Gjennom skogen

Gjennom skogen

Vigdis Hjorth

Gjennom skogen

© J.W. Cappelens Forlag a.s, 1986 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60249-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det var torsdag. Torsdager var det hennes tur.

Men denne dagen var hun i et annet rom og langt borte. Utenfor det åpne vinduet sto lønnetrær, grønne, med blader i store klynger, det raslet i dem, og byen levet og brummet i ørene så hun ikke fikk fred, barneskrik fra parkene, biler som startet og bremset. Hun gikk ut på balkongen, støttet seg på albuene mellom to blomsterkasser, mørkerøde blomster i dem, som glør, de brente seg fast i øynene. At det av den brune, fuktige jorda kunne vokse opp fargede blomster, så røde! Og bestemoren var død. Og hun hadde sett på tantens munn da hun sa det. Og tenkt på moreller, at man ikke kan kjøpe dem hele året.

Hun gled fram og lot hodet henge, blodet strømmet ned, presset bak øynene, hun så jord og gress. Og luften var lyseblå og sommerlig, uten tyngde.

Løp Jan? I det fine sommerværet?

5

«Tank blott på alla stjärnorna, som svävar, i skilda sfäror, varje natt förenas dom, än en gång, ovan vår balkong» Men hun reiste seg og trakk pusten dypt, og luften blandet seg med blodet og piplet ut i kroppen, til hver finger, ned i beina, ble vilje. Hun pustet ut igjen og gikk til telefonen, slo åtte nummer, men fikk ikke svar. Pust-pust.

Løp han? I den lette sommerluften?

I den lette sommerluften skulle hun gjøre det.

Det de var redde for.

Hun hadde kommet for fire dager siden. Tanten hadde sagt: – Så stor du er blitt, Ellen! og Ellen kjente igjen lukten idet døra gikk opp, som en usynlig vegg. Ingenting annet, ikke møblene eller fargene. Bare lukten. Grønnsåpe og linoleum, som på bestemorens sykehjem.

Og det var stille, som om leiligheten var tom, men onkelen og Erik kom ut, fra stuen? i stripete slåbroker over stripete pyjamaser, brune plasttøfler. Rakte hendene fram og hilste på henne.

– Jeg ville bare si hei, sa onkelen, – Det er så sent. Jeg skal tidlig opp jeg vet du. Hatt en fin reise? Ja. Vi får snakke imorgen vi Ellen.

Han gikk på tærne gjennom gangen. Erik ble stående, lente seg mot dørkarmen, sa ikke noe.

– Bare legg deg du Erik. Vi skal også legge oss.

Ikke sant Ellen?

6

Hun nikket, og han gikk forbi dem og inn en dør, stivt og med øynene i gulvet, lukket den etter seg.

– Det er Eriks rom.

Tanten hvisket, slo den ene armen ut, – Dette er entreen, her pleier vi å henge fra oss og ta av oss skoene. Du har jo nesten aldri vært her, du Ellen.

Her er badet! Hun åpnet en dør, tente lyset, slukket det, lukket døren. Ellen hadde vært der da hun var liten, hadde bladd i billedbibelen mens de snakket, mor og far og tante Siv. Det var hun som pleide å besøke dem, satt i den røde lenestolen og luktet 4711.

– Og kjøkkenet! Tanten åpnet døren, slo armen ut mot kjøleskapet, komfyren, vaskemaskinen, –Vi har vel gått når du står opp imorgen, men Erik er her, du kan spørre ham hvis det er noe.

Brødboksen!

Ellen nikket. Tanten nikket, slukket lyset, stirret inn i mørket en ekstra gang, for å forsikre seg om at alt var iorden, komfyren slått av, kaffetrakteren slått av, lukket døren, gikk et par skritt, åpnet en ny, – Og dette er mitt rom. Hvite vegger, brun rullgardin, en enkel seng under vinduet, dekket av et heklet teppe. Ellen så på henne – sov de på hvert sitt rom? – men rødmet og snudde seg.

En brun morgenkåpe på en krok, en kommode med en flaske 4711, og en bibel? Tanten sa ingenting, ikke at onkel Bernhard snorket sånn, ble 7

ikke forlegen, men gikk videre som om det – AT DE SOV PÅ HVERT SITT ROM – var naturlig, alminnelig. Ellen fulgte etter, men med et plutselig ubehag ved nærheten, som om hun var smittefarlig. Og selv om ingen framsto for henne som mer skrubbet og ren av vask, fikk hun nå en følelse av at det lå støv i de innerste kroker, et uttrykk guttene brukte – spindelvev mellom beina.

Hun skulle ha gjesterommet, en avlang tarm med seng, vindu, en hvit vask og et stivt håndkle med bleke, grønne striper, likt alle de andre som hang omkring i leiligheten og minnet dem på å vaske seg.

– Jeg vasker meg alltid etter en bytur. Tenk på alt man tar i som andre har tatt i før en.

– Vi står tidlig opp og går tidlig til sengs, så får vi bedre utbytte av dagen.

Ingen påbød Ellen å vaske seg. Eller å gå tidlig til sengs. Men tanten ville FOREGÅ MED ET GODT EKSEMPEL. Fordi Ellen var blitt så stor, fordi hun var i denne vanskelige alderen, fjorten, snart femten år. Og hun husket et vers de skrev i minnebøkene da de var yngre, et de ikke forsto, men som de syntes så flott ut:

tanke din går høyt SÅ rett går din sti dypt kan du falle i din ungdomstid

Dette at man kunne falle så dypt, var nok grunnen til at hun skulle bo hos tante Siv mens foreldrene var borte. Også kunne hun jo sole seg i Frognerparken, kunne se Holmenkollen og KonTikimuseet, gå med tante Siv og onkel Bernhard og nittenårige teologistudent Erik på kinarestaurant.

– For ingen liker å bo i et stort hus alene.

– Jo. Jeg! Og huset var ikke stort, men lite, og det var derfor de i sin tid hadde kjøpt akkurat det huset, – Ikke så mange kvadratmeter stue, ikke så mange rom, men desto mer hage, også skogen rett utenfor da, hva Ellen?

Og de hadde fra hun var liten beflittet seg på å snakke til henne som en voksen, ta henne alvor9

lig, høre på henne, så hun skulle føle at de var tre, ikke to og en halv.

– Eller hva, Ellen?

– Hva synes du Ellen?

– Den røde eller den blå?

Men en forandring denne våren, engstelige blikk over avisen. Før handlet formaningene om å passe seg, for menn om kvelden, for hovedveien, for ikke å drukne i fjorden. Var etterfulgt av klapp på hodet og åpne, alminnelige øyne.

Men en forandring denne våren, granskende blikk, som om de så noe innerst i øynene hennes.

Noe de ikke hadde sett før eller kjente igjen. Som de ikke visste hva var.

Fra bunnen av de mørke øynene de henført og bekymringsløst hadde stirret i fra hun ble født og derfor mente å kjenne bedre enn sine egne, steg noe ukjent opp, et fremmed blikk. Som betraktet dem og gjorde dem forlegne. Og de måtte se på henne på en annen måte. Hele våren hadde de sett på henne på den andre måten, stirret henne i øynene, dvelt ved dem, sneket seg til å studere dem når hun gjorde noe annet, over frokostbordet, over brilleglassene om kvelden foran fjernsynet. DE LETTE ETTER HEMMELIGHETER. Og hun kjente hvordan øynene ble kalde, som når man holder dem vidåpne i sterk vind.

– Det er bare fordi vi er redde for deg …

– Redde for hva?

10

– For deg.

– For meg?

Og hun lente seg mot speilet og så inn i sine egne øyne. For meg? * De sto klare til å reise da hun kom fra skolen den siste dagen. Bilen var ferdiglastet. Faren gikk en runde i hagen og så etter om alt var forsvarlig lukket og låst, moren stablet nyvasket sengetøy i bakvinduet, – Jeg blir glad bare jeg ser det jeg, hva Ellen, det er liksom da sommeren begynner, når vi kan legge oss i det rutete sengetøyet, hva Ellen?

Og faren lukket porten og så opp på huset, gned seg i hendene, det var det, ble stående et sekund før han snudde seg mot dem, jentene sine, åpnet dørene for dem, moren foran, Ellen bak, han selv ved rattet, på vei til sommeren.

Hun hadde skapt uken om til ord hun gjentok og gjentok i en rytme som gjorde dem magiske, så hun kunne fly bort med dem. Slik så hun alt fra et annet sted, fikk den nødvendige avstanden til hytta, morelltrærne, moren i stor, blomstrete bikini, faren i shorts og seilerlue, smørbrødskivene med tomat og majones. Og alle tidligere somres smørbrødskiver.

Men noe var annerledes. Midt i alt som gjen11

tok seg. Å spise moreller. Hun lå på svaberget, holdt morellen mellom tommelen og pekefingeren, skjøt leppene fram (som til et kyss) og åpnet dem bare litt, så de dannet en akkurat passe sirkelrund åpning. Langsomt og med lukkede øyne førte hun morellen inn og bet i kjøttet til hun kjente steinen. Hun spiste den ene halvparten mens hun åpnet øynene og så på den andre mellom fingrene, spiste langsomt mens hun betraktet det trævlete fruktkjøttet som dirret, rødt, mørkt, som det rant av. Så bet hun steinen vekk. Blottet den delen av kjøttet som lå innerst mot den.

Men gjorde det med en følelse av å forgripe seg, som da hun dro eremittkreps ut av sneglehus som liten.

Så svelge den og lukke øynene.

Og en dag, da hun løftet hodet og myste mot det skarpe lyset av formiddagssol og blankt hav, så hun en mann på det ytterste berget. Klistret til svaberget, ett med det, lå hun lydløst og dirrende, betraktet de annerledes beina, det nye mennesket som løftet buede armer over hodet, bøyde nakken, fjæret av med en bevring gjennom kroppen, lå et sekund i luften og skjøt ned i det kjølige vannet så hun kjente det i sin egen kropp. Kilt av vann overalt, ingen flekk hud urørt.

Noe hvisket. Og hun visste hva det var. Det hvilte i kroppen som glatte, hvite steiner.

12