakk at det å plutselig være inntektsbringende ville få selv den mest gjennomsnittlig utseende mann til å stråle. (Ikke at Ryan var gjennomsnittlig utseende. Hvis han hadde vasket håret litt oftere, hadde han vært farlig.) Det var, alt i alt, en svært lykkelig dag.

Plutselig hadde Ryan en karriere. Ikke den han hadde ønsket seg, riktignok, men i noe han var svært god i. Han fulgte opp Studio 54-suksessen med å gå i en helt annen retning – han skapte et bad som var en grønnfiltret, fredelig, skoglignende oase. Mosaikker av trær dekket tre av veggene, og ekte bregner klatret opp den fjerde. Vinduet ble erstattet med grønt glass, og lydsporet besto av fuglekvitter. I anledning den store avdukingen overfor klienten strødde Ryan furukongler rundt omkring. (Den opprinnelige planen hans hadde vært å få tak i et ekorn, men til tross for at Caleb, elektrikeren hans, og Drugi, fliseleggeren, brukte store deler av formiddagen på å riste med nøtter og rope: «Kom, kom, ekornet!» ute i Crone Woods, klarte de ikke å fange et eneste et.)

Hakk i hæl på skogsbadet kom prosjektet som skaffet 24

Ryan hans første oppslag i et magasin – Smykkeskrinet. Det var et eventyrland av speil, Swarovski-fliser og burgunderrød og fløyelslignende (men vanntett) tapet. Skapknottene var i bøhmisk krystall, badet var laget av glass med sølvspetter, og det hang en Murano-lysekrone fra taket. Lydsporet (Ryans valg av musikk var i ferd med å bli hans signatur), var «Sukkerfeen», og hver gang du skrudde på kranene, snurret en ørliten mekanisk ballerina yndig rundt.

Ryan Sweeney arbeidet sammen med et lite, pålitelig team og ble den første man oppsøkte når man ville ha et fantastisk bad. Han var fantasifull, grundig og skamløst dyr.

Livet var godt. Det var en og annen glipp – da Betsy var tre måneder gammel, ble jeg gravid med Jeffrey. Men takket være Ryans suksess kunne vi kjøpe oss et nybygd, fireroms hus som var stort nok for oss alle fire.

Tiden gikk. Ryan tjente penger, han laget vakre bad, han gjorde mennesker – hovedsakelig kvinner – lykkelige. På slutten av hvert eneste prosjekt utbrøt Ryans klient: «Du er en kunstner!» De mente det, og Ryan visste det, men han var feil type kunstner: Han ville være Damien Hirst. Han ville være berømt og beryktet, han ville at folk på kunstdiskusjonsprogrammer sent på kvelden skulle kjefte og krangle med hverandre om ham, han ville at noen skulle si at han var en svindler. Eller, han gjorde ikke det. Han ville at alle skulle si at han var et geni, men den beste sorten geni skaper kontrovers, så han var beredt på å akseptere litt skittkasting nå og da. Nok om det, alt var vel helt til en dag i 2011, da tragedien rammet ham. Strengt tatt var det meg den rammet. Men kunstnere, selv uforløste kunstnere, har for vane å få alt til å handle om dem selv. Og tragedien, en langvarig en, brakte oss ikke sammen, for livet er ikke en såpeopera. Tragedien endte med at jeg og Ryan gikk hver til vårt.

Nesten umiddelbart begynte det å skje spennende ting med meg – men det kommer vi til senere. Det eneste du trenger å vite akkurat nå, er at Betsy, Jeffrey og jeg flyttet til New York og bosatte oss der.

Ryan ble værende i Dublin, i huset vi hadde kjøpt som en 25

investering midt på nittitallet, da alle i Irland lenket framtiden sin til fast eiendom. (Jeg fikk det opprinnelige hjemmet vårt i skilsmisseoppgjøret. Selv da jeg bodde i en tiroms, toetasjes leilighet på Upper West Side, beholdt jeg det – jeg stolte aldri på at de nye omstendighetene mine ville bli varige, jeg var alltid redd for å fyke tilbake til fattigdommen som en bumerang.)

Ryan fikk seg kjærester – så snart han begynte å vaske håret litt mer jevnlig, var det ingen mangel på dem. Han hadde jobben sin, han hadde en fin bil og motorsykkel – han manglet ingenting. Samtidig manglet han alt; han følte seg aldri tilfreds. Ufullkommenhetens gnagende smerte gikk under bakken av og til, men den dukket alltid opp igjen.

Og nå står han her i gangen min, vill i blikket, mens jeg og Jeffrey ser bekymret på ham. «Det har skjedd, det har endelig skjedd!» sier Ryan. «Min store kunstneriske idé!»

«Kom inn og sett deg,» sier jeg. «Jeffrey, sett på vannkokeren.»

Ryan babler uten stans mens han følger meg inn i stuen, og forteller meg hva som har skjedd. «Det begynte for et år siden …»

Vi sitter rett overfor hverandre mens Ryan beskriver sitt store gjennombrudd. Noe hadde begynt å røre seg dypt inne i ham, og i løpet av året hadde det svømt opp mot bevisstheten. Det besøkte ham i vage former i drømmer, i flimrende øyeblikk mellom tanker, og denne selvsamme ettermiddagen hadde den briljante ideen hans endelig brutt overflaten. Det skulle nesten tjue års hardt arbeid med eksklusivt italiensk sanitærutstyr til før geniet hans brøt ut i full blomst, men langt om lenge hadde det altså det.

«Og?» sier jeg.

«Jeg kaller det Prosjekt Karma: Jeg skal gi bort alt jeg eier.

Hver eneste bidige ting. Alle CD-ene mine, alle klærne mine, alle pengene mine. Hver eneste TV, hvert minste riskorn, hvert eneste feriebilde. Bilen min, motorsykkelen, huset» Jeffrey stirrer på ham med avsky i blikket. «Din dumme drittsekk.»

26

Det skal han ha, Jeffrey ser ut til å hate Ryan like mye som han hater meg. Han er en likestillingshater. Han kunne ha gjort det som barn av skilte foreldre gjør av og til, å spille foreldrene opp mot hverandre, late som han har en favoritt, men for å være ærlig skulle det godt gjøres å si hvem av oss han hatet mest.

«Du kommer ikke til å ha noe sted å bo!» sier Jeffrey.

«Feil!» Ryans øyne funkler (men det er feil type funkling, den nifse varianten). «Karma vil sørge for meg.»

«Men hva om den ikke gjør det?» Jeg føler meg fryktelig urolig. Jeg stoler ikke på Karma, ikke nå lenger. En gang i tiden skjedde det noe veldig negativt med meg. Et direkte resultat av den veldig negative tingen var at det skjedde noe veldig, veldig positivt. Jeg var en stor tilhenger av Karma på det tidspunktet. Men som et direkte resultat av den veldig, veldig positive tingen, skjedde det noe veldig negativt. Og så enda en negativ ting. Jeg sto for tiden for tur til å få et oppsving i Karma-syklusen, men det så ikke ut til å skje. For å være ærlig så hadde jeg fått nok av hele Karma.

Og på et mer praktisk nivå var jeg redd for at hvis Ryan ikke hadde noen penger, ble jeg nødt til å gi ham noen, og jeg hadde nesten ingen selv heller.

«Jeg skal bevise at Karma eksisterer,» sier Ryan. «Jeg skaper åndelig kunst.»

«Kan jeg få huset ditt?» spør Jeffrey.

Ryan virker forbløffet. Han hadde ikke forventet en slik forespørsel. «… eh, nei. Nei.» Og mens han snakker, blir han mer og mer overbevist. «Definitivt ikke. Hvis jeg ga det til deg, kan det se ut som jeg ikke gjør det på ordentlig.»

«Kan jeg få bilen din?»

«Nei.» «Kan jeg få noe som helst?»

«Takk skal du faen meg ha.»

«Jeffrey, ikke bann,» sier jeg.

Ryan er så oppglødd at han knapt nok legger merke til Jeffreys forakt. «Jeg skal blogge om det, dag for dag, sekund for sekund. Det kommer til å bli en kunstnerisk triumf.»

27

«Jeg tror noen har gjort noe lignende allerede.» Et minne om et eller annet, et eller annet sted, flimrer.

«Vær så snill, Stella,» sier Ryan. «Ikke undergrav meg. Du har hatt dine femten minutter, la meg ha mine i fred.»

«Men –» «Nei, Stella.» Han er på nippet til å rope. «Det skulle ha vært meg. Det var jeg som skulle ha vært berømt. Ikke du – jeg! Du er kvinnen som stjal livet mitt!»

Dette er et velkjent samtaletema; Ryan trekker det fram så godt som daglig.

Jeffrey klikker i vei på mobilen sin. «Noen har gjort det før. Jeg får opp massevis her. Hør på dette. ‘Mannen som ga bort alt han eide.’ Og her er en annen en: ‘En østerriksk millionær har tenkt å gi bort alle pengene og eiendelene sine.’»

«Ryan,» sier jeg forsiktig, så jeg ikke skal sette i gang en ny tordentale fra ham. «Kan det tenkes at du er … deprimert?»

«Virker jeg deprimert?»

«Du virker gal.»

Selv før han sier noe, vet jeg at han kommer til å svare: «Jeg har aldri vært mindre gal.» Og ganske riktig, Ryan sier akkurat det.

«Jeg trenger din hjelp, Stella,» sier han. «Jeg trenger publisitet.»

«Du er jo i bladene konstant.»

«Interiørmagasiner.» Ryan avfeier dem med forakt. «De er ubrukelige. Du er kompis med populistisk media.»

«Ikke nå lenger.» «… å jo, det er du. De nærer fremdeles en viss ømhet for deg. Selv om alt har gått ad undas.»

«Hvordan skal du tjene penger på dette?» spør Jeffrey.

«Kunst handler ikke om å tjene penger.»

Jeffrey mumler noe. Jeg oppfatter bare ett ord: Rasshøl.

Etter at Ryan har dratt, ser Jeffrey og jeg på hverandre.

«Si noe,» sier Jeffrey.

«Han kommer ikke til å gjennomføre det.»

28

«Er du sikker?»

«Sikker.»

Klokken ble rundt ti før Jeffrey og jeg satte oss ned foran TV-en og spiste paprika-, ananas- og pølsegryten vår. Jeg gjorde som best jeg kunne for å tvinge ned noen munnfuller – disse middagene til Jeffrey utgjorde en grusom og uvanlig form for avstraffelse – og Jeffrey hadde ansiktet begravd i mobilen. Plutselig sa han: «Faen.» Det var det første ordet vi hadde utvekslet på en god stund.

«Hva?» «Pappa. Han har kommet med en erklæring om prosjektets mål og visjon. … og …» Rask tasting. «Sin første videoblogg. Og han har begynt nedtellingen til Dag Null. Det er mandag neste uke, om ti dager.»

Prosjekt Karma var i gang.