Fredrik Backman Bjørnstad

Bjørnstad

Fredrik Backman

Bjørnstad Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO

Fredrik Backman Originalens tittel: Björnstad Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Fredrik Backman 2016 Published by arrangement with Partners in Stories Stockholm AS, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-45721-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Bjørnstad er et fiktivt sted.

Alle eventuelle likheter med virkelige personer eller hendelser er tilfeldige.

Til Saga Backman, farmoren min, som lærte meg å elske sport. For et stille liv jeg ville ha levd uten det. Jeg håper den store baren i himmelen serverer ordentlige dry martinis, og at de alltid viser Wimbledon på storskjerm. Jeg savner deg.

Og til Neda Shafti-Backman, min morsomste smarteste mest kranglevorne beste venn. Som løfter meg når jeg trenger det, og holder meg på jorda når jeg fortjener det. Asheghetam.

1

Sent en kveld i slutten av mars tok en tenåring en dobbeltløpet hagle i hånden, gikk rett ut i skogen, satte våpenet mot et menneskes panne og trakk av.

Dette er historiene om hvordan vi havnet der.

2

Bank-bank-bank-bank-bank.

Det er i begynnelsen av mars i Bjørnstad, og ingenting har hendt ennå. Det er fredag, og alle bare venter. I morgen skal juniorlaget til Bjørnstad Hockey spille semifinale i landets høyeste ungdomsserie. Hvor viktig kan det være? Ikke så viktig, selvfølgelig. Om det ikke hadde vært her.

Bank. Bank. Bank-bank-bank.

Byen våkner tidlig, som alle dager, små steder må gi seg selv et forsprang for å hevde seg i verden. Rekkene av personbiler på parkeringsplassen utenfor fabrikken er allerede dekket av snø, menneskene står med halvåpne øyne og halvlukket bevissthet på taust geledd for at elektroniske adgangsbrikker skal bekrefte deres eksistens for stemplingsuret. De tramper sørpe av støvlene, med autopilotblikk og telefonsvarerstemme i påvente av at det foretrukne stoffet – koffein eller nikotin eller sukker – skal ha sin virkning og gjøre kroppen i det minste rimelig funksjonsdyktig fram til første spisepause.

Ute på veien drar pendlerne av sted til større steder, bortenfor skogen, vantene banker på varmeapparatene, og bannskapen er av den typen som man bare finner på å bruke når man er full eller døende eller sitter i en kald Peugeot altfor tidlig om morgenen.

Hvis de er stille, kan de høre det derfra: Bank-bank-bank.

Bank. Bank.

8

Maya våkner på rommet sitt. Veggene er prydet dels med blyanttegninger og dels med gamle billetter fra konserter hun har vært på i byer langt borte, ikke på langt nær så mange hun skulle ønske, men adskillig flere enn foreldrene hennes egentlig har gitt lov til. Hun blir liggende i sengen i pyjamasen, og spiller gitar. Elsker alt ved den. Tyngden av den mot kroppen, hvordan treet svarer når fingertuppene hennes banker på det, strengene som skjærer hardt mot huden før den har rukket å våkne ordentlig. De enkle tonene, de myke riffene, det er en himmelsk lek for henne.

Hun er femten år og har rukket å elske mange ganger, men gitaren kommer alltid til å være hennes første kjærlighet.

Den har hjulpet henne til å holde ut å bo i denne byen, å orke å være datter av en sportssjef i en hockeyklubb i skogen.

Hun hater hockey, men forstår farens kjærlighet. Sporten er bare et annet instrument enn hennes. Moren hennes pleier å hviske i datterens øre: «Stol aldri på folk som ikke har noe i livet de elsker helt ukontrollert.» Moren elsker en mann som elsker et sted som elsker en sport. Dette er en hockeyby, og man kan si mye om dem, men de er til å stole på. Man vet hva man kan vente seg hvis man bor her. Dag etter dag etter dag.

Bank.

Bjørnstad ligger ikke nær noe, til og med på et kart ser stedet unaturlig ut. «Som om en full kjempe har prøvd å pisse navnet sitt i snøen», ville noen si. «Som om naturen og menneskene har dragkamp om livsrommet», kunne muligens en litt mer nøktern person si. Men uansett taper byen, det er lenge siden den vant i noe som helst. Det er færre arbeidsplasser, så hvert år blir det færre mennesker også. Skogen spiser et forlatt hus eller to per sesong. På den tiden da den fortsatt var noe å skryte av, satte kommunen opp et skilt ved innfartsveien, med den typen slagord som var populære da: «Velkommen til Bjørnstad – Vi vil litt mer!» Vinden og 9

snøen brukte noen år på å piske bort ordet «mer». Noen ganger føles hele stedet som et filosofisk eksperiment: Hvis en by faller i skogen, men ingen hører det, vil det da spille noen rolle?

For å svare på det må man gå noen hundre meter ned mot innsjøen. Det er ikke så mye å skrive hjem om, men det er en ishall. Bygd av fabrikkarbeidere for fire generasjoner siden, menn som jobbet seks dager i uka og trengte noe å se fram til på den sjuende. Det gikk i arv. All den kjærlighet som denne byen kan tine opp, legger den liksom fortsatt i det spillet: is og vant, røde og blå linjer, køller og puck og hvert gram av vilje og kraft i unge kropper for full fart på vei inn i hjørnet på jakt etter den. Tribunen er fullsatt hver helg, år etter år, til tross for at klubbens prestasjoner har rast i takt med byens økonomi. Kanskje er det nettopp derfor, fordi alle håper at når det går oppover for klubben igjen, så skal resten følge med på lasset.

Det er grunnen til at slike steder som dette alltid må sette sitt framtidshåp til ungdommene, for de er de eneste som ikke husker at det faktisk var bedre før. Det kan være en velsignelse. Så de har bygd juniorlaget sitt slik de eldre generasjonene bygde stedet sitt: Jobb hardt, ta smellene, ikke syt, hold kjeft og vis de jævlene i storbyene hvor vi kommer fra.

Det er ikke mye å legge merke til her omkring. Men alle som har vært her, vet at det er en hockeyby.

Bank.

Amat fyller snart seksten år. Rommet hans er så lite at hvis det hadde ligget i en større leilighet i en dyr del av en stor by, ville det knapt nok ha vært kalt et walk-in-closet. Tapetet er helt skjult av plakater med NHL-spillere, med to unntak: Det ene er et fotografi av ham selv i sjuårsalderen, med for store hansker og hjelmen nede i pannen, den minste av alle guttene på isen. Det andre er et hvitt ark der moren hans har skrevet ned deler av en bønn. Da Amat ble født, lå hun med ham på brystet i en trang seng på et lite sykehus på den 10

andre siden av kloden, bare de to i verden. En pleier hvisket bønnen i øret på henne da. Det sies at Mor Teresa skrev den på veggen over soveplassen sin, og pleieren håpet at den ville gi den enslige kvinnen styrke og håp. Snart seksten år senere henger lappen fortsatt på veggen til gutten hennes, ordene er litt sammenblandet, men hun skrev dem ned slik hun husket dem: «Den som er ærlig, kan bli sveket av andre. Vær ærlig likevel.

Den som er vennlig, kan bli baktalt av andre. Vær vennlig likevel.

Alt godt du gjør i dag, kan bli glemt av andre i morgen.

Gjør godt likevel.»

Amat har skøytene sine stående helt inne ved sengekanten, hver natt. «Må ha vært jævlig tøft for moren din, at du ble født med de der på,» pleier den gamle vaktmesteren i ishallen å flire. Han har tilbudt gutten å oppbevare dem i et skap inne på lageret i klubben, men gutten liker å bære dem fram og tilbake. Vil være nær dem.

Han har alltid vært den minste på alle lag, aldri hatt muskler som de andre spillerne, aldri skutt like hardt. Men ingen i denne byen fanger ham. Ingen på noe lag han noensinne har møtt, har vært like rask. Han kan ikke forklare det, men han antar at det fungerer likedan som når enkelte mennesker ser på en fiolin og bare ser en del planker og skruer, mens andre ser musikk. Skøytene har aldri føltes fremmede for kroppen hans, tvert imot, det er når han stikker føttene ned i sko at det føles som når sjømenn går i land.

De siste linjene som moren har skrevet på arket på veggen hans, lyder: «Alt du bygger, kan bli ødelagt av andre. Bygg likevel. For til slutt er alt mellom deg og Gud. Det dreide seg uansett aldri om deg og de andre.»

11

Rett under det, skrevet med rødt kritt med den besluttsomme håndskriften til et barn på barneskolen, står det: «DEM SIER AT JEI ER FOR LITEN TILL Å SPILE. BLI 1 STOR SPILLER LIKEVELL!» Bank.

En gang var Bjørnstad Hockeys A-lag nest best i landets øverste serie. Det er mer enn to tiår og tre divisjoner siden, men i morgen får Bjørnstad måle seg med de beste igjen. Så hvor viktig kan en juniorlagkamp være? Hvor mye kan en by bry seg om noen tenåringers semifinale i en ungdomsserie? Ikke så mye, selvfølgelig. Om det ikke hadde vært akkurat denne flekken på kartet.

Et par hundre meter sør for veiskiltene begynner området som bare kalles «Høyden». Det er en liten klynge dyre hus med utsikt over innsjøen. Beboerne her er eiere av matbutikker eller sjefer på fabrikken, eller så pendler de til bedre jobber i de større byene, der kollegene sperrer øynene opp og undres: «Bjørnstad? Kan man bo så langt ute i skogen?», på firmafestene. Da svarer man selvsagt noe om jakt og fiske, nærheten til naturen, men egentlig lurer nesten alle nå på om det virkelig går an. Å bo her, lenger. Om det fortsatt finnes noe her, mer enn eiendomspriser som synker i takt med temperaturen.

Så våkner de av et «BANK». Og da smiler de.

3

I mer enn et tiår har naboene i eneboligene vennet seg til lydene fra hagen til familien Erdahl: Bank-bank-bankbank-bank. Og så en kort pause mens Kevin samler sammen puckene. Han var to og et halvt år da han gikk på skøyter første gang, tre da han fikk sin første kølle. Da han var fire, var han femåringene overlegen. Da han var fem, var han bedre enn sjuåringene. Vinteren da han fylte sju, forfrøs han ansiktet så alvorlig at hvis man står nær ham, kan man fortsatt se de små hvite flekkene over kinnbeina.

Han hadde spilt sin første ordentlige seriekamp om ettermiddagen, og i sluttsekundene hadde han bommet på åpent mål. Bjørnstads lilleputter vant med 12–0, og Kevin lagde alle målene, men han var utrøstelig. Sent på kvelden oppdaget foreldrene hans at han ikke lå i sengen sin, ved midnatt var halve byen ute og gikk manngard i skogen. Gjemsel er ingen lek i Bjørnstad. Et lite barn behøver ikke å gå langt for å bli slukt av mørket, en liten kropp fryser fort i hjel i tretti kuldegrader. Ikke før i grålysningen oppdaget noen at gutten ikke befant seg inne blant trærne, men sto på isen nede ved vannet. Dit hadde han slept et mål og fem pucker og alle de lommelykter han kunne finne, og time etter time hadde han stått og skutt fra samme vinkel som den han hadde bommet fra med det siste skuddet i kampen. Han gråt rasende da de bar ham hjem. De hvite flekkene forsvant aldri. Han var sju år, og alle visste allerede da at han hadde bjørnen i seg. Den lar seg ikke holde tilbake.

Foreldrene hans fikk bygd en liten bane til ham i hagen.

Han måkte snø der selv hver morgen, og hver sommer gravde naboene opp puckkirkegårder i bedene sine. I flere 13

generasjoner kommer det til å bli funnet rester av vulkanisert gummi i blomsterjorden her. År for år har de hørt guttens kropp vokse, bankingen er blitt hardere og hardere, raskere og raskere. Han er sytten år nå, og denne byen har ikke sett en hockeyspiller med noe i nærheten av hans talent siden de var i øverste serie, før han ble født. Han har fysikken, hendene, hodet og hjertet.

Framfor alt har han blikket, det er som om det han ser på isen, går langsommere enn det alle andre ser. Man kan lære bort mye i hockey, men ikke det, blikket blir du født med eller uten. «Kevin? Han er ekte vare,» pleier Peter Andersson å si. Han er sportssjef i klubben og burde vite det: Sist noen i Bjørnstad var så god som dette, var det sportssjefen selv, og han kom hele veien til Canada og NHL, målte seg med de beste i verden.

Kevin vet hva som kreves, alle har fortalt ham det siden han første gang sto på et par skøyter. Bare alt. Det kommer bare til å kreve alt av ham. Så ved hvert daggry, mens skolekameratene hans fortsatt sover dypt under varme dyner, løper han i skogen, og så står han her, bank-bank-bankbank-bank. Samle puckene. Bank-bank-bank-bank-bank.

Samle puckene. Trening med juniorlaget hver ettermiddag og med A-laget hver kveld, deretter treningsstudio, deretter en ny runde i skogen og en avsluttende time her i skinnet fra de spesielt oppsatte lyskasterne på taket til eneboligen.

Bank-bank-bank-bank-bank. Det er det eneste denne sporten krever av deg. Bare alt du har.

Kevin har fått alskens tilbud om å gå over til storklubbene, begynne på hockeygymnas i en større by, men han har konsekvent avslått. Han er Bjørnstad-gutt, faren hans er Bjørnstad-mann. Det betyr kanskje ingenting andre steder, men det betyr noe her.

Så hvor viktig kan en semifinale i en juniorserie bli? Bare så viktig at landets beste juniorlag ville minne resten av landet på dette stedets eksistens igjen. Bare så viktig at politikerne i regionen kanskje ville satse penger på å legge et eget 14

hockeygymnas her i stedet for borte i Hed, slik at de største talentene i denne delen av landet ville ønske å flytte til Bjørnstad og ikke til storbyene. Slik at et A-lag fullt av egne produkter kunne komme opp i øverste serie igjen, lokke de store sponsorene hit på nytt, få kommunen til å bygge en ny ishall og bedre veier til den, kanskje til og med det konferansehotellet og det kjøpesenteret som har vært diskutert i årevis, slik at det kunne etableres nye bedrifter og skapes flere arbeidsplasser slik at innbyggerne ville begynne å vurdere å pusse opp boligene i stedet for å selge. Det ville bare være viktig for økonomien. For stoltheten. For overlevelsen.

Det er bare så viktig at en syttenåring i en villahage har stått her siden han forfrøs kinnene den natten for ti år siden, og skutt puck etter puck med et helt lokalsamfunn på skuldrene sine.

Det betyr bare alt.

«Dumpa» ligger i den andre enden av Bjørnstad, nord for veiskiltene. Sentrum av Bjørnstad består av rekkehus og små eneboliger i en synkende skala av middelklasse, men i Dumpa er det bare blokker, bygd så langt unna Høyden som det gikk an. Fra begynnelsen av var dette selvsagt bare fantasiløse geografiske kallenavn: Dumpa ligger lavere enn resten av byen, der bakken skråner ned mot et gammelt grustak. Høyden ligger på fjellet over innsjøen.

Men da menneskenes økonomi etter hvert ble oppdelt på samme måte, ble navnene værende på folkemunne til de ble like mye klassemarkører som bydeler. Til og med på klodens minste steder lærer barna tidlig at det finnes forskjellige sosiale virkeligheter, og her er det enkelt: Jo lenger vekk fra Dumpa du bor, desto bedre for deg.

Fatima bor i en toromsleilighet nesten så langt borte i Dumpa man kan komme. Hun haler sønnen sin ut av sengen med mild vold, han tar med seg skøytene sine. De er alene på bussen, prater ikke, Amat har perfeksjonert sitt 15

system med å transportere kroppen uten faktisk å måtte våkne i hodet. «Mumien» kaller Fatima ham kjærlig. Vel framme i ishallen bytter hun til renholderuniformen sin, og han går for å finne vaktmesteren. Først prøver han å hjelpe henne med å plukke opp søppel fra tribunen, til hun kjefter på ham og sender ham vekk. Gutten er bekymret for morens rygg, moren er bekymret for at andre barn skal se gutten sammen med henne og erte ham. Så lenge Amat kan huske, har det vært bare de to i verden. Da han var liten, samlet han tomflasker og bokser på denne tribunen i slutten av måneden, og noen ganger gjør han det fremdeles.

Han hjelper vaktmesteren hver morgen, låser opp dører og kontrollerer lysrør, pakker pucker og kjører ismaskinen, gjør hallen klar til dagen. Først kommer kunstløperne, på de mest ubekvemme tidspunktene. Deretter alle hockeylagene, ett etter ett i rangorden på de beste tidspunktene, som er reservert for juniorlaget og A-laget. Juniorlaget, som er så bra nå at de nesten er øverst i hierarkiet.

Amat er ikke der ennå, han er bare femten, men kanskje neste sesong. Hvis han gjør alt som skal til. En dag skal han ta med moren sin vekk herfra, han vet det, en dag skal han slutte å bry hodet sitt med pluss og minus og inntekter og regninger hele tiden. Det er en tydelig forskjell mellom en del barn og andre barn – hvem av dem som bor i hjem der pengene kan ta slutt, og hvor gammel man er når man forstår det.

Amat vet at han har begrensede valgmuligheter, så planen hans er enkel: herfra til juniorlaget, derfra til A-laget, derfra til proff. Når den første lønna er på kontoen, skal han ta den rengjøringsvogna fra moren og aldri la henne se den mer, gi de verkende fingrene hennes hvile og la henne få sove lenge om morgenen med den vonde ryggen. Han vil ikke ha ting. Han vil bare få legge seg i sengen en eneste kveld uten å drive hoderegning.

Vaktmesteren kakker Amat på skulderen når han er ferdig med gjøremålene sine, og rekker ham skøytene. Amat snører dem på seg, tar kølla i hånden, går ut på den tomme 16

isen. Det er avtalen her: Vaktmesteren får hjelp med tunge løft og trege vantdører fordi gikta plager ham, og hvis Amat vanner isen selv etterpå, får han banen for seg selv en time før kunstløperne begynner å trene. Det er de beste seksti minuttene på dagen hans, hver dag.

Han setter øreproppene i ørene, har volumet så høyt det går, og så er det full fart. Over isen, så hardt inn i vantet på den andre siden at hjelmen slår inn i pleksiglasset. Full fart tilbake. Igjen. Igjen. Igjen.

Fatima ser opp fra renholdsvogna et kort øyeblikk, unner seg noen sekunder med å se sønnen sin der ute. Vaktmesteren møter blikket hennes, og hun mimer «takk» med munnen. Vaktmesteren nikker bare, skjuler et smil. Fatima husker hvor rart hun syntes det var da trenerne i klubben første gang fortalte henne at Amat hadde et helt uvanlig talent. Hun skjønte bare brøkdeler av språket da, og det at Amat kunne gå på skøyter når han knapt nok kunne gå, var et guddommelig mysterium for henne. Alle disse årene har gått, og hun har ikke vennet seg til kulden i Bjørnstad ennå, men hun har lært å elske byen for det den er. Og aldri skal hun finne noe merkeligere i livet enn at den gutten hun satte til verden på et sted som aldri har sett snø, ble født for å drive med en sport på is.

I en av de mindre eneboligene midt i tettstedet går Bjørnstad Hockeys sportssjef, Peter Andersson, ut av dusjen, rødøyd og andpusten. Han har nesten ikke sovet, og vannet klarte ikke å skylle vekk nervøsiteten. Han har spydd to ganger.

Han hører Mira haste gjennom gangen utenfor badet, på vei for å vekke barna, og han vet nøyaktig hva hun kommer til å si: «Herregud, Peter, du er mer enn førti år gammel.

Når sportssjefen i klubben er mer nervøs foran en juniorkamp enn juniorene er, er det kanskje på tide å ta en Sobril og en drink og bare roe seg litt?» Familien Andersson har bodd her i mer enn et tiår nå etter at de flyttet hjem fra Canada, men fortsatt har han ikke helt klart å få kona til å 17

skjønne hva hockey betyr i Bjørnstad. «Alvorlig talt. Kjenner du ikke selv at dere voksne menn kaver dere opp litt vel mye?» har Mira spurt hele sesongen. «Juniorene er sytten år! Nesten bare barn!»

De første gangene forholdt han seg taus. Men sent en kveld sa han sannheten: «Jeg vet at det bare er et spill, Mira.

Jeg vet det. Men vi er en by midt i skogen. Vi har ikke noen turisme, ikke noen gruve, ikke noen høyteknologisk industri. Vi har mørke, kulde og arbeidsløshet. Hvis vi kan få denne byen til å kave seg opp igjen, over hva som helst, da er vi heldige. Jeg vet at du ikke er herfra, kjæresten min, det er ikke din by, men se deg rundt: Arbeidsplassene forsvinner. Kommunen skjærer ned. Det er et hardt folk som bor her, vi har bjørnen i oss, men vi har tatt den ene smellen etter den andre nå. Denne byen trenger å vinne i noe. Vi trenger å få føle, bare en eneste gang, at vi er best. Jeg vet det bare er et spill. Det er bare ikke … bare det. Ikke alltid.»

Mira kysset ham hardt i pannen da, holdt ham nær, smilte og hvisket ham ømt i øret: «Du er en idiot.» Det er han, selvsagt, han vet det.

Han går ut av badet, banker på døren til den femten år gamle datteren, helt til han hører gitaren svare. Datteren elsker instrumenter, ikke sport. Det finnes dager da han sørger over det, men mange andre dager da han er glad på hennes vegne.

Maya blir liggende i sengen, spiller høyere idet bankingen kommer, hører foreldrene utenfor. En mor som har to universitetsgrader og kan sitere hele lovboken, men ikke greier å lære hva en icing eller offside er, om man så stilte henne for retten. En far som til gjengjeld kan forklare i detalj hver eneste hockeystrategi som eksisterer, men ikke kan se på en tv-serie med mer enn tre personer uten å utbryte hvert femte minutt: «Hva skjer nå? Hvem er det der? Være stille, hvorfor skal jeg være stille? Nå fikk jeg ikke med meg hva de sa … kan vi spole tilbake?»

18

Maya både ler og sukker av det. Man lengter aldri så mye etter å flytte hjemmefra som når man er femten år. Det er som moren hennes pleier å si når kulden og mørket tærer som hardest på tålmodigheten, og hun har drukket tre eller fire glass vin: «Man kan ikke bo i denne byen, Maya, man kan bare overleve den.»

Ingen av dem aner ennå hvor sant det er.

4

Hele veien fra garderoben til styrerommet oppdras gutter og menn i Bjørnstad Hockey rundt et ordtak: «Høyt under taket og tjukke vegger.» Harde ord er en del av spillet like mye som harde taklinger er det, men det som skjer her inne, havner ikke utenfor bygningen. Det gjelder både på isen og utenfor, for alle må vite at klubbens beste alltid går først.

Det er såpass tidlig på morgenen at resten av ishallen ennå stort sett skal være tom, bortsett fra vaktmesteren, renholderen og en enslig spiller fra guttelaget som går fram og tilbake nede på isen. Men fra et av kontorene i etasjen over runger besluttsomme stemmer fra menn i dressjakke ut i korridorene. På veggen henger et drøyt tjue år gammelt lagbilde, fra det året da Bjørnstad Hockey ble nest best i landet. Noen av mennene i rommet var med da, noen ikke, men alle har bestemt at de skal tilbake. Dette skal ikke lenger være en by som glemmes i de lavere divisjonene. De skal til eliten igjen, de skal utfordre de største.

Klubbens direktør sitter ved skrivebordet sitt. Han er den svetteste mannen i byen, konstant engstelig som et barn som har stjålet noe, til og med mer enn vanlig denne morgenen. Han har smuler over hele skjorten og tygger på en brødskive på en så klønete måte at man må lure på om han ikke egentlig har misforstått selve konseptet med å spise.

Han gjør det når han er nervøs. Dette er hans kontor, men han har minst makt av alle her.

Sett utenfra er hierarkiet i en klubb enkelt: Styret ansetter en direktør som er sjef for den daglige driften, direktøren ansetter i sin tur en sportssjef, som i sin tur verver A-lagsspillere og skaffer trenere. Trenerne tar ut laget, og ingen 20

blander seg opp i andres jobb. Men bak lukkede dører er det naturligvis noe annet, der har direktøren alltid grunn til å svette. Mennene rundt ham er styremedlemmer og sponsorer, en av dem er kommunepolitiker, og sammen er de hele bygdas sterkeste investorer og største arbeidsgivere.

Alle er her «uoffisielt», selvfølgelig. Det er det de kaller det når de med innflytelse og penger bare helt tilfeldigvis finner på å drikke kaffe sammen på samme sted så tidlig på morgenen at ikke engang stedets journalister har våknet.

Bjørnstad Hockeys kaffetrakter har større behov for rengjøring enn klubbens direktør, så ingen er her på grunn av innholdet i koppene. Hver mann i rommet har sin egen agenda, sine egne fordeler å høste av en klubb med suksess, men de har én viktig ting til felles: De er enige om hvem som må få sparken.

Peter er født og oppvokst i Bjørnstad, han har vært mange forskjellige mannstyper her: lilleputten på skøyteskolen, den lovende junioren, den yngste på A-laget, lagkapteinen som nesten gjorde klubben best i landet, storstjernen som ble NHL-proff, og til slutt helten som vendte hjem for å bli sportssjef.

Akkurat nå er han imidlertid framfor alt mannen som virrer søvnig fram og tilbake i entreen i den lille eneboligen, slår pannen i hattehylla omtrent hver tredje gang og mumler: – Men for guds skyld … har n-o-e-n sett nøklene til Volvoen?

Han leter i alle jakkelommene sine for fjerde gang. Den tolv år gamle sønnen hans kommer gående fra den andre kanten og har lang erfaring i å unngå ham med to kjappe tåhopp til siden uten å måtte løfte blikket fra telefonen sin.

– Har du sett nøklene til Volvoen, Leo? – Spør mamma.

– Hvor er mamma, da?

– Spør Maya.

Leo forsvinner inn på badet. Peter trekker pusten dypt.

21

– KJÆRESTE? Ikke noe svar. Han ser på telefonen sin, har allerede fire tekstmeldinger fra klubbdirektøren om at han må komme til kontoret. På en normal uke er Peter i ishallen sytti–åtti timer, og likevel rekker han nesten ikke å se sin egen sønn trene i den. Han har golfkøller i bilen, og han bruker dem to ganger per sommer hvis han har flaks. Jobben som sportssjef tar hele dagen: Han forhandler kontrakter med spillere, snakker i telefonen med agenter, sitter i et mørkt videorom og studerer nyanskaffelser. Men dette er en liten klubb, så når han er ferdig med den jobben, hjelper han vaktmesteren med å bytte lysrør og slipe skøyter, bestiller bussreiser, bestiller kamptrøyer, er reisebyrå og eiendomsforvalter, vedlikeholder en ishall like mange timer som han bygger et lag. Det tar resten av døgnet. På den måten er hockey enkelt å forstå: Det kan aldri bli en del av livet ditt. Det må være hele.

Da Peter tok jobben som sportssjef, satt han en hel natt i telefonen med Sune, mannen som hadde vært A-lagstrener i Bjørnstad siden Peter var barn. Det var Sune som lærte Peter å gå på skøyter, som ga ham et andre hjem i ishallen da guttens første hjem var fullt av brennevin og blåmerker.

Han ble en mentor og en farsfigur, mye mer enn en coach.

I deler av Peters liv var den gamle mannen det eneste mennesket han virkelig stolte på. «Du må være knuten nå,» forklarte Sune den nye sportssjefen. «Alle er et eget tau her: sponsorene er ett, styret ett, politikerne ett, supporterne ett, trenere og spillere og foreldre er hvert sitt. Alle er tau som trekker klubben i hver sin retning. Du må være knuten.»

Da Mira våknet neste morgen, forklarte Peter jobben for henne på en enda enklere måte: «Alle brenner for hockey i Bjørnstad. Jobben min blir å sørge for at det ikke tar fyr i noe.» Mira kysset ham på pannen og erklærte at han var en idiot.

– KJÆRESTE, HAR DU SETT NØKLENE TIL VOLVOEN? remjer Peter til hele huset nå.

Ikke noe svar.

22

Mennene på kontoret går igjennom hva som må gjøres, kaldt og konkret som om det gjaldt å bytte ut et møbel.

På det gamle lagbildet på veggen står Peter Andersson i midten. Han var lagkaptein da, og nå er han sportssjef.

Det er den perfekte suksesshistorien, og mennene i rommet vet hvor viktig det er å bygge den slags mytologi for mediene og supporterne. Ved siden av Peter på bildet står Sune, A-lagstreneren, som overtalte Peter til å flytte hjem fra Canada med hele familien etter proffkarrieren. Det var de to som bygde opp ungdomsvirksomheten, og målet var å få landets beste juniorlag en dag. Alle lo den gangen, ingen gjør det nå. I morgen spiller det juniorlaget semifinale, neste år flyttes Kevin Erdahl og noen til opp i A-laget, sponsorene pløyer millionbeløp inn i klubben, og elitesatsningen begynner for alvor. Det ville ikke ha hendt uten Peter, han har alltid vært Sunes beste elev.

En sponsor ser irritert på klokken.

– Skulle han ikke ha vært her nå?

Klubbdirektørens telefon glir mellom svette fingre.

– Han er sikkert på vei. Jeg tror han leverer ungene på skolen.

Sponsoren smiler nedlatende.

– Er det som vanlig advokatkona som har et viktigere møte enn han har? Er dette en jobb eller en hobby for Peter?

Et styremedlem kremter, dels for spøk, og dels ikke: – Vi trenger en sportssjef som er en støvel. Ikke en tøffel.

Sponsoren flirer og foreslår: – Kanskje vi skulle ansette kona hans i stedet? En høyhælt sko som sportssjef fungerer kanskje like bra?

Mennene i rommet ler. Det gjaller, det er høyt under taket.

Peter styrer inn på kjøkkenet på jakt etter kona, men møter i stedet datterens bestevenninne, Ana. Hun lager smoothie.

Eller han tror i hvert fall det, for hele benken flyter over 23

av en fiendtlig rosa sørpe som dråpe for dråpe nærmer seg kanten og gjør seg klar til å angripe, beseire og annektere parkettgulvet. Ana tar av seg hodetelefonene.

– Morn! Mikseren deres er dritvanskelig!

Peter trekker pusten ganske dypt.

– Hei, Ana. Du er her … tidlig.

– Nei, altså, jeg sov over her! svarer hun sorgløst.

– Igjen? Det er … fjerde natten på rad nå, hva?

– Jeg holder ikke telling.

– Nei. Det har jeg merket. Takk. Men du føler ikke at det er på tide at du går hjem en kveld og … jeg vet ikke. Henter nye klær i ditt eget klesskap eller noe sånt?

– Altså, det er ikke noe problem. Jeg har tatt med alle klærne mine hit, liksom.

Peter masserer seg i nakken og prøver virkelig inderlig å se noe i nærheten av like opprømt ut som Ana gjør over dette.

– Så … flott. Men … savner ikke faren din deg?

– Nei, det er greit. Vi snakker jo mye på telefon og sånn.

– Jo da, jo da, men jeg mener kanskje at du likevel må hjem en dag og sove hjemme hos deg selv? Kanskje?

Ana presser en litt for stor mengde uidentifiserbare fryste bær og frukter ned i mikseren og stirrer forbauset på ham.

– Okei. Men det blir sykt upraktisk når alle klærne mine er her.

Peter står stille lenge og ser på henne. Så setter hun i gang mikseren uten å legge på lokket først. Peter snur seg, går ut i entreen og roper med raskt økende desperasjon: – KJÆRESTE! Maya ligger fremdeles på sengen, klimprer langsomt på gitaren og lar tonene sprette mot vegger og tak, mer og mer ensomme til de oppløses i det tomme intet. Små øde rop etter selskap. Hun hører Ana herje på kjøkkenet, så hører hun foreldrene sine passere hverandre frustrert i entreen, faren søvndrukken og forbauset som om han hver morgen 24

våkner på et sted hvor han aldri har vært før, moren målrettet som en radiostyrt gressklipper der sikringen til hindersensoren er gått.

Hun heter Mira, men hun har aldri fått høre noen si det i Bjørnstad. Til slutt ga hun opp og bare lot dem kalle henne «Mia». Folk er så sparsommelige med ordene her at de tydeligvis ikke vil sløse med konsonantene engang. I begynnelsen moret Mira seg med å svare: «Du mener Pete?», når noen i byen spurte etter mannen hennes. Men da så alle bare alvorlig på henne og gjentok: «Nei. Peter!» I likhet med alt annet fryser ironi til is på dette stedet. Så nå morer Mira bare seg selv med å konstatere at barna heter de forbilledlig konsonantbesparende «Leo» og «Maya» for at ingen hoder skulle eksplodere på kontoret til folkeregisteret i kommunen.

Hun beveger seg i fastlagte mønstre gjennom det vesle huset, kler på seg og drikker kaffe samtidig, hele tiden i bevegelse forover, gjennom bad, entré og kjøkken. I ett sveip plukker hun opp og bretter sammen en genser fra gulvet på datterens rom, uten å trekke pusten en eneste gang for å gi formaninger om at det er på tide å slippe gitaren og stå opp.

– Gå og dusj nå, du lukter som om rommet har brent og noen har prøvd å slukke med Red Bull. Pappa kjører dere til skolen om tjue minutter!

Maya ruller ut av sengetøyet, motvillig, men klok av skade. Hun har ikke den typen mor man argumenterer med, hun har den typen mor som er advokat og aldri slutter helt å være det.

– Pappa sa at du skulle kjøre oss til skolen.

– Pappa er feilinformert. Og du, vær så snill å be Ana rydde opp på kjøkkenet når hun er ferdig med å lage smoothies. Jeg er glad i henne, hun er din beste venn, og jeg bryr meg ikke om at hun sover her oftere enn hun sover hjemme, men hvis hun skal lage smoothies på vårt kjøkken, får hun lære seg å sette på lokket på mikseren, og du må i det minste 25

undervise henne i de aller mest BASALE funksjonene til en fordømt oppvaskklut. Okei?

Maya setter gitaren opp mot veggen og går mot badet, og da hun har snudd ryggen til moren, himler hun så høyt med øynene at et røntgenbilde ville ha forvekslet pupillene med nyrestein.

– Ikke himle med øynene til meg. Jeg ser at du gjør det selv om jeg ikke ser at du gjør det, freser moren hennes.

– Spekulasjon og løse rykter, mumler datteren hennes.

– Det er bare i amerikanske tv-serier folk sier sånt, har jeg sagt til deg! protesterer moren hennes.

Datteren svarer med å lukke badedøren bare ørlite grann for hardt. Peter roper «KJÆRESTE!» fra et sted i huset.

Mira tar enda en genser opp fra gulvet og rekker akkurat å høre Ana utbryte: «Fuck i helvete», før jenta smoothietapetserer kjøkkentaket.

– Jeg kunne ha gjort noe annet med livet mitt, vet dere, sier Mira lavt til ingen i det hele tatt, og går og slipper nøkkelen til Volvoen ned i jakkelommen.

Mennene på kontoret ler fremdeles av vitsen om høyhælte sko idet en forsiktig kremting når skrivebordet fra døråpningen. Klubbdirektøren gir renholderen et godkjennende vink uten å se på henne. Renholderen ber alle om unnskyldning, de fleste mennene der inne ignorerer henne, selv om en av dem løfter hjelpsomt på føttene da kvinnen strekker seg for å tømme papirkurven. Renholderen takker vennlig, ingen merker det, hun tar det slett ikke ille opp.

Fatimas største talent er å ikke forstyrre noen. Hun venter til hun er ute i korridoren, før hun tar seg til ryggen og stønner kort av smerte. Hun vil ikke at noen skal se det og fortelle det til Amat. Hennes elskede gutt bekymrer seg alltid for mye.

Svetten svir i øynene på Amat idet han bremser opp foran vantet nede på banen. Kølla hviler mot isen, fuktigheten får fingrene til å gli noen millimeter inne i hanskene, pusten 26

river i halsen, melkesyren herjer i lårene. Tribunen er tom, men han skotter opp mot den noen ganger likevel. Moren hans sier alltid at de må være takknemlige, hun og han, og han forstår henne. Ingen er mer takknemlig enn hun, mot landet og byen og folket og klubben, mot kommunen, naboene og arbeidsgiveren. Takknemlig, takknemlig, takknemlig. Det er mødres oppgave. Men barns oppgave er å drømme. Så sønnen hennes drømmer om at moren en dag skal kunne gå inn i et rom uten å måtte be om unnskyldning.

Han blunker svetten ut av øynene, retter på hjelmen, presser skøytene mot isen. En gang til. En gang til. En gang til.

Peter har fire ubesvarte anrop fra klubbens direktør. Han ser stresset på klokken, og snur seg mot Mira idet hun entrer kjøkkenet. Smilende betrakter hun det klisset som Ana har etterlatt seg på kjøkkenbenken og gulvet, og vet at Peter må skrike hysterisk innvendig. De rydder og gjør rent på forskjellige måter: Mira misliker klær på gulvet, men Peter virkelig avskyr kliss. Da de traff hverandre, så hele leiligheten hans ut som om han hadde hatt innbrudd, unntatt kjøkkenet og badet, som så ut som operasjonssaler. Hjemme hos Mira var det stikk motsatt. De trakk ikke akkurat i samme retning, sånn kan man vel oppsummere det.

– Der er du! Jeg er sent ute til møtet i klubben. Har du sett nøklene til Volvoen? peser han.

Han har prøvd å dresse seg opp i slips og jakke, det har som vanlig lykkes sånn passe. Miras klær er plettfrie, som om tøyet smisker for kroppen hennes. Hun drikker kaffe og henger på seg kåpen i samme myke enhåndsbevegelse.

– Jepp.

Han står med rufsete hår og røde flekker i ansiktet, med smoothie på sokkene, og spør: – Har du lyst til å fortelle hvor?

27

– De er i min lomme.

– Hva? Hvorfor det?

Mira kysser ham på pannen.

– Tja, du, sukkerklumpen, det er et godt spørsmål. Jeg antar at jeg tenkte de ville være gode å ha hvis jeg vil kjøre Volvoen til jobben min. Siden jeg gikk ut fra at det kunne ansees som en smule upassende at folks advokat kommer til jobben i en tjuvkoblet bil.

Peter river begge hender forvirret gjennom håret.

– Men … i helv… du skal vel ta den lille bilen?

– Nei, du skal ta den lille bilen til verkstedet. Etter at du har kjørt ungene til skolen. Det har vi snakket om.

– Det har vi IKKE snakket om!

Peter tørker tvangsmessig undersiden av kaffekoppen med kjøkkenpapir. Hun smiler.

– Men kjære lille kjæreste, det står skrevet på kalenderen på kjøleskapet.

– Ja, men du kan vel ikke bare skrive opp ting uten å SNAKKE med meg!

Hun klør seg behersket i øyebrynene.

– Vi har snakket. Vi snakker nå. Vi gjør ikke annet enn å snakke. Lyttingen, derimot …

– Men snille Mira, jeg har et møte! Hvis jeg kommer for sent, så …

Mira nikker med altfor store kroppsbevegelser.

– Klart det, klart det, kjæreste. Hvis jeg kommer for sent til min jobb, kan et uskyldig menneske havne i fengsel. Men unnskyld, jeg avbrøt deg: Fortell mer om hva som skjer hvis DU kommer for sent.

Han puster gjennom nesa, så tålmodig han klarer.

– Det er årets største kamp i morgen, kjæreste.

– Jeg vet det, kjæreste. Og i morgen skal jeg også late som om det er viktig. Men inntil da får du nøye deg med at resten av byen mener det.

Hun er vanskelig å imponere. Det er både det mest tiltrekkende og det mest irriterende ved henne han vet. Han prøver å finne et bedre argument, men Mira sukker i stedet 28

med simulert dramatikk, legger Volvo-nøklene på kjøkkenbordet og knytter hånden foran mannen sin.

– Okei. Stein-saks-papir om det, da.

Peter rister på hodet og prøver å la være å le.

– Hva? Er du åtte år gammel?

Mira hever et øyebryn.

– Hva? Er du feig?

Peters smil forsvinner like fort som han setter blikket i henne og knytter sin egen neve. Mira teller høyt til tre, Peter lager papir, Mira venter helt tydelig et halvt sekund lenger og former deretter raskt fingrene til en saks. Peter roper etter henne, men hun har allerede tatt nøklene og gått mot entreen.

– Du FUSKET jo!

– Ikke vær en dårlig taper, kjære. Ha det, unger, vær snille mot pappa! Eller ganske snille, i hvert fall!

Peter blir stående på kjøkkenet og roper: – Du våger ikke å gå herfra! Fusker!

Han snur seg mot kalenderen på kjøleskapet.

– DET STÅR IKKE ENGANG NOE HER OM BILE… Ytterdøren lukkes bak Mira. Volvoen starter utenfor.

Ana står på kjøkkenet og flirer med smoothie i brede strimer rundt leppene.

– Har du vunnet over henne i noen ting noen gang, Peter?

Peter masserer seg i hodebunnen.

– Kan du være så snill å hente sønnen og datteren min og be dem kle på seg og sette seg i bilen?

Ana nikker ivrig.

– Ja da! Jeg skal bare gjøre rent her!

Peter rister bedende på hodet og henter en ny pakke med oppvaskkluter.

– Nei … nei, Ana … ikke gjør det, er du snill. Jeg har virkelig en mistanke om at det bare blir verre.

Da latteren på kontoret har lagt seg, ser en av sponsorene bistert på klubbdirektøren, kakker med knokene i skrivebordet hans og spør: 29

– Nå? Kommer dette til å bli et problem med Peter?

Klubbdirektøren tørker seg i pannen, rister på hodet.

– Peter gjør det som er best for klubben. Alltid. Det vet dere.

Sponsoren reiser seg, knepper dressjakken, tømmer kaffekoppen.

– Greit. Jeg har et annet møte, men jeg stoler på at du forklarer ham hva som gjelder. Minner ham på hvilke penger som betaler lønnen hans. Vi vet alle sammen hva han føler for Sune, men vi kan ikke la det komme ut i mediene at det er en intern konflikt her.

Klubbens direktør behøver ikke å svare. Ingen vet mer om tjukke vegger enn Peter. Han kommer til å sette klubben først. Til og med i dag, når han skal motta ordre om å kaste Sune ut av den.

5

Hvorfor bryr man seg om idrett?

Det kommer kanskje an på hvem man er. Og hvor.

Ingen vet helt hvor gammel Sune er. Han er den typen mann som liksom har vært sytti i minst tjue år, og ikke engang han selv husker nøyaktig i hvor mange av disse han har vært A-lagets trener. Alderen har gjort ham kortere, stress og kosthold har gjort ham bredere, han har en snømanns konturer nå. Han er på jobben mye tidligere enn vanlig i dag, men står skjult i skogkanten utenfor ishallen idet gruppen av menn kommer ut gjennom døren, venter til de har satt seg i bilene og forsvunnet. Ikke for at han skammer seg, men fordi han vil at de skal slippe å skamme seg i hans nærvær. Han har kjent de fleste av dem hele deres liv, til og med trent mange av dem. At de vil sparke ham og erstatte ham med treneren for juniorlaget, er stedets dårligst bevarte hemmelighet. Ingen behøver å si til Sune at han ikke bør ta en åpen konflikt om dette, han ville aldri gjøre det mot klubben, og han vet at dette handler om mer enn hockey nå.

Bjørnstad er en fattig del av en stor skog, men det finnes ennå noen rike menn i den. De reddet klubben fra konkurs, og nå vil de ha belønningen sin: Juniorene skal føre an i marsjen mot eliteserien. I morgen skal de vinne semifinalen i ungdomsmesterskapet, neste helg finalen. Når kommunen skal bestemme sted for det nye hockeygymnaset, kommer de ikke utenom byen med landets beste juniorlag. Klubben blir hjertet i bygdas framtidsplan, med det nye gymnaset kommer en ny ishall, og etter det: konferansehotell og 31

kjøpesenter. Hockey blir mer enn hockey, det blir turisme, merkevarebygging og kapital. Overlevelse.

Så klubben er mer enn en klubb, den er et kongerike som de sterkeste mennene i skogen slåss om makten over, og det er ingen plass til Sune der. Han ser på ishallen. Han har gitt den hele sin eksistens. Han har ikke familie, ingen hobby, ikke engang en hund. Snart er han arbeidsløs, han vet ikke hva han skal leve av da, eller for. Og likevel kan han ikke klandre noen, ikke direktøren og ikke juniortreneren og definitivt ikke Peter. Stakkars Peter vet sannsynligvis ikke om det ennå, men de kommer til å tvinge ham til å iverksette oppsigelsen, å være den som holder i øksa og forklarer det i mediene etterpå. For at de skal være sikre på at klubben står samlet og at veggene forblir tjukke.

Før eller senere må alle idrettsforeninger bestemme seg for hva de virkelig vil oppnå, og Bjørnstad vil ikke bare spille lenger. De kommer til å bytte ut Sune med juniorlagstreneren, av en eneste enkel grunn: Når Sune snakker med spillerne sine før kampen, holder han lange taler om at de skal spille med hjertet. Når juniorlagstreneren står i garderoben, sier han bare ett ord: «Vinn.» Og juniorene vinner.

De har ikke gjort annet i ti år.

Sune er bare ikke lenger sikker på at det er det eneste en hockeyklubb skal bestå av: gutter som aldri taper.

Den lille bilen ruller over nymåkte veier. Maya lener deprimert pannen mot vinduet slik bare en femtenåring kan.

Lenger sør er det vår, men Bjørnstad har visst bare to årstider. Vinteren er så selvsagt her at sommeren alltid synes å komme overraskende på alle. Ingen rekker å venne seg til sollyset de to–tre månedene det gis dem før det løftes fra dem på nytt, og resten av året føles det iblant som at man like godt kunne ha bodd under bakken.

Ana knipser henne hardt over øret med fingertuppene.

– Hva faen? utbryter Maya og gnir hele den ene siden av ansiktet.

32

– Jeg kjeder meg! Vi leker noe! ber Ana ivrig.

Maya sukker, men protesterer ikke. For hun elsker den smoothieslurpende skrulla, og fordi de er femten år og moren hennes stadig minner henne på at man «aldri i livet får slike venner mer som dem man har når man er tenåring, Maya. Ikke engang hvis man beholder dem livet ut. Det blir aldri det samme som da».

– Okei. Denne, da: Være blind og dritgod til å slåss eller døv og dritgod t…, begynner Ana. – Blind, svarer Maya uten å nøle.

Det er Anas yndlingslek, de har lekt den siden de var små.

Det er en trygghet i det, tross alt, at visse ting ikke vokser bort.

– Du har ikke hørt alternativet engang! protesterer Ana. – Jeg driter i alternativet. Jeg kan ikke leve med å ikke få høre musikk, men jeg kan leve med å ikke få se det irriterende trynet ditt hver dag.

– Dust, sukker Ana. – Fjols, flirer Maya.

– Okei. Denne, da: Alltid ha busemenn i nesa selv, eller være sammen med en gutt som alltid har busemenn i nesa.

– Alltid ha busemenn i nesa selv.

– Altså, det sier sykt mye om deg at du svarer det.

– Det sier sykt mye om deg at du i det hele tatt spør om det.

Ana prøver å slå Maya på låret, men Maya bøyer seg langt unna og bokser vennen knallhardt på armen i stedet.

Ana roper, de ler av hverandre. Av seg selv.

Man har venner når man er femten år. Man har dem aldri siden.

I bilens forsete, med en livslang finkalibrert teknikk for å ignorere lydbølgefrekvensene til storesøsteren og hennes beste venninne, snur Leo seg mot faren sin og spør: – Kommer du og ser på treningen i dag?

– Ja … jeg skal prøve … men mamma kommer! svarer Peter.

33

– Mamma kommer alltid, sier Leo. Det er en konstatering fra en tolv år gammel gutt, ikke en beskyldning. For Peter føles det sånn likevel. Han ser på klokken i bilen så ofte at han må banke på den for å forvisse seg om at den ikke har stoppet.

– Er du stressa? spør Ana i baksetet med akkurat den tonen som kan få en til å kaste ting rundt seg hvis man tilfeldigvis er stresset.

– Jeg har et møte, bare, Ana. Takk for at du spør.

– Med hvem da? spør Ana. – Klubbdirektøren. Vi skal snakke om juniorkampen i morgen …

– Shit, som alle maser om det juniorlaget, altså. Dere vet at det bare er et dumt spill, ikke sant? Ingen bryr seg egentlig!

Hun tuller, hun elsker hockey, men Maya hveser straks: – Ikke si sånt til ham i dag!

– Han blir sprø! istemmer Leo. – Hva? Sprø? Hvem blir sprø? undres Peter.

Maya lener seg kjapt fram fra baksetet.

– Du behøver ikke å kjøre helt til skolen, pappa. Du kan stoppe her!

– Det er ikke noe problem, insisterer Peter.

– Ikke noe problem for … deg, nei, stønner Maya.

– Hva betyr nå det, da? Skammer du deg over meg?

Ana avbryter hjelpsomt: – Ja! Leo skyter inn: – Pluss at hun ikke vil at noen skal se deg, for da vil alle i klassen hennes bare komme og snakke hockey.

– Hva er det for noe galt med det nå, da? Dette er en hockeyby! sier Peter forbløffet.

– Men hele livet behøver kanskje ikke å være hockey for det, glipper det ut av Maya, som overveier å åpne døren og rulle ut i fart. Snøen er fortsatt dyp, så hun tror ikke hun kommer til å brekke noe, det føles som at det er verdt risken.

34

– Hvorfor sier du DET? Hvorfor sier hun DET, Leo? beklager faren hennes seg i forsetet.

– Kan du bare stoppe bilen? Eller bare saktne farten, det holder om du saktner farten, ber Maya.

Imens kakker Ana ivrig på skulderen til Leo. – Okei, Leo, denne, da: Aldri mer få spille hockey, eller aldri mer få spille dataspill?

Leo skotter bort på faren sin. Hoster litt skamfullt.

Begynner å ta av seg beltet og famle etter dørhåndtaket.

Peter rister sønderknust på hodet.

– Du kan bare våge å svare på det, Leo. Du kan bare våge.

Mira sitter i Volvoen, på vei bort fra Bjørnstad. Hun hørte Peter kaste opp på badet i morges. Det er det sport gjør med voksne menn i denne byen, og hva gjør den da ikke med de sytten år gamle juniorene som skal spille kampen i morgen? Fruene i Bjørnstad har en gammel vits: «Jeg vil bare at mannen min skal se på meg slik han ser på hockey.» Mira har aldri ledd av den, for hun forstår altfor godt hvor vitsen kommer fra.

Hun vet hva mennene i byen sier om henne, vet at hun langt fra er den lojale sportssjefkona de ønsket seg da de ansatte Peter. De betrakter ikke klubben som en arbeidsgiver, men som en hær. Soldatene skal møte opp når de innkalles, familiene skal stå stolte i døren og vinke dem av sted.

Første gang Mira traff klubbdirektøren, var på en golfturnering som sponsorene arrangerte, og under minglingen før middagen plasserte han et tomglass i hånden på henne.

I hans hockeyverden eksisterte det så få kvinner at når han fikk øye på en han ikke kjente, tok han det for gitt at hun var serveringsdame.

Da han skjønte hvilken feil han hadde gjort, lo han bare, som om Mira også burde finne situasjonen morsom.

Da hun ikke gjorde det, sukket han: «Du kan vel ha litt humor.» Da han fikk høre at hun hadde tenkt å fortsette karrieren sin parallelt med Peters, utbrøt han forbauset: 35

«Men hvem skal ta seg av ungene da? De skal vel ammes?»

Hun prøvde virkelig å forholde seg taus da. Eller kanskje ikke «virkelig», men hun opplever nå i ettertid at hun i hvert fall «prøvde». Til slutt snudde hun seg mot klubbdirektøren, gjorde en megetsigende håndbevegelse mot de salamitykke fingrene hans som gled i grepet rundt et rekesmørbrød, og deretter mot magen hans, som sto spent ut mot desperate skjorteknapper, og sa: «Jeg tenkte at du skulle ta deg av det. Du har jo faktisk større bryster enn jeg.»

Neste gang det ble arrangert golfturnering, var ordene «med ektefelle» fjernet fra invitasjonene. Mennenes hockeyverden ble større, kvinnenes mindre, og ingenting har bevist Miras kjærlighet til Peter mer enn at hun ikke kjørte ned til ishallen og ga noen en på kjeften den dagen. Hun lærte at i Bjørnstad må man være tykkhudet, det hjelper mot både kulden og fornærmelsene.

Nå har ti år gått, og hun har etter hvert oppdaget at det gjør ting en god del lettere hvis man også har et skikkelig fint stereoanlegg i bilen. Så hun skrur opp volumet. Spiller Mayas og Leos «høyhøyliste», ikke fordi hun liker musikken, men fordi hun føler seg nær dem da. Når barn er små, tror man at det der vil gå over, den klumpen i magen av dårlig samvittighet man har når man drar hjemmefra hver morgen. Men det gjør aldri det, det blir verre. Så moren har musikksamlingene deres på telefonen sin, listene av låter der hver enkelt er valgt fordi den er en sånn som et av barna roper «HØY! HØY!» til når den kommer på radioen. Hun spiller dem så høyt at metallet i bildøren dirrer av bassen, for noen ganger drives hun til vanvidd av stillheten i skogen. Himmelen renner ned over trærne tidlig om ettermiddagen nesten hele året her omkring, og det er vanskelig å venne seg til det for en som vokste opp i en storby der naturen var noe man særlig brukte som skjermsparer og bakgrunnsbilder.

Alle i Bjørnstad hater selvfølgelig storbyen. De går og er konstant sinte fordi alle naturressursene finnes i skogen, 36

men alle pengene havner et annet sted. Av og til føles det som om folket her nettopp derfor elsker at klimaet er så ugjestmildt, fordi ikke hvem som helst klarer det. Det minner dem på deres styrke og stahet. Det første munnhellet Peter lærte Mira, var: «Bjørner driter i skogen, og alle andre driter i Bjørnstad, så skogsfolk klarer seg selv!»

Enkelte ting ved det å bo her har hun vennet seg til, andre kommer hun aldri til å begripe. Som at et sted hvor alle fisker, kan ha nøyaktig null sushirestauranter, eller hvorfor folk som er harde nok til å bosette seg i et klima som ville dyr knapt nok holder ut, aldri bare kan si rett ut hva de mener. Stillheten i Bjørnstad får alltid selskap av skammen.

Mira husker at hun spurte Peter om hvorfor alle her later til å hate folk fra storbyene så mye, og han svarte: «Folk i storbyene skammer seg for lite.» Han var alltid redd for hva folk syntes, og når de ble invitert til middag hos noen, ble han helt fra seg hvis Mira kjøpte med seg en for dyr flaske vin. Det var derfor han nektet å bosette seg i en av de dyrere eneboligene på Høyden, selv om Miras lønn betydde at de hadde råd. De ble boende i det lille huset midt i byen av ren høflighet, og ikke engang da Mira prøvde å lokke med «mer plass til LP-ene dine», ga Peter etter.

Ti år, og Mira har fremdeles ikke lært å leve med Bjørnstad, bare å sameksistere med den. Og stillheten får henne fremdeles til å ville kjøpe skarptromme og leke karnevalsopptog i gatene. Hun skrur opp volumet på stereoen. Trommer på rattet. Synger med så vilt på alle låtene at hun nesten kjører av veien da håret hekter seg fast i speilet.

Hvorfor bryr hun seg om idrett? Det gjør hun ikke. Hun bryr seg om mennesket i den. Fordi hun drømmer om en sommer, bare en eneste, der mannen hennes kan se byen sin i øynene uten å slå ned blikket.

Sunes brystkasse hever og senker seg under tunge skuldre da han begynner å gå mot inngangen til ishallen. For første gang i livet føler han seg som alderen sin, kroppen beveger 37

seg med den slaskete fysikken som om noen har satt en treningsoverall på en pose maneter. Men da han åpner døren, synker likevel den store roen inn i ham, akkurat som hver dag. Dette er det eneste stedet i verden han virkelig forstår seg på. Så han prøver å huske hva det har gitt ham, heller enn hva de har tenkt å ta fra ham. Et helt liv i sportens tjeneste, det er mer enn de fleste kan si. Han ble velsignet med noen magiske stunder, og han fikk se to av de evige talentene bli født.

Dette siste kommer gaphalsene i storbyene aldri til å forstå, hvordan det er å få fram et ordentlig stort talent i en veldig liten hockeyklubb. Som å få se et blomstrende kirsebærtre midt i en frossen hage. Du kan vente i årevis, et helt liv, kanskje flere, og det ville fremdeles være et mirakel hvis du fikk se det en eneste gang. To burde ha vært umulig. Overalt unntatt her.

Den første gangen var Peter Andersson. Det er mer enn førti år siden nå. Sune, som var nyansatt A-lagstrener, fikk øye på ham på skøyteskolen. En tynn liten pjokk med arvede hansker, en fyllik av en far og blåveiser som alle la merke til, men ingen spurte om. Hockeyen så ham da ingen andre gjorde det. Forandret livet hans med vidunderlig kraft. En dag ble den pjokken voksen og løftet en klubb som var dømt nord og ned og på konkursens rand, til å bli nest best i hele landet, og deretter løftet han seg selv til NHL, den umulige veien fra skogen til stjernene. Før skjebnen på tragisk måte rev alt fra ham.

Det var Sune som ringte til ham og Mira i Canada da, etter begravelsen, og sa at Bjørnstad trengte en sportssjef.

At det fantes en klubb og en by her nå som måtte reddes.

Og Peter trengte å få redde noe. Det var slik de flyttet hjem, familien Andersson.

Den andre gangen var for drøyt ti år siden. Det var Sune og Peter som gikk ut av manngarden i skogen fordi Sune skjønte at de lette etter en hockeyspiller, mens alle andre trodde de lette etter en vanlig gutt. De fant Kevin på innsjøen ved daggry, med forfrosne kinn og bjørnen i blikket.

38

Det var Peter som bar sjuåringen hjem. Sune gikk taus ved siden av og pustet dypt gjennom neseborene. Midt på vinteren luktet det kirsebærtre i byen igjen.

Da en fåmælt tjueto år gammel A-lagsspiller samme år ga opp kampen mot stadige skader og manglende talent, var det Sune som stoppet ham ute på parkeringsplassen. Han som så et strålende treneremne der alle andre så en mislykket spiller. Tjuetoåringen het David, han sto usikkert foran Sune og hvisket: «Jeg er ikke noen god trener», men Sune ga ham en fløyte og sa: «Folk som tror de er gode trenere, blir det aldri.» Davids første lag var en gjeng sjuåringer, og en av spillerne var Kevin. David ga dem beskjed om å vinne.

Og de vant. Sluttet ikke med det.

Nå er Kevin sytten år, David trener juniorlaget, og neste sesong er begge på A-laget. Sammen med Peter er de suksessens treenighet: hendene på isen, hjertet i båsen, hjernen på kontoret. Det er Sunes oppdagelser som kommer til å bli hans undergang. Peter kommer til å sparke ham, David kommer til å ta jobben hans, og Kevin kommer til å bevise for alle at det var en riktig beslutning.

En gammel mann så fremtiden. Nå har den passert ham.

Han åpner døren til ishallen og lar alle dens lyder fosse mot ham.

Hvorfor bryr han seg om idrett? Fordi livet hans kommer til å bli taust uten den.

Hvorfor? Amat har aldri fått spørsmålet. Hockeyen gjør vondt, den krever umenneskelige oppofrelser, fysisk og psykisk og sjelelig. Den brekker bein og sliter i stykker sener og tvinger ham opp av sengen før dagen gryr. Den eter all tid, sluker all kraft. Så hvorfor? Fordi han hørte en gang da han var liten: «Det finnes ingen forhenværende hockeyspillere», og han forstår akkurat hva det betyr. Det var på skøyteskolen, Amat var fem år, A-lagstreneren kom ned på isen og snakket med ungene. Sune var en tjukk gammel mann allerede da, men han så Amat rett inn i øynene da han sa: 39

«Noen av dere ble født med talent, andre ikke. Noen av dere fikk alt gratis, andre ingenting i det hele tatt. Men husk at straks dere står på isen, er dere like. Og her skal dere vite én ting: Vilje slår alltid klasse.»

Det er lett for et barn å forelske seg i noe hvis det får høre at når man bare vil noe mye nok, kan man bli best i det, og ingen ville mer enn Amat. Hockeyen ble en vei inn i lokalsamfunnet for ham og moren hans. Han har tenkt å gjøre den til mer enn det, han har tenkt å gjøre den til veien ut også.

Hver del av kroppen gjør vondt, hver celle trygler ham om å legge seg ned. Men han svinger rundt, blunker bort svetten, holder hardere i kølla, setter skøytene i isen. Det raskeste han kan, det hardeste han har. Igjen. Igjen. Igjen.

Allting når en alder da det ikke overrasker oss lenger. Det gjelder mennesker, men enda mer hockey. Briljante hjerner har viet hele livet til dette spillet, alle teorier er brutt ned i molekyler i den ene håndboken tjukkere enn den andre. De fleste dager kan hvem som helst oppleve at det ikke finnes noen unike ideer igjen, at alt allerede er tenkt, sagt og skrevet av den ene treneren mer selvsikker enn den andre. Den andre typen dager er sjeldne, de få gangene da isen ennå åpenbarer ting som ikke kan beskrives. Det som overrasker.

Det som forandrer alt. Du kan ikke forberede deg på det.

Hvis du vil drive med denne sporten, må du bare stole på at du kjenner det igjen når du ser det.

Vaktmesteren kommer gående mot tribunen for å skifte ut noen skruer i et gammelt rekkverk. Han ser Sune åpne ytterdøren og blir forbauset, for Sune er aldri her så tidlig.

– Du er oppe med sola i dag, ler vaktmesteren godt.

– Man må jobbe hardest akkurat før kampen blåses av, smiler Sune trett.

Vaktmesteren nikker sørgmodig. Som sagt, Sunes oppsigelse er stedets dårligst bevarte hemmelighet. Den gamle mannen er på vei mot tribunen for å gå opp til kontoret sitt, men han stopper. Vaktmesteren hever et øyebryn, Sune nik40

ker mot gutten ute på isen. Han myser, øynene hans er ikke hva de har vært.

– Hvem er det der?

– Amat. En av femtenåringene på guttelaget.

– Hva gjør han her så tidlig på morgenen?

– Han er her hver morgen.

Gutten har lagt ut votter, lue og jakke som markeringer mellom linjene. Han går så fort han kan til han når dem, bytter retning uten noe synlig tap av fart i det hele tatt, bråstopper og eksploderer. Pucken forlater aldri kølla. Fram og tilbake. Fem ganger. Ti ganger. Uten å miste intensiteten.

Deretter skudd. Pucken på nøyaktig samme sted i nettet på slutten av hver runde. Igjen. Igjen.

– Hver morgen? Straffes han av noen for noe han har gjort, eller? mumler Sune.

Vaktmesteren ler.

– Han elsker bare hockey. Husker du den følelsen, gamle mann?

Sune svarer ikke, bare grynter noe til klokken og begynner å klatre oppover tribunen. Er nesten på øverste rad da han stopper igjen. Han prøver å klatre videre, men hjertet adlyder ikke.

Han så Amat på skøyteskolen, han ser hver eneste av disse guttene der, men det var ikke like tydelig den gangen. Hockey er en sport som belønner gjentagelse. Samme øvelse, samme bevegelse, til reaksjonen blir et instinkt fastbrent i ryggmargen. Pucken glir ikke bare, den spretter også, så akselerasjon er viktigere enn maksimal fart, øye–hånd-koordinering er viktigere enn kraft. Isen vurderer deg etter evnen du har til å forandre retning og tanke raskere enn alle andre; det skiller de store fra resten.

De er forsvinnende få i antall, de dagene dette spillet fremdeles overrasker oss. Når det hender, blir vi ikke varslet på forhånd, vi må bare stole på at vi kjenner det igjen.

Så da ekkoet fra skøyteskjærene spretter oppover tribunen, blir Sune stående, nøler ørlite grann før han kaster et siste blikk over skulderen. Han ser femtenåringen vende med 41

kølla mykt i hånden og ta sats og sette opp en lynende fart på nytt, og Sune skal huske dette som en av sine virkelige velsignelser i livet: å få se det umulige hende i Bjørnstad for tredje gang.

Vaktmesteren løfter hodet fra skruene i rekkverket og legger merke til at den gamle treneren synker ned på et sete på øverste rad på tribunen. Først ser han ut til å være alvorlig syk. Så skjønner vaktmesteren at det bare er fordi han aldri har sett den gamle mannen le før.

Sune puster gjennom nesa med tårer i øynene, og hele ishallen lukter kirsebærtrær.

Hvorfor man bryr seg om idrett?

Fordi den forteller historier.