Robert Harris
Fryktindeksen Oversatt av Frank Lie
Robert Harris Originalens tittel: The Fear Index Oversatt av Frank Lie Copyright © Robert Harris 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-31804-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Martin Kvamme / Unitdeltaplus Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min familie, Gill, Holly, Charlie, Matilda, Sam
Forfatterens takk
Jeg vil gjerne få takke alle dem som har gjort denne boken mulig ved sjenerøst å øse av sin ekspertise. Neville Quie fra Citi, som kom med mange nyttige forslag og innføringer og som, sammen med Cameron Small, tålmodig hjalp meg gjennom labyrinten av shortsalg og out-of-the-moneysalgsopsjoner; Charles Scott, tidligere medarbeider i Morgan Stanley, som diskuterte konseptet, leste manuskriptet og presenterte meg for Andre Stern fra Oxford Asset Management, Eli Lederman, tidligere administrerende direktør i Turquoise, og David Keetly og John Mansell fra Polar Capital Alva Fund, som alle bidro med nyttig innsikt; Leda Braga, Mike Platt, Pawel Lewicki og algoritmeteamet hos BlueCrest for den gjestfrihet de viste og for at jeg fikk lov til å følge dem i arbeidet en hel dag; Christian Holzer for de rådene han ga når det gjaldt VIX; Lucie Chaumeton for at hun sjekket fakta; Philippe Jabre fra Capital Partners SA for at han delte sin kunnskap om finansmarkedene med meg; dr. Ian Bird, leder for The Large Hadron Collider Computing Grid Project, for to guidede omvisninger og den innsikt han hadde i CERN på 1990-tallet; Ariane Koek, James Gillies, Christine Sutton og Barbara Warmbein ved CERNs pressekontor; Dr. Bryan Lynn, en akademisk fysiker som arbeidet for både Merrill Lynch og CERN, og som var så vennlig å beskrive sine erfaringer med det å bevege seg mellom disse forskjellige verdenene; Jean-Philippe Brandt i Genève-politiet for den guidede byturen han tok meg med på, og for at han svarte på de 7
spørsmålene jeg hadde om politiets fremgangsmåter; dr. Stephen Golding, overlege og radiolog ved John Radcliffe Hospital i Oxford, for alle opplysninger vedrørende skanning av hjernen og for at han satte meg i kontakt med professor Christoph Becker og dr. Minerva Becker som i sin tur velvillig ga meg en omvisning på radiologisk avdeling ved universitetssykehuset i Genève. Selvfølgelig er ingen av disse ansvarlige for faktafeil, feilaktige vurderinger og tøylesløs fantasiflukt i det følgende. Til slutt en spesiell takk til Angela Palmer, som uselvisk lot meg låne konseptet fra de fantastiske kunstverkene hennes og skjenke dem til Gabrielle Hoffmann (originalene kan ses på angelaspalmer.com), og til Paul Greengrass for kloke råd, godt vennskap og for at han delte tallrike automatiske handelsstopp med meg underveis. Robert Harris 11.7.11
Oversetteren vil gjerne få takke Ole Jørgen Reichelt (Private Banking – SpareBank1) for uvurderlig hjelp i arbeidet med å oversette denne boken.
1
Lær av meg – om ikke av mine formaninger, så i hvert fall av mitt eksempel – hvor farlig det er å tilegne seg kunnskap, og hvor mye lykkeligere den mann er som tror at hans lille fødeby er hele verden, enn den er som streber etter å bli større enn hans natur vil tillate. Mary Shelley, Frankenstein (1818)
Dr. Alexander Hoffmann satt ved peisilden inne på arbeidsværelset sitt i Genève. En halvrøkt sigar lå kald i askebegeret ved siden av ham, og en skråstilt lampe var trukket lavt ned over skulderen hans. Han bladde i en førsteutgave av The Expression of the Emotions in Man and Animals av Charles Darwin. Det viktorianske bestefarsuret ute i hallen slo midnatt, men Hoffmann hørte det ikke. Han la heller ikke merke til at ilden var i ferd med å slukne. Hele hans formidable konsentrasjonsevne var rettet mot boken. Han visste at den var utgitt i London i 1872 av John Murray & Co. i et opplag på 7 000, trykt i to omganger. Han visste også at det i andre runde var kommet med en trykkfeil – «htat» – på side 208. Ettersom det eksemplaret han satt med i hånden, ikke hadde noen slik feil, formodet han at det måtte stamme fra den første trykkingen, hvilket økte verdien i betydelig grad. Han snudde den og gransket ryggen. Innbindingen var det originale grønne stoffet med forgylte bokstaver, ryggen var bare en smule frynset i endene. Det var det som i antikvariatene ble kalt for «et pent eksemplar», kanskje verd 15 000 dollar. Den hadde ligget og ventet på ham da han kom hjem fra kontoret den 9
kvelden, så fort markedene i New York hadde stengt, litt over klokken ti. Det forunderlige var at selv om han sparte på vitenskapelige førsteutgaver og hadde sett på boken på nettet og faktisk hadde tenkt å kjøpe den, så hadde han ikke fått rotet seg til å bestille den. Den første tanken som slo ham, var at den måtte ha kommet fra konen hans, men hun benektet det. Til å begynne med hadde han nektet å tro på henne og hadde fulgt etter henne på kjøkkenet og holdt boken frem til besiktigelse mens hun dekket på bordet. «Mener du virkelig å fortelle meg at du ikke har kjøpt den til meg?» «Ja, Alex. Beklager. Det var ikke meg. Hva kan jeg si? Kanskje du har en hemmelig beundrer.» «Er du helt sikker på dette? Det er ikke bryllupsdagen vår eller noe sånt? Jeg har ikke glemt å gi deg noe?» «Men herregud, jeg har ikke kjøpt den. Greit?» Det hadde ikke fulgt med noen annen informasjon enn den nederlandske bokhandlerens slipp: «Rosengaarden & Nijenhuise, Antikvariske vitenskapelige & medisinske bøker. Grunnlagt 1911. Prinsengracht 227, 1016 HN Amsterdam, Nederland». Hoffmann hadde tråkket ned pedalen på søppelbøtten og plukket opp bobleplasten og det tykke gråpapiret igjen. Pakken var riktig adressert, med trykt etikett: «Dr. Alexander Hoffmann, Villa Clairmont, 79 Chemin de Ruth, 1223 Cologny, Genève, Sveits». Den var blitt sendt med kurer fra Amsterdam dagen i forveien. Etter aftensmaten – en fiskepai og grønn salat som husholdersken hadde gjort i stand før hun gikk hjem – var Gabrielle blitt værende på kjøkkenet for å ta noen bekymrede telefoner i siste liten angående utstillingen som skulle åpne neste dag, mens Hoffmann gikk inn på arbeidsværelset med den mystiske boken i hånden. Da hun en time senere stakk hodet inn av døren for å fortelle ham at hun gikk opp for å legge seg, leste han fremdeles. «Ikke bli sittende for lenge, elskede», sa hun. «Jeg venter på deg til du kommer.» 10
Han svarte ikke. Hun stanset i døråpningen og betraktet ham et øyeblikk. Til å være 42 virket han ung fremdeles, og han hadde alltid vært kjekkere enn han selv var klar over – en egenskap hun opplevde som både tiltrekkende og sjelden hos en mann. Det var ikke det at han var beskjeden, det hadde hun forstått etter hvert. Tvert imot: han var fullstendig likegyldig til alt som ikke engasjerte ham intellektuelt, et karaktertrekk som hadde gitt ham ry blant venner for rett og slett å være forbannet ubehøvlet – og hun likte også det ganske godt. Det usedvanlig gutteaktige fjeset hans var bøyd over boken, brillene var skjøvet opp og hvilte mot toppen av hodet med tykt, lysebrunt hår; brilleglassene reflekterte lyset fra peisilden og syntes å sende henne et advarende blikk. Hun visste bedre enn å gjøre noe forsøk på å forstyrre ham. Hun sukket og gikk opp i andre etasje. Hoffmann hadde i en årrekke vært klar over at The Expression of the Emotions in Man and Animals var en av de første bøkene som ble utgitt med fotografier, men han hadde aldri sett dem før. Monokrome plater viste viktorianske kunstneres modeller og pasienter på galehuset i Surrey i forskjellige følelsesmessige tilstander – sorg, fortvilelse, glede, trass, redsel – for dette var ment å skulle være en studie av Homo sapiens som dyr, med dyrets instinktive reaksjoner, strippet for det sosiale samværs maske. De var født tilstrekkelig sent i den vitenskapelige tidsalder til å bli fotografert, men de usymmetriske øynene og skjeve tennene ga dem et utseende som likevel fikk dem til å se ut som durkdrevne, overtroiske bønder fra middelalderen. De minnet Hoffmann om et barnslig mareritt – om voksne fra en gammeldags eventyrbok som kunne komme og stjele deg ut av sengen om natten og bære deg med seg inn i skogen. Og det var også noe annet som uroet ham. Slippen fra bokhandleren var blitt stukket inn mellom sidene som handlet om redsel, som om avsenderen med vitende og vilje ville trekke oppmerksomheten hans mot nettopp denne følelsen: 11
I utgangspunktet står en skremt person urørlig og åndeløs som en statue, eller kryper sammen som om han instinktivt vil unngå å bli iakttatt. Hjertet slår hurtig og voldsomt, slik at det klapper eller banker mot ribbena …
Når Hoffmann tenkte, hadde han for vane å legge hodet over mot den ene siden og stirre tomt fremfor seg, og det gjorde han nå. Var det en tilfeldighet? Ja, resonnerte han, det måtte det være. På den annen side hadde de fysiologiske virkningene av redsel en så direkte relevans til VIXAL-4 – det prosjektet han var involvert i for tiden – at han fant det særdeles påfallende. Og likevel var VIXAL-4 topphemmelig, bare kjent for forskningsteamet hans, og selv om han passet på at de fikk godt betalt – 250 000 dollar i grunnlønn, med løfte om muligheter for langt mer i bonuser – var det så avgjort liten sannsynlighet for at noen av dem ville brukt 15 000 dollar på en anonym gave. Et menneske som utvilsomt kunne ha råd til det, som visste alt om prosjektet og som ville ha sett det morsomme i det – hvis det var det det var: en kostbar spøk – var kompanjongen hans, Hugo Quarry, og uten i det hele tatt å tenke på hvor mye klokken var, ringte Hoffmann ham. «Hallo, Alex. Hvordan går det?» Om Quarry fant det eiendommelig å bli forstyrret rett etter midnatt, ville de finslepne manerene hans aldri ha tillatt ham å røpe det. Dessuten var han vant til Hoffmanns væremåte, «den gale professoren» som han kalte ham – og det sa han ikke bare bak ryggen på ham, men rett opp i ansiktet hans også, for det var noe av det sjarmerende ved ham, at han alltid snakket til alle på samme måte, både offentlig og privat. Hoffmann, som fremdeles leste beskrivelsen av redsel, sa åndsfraværende: «Å, hei. Har du nettopp kjøpt en bok til meg?» «Jeg tror ikke det, gamle venn. Hvorfor spør du? Var det meningen at jeg skulle det?» «Noen har sendt meg en Darwin i førsteutgave, og jeg vet ikke hvem.» 12
«Høres ut til å være nokså kostbar.» «Den er det. Jeg tenkte at det kanskje var deg, ettersom du vet hvor viktig Darwin er for VIXAL.» «Beklager. Kan det være en klient? Som en takk, og at de har glemt å legge ved et kort. Gud vet, Alex, vi har sikret dem bra med penger.» «Ja, for så vidt. Kanskje. Greit. Beklager at jeg forstyrret deg.» «Ikke noe å tenke på. Vi ses i morgen tidlig. Stor dag i morgen. Og det er faktisk blitt i morgen allerede. Du burde se til å komme deg i seng.» «Ja visst. Jeg er på vei. God natt.» Når redselen stiger til et ekstremt nivå, høres det uhyggelige redselsskriket. Store svetteperler pipler frem på huden. Alle muskler i kroppen blir slappe. Snart etter synker man fullstendig sammen, og de mentale krefter svikter. Tarmsystemet påvirkes. Lukkemusklene slutter å virke, og man klarer ikke lenger å holde på kroppens innhold …
Hoffmann holdt boken opp til nesen og snuste. En blanding av skinn og bibliotekstøv og sigarrøyk, så kraftig at han kunne kjenne smaken, med en liten antydning av noe kjemisk – formaldehyd kanskje, eller kullgass. Det fikk ham til å tenke på et laboratorium fra 1800-tallet eller en forelesningssal, og et lite øyeblikk så han for seg bunsenbrennere og trebenker, kolber med syre og et apeskjelett. Han la bokhandlerens slipp tilbake for å markere siden og lukket boken forsiktig. Så bar han den med seg bort til hyllene, og med to varsomme fingre lagde han plass til den mellom en førsteutgave av On the Origin of Species, som han hadde kjøpt på en auksjon hos Sotheby’s i New York for 125 000 dollar, og en skinninnbundet utgave av The Descent of Man som i sin tid hadde tilhørt T. H. Huxley. Senere ville han forsøke å erindre den nøyaktige rekkefølgen på det han foretok seg videre. Han sjekket Bloom13
berg-terminalen på skrivebordet for å se hvordan dagen hadde endt i USA: Både Dow Jones, S&P 500 og NASDAQ hadde falt. Via e-post vekslet han noen ord med Susumu Takahashi, børsmegleren med ansvar for handel av VIXAL-4 over natten, som kunne fortelle at alt gikk greit, og minnet ham på at Tokyo-børsen kom til å åpne igjen om mindre enn to timer etter den tre dager lange, årlige høytiden Den gylne uke. Den kom uten tvil til å åpne lavt, for å komme à jour etter en uke med fallende priser i Europa og USA. Og det var én ting til: VIXAL hadde planer om å shorte nye tre millioner aksjer i Procter & Gamble for 62 dollar per aksje, hvilket ville øke aksjemengden deres til seks millioner – en stor handel: ville Hoffmann gå med på det? Hoffmann sendte en e-post med svaret «OK», slengte fra seg resten av sigaren, satte en finmasket gnistfanger av metall foran peisen og slukket lysene i arbeidsrommet. Ute i hallen forsikret han seg om at utgangsdøren var låst, så slo han på innbruddsalarmen med den firesifrede koden: 1729. (Sifrene stammet fra en samtale mellom matematikerne G. H. Hardy og S. I. Ramanujan i 1920, da Hardy tok en taxi med det nummeret for å besøke sin døende kollega på sykehuset og beklaget seg over at det var «et nokså kjedelig tall». Til hvilket Ramanujan svarte: «Nei, Hardy! Nei, Hardy! Det er et meget interessant tall. Det er det minste heltallet som kan skrives på to forskjellige måter som summen av to heltall opphøyd i tredje potens.») Han lot bare én lampe lyse i første etasje – det var han helt sikker på – så gikk han opp den buede marmortrappen til badet. Han tok av seg brillene, kledde av seg, vasket seg, pusset tennene og tok på seg en blå silkepyjamas. Han stilte vekkerklokken på mobilen på halv sju, og registrerte, idet han gjorde det, at klokken da var blitt ti på halv ett. Inne på soverommet overrasket det ham å oppdage at Gabrielle var våken fremdeles og lå på ryggen på sengeteppet i svart silkekimono. Et parfymert stearinlys blafret på toalettbordet; ellers lå rommet i mørke. Hun hadde hendene foldet bak hodet, albuene pekte rett ut til siden, 14
bena var korslagte ved knærne. En slank, hvit fot med mørkerød neglelakk på tærne tegnet utålmodige sirkler i den parfymerte luften. «Å, herregud», sa han. «Jeg hadde glemt hvilken dato det er.» «Ikke vær redd.» Hun åpnet beltet og lot silken gli til side, så strakte hun armene ut mot ham. «Jeg glemmer det aldri.» Klokken må ha vært rundt ti på fire på morgenkvisten da et eller annet vekket Hoffmann. Han famlet seg opp av en dyp søvn og åpnet øynene for å skue et himmelsk syn av flammende hvitt lys. Det var geometrisk i formen, som et diagram, med horisontale linjer med smale mellomrom og vertikale søyler med stor avstand, men uten innskrevne data – en matematikers drøm, men egentlig ikke noen drøm i det hele tatt, skjønte han etter å ha myst på formen i noen sekunder; tvert imot var det resultatet av at åtte 500 watts wolfram-halogen sikkerhetslamper lyste skarpt gjennom sprekkene i vinduspersiennene – nok watt til å lyse opp en liten fotballbane; han hadde hatt planer om å få byttet dem ut. Lysene var koblet til en 30 sekunders tidsbryter. Mens han ventet på at de skulle slå seg av, lurte han på hva som kunne ha brutt de infrarøde strålene som gikk på kryss og tvers i hagen, og tent dem. Det var sikkert en katt, tenkte han, eller en rev, eller noe forvokst løvverk som svaiet i vinden. Og etter noen sekunder ble da også lysene slukket, og det ble mørkt i rommet igjen. Men nå var Hoffmann lys våken. Han strakte seg ut etter mobilen. Den tilhørte et spesielt merke som var spesialprodusert for hedgefondet for å kunne kryptere visse sensitive telefonsamtaler og e-poster. For ikke å forstyrre Gabrielle – hun mislikte denne vanen hans enda mer enn hun hatet røykingen – slo han den på under dynen og tok en rask titt på vinner- og taperlisten for handelen i Det fjerne østen. I Tokyo, Singapore og Sydney var marke15
dene på vei nedover, som forventet, men VIXAL-4 hadde allerede steget med 0,3 prosent, hvilket etter hans beregninger innebar at han hadde tjent nesten tre millioner dollar etter at han gikk til sengs. Godt fornøyd skrudde han av mobilen og la den tilbake på nattbordet, og det var da han hørte en lyd: lav, udefinerbar, og likevel forunderlig urovekkende, som om noen beveget seg omkring nede i første etasje. Han stirret på den lille røde lysprikken på røykdetektoren som satt i taket, og stakk hånden varsomt ut mot Gabrielle under dynen. Hvis hun ikke fikk sove etter at de hadde elsket, hadde hun i det siste gjort det til en vane å gå ned i atelieret sitt for å arbeide. Håndflaten hans gled over madrassens varme bølger til fingertuppene hans rørte ved huden på hoften hennes. Hun mumlet øyeblikkelig et eller annet uforståelig og snudde ryggen til ham samtidig som hun pakket dynen tettere rundt skuldrene. Lyden hørtes igjen. Han løftet seg opp på albuene og anstrengte seg for å lytte. Det var ikke noe spesifikt – et og annet svakt dunk. Det kunne bare være varmeanlegget som han ikke var kjent med, eller en dør som rørte på seg fordi det var litt trekk i huset. På dette stadiet følte han seg ganske rolig. Huset var utstyrt med et formidabelt sikkerhetsopplegg, det var en av grunnene til at han hadde kjøpt det for noen uker siden: I tillegg til flombelysningen var det en tre meter høy mur rundt eiendommen med tunge elektroniske porter, stålforsterket utgangsdør med tastaturlås, skuddsikkert glass i alle vinduer i første etasje, og en bevegelsessensitiv innbruddsalarm, som han var sikker på at han hadde slått på før han gikk opp for å legge seg. Sjansen for at en inntrenger hadde kommet seg forbi alt det der og tatt seg inn i huset, var ørliten. Dessuten var han fysisk veltrent: Han hadde for lengst fastslått at han tenkte bedre når endorfinnivåene var høye. Han trente. Jogget. Et urinstinkt, trangen til å beskytte sitt territorium, begynte å våkne i ham. Han gled ut av sengen uten å vekke Gabrielle og tok 16
på seg briller, slåbrok og tøfler. Han nølte og myste rundt seg i mørket, men han klarte ikke å komme på noe i rommet som kunne fungere som våpen. Han stakk mobilen i lommen og åpnet soveromsdøren – først bare på gløtt, og så helt opp. Lyset fra lampen nede i første etasje kastet en svak glød bortover trappeavsatsen. Han stanset på terskelen og lyttet. Men lydene – dersom det i det hele tatt hadde vært noen lyder, hvilket han begynte å tvile på – var borte. Etter et minutts tid beveget han seg mot trappen og begynte å gå langsomt og forsiktig nedover. Kanskje var det et resultat av å ha lest Darwin like før han sovnet, men på veien ned til første etasje merket han at han registrerte sine egne fysiske symptomer med vitenskapelig objektivitet. Han var i ferd med å bli kortpustet, hjerteslagene akselererte, til hjertet slo så fort at det var ubehagelig. Håret føltes stivt som pels. Han kom ned i første etasje. Huset var en herskapsvilla fra La Belle Époque, bygd i 1902 for en fransk forretningsmann som hadde tjent en formue på å utvinne olje av kullrester. Den forrige eieren hadde foretatt omfattende ombygninger innvendig, slik at alt sto innflytningsklart, og kanskje var det derfor Hoffmann aldri hadde følt seg helt hjemme der. Til venstre hadde han inngangsdøren, og rett frem var døren inn til dagligstuen. Til høyre gikk det en gang innover i huset: til spisestue, kjøkken, bibliotek og en viktoriansk vinterhage som Gabrielle brukte som atelier. Han ble stående helt urørlig med hendene løftet, klar til å forsvare seg. Det var ingen lyder å høre. I hjørnet av hallen blunket det lille røde øyet til bevegelsessensoren til ham. Hvis han ikke var forsiktig, kom han til å utløse alarmen selv. Det hadde allerede skjedd to ganger andre steder i Cologny etter at de flyttet inn – store hus som hylte nervøst uten grunn, som hysteriske, rike gamle damer bak sine høye eføydekte murer. Han slappet av i hendene og krysset hallen til der et antikt barometer hang på veggen. Han trykte på en lås og 17
barometeret svingte ut. Bryterne til alarmen var skjult i et rom på baksiden. Han stakk frem høyre pekefinger for å taste inn koden som ville slå av systemet, men stanset. Alarmen var allerede deaktivert. Fingeren hans ble hengende i løse luften mens den rasjonelle delen av hjernen hans lette etter betryggende forklaringer. Kanskje Gabrielle hadde gått ned en tur likevel, hadde slått av systemet og glemt å slå det på igjen da hun gikk tilbake til sengen. Eller kanskje han hadde glemt å slå det på i utgangspunktet. Eller kanskje det var en teknisk feil. Han svingte uhyre langsomt mot venstre for å sjekke inngangsdøren. Lysskjæret fra lampen speilte seg i den blanke svartmalingen. Den så ut til å være forsvarlig lukket, det var ingenting som tydet på at den var blitt brutt opp. I likhet med alarmen var den av aller nyeste design og ble også låst med en firesifret kode. Han kastet et blikk over skulderen for å sjekke trappen og gangen som gikk innover i huset. Alt var stille. Han gikk mot døren. Han tastet inn koden. Han hørte at låsen gikk opp med et klikk. Han grep om den tunge messingklinken og vred rundt, så gikk han ut i mørket på verandaen. Månen var en sølvblå diskos over den beksvarte plenen, og så ut som om den var blitt kastet med stor fart gjennom svarte, drivende skymasser. Konturene av de store grantrærne som skjermet huset mot veien, svaiet og bruste i vinden. Hoffmann gikk noen skritt ut i grusinnkjørselen – bare akkurat langt nok til å bryte den infrarøde sensorstrålen og utløse flombelysningen foran huset. Det kraftige lyset fikk ham til å skvette i været og naglet ham til stedet som en flyktende fange. Han løftet armen for å skygge for øynene og snudde seg mot det gule lyset inne i hallen, og idet han gjorde det, la han merke til at et par svarte støvler var blitt plassert pent og pyntelig ved siden av inngangsdøren, som om eieren ikke hadde villet dra med seg søle inn, eller forstyrre de som bodde der. Støvlene var ikke 18
Hoffmanns, og de var så avgjort ikke Gabrielles. Han var dessuten sikker på at de ikke hadde stått der da han kom hjem for nesten seks timer siden. Med blikket stivt festet på støvlene famlet han etter mobilen, holdt på å miste den, begynte å taste inn 911, kom på at han befant seg i Sveits og forsøkte igjen: 117. Det ringte bare én gang – klokken 03.59 på morgenen ifølge politiet i Genève, som gjør opptak av alle nødtelefoner, og som lagde en utskrift i etterkant. En kvinne svarte skarpt: «Oui, police?» I Hoffmanns ører virket stemmen hennes særdeles kraftig i stillheten. Det fikk ham til å innse hvor synlig han måtte være der han sto helt ubeskyttet i flomlyset. Han gikk raskt mot venstre, ut av synsfeltet til eventuelle tilskuere i hallen, og samtidig fremover, inn i le av huset. Han holdt telefonen helt inntil munnen. Han hvisket: «J’ai un intrus sur ma propriété.» På opptaket virker stemmen hans rolig, tynn, nesten robotaktig. Det er stemmen til en mann hvis hjernebark ene og alene – og uten at han selv er klar over det – konsentrerer seg av alle krefter om å overleve. Det er den rendyrkede redselens stemme. «Quelle est votre adresse, monsieur?» Han ga henne adressen. Han beveget seg fremdeles langs husets forside. Han kunne høre at tastaturet knatret under fingrene hennes. «Et votre nom?» Han hvisket: «Alexander Hoffmann.» «Ja vel, Monsieur Hoffmann. Restez là. Une voiture est on route.» Hun la på. Hoffmann sto alene i mørket ved hushjørnet. Det var unormalt kaldt til å være første uke i mai i Sveits. Vinden blåste fra nordøst, rett inn fra Lac Léman. Han kunne høre at vannet skvulpet raskt mot bryggene i nærheten, og at fallene slo mot metallmastene på yachtene. Han trakk slåbroken tettere rundt skuldrene. Han skalv voldsomt. Han måtte bite tennene sammen for å få dem til å slutte å klapre. Og likevel følte han, forunderlig nok, in19
gen panikk. Panikk var noe ganske annet enn redsel, oppdaget han. Panikk var moralsk og nervøst sammenbrudd, sløseri med dyrebar energi, mens redsel utelukkende var styrke og instinkt: et dyr som reiste seg opp på bakbena og fylte deg fullt og helt, som tok kontroll over hjerne og muskler. Han snuste ut i luften og lot blikket gli langs siden av herregården mot innsjøen. Et sted nesten ved enden av huset var det tent et lys i første etasje. Det lyste opp buskene i nærheten på et riktig så vakkert vis, som i en eventyrgrotte. Han ventet i et halvt minutt, så begynte han å liste seg mot det, tok seg frem gjennom det brede beltet med urteplanter som gikk langs denne siden av huset. Til å begynne med var han ikke riktig sikker på hvilket rom lyset kom fra: Han hadde ikke dristet seg nedover denne veien siden eiendomsmegleren viste ham rundt. Men etter hvert som han nærmet seg, forsto han at det var kjøkkenet, og da han kom opp på linje med det og stakk hodet forsiktig frem foran ruten, så han en mannsskikkelse der inne. Han sto med ryggen mot vinduet, midt i rommet, foran granittbenkeplaten på kjøkkenøya. Det var ikke noe hastverk i bevegelsene hans. Han dro kniver opp av sporene i slakterblokken og slipte dem på en elektrisk slipemaskin. Hoffmanns hjerte pumpet så raskt at han kunne høre bruset fra sin egen puls. Det første han tenkte på, var Gabrielle, han måtte få henne ut av huset mens inntrengeren var opptatt på kjøkkenet. Få henne ut av huset, eller i det minste få henne til å låse seg inne på badet til politiet kom. Han hadde fremdeles mobilen i hånden. Uten å ta blikket bort fra den ubudne gjesten slo han nummeret. Noen sekunder senere hørte han at telefonen hennes begynte å ringe – for høyt og for nær til at den kunne befinne seg hos henne oppe i andre etasje. Den fremmede så øyeblikkelig opp fra knivslipingen. Gabrielles telefon lå der hun hadde lagt den fra seg før hun gikk til sengs, på det store furubordet på kjøkkenet, med glødende skjerm, det rosa plasthylsteret summet seg bortover treverket som en tropisk 20
bille som lå på ryggen. Inntrengeren la hodet på skakke og så på den. I flere lange sekunder ble han stående der han sto. Og så, med samme umåtelig irriterende ro, la han fra seg kniven – Hoffmanns favorittkniv, den med det lange, tynne bladet som egnet seg spesielt godt til renskjæring – og gikk rundt kjøkkenøya, mot bordet. Bevegelsen medførte at han vendte kroppen halvveis mot vinduet, og Hoffmann fikk sitt første ordentlige glimt av ham – en blank skalle med langt, tynt, grått hår over ørene og i nakken, samlet i en hestehale, hule kinn, ubarbert. Han hadde på seg en slitt, brun skinnjakke. Han så ut som en veifarende, en mann av det slaget som kanskje kunne jobbe på et sirkus eller på en tivolikarusell. Han stirret forundret på telefonen, som om han aldri hadde sett en slik innretning før, løftet den opp og nølte, så trykte han inn svarknappen og holdt den opp mot øret. Et morderisk sinne bølget som en krampetrekning gjennom Hoffmann. Det flommet gjennom ham som et lys. Stillferdig sa han: «Kom deg ut av huset mitt, din faen», og til sin glede så han at inntrengeren rykket til av forskrekkelse, som om en usynlig tråd nappet i ham fra taket. Han vred hurtig på hodet – venstre, høyre, venstre, høyre – så festet han blikket på vinduet. Et øyeblikk møtte de kvikke øynene hans Hoffmanns, men i blinde, for han stirret inn i mørkt glass. Det var ikke godt å si hvem som var mest redd. Plutselig slengte han telefonen på bordet, og med forbausende stor smidighet bykset han mot døren. Hoffmann bannet, snudde seg og satte av sted samme vei som han var kommet, skled og snublet seg gjennom blomsterbedet, langs siden av det store huset, mot forsiden – det var ikke lett med tøfler på føttene, han vrikket ankelen, og hvert åndedrett var et hulk. Han var kommet frem til hjørnet av huset da han hørte at hoveddøren smalt igjen. Han formodet at inntrengeren stormet mot veien. Men nei: Sekundene gikk uten at mannen kom til syne. Han måtte ha stengt seg inne. Å, Gud, hvisket Hoffmann. Å, Gud, å, Gud. 21
Han kavet seg videre mot verandaen. Støvlene sto der fremdeles – med slappe pløser, gamle, butte, djevelske. Hendene hans skalv da han tastet inn sikkerhetskoden. Nå ropte han Gabrielles navn, selv om soverommet deres lå på motsatt side av huset og det var liten sjanse for at hun kunne høre ham. Låsen åpnet seg med et klikk. Han rev opp døren og stirret inn i mørket. Lampen i hallen var blitt slukket. Et øyeblikk ble han stående på terskelen og gispe mens han så for seg den avstanden han måtte tilbakelegge, vurderte sjansene, så bykset han mot trappen mens han skrek «Gabrielle! Gabrielle!», og var kommet halvveis over marmorgulvet da huset syntes å eksplodere rundt ham, trappen raste, gulvflisene løftet seg, veggene skjøt vekk fra ham og inn i natten.
2
Et sandkorn på vektskålen vil avgjøre hvilket individ som skal leve og hvilket som skal dø … Charles Darwin, On the Origin of Species (1859)
Hoffmann hadde ingen erindring om noe mer etter det – ingen tanker eller drømmer forstyrret den vanligvis så rastløse psyken hans – før han til slutt merket at sansene langsomt våknet til liv igjen, som når en lav landtunge dukket frem fra tåken etter en lang reise – iskaldt vann piplet nedover langs siden av halsen og over ryggen, et kaldt trykk mot skallen, en skarp smerte i hodet, en mekanisk plapring i ørene, den velkjente, kvalmende søte blomsterlukten av konens parfyme – og det gikk opp for ham at han lå på siden, med noe mykt mot kinnet. Noe trykte mot hånden hans. Han åpnet øynene og så en hvit plastbolle bare noen centimeter fra ansiktet, og spydde øyeblikkelig ned i den. Den sure smaken av fiskepai fra kvelden i forveien hang igjen i munnen. Han brakk seg og spydde en gang til. Bollen ble fjernet. Et skarpt lys skinte inn i begge øynene hans i tur og orden. Nesen og munnen ble tørket. Et glass vann ble presset mot leppene. På spedbarnaktig vis skjøv han det først til side, men så tok han imot og gulpet det i seg. Da han hadde drukket ferdig, åpnet han øynene igjen og så seg mysende omkring i sin nye verden. Han lå på gulvet i hallen, plassert i stabilt sideleie med ryggen mot veggen. Et blått politilys blinket i vinduet som et vedvarende tordenvær. Ubegripelig skvalder lekket ut 23
av en radio. Gabrielle satt på knærne ved siden av ham og holdt ham i hånden. Han smilte og klemte fingrene rundt hånden hennes. «Gudskjelov», sa hun. Hun var kledd i jeans og en jerseygenser. Han skjøv seg opp og så seg forvirret omkring. Uten briller var alt litt utydelig: to sykepleiere, bøyd over en koffert med skinnende blankt utstyr; to uniformerte gendarmer, én ved døren med den støyende radioen i beltet og en annen på vei ned trappen; og en tredje mann, tilsynelatende nokså sliten, i 50-årene, iført mørkeblå vindjakke og hvit skjorte med mørkt slips, som gransket Hoffmann med objektiv medfølelse. Alle bortsett fra Hoffmann var påkledd, og plutselig ble det særdeles viktig for ham at han også fikk på seg noen klær. Men da han forsøkte å reise seg ytterligere, merket han at han ikke hadde tilstrekkelig styrke i armene. En kraftig smerte lynte gjennom hodet hans. Mannen med mørkt slips sa: «La meg få hjelpe Dem», og tok et skritt frem med utstrakt hånd. «Jean-Philippe Leclerc, førstebetjent ved politietaten i Genève.» En av sykepleierne tok Hoffmann i den andre armen, og sammen klarte han og politiførstebetjenten å få ham varsomt og forsiktig på bena. På den kremfargede, malte flaten på veggen der hodet hans hadde hvilt, var det en liten blodflekk. Det var mer blod på gulvet – smurt utover i striper, som om noen hadde sklidd i det. Hoffmanns knær ga etter. «Jeg holder Dem», beroliget Leclerc ham. «Pust dypt. Bruk den tiden De trenger.» «Ambulansen er her om ti minutter», sa sykepleieren. «De er blitt forsinket.» «Skal vi ikke vente her inne?» foreslo Leclerc. Han åpnet døren inn til den kjølige dagligstuen. Så fort Hoffmann var blitt hjulpet ned i sittende stilling på sofaen – han nektet å legge seg – satte sykepleieren seg på huk foran ham. «Kan De fortelle meg hvor mange fingre jeg holder opp?» «Kan jeg få …» sa Hoffmann og løftet hånden til øynene. Hva var det det het? 24
«Han trenger brillene sine», sa Gabrielle. «Her er de, elskede.» Hun satte dem på nesen hans og kysset ham på pannen. «Ta det pent og rolig, greit?» «Kan De se fingrene mine nå?» spurte sykepleieren. Hoffmann talte omhyggelig. Han lot tungen gli over leppene før han svarte. «Tre.» «Og nå?» «Fire.» «Vi må måle blodtrykket Deres, monsieur.» Hoffmann satt rolig mens ermet på pyjamasjakken ble rullet opp og plastmansjetten festet rundt bicepsen og pumpet opp. Enden av stetoskopet var kald mot huden. Det var som om hukommelsen hans var i ferd med å slå seg på igjen, del for del. Metodisk merket han seg innholdet i rommet: de blekgule veggene, lenestolene og sjeselongene med hvitt silketrekk, Bechstein-salongflygelet, Louis Quinze-klokken som tikket stillferdig på peishyllen med Auerbachs kullstiftlandskap hengende over. På salongbordet foran ham sto et av Gabrielles tidlige selvportrett: en halvmeter stor kube bestående av hundre lag Mirogard-glass der hun hadde streket opp snittene i en MRI-skanning av sin egen kropp med svart blekk. Resultatet var en slags underlig, sårbar fremmedartet skapning som fløt i løse luften. Hoffmann betraktet det som om han aldri hadde sett det før. Det var et eller annet her han burde huske. Hva var det? Det var en ny opplevelse for ham, ikke øyeblikkelig å kunne hente frem de opplysningene han ville ha tak i. «Er det ikke noe spesielt du skal gjøre i dag?» sa Hoffmann til Gabrielle da sykepleieren hadde gjort seg ferdig. Pannen hans rynket seg i konsentrasjon mens han lette gjennom kaoset i hodet sitt. «Jeg vet det», sa han til slutt med lettelse i stemmen, «det er utstillingen din.» «Ja, det stemmer, men vi avlyser det.» «Nei, vi kan ikke gjøre det – det er den første utstillingen din.» «Fint», sa Leclerc, som betraktet Hoffmann fra lenestolen sin. «Dette er veldig fint.» 25
Hoffmann snudde seg langsomt for å se på ham. Bevegelsen sendte en ny spasme av smerte gjennom hodet hans. Han myste bort mot Leclerc. «Fint?» «Det er fint at De husker ting.» Politiførstebetjenten løftet tomlene i været. «For eksempel: Hva er det siste De kan huske at De opplevde i natt?» Gabrielle avbrøt. «Jeg tror Alex bør bli undersøkt av en lege før han svarer på spørsmål. Han trenger hvile.» «Hva det siste jeg husker, er?» Hoffmann tenkte seg godt om, som om det skulle vært et matematisk problem. «Jeg tror det må være at jeg gikk inn døren. Han må ha stått bak den og ventet på meg.» «Han? Var det bare én mann?» Leclerc åpnet glidelåsen i vindjakken og dro med et visst besvær frem en notatbok fra en skjult lomme, så skiftet han stilling i stolen og fant frem en penn. Hele tiden så han oppmuntrende på Hoffmann. «Ja, så vidt jeg vet. Bare én.» Hoffmann la hånden mot bakhodet. Fingrene hans rørte ved en stramt surret bandasje. «Hva var det han traff meg med?» «Det ser ut til å ha vært et brannslukningsapparat.» «Herre jemini. Hvor lenge var jeg bevisstløs?» «25 minutter.» «Er det alt?» Hoffmann følte det som om han hadde vært borte i flere timer. Men da han tittet bort mot vinduene, så han at det var mørkt fremdeles, og Louis Quinze-klokken var ikke blitt fem ennå. «Og jeg ropte for å advare deg,» sa han til Gabrielle. «Det husker jeg.» «Det stemmer. Jeg hørte deg. Så kom jeg ned trappen og fant deg liggende der. Inngangsdøren sto åpen. Før jeg visste ordet av det, var politiet her.» Hoffmann så tilbake mot Leclerc. «Fakket Dere ham?» «Beklageligvis var han borte før vår patruljebil kom frem.» Leclerc bladde seg tilbake i notatboken sin. «Det er merkelig. Det virker som om han simpelthen har spasert inn gjennom porten, og spasert ut igjen. Men jeg formoder at man må ha to forskjellige koder for å komme 26
gjennom porten og inngangsdøren. Si meg – var det kanskje en mann De kjente på en eller annen måte? Jeg formoder at De ikke slapp ham inn med vitende og vilje?» «Jeg har aldri sett ham før i hele mitt liv.» «Å.» Leclerc gjorde et notat. «Så De rakk å se ordentlig på ham?» «Han befant seg på kjøkkenet. Jeg betraktet ham gjennom vinduet.» «Jeg forstår ikke. De var ute og han var inne?» «Ja.» «Jeg beklager – hvordan kunne det ha seg?» Det kom litt haltende til å begynne med, men Hoffmanns gjenfortelling av hele hendelsesforløpet gled lettere og lettere etter hvert som kreftene og hukommelsen vendte tilbake: Han hadde hørt en lyd, gått ned trappen og oppdaget at alarmen var slått av; han hadde åpnet døren, sett et par støvler, og lagt merke til at det lyste i et vindu i første etasje; så hadde han listet seg langs siden av huset og betraktet inntrengeren gjennom vinduet. «Kan De beskrive ham?» Leclerc skrev raskt, rakk knapt å fullføre én side før han bladde over til neste og fylte den. «Alex …» sa Gabrielle. «Det går bra, Gabby», sa Hoffmann. «Vi må hjelpe dem med å få fanget denne jævelen.» Han lukket øynene. Han kunne se ham for seg, klart og tydelig – nesten for klart, der han stirret vilt fremfor seg på det kraftig opplyste kjøkkenet. «Han var middels høy. Et nokså bøllete utseende. Rundt 50. Magert ansikt. Skallet på toppen. Langt, tynt, grått hår, samlet i en hestehale i nakken. Han var iført skinnfrakk, eller kanskje en jakke – jeg husker ikke helt.» Tvilen kom sigende inn i Hoffmanns hode. Han nølte. Leclerc stirret på ham, ventet på at han skulle fortsette. «Jeg sier at jeg aldri har sett ham før, men nå når jeg tenker over det, så lurer jeg på om det er riktig. Kanskje har jeg sett ham et eller annet sted – et kort glimt på gaten kanskje. Det var noe kjent …» Stemmen hans døde bort. «Fortsett», sa Leclerc. 27
Hoffmann tenkte seg om et øyeblikk, så ristet han ytterst forsiktig på hodet. «Nei. Jeg husker ikke. Beklager. Men for å være ærlig – nå mener jeg ikke å gjøre noe stort nummer ut av dette, men – i det siste har jeg hatt en merkelig fornemmelse av at noen har holdt øye med meg.» «Det har du aldri nevnt for meg», sa Gabrielle forbauset. «Jeg ville ikke skremme deg. Og dessuten var det aldri noe helt konkret jeg kunne sette fingeren på.» «Det kan være at han har holdt øye med huset en stund», sa Leclerc, «eller at han har fulgt etter Dem. De kan ha sett ham på gaten uten at De har vært oppmerksom på ham. Ikke vær redd. De vil komme på det etter hvert. Hva var det som foregikk på kjøkkenet?» Hoffmann tittet bort på Gabrielle. Han nølte. «Han – slipte kniver.» «Å, herregud!» Gabrielle løftet hånden til munnen. «Ville De klare å identifisere ham hvis De så ham igjen?» «Å, ja», sa Hoffmann bistert. «Det kan De banne på.» Leclerc dunket pennen mot notatboken. «Vi må få sendt ut en beskrivelse.» Han reiste seg. «Unnskyld meg et øyeblikk», sa han. Han gikk ut i hallen. Plutselig følte Hoffmann seg for trett til å fortsette. Han lukket øynene igjen og lente hodet tilbake mot sofaen, så husket han skaden. «Beklager. Jeg ødelegger møblene dine.» «Blås i møblene.» Han stirret på henne. Hun virket eldre uten sminke, sartere og – et uttrykk han aldri hadde sett før – redd. Det skar ham i hjertet. Han klarte å smile til henne. Først ristet hun på hodet, men så smilte hun tilbake – kort og nølende – og et lite øyeblikk våget han å håpe på at det ikke var så veldig alvorlig: at det skulle vise seg bare å være en gammel omstreifer som hadde funnet inngangskoden på en papirlapp på gaten, og at de kom til å le av alt sammen en vakker dag – slaget mot hodet hans (et brannslukningsapparat!), det narraktige forsøket hans på å spille helt, uroen hennes. 28
Leclerc kom inn i stuen igjen med et par gjennomsiktige plastposer med bevismateriale. «Vi fant disse på kjøkkenet», sa han og satte seg igjen med et sukk. Han løftet posene i været. Den ene inneholdt et par håndjern, den andre noe som så ut som et svart halsbånd av lær prydet med en svart golfball. «Hva er det?» spurte Gabrielle. «En knebel», svarte Leclerc. «Den er ny. Han har antagelig kjøpt den i en sexbutikk. De er veldig populære i S&M-miljøene. Med litt flaks kan vi kanskje klare å spore den tilbake til eieren.» «Å, herregud!» Hun sendte Hoffmann et vettskremt blikk. «Hva var det han hadde tenkt å gjøre med oss?» Hoffmann følte seg svak igjen, munnen var tørr. «Jeg vet ikke. Kidnappe oss?» «Det er så avgjort en mulighet», nikket Leclerc og så seg omkring i rommet. «De er en rik mann, det er helt tydelig. Men jeg må si at kidnappinger er et ukjent fenomen i Genève. Dette er en lovlydig by.» Han fant frem pennen sin igjen. «Tør jeg spørre hva De driver med?» «Jeg er fysiker.» «Fysiker.» Leclerc gjorde et notat. Han nikket for seg selv og hevet det ene øyebrynet. «Det hadde jeg ikke ventet. Engelsk?» «Amerikansk.» «Jøde?» «Hva pokker har det med saken å gjøre?» «Beklager. Etternavnet … jeg spør bare i tilfelle det kan være snakk om et rasistisk motiv.» «Nei. Ikke jøde.» «Og madame Hoffmann?» «Jeg er engelsk.» «Og hvor lenge har De bodd i Sveits, dr. Hoffmann?» «Fjorten år.» På ny holdt trettheten på å overmanne ham. «Jeg kom hit på 90-tallet for å arbeide for CERN, med The Large Hadron Collider. Jeg arbeidet der i cirka seks år.» 29
«Og nå?» «Jeg driver et selskap.» «Som heter?» «Hoffmann Investment Technologies.» «Og hva driver det selskapet med?» «Hva vi driver med? Tjener penger. Det er et hedgefond.» «Utmerket. ’Tjener penger’. Hvor lenge har De bodd her?» «Som jeg sa – fjorten år.» «Nei, jeg mente her – her i dette huset?» «Å …» Han tittet fortvilet bort på Gabrielle. «Bare én måned», sa hun. «Én måned? Endret Dere inngangskoder da Dere overtok huset?» «Selvsagt.» «Og hvem andre enn dere to kjenner koden til innbruddsalarmen og så videre?» «Husholdersken vår», sa Gabrielle. «Tjenestepiken. Gartneren.» «Og ingen av dem bor her?» «Nei.» «Er det noen på kontoret Deres som kan kodene, dr. Hoffmann?» «Assistenten min.» Hoffmann rynket pannen. Hjernen hans jobbet så utrolig sent: som en datamaskin med virus. «Å, ja, også sikkerhetskonsulenten vår – han sjekket alt før vi kjøpte stedet.» «Kan De huske hva han heter?» «Genoud.» Han tenkte seg om et øyeblikk. «Maurice Genoud.» Leclerc hevet blikket. «Det var en Maurice Genoud som jobbet i Genève-politiet. Jeg mener å huske at han begynte i et privat sikkerhetsfirma. Vel, vel.» Et tankefullt uttrykk gled over Leclercs slukørede ansikt. Han begynte å gjøre notater igjen. «Alle kombinasjonskoder må selvfølgelig byttes ut med det samme. Jeg vil foreslå at Dere ikke rø30
per de nye kodene for noen av de ansatte før jeg har fått sjansen til å forhøre dem.» Et ringeapparat summet ute i hallen. Det fikk Hoffmann til å skvette i været. «Det er antagelig ambulansen», sa Gabrielle. «Jeg skal åpne porten.» Mens hun var ute av rommet, sa Hoffmann: «Jeg antar at dette vil komme i avisene?» «Er det et problem?» «Jeg forsøker å holde navnet mitt borte fra avisene.» «Vi skal forsøke å være diskré. Har De noen fiender, dr. Hoffmann?» «Nei, ikke det jeg vet. Så avgjort ingen som ville gjøre noe slikt som dette.» «En eller annen rik investor – russer, kanskje – som har tapt penger?» «Vi taper ikke penger.» Likevel forsøkte Hoffmann å erindre noen på klientlisten sin som kunne tenkes å være involvert. Men nei: Det var utenkelig. «Er det trygt for oss å bli værende her, tror De, med en slik gal person gående løs?» «Folkene våre kommer til å bli her det meste av dagen, og når kvelden kommer, kan vi holde et øye med stedet – kanskje plassere en bil ute på veien. Men vår erfaring er stort sett at menn i Deres posisjon foretrekker å ta sine egne forholdsregler.» «Leie livvakt, mener De?» Hoffmann skar en grimase. «Jeg har ikke lyst til å leve på den måten.» «Beklageligvis vil et hus som dette alltid tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Og bankfolk er ikke spesielt populære nå for tiden, ikke engang i Sveits.» Leclerc så seg omkring i rommet. «Kan jeg få spørre hvor mye De har betalt for det?» Under normale omstendigheter ville Hoffmann ha bedt ham om å dra til helvete, men han hadde ikke krefter til det. «60 millioner dollar.» «Å, du store tid!» Leclerc knep leppene sammen med et 31
forpint uttrykk. «Vet De, jeg har ikke råd til å bo i Genève lenger. Min kone og jeg har flyttet til et hus rett over grensen til Frankrike, der alt er billigere. Det betyr selvfølgelig at jeg må kjøre til jobben hver dag, men sånn er det.» En dieselmotor hørtes fra utsiden. Gabrielle stakk hodet inn av døren. «Ambulansen er her. Jeg skal gå og finne noen klær til deg som vi kan ta med oss.» Hoffmann forsøkte å reise seg. Leclerc kom frem for å hjelpe ham, men Hoffmann vinket ham vekk. Sveitsere, tenkte han grettent, de later som om de ønsker utlendinger velkommen, men egentlig avskyr de oss. Hvorfor skulle jeg bry meg om at han bor i Frankrike? Han måtte vugge seg fremover et par ganger før han fikk tilstrekkelig fremdrift til å komme seg opp av sofaen, men på tredje forsøk klarte han det og ble stående og svaie på Aubusson-teppet. Larmen i hodet gjorde at han begynte å føle seg kvalm igjen. «Jeg håper ikke at denne ubehagelige episoden vil skremme Dem vekk fra dette vakre landet vårt.» Hoffmann lurte på om han spøkte, men politiførstebetjentens ansikt var helt alvorlig. «Slett ikke.» Sammen gikk de ut i hallen, Hoffmann var overdrevent forsiktig for hvert skritt han tok, lik en beruset som ønsker å bli oppfattet som edru. Huset var fullt av folk fra krisetjenestene. Flere gendarmer ankom sammen med to ambulansefolk, en mann og en kvinne, som trillet en båre. Stilt overfor det tunge, offentlige antrekket deres følte Hoffmann seg naken og sårbar igjen; en ufør. Det var en lettelse for ham å se at Gabrielle kom ned trappen med regnfrakken hans. Leclerc tok den fra henne og draperte den rundt Hoffmanns skuldre. Ved utgangsdøren la Hoffmann merke til et brannslukningsapparat som var pakket ned i en plastpose. Bare synet av det var nok til at han kjente et stikk av smerte. «Kommer dere til å sende ut en fantomtegning av denne mannen?» 32