Fugl

Sigbjørn Skåden

Fugl

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-62145-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Jurik Peter | SHUTTERSTOCK Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

2048

Su, du må våkne. Jeg skal fortelle deg en historie. Om noen som fant en fremmed planet. Hører du, Su, mammas lille jente? Det var noen mennesker som dro ut i et skip oppkalt etter en fugl, de reiste langt og de reiste lenge til de til slutt kom fram til en storm. De reiste inn i stormen, selv om de visste at de aldri kunne vende tilbake, bort fra alt som var kjent. Våkne, Su, du må høre. Du må høre hva mamma forteller. På den andre siden fant de en planet, de kalte den Sedes fordi den skulle bli deres nye heim. Etter ei tid ble et jentebarn født på denne planeten. Og det var du, Su. Det var du.

LOGGFRAGMENT

på motsatt side av planeten ligger havet. bestefar tok meg med dit en gang, før de siste flyene ble satt på bakken. det var ettermiddag, han senket flyet ned ved bredden og vi ble sittende og se ut over det endeløse havet. like før mørket la seg begynte skypumpene å komme, én etter én materialiserte de seg i det tette skylaget og stupte ned i en spiral mot den opprørte havoverflata. lenge satt vi og så på dette mens lyset svant i horisonten, hundrevis av skypumper som rørte i vassflata, lagde krusninger i det svarte havet.

2147

Vinden drar over landskapet om morgenen. Lys fra ei sol.

I en fjellheim i ei lita senkning i et eggeformet telt reiser en mann seg opp i sittende stilling. Han strekker på seg.

Landskapet er goldt og øde, kun rød sand brutt av enkelte mørke bergknaster, ingen vegetasjon, ingen bevegelse, statisk, dødt, bare kastevind som pirker i den grove sanda, karmosinrøde spon mer enn korn.

Mannen i egget begynner å spise. Rundt ham løfter en allestedsnærværende larm seg, et subtilt brus som stiger i takt med morgenlyset, legger seg som et teppe av monotoni over landskapet. Sakte fører han føde og væske til munnen, rolig mens sola kommer høyere over fjellkammen. Da han er ferdig, legger han emballasjen i sekken, tar på seg en hjelm. Så folder han egget rundt seg med en enkel håndbevegelse, stapper den sammenfoldede bylten i sekken. Også mannens drakt er rød, men lysere enn jorda, hjelmen er falmet hvit med et gjennomsiktig visir foran hele ansiktet.

Vinden rusker i draktstoffet da han reiser seg, han vender ansiktet mot vinden, opp i fjellheimen.

Mannen går oppover fjellet. Føttene søkker ned i sanda, men ingen spor etterlates, så snart han løfter foten, sildrer 7

sanda sammen igjen, sporet planes ut, legger seg til som om et menneske aldri har trådt der. Øverst i passet stanser han. Rundt ham strekker fjellandskap seg ut i alle retninger, rødt, øde. Sola står høyere over ham, lyden over landskapet har tiltatt i styrke, det som før var et dempet brus, er nå ei gjennomtrengende spraking, en tremor i lufta som skjærer seg gjennom kjøttet og risper ved skjelettet. Med et apparat han har i sekken, foretar han raske rutinemessige målinger, mens vinden hele tida tiltar i styrke, drar hardere i draktstoffet, lirker i sandsponene på toppen. Vinden puster på ham, legger seg om visiret som ei hinne. Han blir stående slik ei stund, myser mot gryningen. Så legger han apparatet ned i sekken, vender ryggen til sola og går nedover igjen, tilbake dit han kom fra.

Lyset svinner. Dalen er ei tunge, ei li som luter seg ned fra fjellheimen og flater ut i ei djup gryte. Med unntak av knudrete smårabber som her og der stikker opp og bryter med den røde sanda, er den jevn, monoton, åndløs. Idet mannen kommer ned passasjen som leder inn i dalføret, har mørket begynt å ta over. I gryta under ham stiger lys som fra ei lanterne, en stor kuppel lyser gradvis sterkere opp mot skumringa som legger seg over den. Mannen går raskt nedover skråninga mot lyset. Der dalen flater ut, blir den også bredere, vider seg ut i en bue mot hver side. Langsetter dalsidene går steile bergvegger, følger dalen til de slutter sammen i en massiv vegg nederst, lukker dalen inne som i en kokong.

Nede på flata sakker mannen av. Stegene blir ledigere, lettere mot underlaget. Han skrår av og går innover mot bergveggen på den ene siden av dalen, et sted hvor ei mas8

siv berghylle stikker ut øverst, danner et tak over jorda, en lun huk. I et stort område rundt huken er sanda mørkere, en djupere rødfarge, burgunder. Kornene er mindre, mer klebrige, muld mer enn sand. Det er spor etter utgravninger i området, betydelige mengder jord er tatt ut, fraktet vekk.

Mannen bøyer seg, plukker opp en neve jord og lar den sildre ned i ei hylse han har tatt ut av sekken. Så vender han like fort om og begynner å gå i retning den lysende kuppelen lenger ned i dalen.

Også i dalbunnen sliter vinden i drakta, kastevinder kommer ned over kammen, rusker tak i mannen. Da han nærmer seg kuppelen, har dagslyset nesten sluppet, men kuppellyset skinner på ham, lyser ham stadig sterkere opp.

Ei dør i kuppelen åpner seg.

Rommet er ei avsondra celle, en mellomværen som skiller verden der ute fra verden der inne. Mannen blir stående en stund urørlig inne i rommet, inntil ei grønn indikatorlampe tennes og han tar av seg hjelmen. Under er håret ei tjukk, mørk floke, ansiktet er ungt, huden hvit, glatt, øynene lyse, klare. Da han har kledd av seg alle ytterklær, går han mot veggen som vender inn mot kuppelen, den åpner seg og han går inn.

Flatene i byrommet har en matt sølvfarge, et blekt gjenskinn av den kunstige belysninga reflekteres fra veggene og takene. Mannen går inn mellom husene. Bak ham, over døra der han kom inn, står skrevet med falmede røde bokstaver: MONTIFRINGILLA. Mellom husene faller skygger, små lommer av mulm. Det er ingen andre i byen, over ham er kuppeltaket gjennomsiktig, det er mørkt. Den gjennomtrengende sprakinga i lufta har forstummet, alt er stille, heller ikke lyden av mannens 9

skritt mot marka høres. Der byen slutter og et stort åkerland strekker seg ut mot kuppelperimeteren, lukker mannen seg inn i et lite hus. Inne i huset går han gjennom oppholdsrom med kjøkken, han lar lampene være avslått, famler seg gjennom rommet i lyset som siver inn fra utsiden.

Først inne på badet tenner han lyset. Han ser seg i speilet der inne, mørke skjeggstubber har trengt gjennom huden, sprekker i den emaljehvite hinna. Fra krana skyter en tjukk stråle ned i servanten, danner en malstrøm rundt sluket av vannet som ikke tas unna raskt nok. Mannen bøyer seg ned mot vasken, hiver vann over ansiktet. Og mørket utenfor blir djupere.

Da han legger seg i senga i den lille sovealkoven, er huset igjen totalt mørklagt. Mannen sovner. Da han våkner, sitter noen i rommet og ser på ham. Han setter seg halvt opp og glipper med øynene, tenner lyset.

Mor? skriver han på et tastatur ved senga. Mor, hva er det?

Teksten kommer opp på et panel i veggen.

Moren smiler.

Ingenting, skriver hun. Jeg ville bare vite at du hadde kommet vel hjem.

Utenfor er det mørkt. Han ser forvirret på henne.

Sover du ikke? skriver han.

Vinden har økt voldsomt i natt, døgnet har aldri gått saktere, skriver hun. Det har vært mørkt i snart tolv timer.

Mannen ser ut av vinduet i alkoven. Mørket er det samme som da han la seg, men skyene driver forbi i vanvittig fart.

Har du ventet lenge? skriver han. På at jeg skulle våkne?

Moren sitter på et klappsete utslått fra veggen i et hjørne 10

av rommet, lyset fra senga kaster skygger over deler av ansiktet. Hun bøyer seg fram, lar lyset legge seg over hele ansiktet. Det er mildt.

Nei da, skriver hun og stryker mannen over håret. Skal jeg begynne på frokosten?

På kjøkkenet lyser ei enslig lampe, et vindu i taket vender opp mot hvelvingen, mot kuppeltaket og himmelen over, et annet vindu på den ene veggen vender ut mot åkerlandet.

Over driver enkeltreisende skyer forbi i mørket, kan sanses ved lyskildene de blokkerer, stjerner som tildekkes, så avdekkes av skyene.

Moren står bøyd over komfyren da mannen kommer inn, rører i ei lita gryte, enser ham ikke. Han setter seg ved kjøkkenbordet hvor hun allerede har dekt på. Moren ser åndsfraværende ut mot åkerlandet og skyene som raser forbi på himmelen bakenfor, han blir sittende en stund og se på henne.

Jeg kan ikke huske en sterkere storm, skriver han etter ei stund.

Teksten kommer opp i en kuleformet skjerm over kjøkkenbordet, moren ser den ikke, blir stående med ryggen til borte ved komfyren, rører sakte i gryta. Han lar teksten stå ei tid, venter på at hun skal snu seg. Når det ikke skjer, trykker han et sted på tastaturet, og teksten flytter seg over til en skjerm han har på draktbrystet. Han går bort til henne, legger ei hånd forsiktig på skulderen hennes. Moren kvepper til, snur seg mot ham. Så smiler hun fort, skriver: Som du skremte meg, jeg så ikke at du kom.

Nei, fortsetter hun, som svar på det som står på skjermen på brystet hans, ikke jeg heller.

11