Wayne W. Dyer
Fra ønske til virkelighet Slik mestrer du ku nsten å mani festere
Oversatt av Kari Kahrs
Wayne W. Dyer Originalens tittel: Wishes Fulfilled Copyright © 2012 by Wayne W. Dyer Originally published in 2012 by Hay House Inc. USA Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-39558-2 1.utgave, 1. opplag Omslag og tittelside: Ingrid Lindemann Sats: Type-it AS, 2014 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen Satt i 11/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til forfatteren av alt som er … Han som kalles jeg er den jeg er …
Innhold Begynnelsen 11 DEL I: De høyere aspektene ved deg selv 1 Å forandre din forestilling om deg selv 2 Ditt høyere selv 57 3 Ditt høyeste selv 70
43
DEL II: De fem utgangspunktene for å gjøre ønsker til virkelighet 4 Det første utgangspunktet Å bruke fantasien 93 5 Det andre utgangspunktet Å leve ut fra avslutningen 112 6 Det tredje utgangspunktet Å Føle det 130 7 Det fjerde utgangspunktet Vennligst følg med 149 8 Det femte utgangspunktet «Now I lay me down to sleep…» 171 9 Sammenslutningen 194 Noter 245
«Guess now who holds thee?» – «Death,» I said. But, there, The silver answer rang, – «Not Death, but Love.» «Gjett nå hvem som holder deg?» – «Døden,» sa jeg. Men det sølvklingende svaret lød, – «Ikke døden, men kjærligheten.» – elizabeth barrett browning
Begynnelsen
J
eg har valgt å innlede denne boken med å fortelle om flere hendelser som har berørt livet mitt, og som gjenspeiler min takknemlighet for de vesentlige budskapene du kan lese om i Fra ønske til virkelighet. Disse meningsfylte livsbegivenhetene fant sted mens denne boken ble til, og de inneholder elementer av synergi og synkronitet som jeg synes er meget spennende og lovende. Jeg tilbyr deg det jeg betrakter som et program som garanterer deg evnen til å manifestere alt det du ønsker i livet, så lenge det du ønsker, alltid er i harmoni med ditt vesens kilde. I min hverdag, mens jeg arbeidet med manuskriptet til denne boken, var jeg så velsignet at jeg fikk oppleve personlig hvordan denne prosessen fungerer. Jeg har valgt å formidle disse mirakuløse hendelsene på en svært personlig måte. Idet jeg påbegynner mitt åttende tiår på planeten jorden, ser jeg tilbake på de mer bemerkelsesverdige innflytelsene i livet mitt som tilsynelatende bare dukket opp. Fra denne avstanden ser jeg hvilken innvirkning de hadde når det gjaldt å snu den egodominerte retningen livet mitt hadde tatt før i tiden. Da disse usedvanlig bemerkelsesverdige hendelsene eller personene materialiserte seg i fortiden min, var jeg ikke i stand til å få tilgang til det større perspektivet på det som skjedde, slik det er for de aller fleste av oss idet hendelsen skjer. Nå, fra et perspektiv der 11
jeg ser tilbake og skriver om å leve et liv der ønsker blir til virkelighet ut fra et åndelig ståsted, ser jeg at disse hendelsene er lik biter i et puslespill i et storslått billedteppe som er ærefryktinngytende og svært meningsfylt for den jeg er i dag.
Den hellige Frans av Assisi En av de personene som dukket opp i livet mitt, var en mann som levde så langt tilbake som på 1300-tallet, og som vi i dag kjenner som den hellige Frans av Assisi. Jeg ble aldri oppdratt i noen spesiell religiøs tro, sannsynligvis fordi jeg i barndommen ble flyttet fra det ene fosterhjemmet til det neste. Jeg visste ingenting om katolisismen og ble aldri gjort kjent verken med noen av helgenene eller den læren de sto for, men av en eller annen mystisk grunn (den fremstår som langt mindre mystisk i dag) skulle denne munken som levde slik et inspirerende, Kristus-bevisst liv, bli en av de aller mest betydningsfulle og inntrykksgivende skapningene som noensinne kom til å krysse min livsvei. Den hellige Frans av Assisis innflytelse gjorde seg først bemerket i livet mitt i form av et stort, vakkert innrammet trykk av hele «Frans av Assisis bønn», som jeg fikk av en person som deltok på en av forelesningene mine for mer enn 25 år siden. Budskapene i bønnen ga sterk gjenklang i meg, og jeg var svært begeistret for selve bildet, så jeg hengte det opp i gangen som førte til soveværelsene til barna mine. Jeg må ha vandret forbi denne bønnen minst 10 000 ganger i løpet av det tiåret den hang der. Ofte stanset jeg opp, leste et par linjer, og kontemplerte over magien i ordene: La meg bringe kjærlighet der hatet råder, og: La meg bringe lys der mørket ruger. Ordene virket mer som en praktisk metode enn en bønn. 12
Det gjorde meg godt å tenke at hat kunne vokse til kjærlighet, og at mørket kunne bli opplyst – ikke ved å be Gud om å utrette det, men ved å være kjærlighet og lys. Det var som et løfte som sa at vi mennesker hadde evne til bokstavelig talt å forandre lidelse og smerte ved å forvandle oss selv, og jeg gledet meg over å kontemplere over dette kunststykket. Men fra det ståstedet jeg har i dag, forstår jeg at jeg den gangen ennå ikke var klar til å leve ut den hellige Frans av Assisis budskap, heller ikke å skrive om det på den måten jeg har fått det til i denne boken. Uansett – Francesco di Pietro de Bernardone (1181– 1226) var kommet inn i mitt liv, og påvirkningen fra ham begynte langsomt å omslutte meg etter hvert som årene gikk. I 1990-årene ble jeg overtalt til å reise til Assisi, og mens jeg var der, følte jeg på en uforklarlig måte at jeg var kommet hjem. Jeg vandret på markene der Francesco hadde vandret; jeg mediterte i det samme lille kapellet der han en gang ba. Jeg sto ved gravkammeret hans, og ble som hypnotisert av den overveldende følelsen i kroppen som sa meg at jeg var ett med denne mannen som hadde levd mer enn 800 år før min tid. Jeg begynte å lese om Francesco, og ble ytterst rørt over hans brennende ønske om å oppfylle sin egen dharma, side om side med en beslutning om ikke å la noe få stå i veien for drømmen hans. Jeg har også følt det indre kallet om å utføre det arbeidet jeg har utført i alle disse årene. Jeg har også hatt perioder da jeg har forlatt veien, men alltid har den indre stemmen brakt meg tilbake til å skrive og leve hver dag – i henhold til min guddommelige oppgave. For omtrent ti år siden visste jeg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Åndens energi, men jeg var usikker på hvordan jeg skulle organisere dette foretagendet. I dyp meditasjon hørte jeg en sterk stemme som sa: Baser den på «Frans av Assisis bønn» som henger på veggen hjemme 13
hos deg. Det var et øyeblikk av en slik klarhet og en så ren visjon at det føltes som om boken allerede var skrevet. Det eneste jeg måtte gjøre, var å la meg selv bli «et redskap for din fred». Jeg vendte tilbake til Assisi og fikk en ny mirakuløs opplevelse. Jeg opplevde en fysisk healing som til denne dag er et mysterium både for meg og for legevennene mine. (Jeg har fortalt historien om denne helbredelsen og visjonen jeg hadde om den hellige Frans av Assisi, i filmen min, The Shift.) Nok en gang hadde denne munken fra 1200-tallet forvandlet livet mitt ved å vise seg for meg og vise meg at det ikke finnes noen grenser for hva som kan skje når man lever med utgangspunkt i et perspektiv basert på en erkjennelse av Gud. Etter å ha tatt rikelig med notater under det andre besøket mitt i Assisi, gikk jeg uanstrengt i gang med å skrive boken. Videre dannet hovedtemaet i Åndens energi grunnlaget for et eget fjernsynsprogram, og på grunn av mitt kall om å skrive om disse dyptgripende sannhetene som kunne forvandle hele livet, fikk millioner av mennesker den hellige Frans av Assisis lære brakt inn i sine hjem. For flere år siden ble jeg ledet mot en skjønnlitterær gjenskaping av den hellige Frans av Assisis liv. Den er skrevet av Nikos Kazantzakis, en av de største forfatterne i vår tid. Til denne dag leser jeg fortsatt jevnlig i denne fantastiske romanen (Saint Francis), og hver eneste gang opplever jeg at innholdet rører meg til tårer, og at jeg beveges til en høyere bevissthet. For omtrent et år siden opplevde jeg å få et nytt sterkt kall i en dyp meditasjon, et kall til å ta med en gruppe personer til tre åndelige byer i Europa: Lourdes i Frankrike, Medjugorje i Bosnia-Hercegovina og selvfølgelig Assisi i Italia. Vi kalte reisen «En opplevelse av det mirakuløse», og 162 personer fra hele verden meldte seg på for å besøke disse hellige stedene der ekte mirakler hadde skjedd på 14
1200-tallet, 1800-tallet og 1900-tallet. Jeg tilbød en to timers forelesning på hvert av disse bemerkelsesverdige stedene, og på åpningskvelden, da vi var samlet i Assisi, fortalte jeg alle at vi fullt ut oppfylte den hellige Frans’ visjon. Hans mål var å bringe en erkjennelse om Kristusbevissthet til hele verden, ett prestegjeld, én by, ett land om gangen. På denne reisen deltok personer fra alle kontinenter, de omfattet alle aldersgrupper, fra tenåringer til åttiåringer, og alle slags yrkesgrupper, alle slags religiøse trosretninger, alle med den samme forestillingen – å bistå vår verden i å bli en verden som er befolket av mennesker som ønsker å leve i tråd med «gjør meg til et redskap for din fred», og gjennom dette skape en slik verden ut fra sine dypeste ønsker om å bli oppfylt. Den andre dagen i Assisi, under mitt tredje besøk i denne guddommelige byen, samlet alle de 162 personene seg i en gammel kirke som ble bygget for flere hundre år siden, da Francesco bodde der og opprettet fransiskanerordenen. Da det to timer lange foredraget mitt nærmet seg slutten i den hellige bygningen, skjedde det noe med meg som jeg aldri før hadde opplevd i løpet av de nesten fire tiårene jeg har forelest offentlig. Jeg følte at noe overtok kroppen min, og jeg klarte ikke å få frem et eneste ord. Jeg var i ferd med å lese fra Kazantzakis Saint Francis, og mot slutten stivnet jeg, ganske enkelt. Jeg klarte overhodet ikke å røre meg. Jeg brøt ut i en nærmest rasende hulkegråt, og hele forsamlingen reiste seg og rakte hendene mot meg i taushet. Alle forsto at det var en virkelig metafysisk hendelse som var på gang. (Hele reisen ble filmet, også denne hendelsen og to andre forelesninger. Hvis du vil, kan du se det med dine egne øyne på Experiencing the Miraculous, et sett med fire DVD-er som er utgitt på Hay House.) Det ble tatt mange bilder av meg mens jeg talte i kirken under et portrett av Jesus Kristus. Ett av dem har jeg tatt 15
med i fotoinnlegget for å vise den nokså store orben som dukket opp under den hypnotiserende forelesningen i den hellige kirken i Assisi. Du får vite mer om disse orbene lenger ut i boken. Det jeg kan si med sikkerhet, er at jeg nok en gang følte den hellige Frans av Assisis kraft i min egen kropp. Jeg opplevde ham, ikke bare gjennom ordene hans og ikke bare omkring meg, men i meg – som meg – mens jeg talte for de 162 personene som jeg følte var en katalytisk gruppe som var samlet i den hensikt å oppfylle et kollektivt dharma, som hadde sin opprinnelse i en tanke i min fantasi, og som nå var en aktiv kraft for det gode i vår verden. Når jeg ser tilbake på livet mitt, på de hendelsene som brakte den hellige Frans inn i mitt liv, synes det klart at jeg ikke forsto betydningen av dem da de skjedde. Jeg gjorde ganske enkelt det jeg følte meg kallet til å gjøre. Og jeg må si at Francesco ikke bare kom inn i mitt liv med et og annet tilfeldig budskap for å motivere min personlige åndelige oppvåkning. Han overtok faktisk og forandret den retningen livet mitt tok den gangen – han levde i meg mesteparten av tiden. Nå vil jeg forlate den hellige Frans en liten stund og fortelle om nærværet av en annen lysende skapning som kom inn i mitt liv for omtrent seks år siden.
Lao Tze I 2005 ble jeg på nytt kjent med den urgamle åndelige teksten Tao Te Ching, som ble fortalt for omtrent 2500 år siden av den kinesiske mesteren Lao Tze, som levde på den tiden. Enkelte kaller denne lille boken som består av 81 korte vers, den klokeste boken som noensinne er skrevet. Jeg hadde en flyktig bevissthet om tao, men det var absolutt ingen betydningsfull lære i mitt liv. Men det slo meg at 16
jeg i en alder av 65 stadig leste og mottok budskap fra Tao Te Ching, som løselig kan oversettes til Boken om veien og ærbarheten. Jeg var allerede kjent med noen av de oftest siterte avsnittene fra teksten, og jeg hadde også benyttet dem i de tidligere utgitte bøkene mine, men nå, i 2005, var det som om jeg av en eller annen grunn ble bombardert med dem så å si daglig. I en restaurant dukket flere linjer fra tao opp i menyen; jeg hørte flere sitater i et par TV-programmer; i en bokhandel var en oversettelse blitt feilplassert og hadde havnet på en hylle ved siden av en av mine bøker; en nær venn av meg fortalte at han var taoist, og beskrev hvilken fred det ga ham; og en person jeg ikke kjente, sendte meg en kortstokk som inneholdt alle de 81 korte versene sammen med en tegning der Lao Tze sitter på en okse, og likheten syntes å tale til meg som ingen andre tegninger noensinne hat talt til meg. Så en morgen mens jeg mediterte, følte jeg et sterkt indre kall om å lese hele Tao Te Ching, noe jeg gjorde samme dag. Den kvelden ringte jeg forleggeren min og sa at jeg hadde lyst til å skrive et kort essay om hvert av de 81 versene om hvordan man kan anvende Lao Tzes urgamle visdom i dagens moderne verden, og utgi dem som én bok med tittelen Change Your Thoughts – Change Your Life. Fra det øyeblikket begynte jeg å føle det samme forholdet til Lao Tze som jeg hadde hatt til den hellige Frans av Assisi hele det forutgående tiåret eller så. I de tidlige morgenmeditasjonene mine begynte jeg å høre denne mannen tale til meg. Jeg nevnte det på de ukentlige radioprogrammene mine på HayHouseRadio.com, og en kunstner ved navn Magali fortalte meg, mens vi var på luften, at hun hadde kanalisert et portrett av Lao Tze som hun i en heftig automatisk maleseanse hadde overført til lerretet. Bildet ville hun sende til meg. Maleriet ankom per leveranse over natten, 17
og i hele 2006 snakket jeg bokstavelig talt til dette portrettet. Hver uke tilbrakte jeg fire og en halv dag med å studere, meditere, intellektualisere og analysere et vers i Tao Te Ching. Den halve dagen etter at jeg hadde meditert over maleriet av Lao Tze, lot jeg ganske enkelt ordene få strømme ned på siden. Hele 2006 brukte jeg på å kommunisere med Lao Tze, jeg betraktet portrettet hans, og la merke til hvordan blikket hans syntes å følge meg etter hvert som jeg beveget meg omkring i skriverommet mitt, og ikke minst lyttet jeg og lot ordene strømme gjennom hjertet mitt og ned på siden. Det året jeg var oppfylt av Tao Te Ching, forandret virkelig livet mitt. Jeg lærte og praktiserte ydmykhetens grunnleggende budskap, levde ut mysteriet, tilfredsheten, enkelheten, den opphøyde roen, og fant heller Gud i naturen enn i en tradisjonell tro. Lao Tze ble min evige følgesvenn, og Tao Te Ching ledet ikke bare meg til en mer opplyst måte å leve på, den gjorde det samme for millioner av andre. The Public Broadcasting Service (PBS) lot meg få presentere essensen i Lao Tzes urgamle budskap på et veldedighetsprogram som gikk på luften tusenvis av ganger, ofte i beste sendetid, i alle større markeder i USA og Canada. På en eller annen mystisk måte som kun er kjent for det usynlige tao, eller det ene guddommelige sinn, ble jeg et redskap for å få disse sterke budskapene ut til et stort antall mennesker, 25 århundrer etter Lao Tzes bortgang. Den hellige Frans av Assisi og Lao Tze og begges lære har fortsatt stor betydning hver eneste dag i livet mitt, men i tillegg til å være de skjellsettende åndelige læremestrene de er, har deres fremkomst i min tilværelse hatt innvirkning på utallige andre, inkludert deg idet du går i gang med å lese denne boken.
18
Brevet fra Brenda Jeg vil dele et bemerkelsesverdig brev med deg. Jeg fikk det for noen få dager siden mens jeg var i gang med forberedelsene til å skrive innledningsteksten til Fra ønske til virkelighet. Les det med åpent sinn, og la meg deretter forklare den relevansen det har for deg idet du begynner å lese boken. Kjære dr. Wayne Mirakler skjer. Jeg føler meg drevet til å fortelle deg om noe som skjedde meg for ikke lenge siden, fordi du var en del av det mirakelet jeg opplevde. For flere måneder siden hørte jeg om reisen du arrangerte, «En opplevelse av det mirakuløse», og bare visste at jeg måtte delta. Jeg gjennomlever for tiden en stor forandring, så livet mitt er svært komplisert. Derfor ville det sannsynligvis kreve et mirakel bare å finne ut hvordan jeg skulle arrangere alt i forbindelse med reisen til Europa, men jeg var åpen for alt. Jeg fastslo intensjonen min høyt, og sa: «Det er min intensjon å oppleve det mirakuløse sammen med dr. Wayne», og overlot deretter til Gud å finne ut hvordan. Det gikk noen få måneder, og det viste seg at det tok lang tid å forandre livssituasjonen min, så reisen min var ennå ikke bestilt. Jeg bevarte troen og vissheten om at jeg kom til å få oppleve det mirakuløse sammen med deg, selv om realitetens verden stadig gjentok: «Lite sannsynlig.» I begynnelsen av april omfattet min travle timeplan en reise til Kelowna i British Columbia sammen med min 14 år gamle datter i forbindelse med en sangfestival hun skulle delta i. Det er en åtte timers kjøretur fra der jeg bor, men hun gløder for opera, så å gi henne muligheten til å 19
reise til Kelowna for å arbeide med flere eksperter, var absolutt en glede for meg. Tilfeldigvis bor foreldrene mine der også, så jeg ringte til dem for å si fra at vi kom. Jeg snakket litt med mamma, fortalte henne når vi ville være fremme, og småpratet om ditt og datt da jeg hørte pappa mumle et eller annet i bakgrunnen. Mamma tolket det for meg: «Pappaen din sier at dr. Wayne kommer til å være i Vernon tirsdag kveld hvis du har lyst til å høre på ham.» Etter å ha hentet telefonen (og meg selv) opp fra gulvet spurte jeg pappa om han ville gå sammen med meg, og jeg kjøpte billetter på Internett. Det er vel nesten ikke nødvendig å si at jeg var begeistret over at Gud var så vennlig å bringe deg til meg i stedet for å sende meg til Europa. Kvelden for forelesningen din opprant, og jeg satt i stor spenning på 14. rad. Da du gikk på scenen og begynte å snakke, skjedde det noe underlig. Det samme hadde skjedd en gang før da jeg hørte en ung gutt synge «Ave Maria», og det oppsto en kjempestor lysende glorie omkring ham. Først trodde jeg at jeg fikk et migreneanfall, men lyset omga kun den unge gutten. Det samme lyset omga deg. Uansett hvor du beveget deg på scenen, fulgte lyset deg, og bare deg. Jeg trodde kanskje det var scenebelysningen eller den umiddelbare atmosfæren på arenaen, men det var ingen glorie omkring damen som introduserte deg. Så skjedde noe enda mer forunderlig. Du snakket om den hellige Frans av Assisi, dr. Wayne, og rett for øynene mine forvandlet du deg. Du var kledd i lang kappe, og ansiktstrekkene dine forvandlet seg slik at du ble den hellige Frans av Assisi. Det varte kun et øyeblikk, men det var sterkt, følelsesladet og meget, meget reelt. Men så skjedde noe enda mer forunderlig. Du 20
begynte å snakke om Lao Tze, og da forvandlet du deg til ham! En lang flette hang nedover ryggen din, og jeg kunne se at ansiktet ditt helt og fullt forvandlet seg til Lao Tze. Dette varte også kun et øyeblikk, men opplevelsen vil leve i meg for alltid. I pausen gikk pappa til toalettet, og jeg reiste meg for å strekke på bena (og tørke øynene). Da kjente jeg en varm hånd i min; jeg kikket ned og fikk øye på en liten dame. Hun var svært gammel og hadde et nydelig smil, og hun oppfordret meg til å sette meg ved siden av henne. Jeg satte meg, og hun så meg rett inn i øynene. Hun sa at hun stirret på meg fordi jeg glødet av lys, og hun følte det som om hun betraktet en engel. Jeg var som fjetret av blikket hennes og tenkte at jeg på et eller annet vis kjente henne, for jeg gjenkjente de glitrende grønne øynene. Hun og jeg snakket sammen, innimellom sa vi det samme samtidig. Ting som «vi er alle ett» og «det finnes kun kjærlighet» og andre dypt åndelige uttalelser. Det føltes som en drøm, og før vi visste ordet av det, var du på scenen igjen og utførte din magi. Jeg kjente at jeg hadde behov for å opprettholde kontakten med henne, og bestemte meg for å få navnet og telefonnummeret hennes etter forestillingen. Til tross for mine gode intensjoner var hun forsvunnet da forestillingen var over og vi reiste oss for å gå. Dette overrasket meg, for hun hadde sittet bare to seter bortenfor meg, men jeg hadde ikke sett at hun gikk. Pappa og jeg gikk, og da jeg rygget bilen på parkeringsplassen, så jeg mine egne øyne i sladrespeilet. Det var da jeg forsto hvor jeg hadde sett de glitrende grønne øynene. Umulig? Kanskje … ikke. Jeg har ingen forklaring på noe av det jeg opplevde den kvelden, men hver eneste dag takker jeg for at jeg fikk anledning til å få 21
«en opplevelse av det mirakuløse» med dr. Wayne på en så enestående og vidunderlig måte. Namaste, Brenda Babinski Hvis du stusser over henvisningen til de «glitrende grønne øynene», kan jeg fortelle at den er totalt meningsfylt for meg, for jeg husker godt at Marcelene, mor til sju av mine barn, fortalte meg om sin opplevelse av fødselen til sin førstefødte sønn, Shane. Hun lå på sykehuset med veer og ville ikke ha bedøvelse. En sykepleier med ekte rødt hår kom bort til henne, tørket pannen hennes, snakket beroligende og vennlig med henne og fortalte henne hvordan hun skulle puste, og ble hos henne under hele fødselsprosessen. Da hun dagen etter spurte om den fantastisk hjelpsomme sykepleieren, for å få mulighet til å takke henne ordentlig, fikk hun vite at ingen som passet til den beskrivelsen, noensinne hadde arbeidet på det sykehuset. Veiledning fra en engel – kanskje det. Og Brendas møte med den meget gamle, lille damen kan også ha vært et møte med hennes høyeste selv (se kapittel tre). Jeg har tatt med Brendas brev her i begynnelsen av boken for å gi deg en fornemmelse av hva som er mulig når du begynner å bli kjent med hvordan det føles at et ønske blir til virkelighet, noe jeg går inn på i detalj i kapittel seks. Min første tanke da jeg leste Brendas ord, kom direkte fra egoet mitt, som forkynte: Sannsynligvis har du vært Lao Tze og den hellige Frans av Assisi i to av dine tidligere liv, og hvorfor ikke. Bare tenk på hvor betydningsfull du er, og på alt det du utretter for å gjøre verden til et mer åndelig bevisst sted. Deretter snakket jeg med forfatter Anita Moorjani i Hongkong på telefonen og leste brevet for henne, og hun fikk raskt stedt de egobaserte tankene mine til hvile. Hun fortalte at hennes opplevelse av å være på «den andre siden» var fullkomment klar på ett punkt: 22
Alt skjer samtidig. Det finnes verken fortid eller fremtid, kun ett eneste nå. Og det nærmeste hun kunne komme når det gjaldt denne forestillingen, var at alle disse er parallelle liv. Jeg er klar over hvor forvirrende det er å ta inn over seg forestillingen om at det verken finnes fortid eller fremtid, og heller ingen lineær bevissthet, spesielt ettersom hjernen (som er det eneste vi har til rådighet når vi skal kontemplere over denne forestillingen) befinner seg i en kropp som er lineær, og som har hatt en begynnelse og som vil ha en slutt. Tanken om at alt skjer samtidig, er ganske enkelt et av de store mysterier, men i drømmetilstand og av og til når jeg er i dyp meditasjon, har jeg fått glimt av denne ikke-lineære tilstanden. Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese Anitas bok, Døden ga meg livet, for kanskje å få en bedre forståelse av hvordan nået/enheten fremsto for henne da hun la ut på sin helbredelsesreise fra en prognose som normalt sett ville ha ledet til den visse død. Når du leser Fra ønske til virkelighet, vil jeg anbefale deg å legge merke til betydningen av å være i stand til å føle i kroppen det du ønsker å manifestere. Legg spesielt merke til hva det betyr å vite i ditt indre at du i sannhet er en guddommelig skapning her i vår materielle verden på jorden. På sidene som følger, understreker jeg gjentatte ganger fantasiens betydning når det gjelder å skape et liv der ønsker blir til virkelighet. Og fantasien din er ubetinget et område som er kontrollert av dine egne tankeprosesser. Når du legger inn en tanke i fantasien din om hvem du ønsker å bli, vil jeg anbefale at du lever med utgangspunkt i dette, som om det allerede har materialisert seg i den fysiske verden. Det er nøyaktig det jeg selv har gjort i mange år når det gjelder læren til både den hellige Frans av Assisi og Lao Tze: Jeg har rent intellektuelt levd i henhold til budskapene deres, jeg har skrevet om dem, forelest om dem, analysert 23
dem, tolket dem – i min egen fantasi. Men nå, på dette stadiet i livet mitt, har jeg gått utover intellektet mitt når det gjelder læren til disse guddommelige mesterne. Da jeg gikk på scenen den kvelden i Vernon i British Columbia, og da jeg talte til forsamlingen i Assisi og følte at jeg ble overveldet av den hellige Frans av Assisis nærvær, følte jeg dem i min egen kropp, jeg levde ut budskapene deres, som om de var meg – eller, sagt med andre ord: Jeg antok følelsen av ønsket om å kjenne sannhetene deres som om de allerede var oppfylt. Og når vi er i stand til lidenskapelig å føle hva det enn måtte være vi ønsker å erverve oss eller bli, all den tid det er i harmoni med vårt høyeste selv – det vil si Gud – blir vi ønsket og ønsket blir oss. * Når jeg underviser i disse dyptgripende budskapene, strekker de seg langt utover intellektuelle øvelser. Jeg føler dem, og det var dette Brenda Babinski observerte i disse flyktige øyeblikkene da jeg var på scenen. Forestill deg det, lev som om det var din virkelighet, ikke still deg åpen for kritikere, men – og dette er kanskje det aller viktigste – ta inn over deg følelsen av det, og du vil smelte sammen med det, og det vil smelte sammen med deg slik at det ikke lenger eksisterer en dualitet – det er du som blir ett med det du ønsker. Den samme kvelden Brenda kom bort for å hilse på meg mens jeg satt på scenen og signerte bøker, var hele idrettsarenaen fylt av orber, som for å bekrefte sammenløpingen av sannhetene til både den hellige Frans av Assisi og Lao Tze, idet jeg tok til meg følelsen av disse åndelige sannhetene i mitt aller innerste. (Se fotoinnlegget.) Orbene dukket også opp på fotografier ved kirken i Assisi, der jeg følte den hellige Frans av Assisis tilstedeværelse i min egen kropp mens jeg sto og talte der han hadde levd og talt. (Jeg 24
henviser igjen til fotoinnlegget.) Jeg tror ikke det er slik at når én i forsamlingen så at jeg faktisk forvandlet meg til disse store læremesterne, er det en indikasjon på at jeg kan ha levd et liv som dem for flere århundrer siden. Jeg vet at når man begynner å tre ut av intellektet og føler nærværet av det man aller mest ønsker som et allerede eksisterende faktum, og lever med utgangspunkt i dette med uforminsket glød, vil man smelte sammen med ønsket, og bli bevisst på den sannheten at den materielle verdens lover ikke gjelder i nærvær av det gudserkjente.
Nicollette Jeg har valgt å gjengi enda en historie her i begynnelsen av Fra ønske til virkelighet som understreker det mest fremtredende trekket i denne boken. Det handler om at det i oss alle finnes en guddommelig gnist som kalles jeg er den jeg er, og når denne gnisten tennes og næres, er den i stand til å utrette mirakler på et forbløffende nivå. I mai 2011 traff jeg en gruppe kvinner, blant andre en mor og hennes tjue år gamle datter, mens jeg gikk en tur langs stranden på Maui. Linda, moren, gjenkjente meg, og vi engasjerte oss i en kort samtale. Da jeg kastet et blikk på datteren hennes, Nicollette, kunne jeg tydelig se at hun led av en eller annen form for ansiktslammelse som hadde forvrengt trekkene hennes – muskelaktiviteten på hele venstre side av ansiktet så ut til å ha stivnet. Et eller annet drev meg til å berøre ansiktet hennes og spørre hva som hadde skjedd. Dermed fikk jeg høre en fantastisk historie som jeg, med tillatelse fra dem begge, har valgt å gjengi her i denne boken for å gi deg et eksempel på hva som er mulig når vi tar i bruk den iboende kraften som er en del av selve vår essens – den kalles jeg er-nærværet – med henblikk på å oppfylle våre guddommelig innstilte ønsker. 25
Jeg følte meg kallet til å invitere hele gruppen med kvinner hjem til meg, og til å snakke med Nicollette om læren omkring å virkeliggjøre sine ønsker som jeg kanaliserte og skrev om hver eneste dag, noe jeg hadde holdt på med i flere måneder. Jeg tilbrakte en time eller så med Nicollette mens moren, bestemoren og to av Lindas venner holdt seg i bakgrunnen. I denne stunden følte jeg i kroppen at noe forbløffende og mystisk fylte ikke bare meg, men hele rommet, med energi. Mot slutten av den tiden vi tilbrakte sammen, insisterte jeg på at Nicollette skulle ta en behandlingstime hos min venninne Kate MacKinnon, en kraniosakralterapeut som var på besøk, og som hadde tilbudt meg kraniosakralbehandlinger. Jeg hadde bestilt en time til meg selv hos Kate dagen etter, og denne timen overlot jeg til Nicollette. Det følgende er to beskrivelser av det som skjedde. Den første er Lindas brev til Kate om hennes forståelse av hele hendelsen. Hei, Kate Jeg ville bare fortelle deg at før vi kom til Hawaii, kjente ikke Nicollette til Wayne Dyer overhodet. Hun studerer ved universitetet og er oppslukt av undervisningen, oppgaver, arbeid og festing, og har aldri vært til stede ved noen av forelesningene hans eller lest noen av bøkene hans. Hun vet fortsatt svært lite om ham annet enn at hun nå leser Tankens kraft. Lørdag kom jeg til Hawaii sammen med mannen min, Gord, og sønnen vår, Jason. Nicollette ringte meg dagen etter fra Victoria i British Columbia. Hun fortalte at hun hadde hatt en merkelig hodepine kvelden før, og at ansiktet hennes var blitt lammet på venstre side. Hun hadde problemer med å smile på den ene siden og var bekymret. Hun sendte et bilde av seg fra telefonen sin, og vi ba henne om å reise 26
til legevakten med det samme for å få sjekket tilstanden i tilfelle det var slag! Nicollette ville ikke oppsøke lege, hun sa at hun hadde altfor mye studiearbeid som måtte gjøres. Hun måtte lese til avsluttende eksamen, og hun følte seg heller ikke frisk nok til å dra. Jeg insisterte på at vi måtte få en profesjonell vurdering, og hun gikk med på det. Hun dro av gårde, hun ble umiddelbart sjekket og måtte gjennomgå et helt batteri av undersøkelser. Omtrent en dag senere ringte hun til meg og fortalte at hun hadde fått diagnosen et svært alvorlig tilfelle av Bells parese – og at årsaken ikke kunne fastslås. De hadde flere teorier om hva det kunne komme av, men kunne ikke finne andre fysiske virkninger som stemte overens med disse årsakene, og dermed kunne ikke legene forklare tilstanden hennes. Hun ble satt på medisiner for forebygging av virus og høye doser prednison. Ettersom det ikke var en livstruende tilstand, sa de: «Beklager, men dette er alt vi kan tilby – tiden vil vise hvordan det går», og sendte henne hjem. Nicollette var ute av seg av sorg. Hun ringte til oss og var bare så oppskaket. Vi foreslo at hun kunne komme til oss på Hawaii, hvis legene sa det var i orden, eller jeg kunne ta et fly hjem og være hos henne. De neste to dagene oppsøkte hun forskjellige leger for å forsikre seg om at hun kunne reise. Hun kom til Hawaii tirsdag. Da hun ankom, så vi at lammelsen var blitt verre – den var absolutt i ferd med å forsterke seg. I flere dager etterpå ble den bare verre. Jeg tok kontakt med legen vår hjemme og sendte ham et annet bilde av Nicollette med full lammelse. Han sa til meg at basert på det han kunne se av bildet, var det et alvorlig tilfelle. Han sa at vi måtte være forberedt på at det var 27
stor fare for at hun bare ville bli delvis bedre, eller … kanskje ville hun ikke bli bedre i det hele tatt! Videre fikk vi vite at denne formen for lammelse (Ramsay Hunt) kan være nokså smertefull, og at den kan ha ubehagelige bivirkninger på grunn av skaden på nervene. På legens anbefaling oppsøkte vi det lokale apoteket og kjøpte øyelapper som dekket hele øyet, og øyedråper for at det ikke skulle danne seg sår i det venstre øyet ettersom hun ikke klarte å lukke det lenger. Det gikk en uke eller så, lammelsen vedvarte, det var ingen bevegelse, og hun hadde heller ingen smakssans på venstre side av tungen. Nervene under det venstre øyebrynet reagerte ikke, øyet kunne ikke lukkes, og neseboret og munnen var også angrepet. Hun hadde problemer med å tygge. Nicollette var stresset, bekymret og led av stikkende smerter. Men universet griper inn – på promenaden traff vi dr. Wayne Dyer. Vi tilbrakte rundt en time med Wayne i leiligheten hans. Wayne konsentrerte seg helt og fullt om Nicollettes sinnstilstand og om healing. Hun ønsket å bli helbredet umiddelbart, for hun fikk høre at hun har helbredelsens kraft i seg, men hun visste ikke hvordan hun skulle finne frem til det indre rommet der hun kunne koble seg til healingevnen. Wayne la hendene på ansiktet hennes og gjentok de samme ordene om og om igjen, helt til hun fikk tak på det – jeg er kvitt lammelsen! Venninnene mine i bakgrunnen gråt, mor var fylt av ærefrykt … Da vi forlot leiligheten, insisterte Wayne på at Nicollette måtte, hun bare måtte, ta en behandling hos kraniosakralterapeuten hans dagen etter. Ettersom tiden var et problem, ga han sin egen timeavtale til Nicollette. Han ordnet alt. Nicollette kom til behandlingstimen med stor takk28
nemlighet og fylt av den nye tanken om at hun ville bli helbredet. Men hun fortalte at en av hindringene mot helbredelse var at hun ikke klarte å nå det stedet der hun helt og fullt «ga slipp og slapp Gud til» fordi hun befant seg i kjemp eller flykt-modus. «Hvordan skal jeg klare å tre inn i en tilstand med fysisk avslapning og bli helbredet når jeg ikke vet hvordan jeg skal slappe av i kroppen?» Jeg kan huske at hun ga uttrykk for disse bekymringene for deg, og du forsto hva hun snakket om. Du spurte henne (slik Wayne også hadde gjort) hva som hadde foregått i livet hennes før dette hadde skjedd. «Ingenting,» svarte hun, «alt er helt greit. Jeg leste til avsluttende eksamen i økonomi og datafag, og samtidig måtte jeg lage et maleri til kunstundervisningen min og skrive et essay om det. Romkameraten min er i ferd med å flytte ut, og jeg venter i spenning på å få svar på om jeg kommer inn ved McGill University i Montreal. Jeg har mange jern i ilden, men jeg takler det.» «Nicollette, det der er langt mer enn ingenting,» sa du til henne, «det der er mye. Her ser vi hvordan sinnet og stress som opptar sinnet, kan påvirke kroppen. Dette er forbindelsen mellom sinn og kropp, eller kanskje heller mangelen på forbindelse.» Da vi kom tilbake til Vancouver, oppsøkte Nicollette og jeg familielegen vår umiddelbart. Han kunne fortelle datteren min at dette faktisk var et «meget moderat» tilfelle. For å forklare det nærmere: Av uttrykket hans og ut fra det han hadde fortalt meg på telefonen da vi var på Hawaii, fremkom det at det faktisk var alvorlig. Nicollette forsto hva han mente. Hun visste at det var alvorlig, men det plaget henne ikke, for hva henne angikk, var hun i ferd med å heales. Familielegen vår fremla deretter statistikk over 29
forskjellige nivåer av tilfriskning for å forberede oss på at det kan ta to år eller mer å bli frisk etter denne typen lammelse, hvis man overhodet blir frisk. Vi skulle avtale ny time om fire uker. Da ville Nicollette bli overført til en nevrolog. Jeg kan ikke si for sikkert når hun faktisk begynte å se en forbedring, for hun reiste tilbake til University of Victoria så å si med det samme for å ta igjen alt det arbeidet hun hadde lagt på is mens hun var på Hawaii. Hun reiste tilbake i tillit til at hun ganske enkelt skulle videre. Etter det familielegen vår hadde sagt, og fordi hun fortsatt var lammet, var jeg overrasket over at hun forlot oss og dro rett tilbake til universitetstilværelsen. Uansett hva jeg tenkte eller mente, sa hun stadig vekk med ekte Nicollette-overbevisning: «Du skjønner ikke, mamma! Hørte du ikke hva Wayne sa? Jeg er healet og kvitt lammelsen. Hørte du ikke at også jeg sa det? Hvilken del av det forstår du ikke? Jeg er healet – det er bare det at du og alle andre i denne verden ikke kan se det foreløpig!» Fire uker senere er hun kvitt lammelsen. Namaste, Linda Ordene jeg er healet og jeg er kvitt lammelsen som Nicollette uttalte, selv om det fysiske beviset tydelig indikerte det motsatte, høres kanskje underlig eller til og med absurd ut for deg når du leser dette, men jeg forsikrer deg at de kommer til å gi mening etter hvert som du leser Fra ønske til virkelighet. Den andre beskrivelsen er historien slik Nicollette erindrer den i et brev til kraniosakralterapeuten Kate MacKinnon.
30