Fryktløs

For å være ærlig så skrev jeg denne boka til meg selv.

Til jenta som aldri helt visste hva hun ville med livet sitt, og til kvinnen som fant ut av det.

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 5

18.11.2025 10:56

«Noen ganger griper vi øyeblikket, og noen ganger griper det oss.» gregg levoy

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 7

18.11.2025 10:56

1 Summer

L

«

itt av en hissig jævel du har der, Eaton.»

På ryggen til den digre oksen sitter en kjekk cowboy, han fnyser og tar et godt tak i repet foran seg. Selv om det bare er på en skjerm, kan jeg se at det gnistrer i de mørke øynene, og alle de skarpe konturene i ansiktet er synlige gjennom gitteret på hjelmen. «Jo mer de kaster på seg, jo bedre.»

Arenaen er enorm, og jeg kan nesten ikke høre hva de sier i all støyen fra folkemengden og musikken som drønner i bakgrunnen. Men tekstingen nederst gjør at jeg får med meg det de sier.

Den unge mannen som lener seg over innhegningen, knegger og rister på hodet. «Det må være all melka du drikker. Ingen brekker beina på den verdensberømte Rhett Eaton.»

Den lett gjenkjennelige cowboyen gliser under visiret, det glimter i hvite tenner, og et gyllenbrunt øye blunker der inne under den svarte hjelmen. Et sjarmerende smil jeg kjenner godt, siden jeg har brukt timevis på å stirre på en glanset, stillestående versjon av det.

«Kutt ut, Theo. Du vet da for faen at jeg hater melk.»

Det glir et ertende flir over Theos lepper idet han sier: 9

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 9

18.11.2025 10:56

«Men du er søt på de reklamene med melkebart. Søt til å være såpass gammel.»

Den yngre fyren blunker, og de to ler kameratslig mens Rhett metodisk drar hånda opp langs repet.

«Jeg vil heller bli kasta av en okse hver jævla dag enn å drikke det skvipet.»

De ler godt begge to, helt til faren min pauser videoen på den store flatskjermen. Rødfargen kryper oppover halsen hans og brer seg i ansiktet.

«Ok …» prøver jeg forsiktig, prøver å få tak i hvorfor denne replikkvekslingen gjør det nødvendig med dette improviserte møtet med de to nyeste fulltidsansatte i Hamilton Elite.

«Nei. Det er ikke ok. Denne fyren er ansiktet utad for profesjonell okseridning, og nå har han sabotert de største sponsorene sine. Men det blir verre. Følg med.»

Han trykker på play igjen, hissig, som om det er knappen som har gjort noe galt. En ny scene dukker opp på skjermen. Vi ser Rhett på vei over parkeringsplassen utenfor arenaen, med en duffelbag over skulderen. Hjelmen er nå byttet ut med cowboyhatt. Ved siden av går en spedbygd mann i posete mørke klær, han strever for å holde følge.

Kameramannen følger etter og filmer.

Jeg tror ikke paparazziene pleier å være etter rodeo-cowboyer, men i årenes løp har Rhett Eaton blitt et velkjent navn. Han er ikke akkurat noe dydsmønster, langt derifra, men et symbol på det røffe og jordnære, den hardbarka mannen fra landsbygda.

Reporteren gjør et lite byks for å komme så langt at han kan holde mikrofonen opp ved siden av munnen til Rhett.

«Rhett, har du en kommentar til videoen som har blitt spredt denne helga? Noen du har lyst til å si unnskyld til?»

Cowboyen presser leppene sammen og prøver å skjule ansiktet bak hattebremmen. En muskel i kjeven strammer 10

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 10

18.11.2025 10:56

seg, den veltrente kroppen hardner. Spenningen står skrevet over hele ham.

«Ingen kommentar,» hveser han gjennom tennene.

«Kom igjen da, noe må du da kunne gi meg.» Den spede fyren strekker fram hånda og trykker mikrofonen opp langs kinnet til Rhett. Tvinger den på ham, selv om han har gjort det klart at han ikke har noe å si. «Fansen din fortjener en forklaring,» maser reporteren.

«Nei, det gjør de ikke,» mumler Rhett og prøver å lage litt avstand mellom dem.

Hvorfor tror disse menneskene at de har krav på et svar når de overfaller en mann som ikke gjør noe annet enn å passe sine egne saker?

«Hva med en beklagelse?» spør fyren.

Og så planter Rhett en knyttneve i midt ansiktet hans.

Det skjer så fort, jeg blunker og prøver å følge med på filmen, der kameravinkelen nå veiver rundt.

Shit.

Noen sekunder senere ligger den innpåslitne paparazzien på bakken og holder seg for ansiktet, og Rhett rister løs hånda og går sin vei uten et ord.

Bildet skifter tilbake til studio og nyhetsankrene, men før de får sagt noe om det vi nettopp så, skrur faren min tv-en av og slipper ut en buldrende, frustrert lyd.

«Jeg hater disse jævla cowboyene. Det er umulig å holde styr på dem. Jeg vil ikke ha noe med denne idioten å gjøre.

Så det er jo flaks for dere to – den jobben er ledig nå.»

Han dirrer av raseri, men jeg lener meg bare tilbake i stolen. Faren min har kort lunte, men han er også rask til å komme over ting. Så langt som jeg har kommet i livet nå, bryr jeg meg fint lite om humørsvingningene hans. Du varer ikke lenge i Hamilton Elite hvis du ikke takler Kip Hamilton.

Heldigvis for meg har jeg hatt hele livet til å lære å igno11

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 11

18.11.2025 10:56

rere humøret hans, så jeg har blitt immun. Jeg har begynt å betrakte det mer som en del av sjarmen hans, jeg tar det ikke personlig. Han er ikke sint på meg. Han er bare … sint.

«Jeg jobbet ræva av meg i årevis for å skaffe denne bondetampen sponsoravtaler han aldri kunne ha drømt om, og så, når karrieren er på hell, og så ødelegger han alt sammen med dette her.» Faren min sveiper med hånda opp mot den veggmonterte skjermen. «Summer, har du noen som helst anelse om hva disse gutta tjener på å være gale nok til å sette seg opp på en rasende okse som veier et tonn?»

«Nei.» Men jeg har en følelse av at jeg snart får høre det.

Jeg fester blikket på pappas mørke øyne, samme farge som mine egne. Geoff, den andre praktikanten, krymper seg der han sitter i stolen ved siden av meg.

«De tjener millioner av dollar hvis de er så gode som han her.»

Jeg hadde aldri trodd at det var snakk om så store penger, men så står heller ikke noe av dette på pensum på jusstudiet. Jeg vet alt om Rhett Eaton, den superkjekke rodeostjernen som får tenåringsjentene til å dåne, men nesten ingenting om selve bransjen eller sporten. Den ene munnviken min drar seg litt oppover da jeg tenker ti år tilbake i tid, da jeg lå i senga og drømte meg bort i det bildet av ham.

Rhett står ved et gjerde med den ene foten på den nederste tverrliggeren. Han ser seg tilbake over skulderen, mot kamera. Åpent landskap bak ham, en varm solnedgang.

Et flørtende flir på leppene, øynene delvis skjult av en slitt cowboyhatt, og selve hovedretten … Wrangler-jeans som strammer godt rundt alle de beste delene.

Så ja, jeg vet fint lite om okseridning. Men jeg vet at jeg brukte veldig mye tid på å stirre på det bildet. Landskapet.

Lyset. Det sugde meg til seg. Det var ikke bare mannen. Det 12

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 12

18.11.2025 10:56

ga meg lyst til å være der, å se den solnedgangen med egne øyne.

«George, vet du hvor mye den var verdt, den sponsoravtalen med melkeprodusenten som nå har gått i dass? For ikke å snakke om alle de andre sponsorene jeg må sleike opp etter ryggen for å glatte over all denne dritten?»

Det er bare så vidt jeg ikke slipper ut et grynt. George.

Jeg kjenner faren min godt nok til å vite at han er fullstendig klar over at det er feil navn, men det er også en test for å sjekke om Geoff har baller til å si ifra. Så vidt jeg har fått med meg, er det ikke alltid en dans på roser å jobbe med selvgode sportsstjerner og kjendiser. Jeg merker allerede at fyren ved siden av meg kommer til å få trøbbel.

«Ehm …» Han blar gjennom permen som ligger foran ham på bordet i styrerommet, og jeg lar blikket vandre ut gjennom vinduene, som går fra gulv til tak. De gir en storslått utsikt over Albertas prærielandskap. Fra trettiende etasje i denne bygningen har vi en uslåelig utsikt over Calgary. I det fjerne ligger Rocky Mountains med snødekte topper. Det er som et maleri – du blir aldri lei av det.

«Svaret er flere titalls millioner, Greg.»

Jeg biter meg i kinnet for ikke å le. Jeg liker Geoff, og akkurat nå er faren min en skikkelig drittsekk, men etter å ha blitt stilt til veggs på samme måte selv i årevis, er det interessant å se noen andre sitte og vri seg i stolen sånn jeg selv har gjort så mange ganger.

Det er i hvert fall sikkert at søsteren min, Winter, aldri trengte å bli grillet på denne måten. Kip har et helt annet forhold til henne enn til meg. Med meg er han leken og skyter fra hofta; med henne holder han nesten alltid en profesjonell tone. Men jeg tror faktisk at hun foretrekker det.

Geoff skotter bort på meg med et uttrykksløst smil.

Jeg har sett det uttrykket i folks ansikter på jobben mange ganger. Det sier: Det må være fint å være den lille 13

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 13

18.11.2025 10:56

jenta til sjefen. Det sier: Greit å være nepobaby? Men jeg har lært meg å tåle sånne piskesnerter. Huden min er tykkere enn som så. Terskelen min for å gi faen er ganske lav.

Jeg vet at om et kvarters tid kommer Kip Hamilton til å vitse og glise. Snart vil den være på plass igjen, den perfekte overflaten han bruker til å suge til seg kunder.

Han er en mester, selv om han også er temmelig sleip.

Men jeg tror det er en del av pakka når man er en agent i toppklasse og skal forhandle og prute om kontrakter. Ærlig talt er jeg fremdeles ikke så sikker på om jeg er typen til å jobbe her. Jeg er ikke engang sikker på om jeg egentlig vil. Men det har alltid virket som det riktige valget. Såpass skylder jeg faren min.

«Så spørsmålet er, gutter og jenter – hvordan ordner vi opp i dette? Sponsoravtalen med Dairy King henger i en tynn tråd. Her har vi en profesjonell okserytter som har saget av grenen han sitter på. Bønder? Melkeprodusenter?

Det virker kanskje som det ikke skulle bety så mye, men folk kommer til å snakke. De kommer til å granske ham med mikroskop, og jeg tror ikke de kommer til å like det de finner. Dette vil gjøre større skade på inntektene hans enn man skulle tro. Og hans inntekt er min inntekt, for denne gjøken drar inn mye penger til oss alle sammen.»

«Hvordan kom det første klippet ut i det hele tatt?» spør jeg, tvinger tankene tilbake til det som er jobben min.

«Det var en lokal tv-stasjon som lot kameraet gå.» Faren min drar en hånd over den glattbarberte haka. «De fikk med hele greia, så satte de på tekst og tok det med på kveldsnyhetene.»

«Ok, da må han beklage,» kommer det fra Geoff.

Faren min himler med øynene av dette vage løsningsforslaget. «Han må gjøre jævlig mye mer enn å beklage. Jeg mener, han trenger en vanntett plan for det som er igjen av sesongen. Han har et par måneder fram til verdensmester14

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 14

18.11.2025 10:56

skapet i Vegas. Innen den tid må vi ha pusset den cowboyhatt-glorien skinnende blank. Ellers kommer sponsorene også til å falle som fluer.»

Jeg trommer pennen mot leppene, tenker intenst på hva vi kan gjøre for å komme helskinnet ut av denne situasjonen. Men jeg har jo nesten ingen erfaring, så jeg holder meg til ledende spørsmål. «Så han burde altså fremstå som en sjarmerende, kjernesunn enkel gutt fra landet?»

Det kommer et høyt bjeff av latter fra faren min idet han griper tak i bordkanten med begge hendene og lener seg fram. Geoff skvetter, og jeg himler med øynene. Pingle.

«Det er akkurat det som er saken. Rhett Eaton er ikke en sjarmerende, kjernesunn enkel gutt fra landet. Han er en selvgod cowboy som fester for mye og har horder av jenter som legger seg etter ham hver helg. Og det har han ikke noe imot. Det har ikke vært et problem før, men nå kommer de til å grafse uhemmet i alt de kommer over. Som jævla gribber.»

Jeg løfter på et øyenbryn og lener meg tilbake. Rhett er en voksen mann, han må da vel kunne håndtere dette når han skjønner hva det står om. Han betaler jo selskapet for å holde styr på ting for ham. «Han klarer altså ikke å oppføre seg pent i noen måneder?»

Faren min bøyer hodet og ler dypt nede fra brystet.

«Summer, det som er pen oppførsel i denne mannens verden, det holder bare ikke.»

«Du snakker som om han er et slags villdyr, Kip.» Jeg har lært av bitter erfaring å ikke kalle ham pappa på jobb.

Uansett er han sjefen min, selv om vi kjører hjem sammen etter jobb. «Hva er det han trenger? En barnevakt?»

Rommet er stille i flere sekunder mens faren min stirrer på bordplaten mellom hendene sine. Til slutt begynner fingrene hans å tromme – det er noe han gjør når han er langt inne i egne tanker. I tidens løp har den vanen smittet 15

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 15

18.11.2025 10:56

over på meg. De nesten svarte øynene hans ser opp, og et ulvelignende glis brer seg i ansiktet.

«Ja, Summer. Det er akkurat det han trenger. Og jeg vet en som passer perfekt til den jobben.»

Og sånn han ser på meg akkurat nå, så begynner jeg å mistenke at Rhett Eatons nye barnevakt er meg.

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 16

18.11.2025 10:56

2 Rhett

Kip: Ta telefonen, kjekkasfaen.

Rhett: Så du synes jeg er kjekk?

Kip: Jeg synes det at du fokuserer på den detaljen i meldingen min, viser at du er idiot.

Rhett: Men en kjekk idiot?

Kip: Ta. Den. Jævla. Telefonen.

Kip: Eller vær her klokka to i ettermiddag så jeg kan filleriste deg personlig.

j

F

lyet lander på Calgary lufthavn, og jeg er lettet over å være hjemme.

Særlig etter den helvetes røra de siste par dagene.

Fyren jeg dro til saksøker meg ikke, men jeg er ikke sikker på hvor mye agenten min, Kip, tilbød ham for å la være. Men det spiller ingen rolle. Hvis det er noen som kan få alt dette til å forsvinne, så er det Kip. Han har prøvd å ringe meg, og det kan tyde på at han holder på å gå fra vettet, siden vi stort sett bare melder hvis det er noe. Så da jeg skrur på telefonen før jeg har lov til det, blir jeg ikke overrasket over at navnet hans dukker opp på skjermen.

17

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 17

18.11.2025 10:56

Igjen.

Jeg har ikke svart fordi jeg ikke er i humør til å bli kjeftet på. Jeg vil gjemme meg. Jeg vil ha stillhet. Fugler. En varm dusj. Litt paracet. Og en date med høyrehånda for å bli kvitt litt spenning.

Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Det er det jeg trenger for å få hodet på plass igjen. En rolig pause hjemme mens alt dette går over. Jo eldre jeg blir, jo lengre virker sesongen, og selv om jeg bare er trettito, føler jeg meg av en eller annen grunn utgammal.

Kroppen verker, hodet er overfylt, og jeg lengter etter roen og freden på gården hjemme. Jo da, brødrene mine kommer til å irritere livet av meg, og faren min kommer til å mase om når jeg skal legge opp, men det er familie. Det er hjemme.

Det er vel en grunn til at vi gutta stadig kommer hjem. Vi er avhengige av hverandre på en måte som lillesøster ikke er. Hun kikket en stund på denne gjengen med fullvoksne mannfolk som bodde sammen på en gård, og flyktet for livet.

Jeg minner meg selv på at jeg uansett må ringe Violet og høre hvordan hun har det.

Jeg lener hodet bakover i det trange setet mens flyet saktner farten og stopper på rullebanen. «Velkommen til vakre Calgary, Alberta.» Kabinen blir fylt av flyvertinnestemmen og all klikkingen fra folk som løsner setebeltene før de egentlig skal.

Jeg gjør det samme. Ivrig etter å komme meg ut av det lille setet og strekke på kroppen.

«Hvis Calgary er hjemme for deg, så velkommen hjem …»

Man skulle tro at jeg, etter mer enn ti år i dette gamet, ville vært bedre til å få bestilt flyreiser og hoteller. Men nei da, jeg stresser alltid med å få tak i en billett i siste liten, 18

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 18

18.11.2025 10:56

og det er helt fint for meg. Selv om det føles litt klaustrofobisk.

Sidemannen min går ut i midtgangen, og lungene mine slipper ut et høylytt lettelsens sukk. Jeg kan ikke la meg synke inn i den store trøttheten ennå. Først må jeg hente bilen og kjøre en time utover på landet, til Chestnut Springs.

«Vær oppmerksom på at det er forbudt å røyke inne i terminalen …»

Og før det må jeg dra og møte den pitbullen jeg har som agent. Han har bjeffet på meg siden i går kveld om at jeg ikke har tatt telefonen.

Nå blir jeg nødt til å ta konsekvensene av den dårlige oppførselen min.

Jeg stønner innvendig idet jeg strekker meg opp for å få duffelbagen ned fra bagasjehylla.

Kip Hamilton er mannen jeg kan takke for den økonomien jeg har i dag. Skal jeg være ærlig, så liker jeg ham godt. Vi har samarbeidet i ti år, og jeg regner ham nesten som en venn. Jeg drømmer også regelmessig om å sette en knyttneve i det glattbarberte ansiktet hans.

Han minner meg om en eldre, mer sofistikert versjon av Ari Gold fra Entourage, og den serien er faen så bra.

«Takk igjen for at du flyr med Air Acadia. Vi håper du snart vil reise med oss igjen.»

Køen av folk begynner endelig å bevege seg mot utgangen, og jeg bakser meg mot midtgangen i flyet, bare for å kjenne en finger bli dyttet bestemt mot brystet.

Da jeg kikker ned langs nesen, møter jeg et par rasende blå øyne og en rynket panne som tilhører en liten kropp.

En kvinne godt opp i sekstiårene spidder meg med blikket der nedenfra.

«Du burde skamme deg. Snakke stygt om røttene dine på den måten. Fornærme alle oss som jobber og sliter for at 19

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 19

18.11.2025 10:56

vi kanadiere skal ha mat på bordet. Og så slå ned en mann.

Hvordan våger du?»

I denne delen av landet legger folk mye stolthet i gårdsdrift og landlige sysler. Rodeoen i Calgary er en av de største i verden. Noen kaller byen Cowtown på grunn av nærheten mellom bondesamfunnet og storbyen.

Selv vokste jeg opp på en diger kvegfarm, så jeg burde vite det. Jeg var bare ikke klar over at det var en forbrytelse å mislike melk.

Likevel gir jeg henne et ærbødig nikk. «Det var ikke meningen å fornærme noen, ma’am. Vi vet jo begge to at bøndene er selve ryggraden i den flotte provinsen vår.»

Hun holder blikket mitt fast, retter på skuldrene og kommer med et lite sniff. «Det er best for deg at du husker det, Rhett Eaton.»

Hun får bare et stramt smil tilbake. «Selvfølgelig.» Jeg tråler meg videre gjennom flyplassen med bøyd hode, i håp om å unngå flere konfrontasjoner med fornærmede fans.

Sammenstøtet med dama på flyet blir sittende i meg mens jeg henter bagasjen og går ut til den gamle pickupen min. Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ga den fyren en neve – han fortjente det – men jeg kjenner en liten gnist av skyld i brystet fordi jeg kan ha såret den hardtarbeidende fansen min. Akkurat det hadde jeg ikke tenkt på.

I stedet har jeg brukt mye tid de siste dagene på å gremme meg over at det har blitt en nyhetssak at jeg hater melk.

Da jeg får øye på vintagebilen min i parkeringshuset, puster jeg lettet ut. Er den et praktisk kjøretøy? Kanskje ikke. Men pappa fikk den i gave av mamma, og jeg elsker den bare av den grunn. Selv om den nå har noen rustflekker og er lakkert i forskjellige gråfarger.

Jeg har store planer om å restaurere den. Som en gave til meg selv. Jeg har lyst til å få lakkert den blå.

Jeg kan ikke huske moren min, men ut fra bildene var 20

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 20

18.11.2025 10:56

øynene hennes stålblå, og det er den fargen jeg vil ha. Et lite nikk til henne jeg aldri egentlig ble kjent med.

Må bare rydde tid til det først.

Med bagen i hånda hopper jeg inn i bilen. De sprukne gamle skinnsetene knirker da jeg får den slitne kroppen min på plass bak rattet. Bilen våkner til liv, spyr ut litt mørk eksos idet jeg kjører ut på motorveien, med kurs mot sentrum. Blikket mitt er på veien, men tankene er et annet sted.

Telefonen ringer, og jeg tar blikket fra veien et lite øyeblikk. Jeg ser navnet til søstera mi lyse på skjermen, og må smile. Violet får meg alltid til å smile, selv når alt rundt meg er bare dritt. Hun ringer før jeg har fått mulighet til å ringe henne.

Mens jeg venter på rødt lys, drar jeg fingeren over svarknappen og setter henne på høyttaler. Denne bilen er absolutt ikke utstyrt med bluetooth.

«Hei, Vi.» Jeg roper nesten for at stemmen skal nå bort til telefonen i setet ved siden av.

«Hei.» Stemmen hennes er full av bekymring. «Hvordan går det med deg? Holder du motet oppe?»

«Ja, jeg tror da det. Nå er jeg på vei til Kips kontor for å få vite hvor mye skade jeg har gjort.»

«Ja. Stålsett deg. Han er stressa,» sier hun lavt.

«Hvordan vet du det?»

«Du har satt opp meg som nærmeste pårørende. Han har ringt meg ned for å fortelle om hvordan du ignorerer ham.» Nå ler hun. «Jeg bor jo ikke der lenger engang. Du må oppdatere adressen min.»

Jeg gliser idet jeg tar av fra motorveien. «Ja, men du er den eneste som støtter karrierevalget mitt og ikke kommer og maser om at jeg må slutte hvis noe går galt. Så du er dømt til å ha den jobben.»

«Så jeg blir nødt til å reise fra mann og barn og kaste meg på flyet for å sitte ved siden av deg på sykehuset?»

21

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 21

18.11.2025 10:56

Oi, det sender meg tilbake i tid. Hver gang jeg ble skadet som tenåring eller ung voksen, var det Violet som tok vare på meg. «Du er bare så god til det. Men du har et poeng.

Jeg tror kanskje Cole dreper meg hvis jeg skulle ta deg fra ham.»

Jeg tuller. Jeg liker mannen hennes veldig godt, og det sier ikke lite, for jeg trodde aldri hun skulle møte en som var god nok for henne. Men det er Cole. Han er dessuten veteran og ganske fryktinngytende. Jeg har ikke så veldig lyst til å tirre ham.

Søstera mi bare fniser. Fyren gjør henne fremdeles mo i knærne, og jeg er virkelig glad på hennes vegne. «Det hadde nok gått bra. Jeg kan sende ham over til deg hvis du trenger en livvakt?»

«Reise fra jentene sine? Det ville han aldri finne på.»

Nå ler hun ikke. I stedet kommer det et lavt kremt. «Du vet at jeg er her for deg hvis du trenger meg? Jeg vet at de andre ikke skjønner. Men det gjør jeg. Jeg kommer hvis du trenger meg.»

Og det er det som er tingen med lillesøstera mi. Hun forstår meg. Hun er litt av en våghals selv. Hun fordømmer ikke karrieren min sånn som resten av familien. Men hun har sitt eget liv nå. Jeg trenger ikke at hun skal degge for meg. Hun har sine egne barn å degge for.

«Jeg har det bra, Vi. Men du kommer vel snart en tur på besøk med hele familien? Eller så skal jeg få slept meg ut til dere når sesongen er slutt. Ri om kapp på en fancy veddeløpshest. Gruse deg.» Jeg prøver å være munter, men jeg er ikke så sikker på om tonen min er noe særlig overbevisende.

«Ja,» svarer hun. Og jeg synes jeg kan se henne bite seg i leppa sånn hun pleier når hun skal til å si noe, men holder inne. «Og jeg lar deg vinne fordi jeg synes synd på deg.»

22

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 22

18.11.2025 10:56

«Hva så? En seier er en seier,» humrer jeg, prøver å lette på stemningen.

Svaret hennes er bare: «Glad i deg, Rhett. Pass på deg selv. Og pass enda bedre på å være deg selv. Du er skjønn når du bare er deg selv.»

Hun minner meg alltid på det. Å være småbygutten Rhett Eaton. Ikke den kjepphøye okserytterstjernen Rhett Eaton.

Vanligvis himler jeg med øynene, men innerst inne vet jeg at det er et godt råd. Den ene er den ekte meg, den andre er et show.

Problemet er at det ikke er så mange som kjenner den ekte meg lenger.

«Glad i deg også, søs,» sier jeg før jeg legger på og forsvinner i mine egne tanker der jeg cruiser innover mot byen.

Da jeg kjører inn foran Hamilton Elite og klarer å snappe til meg en ledig parkeringsplass i gata, en sjeldenhet, går det opp for meg at jeg har vært så borte i tanker at jeg nesten ikke kan huske kjøreturen. Jeg lener hodet bakover mot setet. Igjen. Og trekker pusten. Det er ikke godt å vite hvor dypt jeg egentlig sitter i dritten, men ut fra overhøvlingen fra dama på flyet, tipper jeg den når meg omtrent til haka.

Men jeg kjenner folka rundt her. De jobber hardt. De er stolte. Og de har et agg i seg fordi de tror folk fra andre miljøer ikke forstår hva de sliter med.

Og kanskje de har rett. Kanskje den gjennomsnittlige kanadier ikke egentlig skjønner hvor mye beinhardt arbeid det er å drive en gård. Å fylle hyllene i matbutikken.

Men jeg? Jeg forstår.

Det er bare det at jeg inderlig hater melk. Hele greia er så bisarr at det nesten er komisk.

Jeg går inn i den storslagne bygningen. Alt er skinnende 23

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 23

18.11.2025 10:56

blankt. Gulvet. Vinduene. Heisdørene av rustfritt stål. Jeg får lyst til å gå rundt og sette fingermerker overalt, bare for å skitne det til litt.

Sikkerhetsvakten nikker til meg idet jeg passerer, og jeg går inn i heisen sammen med en gjeng velkledde folk. Jeg presser leppene sammen for å kvele fliret da en av damene glaner på meg, samtidig som hun prøver å skjule vemmelsen i blikket.

Slitte cowboystøvler. Det skulle ikke forbause meg om det fremdeles var kumøkk under sålene. Perfekt slitte jeans toppet med en brun saueskinnsjakke. Håret mitt er langt, akkurat sånn jeg liker det.

Vilt og utemmet. Akkurat som meg.

Men det er ikke sånn denne dama liker det. Faktisk står avskyen skrevet i ansiktet hennes, klart som blekk.

Så jeg blunker til henne og gir henne et temmelig overdrevet «Howdy, ma’am». Gutter fra Alberta synger ikke på vokalene, men når du lever livet på rodeoer med gutter som gjør det, er det ganske lett å etterligne. Jeg skulle bare ønske jeg hadde tatt på cowboyhatten før jeg gikk inn, for å gjøre bildet komplett.

Dama himler med øynene og kjører fingeren inn i knappen med LUKK DØR. Neste gang døra glir opp, strener hun gjennom den uten å se seg tilbake.

Jeg står fremdeles og humrer over henne da jeg er oppe i etasjen der Hamilton Elite holder til, og resepsjonistens øyne lyser opp på en måte som sier meg at hun ikke deler heisdamas oppfatning.

Når sant skal sies, gjelder det de fleste kvinner. Rodeofans, byjenter, bondejenter. Jeg har alltid vært mot diskriminering, og jeg elsker virkelig kvinner. Jeg er ikke like glad i forhold.

Vill og gal var det en dame som kalte meg nylig, etter at vi hadde tilbrakt en hel dag inne på et hotellrom der vi fei24

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 24

18.11.2025 10:56

ret seieren min på en måte som var gøy der og da, selv om jeg følte meg litt tom etterpå.

«Rhett!» Kips stemme buldrer gjennom lobbyen før jeg får sjansen til å flørte med jenta bak disken.

For en festbrems.

«Takk for at du kom rett hit.» Han kommer strenende mot meg og kjører armen fram mot meg, trykker hånda mi så hardt at det nesten gjør vondt. Han bruker dette håndtrykket til å få ut litt av aggresjonen over at jeg har rotet meg opp i hva det nå måtte være. Det falske, stramme smilet hans gjør det klart. Eieren av dette agentbyrået pleier ikke akkurat å komme og hilse på klientene ved resepsjonen. Så det er ingen tvil om at jeg har driti på draget.

«Ikke noe problem, Kip. Du skal jo kommandere meg rundt, det er derfor jeg betaler deg så godt, ikke sant?»

Vi ler begge to, men vi vet også begge to at det der var en påminnelse om at det er jeg som betaler ham her. Ikke omvendt.

Han klapper meg på ryggen så det skrangler i tennene.

Han er en svær mann. «Bli med meg. Vi tar oss en liten prat på møterommet. Gratulerer med seieren i helga forresten.

Det er litt av en gullrekke du har hatt i år.»

I min alder burde jeg ikke vinne så mange konkurranser som jeg har gjort denne sesongen. Karrieren min burde vært på hell, men i det siste har alt gått min vei. Og tre ganger verdensmester høres veldig mye bedre ut enn to ganger verdensmester. Og tre gullspenner på hylla ville se bedre ut enn to.

«Noen ganger er skjebnen på min side.» Jeg smiler til ham idet han føyser meg inn på et rom der det står et langt bord omgitt av personlighetsløse svarte kontorstoler.

I en av dem sitter det en personlighetsløs mann. Brunaktig, kortklippet hår. Brunaktige øyne. Grå dress. Likegyldig uttrykk. Manikyrerte negler. Myke hender. Bygutt.

25

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 25

18.11.2025 10:56

Ved siden av ham sitter det ei jente som er alt annet enn personlighetsløs. Mørkebrunt hår som skinner nesten som mahogni der solen treffer den stramme knuten på toppen av hodet. Brillene med svart innfatning er en tanke for harde på det sarte, dukkeaktige ansiktet, men de nesten for tykke leppene, med en varm, dyprosa leppestift, gjør på en eller annen måte at det blir balanse.

Hun har på seg en hvit bluse som er kneppet hele veien opp, med en blondekant som slutter tett rundt halsen.

Rundt munnen har hun et ørlite smil, men hun krysser armene beskyttende over brystet, og de gnistrende sjokoladebrune øynene avslører ingenting der hun måler meg med blikket over brillekanten.

Jeg vet bedre enn å skue hunden på hårene. Men ordet anspent streifer meg likevel da jeg tar henne inn.

«Sett deg, Rhett.» Kip trekker ut en stol rett overfor jenta, så glir han ned i stolen ved siden av meg og setter fingrene i en spiss under haka.

Jeg slenger meg ned og skyver meg ut fra bordet, legger en støvlefot over kneet. «Greit. Gi meg en omgang på rumpa så jeg kan dra hjem, Kip. Jeg er sliten.»

Agenten min hever et bryn og setter blikket i meg. «Jeg trenger ikke å gi deg noen omgang. Du har offisielt mistet sponsoravtalen med Dairy King, jeg skulle tro det er ille nok i seg selv.»

Jeg trekker meg bakover, kjenner rødmen bre seg på halsen. Jeg føler meg omtrent som jeg gjorde når jeg ble kjeftet på som barn. For å ha kommet for sent hjem om kvelden.

Hoppet fra broa sammen med de store barna, som jeg ikke fikk lov til. Gått inn på Jansen-gården uten lov. Det var alltid noe. Jeg var aldri ikke i trøbbel. Men dette er noe annet.

Dette er ikke barnelek og moro. Dette er levebrødet mitt.

«Nå tuller du.»

«Jeg tuller ikke om sånne ting, Rhett.» Munnen hans ret26

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 26

18.11.2025 10:56

ter seg ut, og han trekker på skuldrene. Uttrykket sier jeg er ikke sint, jeg er skuffet. Og jeg hater det skillet, for innerst inne hater jeg å svikte folk. Når de er sinte, betyr det at de bryr seg om deg. De vil du skal gjøre det bra. De vet at du kan bedre. Når de er likegyldige på denne måten, virker det nesten som de hadde forventet at du skulle drite deg ut.

Det er derfor jeg alltid har sagt at jeg ikke bryr meg om hva folk synes om meg. Da har de ikke den makten som gjør at de kan få meg til å føle meg sånn som dette – men det funker tydeligvis ikke.

Jeg skifter stilling, kikker bort på de to andre i rommet.

Fyren er smart nok til å se ned på papirene foran seg.

Men jenta holder blikket mitt fast. Ansiktet har det samme standhaftige uttrykket. Og jeg vet, jeg bare vet at hun dømmer meg.

Jeg drar hånda over munnen og kremter litt. «Ok, så hvordan får vi dem tilbake?»

Kip lener seg tilbake med et dypt sukk, fingrene hans trommer mot armlenene på stolen. «Jeg er ikke sikker på om det går. Faktisk tror jeg vi først og fremst må fokusere på skadebegrensning. Håpe at andre sponsorer ikke følger etter. Wrangler. Ariat. Alle sammen er selskaper som kjenner kundene sine. Og det er kundene deres du har hisset på deg. For ikke å nevne at det å dra til en mann mens han filmer deg, er et PR-mareritt.»

Jeg legger hodet bakover, ser opp i taket og svelger.

«Hvem skulle trodd at det var en forbrytelse å ikke like melk? Og den fyren fortjente en kjevejustering.»

Jenta overfor meg kommer med et lite fnys, og blikket mitt finner hennes. Enda en gang ser hun ikke bort. Hva faen er det hun glor på?

Hun bare smiler skjevt. Som om hun synes det er morsomt at jeg har mistet en sponsoravtale verdt mange millioner. Jeg er utslitt. Jeg er støl. Tålmodigheten min er mer 27

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 27

18.11.2025 10:56

enn oppbrukt. Men jeg er en gentleman, så jeg drar tunga over fortennene og fokuserer på Kip igjen.

«Hvis ikke det kameraet hadde filmet, hadde alt gått greit. Men ikke la noen høre deg snakke sånn om å angripe noen. Jeg har jobbet ræva av meg for å hindre at idioten saksøker deg.»

Jeg himler med øynene. Jeg er temmelig sikker på at jobbet ræva av meg er kode for brukte en hel haug av pengene jeg har jobbet så hardt for på å få fyren til å holde kjeft.

«Hvorfor filmet han egentlig? Var det med vilje?»

Kip sukker og rister på hodet. «Spiller det noen rolle?

Skaden er skjedd.»

«Faen.» Jeg stønner, lar øynene gli igjen litt og ruller på skuldrene, kjenner hvor ille det verker i den høyre. Måten jeg landet på etter den siste rideturen, var ikke ideell. Nybegynnerfeil.

«Hør her, jeg har en plan.»

Jeg ser opp på Kip igjen med smale øyne. «Jeg hater den allerede.»

Han ler. Og smiler. Fordi den jævelen vet han har taket på meg. Vi vet begge at mine dager er talte, og jeg har vært dum nok til å fortelle ham at familien min trenger mer penger for å holde ranchen gående i fremtiden. Jeg skal sette til side det jeg trenger for å leve et behagelig liv et sted på eiendommen vår, og så jobbe sammen med storebroren min, Cade, for å holde Wishing Well Ranch i stand og i gang.

Det er sånt man gjør for familien. Uansett hva det koster.

«Det er greit. Vi vet begge at du kommer til å gjøre det likevel.»

Jeg glor på ham. For en kødd.

Han vifter med hånda over bordet. «Dette er Summer.

Hun er ny på laget. Har vært praktikant her i flere år. Og nå blir hun den nye skyggen din.»

28

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 28

18.11.2025 10:56

Jeg trekker brynene sammen og rynker på nesa. For denne planen lukter allerede ille. «Det der må du utdype.»

«De neste to månedene, fram til verdensmesterskapet i Las Vegas er over, kommer hun til å jobbe som din personlige assistent. Som medierådgiver. En som har forståelse for hvordan folk oppfatter ting og kan hjelpe deg å blankpusse imaget ditt. Dere to skal diskutere og bli enige om en plan.

Og så blir det hun som konsulterer med meg, så vi unngår at jeg kverker deg fordi du er verdens største kuksuger.

Hun vil sikkert være åpen for å hjelpe deg med andre administrative oppgaver, hvis det trengs. Men hovedsakelig skal hun være der for å holde øye med deg og passe på at du ikke havner i trøbbel.»

Jeg kikker på jenta, og hun nikker, virker på ingen måte bekymret over dette.

«Nå vet jeg at du tuller. For det er bare ikke mulig at du vil gi en mann på min alder noe som egentlig bare er en overbetalt barnevakt. Det er en fornærmelse, Kip.» Jeg vil at han skal bryte ut i latter og si at han syntes dette var en god spøk.

Men det gjør han ikke. Han bare stirrer tilbake på meg, akkurat som jenta, så hjernen min får tid til å ta inn det han allerede har bestemt for meg.

«Nå må du faen meg gi deg.» Jeg kan ikke tro det jeg hører, så jeg ler og retter meg opp i stolen for å se meg rundt i rommet etter noe som viser at dette egentlig er en godt planlagt og hylende morsom spøk. Brødrene mine kunne lett funnet på noe sånt.

Men det eneste jeg får, er mer stillhet.

Dette er ikke en test, ikke en spøk. Dette er et helvetes mareritt.

«Nei takk. Jeg tar heller ham.» Jeg peker på den andre fyren. Han som ikke engang kan se meg i øynene. Det blir perfekt, så kan jeg late som han ikke eksisterer. Det kan jeg 29

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 29

18.11.2025 10:56

ikke med den tilkneppede skolefrøkna som stirrer på meg som om jeg er en dum bondeknøl.

Kip presser fingrene sammen igjen og legger beina i kors.

«Nei.» «Nei?» Jeg høres vantro ut. «Det er jeg som betaler deg, ikke omvendt.»

«Da får du finne noen som kan ordne opp i denne smørja bedre enn jeg kan. Det står jo bare om familiegårdens fremtid.»

Varmen slår opp i kinnene mine, forhåpentligvis skjult av skjeggstubb. Og for en gangs skyld er jeg stum. Fullstendig stum. Det knepper i kjeven, så hardt presser jeg tennene sammen.

Melk. Utslått av den jævla melka.

Et enkelt hvitt ark blir skjøvet fram foran meg fra den andre siden av bordet. Ulakkerte, polerte negler trommer mot det to ganger. Pertentlig. «Skriv adressen din her, takk.»

«Adressen min?» Blikket mitt flyr opp mot hennes.

«Ja. Stedet der du bor.» Jeg er ganske sikker på at det rykker i kinnet hennes. Faen så frekt.

Jeg snur meg fort mot Kip. «Kan du forklare meg en gang til hvorfor jeg gir denne jenta adressen min?»

Han smiler, strekker ut hånda og klapper meg på skulderen. «Du er ikke Peter Pan, Rhett. Du kommer ikke til å miste skyggen din. Ikke de neste to månedene.»

Det går rundt for meg. Han kan ikke mene …

«Der du går, går hun også.»

Kip gir meg et ondskapsfullt smil. Ikke det han ga meg da jeg kom inn. Nei, dette er fullt av advarsler. «Og Eaton, den jenta er datteren min. Hun er min prinsesse. Så oppfør deg pent, for helvete. Og hold deg langt unna trøbbel, ok?»

Er det meningen at denne selvgode prinsessa skal bo på 30

67734 Chestnut Springs 1 - Fryktløs – s. 30

18.11.2025 10:56