TRIATLON FOR ALLE
– fra sofagris til Ironman
Fred Arthur Asdal TRIATLON FOR ALLE
– fra sofagris til Ironman
SVØMMING, SYKLING, LØPING
Innhold
Kapittel 1: Jeg vil jo bare se bra ut naken 7
Kapittel 2: På startstreken: Fra sofagris til Ironman 13
Opp fra sofaen, tjukken
Fra vom til vaskebrett
Farvel – poteter, brød og pasta?
Matskapraneren
Lykkelig av å bevege seg
Triatlon: Variert trening gir motivasjon
Svømming: Svømmer som en skiftenøkkel?
Sykling: Full fart framover
Løping: Gjør det enkelt
Race-rapport: Min første triatlon
Møte med en jernmann
Jernbyrden
Kapittel 3: Treningsbibelen 67
Lytt til erfarne triatleter!
Skikk og bruk i triatlon
Alt til sin tid
Veien mot din første triatlon: Forslag til periodeplan (26 uker)
Du må utfordre deg selv
Effektiv trening
Mestre mil etter mil
Hvordan få en slapp mosjonist klar for Norseman
På helsa løs
Hvordan unngå å bli utbrent
Kapittel 4: Gi viljen krefter 93
Manipuler grenseverdiene dine
Smertestillende – uten resept
Selvpineren
Veien mot Ironman – periodisering i praksis
Veien mot din første Ironman: Forslag til periodeplan (26 uker)
Du skal utfordre prestasjonsangsten
Jakten på formtoppen
De siste forberedelsene
Den lengste dagen
Legg en plan – og følg den
Hold på energien
Hold hodet kaldt
Innspurten
Etter den søte kløe ...
Kapittel 5: Vi besatte 131
De store hordene
Gamlingene kommer
Gradvis eldre, gradvis bedre?
Race-rapport: La petite mort – den lille død (Ironman France)
Race-rapport: Tårer i lykkerus (Kalmar)
Race-rapport: Biggest og baddest (Norseman)
Race-rapport: Stjernestøv fra Tyskland – og gleden ved å mestre (Ironman Regensburg)
Kapittel 6: Epilog: I skiftesonen 155
Et bedre menneske?
Anbefalelsesverdig lesning
TRIATLON FOR ALLE – FRA SOFAGRIS TIL IRONMAN
– Do you just want to lose weight, or are you looking to increase strength and flexibility as well? – I want to look good naked!
Fra filmen «American Beauty»
1Jeg
vil jo bare se bra ut naken
«Ja, tænke det; ønske det; ville det med,-- men gøre det!»
Henrik Ibsen
2På startstreken: Fra sofagris til Ironman
For noen av oss handler trening om veien fra tjukkas til smukkas, fra drunk til hunk
Hjemme har jeg liggende et bilde av meg selv. Jeg står ved siden av nobelprisvinner i litteratur, José Saramago. Vi står på terrassen hans hjemme på Lanzarote. Et sjeldent og unikt møte. Klart jeg var stolt. Ja, så stolt var jeg at jeg spurte om noen kunne ta et bilde av oss sammen.
Vel hjemme burde bildet hengt på veggen i stua. Men nei, det ligger i en skuff. Jeg skjemmes ikke. Det er mer snakk om ergrelse. Jeg ergrer meg over hvordan jeg ser ut. Jeg veide om lag 100 kilo da bildet ble tatt, nesten 20 kilo mer enn i dag. Og det synes.
Det var da jeg så bildet at det slo meg. At nok var nok. Ok, jeg var ikke smellfeit. Jeg var bare litt … lubben. Men det ergret meg.
Jeg var jo så aktiv, jobbet natt og dag. Løp nesten hele dagen. Hadde ikke tid til å spise, men tok det igjen på kvelden. Da spiste jeg som en boa constrictor. Ifølge en tv-dokumentar kunne en boa spise et helt dyr alene, nærmest i én jafs. Og så gikk det 4–6 dager før neste måltid. Jeg var der. Nesten.
Jeg var ikke mer aktiv enn at jeg gikk opp i vekt. Så pass fikk jeg med meg. Men det skulle bare mangle. Jeg var ikke et fleskeberg. Jeg var et kjøttberg. Jeg var et tidels tonn med muskler. Trodde jeg.
Det var først da feriebildene ble framkalt at det slo meg: Fred Arthur, du er tjukk.
Å innse at du kunne vært annerledes, er første steg.
Dernest krever det noe av deg. For ingenting er enkelt. Og, jo visst gjør det vondt når knopper brister. Eller sagt på en annen måte: Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl
Livet er ingen lineær kurve. Det er mer som en trapp.
Det går litt sånn i rykk og napp. Akademikerne snakker
om paradigmeskifter. Vi andre om skippertak. Men hva er det som gjør at vi av og til endrer kurs? For min egen del handlet det altså om noen feriebilder. Det var da jeg så dem, og stusset, at jeg forstod at noe var annerledes enn forventet.
Det begynte med forfengelighet. Jeg var tjukk, i beste fall kvapsete. Jeg hadde et estetisk forbedringspotensial. Løsningen var innlysende. Prosjekt Blåhval måtte iverksettes asap zulu. Straks! Slanking var imidlertid uaktuelt. Jeg er nemlig for glad i mat til å la være å spise. Dessuten; slanking? Eh, det er i overkant feminint. Hvem ønsker vel å identifisere seg med glorete ukeblader: Slik blir du radmager på ei uke! Ned i vekt uten at det koster deg noe som helst. Elisabeth gikk ned 14 kilo med sjokoladekuren! Les mer!
Nei, svaret var innlysende. Her måtte det maskulin lut til. Jeg skulle ikke slanke meg. Jeg skulle bare endre litt … kroppsfasong. Jeg måtte trene.
Valget falt på løping. Det er enkelt og hensiktsmessig. Jeg trenger ikke noe spesielt utstyr og jeg kan gjøre det når det passer meg. Det er ikke som med tennis, at man trenger noen å spille med eller en bane. Så lenge du har sko og en vei, er det bare å legge av gårde.
Å trene var det minste problemet i verden. Hadde jeg ikke vært aktiv i min ungdom? Jeg var en habil langrennsløper fram til jeg var sytten. Ble nummer 98 i norgescupen. Tok gull i Sørlandsmesterskapet i stafett. Og jeg løp orientering. Var på kretslaget og greier. Ingen eliteutøver. Det var jeg ikke. Men like fullt; jeg var en sporty friskus! Og i militæret hadde jeg vært en tøffing på tremila. Kystjeger hadde jeg også vært. Lusket rundt i den norske skjærgården og gledet meg til neste 3000-meter-test.
Et par turer, og vips, så var jeg igjen en atletisk sylfide! Denne tanken slo meg i november. Og jeg skulle helt
klart begynne med en gang. Straks, faktisk. Neste uke. Til mandag i hvert fall. Seinest til helga.
Tida gikk. Plutselig slo det meg at jeg aldri fikk tid til å trene. Heldigvis holdt jeg ikke denne dårlige samvittigheten for meg selv. Jeg tømte meg, øste all min frustrasjon over den som sto nærmest. Med andre ord; regelrett sutring.
– Men, er det ikke bare å stikke ut en tur, da? sa kona.
– Jammen, jeg har jo aldri tid. Det passer ikke.
– Hvorfor ikke?
– Nei, det er alltid et eller annet som kommer i veien. Enten må jeg jobbe om kvelden, eller så er det noe med ungene.
– Kan du ikke bare dra ut nå da?
Jeg kikket ut av vinduet. Det var mørkt. Det snødde forsiktig der ute.
– Nei, nå er det for seint, sa jeg og slo på tv-en. Var jeg heldig, var det noe potegull igjen i skapet.
Jeg led i stillhet, også på julaften. Heldigvis fantes det trøst i julemarsipanen. Og snart stod ribba på bordet. Godteriet til ungene var for lengst spist opp. Ingen grunn til at de små skulle få i seg alt det sukkeret alene.
Gaven fra kona var uvanlig diskré. En liten konvolutt, det var det hele. Jeg åpnet den med en viss forventning. Dette var ganske sikkert ikke noe som stod på ønskelista.
Oppi konvolutten lå et grønt ark. Jeg brettet det ut. Overskriften var «Rævesand rundt». Nedenfor var en slags tabell. Rutene strakk seg fra én til hundre. Ved siden av tallene var det åpne felter.
– Og hva er så dette?
– Det er et «green card», humret kona.
Jeg kikket spørrende på henne. Golf? Det var det siste som fristet. Elbil og sixpence? Tror ikke det, nei.
– Hver gang du har lyst på en løpetur, kan du vifte
med dette kortet. Så skal jeg ta ungene. Jobben kan jeg ikke gjøre noe med, men dette kan kanskje gjøre det litt lettere for deg.
Der og da visste jeg at jeg elsket henne. Dette var akkurat det jeg trengte. Bare vent til nyåret! Da skal jeg begynne. Dette blir tidenes nyttårsforsett. Det er ikke lenge til. Men, først. Litt mer julebrus. Og en kake.
Det ble januar. Og februar. Og det ble mars. I skapet på badet lå et lite, sammenbrettet ark. Ingen kryss, ingen notater. Arket var like ubesudlet nå som for tre måneder siden. Rutearket var uforandret. Det var ikke kroppen.
– Nei, søren heller, sa jeg da jeg hørte det knaket i badevekta.
Grensa til forfengelighet var for lengst pulverisert. Nå gikk det på æren løs. Det fantes ingen vei tilbake. At jeg var feit, var nå én ting. Tjukke folk var da vitterlig lykkelige! Det var slik jeg husket tjukkasen fra da jeg var liten. De runde var trivelige. Bakermester Snipp fra Jul i Skomakergata var en trivelig kar. Og på gamle komedier i sort-hvitt var det alltid tjukkasene som var fornøyelige gledesspredere.
Eller, jeg kunne satse på en karriere i næringslivet. Administrerende direktør med pondus og sigar? Det var meg. Det oste av meg, at jeg var bemidlet, at jeg unnet meg kun det beste i livet. Allmuen nøyde seg med sild, brød og poteter. Jeg mesket meg med gåselever og trøfler.
Dette var imidlertid langt unna sannheten. Jeg var verken rik eller blid. Jeg var pottesur. At jeg inntok posituren som en blåhval på land, var ille nok. At jeg ikke hadde tiltakslyst eller evnen til å ta meg selv i nakken, var faktisk langt verre.
Jeg snudde på hælen, fisket fram noe gammelt treningstøy, snørte joggeskoa og steg ut i vinterværet.
Å løpe rundt Rævesand skulle bli en grei sak. Det var om lag fem kilometer. Jeg kikket på klokka. Viseren stod rett opp. Jeg burde være tilbake om en halv time.
En halv time senere stod jeg på Rævesand med hendene på knærne og heiv etter pusten. Runden hadde én bakke. Nå stod jeg midt i den og funderte på formuleringene i testamentet. Jeg var døden nær. Det svartnet i hodet, og alt svimlet for meg.
Det var da jeg forstod at dette slett ikke handlet om forfengelighet. Det handlet om noe langt mer alvorlig, nemlig min egen helse.
Steinaldermenneskene hadde neppe sofa, fjernkontroll, laptop og pizza. Og de levde lenge før bil, fly og heis.
På en plakat på et treningssenter står det skrevet: «Muskler er vanskelige å få, men lette å miste. Kroppsfett er lett å få, men vanskelig å miste». Det er meg. Jeg har lett for å legge på meg. Om jeg ikke er i tilstrekkelig fysisk aktivitet, blir jeg fort tykk. Ikke alle er slik. Noen trenger ikke å trene eller passe på kostholdet for å holde seg slanke. De spiser sjokolade og søtsaker i stedet for frukt og grønt fem ganger om dagen, og ser fortsatt ut som et lite stykke silkepapir.
Men slik er verden og livet; slett ikke rettferdig.
tips mot forandring
tips mot forandring
1. Sett deg et konkret mål.
2. Legg en enkel plan.
3. Spør deg selv: Hvorfor?
4. Kontinuitet.
5. Vær tålmodig!
Opp fra sofaen, tjukken
Trening bedrer livskvaliteten, mestringsfølelsen og gir bedret fysisk funksjon i kroppen.
Vi mennesker er skapt for bevegelse. Etter millioner av år med jakt, jordbruk og hardt fysisk arbeid har evolusjonen formet våre kropper til dagens utgave for å bevege seg. Ifølge evolusjonen er vi konstruert for lange, utholdende bevegelser. Men det er jo lenge siden evolusjonen.
Selv om du allerede trener et par ganger i uka; det er lett å glemme at hverdagstrimmen er den viktigste. I motsetning til hva vi liker å tro, er vi nordmenn faktisk blant de minst aktive i Europa. Ja, og verre skal det bli. Ifølge Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges idrettshøgskole og medlem av Nasjonalt råd for fysisk aktivitet og helse, så slår Norge faktisk USA i andel mennesker som utvikler overvekt.
Vårt selvbilde som et natur- og fjellvandrende folk, født med ski på beina, falmer når tendensene undersøkes vitenskapelig. Tall fra Norges idrettshøgskole viser at 80 prosent av Norges befolkning ikke engang følger rådene til Helsedirektoratet om minst 30 minutters daglig fysisk aktivitet. Derfor er det store helseproblemet ikke at noen få trener for mye, men at de fleste ikke trener nok.
Mange vet ikke hvor lite de faktisk beveger seg. Se for deg en helt normal dag på kontoret. Du har kjørt bil til jobb, tatt heisen opp fra parkeringshuset og på vei bort til pulten tar du med deg en kaffe. Fram til lunsj er du stasjonert ved arbeidsplassen, så går du bort i gangen og tar heisen ned til kantina. Der sitter du og spiser en halvtime,
før du igjen gjennomfører den samme prosedyren og ender opp ved pulten igjen.
Undersøkelser viser at mer fysisk aktivitet gir enormt utbytte for muskler og skjelett. Man bedrer livskvaliteten, mestringsfølelsen og får bedret fysisk funksjon i kroppen.
Men hvordan kan du enkelt bli mer aktiv?
Å trene handler om prioriteringer. At du i det hele tatt leser dette, viser at du ønsker å gjøre noe med livet ditt, at du ønsker å bli så sprek som mulig, så god som livet og tida tillater. Det krever noe av deg, og det vet du allerede, bare du kjenner godt etter.
Det handler ikke om å ofre alt for å bli verdensmester. Det kan andre ta seg av. Men noe må du ofre. Du får ikke mer tid enn tidligere. Men du kan ommøblere litt i livet ditt. På det viset kan du frigjøre litt tid. Å få på plass gode treningsrutiner handler altså mest om å ofre de riktige tingene.
Litt etter litt legger du om kostholdet, med mer grønnsaker i måltidene og proteiner gjennom fisk i stedet for kjøtt. Du drikker mindre alkohol. Du legger deg tidligere og sover bedre. Tidvis er det hardt å måtte trene hver dag og styre unna fristelser. Men etter hvert blir endringene synlige. Kroppsvekten stabiliserer seg på et riktig nivå, stoffskiftet ligger stabilt på et høyere nivå, hjertet pumper bedre og pusten går lettere. Kroppen blir i det hele tatt sterkere og sunnere.
De av oss som opplever at vekta øker ved den minste utskeielse, får en jevnlig påminnelse om verdien av å holde seg i form. I det lange løp kan det anses som en velsignelse. Og da er kanskje ikke livet og verden så urettferdig likevel.
VISSTE DU AT?
Hjernen virker bedre hos aktive enn hos inaktive. Trening og nye impulser flerdobler muligheten for at nydannede nerveceller i hjernen overlever. Dermed bedrer du evnen til å lære noe nytt, det være seg golf, tango eller et nytt språk. Aktive mennesker er mer handlekraftige, har kortere reaksjonstid, er flinkere til å planlegge og bedre til å gjøre flere ting samtidig.