Future perfect av Mara Lee

Mara Lee

Future Perfect Oversatt av Pernille Rygg

Mara Lee Originalens tittel: Future Perfect Oversatt av Pernille Rygg © Mara Lee, 2014 Published by agreement with Hedlund Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45356-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Sara Rapp Acedo Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Lex

Vil du fortelle om dem?

Psykologen sprer tegningene ut med fingertuppene slik at de danner en vifte på skrivebordet.

«Det er bare tegninger», sier Lex. «Tenkte du på noe bestemt da du tegnet dem?»

Det knaser inni Lex. Lyden av ord som må knuses før de strømmer ut av munnen hans, ordene som sier: Få fingrene bort fra mine fantasier. Lex svelger, kremter.

«Vi fikk i oppgave å tegne noe fra historien.»

«Halshogde kvinner?»

«Viktige hendelser, for eksempel henrettelser. Marie Antoinette, Maria Stuart, Katarina Howard og kusinen hennes, prinsessen av Condé …»

Den siste finner han på.

«Det holder, Lex, jeg trenger ikke noen historieforelesning. Kan du fortelle hvorfor prinsessen din har rødt hår?» spør psykologen.

«Nei.» Lysrøret i taket gir fra seg et hvitt, kaldt lys. Lex liker ikke taushetene til psykologen. De gir ham tid til å iaktta henne, tenke ting om henne. Den høye blanke pannen. Den underlige folden i genseren, akkurat ved armhulen.

«Pleier ikke prinsesser å være blonde?» sier psykologen.

«Ikke alltid.»

«Moren din har rødt hår, ikke sant?»

«Rødblondt», sier Lex. Psykologen spriker enda mer med fingrene.

7

«Fortell meg, Lex, hvordan føles det å ha en mamma som er så … søt?»

Lex kaster brevet som er stilet til Dora på skoletoalettet.

Han har ikke gjort noe galt.

Han har tegnet prinsesser som har rødt hår og ikke blondt. Og som tilfeldigvis blir halshugget. Men selvsagt er det Dora. Alltid, på hver eneste tegning, overalt. Dora er mørket, famlingen, og evigheten. Hun fyller ham, smiler, nynner og elsker. Hvordan føles det å ha en mamma som er så … søt? Spørsmålet brenner i huden hans. Særlig den nølende pausen foran ordet søt. Hva betyr den pausen?

Akkurat nå har han ingen anelse. Han sikter inn velrettede spark mot alle billyktene han passerer på veien fra skolen og hjem. To klarer han å knuse ordentlig. To får små sprekker. Noen år senere, når alt er over, kommer han til å forstå.

At pausen foran ordet søt betyr at det egentlig var et annet ord først, som ble sensurert.

Dora er ikke søt. Hun er fantastisk. Strålende, vidunderlig.

Vakker som synden, hvisket mødrene på benkene da Dora ble konfirmert, for evigheter siden.

Det er ting med Dora som Lex tåler, og andre som er uutholdelige. Han avskyr å komme hjem etter en dag på skolen. Ja, han foretrekker til og med å sitte igjen eller ha samtaler med skolepsykologen fremfor å komme hjem til det kråkereiret, det styggeste huset i Kvittervägen. Hvordan overlever hun? spør de andre i bygda seg. To sønner og bare den ynkelige inntekten fra sømmen. Hva er det egentlig som skjuler seg under de store kjolene?

Og å døpe den yngste Trip? Hva tenkte hun? Hva betydde det? Når folk spør Dora om navnet til lillebror, svarer hun: Åh, det var et innfall, faren var franskmann og elsket den libanesiske byen Tripoli.

Bare synet av lillebror kan få Lex til å skjære tenner av sjalusi. Men for det meste elsker han ham, solskinnsbarnet 8

med gullhåret. Trip er alt Lex ikke er. Det uskyldige smilet til Trip overskygger Doras moralske tvetydighet. Lex merker den mer og mer for hvert år. Sannheten hennes kjenner han også til, den som forvandles til en flokk fugler over pannen hennes. Som formørker blikket hennes og gjør det ukomplisert å elske Trip, men smertefullt å elske Lex. I korthet: Dora var den vakreste jenta i hele bygda; skulptørene i bøkeskogen kalte henne «renessanseprinsessen». Hun var eslet til noe eksepsjonelt. De andre jentene i årskullet hennes gikk på husmorskole og forlovet seg. Men Dora sparte seg til noe større. En sommer ble blindeskolen i nabokommunen leid ut til en forening for unge med «spesielle behov». Med andre ord: kommunen ble invadert av stammende tenåringer med dinglende hoder, svaiende overkropper, tynne bein, de gikk på krykker, satt i rullestoler, hadde talevansker. Når de kom i gruppe inn til sentrum, samlet innbyggerne seg i klynger og kikket, pekte og hørte på de slepende skrittene deres, de små utropene av anstrengelse når de kom seg opp en fortauskant eller åpnet en dør. De svette pannene, pesingen og de gråaktige institusjonsskjortene deres.

En dag da Dora hadde vært og handlet melk holdt gruppen akkurat på å gå av bussen, midt på torget. En av guttene satte krykken fast mellom to brosteiner og falt hodestups ned i bakken. Torghandlerne lo eller snudde hodet bort. Men Dora slapp melkekartongene sine og sprang bort til gutten, hjalp ham opp. Hun spurte hva han het, og han uttalte med store vansker navnet sitt. Han måtte gjenta det tre ganger før hun forsto det. Dora grep hendene hans, la den ene over skulderen sin. Hvis du vil kan du støtte deg på meg. Øynene hans da han hørte Doras ord: en skumring gjennomstukket av dagens siste solstriper. Dora så at når ansiktet hans var i ro var han vakker som en kjerub. Det var først når han forsøkte å snakke at han ble forvridd, og folk lo. En eksplosjon av konsonanter myldret rundt i munnen hans sammen med sikkeldråper og hoderykninger. Fortvi9

lelsen blinket som en alarm i blikket hans. Men Dora fikk hodet hans til å stilne slik at ordene rant ut i hele stykker.

Beina hans slepte i bakken, hånden hans som en stor, varm klo rundt skulderen hennes.

Hun begynte å sykle ut til blindeskolen hver ettermiddag.

Alltid fant hun et påskudd, to liter jordbær, ugressluking.

Moren og faren hennes syntes hun var edel. Ikke bare vakker, men også med et hjerte av gull. De visste ikke at hun dro dit for å treffe ham, bare ham. Og at hjertet hennes slett ikke var av gull, men sto i brann. Mot slutten av sommeren ble hun stadig modigere. Hun oppfordret ham til å legge fra seg de besværlige krykkene og isteden la henne frakte ham i rullestolen. Hun lærte seg å tippe den bakover når hun skulle forsere en fortauskant eller et trappetrinn. Hun tok ham med på kino. De satt på konditoriet og holdt hverandre i hendene. Deretter begynte et ubekreftet rykte å spre seg. At Dora og den der krøplingen hadde blitt sett omslynget sammen i sjøboden på øya. De sa at kjolen hun hadde hatt på seg var halvveis revet i stykker og at den var oppsiktsvekkende utringet. Og da de ble tatt på fersken og krøplingen forsøkte å protestere, hadde Dora gjentatt den samme setningen med hånden over krøplingens munn: Hysj, ikke si noe, kjære deg!

Mumlingen rundt Dora steg de siste sommermånedene.

Det dannet seg en tjukk mur av misbilligelse som deretter forvandlet seg til hån, hat. Dora som hadde vært uangripelig, kantet av gull og beundring, falt over natten. Hun begynte å henge med hodet slik han hadde gjort, hun snakket forvirret og lavt. Håret hennes mistet sin glans. Det siste som ble sagt var at hun hadde vendt tilbake til sjøboden.

Hun hadde blitt der i to netter, i den samme istykkerrevne kjolen som forrige gang, og hun hadde budt seg frem til alle som kom forbi. Selv om det fantes en viss sannhet i det, at Dora faktisk befant seg på øya, at hun rullet seg i det inntørkede fiskeblodet på gulvet og gråt av sorg over den bortsendte krøplingen, så måtte ryktet om hvordan hun «la seg på rygg» være overdrevent. Hvordan visste de i det hele tatt 10

at hun var der? Det kan ikke ha dreid seg om særlig mange, ettersom man var nødt til å ro over med robåt samt hugge ned det meterhøye sivet for å komme frem til øya. Men bare tanken på at Dora ga seg hen til den første og beste, veltet ned i konvulsjoner på gulvet, var tilstrekkelig til at livet hennes i Kvitorp heretter skulle bli mørkere.

På høsten ble hun sendt av gårde. Til slektninger i Stockholm, sa noen. Til Paris, som lærling hos en skredder, sa andre. Det gikk mer enn et år. En tidlig novembermorgen, da fuktigheten gikk gjennom marg og bein og jordene lå innesperret av leireblandet is som skulle smelte til en vassen sørpe så snart dagen grydde, kom hun tilbake. I en bylt på armen bar hun en gutt. De små nevene hans var stadig i bevegelse, fektet, grep, som om de ville fange inn alt det fortidde som omga Dora. Han var langt fra nyfødt.

Det ble snakket, spekulert. Var det han, krøplingen …?

Nei, det kan vel tross alt ikke være mulig … Men hvis ikke, så måtte derimot ryktet om hvordan hun bød seg frem i sjøboden være sant …

«Alexander», sa hun med sammenknepne lepper da de spurte om barnets navn. Da sto alt klart. Det het ingen på disse kanter, altså kunne ikke faren være en derfra. Det var et navn som luktet av hovmod og ulykke. Logikken var ubønnhørlig: Alexander, det kalte man seg ikke ustraffet.

Det het bare mennesker som var så hovmodige at muskulaturen deres plutselig kunne nekte å adlyde. Farskapet var bevist. Det var han, den forvridde.

At enda én var på vei kunne ingen unngå å se; magen til Dora vokste og vokste. Men folk i bygda var så opptatt av den førstefødtes skamløse opphav at ingen stilte flere spørsmål. Den som lå i magen slapp unna, som om det ikke var nok skam til begge.

Når Dora ville at den eldste skulle sove, vugget hun ham ikke; Dora gråt sin lille Alexander i søvn. Nettene gjennom, lange sukk, lange klagesanger. Og navnet. Alexander. Hun gjentok det gang på gang. Hun matet ham og kledde på 11

ham, hele tiden med dette navnet på leppene. Tidlig forsto barnet at navnet ikke var hans, men tilhørte en annen. Han var seks år da hans fetter Morgan ertende dro ham bak nypebusken og tvang ham ned på bakken. Alexander husker hvor svalt det var ved nypebuskens røtter, og at den fuktige jorden stakk av nedfalte nypetorner.

«Jeg skal fortelle om faren din», sa Morgan.

Alexander lukket øynene og ristet på hodet.

«Hør etter», sa Morgan.

Han avslørte det Alexander alltid hadde hatt mistanke om, men aldri visst. At faren hans bar det samme navnet, og at han hadde vært «mongo». Alle visste det. Alle visste det.

Morgan myste mellom lysebrune øyevipper, en kaskade av fregner prydet venstre side av den melkehvite halsen. Han lo triumferende og pustet tett inntil Alexanders øre.

«Kromosombarn», hvisket han.

Bare dette ordet. Ikke mer. Alexander forsto ikke, men hørte på lyden at det var noe grovt, stygt. Ordet virvlet rundt i skallen på ham noen sekunder før det antok skarpe konturer: ut av lyden på det vokste det frem et glassklart bilde. Det var en slegge som traff en hard overflate som viser seg å ha myke, grøtaktige innvoller.

Alexander var riktignok liten for alderen og Morgan et år eldre, men han klarte å velte fetteren over ende på bakken, rive til seg en neve nyper og smøre det kritthvite ansiktet hans grundig inn med de oransje frøene. Fetteren vred seg av redsel – disse nypefrøene, for en makt de utsondret i hendene på noen!

«Ikke øynene!» ba han i skjærende falsett.

Ikke? tenkte Alexander. Inni fetterens vannblå øyne pulserte en svart liten prikk. Den trakk seg sammen og utvidet seg i uregelmessig takt, som et kaninhjerte.

Fetteren fikk så han tidde. Bandasjerte øyne i ti dager. Og Alexander, hva fikk han?

«Lex, ikke Alexander, navnet mitt er Lex», sa Lex ved oppropet på første skoledag. Dora hadde sittet på bakerste 12

rad sammen med de andre mødrene. En ufrivillig rykning i munnviken var det eneste som avslørte at hun ble overrasket. Over at Lex plutselig forkastet døpenavnet sitt. Lærerinnen tittet mistroisk på Dora som nikket tilbake. Sola flommet inn og mødrene viftet seg med de grønne velkomstbrosjyrene som skolen hadde trykket. Små svettedråper dannet seg langs hårfestet til Lex og markerte den alvorlige pannen ytterligere. Det var den 10. august og varmen var tropisk.

Siden da het Lex Lex. Han tok det lange navnet og knuste det i småbiter. Plukket opp den skarpeste splinten og bar den frem til moren sin, holdt den nær halsen hennes og hvisket: Hvis du noensinne ytrer det lange navnet igjen, så kommer jeg til å ommøblere ansiktet ditt.

Nei, det sa han ikke, men de hadde en taus overenskomst. Lex lovet å holde seg i skinnet heretter, å være snill mot fetteren sin samt en god storebror for Trip, hvis Dora på sin side lovet å utradere navnet, faren og minnet.

Ingen av dem var gode på løfter.

Lex bærer med seg bildet av fetterens dirrende pupiller som et trofé. Han plukker det frem hver gang en spesiell type stillhet hoper seg opp rundt ham. I skolegården, i butikken, hjemme hos kamerater. Nå for tiden holder omgivelsene seg på avstand. De lar ham være så lenge han ikke bruser opp, blir voldsom eller avvikende. Besøket hos psykologen var en advarsel. Og det holder tydeligvis å tegne ting som eksploderer, det vil si hvis man tegner bra, for at jentene i klassen skal begynne å gråte, og for at Lex skal bli sett som en trussel.

«Vi ble redde», bedyret Mia til rektoren.

«Den var så virkelig, nesten som et foto», sa Ulrika.

«Det var bare en tegning», forsøkte Lex å si, men han ble likevel sendt til psykologen.

13

Denne krypingen for jentene. Følsomheten deres, åh, den tynnhudede, lipglossdirrende imitasjonen av utsatthet. Flagrende kropper dekket av perler og strass, dyre tekstiler (Lex er som en syerske, han vet forskjellen på silke og filler) som skifter farge i hver fold.

Når Mia og Ulrika gjenforteller hva som skjedde i tegnetimen, flokker jentene seg rundt dem som en høneflokk. De oppvigler klassekameratene sine til å dirre og bryte ut i små skrik så snart Lex nærmer seg.

«Han er et udyr», hvisker Mia så høyt at hele korridoren hører det.

«Men dere vet vel at faren hans …», utfyller Ulrika.

«Og moren hans …», sier en tredje stemme.

Lex har ikke tenkt å fortelle Dora om tegningene, eller at han ble sendt til skolepsykologen. Hun ville uansett ikke forstå det. Allerede da han tok seg et nytt navn som sjuåring, forsto Lex at han hadde passert moren sin med flere hestelengder når det gjaldt intellektuell styrke og kapasitet.

I dag er Dora, i Lex’ øyne, forvist til å være lekekameraten til lillebroren hans. Ikke rart at hun falt for en tilbakestående, tenker Lex. Å så mye som ytre ordene Dora og intelligens i samme setning er blasfemisk. Dum som en gås, men hennes blendende ytre undergraver folks dømmekraft.

Hun er fremdeles vakker, vakker nok til at ryktespredningen blusser opp med jevne mellomrom.

Som om det bryr henne. Akkurat som barn eller primitive dyr har hun ikke evnen til å føle skam. Ellers ville hun aldri satt i gang med sitt latterlige, forhatte prosjekt. Det begynte da saker og ting endelig hadde roet seg for Lex. Han var åtte år og ingen hadde nevnt ordet tilbakestående i nærheten av ham på nesten to år. Så begynte Dora plutselig, feberaktig og frenetisk, å sy klær til alle tider av døgnet. Det viste seg å være en kolleksjon fest- og høytidsklær tilpasset barn og voksne som er annerledes. Lex holdt et par smokingbukser med myke, blanke silkestriper opp i det sterile lyset fra kjøkkenlampen. De var abnormt vide rundt livet, 14

men smale i beina. Han rotet rundt blant de nysydde klærne med voksende opprørthet. Noen hadde veldig korte bein, og så var det smokingjakker med skrå armer og oppsnittede rygger. Festkjoler med perler og paljetter med kneppingen foran, blondeprydete bluser med borrelås som var korte på baksiden og lange, bølgende på forsiden. Han pekte spørrende på de vanskapte klærne.

«Jo», sa Dora, «vi er jo alle ulike.»

Det var svar nok. Lex innså at de var til for personer som for det meste satt, eller som slepte seg frem med stokker – klær som krever en annen passform.

Hun satt oppe om nettene og neglisjerte de vanlige kundeforespørslene (glidelåser som var i stykker, buksebein som trengte å legges ned). Når kolleksjonen var ferdig, reiste hun rundt på sykehus og behandlingshjem over hele Skåne. Hun viste frem sine hjemmesydde klær på julemarkeder og på torg, hengte dem opp på spinkle klesstativer som hun forbedret med ståltråd og skumgummi for å gi mer støtte. Lex grøsset hver gang han så dem. De kastet krokbøyde skygger.

Lex kan datere den dagen Dora støtte ham ut for alvor.

Det var da hun hadde deltatt i den årlige håndverksmessen i Tegelryd. Alle klassekameratene til Lex hadde vært der på skoleutflukt. Alle så de krumme skyggene som falt fra den lille standen til Dora. I løpet av noen timer blusset det som Lex hadde vasket bort med nypefrø og steinharde knyttnever, opp igjen. Kommentarene, hviskingen.

På skolen dagen etter oppsto en vollgrav av forskjell mellom Lex og de andre. Han kjente hvordan skjelettet hulte seg ut inni ham, at han ble lett og skjør som siv. Det verste av alt. Dora hadde døpt kolleksjonen sin Ateljé Annorlunda. Da Lex kom hjem fra skolen fant han frem kolleksjonen, gransket Doras stoffsaks i tre skinnende sekunder og klippet deretter i stykker plagg etter plagg i smale remser.

15

Kanskje hadde Lex kunnet holde ut bedre hvis det bare hadde vært ham og Dora. De ville hatt sin overenskomst, sitt strupetak på hverandre. Men den tredje, Trip, opphever maktbalansen. Han gjør slik at alt tipper over til Doras fordel. Dora blir hermed fri til å utstøte sin eldste og den skammen som er forbundet med ham. Eller – hun har ikke styrke nok til å utstøte, men snarere: glemme. Lex blir glemt, klippes av, strykes over som et feilstavet ord. Trip derimot er beviset på at man kan leve som Dora, være et verdiløst ludder og legge seg på ryggen for hvem som helst, men likevel, likevel, komme unna med det. Sant nok uten æren i behold, men derimot med et stykke ren, ublandet lykke. Dora skammer seg ikke for å skryte av hvordan hun rett etter at Lex ble født dro ut i Europa for å more seg.

«Og jeg da?» spør Lex. «Åh, du var hos onkel Kalle et par–tre måneder, jeg husker ikke så nøye.»

Dora var umulig å prate med, et virvar av løgner og glemsel. Men onkel Kalle hadde fortalt at Lex hadde bodd hos ham og kjæresten, senere kona hans, i seks måneder. To tjuefireåringer og et nyfødt spedbarn sammen på seksten kvadratmeter i Lund. De hadde tatt hånd om ham, matet ham, mens Dora fór rundt i Paris, eller var det London, og spredte beina for den første og beste og vips så ble Trip født.

Et stykke sol. Et drøyt år og en hel verden skilte de to brødrene.

Trip kom til verden med en latter. Han tilbrakte sommerdagene med å synge for alle hagens blomster og dyr. Hver gang Dora forteller om Trips unnfangelse, slår det roser ut på kinnene hennes og fingrene begynner å danse. Trip vil høre historien om og om igjen.

«Han var … den mest velkledde personen jeg noensinne har møtt! En greve!» brister Dora ut og tripper rundt med improviserte dansetrinn.

«Forrige gang var han baron», mumler Lex. «Fortell om da han falt på kne!» sier Trip henført.

16

Lex slamrer med bestikket, legger det fra seg og gynger på stolen. Han lar blikket gli fra moren sin til poteten som har blitt kald på tallerkenen til Trip.

«Skal du ikke ha poteten din?» spør Lex. Trip svarer ikke. Han har bare øyne for Dora. Lex stikker gaffelen i poteten og sluker den hel.

Dora har begynt å prøve kjoler og bruker sin yngste sønn som smaksdommer.

«Nei, ikke den grønne, ta den rosa isteden!» roper Trip med den barnslige stemmen sin.

Dora neier og gjør seg til.

«Men er den ikke upassende? Jeg er jo så gammel …» «Åh mamma, du er ikke gammel! Du er den vakreste i hele verden!» sier Trip.

Dora glir forbi bak sin Trip og trykker et lett kyss i den dunete nakken. Deretter slår hun armene rundt ham så hardt hun kan.

«Du er min gullklump, min elskling, hva skulle jeg gjøre uten deg?» hvisker hun.

«Vær så snill, Dora, jeg spiser», sier Lex. Han overser den bølgen av ømhet som vibrerer ved den andre enden av bordet.

«Og jeg klemmer min elskling», sier Dora og lukker øynene.

Det er ingenting hos Trip som signaliserer forlegenhet eller skam. Han lar seg klemmes og smilet hans er så bredt at ansiktet blir splittet på midten.

«Den rosa», sier Trip igjen.

«Men da tar jeg den rosa», sier Dora.

Hun skynder seg av gårde til klesskapet og kommer tilbake med kjolen slurvete drapert over kroppen. Hun er nypudret, nyparfymert, og beina har lange hvite risp etter at hun har barbert dem i all hast uten å dusje.

«Vil du hjelpe meg med knappene?» sier hun til Trip og snur ryggen til. Trip hopper spenstig opp på stolen. De små barnefingrene tråkler seg inn og ut mellom hempene i nakken. Dora snurrer rundt og løfter kjoleskjørtet med to 17

fingre. Hun stiller seg på tå og tar to grasiøse dansetrinn som får kjoletøyet til å virvle.

«Du ser ut som en drøm», sier Trip.

Dora tar konvoluttvesken sin, legger en sigarettpakke i og kaster et smilende blikk i speilet. Ja, hun er fremdeles strålende vakker, kanskje til og med vakrere enn noensinne.

Håret har fått igjen sin kobberglans, leppene er sprengfullt røde, halsen like myk som den yngste sønnens og armene har ennå ikke mistet sin spenst.

«Hvor skal du?» spør Lex. Han ser ned i tallerkenen og later som om ordene hennes ikke kommer til å falle som piskeslag over ryggen hans.

«Ut en tur», lyder svaret.

En mørk skygge tårner seg opp mellom mor og sønn, men fordamper raskt når Trip hopper ned fra stolen og kaster seg om livet til Dora.

Hun ser lykkelig ut. Han ser lykkelig ut.

Senere på kvelden. Lex sluker en bok han har funnet på antikvariatet i Kristianstad. Den handler om hvordan ulike kulturer ser på smerte. Han er midt inne i et spesielt spektakulært avsnitt der den franske forfatteren Michel de Montaigne forteller om Tupifolket i Brasil, en indianerstamme som i den gamle verden var beryktet for sin krigføring og sine ukonvensjonelle kulinariske skikker. Montaignes essay stiller nysgjerrige spørsmål ved sin samtids – femtenhundretallets – fordømmelse av fremmede kulturer, og viser en tidstypisk naiv idealisering av den villes «naturlighet». Den mest iøynefallende delen av essayet beskriver behandlingen av krigsfanger. For Tupifolket er krigføring ikke bare et spørsmål om jord, land eller territorier – for det fins i overflod – men ene og alene et spørsmål om tapperhet. Og fra den tilfangetatte vil de bare ha en bekjennelse og en innrømmelse av at han er beseiret; først dette er seier. «Men», sier Montaigne, «på et helt århundre har det ikke vært et eneste menneske som ikke heller har valgt døden enn å vike en tomme – i ord og handling – fra sitt storslagne, ukuelige 18

mot. Hver eneste fange har foretrukket å bli drept og spist opp fremfor å be om å få slippe.»

I fangenskapet nyter fangene en overdreven gjestfrihet og viser bare «glade miner». De til og med egger seierherrene sine til å ta livet deres, de kritiserer dem og forulemper dem.

Montaigne eksemplifiserer med en sang av en fange som oppfordrer seierherrene til straks å spise ham til middag, for da får de også smake sine egne forfedre. «’Disse musklene’, sier han, ’dette kjøttet og disse blodårene er deres – stakkars idioter! Dere fatter ikke at kjøttet fra deres forfedres lemmer fremdeles fins i dem: smak nøye! Dere kommer til å kjenne smaken av deres eget kjøtt!’» Montaigne konkluderer i sin iver etter å forbedre Tupifolkets dårlige rykte: «En skarpsindig idé som slett ikke lukter barbari!»

Til slutt krones verdigheten deres med den motstanden de reiser mot seierherrene sine, helt inn i døden: «Tupifangene skjærer grimaser til dem som dreper dem og spytter dem i ansiktet.»

Lex kjenner øynene bli blanke av bevegelse over beskrivelsen av Tupifolket, som allerede på femtenhundretallet hadde så avanserte ideer om motstand. Tenk om medmenneskene hans i Kvitorp visste hvilket mot og hvilken stolthet som fylte indianernes lunger? Han beslutter seg for at Tupiindianerne heretter skal være hans menneskeideal og legger fra seg boka om smerte et kort øyeblikk. I samme sekund åpnes døra på gløtt og engleansiktet til Trip titter inn.

«Lex?» sier Trip.

«Klokken er allerede elleve, du burde sove nå», sier Lex og slukker demonstrativt leselampen sin.

Men Trip blir stående i dørsprekken. Lex har brukt mange timer på å studere lillebroren sin. Han er virkelig eksepsjonell. Når Trip ikke utsondrer lykke, utstråler han en bedøvende ro. Han kan tilbringe timer på rommet sitt med å synge og finne på egne sanger. «Hva synger du?» spør Lex da. «Åh, nå har jeg kommet til det femte verset i sangen om elven og skilpadden», kan han svare eller: «Jeg forsøker å 19

komme på en slutt til sangen min om den magiske enhjørningen.»

Høye, klare toner, eller stille, myke, pleier å lekke fra rommet hans om kveldene, men denne kvelden har det vært stille. Det slår Lex at han for en gangs skyld har fått lese uforstyrret, bare akkompagnert av regnets uregelmessige smatring mot de skramlende vinduene og det skjeve taket som er så lavt at Dora iblant slår hodet i takåsen når hun danser.

«Lex?» sier Trip igjen, nå med bedende stemme.

Lex kjenner den igjen. Trip er ikke som andre småsøsken.

Han vil ikke at man leser for ham eller legger ham. Han vil ha en tilhører. Han vil at man sitter på sengekanten og hører på sangene hans.

«Ikke i kveld», svarer Lex bryskt.

«Vær så snill.»

«Dora kommer snart hjem.»

«Men jeg får ikke sove! Vær så snill, Lex, bare denne gangen, jeg lover at det er den siste.»

Stemmen til lillebror kan smelte herdet stål. Tupifangen spyttet nok seierherren sin i ansiktet, men hva ville han oppnådd overfor Trips engleaktige bønn? Lex gir opp, han lar den lille hånden ledsage ham til soverommet i sørvest der det lukter sol og honning. Den lyse, rolige stemmen til Trip varmer ham innenfra.

Etterpå kjenner Lex alltid en gnagende anger, men også: lettelse. At Trip kan tilhøre Dora om dagene, men om nettene, når Dora snurrer rundt mellom fremmede hender, når hun legger seg på rygg for hvem som helst, da er Trip bare hans.

Det er bare Lex som kjenner alvoret til Trip. Og som vet at hans strålende latter, hans lyse smil, skjuler en trist nattlig sang.

«Indian summer» er de første ordene Lex hører mandag morgen. Deretter et høyt piskesmell fra rullgardinen som fyker opp. Lyset flommer inn og Lex blunker rasende. Han 20

avskyr å bli vekket på denne måten. Som vanlig har Dora krenket forbudet hans. Uten tillatelse har hun trampet inn på rommet hans uten å banke. Dyna ligger nede ved føttene hans, han setter seg rett som en pinne opp i sengen.

Indianersommer? Har Dora tjuvlest i boka hans? Han famler under lakenet med hendene og kjenner konturen av de harde permene. Tupifolket ligger trygt forvart der han la dem i går kveld.

«Indian summer betyr at det er veldig varmt, selv om det er sent på høsten», sier Dora og forsvinner ut på kjøkkenet.

Knitringen for hvert skritt hun tar, lyden av tøymasser som beveger seg raskt, gjør ham kald innvendig. Han rekker å se at hun har på seg en ny kjole. I dag igjen. Hun påstår at de er bestillinger som kundene har kansellert, eller som de ikke har hatt råd til å betale. Men det er noe som ikke stemmer; kjolene sitter som støpt på Dora. Ved frokostbordet iakttar Lex den lange kjolen som for hver bevegelse avslører et knallrosa fôr. Forrige ukes kjole så nøyaktig lik ut, skjønt fôret var en nyanse lysere. Dora nynner mens hun dekker på og deretter raskt setter bort tekannen uten å ha helt te i koppen sin. I forbifarten rufser hun Trip i håret. En kunstig eksalterthet lyser rundt henne, det vage smilet og det unnvikende blikket er noe Lex har sett før. Han forsøker å tenke bort den murrende følelsen i magen, den som tydelig sier at noe er galt. Stemmen til Dora vekselvis kjærtegner og vekselvis skjærer, den tilgjorte latteren stiger høyere og høyere når lillebror hisser henne opp med de muntre grimasene sine. «Slutt, jeg dør», roper Dora og ler så tårene renner. Hun lener seg mot kjøkkenbenken og kaster det røde håret bakover så det visper mot vindusruta. Herregud, tenk om naboene så henne nå. Med hodet bakoverlent, munnen vidåpen og beina obskønt sprikende slik at det rosa fôret veller frem. Inni brystkassen til Lex forsøker hjertet å dunke seg løs. Det er ikke et spørsmål om uker lenger, kanskje ikke en gang dager, men timer, minutter. Så på et sekund frigjør Dora seg fra kjøkkenbenken, snurrer rundt og forsøker å presse på seg den moderlige masken sin.

21

«Hvor gammel er du nå, Lex, femten?» spør hun.

«Fjorten», sier han lavt.

«Du …», sier Dora og tenner en sigarett.

Lex kryper sammen for det piskeslaget som skal komme.

Det er alltid verst i sekundene før.

«Du … jeg må reise bort noen dager, slett ikke lenge, en uke, i høyden to. Dere klarer dere vel? Du er jo stor nå.»

Dora dukker ned mot bordet og gir Trip et smellkyss.

«Klart», sier Lex. Noe risper i halsen hans. En brødbit? Han svelger og svelger, men den vil ikke løsne.

«Men Lex … ikke den minen. Du vet jeg må av gårde. Jeg har kjempet lenge for dette.»

Lex følger fugen mellom flisene på gulvet med blikket.

I øyekroken fanger han inn Doras kjolefald. Hun mener prosjektet sitt, Ateljé Annorlunda.

«Det er penger i syskrinet som vanlig. Hvis noe hender ringer dere til broren min i Lund.»

Lex ser gjennom kjøkkenvinduet hvordan Dora sleper ut kofferten i imitert skinn. Trip hjelper henne å laste den inn bakluken på bilen. Den metallicgrønne Citroënen forsvinner mot jernbaneovergangen. Dora er borte. Lex har ingen anelse om når hun kommer tilbake igjen.

Indianersommer. Det er slutten av september og løvet brenner i bøkeskogen. Lønn, bøk og eik viser frem hele solnedgangens palett fra solgult, kantarellgult og oransje, til dypt okseblod og vinrødt. Luften er vibrerende varm, det dufter fra bakken, som om en slumrende sensommerdag plutselig har blitt vekket til live. Med ett fylles høsten av søvnige, surrende insekter, fluer og bier. Lex tror ikke sine egne øyne når en kjempediger grønnskimrende øyenstikker glir makelig forbi, samtidig som fluesoppene ser ut til å skyte opp fra bakken rundt føttene hans og multiplisere seg for hvert skritt han tar. Han går til den andre siden av innsjøen, Bråklingesiden, der barna fra Yttre Tvärgränd pleier å holde til.

22

I dag er det stille, tomt. En lang remse av knitrende nylig falt løv kanter den hesteskoformede stranden. Vannet er forrædersk stille. På noen sekunder har Lex tatt av seg klærne og skiftet til badeshorts, det vil si et par avklipte langbukser.

Han svømmer helt til han når den lille klippen som gnistrer som en hildring der ute. Han hever seg opp, legger seg på ryggen. Innenfor øyelokkene eksploderer alle høstens farger og han tar et dypt åndedrag.

Han må ha slumret av, for plutselig våkner han av en ulidelig varme og høye lyder som pulserer opp i tinningene hans, som trommeslag. Et mareritt, er den første tanken hans. Sakte synker han ned til den våkne verden. Sola har vandret over innsjøen og varmer fotsålene hans. Inne ved stranden står to skikkelser og kler av seg. Selv om sola blender ham og svetten renner ned i øynene hans, kjenner han straks igjen lillebroren sin. Deretter kommer latteren, den som klinger som sølv over vannet. Den andre skikkelsen går ikke an å se tydelig, den er for rask, renner omkring. Sola etser bort konturene, det eneste Lex ser er en eksplosjon i hvitt og svart. Ja, svart. Så en latter som ikke tilhører Trip, men er fremmed. Noe i denne skrikende latteren virker som det er i krig med seg selv. Han lukker øynene, lytter og forsøker å redigere bort lillebrorens gjentagne hyl.

«Hvordan har dagen vært?» spør Lex om kvelden.

Han har kokt makaroni som svømmer omkring på tallerkenen i smeltet margarin og brunhvite pepperkorn. Han sitter på Doras plass, den lysegrønne pinnestolen som knirker.

«Vidunderlig. En drøm», sier Trip med munnen full av mat.

«Som vanlig, med andre ord?» sier Lex. «Nei, enda bedre», roper Trip.

Så begynner han å fortelle. Triumfen vibrerer i halsen hans. I morges, da Trip holdt på å komme for sent på skolen, bare var hun der ved gjerdet. Hvem? En drømmeskikkelse, som hentet fra en tegnefilm. Deretter kappløp de frem til skolebygningen.

23

«Jeg har aldri møtt noen som løper så fort», bedyrer Trip.

«Hva heter hun?» spør Lex. «Chandra», sier Trip. «Chandra», understreker han igjen.

«Er hun ny i klassen?»

«Hun kommer fra Bråklinge. Hun har flyttet hit fordi foreldrene hennes ikke orket å ta hånd om henne lenger.»

«Som vi da, omtrent», sier Lex. «Slett ikke, Dora er på forretningsreise!» sier Trip fort.

Lex lar ham bevare illusjonen, i det minste en liten stund til.

Om kvelden prøver Lex å underholde lillebroren med pusle- og strategispill, men Trip vil bare synge.

«Jeg har begynt på en ny sang nå. Den handler om Chandra.»

«Jeg kommer inn og slukker lyset om en stund», sier Lex og lar lillebroren sin i fred.

Som en kjempestor, nattlig lyskaster lyser månen inn gjennom soveromsvinduet til Lex. Fra rommet ved siden av høres det høye, jevne åndedrettet til Trip. Lex sparker vekk dyna. Gulvet er fremdeles varmt etter den solfylte dagen.

Han stiller seg ved vinduet og slår det opp på vid vegg. Lex elsker stillheten i den tidlige høsten. Til og med nettene er stille. Ingen fugler, ingenting som vokser. Han åpner munnen og puster inn stillheten. Deretter lager han en prøvende lyd: Chandra. Med en hard tsj-lyd i begynnelsen. Tsj-andra.

Siden det er Lex som sendes av gårde for å handle mat i butikken og på torget, og det er han som springer av sted til Doras kunder med nyfôrede frakker og kjoler som har blitt lagt inn eller ut, innebærer Doras fravær ingen egentlig forskjell utad. Så lenge han betaler for seg i butikken og leverer bestillingene i tide, er det ingen som spør om noe.

Hans rykte som bråkmaker avskrekker dessuten folk fra å stikke nesen i ting. I høyden spør ekspeditøren i kjøttdisken: «Jaha, skal Dora lage kjøttsaus til middag?» Eller for24

mannen i skolestyret: «Har Dora reparert draperiene til aulaen ennå?» Men ingen vil dra det ut med Lex. Man kan jo havne på sykehus, risikere å miste synet. Eller enda verre; skli ned i utenfor. De vet ikke hva det betyr, mer enn at det er et dårlig sted, fornedret, verdiløst. De forstår ikke. Ingen av dem forstår at Lex faktisk har vunnet allerede. Hvordan da? Ved å unnslippe sin forhatte arv. Ved verken å inkarnere farens tilbakeståenhet eller morens lettsindighet. De kan kalle ham aparte, sær, bråkmaker (noe som for øvrig slett ikke stemmer). Men ingen kan beskylde ham for å være verken tilbakestående eller lettsindig (det vil si horeaktig, som hun). Han har egenhendig knekket den grenen på det syke familietreet som var beregnet på ham og isteden skåret ut en helt egen plass. Lex er intelligent, sier de. Lex har hørt det hviskes rundt ham både to og tre ganger. Da fylles hodet hans med en lett, lett luft og han får tårer i øynene, får nesten lyst til å omfavne sine verste fiender og tilgi dem alt. Men svakheten å ikke kunne motstå smiger eller ros må han dra opp med røttene på samme måte som det andre ugresset. Slik at han, den dagen de bøyer seg til bakken for å kysse føttene hans, uten å nøle former leppene sine til en spiss trakt og spytter dem i de oppvendte, konturløse ansiktene.

Et fint regn blander seg med høstsola. Lex saktner skrittene langs den brosteinsbelagte hovedgata. Fra armen hans henger matposer som skal holde i flere dager. Poteter, kål, kjøttdeig, melk, mel, egg og formbrød. Det kan bli pannekaker, arme riddere, grønnsaksuppe, kålstuing, potetmos, kjøttboller og enda mye mer. Det verste er at han ikke vet når hun kommer hjem igjen og hvordan han skal porsjonere ut pengene hun har lagt igjen på kjøkkenbenken. Skal hundrelappen vare i to dager eller en uke? En uke eller to?

To uker. En gang var hun borte i to uker. Den gangen trodde Lex at hun aldri skulle komme tilbake igjen. Som vanlig hadde hun forsvunnet av gårde med Ateljé Annorlunda.

Gud vet hva hun gjorde under det skalkeskjulet, men hun 25

påsto at hun besøkte detaljistene sine. Lex var tolv år. De spiste brødskiver med smør og aprikossyltetøy til middag i fjorten dager. Trip elsket det. Men etter å ha lest om skjørbuk i historietimene passet Lex på å forbedre kokekunsten sin. Selv der overtraff han Dora med flere hestelengder nå for tiden.

Fjell av knallrøde kirsebær og dyprøde moreller, rødnende epler og gyllengule plommer. Lex skynder seg forbi.

Han holder pusten, lukker øynene og håper intenst at pæretreet der hjemme skal bære frukt en gang. Gjennom trengselen hører han Brita Andersson som har den vakreste frukthagen i Kvitorp kommune. Hennes lave, men umiskjennelige stemme med en duft av jord og rust: «Men nå holder det, plommene blir ødelagt hvis man klemmer og snur på hver eneste en! Si til jentungen at hun får bestemme seg!»

Andersson er den eneste som har tak over standen sin, hun påstår at det er for vindens skyld, men alle vet at den gule presenningen hennes øker fruktens innebygde glans enda mer. De får en skinnende varm lød som er uimotståelig. En mann som Lex vagt kjenner igjen gestikulerer med hendene og protesterer lavt. Ved siden av ham står en slank, tydelig tegnet skikkelse. Lex trenger seg frem. Han strekker frem en hånd og griper en av plommene før Andersson rekker å hindre ham.

«Sånn skal de kjennes», sier Lex. Han gir plommen til jenta som nettopp ble skjelt ut. Den passer perfekt i håndflaten hennes. Ikke et ord ytrer hun.

Hun er stille som en utstillingsdukke. Men så med ett sprekker ansiktet hennes opp. Smilet slår over ham som en kraftig bølge. Lex rygger, snubler baklengs over brosteinene samtidig som denne bølgen vil dra ham tilbake. Utoversuget, understrømmen.

Lex dirrer hele ettermiddagen og hele kvelden. Ikke en lyd hadde blitt utvekslet mellom henne og ham. Bare plommen som byttet håndflate. Men Lex vet at det er henne, hun 26

som Trip synger sanger om. Trips nye forelskelse. Umulig å ta feil av. Smilet. Smilet som splitter ansiktet i to halvdeler, som en frukt. Som om hun, Chandra, hadde slitt det løs fra ansiktet til Trip og klistret det fast på sitt eget. Lex innser at de er nøyaktig samme sort. Denne vissheten bekreftes og fordypes senere i uka, da Chandra en vakker dag står utenfor kjøkkenvinduet og snurrer en ung, fremdeles grønn hasselkvist rundt venstre hånd. Når den knekker ser hun opp på hasseltreet og river løs en ny kvist. Hun venter på Trip som sekunder før har rast inn på badet. På vei ut river han med seg Lex. «Bli med ut! Du må få treffe henne!»

Trip styrter ut i hagen.

«Chandra!» roper han, «du må treffe storebroren min!

Han er verdensmester i å tegne! Lex, du må tegne Chandra!

Har hun ikke fint hår?»

Den samme hånden som tidligere har vært viklet inn i løv og kvister hever seg en anelse mot Lex. Det er ikke noe blygt vink. Nei, snarere uinteressert. Lex får en ubendig lyst til å springe bort til henne og snuse henne i håndflaten, puste inn duften av knust løv, avbarkede grener. Når hun endelig løfter blikket, vil Lex at hun senker det igjen. For øynene hennes er så vanvittig blanke at han vil skrike rett ut. At sånn får ikke øyne se ut. Mørkt plommefargede, nesten svarte, men med en lillaaktig tone. Man tar en bit og dermed renner saften ut, ned mellom fingrene. Dråpene er hjelpeløst fortapt, men smaken sitter igjen på fingertuppene, under neglene og helt ned på håndleddene. Grønne kvister, plommer.

I bakgrunnen spytter Trip ut fem hundre ord i minuttet.

Han forteller om hvordan Chandra slo alle sjette-, sjuende-, og åttendeklassingene i hundremeter på idrettsdagen, til og med guttene, og at hun skal til Kristianstad og konkurrere.

«Men først skal vi dra til Yrsjö der Chandras onkel Olof har en hytte, han har spurt om jeg vil være med, han er verdens snilleste. Det er strender og ponnihester og han har lovet at hvis det er fint vær, skal vi få dra og fiske ål!»

27

«Men vi skulle rake løv i helgen», sier Lex. Hele Kvittervägen, en tier for hver hage.

Men Trip hører ikke, han tar Chandras hånd, snurrer en gang rundt henne, to ganger, og så rundt rundt i hagen.

Først slipper Chandra ut et svakt fuglepip, men for hvert snurr blir skriket høyere, det vokser til et hyl, et rop og vikler seg til slutt ut til et fullkomment illskrik som fyller himmelen fra kant til kant.

Hele kvelden høres dette skriket som drar frem og tilbake som en uforutsigbar havbølge. Lex tenker at han ennå ikke har hørt henne snakke.

Når helgen kommer, stanser en fullastet rød Peugeot utenfor det aprikosgule huset med de ødelagte takrennene og den sprukne fasaden i Kvittervägen 11. Chandras onkel Olof spør etter Dora, men de to brødrene bedyrer at hun har gitt tillatelse. Olof har på seg en brun cordfløyelsjakke med lommer som er dype og fylt av ting som skramler.

I brystlommen skimtes en pakke rød Prince. Han ruller ned frontruten og stikker ut hodet.

«Da drar vi. Hils Dora og si at vi kommer tilbake søndag kveld, det blir ikke sent.»

Trip og Chandra sitter så tett sammen som de kan i baksetet. Når bilen ruller av gårde, presser de nesene sine mot vindusruten. Kanskje er det et uhell at Chandra også presser munnen sin mot glasset. Leppene hennes forvandles til et grotesk, oppsvulmet sjødyr, og i midten kommer en rosa strime til syne, som om en innvoll smetter ut. Lex snur seg bort. Han vil ikke se sånt. Noe i det bildet minner om Dora.

På søndag har Dora fremdeles ikke kommet tilbake. Trip lukter tang etter besøket i Yrsjö og han bobler av lykke.

Han merker ikke at skittentøyhaugen i grovkjøkkenet vokser, og at middagen består av poteter med bønner fra hagen.

De eneste ordene som kommer over leppene hans er herlig, guddommelig og Chandra.

28

«Lex, hører du meg, jeg snakker til deg.»

Espen, vikaren i tegning, har satt seg på huk foran ham.

«Unnskyld», mumler Lex tilbake. Tegneoppgaven gjorde han ferdig på ti minutter, siden har han sittet og døset i den trykkende septembersola og drømt seg bort.

«Jeg sa at jeg syns tegningen din er interessant. Har du sett mye på kunst?»

Lex rister på hodet. Han forbanner sola som varmer kinnene hans og får klassekameratene til å tro at han rødmer.

Skulle han, Lex, rødme for dette?

«Hvor har du fått den ideen fra? Den frukten som triller ut av kvinnens øyne, er det kirsebær?»

«Plomme», mumler Lex. «Raffinert. Kjenner du til surrealistene?»

Lex rister på hodet igjen. Han stirrer ned i bakken og biter kjeven sammen. Tenk på noe du hater. Tenk på torghandelen, lukten av sirup og kald jordkjeller. Tenk på fetter Morgan og jentene i klassen og satenghårbåndene deres.

Tenk på Ateljé Annorlunda. Tenk på Dora. Etter en rask dukkert i hat pleier hjernen hans å kjøle seg skikkelig ned.

Snart, det er ikke langt unna nå, kommer han til å være uimottakelig for smiger og ros. Han kommer til å heve seg over det og da er han endelig fri. Men fremdeles kjenner han hvordan rosen liksom varmer skjelettet hans innenfra.

Små, deilige varme stråler kiler seg inn under huden hans og smelter ham, gjør ham føyelig, forvandler motstanden hans til myk voks.

29

«Denne», sier Espen, «syns jeg vi setter opp på veggen.

Høstens mest originale tegning.»

Lex forsøker å stå imot, men kroppen hans ranker seg, ryggen blir rett og varmen sprer seg som gift i brystkassen.

Farlig. Amatørmessig. I denne tilstanden kunne hvem som helst trampe ham i stykker som en mark. Nei, han må stålsette seg. Forutse de sinnrike knepene deres når det gjelder å trenge inn bak beskyttelsen hans. Dette var en ny variant.

Smiger som appellerer til en eventuell overlegen kunnskap.

Hva i helvete er surrealistene? Lex tvinger seg til å senke blikket ned i pulten igjen. Forførelse, tenker han. Han må stå imot forførelsen som vil redusere ham til en av de andre.

En uten motstand, en uten stemme, et mehe som har som eneste mål i livet å være med.

«Kan du bli igjen litt, Lex, jeg vil gjerne prate med deg.»

Espen står bøyd over den dype utslagsvasken i emalje og skyller penslene og vannglassene.

Lex nøler i døråpningen.

«Kom inn igjen, sett deg», sier Espen.

Den syngende, evig stigende aksenten hans gjør Lex kvalm. Espen kommer fra Nord-Norge og formelig brisker seg med sin trallende dialekt. Hvordan låter han når han er lei seg?

«Lex», sier Espen, «ikke ta av nå, men jeg fikk en idé.

Hvert år går det av stabelen en konkurranse for unge, lovende kunstnere i Skåne. Jeg tenkte at du kanskje kunne være med.»

«Nei, det vil jeg ikke», sier Lex. «Men du kan tenke på det. Man vinner fem tusen kroner i kunstmaterialer og en reise til en europeisk hovedstad, det er forskjellige hvert år. I fjor var det Dublin, tror jeg.»

Reise? Lex har knapt satt foten utenfor Kvitorp kommune. Dette likesidede triangelet som består av Bråklinge i spissen og Kvitorp og Kältringe som de nederste hjørnene.

Inni triangelen brer bøkeskogen seg ut. Dora påstår at Lex 30

har vært i Kristianstad også, men det husker han ikke. Å reise er noe ufattelig fremmed. Å reise har en mørk side – Doras regelmessige forsvinninger – men også en drømmende og lys: gnistrende snøtopper istedenfor leirede brune jorder om vinteren, verdensdeler som flammer av dramatikk, og ikke minst – bruddet med Kvitorps jamrende diftonger: nye språk, nye lyder, uhørte låter.

«Jeg skal tenke på det», sier Lex, men det eneste han tenker på er en viss tsj-lyd; tsj som i en irritert irettesettelse om stillhet, eller også; tsj som i Tsj-andra.

For det var lydene hennes som kom først. Lydene hun laget sammen med Trip. Først hørtes latteren. Så skrikene. Hver dag oppdager Lex en ny lyd hos henne. Hva gjør de egentlig på rommet til Trip? Det kan være stille i flere minutter, ja, i timer, så stille at Lex ikke våger å puste på sin side av veggen. Men plutselig bryter det løs en larm som ikke er av denne verden. Latter, skrik, men også bulder som om ting kastes rundt og går i stykker. Etter noen minutters bråk blir de stille igjen, og Trip begynner å synge. Etterpå, etter sangen, høres iblant en fremmedartet gurgling, nesten som når en baby hikster av latter, men lavere, og hesere. Lex tegner alt han hører. Trips lyder er han vant med, de pleier å ende som stjerneskudd, regnbuer eller kometer i tegneblokken til Lex. Men de andre lydene, de som kommer fra henne: hvesingen og gurglingen, kurringen – en lav hakkende låt som får Lex til å rødme helt ned til føttene – alt dette er nytt for ham. I tegneblokken hans formes små kvinneskikkelser, bittesmå som lekefigurer. De står i ring med hender som nesten streifer hverandre og de har på seg kjoler som likner Doras; vidløftige, overstrømmende tøymasser som velter ut over sidene. Hver tegning han tegner blir en ring av dansende kvinnefigurer. For hver tegning er det noe som faller bort. En hårmanke, en stor bit kjoletøy, eller sågar en myk arm. Hjernen hans spraker tørt av bilder, ideer. Tegningene viser ham sannheten, sånn har det alltid vært. Han ser tydelig at kvinnene enten er Chandra eller Dora. Men at det 31

ikke spiller noen rolle hvem som er hvem. De er uansett den samme. Nøyaktig samme person.

Lex misliker den stillheten som siver ut fra rommet til Trip.

Han har dessuten begynt å låse etter seg – noe Dora ikke tillater når hun er hjemme. Hva er denne stillheten?

Lex dekker på tre tallerkener, bestikk og vannglass. Bønnene er overkokte og potetene fra i går. Han har også satt frem en klatt margarin som allerede har begynt å smelte på tallerkenen og glir rundt i en gul dam.

Lex roper: «Mat!» Etter en stund åpnes døra og de smyger seg ut. Øynene deres er fraværende og de har flammer i ansiktene, som om de har blitt slått, og også de tårevåte øynene deres taler for det. Men hvem skulle ha slått dem? Og hvorfor? Har de slått hverandre? Noe med balanseevnen deres virker forstyrret når de slår seg ned ved bordet. Chandra bommer nesten på stolen når hun setter seg. Hun har vært her fire kvelder på rad og sitter nå for tiden på Doras plass ved spisebordet. Lex er forhekset av munnen hennes i bevegelse.

Han stirrer og stirrer.

Etter middagen inntrer stillheten igjen. Det er fredag og indianersommeren er slutt. Mørket har falt og en kulde som varsler om oktober senker seg over alle takene i Kvitorp.

Men det er en fredfull kulde, en slik man kan strekke ut hånden og ta på, skjære ut skulpturer av eller gjemme seg i.

Lex elsker oktober nest best etter november og en rastløshet sprer seg i lemmene hans. Han lengter etter det kalde som tar ham i besittelse, som kjøler ned omverdenen og etablerer en grøssende treghet som får menneskene til å krype sammen og senke blikket. Når de andre fryser og stivner til is, retter Lex seg ut. Han blir ett med det kalde og svulmer som et segl når oktober måned kommer farende. Han venter. Lytter. Det er så stille fra rommet til Trip.

På lørdag banker Lisa-Greta på døra. Hun bor i huset ved siden av og har alltid avskydd skyggen som Doras vakre 32

lind kaster over Lisa-Gretas veranda. Hun syns den er stygg og ustelt, og den søte, klissete væsken som drypper fra blomstene og bladene lokker til seg insekter om natten. Aldri nevner hun den vidunderlige duften. Om somrene banker hun på og klager på humlene og biene. Om vintrene krever hun at Dora skal stelle oppkjørselen sin, og om våren at hun må beskjære rhododendronen. Høsten er så full av reprimander og tilsnakk at Dora ikke åpner lenger. Løvet, buskene, markmusene, moldvarpgangene og nedfallsfrukten. Men Lex liker henne. Hun har alltid med seg et glass fylt av marmelade eller konfekt, til og med når hun klager.

Lex kjenner igjen de tre harde bankene og åpner. Lisa-Greta har et ærlig oppsyn. Om Doras ansikt virker som det er dekket av et tynt, skjørt slør, er Lisa-Gretas ansikt som noe nyklekket, noe som springer opp og vil ut i verden.

«Hei, Lex, hvordan står det til?»

Hun klapper ham på skulderen og overrekker en kurv med rødgule plommer. Lex kan ikke legge bånd på seg. Han tar straks en i munnen og tygger så saften spruter.

«Du virker sulten», sier Lisa-Greta.

Lex nikker.

«Du, jeg har ikke sett noe til Dora på en stund?»

Hun setter øynene i ham og han skynder seg å sluke en plomme til.

«Hun kommer hjem i morgen», sier han.

«I morgen?»

«Mm, kjempegode plommer», sier Lex. Lisa-Greta smiler fort.

«Det er mer enn nok i år. Dere kan komme innom når dere vil og få mer.»

Hun peker mot hagen sin og de overfylte trærne.

«Og Tranemark-jenta er selvsagt også velkommen», legger hun til.

«Hvem?»

«Chandra Tranemark, den lille jenta til Bo og Martha som henger hos dere hele tiden nå. Men hun er kanskje Trips venn og ikke din? Sa jeg noe galt nå? Du skal ikke bry 33

deg om hva jeg sier, jeg er bare en gammel kjerring, vet du.

Kom innom om en stund så er det nybakte boller.»

Lex venter med å lukke døra til Lisa-Greta har forsvunnet ut av syne. Bare tanken på nybakte boller får ham til å dirre og sikle som en hund. Han klyper seg i armen og mumler «skjerpings». Å være småsulten skjerper tankene, det hevder i det minste en av verdens mektigste kvinner. Kanskje er det noe i det, sulten gjør at sansene tvinges utover, at de liksom kryper ut av kroppen. Men å ikke ha spist et ordentlig måltid på flere dager? Skjerper det også tankene? Vedkommende kvinne startet for øvrig en krig mot en fjerntliggende øygruppe for ikke så lenge siden. Lurer på om hun var småsulten da?

Det er fremdeles ikke et knyst å høre fra rommet til Trip.

Hvis de slåss så er det verdens stilleste slagsmål. Ingen rop, stønn, men heller ikke noen dunk, fall eller hoder som slår i veggen. Lex lener seg mot døra. Han avlytter en åndeløs stillhet. Han hører at de er der, opptatt av noe, noe som omskaper ansiktene deres som blir mørkerøde og flammende, noe som får tårene til å springe ut i øynene deres, og som gjør dem øre i hodet. En konsentrert, ladet stillhet har beleiret huset. Nøkkelhullet er proppet igjen med gammelt husholdningspapir. Lex sniker seg inn på Doras soverom og henter broderisaksen. Forsiktig piller han ut papiret med den smaleste spissen. Hva holder de på med? Hva ventet han å få se? Ikke at de sitter med ryggen mot døra, sammenkrøpet foran noe på skrivebordet. Ikke at de nå og da vender ansiktene mot lyset for så å synke raskt sammen igjen.

Ikke at Trip plutselig reiser seg og stiller seg på gulvet, danser langsomt og begynner å synge med lav stemme.

Lex river opp døra. De to ansiktene vrir seg raskt mot ham. Hva er det for noe galt med ansiktene deres? Strupen til Lex trekker seg sammen, rommet vingler og kantrer til siden. Han lener seg mot dørkarmen. Hvor er lillebroren hans? Det eneste som ringer i hodet hans er: Hvorfor har du så store blanke øyne? Hvorfor har du så stor rød 34

munn? Lex forsøker å tenke klart. Han ser hva som er galt nå, hva som er galt med ansiktene deres. Det er ikke barneansikter som stirrer overrasket på ham, det er voksenansikter. Blanke, skinnende voksenansikter med knallrøde lepper, sotede øyebryn og rosa skyer på kinnene. Hele sengen er fylt av bokser og esker uten lokk, forgylte hylser og krøllede plasttuber, børster som minner om malerpensler og små bomullsdotter flekket av rødt, grønt og gull. Lex rygger tilbake fra terskelen. Lillebroren hans har en munn som ser ut som et kirsebær: skinnende rød og yndig. De lysegrønne øynene hans er kantet av vipper som er farget svarte og feller lange skygger over kinnene. Øyelokkene tynges av en midnattsblå skygge. Midt på kinnet har han malt en svart flekk, en skjønnhetsflekk. Skikkelsen ved siden av våger ikke Lex å se på. Suget er så sterkt, så brennende.

I kanten av synsfeltet hans siver det likevel inn fragmenter av Chandra. Knallrosa. Lyseblått. Dunkende svart. Dunkende.

Lisa-Gretas veranda har alltid sol. De sitter i stillhet og spiser kanelboller. Chandra og Trip har fått et pledd som de deler. De har vasket ansiktene sine, de spiller uberørte. Men sporene sitter igjen; det rødstripede, renskrubbede som får kinnene til å flamme. Et helt nybakt brett med kanelboller spiser de opp. Lisa-Greta streifer omkring verandaen og later som hun roter i jorden. Lex vet at hun ser, lytter. Han er takknemlig for at hun ikke sier noe.

Når sola går ned, forsvinner Chandra. September renner bort i horisonten. Lex kan nesten høre hvordan måneden virvler av sted, ugjenkallelig. Som en haug raslende løv. Det blir ikke noen middag i kveld. Trip danser omkring som en beruset høne. Han skjuler noe. Han er urørbar, de små melodiene og de bølgende tonene hans omslutter ham som et uinntakelig fort. Lex er sulten. Kjøleskapsdøra jamrer når den blir åpnet og klager når den blir slått igjen. Tomt.

Kjøkkenskapet også. Å be Lisa-Greta om mat er utelukket.

35

Bare bite tennene sammen og håpe at Dora kommer tilbake snart. Sangen til Trip fyller hele kjøkkenet.

«Kan du være stille for en gangs skyld», sier Lex. Trip avbryter seg selv et sekund.

«Se, havregryn!» roper han og danser frem med den rødgrønne pakken i hånden.

Det er ubegripelig hvordan han fant den. Men pakken er virkelig og Lex river den fra ham.

«Hvordan vil du ha havregrynsgrøten din?» spør han lillebroren sin.

«Med sukker.»

«Har ikke.»

«Honning.»

«Har absolutt ikke.»

«Ok, bare grøt i så fall.»

«Vi har plommemarmelade.»

«Da tar jeg det!»

En murrende følelse innvendig. Lex forsøker å stirre på Trip, han forsøker å se et insekt istedenfor sin lillebror, men det er umulig. Blikket til Trip når han takknemlig utbryter: «Det er det godeste jeg noen gang har spist!» gjør Lex helt varm innvendig. Jeg skal være snill mot ham, tenker Lex. Han er tross alt lillebroren min.

Men senere, klokken nærmer seg ti. Lex får ingen ro. Tegningene hans blir dårlige og Trip synger falskt. Han brekker fargestiftene på midten bare for å kjenne ilingen av ondskap stige i brystet. Han stormer inn på rommet til Trip fordi han vil føle mer – en større iling, noe som river i stykker.

«Du er en idiot, vet du det? Hvordan kunne du gjøre det der?» roper han til Trip.

Han kjenner ikke igjen stemmen sin, men han kjenner igjen raseriet, det som vanligvis kryper sammen lengst inne i hjertet.

Trip er så liten i hendene hans. Han rister ham og etterpå dunker han det blonde hodet hans i veggen.

«Du er et sånt kryp, et ekkelt sykt menneske! Hvorfor gjorde du det der?»

36

Følelsen er velkjent – bildet av det dirrende kaninhjertet spretter frem og han ser ikke lenger lillebroren sin, han ser bare innvollene til et skjelvende dyr.

«Men det var hennes idé! Hun syntes …»

Trip hulker og gråter. Tårene er så store at de ser falske ut. Han forteller at det var Chandra som tvang ham. Hun ville se hvordan han så ut med svarte øyevipper. Så fortsatte de. Det har pågått hele uka. Hver kveld vil hun sminke ham.

Og seg selv. Og jo mer desto lykkeligere blir hun. Og han.

«Hun behøver ikke sminke», mumler Lex for seg selv.

«Hun er så søt at jeg dør», sier Trip.

For de ordene får han en ørefik, to ørefiker.

Kjenn, tenker Lex, nå flammer kinnet ditt på ordentlig.

Sånn skal det kjennes.

Plutselig hører de en bil bråbremse utenfor huset. Dora?

De strammer seg opp, spisser ørene og styrter ut mot den skarpe lyskasteren som visker ut ansiktstrekkene deres.

Hun har med presanger. Salt lakris og konfekt i gylne esker.

Lex får tjukt tegnepapir å tegne på. Dyrt, kremhvitt, og tynne akvarellblyanter i alle regnbuens farger. Trip får en uformelig pakke med bånd som ser ut som de har blitt tygget på av et skadedyr. «Åpne den», sier Dora med tindrende øyne, som om presangen egentlig er til henne.

Under lag av gammelt julepapir og bølgepapp skjuler det seg en stor, klumpete dukke. Den ser alderdommelig ut, og øynene som skal blunke setter seg fast i en lukket søvnighet.

«Det går nesten ikke an å løfte den», sier Trip, «er den laget av stein?»

Han virker rystet, forvirret.

«Kjenn under kjolen», sier Dora med et stort smil, «nei, på ryggen.»

Trip fomler under klærne på dukken. Kjolen skummer av blonder og rysjer. Han ser plutselig brydd ut, som om han gjorde noe skammelig. Lex har aldri sett ham bli brydd av noe. Så begynner det plutselig å tikke fra dukken, og der37

etter en knirkende lyd. Gammeldags mekanikk fyller kjøkkenet. Deretter begynner dukken å snakke med en mørk, uhyggelig stemme.

«My name is Elsa, please pet me, my name is Elsa, please feed me.»

Trip skvetter til på stolen og Dora brister i latter.

«Er hun ikke festlig? Hun er fra attenhundretallet, en ekte Edison-dukke! Hun er verdt masse penger. Vent, hør etter, nå kommer hun til å be en bønn …»

Avgrunnsstemmen kryper inn under huden, Lex grøsser.

De små gule lokkene på hodet til dukken rister hver gang stemmen dundrer frem.

«Takk», sier Trip, «for en fin presang.»

Lex venter til Trip har gått og lagt seg. Han holder igjen, viser seg fra sin beste side helt til de små sovelydene fra lillebror legger seg over huset.

«Dora», sier Lex, «de siste dagene hadde vi ikke noe mat igjen, hvor har du vært?»

Ingenting får Dora ut av balanse. Muligens hvis noen nevner faren til Lex i nedsettende ordelag, men slett ikke et lite klagemål fra eldstesønnen. Dora fortsetter å pakke opp koffertene sine. Hun henger opp klærne fra Ateljé Annorlunda i det blå skapet og smiler blidt.

«Men vennen, dere kunne gått over til Lisa-Greta, hun har så det holder og mer til.»

Nei, hun forstår ikke. At det er forelderen og ikke naboen som forventes å utstyre ungene med føde i de fleste samfunn. Det er ingen vits i å diskutere. Hun har på seg den samme kjolen som da hun dro. Den er skitten nå. Falden er revet opp og slitt istykker der bak. Ja, den er virkelig fillete.

En rift strekker seg fra ankelen til kneet. Over kneet. Lex ser ved et uhell helt opp til det svakt lavendelfargede undertøyet hennes. En nyreformet, gulaktig flekk avtegner seg på det tynne stoffet. Han snur seg så fort bort at det knekker i nakken hans.