Glemt av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indriðason

Glemt Oversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur Indridason Originalens tittel: Kamp Knox Oversatt av Silje Beite Løken © Arnaldur Indriðason 2014 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2016 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-56415-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Silas Manhood Photography Ltd. Bildet av brakken er hentet fra nettstedet: http://www.history.army.mil/brooks/wwii/guard-us/ch19.htm Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen er fiksjon.

Navn, personer og hendelser er kun produkter av forfatterens tanker.

Er vi ikke bare et stort brakkeområde i deres øyne?

Et stort … Kamp Knox. erlendur sveinsson, politietterforsker

1

En kvass vind blåste over Miðnesheiði. Den kom nordfra, fra høylandsområdene, og tok veien over det ruskete havet i Faxaflói utenfor Reykjavík, før den klatret opp mot heia, bitende og iskald. Vindkastene rullet over sletter og åser og føyk snøbleke over den lave vegetasjonen, som så vidt stakk opp fra grus og stein, trist og forkrøplet. Vekstene lå ubeskyttet for åpent hav og nordavind. Det var en evig hard kamp for livet, og på heia var det kun de mest hardføre som overlevde. Det kvein i gjerdet, som var anlagt i dette ødet for å avgrense militærbasens område. Vinden smøg seg igjennom og røk på den store veggen til hangaren som var reist øverst på heia. Blåsten hisset seg opp over denne store bygningen, som om naturkreftene ikke likte hindringer, og deretter fortsatte den videre i mørket.

Ulingen fra vinden kunne høres inne i den store hallen, i det som var et av Islands største byggverk. Stedet huset den amerikanske hærens radarfly og andre flymaskiner – F-16 jagerfly og enorme Hercules transportfly. Der inne ble den militære luftflåten for Keflavík-basen vedlikeholdt.

Taljer hang fra taket, festet i bærebjelker, og ble brukt til å heve flydeler. Bygningen var gigantisk, 17 000 kvadratmeter stor. Den var reist med ryggen vendt mot nord, men kunne åpnes mot øst og vest med dører som var brede nok til å romme vingespennet på de største luftfartøyene i verden. Takhøyden der inne tilsvarte omtrent en åtteetasjes blokk. Dette var ryggraden i det amerikanske Luftforsvarets 57. skvadron på Miðnesheiði.

Hangaren var delvis stengt mens installasjonen av et 7

nytt brannslokkingsanlegg foregikk. I den nordlige delen av hallen fantes det et spesielt forsterket stillas med en stor arbeidsplattform på toppen. Det rakk helt opp til taket og ble brukt til installasjonen av overrislingsanlegget. Prosjektet var svært omfattende, som alt annet i hangaren. Et nett av rørledninger var tredd over stålbjelkene i taket, og med noen meters mellomrom var det plassert sprinklere.

Stillaset var omfangsrikt, der det sto på hjul og så ut som en mobil øy inne i hangaren. Det besto av mange mindre stillasenheter, og det var en stige midt i som gikk opp igjennom hele reisverket og endte rett under selve plattformen, som var stilt inn like under taket med stålbjelkene. Det var der rørleggerne og lærlingene deres jobbet. På plattformen var det plassert rør, skruer og armatur sammen med verktøykasser og rørtenger av alle typer og størrelser.

Alt tilhørte de islandske håndverkerne som jobbet med å installere overrislingsanlegget. De fleste forefallende vedlikeholdsoppgavene på militærbasen var det islandske firmaer som tok seg av.

Det var helt stille der inne, med unntak av den jamrende vinden, da et lavt sus lød fra plattformen øverst på stillaset. En rørstump falt hele den lange veien ned på gulvet og hoppet av gårde med metalliske, harde lyder. Like etter kom det enda en susende lyd. Denne var kraftigere, og et menneske traff gulvet like etter. Lyden som fulgte fallet, var underlig dempet, som om det var en tung sekk som hadde ramlet ned fra taket. Deretter tok stillheten over, og det eneste som hørtes, var den klagende vinden.

2

Av og til klødde de røde partiene på huden sånn at hun hadde lyst til å skrape dem av med neglene, og klore seg til blods.

Det var i ungdommen hun begynte å få dette utslettet, som minnet om eksem, men var grovere og hardere. Hun skjønte ikke hvorfor hun ble rammet. Legen snakket om at hudens cellefornyelse gikk fortere. Det var noe i den duren, og det forårsaket røde, opphovnede områder med hvite skorper. Hun var verst rammet rundt albuene og på hendene, på føttene og i hodebunnen, det var der det var verst. Hun hadde fått hjelp av lege, og det var medisiner, salver og kremer som av og til holdt både utslett og kløe i sjakk.

Nylig hadde legen fortalt henne om et sted som lå langt sør på Reykjanes. Blant pasienter med samme eller liknende hudplager hadde det gått rykter om at det der fantes vann som virket lindrende på kløen. Årsaken var visst at det var silisium i vannet. Stedet lå ikke langt unna et kraftverk, som raget opp fra det golde lavalandskapet. Hun hadde snublet bort til riktig sted etter å ha fulgt legens beskrivelse, og sett hvordan det blåhvite spillvannet fra kraftverket fylte fordypningene rundt de lave, mosekledde lavaknattene. Det tok litt tid å gå bort dit i det ulendte terrenget, men da hun sank ned i det myke vannet og begynte å smøre seg inn i gytjen hun fant i bunnen, kjentes det deilig, og det var som om kløen ga seg. Det føltes godt å smøre seg inn med den lysegrå smørjen over hele kroppen, både ansikt, hår og alle lemmer, hun var overbevist om at hun 9

følte seg bedre enn tidligere, og visste at hun ville komme igjen.

Etter det hadde hun avlagt den blåhvite lagunen flere besøk og gledet seg til hver gang. Klærne la hun fra seg på en av mosetuene. Det var ingen grunn til å skifte etterpå, og hun var ekstra påpasselig, for hun ville ikke at noen skulle se henne. Under klærne hadde hun på seg en helt vanlig badedrakt, og hun pleide å ta med seg et stort håndkle for å tørke seg etter badet.

Den dagen hun fant liket, la hun seg rett ut i det silkemyke vannet, lot den varme væsken dekke hele henne, og kjente følelsen av velbehag. Hun begynte å skufle gytjen over seg og håpet at silisiumet, mineralene, algene eller hva det var legen hadde snakket om, begynte å virke. Det var ikke bare det at vannet var varmt og mykt, og at bunnfallet hjalp på hudplagene, men det var så fredelig å ligge på dette vakre stedet der ute på den gamle lavasletta, og hun nøt hvert sekund. Vannet var ikke spesielt dypt, og hun satte føttene i bunnen, sparket seg framover og nøt det å bare være alene.

Hun var på vei tilbake til kanten da hun fikk øye på det hun først trodde var en sko som lå og duppet i vannet. Først trodde hun at noen hadde kastet den fra seg, og irriterte seg over forsøplingen, men da hun ville fjerne den, oppdaget hun til sin store skrekk at hun tok i noe mer, noe større.

Avhørsrommet i varetektsfengselet i Síðumúli var lite og ukoselig, og stolene var ubehagelige. Ingen av brødrene var samarbeidsvillige, og avhøret av dem dro nok en gang langt ut i tid. Erlendur hadde ikke forventet seg annet.

Brødrene het Ellert og Vignir, og hadde sittet fengslet i noen dager.

De hadde vært i politiets søkelys tidligere, for sprit- og narkotikasmugling. To år tidligere ble de sluppet løs fra fengselet Litla-Hraun, men oppholdet hadde ikke fått dem 10

på bedre tanker. Det virket som om de bare hadde plukket opp tråden der de slapp den sist, og det var mye som tydet på at de hadde styrt sjappa mens de satt inne. Avhør skulle avdekke det.

Et anonymt tips førte til at politiet rettet blikket mot dem, og det endte med at den ene broren, Vignir, ble tatt med 24 kilo hasj i en potetkjeller ikke langt unna Korpúlfsstaðir. Der fant de også 200 liter amerikansk vodka og noen esker med sigaretter. Vignir nektet for å kjenne til varene, og mente at han var blitt lurt inn i potetkjelleren.

Det var noen han ikke ville navngi, som hadde gitt ham nøklene til potetkjelleren og sagt at han kunne forsyne seg med poteter.

Brødrene var blitt overvåket i noen dager før politiet slo til. Da det ble foretatt en husundersøkelse hjemme hos dem, dukket det opp cannabis som var ment for salg. Brødrene hadde ikke fornyet seg opp gjennom årene. Sist de var blitt arrestert, var under svært like omstendigheter. Marion var trøtt og lei av brødrene, og syntes de var et par dumme og trangsynte kjeltringer.

«Hvilket skip brakte varene til Island?» spurte Marion matt. Det var tredje gang spørsmålet ble stilt Vignir. Erlendur hadde stilt det to ganger tidligere.

«Det var ikke noe skip. Si hvem det var som løy for dere,» sa Vignir. «Var det Elliði, den satans idioten!»

«Kom hasjplantene også sjøveien, eller ble de flydd inn?» spurte Erlendur.

«Jeg vet ikke hvem som eier sakene!» hevdet Vignir. «Jeg aner ikke hva du snakker om. Jeg har aldri vært i den der kjelleren før. Jeg skulle bare stjele noen poteter. Hvem er det som har innbilt dere denne dritten?»

«Det er to hengelåser på døren inn til potetkjelleren, og du hadde nøklene til begge. Hvorfor later du som ingenting?»

Vignir ble taus.

«Du ble tatt med buksene nede,» sa Marion. «Det føles 11

nok vanskelig, men sånn er det bare. Du må avfinne deg med situasjonen. Slutt å tulle, slik at vi kan komme oss hjem i dag.»

«Det er ikke jeg som holder dere her,» sa Vignir. «Dere kan bare stikke for min del.»

«Det er jo helt riktig,» sa Marion og kikket på Erlendur.

«Skal vi ikke bare gi oss?»

«Hvorfor tror du at Elliði er ute etter deg?» spurte Erlendur. Han visste at denne Elliði, som Vignir nevnte, av og til hadde samarbeidet med brødrene og jobbet for dem, solgt sprit og dop, tatt rollen som torpedo og truet folk. Han var en dømt voldsmann.

«Var det ham?» spurte Vignir.

«Nei. Vi vet ikke hvem det var.»

«Det vet dere visst.»

«Er ikke Elliði en kompis av dere?» spurte Erlendur.

«Han er en idiot.»

I det samme gikk døren opp, og en etterforsker stakk hodet inn og ba om et par ord med Marion. Marion ble med ut på gangen.

«Hva er det?»

«Likfunn,» sa etterforskeren. «På Reykjanes. Ved kraftverket på Svartsengi.»

3

Kvinnen som fant liket, var rundt tretti år gammel og forklarte straks at hun led av psoriasis. Hun viste dem tørre eksempartier på den ene armen og særlig rundt albuen, for å bekrefte sin egen forklaring. Da hun hadde tenkt å vise dem hodebunnen, stanset Marion henne, de hadde sett nok. Kvinnen var veldig opptatt av at det skulle komme fram at hun hadde en hudsykdom. Det var sykdommen som var grunnen til at hun fant et lik på dette rare og avsidesliggende stedet.

«Som oftest er jeg helt alene der,» sa hun og så på Marion, «men ryktene sprer seg, og jeg har hørt at andre oppsøker dette vannet, selv om jeg ikke har sett noen. Det fins ingen fasiliteter her, men vannet er herlig. Det er passe varmt og det gjør veldig godt.»

Kvinnen satt i en politibil sammen med Marion og Erlendur, og fortalte dem hvordan hun hadde funnet liket.

Marion satt ved siden av henne i baksetet, og Erlendur satt i førersetet. Rundt dem var det politibiler, en sykebil, folk fra Kriminalteknisk enhet, to pressefotografer. Nyheten om likfunnet var lekket ut. Det var ikke anlagt vei til denne underlige lagunen, som hadde oppstått tre år tidligere som en konsekvens av virksomheten i det geotermiske kraftverket på Svartsengi. Kraftverket ble drevet av det kommunale kraftselskapet. I det fjerne skimtet de den opplyste bygningen i vintermørket. Kvinnen hadde lagt seg til i den vestre delen av lagunen. Hun hadde gått dit fra Grindarvíkurvegur, tråkket over den mosedekkede lavaen. I den delen var lagunen grunn. Hun hadde ligget der i omtrent én time og 13

måkt gytjen over seg før hun bestemte seg for å dra hjemover. Vinterdagen var kort, og det begynte å bli mørkt, så hun hadde ikke lyst til å famle seg fram i mørket, slik hun hadde gjort sist hun var der, da hun så vidt hadde klart å finne tilbake til bilen.

«Jeg reiste meg opp og … Jeg har alltid syntes dette har vært et vakkert sted, selv om det er litt dystert. Dampen stiger opp fra vannet, man er alene her ute i lavalandskapet, og … dere kan sikkert forestille dere at jeg kvapp noe voldsomt da jeg så … Jeg bevegde meg lenger ut i vannet enn jeg noensinne har gjort, og da så jeg rett og slett en sko. Hælen pekte liksom opp fra vannskorpen. Jeg trodde først at det bare var en eller annen sko, at noen hadde mistet den eller kastet den ut i lagunen. Da jeg skulle ta den, satt den fast og … Jeg var så dum at jeg bare dro hardere, og da oppdaget jeg at den … at skoen satt fast på en …»

Kvinnen ble helt stille. Marion skjønte at likfunnet hadde gått innpå henne, og ville ikke forhaste seg. Vitnet hadde unngått å se på liket da det ble båret opp på veien.

Hun hadde vansker med å forklare det som hadde skjedd.

Erlendur forsøkte å virke støttende.

«Du har greid deg svært godt under så vanskelige omstendigheter,» sa han.

«Dere skulle visst hvordan jeg skvatt,» sa hun. «Dere … dere kan ikke forestille dere hvordan jeg skvatt. Helt alene der ute i vannet.»

Omtrent en halv time tidligere hadde Erlendur tatt på seg vadebukser som rakk ham til midt på brystkassen, og vasset ut til liket sammen med to fra Kriminalteknisk enhet. Marion sto på land og fulgte med på dem og røykte.

Politiet i Grindavík, som var først på stedet, hadde passet seg for ikke å ta på noe før kriminalteknikerne ankom stedet. De tok bilder av liket og funnstedet. Blitzene fra fotografiapparatene lyste opp det dystre området. En dykker som skulle granske bunnen i lagunen, var blitt tilkalt.

Erlendur lente seg over liket og forsøkte å fatte hvordan det 14

var blitt flyttet til dette stedet. Vannet nådde ham til livet.

Da kriminalteknikerne mente de hadde sett nok, løftet de avdøde opp fra vannet og fraktet ham på land, og de oppdaget at det var noe rart ved liket. Det virket som om alle lemmer var brukket, og det på mange steder. Brystkassen var innsunket helt inn mot ryggraden, og selve ryggraden var brukket. Kroppen hang slapt i armene deres.

Liket ble plassert på en båre og fraktet over lavaen og opp på Grindarvíkurvegur. Derfra ble det fraktet til Rikshospitalets likhus på Barónsstígur i Reykjavík. På likhuset skulle det renses for gytje og obduseres. Det var blitt kveld og bekmørkt, men det var plassert ut lyskastere som gikk på dieselaggregat, og i skinnet fra dem var det enda tydeligere hvor maltraktert liket var. Ansiktet var fullstendig smadret, hodeskallen var knust og åpen. Etter klærne å dømme dreide det seg om en mann. Han hadde ingen identitetspapirer på seg, og det var usikkert hvor lenge han hadde ligget i vannet. Varm damp steg opp fra den vidstrakte lagunen og gjorde området enda mer illevarslende.

Det var for mørkt til å foreta et ordentlig søk etter spor av ferdsel i området. Men det skulle settes i gang med det samme det ble lyst nok dagen etter.

«Og da varslet du politiet?» spurte Marion vitnet, der de tre satt i bilen. Erlendur hadde tatt av seg vadebuksene.

Varmeapparatet gjorde det mulig å sitte der inne. Rutene begynte å bli dekket av kondens. Lysstråler sveipte over dem, lyden av stemmer hørtes inn i bilen, og utenfor hastet skygger forbi.

«Jeg sprang over lavaen, mot bilen, og kjørte rett til politistasjonen i Grindavík. Så tok jeg dem med hit og pekte ut stedet for dem. Deretter kom det flere politibiler. Og dere.

Jeg kommer ikke til å sovne etter dette. Jeg kommer ikke til å klare å sovne på mange dager etter dette.»

«Ja, det er ikke hyggelig å havne oppi noe slikt,» sa Marion medfølende. «Du bør be noen være hos deg. Snakk med noen om det som har skjedd.»

15

«Så du noen her ved lagunen da du kom hit i dag?» spurte Erlendur.

«Nei, ingen. Som jeg fortalte ser jeg aldri noen her.»

«Og du kjenner ingen som kommer hit for å bade i lagunen?» spurte Marion.

«Ingen. Hva har skjedd med denne mannen? Så dere hvordan han …? Herregud, jeg greide ikke å se på ham.»

«Nei, det er klart,» sa Marion.

«Denne hudsykdommen, psoriasis, følger det mye ubehag med den?» skjøt Erlendur inn.

Marion sendte ham et blikk.

«Det kommer stadig bedre medisiner som klarer å holde den i sjakk,» opplyste kvinnen. «Den er ikke behagelig.

Men det er ikke kløen som er verst. Det verste er det synlige utslettet.»

«Og dette vannet hjelper?»

«Jeg synes det. Jeg tror ikke at det er vitenskapelig bevist eller noe slikt, men jeg synes det.»

Hun smilte til Erlendur. Marion stilte kvinnen noen flere spørsmål som angikk likfunnet, og så fikk hun gå. De steg ut av bilen, og kvinnen hastet av gårde. Erlendur stilte seg med ryggen mot nordavinden.

«Det er vel åpenbart hvorfor han er så maltraktert i ansiktet og på kroppen,» sa han til Marion.

«Mener du at noen har skamslått ham?»

«Ja, tror du ikke det?»

«Jeg vet bare at han er helt radbrukket. Kanskje det var meningen. Han har møtt noen, det oppsto håndgemeng, og så ble han dumpet i dette vannet for å glemmes for evig og alltid.»

«Noe slikt.»

«Det ser kanskje slik ut. Men jeg er ikke så sikker på at mannen døde av å ha blitt banket opp,» sa Marion, som hadde tatt en kikk på liket før det ble fraktet til byen.

«Kroppen hadde ikke vanlige skader som etter vold.»

«Hva mener du?»

16

«Jeg har sett maltrakterte lik etter fall fra stor høyde, og dette minner meg om dem. Eller ofre etter svært alvorlige trafikkulykker. Men vi har ikke fått melding om noen ulykker.»

«Hvis det er etter et fall, må han ha ramlet fra en anselig høyde,» sa Erlendur og så seg om. Han flyttet blikket opp mot den svarte himmelen. «Hvis han da ikke kom fra oven. Falt fra himmelen.»

«Og ned i denne lagunen?»

«Er det urimelig å tro?»

«Det vet jeg ikke,» sa Marion.

«Det hjelper ikke at han har ligget i vannet en stund.»

«Nei, det er sant.»

«Han er altså ikke blitt banket opp til det ugjenkjennelige her ute på lavaen,» sa Erlendur. «Hvis dette handler om et fall. Noen kan ha flyttet ham hit, og det var nok ikke meningen at han skulle bli funnet med det første. Han er blitt dumpet i lagunen. I denne merkelige gytjen.»

«Det er for så vidt ikke noe dårlig gjemmested,» kom det fra Marion.

«Særlig ikke hvis liket hadde sunket helt til bunns. Hit kommer ingen. Kun noen få psoriasispasienter.»

«Kunne du ikke ha latt være å spørre henne om sykdommen?» sa Marion og så etter kvinnen, som kjørte bort. «Du må slutte å snoke sånn i andre menneskers privatliv.»

«Hun hadde det ikke bra. Det så du. Jeg forsøkte å få henne til å slappe av.»

«Du er politimann, ikke sjelesørger.»

«Kroppen ville nok ikke ha blitt oppdaget hadde det ikke vært for denne kvinnen med psoriasis som kommer hit og bader i denne mystiske dammen,» sa Erlendur. «Synes du ikke at … at det er en litt …?»

«Underlig tilfeldighet?»

«Ja.» «Jeg har opplevd verre. Fanden så det blåser i kveld,» sa Marion og åpnet bildøren.

17

«Hva heter dette lavafeltet, vet du det?» spurte Erlendur og kikket mot hovedbygningen på kraftstasjonen, der dampskyene steg mot himmelen og ble borte i det svarte mørket.

Svaret kom kontant.

«Illahraun, det heter Illahraun,» svarte Marion, som ga inntrykk av å vite alt, og satte seg inn i bilen. «Lavaen rant denne veien etter et utbrudd i 1226.»

«Illahraun?» stusset Erlendur og åpnet døren til førersetet. «Som om ikke navnet var illevarslende nok.»

4

Dagen etter bekreftet rettsmedisineren mistankene om at det var et fall fra stor høyde som hadde kostet mannen livet, og ikke direkte vold. Legen fortalte at han ikke hadde tall på alle beinbruddene. Han gikk ut fra at mannen hadde ramlet i alle fall tjue meter ned, og at han hadde landet noenlunde rett på ansiktet. Bruddene viste at han ikke hadde landet på føttene, og rettsmedisineren syntes ikke noe tydet på at han hadde tatt seg for med hendene. Etter skadene å dømme syntes legen det var tvilsomt at mannen hadde kastet seg utfor klippene lenger sørover på Reykjanes. Han mente at kroppen hadde landet på en flate som var slett. I tillegg var det ingen spor etter at vedkommende hadde vært på en strand eller ute på en klippe. Det vitnet i alle fall ikke klærne hans om. Han var iført dongeribukser og skinnjakke, og under den hadde han en skjorte.

På føttene hadde han amerikanske lærstøvler med spiss tå og mønster preget inn i læret, det som i dagligtale ble kalt cowboystøvler.

«Hva slags pytt ble denne mannen fisket opp fra?» spurte rettsmedisineren og så fra den ene til den andre. «Jeg har aldri sett noe liknende.»

Legen hadde ikke mange år igjen til pensjonsalderen og sto krumbøyd og tilårskommen over liket. Han hadde kraftige hornbriller, var blitt hvit i håret, og ansiktet var smalt. Han hadde på seg en legefrakk med et forkle over.

Liket lå på obduksjonsbordet i det kalde lyset fra sterke lamper. På et brett lå det kniver og tenger, og værelset luktet av formalin og rensevæsker og åpen menneskebuk.

19

Erlendur likte seg ikke på dette stedet, visste at han aldri kom til å venne seg til døden og lukten som fulgte med den.

Han unngikk å se for mye på liket. Marion var mer tykkhudet og lot seg ikke affisere av de sterile omgivelsene eller synet som møtte dem på obduksjonsbordet.

«Han ble funnet i det oppsamlede spillvannet fra kraftverket på Svartsengi,» forklarte Marion. «Gytjen som dekket hele liket, kommer derfra. Det blir sagt at den har legende kraft.»

«Legende kraft?» sa rettsmedisineren undrende.

«Det blir sagt at den virker mot psoriasis,» utdypet Erlendur.

«Ja, det er alltid noe nytt,» kom det fra legen.

«Har du funnet tegn til hudsykdom på mannen?»

«Nei.» «Han havnet ikke der på grunn av psoriasis, Marion.»

«Kan han ha falt ned i denne lagunen fra et fly?»

«Et fly?»

«Det er bare en tanke. Tilstanden hans tatt i betraktning må fallhøyden ha vært stor.»

«Jeg kan bare si at han har falt fra stor høyde og landet på et svært hardt og flatt underlag,» utdypet legen. «Jeg vet ikke om det kan ha vært fall fra et fly. Kan ikke utelukke det.»

«Kan du fortelle oss hvor lenge han har ligget i vannet?» spurte Marion.

«Ikke så veldig lenge,» sa rettsmedisineren. «Kanskje i to eller tre dager. Som jeg sier går jeg ut fra at han har dødd momentant da han traff underlaget etter et høyt fall. Hvis dere spør når han døde, vil jeg tro at det ikke er lenger enn – tja, tre dager siden. Noe slikt. Jeg må kanskje undersøke det bedre, men det er foreløpig konklusjon.»

«Han har ingen giftering,» sa Erlendur og skottet bort på liket. «Fins det tegn på ringfingeren etter en ring?»

«Nei, jeg har ikke sett det,» svarte legen. «Fant ikke noe på ham, verken nøkler eller lommebok. Ingenting som kan 20

fortelle oss hvem han er. Kriminalteknisk har fått klærne hans. Han har ingen arr etter ulykker eller inngrep, og jeg ser ingen tatoveringer.»

«Hva med alderen?»

«Det er en mann i sin beste alder, kanskje rundt tredve.

Han er rett under 1,80 meter høy, har god symmetri, en slank og sterk kropp. Det var den i alle fall, arme menneske. Er mannen blitt meldt savnet?»

«Nei,» sa Erlendur. «Ingen har meldt ham savnet. Ikke til politiet i alle fall.»

«Og ingen har sett ham falle?»

«Nei. Vi har ingen fakta å bygge på slik saken forholder seg nå.»

«Hva med en trafikkulykke?» spurte Marion. «Er det en sjanse for det?»

«Nei, det tror jeg vi kan utelukke, det er ikke den slags skader,» sa legen og kikket opp fra liket, mens han dyttet opp hornbrillene, som hadde seget ned på nesen. «Jeg tror at vi må gå ut fra at han har dødd etter et høyt fall. Og som jeg sier kan jeg ikke se tegn til at han har forsøkt å ta seg for. Han bare datt og landet på en eller annen måte loddrett og langflat. Jeg vet ikke om det har noe å si for oss. Trolig fikk han ikke tid til å ta seg for. Eller så valgte han å ikke gjøre det. Fallhøyden har vært stor, og farten var svært høy da han landet.»

«Men hvis han ikke holdt hendene foran seg og bare datt langflat, som du sier, snakker du … snakker du da om selvmord?» spurte Erlendur.

«Trolig,» sa legen og dyttet brillene enda bedre opp mot nesen. «Jeg vet ikke. Det er muligens et alternativ vi ikke kommer forbi.»

«Er ikke det ganske så søkt?» kom det fra Marion.

«Hvorfor skulle noen ha ønsket å skjule liket?»

«Jeg forsøker bare å tolke beinbruddene,» sa legen. «Det gjenstår fremdeles å granske ham bedre, og det ville jeg ha gjort dersom jeg fikk fred for dere to.»

21

Det ble vanskelig for Kriminalteknisk enhet å finne fotspor over de mosekledde lavaknattene på strekningen mellom Grindarvíkurvegur og lagunen med spillvann i Illuhraun.

Natten etter at liket var blitt funnet, snødde det over området, og snøen dekket mulige spor i mosen. Dykkeren fortalte at han ikke klarte å finne noe som helst i all gjørmen. Det var vanskelige forhold, for vannet var grumset og sikten elendig. Politiet gikk ut med en oppfordring til vitner som hadde vært på ferde på Grindarvíkurvegur i dagene før likfunnet, om å ta kontakt, i håp om at noen hadde observert kjøretøy på området. Ingen meldte seg.

Sjefen hilste på Erlendur. Han var over seksti og sto bøyd over klærne som var blitt fjernet fra liket – undertøy, dongeribukser, rutet skjorte, sokker og skinnjakke, pluss cowboystøvler. Kriminalteknisk enhet lå i øverste etasje i Etterforskningsavdelingens lokaler i Kópavogur. Etterforskningsavdelingen hadde nettopp flyttet fra politiets lokaler i Borgartún i Reykjavík. Nå var det etablert en egen landsdekkende kriminalpolitisentral, og den var blitt plassert i et industriområde i forstaden Kópavogur.

Erlendur kom fra ordenspolitiet og hadde bare vært etterforsker i et par år, så han gjorde seg fremdeles kjent med kolleger og arbeidsmetoder. For det meste hadde han jobbet med Marion Briem, som var en av etterforskerne med lengst fartstid, og den som hadde oppfordret Erlendur til å søke på en stilling i avdelingen. Erlendur hadde vært tilbakeholden i noen år, men da han begynte å bli lei av å kjøre rundt i byen i en patruljebil, bestemte han seg for å slå til og tok kontakt med Marion.

«Det var på tide,» hadde Marion sagt. «Du visste at du kom til å ende opp her.»

Erlendur kunne ikke nekte for at politietterforskning virket spennende. Han hadde fått et lite innblikk i arbeidet da han satte seg fore å finne ut hva som egentlig hadde skjedd med en gammel uteligger som ble antatt å ha druknet i en vannfylt grøft i Kringlumýri. Erlendur, som på det 22

tidspunktet hadde vært en vanlig konstabel og kjente mannen fra patruljene sine i sentrum, hadde funnet ut at han var blitt myrdet. Marion hadde vært begeistret for måten Erlendur løste saken på – på eget initiativ, uten hjelp fra Etterforskningsavdelingen – og ba ham ta kontakt dersom han var interessert i å jobbe med dem. Det tok Erlendur tre år å skifte beite. Det stemte, det Marion sa da han endelig søkte på en stilling hos dem. Innerst inne hadde Erlendur visst at han kom til å ende opp i Etterforskningsavdelingen.

Klærne fra liket var blitt renset svært varsomt for bunnfallsleire, og alt som ble funnet på dem, hårstrå og skitt, ble gransket nøye.

«Det er for det meste skitt og lort,» sa sjefen. «Jeg er av den formening at han ble dumpet i denne pytten for å skjule noe.»

«Noe på liket?»

«Ja, det er ikke mye vi klarer å finne på det. Klærne kan fortelle oss et og annet. De kommer etter vårt syn hovedsakelig fra Amerika. Dongeribuksene er av et kjent amerikansk merke, det samme gjelder skinnjakken. Skjorten er det ikke noe merke på, så den kan like gjerne stamme fra den forretningen som selger arbeidsklær i Hverfisgata.

Undertøyet er også av amerikansk merke. Vi vet ikke noe om sokkene. De er svarte. Ikke mye brukt. Skinnjakken er det eldste og mest slitte plagget, det ser vi her på albuene,» sa sjefen og løftet opp jakken foran Erlendur.

«Og så er det disse,» sa sjefen og rakte Erlendur en av cowboystøvlene. «Ekte skinn. Nye. Jeg tror ikke at man får fatt i slike overalt. Ansatte i byens skoforretninger kan kanskje kjenne til dem. Kanskje de til og med kan fortelle hvem det var som kjøpte dem. Man ser ikke mange menn gå rundt i slikt fottøy. I alle fall ikke når det gjelder islandske menn. Vi undersøker skitten som er blitt funnet på støvlene, for å se om den kan indikere hvor mannen har vært, men gytjen fra denne lagunen har ødelagt mange spor.»

23

Erlendur betraktet støvelen. Den var i brunt skinn, sålen var ikke mye slitt, og mønsteret i skinnet rundt anklene forestilte en lasso. Han lot blikket vandre over klærne, dongeribuksene, den rutete skjorten.

«Kan du se hvor støvlene kommer fra? Hvor de er produsert?»

«Louisiana. Det står på innsiden av dem.»

«Det er vel ganske amerikansk, det hele?»

«Kanskje han nettopp har vært i Amerika,» sa sjefen.

«Det er ikke umulig.»

«Eller så er han amerikaner,» kommenterte Erlendur.

«Ja, eller det.»

«Fra militærbasen?»

Sjefen på Kriminalteknisk enhet trakk på skuldrene.

«Det trenger ikke være tilfellet, men vi kan heller ikke utelukke det.»

«Er det ikke fem eller seks tusen amerikanere på Miðnesheiði, både soldater og familiene deres?»

«Noe slikt. Det er for drøyt å si at denne lagunen ligger i samme område som militærbasen, men det er nær nok til at dere bør ta basen med i betraktningen.»

5

Det var lenge siden Erlendur hadde vært i denne gata. Jenta som en gang hadde bodd der, het Dagbjört, og han klarte ikke å slutte å tenke på henne. Han var blitt kjent med historien hennes noen år tidligere, og etter det hadde han gått og grublet. En morgen, tjuefem år tidligere, hadde Dagbjört forsvunnet sporløst. Ingen visste hvor hun var blitt av.

Erlendur hadde funnet rapporter om saken da han begynte i politiet. Hun hadde vært på vei til skolen fra hjemmet sitt i Reykjavík vest da hun ble borte, og det var som om hun hadde sunket i jorda. Erlendur hadde ofte gått den veien hun pleide å gå til skolen, forbi Kamp Knox, brakkeområdet fra krigen, opp på hovedveien Hringbraut og i retning av Tjörnin, den lille innsjøen i sentrum. Deretter gikk ferden forbi fotballbanen Melavöllur og den gamle kirkegården ved Suðurgata. Slike forsvinninger fant sted nå og da, og av en eller annen grunn gjorde de dypt inntrykk på Erlendur. Han hadde leste politirapporter, avisartikler, gått opp alle mulige veier hun kunne ha valgt mellom hjemmet og skolen. Av og til hadde han lurt på om han skulle snakke med dem som hadde kjent henne, pårørende eller venner, noe det aldri var blitt til, så han hadde aldri satt i gang en ordentlig gransking av Dagbjörts forsvinning. Det var gått mange år, og det var stor sannsynlighet for at jenta hadde dødd for egen hånd, men selv om Erlendur forsøkte, nektet hun å slippe taket i ham. Hun oppsøkte ham som en gjenganger fra en kald grav og sørget for at det alltid var noe som minnet ham på henne.

Denne gangen var det et minneord i avisen. Om morge25

nen hadde han lest et minneord om faren hennes. Moren var gått bort noen år tidligere. Det var to minneord om ham, og i begge ble tapet av datteren nevnt, uten at det ble lagt spesielt vekt på det. En av farens kolleger skrev om hvor traust og pålitelig han hadde vært, munter i godt lag, men at tapet av datteren hadde satt sitt preg på ham. Det andre minneordet var av mannens søster. Hun beskrev ham i hans yngre år, skildret en stor ungeflokk der samholdet var sterkt, og nevnte at han og kona hadde mistet sin solstråle på uforståelig vis. Erlendur tolket en slags bitterhet i kvinnens ord, og han visste at tiden ikke hadde leget alle sår. Det var det sjelden at den gjorde.

Klokka nærmet seg midnatt da Erlendur satte kursen hjemover. Han hadde lagt merke til at huset sto tomt, og at det var plassert et til salgs-skilt i kjøkkenvinduet som vendte ut mot gata. Huset var lagt ut for salg, og eierne hadde flyttet. Det var fremdeles nordavind, og ifølge værmeldingen ville den ikke gi seg før om noen dager. Snøføyk virvlet opp langs fortauet, og Erlendur holdt frakken godt igjen da han gikk ut i gata med raske steg.

Han hadde sittet på kontoret sammen med Marion utover kvelden og gått gjennom saken med likfunnet i lagunen. Det var nesten gått et døgn siden funnet, men ingen hadde meldt ham savnet eller gjenkjent ham fra den beskrivelsen som var offentliggjort i pressen. Det virket ikke som om mannen hadde familie eller venner. Marion lå og hvilte på en sofa på kontoret da Erlendur kom fra møtet med sjefen for Kriminalteknisk enhet. Sofaen hadde Marion tatt med seg fra det gamle kontoret sitt i Borgartún, der kriminalpolitiet hadde holdt til tidligere, da det var en del av straffedomstolens embete.

«En amerikaner?!» Hadde Marion utbrutt forfjamset da Erlendur fortalte om samtalen med kriminalteknikeren.

«Det er én mulighet,» sa Erlendur.

«Soldat, da vel?»

Erlendur trakk på skuldrene.

26

«Det er også en internasjonal lufthavn der på militærbasen, Keflavík lufthavn. Han kan for den saks skyld ha kommet med et fly fra hvor som helst i verden. Jeg mener bare at han ikke behøver å være islandsk. Dessuten er det ikke fullstendig utelukket at han kan ha blitt kastet ut av et fly.

Flyet kan ha kommet fra innenriksflyplassen i Reykjavík, eller et annet sted. Men det kan også ha tatt av fra Keflavík.»

«Hva vil du gjøre med det?»

«Kanskje vi skal sjekke med flyavganger over området i løpet av de siste dagene. Sannsynligvis har det vært et småfly. Det spørs om vi ikke bør sende en forespørsel til basen og høre om de savner noen.»

«Fordi han hadde på seg cowboystøvler?» kom det fra Marion.

«Nesten alle klesplaggene har amerikanske merker. Det er naturligvis mulig å kjøpe slikt i butikker i Reykjavík, så det er ikke utslagsgivende i seg selv.»

«Nei. Hva annet har vi?»

«Nærheten til basen.»

«Du vil altså knytte amerikanske klær til den amerikanske militærbasen og konkluderer med at vår mann kom derfra? Er det ikke et tynt argumentasjonsgrunnlag?»

«Utvilsomt,» svarte Erlendur. «Men når vi tar klærne og nærheten til basen i betraktning, er det vel naturlig å sende myndighetene der en enkel forespørsel. Hvis mannen var blitt funnet på nordspissen av Island, ville jeg kanskje ikke tenkte tanken engang. Men det kan hende at amerikanerne savner noen fra mannskapet.»

«Det er de ikke pålagt å opplyse oss om hvis de ikke vil.»

«Da har vi i det minste sjekket ut den muligheten.»

«Burde de ikke ha fått med seg nyhetene om likfunnet?»

«Jo.» «Ville de ikke ha tatt kontakt dersom de mistenkte at den døde kan ha vært en av deres menn?»

«Kanskje,» sa Erlendur. «Jeg vet ikke. Vet ikke hvor27

dan disse folkene tenker. Jeg tror de styrer med sitt uten å bekymre seg for mye om oss.»

«Disse folkene?» sa Marion og mente å ha merket en negativ tone hos Erlendur. «Er du imot at det amerikanske militæret har en base på islandsk jord?»

«Synes du det har noe å si?»

«Jeg vet ikke,» sa Marion. «Men er du det?»

«Jeg har alltid vært imot militæret på islandsk jord,» sa Erlendur.

I nordavinden sto han der brakkebyen Kamp Knox ble reist i krigsårene, da først britene og deretter amerikanerne gikk i land på Island. Nå lå utendørsbadet Sundlaug Vesturbæjar og noen andre bygninger der, for det meste blokker og andre boliger. Det fantes ingen spor etter det som hadde vært et stort brakkeområde. Området hadde først tjent som den amerikanske marinens base på Island, og det ble oppkalt etter den amerikanske marineministeren i krigsårene, Frank Knox. Basen var én av åtti liknende steder som ble reist på Island under okkupasjonen, og den hadde vært en av de største. Nå var alle brakkebyene helt borte, men de hadde fått leve videre i flere år etter at soldatene dro, da de ble tatt i bruk for å dekke den akutte boligmangelen i Reykjavík. Ikke mindre enn 3000 islendinger hadde bodd i brakkebyene, såkalte kamper, på det meste.

Erlendur kunne huske brakkebyenes siste dager. Da han begynte å bli kjent i Reykjavík, sang brakkelivet på siste verset. Han husket Múlakamp og en annen oppe ved Skólavörðuholt, ikke langt unna den store Hallgrímskirkjan.

Der så han mer fattigdom enn han noensinne hadde vært vitne til før, for brakkeområdene var byens slum. Boligforholdene var dårlige, for brakkene hadde ikke vært reist med tanke på å fungere som boliger. De besto av bølgeblikk, tynne finerplater og papp. Opplegget for kloakk og avløp var primitivt i beste fall, rottene trivdes, og selv om det var mange ordentlige og gode mennesker som bodde 28

der, fikk områdene dårlig rykte på seg for elendige leveforhold og utsvevende livsstil. Det gjaldt ikke minst Kamp Knox. Innbyggerne ble kalt kampere, og utenforstående mente at de gjenkjente dem på den vonde brakkelukten.

Ifølge rapportene gikk jenta forbi brakkene daglig på vei til skolen. Da hun ble meldt savnet og politiet satte i gang søk, ble det lagt spesielt vekt på å finne ut om hun hadde gått inn i området. Det ble lett i noen av brakkene og i de dårlig bygde skurene utenfor, og beboerne ble spurt om de hadde observert jenta. Mange av dem deltok i søket. Men det ga ingen resultater; det gjorde heller ingen av de andre forsøkene på å finne henne.

Grunnen til at politiet konsentrerte seg spesielt om Kamp Knox, var at jenta hadde fortalt en venninne rett før hun forsvant at hun var blitt kjent med en gutt som bodde der. Venninnen hadde tolket det som at hun var forelsket i ham.

Det kom aldri fram hvem denne gutten kunne være.