The hardest thing of all to see is what is really there. j.a. baker: The Peregrine
66995 Fuglenes år – s. 5
20.08.2025 08:47
ET STED Å FESTE BLIKKET
En høstdag for noen år siden innså jeg at livet mitt hadde endret seg. Jeg hadde fylt femti. Noen år tidligere hadde jeg fått diagnosen epilepsi. Anfallene kom med ujevne mellomrom, uten forvarsel. Jeg ble satt på sterke medisiner. Bivirkningene sugde ut kreftene mine, jeg kunne sove i ti timer i strekk, våkne, og fem minutter senere få lyst til å gå og legge meg igjen. Ting jeg hadde gjort med letthet, fremsto som uoverstigelige utfordringer. Når det neste anfallet ville komme, var umulig å forutsi. Uvissheten skapte en frykt i meg som jeg aldri tidligere hadde kjent, og en tanke festet seg om at det sikreste var å holde seg i det trygge og kjente. Ta det rolig. Sitte på hjemmekontoret. Være i nærheten av folk jeg stolte på. Min verden skrumpet inn, men den var ikke uten begivenheter av den grunn. Jeg begynte å legge merke til små ting rundt meg, det lille livet, detaljer i hverdagen som jeg hittil hadde oversett. Ting som alltid hadde vært der, som befinner seg i alle menneskers nærmeste omgivelser, men som vi ofte går glipp av, fordi oppmerksomheten vår alltid er rettet mot noe større. En slik ting var fuglene i hagen vår. Vi har bodd i det 7
66995 Fuglenes år – s. 7
20.08.2025 08:47
samme huset i mange år, og fuglene har alltid vært der, men jeg hadde ikke virkelig lagt merke til dem før nå. Kanskje var det noe som hadde ligget der lenge, en nedarvet interesse som hadde ventet på en anledning til å slå ut i full blomst. Moren min var interessert i fugler. Hun har vært død i mange år nå, men jeg kan fortsatt huske at hun lærte meg om dem da jeg var barn. Navnet på artene der vi bodde. Hvilke som var trekkfugler, som kom om våren og reiste om høsten – og hvilke som var standfugler, arter som ikke reiste noe sted, men som alltid var der. Hun fortalte om hvor ulike de var, at noen var rovfugler, mens andre spiste frø, at noen levde i flokk, mens andre levde alene, at alle artene hadde sine kjennetegn. Svarttrosten sang når det skumret om våren. Linerlen vippet med stjerten. Skjærene stjal ting som blinket. Uglene bar på mystiske hemmeligheter, og gjøken la egg i andre fuglers reir. Sånne ting lærte hun meg, men det viktigste jeg lærte av min mor, var å se. * Det hender man oppdager noe nytt, eller ser noe velkjent på en ny måte. Det skjer ikke ofte, men det hender. Noe forandrer seg. Verden blir større. En gardin trekkes til side og man ser inn i et parallelt univers. Det var dette som skjedde meg denne kalde vinterdagen. Det var den første dagen i januar, klokka var ni om morgenen. Jeg hadde nettopp våknet, laget en kopp kaffe og tatt min daglige dose med medisiner. Jeg så en fugl i hagen. Den satt der og stirret på meg, og det var ingenting oppsiktsvekkende ved denne situasjonen, en fugl i en hage, 8
66995 Fuglenes år – s. 8
20.08.2025 08:47
men jeg opplevde det likevel som en ekstraordinær hendelse. Hvorfor? Det er ikke godt å si. Jeg vet bare at det hadde mer med meg å gjøre enn med fuglen. Det hadde gått et par måneder siden høstdagen da jeg innså at livet mitt hadde endret seg, at alt ikke lenger var som det pleide å være. Jeg må ha vært mottakelig for noe akkurat da, jeg så fuglen på en annen måte enn jeg pleide å gjøre. En liten skapning i et lite habitat, med et liv helt annerledes enn mitt eget. Likevel var det noe som gjorde at jeg identifiserte meg med den, og som gjorde at dette øyeblikket ga støtet til en ny retning i livet mitt som jeg ikke hadde sett komme. Jeg ble en fugletitter. Gjennom året som kom, drev jeg et slags dagliglivets ornitologiske feltarbeid. Min første innskytelse var å reise langt og se fugler over hele verden. Det var sånn jeg tenkte da jeg var frisk, og det tar tid å venne seg til at man har blitt en annen. Hver gang jeg prøvde å reise, ble jeg minnet om at jeg ikke lenger hadde kreftene til det. Epilepsien og bivirkningene fra medisinene var kommet for å bli. Det var ingenting annet jeg kunne gjøre med det enn å akseptere at det var sånn det var, så jeg forkastet alle ideer om å reise. Isteden studerte jeg fuglene i vår egen hage. Hvis jeg hadde overskudd til det, dro jeg på korte turer til Maridalen, et kulturlandskap som ligger noen få kilometer fra der vi bor. Og i feriene studerte jeg fuglene på hytta vår i skjærgården utenfor Fredrikstad. Det var alt, noe større virkeområde hadde jeg ikke. Jeg tenkte ofte at jeg på sett og vis tok alderdommen på for9
66995 Fuglenes år – s. 9
20.08.2025 08:47
skudd. Jeg tenkte: Kanskje alder og fugler har noe med hverandre å gjøre? Kanskje disse fjærkledte skapningene blir viktigere for oss jo eldre vi blir? Fuglene er overalt. De er ville skapninger som lever midt iblant oss, natur i sin reneste form. Og de fleste av dem er dagaktive, akkurat som oss. Jeg vet at det finnes ville dyr i nabolaget vårt, rotter og mus, rev og grevling, av og til et rådyr, en gang hadde vi til og med en elg i hagen, den hadde forvillet seg ned fra skogen på jakt etter noe spiselig under en spesielt snørik vinter. Men i det store og hele ser man ikke de ville pattedyrene. Reven og grevlingen, de holder seg skjult om dagen og lusker rundt på jakt etter mat når menneskene sover. Fuglene, derimot, er overalt. Det er femti milliarder ville fugler på jorden, ti tusen ulike arter. Ingen levende skapninger befolker en større del av jordkloden enn dem. Noen lever i tilknytning til vann, andre lever høyt oppe i trekronene. Noen er tropiske, andre er arktiske. Noen lever i dype skoger, andre på høyfjellet. Og ganske mange tilbringer hele eller store deler av livet sitt i byer eller i hager, i nær tilknytning til mennesker. Jeg skrev ned det jeg opplevde, og sånn ble denne boka til. Et år med fugler. Vinter, vår, sommer, høst. Alt fuglene gjør, bestemmes av årstidene. Skal man lære om deres liv, kommer man ikke utenom årstidene. Når dette skrives, kan jeg se tilbake på mitt første år som fugletitter. Det neste året er allerede godt i gang. Vinteren nærmer seg slutten. Jeg sitter på hjemmekontoret, jeg tar medisinene mine. Bivirkningene er der fortsatt, men jeg føler meg litt bedre. Utenfor flyr fuglene. Meiser, spurver, finker, troster. De 10
66995 Fuglenes år – s. 10
20.08.2025 08:47
bygger reder. De synger. Det er vår. Snart er det høst. Livet deres på jorden er kort. De har ingen tid å miste. Jeg er ingen vitenskapsmann, og dette er ikke en ornitologisk avhandling. Det er en bok om et annerledes år i livet mitt. Om kunsten å se. Om fugler og mennesker. Og om alt som binder oss sammen.
66995 Fuglenes år – s. 11
20.08.2025 08:47
OPPDAGELSER I EN FROSSEN HAGESTOL
Tidlig morgen på årets første dag. Jeg var den første i husstanden som våknet, ute var det fortsatt mørkt. Jeg lagde kaffe ved kjøkkenbenken. Jeg tok medisinene mine, ventet på bivirkningene og håpet at dette året ville bli bedre enn det forrige. Jeg kikket ut av vinduet. Det begynte å lysne. Østhimmelen var blå bak naboenes hustak. Hagen lå tom og stille, begravd under en halv meter snø. Inntil den bladløse hekken som skiller vår hage fra naboens, sto en hagestol som minnet om sommer. En skjære kom forbi. Den landet på hagestolen. Fjærene glinset metallisk, nesten lilla i det svake vinterlyset. Fuglen skrek. Lyden spjæret stillheten. Den skrek igjen, vendte hodet fra side til side, urolig, som om den visste at noe skulle skje. Jeg sto ved vinduet og betraktet den. Hva lette den etter? Hva ventet den på? Det lå en spenning i lufta, en uro jeg ikke forsto. Skjæra vippet med stjerten. Flere ganger var den på nippet til å lette, eller til å slippe seg ned på bakken. Jeg løftet armen for å klø meg i hodet. Denne lille bevegelsen, i halvmørket bak et vindu på ti meters avstand, fikk 12
66995 Fuglenes år – s. 12
20.08.2025 08:47
skjæra til å lette og fly over til naboen, og etterlate hagen like livløs som den hadde vært før den kom. Da fuglen forsvant, slo en tanke ned i meg: I morgen vil jeg sette meg i den frosne hagestolen og studere fuglelivet i hagen. Jeg vil bruke årets første arbeidsdag til å lære mer om det livet som utspiller seg der ute hver dag, året rundt, men som jeg vet så lite om fordi jeg ikke legger merke til det. Ny morgen, årets andre dag. Jeg sto i vinduet med kaffekoppen. Jeg kikket ut i hagen, men skjæra var ikke å se. Jeg smurte matpakker, pakket sekker og sendte barna på skolen. Juleferien var over. Samboeren min dro på jobb. Det var ti minusgrader og overskyet. Jeg tok på meg dunjakke og lue og hentet en fuglefôringsautomat i boden. Fuglefôringsautomaten var et sylinderformet rør kledt med netting, jeg hadde fått den til jul et par år tidligere, men jeg hadde aldri brukt den. Jeg fylte den med det jeg kunne finne av mat. Vi hadde ingen mat beregnet på fuglefôring, men i kjøkkenskapet fant jeg hasselnøtter, valnøtter, pinjekjerner og usaltede pistasjnøtter. Jeg fant chiafrø, linfrø, havregryn og gresskarfrø. Det ble en kostbar affære. Jeg satset på at ingen ville legge merke til det. Vi bor i første etasje i et rødt trehus på Tåsen i Oslo. Huset er en firemannsbolig som ble bygget i 1929, og utenfor ligger en stor hage som er delt i fire like parseller som strekker seg fra huset og ut til veien. Hver parsell er omtrent ti meter bred og tretti meter lang, tre hundre kvadratmeter med gress og trær og planter og busker. Det er ingen gjerder innad i denne hagen, hver parsell var i sin tid markert med små trepinner som var slått ned 13
66995 Fuglenes år – s. 13
20.08.2025 08:47
i bakken, men de er for lengst forsvunnet. Hele hagen er omkranset av en stor syrinhekk. Den har gamle epletrær, spredte bærbusker og en gressplen som er ganske ujevn og har mye mose i seg. Den ligner på hager flest, og er et fint sted for fugler. Nå var det midtvinters, og hagen var bare en stor hvit flate av snø. Jeg festet fuglefôringsautomaten i det gamle epletreet og satte meg i den frosne hagestolen for å vente på fuglene. Så kom katten. Vi er gode venner, katten og jeg. Siden jeg har hjemmekontor, ser vi hverandre stort sett hele døgnet. Katten følger meg hvor enn jeg går. Den klatret opp i treet der jeg hadde festet fuglefôringsautomaten. Den la seg til rette på en av de tykkeste greinene. Den lå der som et levende fugleskremsel. Minuttene gikk. Jeg forsøkte å konsentrere meg. Se, lytte og sitte i ro. Først var det stille. Så trådte bakgrunnslydene i forgrunnen. En etter en dukket de opp. Noen langt unna, andre helt nær. Jeg hørte fugler i alle himmelretninger. Det var et orkester der ute, selv om det var januar. Noen pep, andre skvatret. Alle disse lydene som fram til nå hadde vært naturlige bakgrunnslyder i livet mitt, som hadde føyd seg inn i et større lydbilde av biler, stemmer, skritt i grus, løv som bruser, dører som går opp og igjen, en ambulanse i det fjerne, et helikopter over himmelen. Fuglelydene passet naturlig inn. De var naturens heismusikk. Kanskje var det derfor jeg sjelden la merke til dem. Jo mer jeg lyttet, desto tydeligere ble det at det ikke bare var lyder fra mange ulike fugler jeg hørte, men ulike lyder fra de samme fuglene. De kommuniserte. Jeg visste ikke hva 14
66995 Fuglenes år – s. 14
20.08.2025 08:47
de snakket om, men jeg hadde et håp om at de hadde lagt merke til fuglefôringsautomaten. At det var den som var tema for samtalene. Jeg hørte lyden av skolebarn ute på gaten. Nytt år, nytt semester. Små mennesker i store dunjakker som var for seint ute til første time. De gikk sakte og subbende i store vinterstøvler, mens de skravlet og lo med lyse og bekymringsløse stemmer. Bak lyden av skolebarn hørte jeg det udefinerbare suset fra byen i sør. Lyden av travelhet. Summen av en million ulike gjøremål, hvorav ingen handlet om observasjon av fugler. Katten satt stille i toppen av epletreet. Jeg strakte på beina og flyttet meg i hagestolen. Jeg la merke til to svarttroster i en busk på naboens side av hekken. De satt med ryggen mot hverandre, slik alkoholiserte stamgjester pleier å sitte på brune puber. Den ene fuglen hadde svarte fjær og gult nebb. Den andre var mer brunlig. Det var to svarttroster, en hann og en hunn, såpass visste jeg, dette hadde jeg lært av moren min da jeg var barn. Svarttrostene hadde oppblåst fjærdrakt, og på hannfuglen sto en av hodefjærene rett opp. Jeg kjente den igjen, jeg hadde lagt merke til den og visste at den hadde holdt til i hagen vår i flere år. Den måtte ha vært utsatt for en ulykke, ha flydd inn i et vindu eller blitt angrepet av en rovfugl. Eller av katten. Siden den ene hodefjæren sto rett opp, bestemte jeg meg for å oppkalle den etter en berømt høvding i en amerikansk urbefolkningsstamme. Sånne ting kan man finne på når man sitter for seg selv i en frossen hagestol på en hverdag i januar. Du skal hete Sitting Bull, sa jeg til meg selv. At du har en hodefjær som står rett opp, gjør at jeg kan se forskjell på deg og dine artsfrender. Du skal bli mitt stu15
66995 Fuglenes år – s. 15
20.08.2025 08:47
dieobjekt. Gjennom deg vil jeg lære mer om svarttrostens gjøren og laden her på jorden. Det gikk en time. Jeg kjente bivirkningene fra medisinene, de slår alltid inn på formiddagen. Det er umulig å beskrive den følelsen. En endring av kjemien i hjernen, en langsom dekonstruksjon av en selv, av evnen til å tenke, til å konsentrere seg. Men det hjelper å gjøre ingenting, slik som nå. Lyder og lys og stemmer og stress forverrer tilstanden. Stillhet og ro forbedrer den. Det fjerner ikke bivirkningene, men det gjør dem mindre uutholdelige. Jeg satt helt stille og kikket på svarttrostene. Sitting Bull og hans kone satt urørlige på greinen. De hadde sunket inn i seg selv, resignert i forhold til årstiden og de nedslående omgivelsene. Kanskje de drømte om den bekymringsløse tiden i egget. Kanskje de ønsket at de aldri hadde blitt klekket ut. Så skjedde noe overraskende. En flaggspett kom flyvende gjennom de nakne syringreinene i en voldsom fart. Jeg kjente igjen den arten også. Rød og hvit og svart, kraftig kropp, langt nebb. Jeg var ikke klar over at det fantes hakkespetter i nabolaget. Jeg hadde aldri sett en her før, men så hadde jeg heller aldri sett etter. Flaggspetten passerte fuglefôringsautomaten og hagestolen der jeg satt, jeg tror ikke den la merke til meg. Den landet i et av naboens gamle epletrær. Den begynte å hakke som besatt i den frosne stammen. Fordi den håpet å finne noe spiselig der inne, eller bare fordi det ligger i en hakkespetts natur å hakke. Tiden gikk sakte. Flaggspetten fløy videre. En og annen kjøttmeis dukket opp. Så kom en blåmeis. Så en flokk på fem–seks gråspurver. Fuglene undersøkte fuglefôringsautomaten, men de virket skvetne. De oppførte seg som om en 16
66995 Fuglenes år – s. 16
20.08.2025 08:47
usynlig fare truet. Katten kunne det ikke være. Den hadde gått og lagt seg under hagebordet. Så fikk jeg svaret. To skjærer kom flyvende over gjerdet som skiller hagen fra veien utenfor. Kanskje var det den samme fuglen som hadde sittet på hagestolen dagen i forveien, og som nå kom tilbake med sin venn. Skjærene var skrålende og dominerende, de oppførte seg som om de eide nabolaget, og de var ikke redde for noe, i hvert fall ikke for katten. De andre fuglene forsvant. Skjærene undersøkte fuglefôringsautomaten. Den var for liten for dem. Den vinglet når de forsøkte å lande, men de ga ikke opp, for kråkefugler er problemløsere, det hadde jeg lest. Skjærene hang på automaten med ett bein, mens de flakset med en vinge for å holde balansen. At det var vanskelig, virket å gjøre dem mer interessert. De byttet på å henge i den. Mens den ene holdt på, hoppet den andre rundt i snøen. Eller de flakset fra tre til tre mens de skrek hest og illevarslende. Alt annet liv var forduftet fra hagen. Det var bare meg og skjærene og katten igjen. Min eneste trøst var at de ikke fikk tak i de kostbare nøttene i automaten. Jeg visste at dette bare var begynnelsen. Jeg hadde fått et lite innblikk i noe jeg skjønte var veldig stort. Jeg visste nesten ingenting om fugler. Jeg måtte lære mer, men det var ingen hast. Jeg hadde all tid i verden, og bivirkningene plaget meg, så jeg bestemte jeg meg for å avslutte feltarbeidets første fase og heller gå inn og hvile på sofaen. Jeg reiste meg og forlot den frosne hagestolen. Katten hoppet ned fra treet og fulgte trofast etter.
66995 Fuglenes år – s. 17
20.08.2025 08:47
DEL I: VINTER
Snøen hadde kommet tidlig, allerede i november dekket den landskapet og gjorde verden hvit og stille. Januar er et ornitologisk nullpunkt for oss som bor langt mot nord. Hundre millioner trekkfugler, over halvparten av Norges samlede fuglebestand, hadde reist sørover til det europeiske kontinentet, Afrika eller Asia. Bare fuglene som ikke trekker til varmere steder om vinteren, men tilbringer hele året i Norge, var igjen. Ornitologien var enkel og oversiktlig. I dagene som fulgte holdt jeg øye med fuglemateren i hagen. Det ble en rutine å sitte i den frosne hagestolen, eller å stå i vinduet og kikke ut. Nye arter dukket opp, ikke mange, men noen. Pilfink og rødstrupe, spettmeis og dompap. Jeg lærte meg å kjenne dem igjen. Først og fremst kunne jeg skille dem på fargen på fjærdrakten, på utseendet. Men jeg la også merke til at de oppførte seg ulikt, beveget seg forskjellig og fløy på ulike måter. Jeg forsto litt mer av hva de drev med. Hva de likte å spise. Når på døgnet de var aktive. Det var kaldt og mørkt og ikke mye å synge for, men fuglene laget lyder hele tiden. De kommuniserte med hverandre og varslet hvis en fare truet. Fordi alt var nytt, var alt spennende. En alminnelig fugl var eksotisk. Jeg så en art jeg ikke hadde sett før. Jeg søkte den opp på internett. Ofte var beskrivelsen «en vanlig art som er utbredt over hele landet», men det brydde jeg meg ikke om. Fuglen var ny for meg. Da spilte det ingen rolle om den var alminnelig for andre.
66995 Fuglenes år – s. 19
20.08.2025 08:47
Gjennom januar ble det min faste rutine. Jeg satt i den frosne hagestolen så ofte jeg kunne. Rødstrupen holdt til i hekken. Flaggspetten viste seg med jevne mellomrom. Blåmeis og kjøttmeis, gråspurv og pilfink. Sitting Bull og hans kone var der hver dag. De bodde i hagen.
66995 Fuglenes år – s. 20
20.08.2025 08:47
MIN ORNITOLOGISKE LÆREMESTER
Jeg har en kamerat som er interessert i fugler. Han heter Jørn. I fugletitternes verden er også Jørn en amatør, men han hadde kommet lenger enn meg, derfor ringte jeg ham hver gang jeg så en ny art, eller hvis jeg hadde et spørsmål jeg trengte svar på. Jørn er fotograf i en avis, og han bor på den andre siden av byen. Jørn førte en egen fugledagbok, der han noterte nye arter han så i hagen. Over førti ulike hadde han skrevet ned. Og han tok bilder av dem. Han likte det bedre enn å ta bilder for avisa han jobbet for, fortalte han. Jeg kjøpte flere fuglefôringsautomater i ulik utforming og til ulik mat. Jørn forklarte meg hvordan jeg skulle lage mine egne meiseboller. Jeg kuttet av den nederste delen på en melkekartong og fylte den med solsikkefrø. Jeg smeltet delfiafett i en kjele. Før jeg helte det flytende fettet opp i melkekartongen, trykket jeg et tau ned i den for å ha noe å henge meisebollen i. Etter et par timer i kjøleskapet hadde fettet stivnet og meisebollen kunne henges opp i et av trærne i hagen. For hver dag vokste tilbudet der ute, og jeg var spent på om det ville lokke til seg flere arter.
21
66995 Fuglenes år – s. 21
20.08.2025 08:47
Sånn gikk dagene i januar. Det første jeg gjorde om morgenen var å stille meg i stuevinduet med en kopp kaffe. De dukket alltid opp i grålysningen. Jeg ble kjent med fuglenes oppførsel. Så forskjellene i adferd hos de ulike artene. Merket meg når på døgnet de var mest aktive. Hvilke fugler som var alene og hvilke som opererte i flokk. Spettmeisen var en einstøing. Jeg så den aldri sammen med en annen fugl av sin egen art, og hvis det var andre arter i nærheten, virket den ikke å bry seg om dem. Gråspurven var alltid i nærheten av artsfrender, den var grunnleggende sosial, virket det som, hvert enkelt individ alltid del av en større flokk. Noen arter likte å spise mat som hang fra et tre, andre foretrakk å innta sine måltider på bakken. Noen spiste pent og forsiktig, andre fråtset og griset. Det var forbausende stor forskjell på dem. Jeg meldte meg inn i Norsk Ornitologisk Forening og fikk en faktura i posten. På fakturaen sto det: «Fuglene trenger din støtte!» Jeg meldte meg ut av andre organisasjoner for å kompensere for de nye utgiftene. Det eneste jeg fortsatt beholdt, var den månedlige støtten til Redd Barna. Barn og fugler. Det føltes som en riktig prioritering. Jeg lastet ned fugle-apper på telefonen. Jeg leste bøker. Om klassifiseringssystemer, fjærdrakt, egglegging og reirbygging. Om utryddede og utrydningstruede arter. Fuglesang og migrasjon. Jeg innså at ornitologien er et enormt felt. Teknisk komplisert og fullstendig uoverskuelig. Jo mer jeg leste, jo mer lærte jeg. Men først og fremst ble jeg sittende igjen med en følelse av utilstrekkelighet. Jeg innså at denne nerdingen ikke passet for meg. Jeg var ikke typen til å holde på sånn. Jeg var mer tilhenger av learning-by22
66995 Fuglenes år – s. 22
20.08.2025 08:47